Sider

tirsdag 1. mai 2012

Nr. 411: Hvor ofte bekjente Jesu venner og disipler en treenig Gud?

Nr. 411:
Hvor ofte bekjente Jesu venner og disipler en treenig Gud?

Av Fred Vidar Hjortland

Jesus var, er og kommer aldri til å bli som den eneste sanne Gud. Lucifer ønsket å bli Gud Fader lik og ble Satan! Selve grunntanken i treenigheten er okkult, blasfemisk og dypest sett så er dette ikke en jødisk\kristen lære, men en hedensk\okkult lære å tro på tre likeverdige guder. For Jødene, Jesus og de første kristne var troen på èn Gud deres tro, forståelse og lære. Shema (eller Shemá Jisrael) er den hebraiske trosbekjennelsen. Navnet kommer fra de første ordene i kjerneverset, som er fra 5. mosebok 6:4, og som lyder: «Shema Jisrael, Adonaj Eloiheino, Adonaj Echad». På norsk blir den vanligvis oversatt til: «Hør Israel! Herren er vår Gud! Herren er en!» Denne trosbekjennelsen skal og bør alle troende bekjenne seg til. Selv Jesus, Guds egen sønn og jødenes Messias og vår frelser og Herre tilsluttet seg denne og vedkjente seg denne trosbekjennelse. Han vår ikke i oppesesjon eller tilførte denne trosbekjennelse noe som helst, men gjorde den til sin og lærte andre den! Treenighetslæren er dypest seg en videreføring av Lucifers opprør imot Gud Fader om å bli ham lik og ta hans plass!



































Dersom Jesus virkelig kom til verden med et budskap om at Gud er en treenighet, da er det naturlig å tenke at noen må ha både hørt og etter hvert kommet til tro på dette budskapet. Han forkynte jo ikke ut i tomme luften! Og hvem er vel bedre kandidater til å ha gjennomgått en slik overbevisningsprosess enn nettopp Jesu nærmeste venner og disipler? De lyttet daglig til Jesu lære og forkynnelse og de trodde på hans ord. Hvis ikke de eide en sann og frelsende tro på en treenig Gud, hvem andre skulle gjøre det? Eller sagt på en annen måte: Om vi finner en klart uttalt treenighetstro hos Jesu venner og disipler, da kan vi med stor grad av sannsynlighet gå ut fra at Jesus virkelig forkynte en slik gudstro. Men dersom vi ikke finner noen slik tro hos disiplene, kan vi med like stor grad av sannsynlighet gå ut fra at Jesus aldri forkynte en slik lære! Det vi altså skal gjøre i dette kapitlet, er å vurdere hva slags indirekte vitnesbyrd disiplenes gudstro gir om Jesu gudstro! Hva finner man så i forhold til dette når man setter seg ned med de fire evangeliene? Personlig klarer jeg ikke å finne et eneste treenighetsutsagn noe sted! Ingen disippel eller venn sier noen gang til Jesus: På ditt ord tror vi nå at Gud består av tre likeverdige personer! Eller: Før trodde vi at den ene sanne Gud var én, men nå tror vi at den ene sanne Gud er tre! Aldri noen ganger blir slike eller liknende bekjennelser tillagt Jesu venner eller disipler!

Dette enkle faktum er en kraftig indikasjon på at Jesus aldri har forkynt noen treenighetstro!

Det vi ser over alt i evangeliene, er at Jesu venner og disipler bekjenner Jesus som Messias - og ikke noe mer! Slik er Peters bekjennelse (Matt 16:16), slik er Natanaels bekjennelse (Joh 1:49), slik er Martas bekjennelse (Joh 11:27), slik er den samaritanske kvinnens tro (Joh 4:1-42) og slik er den tro Emmausvandrerne blir styrket i (Luk 24:13-35). Bekjennelsen av Jesus som Messias synes å være et gjennomgående mønster i alle de fire evangeliene. Slike bekjennelsesvitnesbyrd om Jesus som Messias passer som hånd i hanske med det vi tidligere har sett om at Jesus aldri forkynte noen treenighetslære, aldri sa om seg selv at han var Gud, aldri omtalte Guds ånd som en egen guddomsperson, osv. Jesu venner og disipler har aldri hørt ham forkynne slike læresetninger, og derfor har de selvfølgelig heller aldri begynt å tro på noe slikt! Det de derimot har hørt ham si, er at Faderen er den ene og den eneste Gud (Joh 5:44 + 17:3), og at Faderen både er deres Gud og hans egen Gud (Joh 20:17). Dette har de hørt, og dette tror de på! Deres gudstro er og forblir derfor jødisk i karakter. De bekjenner sjema når de besøker templet og synagogene - slik som de alltid har gjort og slik som deres Mester og store forbilde også gjorde det. De har ikke kommet til tro på en ny Gud. Det nye er kun at de har skjønt og trodd at Jesus er den lovede Messias! Over alt ser vi at det er Jesus som Messias det dreier seg om i evangeliene. Det er Jesus som Messias englene proklamerer for hyrdene på marken, og det er Jesus som Messias apostelen Johannes avrunder hele sitt evangelium med! Jesus snakket aldri med noen om at han selv var Gud eller at det fantes en treenighet. Derimot prøvde han å lede folk til tro på at han var Messias (se f.eks. beretningen om den samaritanske kvinnen i Joh 4 og beretningen om Emmausvandrerne i Luk 24). Og når folk kom til en slik erkjennelse, da var Jesus fornøyd! Han roste dem og forventet ikke noe mer. Til Peter sa han til og med at det var Gud selv som hadde vist ham denne sannheten (Matt 16:16-17). Det bildet som tydelig avtegner seg for oss, er kort sagt at Jesus aldri prøvde å forandre disiplenes jødiske gudstro, og at disiplene heller aldri bekjente noe annet enn en jødisk gudstro! For disiplene var Jesus alltid den lovede Messias, aldri en guddomsperson i en mystisk treenighet! Men hva da med Joh 20:28, vil sikkert noen spørre. Bryter ikke Thomas bekjennelse radikalt med det gjennomgående bekjennelsesmønsteret vi ser ellers i evangeliene? Personlig tror jeg ikke det. Selv om det kan se slik ut ved første øyekast, mener jeg det er gode grunner til å anta at heller ikke Thomas beveget seg utenfor sfæren av evangelienes messiasbekjennelser. Sterke indikasjoner peker i retning av at heller ikke han hadde fått del i noen ny gudstro!

I det følgende skal jeg legge fram to forståelsesmodeller som hver på sin måte tar bort alle vanskeligheter knyttet til dette verset. Jeg synes begge forståelsesmodellene er gode, og jeg vet ikke riktig hvem av dem jeg skal foretrekke. Det jeg imidlertid er overbevist om, er at uansett hvilken av disse to modellene man går for, så er begge bedre enn den vanlige trinitariske måten å forstå dette verset på! Den første modellen går ganske enkelt ut på at når Thomas utbryter "min Herre og min Gud", så er ikke disse ordene rettet mot Jesus, men mot Faderen. Noen vil kanskje rent umiddelbart rynke på pannen til en slik forklaring, men det finnes faktisk flere momenter som peker i retning av at dette kan være en god og riktig forståelse. For det første bærer hele episoden preg av at Thomas ble kraftig overrasket. Han var i utgangspunktet svært skeptisk og nektet å tro at Jesus var oppstått fra de døde før han fikk se naglemerkene i hendene hans og stikke sin finger i sårsiden hans. Slik var hans sinnsstemning. Så plutselig en dag står Jesus der lys levende rett foran ham! De fleste av oss kan vel levende se for oss hvordan han da følte seg totalt overrasket og på en måte "truffet av lynet"! I en slik overraskelsessituasjon er det veldig vanlig at mennesker kommer med en eller annen form for utbrudd, en eksklamasjon. Og i en religiøs kultur vil en slik eksklamasjon gjerne inneholde ord som har med Gud å gjøre. Dette er noe vi bl.a. kjenner til fra vår egen norske kultur. Mange nordmenn vil f.eks. kunne si "Min Gud!" eller "Å Gud!" når de blir kraftig overrasket. Jeg husker selv godt hvordan min bestemor brukte disse uttrykkene. I den orientalske kulturen var og er liknende religiøst pregede utbrudd like vanlige. Helt nylig (oktober 2011) hørte jeg f.eks. på nyhetene hvordan folk i Tyrkia sa ordet "Allah" når de fulle av glede og overraskelse fant igjen overlevende slektninger etter jordskjelvet. For en iakttaker uten kjennskap til tyrkisk og islamsk kultur, kunne det sikkert se ut som om de kalte sine slektninger for Allah! Men det var selvfølgelig ikke det de gjorde. Deres ettords eksklamasjon var helt klart ikke noe annet enn en kondensert takksigelse og lovprisning til Gud. At det var noe liknende som skjedde med Thomas, er etter min mening ikke bare mulig, men faktisk meget sannsynlig! Her er noen interessante uttalelser og forhold som støtter opp under en slik antakelse. Først noen ord av en gammel kjenner av østerlandsk kultur: Det er helt klart ut fra Joh 20:5 at Thomas tvilte på Jesu oppstandelse, helt uten noen tanke på hans guddom, og at han, da han så Jesus og naglemerkene, kom til tro på oppstandelsen. I den overraskende situasjonen han kom opp i, utbrøt han: "Min Herre og Gud", helt i tråd med den faste vanen både jøder, arabere og nesten alle andre asiatiske nasjoner har med å komme med utbrudd i deres Guds navn når de blir kraftig overrasket av noe. (Roy, Rammohun, Raja, Final Appeal to the Christian Public, in Defence of the “Precepts of Jesus,” Calcutta, India, 1823, p.594) Den lærde jødiske filosofen og forfatteren H.A. Wolfson ser i tråd med denne orientalske skikken med "utbrudd i deres Guds navn" for seg muligheten av at det var nettopp det som skjedde i tilfellet med Thomas: Dette utbruddet av Thomas kan ha vært rettet mot Gud og ikke Jesus. (The Philosophy of the Early Church Fathers, p.181) At den kjente ortodokse biskopen og kirkefaderen Theodor kunne innrømme og åpent bekjenne at Thomas' ord var en "forundringseksklamasjon rettet mot Gud" - uten å bli anklaget for feiltolkning eller heresi av noen - taler sitt tydelige og sterke språk! Alle i hans samtid skjønte at dette var en god og naturlig tolkning. De visste nemlig meget godt, ut fra den kjennskapen de hadde til sin egen orientalske kultur, at dette var noe som svært sannsynlig kunne ha skjedd da Thomas overraskende fikk møte den oppstandne. Theodor trodde på treenighetslæren, men ble allikevel ikke fristet til å ta Thomas' ord til inntekt for denne læren. For ham var det tydeligvis helt åpenbart at disse ordene hadde en annen og mer naturlig forklaring: Selv om enkelte moderne trinitarer vil ha oss til å tro at slike overraskelsesutbrudd kun er et moderne fenomen og ikke var noe som ble brukt i oldtiden, så er ikke dette riktig. Theodor, biskop av Mopsuestia (350-428 e.Kr.) var f.eks. "en tidlig kristen teolog og den mest eminente representanten for den såkalte antiokenske skolen .... han var høyt respektert og tok del i flere synoder, og hadde et renomé som ortodoks som det aldri ble satt spørsmålstegn ved. Denne respekterte biskopen av Mopsuestia var en veldig tidlig trinitar og en venn av Johannes Chrysostomos og av Kyrill fra Alexandria." (Encyclopedia Britannica, 14th ed., Vol. 22, p.58). Denne høytrespekterte tidlige trinitaren skrev for 1600 år siden at Thomas' utsagn i Joh 20:28 var: "et overraskelsesutbrudd rettet mot Gud". (Meyer's Commentary on the New Testament, (John), 1983, Hendrickson Publ., Vol.3, p.535). Et annet interessant forhold som støtter opp under denne forståelsen, er noe vi finner i den greske grammatikken. På norsk sier vi "herre" enten vi snakker om noen eller til noen, men slik er det ikke på gresk. Her vil ordene ha forskjellige endelser alt etter hvilken funksjon de har i setningen (kasusformer). I nominativ vil f.eks. ordet herre hete "kyrios", men i vokativ (tiltale) vil det ha en annen form, nemlig "kyrie". Det er f.eks. denne tiltaleformen man bruker i Den norske kirkes liturgi når man sier "kyrie eleison" (herre forbarme deg). Dette grammatikalske mønsteret blir fulgt helt konsekvent over alt i hele Det nye testamente. I alle de 119 tilfellene der noen blir tiltalt som herre, er det vokativformen kyrie som blir brukt! (Åp 4:11 bryter ikke dette mønsteret. Alt tyder på at vi i Den kritiske tekst her har å gjøre med noe annet, en apposisjon. Ellers har The Received Text kyrie også her, slik at det totale antallet forekomster blir 120). Spesielt interessant er det å se at mønsteret følges helt konsekvent i Johannes evangelium, for det forteller oss noe om denne spesielle forfatterens skrivevaner. I alle de 33 tilfellene der ordet herre blir brukt i direkte tiltale til noen i dette evangeliet, er det vokativformen kyrie som blir brukt! (Se Joh 4:11, 15, 19, 49; 5:7; 6:34, 68; 8:11; 9:36, 38; 11:3, 12, 21, 27, 32, 34, 39; 12:21, 38; 13:6, 9, 25, 36, 37; 14:5, 8, 22; 20:15; 21:15, 16, 17, 20, 21). I Joh 14:5 har vi et spesielt interessant tilfelle. Her står nemlig Thomas like overfor Jesus og tiltaler ham med ordet herre. Hvilken kasusform blir så brukt? Jo, som vanlig og som ventet, vokativformen kyrie! Den greske grammatikken blir fulgt - også i møte med Jesus! Om det da er slik at Thomas snakker direkte til Jesus i 20:28, burde vi naturlig forvente å finne formen kyrie også her. Men det gjør vi ikke! Thomas' ord står ikke i vokativ, men i nominativ! Dette er meget interessant! Kan det være at apostelen her bevisst har valgt en annen kasusform nettopp for å markere at det Thomas sier ikke er noen direkte tiltale til Jesus! Er ikke dette den mest plausible forklaringen? Hva annet kan forklare denne spesielle bruken av kasus? Hvorfor i alle dager skulle ikke Johannes følge den greske grammatikken også her - slik som han gjør over alt ellers - dersom det virkelig dreier seg om en direkte tiltale? Noen prøver å si at utsagnet allikevel er en direkte tiltale selv om ordene står i nominativ, og kaller det en "tiltalens nominativ". Selv om det må innrømmes at slike grammatikalske uregelmessigheter faktisk forekommer i NT, og da særlig i forbindelse med ordet Gud, så ser vi aldri at ordet herre blir brukt i "tiltalens nominativ" noe sted! Selv Stefanus, når han tiltaler den herliggjorte og himmelske Jesus som herre (Ap.gj. 7:59), snakker kun til ham i vokativformen - ikke i nominativ! På denne bakgrunn fremstår det som svært usannsynlig at kyrios blir brukt som tiltaleform i dette ene tilfellet i Joh 20:28! Her er en interessant uttalelse fra Edwin Abbott som gir god støtte til våre vurderinger om at kyrie var den normale og enerådende kasusform som ble brukt i direkte tiltale:

De egyptiske papyriene bruker kyrie over alt, men aldri, så langt vitneprovene går, ho kyrios i vokativ betydning. En stor mengde vitneprov fra alle eksisterende greske manuskripter viser således at dersom hensikten hadde vært en vokativ tiltale, ville kyrie ha blitt benyttet. Dette bekreftes også ved at de latinske tidligversjonene har "dominus". 1) (Edwin Abbott, Johannine Grammar, 94 sec., 2049) 1) "Dominus" er nominativformen. Vokativformen (tiltaleformen) på latin er "domine". De viktige latinske tidligversjonene (Vetus Latina) bruker altså ikke tiltaleformen i Joh.20:28. PS - Vi skal ikke se bort fra muligheten av at den ovenfornevnte biskop Theodor kom fram til sitt syn på betydningen av Thomas' ord nettopp fordi han kunne sin greske grammatikk! I tråd med det faktum at Thomas' ord ikke ser ut som noen tiltale til Jesus i følge vanlig gresk grammatikk, så ser heller ikke hans utsagn som helhet ut som noe tiltaleutsagn! Det jeg tenker på her, er det faktum at når noen begynner en tiltale med å si enten "herre" eller "Gud" i Bibelen, så har disse personene alltid noe mer på hjertet som de ønsker å si! Det kan dreie seg om mange forskjellige ting, som f.eks. spørsmål, anmodninger, bekjennelser eller annet. Poenget er at de alltid sier noe mer enn bare disse adresseordene eller åpningsordene! Slik er det i alle tilfellene i Johannes evangelium der Jesus blir tiltalt som herre. Her er noen få eksempler: Joh 4:15 - Herre, gi meg dette vannet Joh 4:19 - Herre, jeg ser at du er en profet Joh 6:34 - Herre, gi oss alltid dette brødet Joh 6:68 - Herre, hvem skal vi gå til? Joh 11:27 - Herre, .... jeg tror at du er Messias, Guds Sønn Når det gjelder Thomas' ord, kunne han i tråd med dette gjennomførte mønsteret f.eks. ha fortsatt omtrent slik etter åpningsordene: Min Herre og min Gud, du har stått opp og har kommet til oss! Eller: Min Herre og min Gud, jeg tror at du ..... Men noe slikt naturlig påfølgende budskap finner vi altså ikke. Thomas sier bare begynnelsesordene og ikke noe mer! Hans utsagn likner derfor ikke på et tiltaleutsagn. Derimot har det alle kjennetegn på et kort eksklamasjonsuttrykk. En annen ting som peker i retning av at det er riktig å forstå Thomas' ord som en kort eksklamasjon rettet mot Gud Fader, er Jesu reaksjon på hans uttalelse. Da Peter bekjente Jesus som Messias, fikk han ros av Jesus og en forsikring om at det var Gud selv som hadde gitt ham dette lyset i hans sinn. Burde ikke da Thomas, mer enn noen andre, fått ros og en tilsvarende forsikring om at det var Gud selv som hadde åpenbart dette for ham, dersom han her virkelig kom med en bekjennelse som fremholdt den dypeste sannhet om Jesus - at han var Gud! Burde ikke Thomas fått lovord uten like for å ha skjønt det ingen andre av disiplene hadde skjønt? Burde ikke Jesus ha tatt utgangspunkt i Thomas fantastiske bekjennelse og bekreftet og utdypet sannheten om sin egen guddom for resten av disiplene? Burde ikke Jesus ha sagt til Thomas noe liknende av: "Velsignet er du, Thomas. Endelig har du skjønt hvem jeg er! Dette er den bekjennelsen jeg hele tiden har ventet på. Jeg er virkelig din Gud." Men alt slikt er fraværende i Jesu reaksjon på det Thomas sier! Vi finner ingen ros, ingen tale om mektig gudsåpenbarelse og ingen utdypning av egen guddom! Alt Thomas får høre, er tvert imot en mild irettesettelse! Jesus refser faktisk Thomas for å ha hatt et så vantro hjerte at han ikke har kunnet tro på oppstandelsen før han selv fikk se Jesus (se v.29). Jesus synes å være helt uvitende om at Thomas nettopp har sagt noe svært viktig om hvem han selv er! Responsen han gir, viser at han ikke tillegger Thomas' ord noen spesiell vekt eller betydning utover det at de viser at Thomas nå tror på oppstandelsen. Dette reaksjonsmønsteret passer som hånd i hanske med at Thomas' ord var et takksigelsesutbrudd rettet mot Gud Fader, dvs en kort lovprisning til Gud for at Jesus nå stod levende foran ham. Jesu avmålte respons helt uten hentydninger til egen guddom passer derimot overhodet ikke til at Thomas her plutselig skal ha bekjente Jesus som Gud! En slik grensesprengende bekjennelse er det umulig å forestille seg at Jesus skal ha forholdt seg helt taus og passiv til! Så langt jeg kan bedømme saken, må derfor Jesu respons på Thomas' ord utgjøre en meget sterk indikasjon på at Jesus ikke ble bekjent som Gud denne dagen. En annen ting man kan reflektere over, er disiplenes trosvitnesbyrd etter denne hendelsen. Endret det seg? Åpnet Thomas døren inn til en fantastisk sannhet om Jesus, som alle de andre disiplene umiddelbart tok imot og begynte å bekjenne? Fulgte Peter umiddelbart etter i Thomas fotspor? Stod han fram på pinsedagen og forkynte at Jesus var Gud? Les Ap.gj. 2:14-41 og døm selv! Her er noe av det Peter sa denne spesielle dagen:

Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. (v.22-24) En utvalgt mann velsignet og utrustet av Gud! Slik er Peters Kristusvitnesbyrd. Ikke ett ord om at Jesus er Gud! Peter synes ikke å ha fått noen som helst impulser fra hendelsen med Thomas til å begynne å bekjenne Jesus som Gud. Og slik er det generelt i hele den første kristne kirkehistorien. Jesus blir aldri forkynt eller bekjent som Gud i Apostlenes gjerninger. Det er derfor ingen ting som tyder på at apostlene lærte noe radikalt nytt denne dagen! Det finnes ingen ting som tyder på at det Thomas sa utgjorde noe vannskille i deres trosliv! Igjen får vi altså en indikasjon på at det er en god og rimelig forståelse å lese Thomas ord som et kort takksigelsesutbrudd rettet mot Gud Fader - og ikke noe annet! La meg også ta med hvordan to velrenomerte bibeloversettelser gjengir Joh 20:28. Legg merke til at Thomas her ikke blir sagt å svare på noe spørsmål. Dette stemmer godt over ens med at Jesus ikke stiller noe spørsmål til ham! Det at verset kan oversettes slik, er også med på å peke i retning av at Thomas' ord ikke er noen tiltale til Jesus. New English Bible: Thomas said, "My Lord and my God!" Phillips Modern English Bible: "My Lord and my God!" cried Thomas. Som et siste punkt vil jeg henlede lesernes oppmerksomhet mot to interessante vers i Joh 20 som rammer inn det 28. verset. I vers 17 har Jesus nylig sagt til Maria Magdalena at hun skulle gå til disiplene og si til dem at han snart skulle fare opp til ham som var både hans egen og disiplenes Gud. Dette var et krystallklart budskap til disiplene - Thomas inkludert - om hvem som var deres Gud og den ene sanne Gud. Hvor troverdig er det da å si at Thomas - i direkte strid med denne undervisningen fra Jesus - noen få dager senere skulle få en ide om at en annen enn Faderen var hans Gud? I vers 31 oppsummerer Johannes - etter hendelsen med Thomas - hensikten med hele det evangeliet han har skrevet. Om det var slik at Thomas bekjente Jesus som Gud og at dette utgjorde noe av selve kjernen i kristentroen, skulle man ikke da forvente at Johannes ville oppsummere sitt evangelium med å si noe om at han hadde skrevet sitt evangelium for at menneskene skulle komme til tro på at Jesus var Gud? Men det gjør ikke Johannes! Det han derimot sier, er at han har skrevet evangeliet "for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn". Igjen står vi altså overfor klare indikasjoner på at Thomas aldri har tiltalt Jesus som Gud. Jeg avrunder gjennomgangen av denne forståelsesmodellen med et sitat fra den norske kristenlederen Ola Tulluan. Både ordet herre og ordet Gud står i nominativ i Joh 20:28. Tulluan fokuserer her på nominativformen av ordet Gud (theos - i motsetning til tiltaleformen thee): Er theos å forstå vokativt, eller er hele uttrykket rett og slett et mer eller mindre fast utrop som uttrykker forbauselse og lovprisning på en og samme tid? Er dette siste riktig, sier ikke utropet noe om hvilket syn Thomas hadde på Jesus som Gud. Da uttrykker det bare hans forbauselse over det mirakel som oppstandelsen er og samtidig hans lovprisning av den allmektige Gud som har gjort dette mirakel mulig. Denne tolkning sies å stamme fra Teodor fra Mopsuestia og Faustus Socinus, men har ikke funnet mange tilhengere. (Ola Tulluan, Én sann Gud - Monoteismen og det første bud i missiologisk perspektiv, Studiebibliotek for Bibel og Misjon, Fjellhaug, 1998, s.57) Det siste Tulluan her sier om at dette synet ikke har funnet mange tilhengere, bekymrer meg ikke nevneverdig. Sannhet og flertall har på ingen måte vært synonyme størrelser opp gjennom kirkehistorien! Det jeg imidlertid synes er spesielt interessant i hans uttalelse, er hans klare beskrivelse av hvordan alle vanskeligheter fordufter som dugg for solen når Thomas' ord blir forstått som en eksklamasjon rettet mot Gud Fader! I denne forståelsesmodellen har vi altså en enkel og - slik jeg ser det - godt underbygd og troverdig "løsning" på de ordene vi finner i Joh 20:28. Om vi forstår ordene slik, synes alle brikker å falle på plass.

Jeg snakket innledningsvis om to interessante forståelsesmodeller til Joh.20:28. Den andre forståelsesmodellen åpner opp for at Thomas muligens kan ha kalt Jesus for Herre og Gud, men at ordene da har hatt en underordnet og relativ betydning. Det at noen blir betegnet som Gud / gud i en relativ betydning - uten noen som helst tanke på sidestilling med den Allmektige Gud - er faktisk et vel dokumentert bibelsk fenomen. I følge Jesus selv var det f.eks. helt OK at dommerne i det gamle Israel ble kalt guder i en relativ betydning (se Joh 10:34-35 / Salme 82). Ikke bare dommerne, men også kongene kunne kalles guder (se Salme 45). Og Moses ble kalt gud i forhold til Farao (2 Mos 7:1). Abraham (1.Mos.23:6) og kong Nebudkanesar (Ez 31:11) ble også kalt guder. Ingen ting før eller etter dette opptrinnet med Thomas tyder på at han bekjente Jesus som Gud i absolutt forstand! Disiplene går ikke denne dagen over til å tro at Jesus var Gud. I Apostlenes gjerninger - altså i tiden umiddelbart etter Thomas bekjennelse - forkynnes Jesus konsekvent som den oppstandne Messias, aldri som Gud. Jeg er derfor overbevist om at ingen venn eller disippel noen gang bekjente Jesus som sann Gud. Apostelen Thomas kan altså muligens ha brukt ordet gud om Jesus i en relativ betydning - en praksis Det gamle testamente gir flere eksempler på og en praksis Jesus selv går god for. Men en slik bruk innebærer aldri sann guddom - bare stor makt og velde. Dette er forøvrig helt i tråd med grunnbetydningen av det hebraiske ordet El. Ordet betyr nettopp kraft, makt og velde. Til og med mektige ting i naturen kan beskrives med dette ordet (Salme 36:7 - mektige (El) fjell, Salme 80:11 - mektige (El) sedrer ). Noen teologer antyder faktisk at vi kanskje ville kommet riktigere ut om vi hadde oversatt ordet med Mektig, eller noe liknende, i stedet for Gud. Da ville den ene sanne Gud vært den Mektige, og andre utvalgte redskaper ville vært mektige i en underordnet og sekundær betydning. Uttalelsene nedenfor peker litt i denne retningen: Det hebraiske "ælohim" betegner ikke bare navnet på den levende, sanne Gud, 1.Mos.1:1 etc. Ordet brukes i en rekke andre sammenhenger som betegnelse for personligheter med makt og autoritet i overensstemmelse med ordets grunnbetydning: Makt, styrke, kraft. På denne siste måten anvendes likeledes det greske theoi, guder. (Illustrert Bibelleksikon, 1987, b.3, s. 236) Det hebraiske ordet for "guder" (elohim) kunne referere til mange forskjellige opphøyde vesener ved siden av Jahve, uten at dette innebar noen utfordring i forhold til monoteismen. (Craig L. Blomberg, The Historical Reliability of John’s Gospel: Issues & Commentary, Downers Grove, Illinois: InterVarsity Press, c2002, “The feast of Dedication” (John 10:22-42), p.163) Dersom vi husker på at roten som det hebraiske ordet "El" er utledet fra betyr "styrke eller makt", vil vi ikke stå så måpende perplekse når vi ser ordet brukt om mennesker i Det gamle testamente. Det er jo tross alt et element av styrke og makt forbundet med menneskelig autoritet. Det er konteksten ordene El eller Elohim står i som avgjør hvilken verdi disse ordene skal ha. Vi gjør en feil dersom vi gir disse ordene en fast verdi når vårt undersøkelsesmateriale vitterlig ikke gjør det. (Frye, The Father Son Relationship, pp.25.26, sitert i: Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition, Author House, 2007, p.227-228) De første kristne brukte ordet gud om vesener med ulik grad av suverenitet og makt, og ikke slik som nå, bare i en absolutt betydning. .... Det er altså, slik jeg ser det, et relativt uttrykk, et uttrykk som beskriver noen som har herredømme. (Mary S. B. Dana, Letters addressed to relatives and friends, in reply to arguments in support of the doctrine of the trinity, Boston / London, 1846, letter nr.2) Man finner en vid bruk av ordene for "Gud" i jødisk englelære. Både elim og elohim blir f.eks. brukt i stor utstrekning som en betegnelse på mektige engler i 4Q400-407 (dødehavsrullene). Heller ikke her forligger det noen intensjon om å bryte med Guds enhet eller unikhet. (P. M. Casey, Monotheism, Worship and Christological development in the Pauline Churches, in: The Jewish Roots of Christological Monotheism. Papers from the St. Andrews Conference on the Historical Origins of the Worship of Jesus, ed. Newman, Davila, Lewis, Brill, Leiden-Boston-Köln, 1999, p.216-217) Andre himmelske vesener enn Herren blir ofte kalt elohim i Dødehavsrullene. (Adela Yarbro Collins and John J. Collins, King and Messiah as Son of God – Divine, Human, and Angelic Messianic Figures in Biblical and Related Literature, William B. Eerdmans Publ. Co., Grand Rapids, Michigan / Cambridge, U.K., 2008, p.61) Vi må derfor trekke den slutning at ut fra Filons perspektiv og ut fra perspektivet til det jødiske fellesskap han tilhørte, så var hans beskrivelse av Moses som theos (gud) ikke noe som berørte eller truet monoteismen. (P. M. Casey, Monotheism, Worship and Christological development in the Pauline Churches, in: The Jewish Roots of Christological Monotheism. Papers from the St. Andrews Conference on the Historical Origins of the Worship of Jesus, ed. Newman, Davila, Lewis, Brill, Leiden-Boston-Köln, 1999, p.216) I lys av resten av Johannesevangeliet kan ikke Thomas bekjennelse bety at den oppstandne Jesus er den ene Gud. Den betegnelsen har allerede blitt brukt av Jesus selv i kontekst der han klart skiller mellom Faderen og Sønnen. (17:3). I tillegg hadde Jesus i en åpenbarelse for Maria Magdalena etter oppstandelsen befalt henne å gå til disiplene og si til dem at han steg opp "til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud" (20:17). Det er høyst usannsynlig at Johannes har til hensikt å få leserne til å tro at Faderen og Sønnen på ett eller annet tidspunkt har smeltet sammen til ett, eller at den som Jesus kalte for "min Gud" på en eller annen måte har blitt til den oppstandne Herren selv. (Marianne Thompson, The God of the Gospel of John, p.235) I Skriften betegner ikke ordet "Gud" nødvendigvis Den Høyeste, men blir ofte brukt om mennesker og engler. Moses blir kalt Gud: 2 Mos 7:1. Dommerne i Israel blir kalt guder: Salme 82:6. De som Guds ord kom til, blir kalt guder: Joh 10:35. Paulus sier at det er mange både i himmelen og på jorden som blir kalt guder: 1 Kor 8:5. Vi ser altså at ordet "Gud" noen ganger blir brukt i en underordnet betydning. Når ordet blir brukt for å betegne Den Høyeste, blir ofte andre ord forbundet med det for å beskrive hans guddommelige fullkommenheter eller karaktertrekk. Han blir kalt den usynlige Gud, den Allmektige Gud, den eneste vise Gud, den eneste sanne Gud, den Høyeste Gud, Jahve Gud - titler som ikke en eneste gang blir gitt til Kristus noe sted i Bibelen. Om ordet "Gud" alene alltid betegnet Den Høyeste, ville slike tilleggsbeskrivelser vært overflødige. Om Jesus hadde blitt kalt Gud aldri så mange ganger i Skriften, ville dette ikke vært noe bevis for at han var Den Høyeste, like lite som det at Moses blir kalt Gud er noe bevis for at han er Den Høyeste! (Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.115) Thomas brukte ordet "Gud" i den betydningen det blir brukt om konger og dommere (som blir sett på som Guds representanter) og, fremfor alt, om Messias. (C.G. Kuehnoel (Trinitarian theologian), cited by W.G. Eliot in: Discourses on the Doctrines of Christianity, Boston, 1886, p.79) Thomas så i den oppstandne Jesus den som var utvalgt til å være "Gud" i den kommende tidsalder, han som skulle ta over for Satan, denne tidsalders "Gud". Men Thomas' ord "Herre" og "Gud" er ikke noe annet enn messianske titler på linje med de guddommelige titler gitt til Herrens engel og til Guds representanter i Det gamle testamente. Den tidligere så tvilende apostelen begynte ikke plutselig å tro på den Nikenske eller den Athanasianske trosbekjennelsen og se på sin Herre som "sann Gud av sann Gud". Johannesevangeliet må ikke manipuleres til å samsvare med mye senere spekulasjoner fra greske teologer. (Sidney A. Hatch, Th.M. from Dallas Theological Seminary) Vi må her avrunde denne korte og fragmentariske oversikten over språklig bakgrunnsmateriale. Men forhåpentligvis har nok blitt sagt til å vise at de nytestamentlige forfatterne talte om Jesus i en kulturell setting der terminologi som vi ville ha ansett som passende kun i forhold til et vesen som i sannhet var guddommelig, ble brukt om engler og faktisk også om mennesker. I det første århundres verden kunne man hevde at enkelte mennesker stod i en spesielt nær relasjon til den himmelske sfære, man kunne tillegge dem en viss grad av ontologisk likhet med Guds natur, man kunne ære dem med slike titler som "Guds Sønn", "Herre" - ja, til og med "gud". Og alt dette kunne man gjøre uten å ha noen som helst intensjon om å tillegge de som ble beæret på denne måten samme guddommelige status som den høyeste Gud. (G. H. Boobyer, Jesus as "theos" in the New Testament, The John Rydlands Bulletin, vol.50, 1967/8) Som vi skjønner, har også forståelsesmodell nummer to noe for seg. Thomas kan faktisk ha kalt Jesus for gud i en underordnet og relativ betydning uten å ha hatt til hensikt å bekjenne en sann Gud nummer to ved siden av Gud Fader. En slik bruk av ordet gud er nokså fremmed for oss i vår moderne kultur, men på bibelens tid var en slik bruk av ordet en reell mulighet. Ordet hadde åpenbart en annen valør på den tiden. Alle brikker faller derfor på plass om vi følger også denne forståelsesmodellen. Som nevnt før, synes jeg det er vanskelig å velge mellom de to forståelsesmodellene. Det jeg imidlertid vet sikkert med meg selv, er at begge disse to modellene gir bedre og mer sannsynlige svar på hva slags betydningsinnhold Thomas la i sine ord enn det en treenighetstolkning gjør. Vi har - slik jeg ser det - ikke et merkelig tilfelle av at én person én gang bekjente Jesus som sann Gud i evangeliene. Alle apostlene - Thomas inkludert - trodde kun på Israels Gud! Jesus var deres Messias - ikke deres Gud! Joh 1:1 er også et bibelvers som ofte blir trukket fram og tatt til inntekt for at Jesus blir bekjent som Gud. Vi må derfor knytte noen få kommentarer også til dette verset. Innledningsvis kan det nevnes at flere dyktige fortolkere mener at det knytter seg stor usikkerhet til om logos virkelig beskriver en levende person i dette verset. De kan se for seg at verset heller er en beskrivelse av Guds tanke eller plan som først blir realisert i og med Jesus i vers 14. Dette skal jeg ikke gå noe videre inn på. I den videre drøftelsen vil jeg bare anta at ordet logos i Joh 1:1 virkelig er et navn på eller en slags beskrivelse av Jesus i hans preeksistens.

Joh 1:1 begynner med å si at logos en gang var hos Gud. Deretter sies det i 1:1c: kai theos en ho logos (ordrett: og en gud var ordet). Betyr så disse ordene at Jesus (logos) er en sann Gud på lik linje med den Gud han en gang var hos? For det første virker en slik tanke forvirrende og svært vanskelig å forene med den klare monoteismen som ellers forkynnes i dette evangeliet (5:44, 17:3, 20:17). Dernest er det heller ikke så sikkert at det er riktig å oversette dette uttrykket med "og ordet var Gud" (Gud med stor bokstav)! Nedenfor skal jeg liste opp to tabeller med alternative måter å oversette på, og til hver tabell knytter jeg en del kommentarer. Jeg tror dette vil hjelpe leserne til å se at det ligger svært viktig informasjon i det faktum at ordet theos her i 1:1c forekommer uten den bestemte artikkelen (anarthrous). Først en del oversettelser som velger å gjengi theos med "en gud": Navn på oversettelse: Ordlyd: John Crellius, (latinsk form av tysk), 1631 the Word of Speech was a God Jeremias Felbinger, Das Neue Testament, 1660 und di Rede war ein Gott Reijnier Rooleeuw, 1694 and the Word was a god T. Kenrick, An Expositon of the Historical Writings of the New Testament, b.2, 1807 and the word was [a] God The New Testament in an Improved Version, Upon the Basis of Archbishop Newcome's New Translation: With a Corrected Text, London, 1808 and the word was a god Thomas Belsham, The New Testament in an Improved Version, 1808 the Word was a god Abner Kneeland, The New Testament - being the English only of the Greek and English New Testament, 1823 and the Word was a God John Samuel Thompson, The Monotessaron: Or the Gospel History, According to the Four Evangelists, Baltimore, 1828 and the Logos was a god Herman Heinfeter, A Literal Translation of the Gospel According to St. John on Definite Rules of Translation, 1854 for a God the Command was to Become The Emphatic Diaglott, interlinear reading, by Benjamin Wilson, 1864 and a god was the word Robert Young, Concise Commentary on the Holy Bible, s.54, 1865 and a God (i.e. a Divine Being) was the Word Leicester Ambrose Sawyer, The Final Theology, b.1, Introduction to the New Testament, Historic, Theologic and Critical, s. 353, 1879 and the Logos was a god Antonius Nicholas Jannaris Ph.D., (Classical Greek), Zietschrift fur die Neuterstamentliche Wissenchaft und die Kuknde Alteren Kirche Volz, s.13-25, 1901 and was a god George William Horner, The Coptic Version of the New Testament in the Southern Dialect, 1911 and (a) God was the word Oskar Holtzmann, Das Neue Testament, 1926 und ein Gott war der Gedanke Rittenlmeyer, 1938 selbst ein Gott war das Wort James L. Tomanek, The New Testament of our Lord and Savior Jesus Anointed, 1958 and the Word was a God Das Evangelium nach Johannes, by Siegfried Schulz, Göttingen, Tyskland, 1975 ein Gott (oder, Gott von Art) war das Wort Das Evangelium nach Johannes, Johannes Schneider, 1979 und ein Gott war das Wort Jurgen Becker, Das Evangelium nach Johannes,Wirzburg, Tyskland, 1979 und ein Gott war das Logos Greek Othodox/Arabic translation, 1983 and the word was a god The 21st Century Translation and the [Marshal] [Word] was a god Schulz, 1987 ein Gott (oder: Gott von Art) war das Wort Det greske språk har ingen ubestemt artikkel. Ubestemtheten i et substantiv blir formidlet ved å skrive det uten den bestemte artikkelen. Ho logos betyr således "ordet", mens logos betyr "et ord". I Ap.gj. 28:6 blir Paulus sagt å være "en gud". På gresk står det her bare theon (en form av ordet for gud uten den bestemte artikkelen). I Joh 6:70 blir det sagt at "en av dere er en djevel". På gresk står det her "diabolos" (ordet for djevel uten den bestemte artikkelen). Man ser altså hvordan man ofte må føye til den ubestemte artikkelen på norsk for å gjengi meningen av et substantiv uten bestemt artikkel på gresk. Dette er den språklige bakgrunnen for at oversetterne i tabellen ovenfor finner det riktig å oversette "theos en ho logos" med "en gud var ordet" eller "ordet var en gud". Her er ellers noen interessante kommentarer til denne måten å oversette på: Følgelig kan theos en ho logos, ut fra en ren grammatikalsk betraktning, gjengis med "Ordet var en gud". (Murray J. Harris, Jesus As God, 1992, p.60) Verbet som står foran et artikkelløst predikat, ville sannsynligvis bety at Logos var "en gud" eller et guddommelig vesen av en eller annen slag. Logos ville tilhøre den generelle kategorien "theos", men være et vesen atskilt fra "ho theos". (Dr. Phillip B. Harner, Heidelberg College) Som kommentatorer så ofte har påpekt formidler ikke det engelske ordet "Gud" den riktige betydningen av det greske ordet theos. Uten den bestemte artikkelen betyr theos "en gud", eller brukt som predikat kan det ganske enkelt bety "guddommelig", "mer enn menneskelig" (Jones 1913, Skemp 1973, Grube 1980: 150-1). (Norman Russell, The Doctrine of Deification in the Greek Patristic Tradition, Oxford Early Christian Studies, Oxford University Press, 2004/2005, p.35) Direkte ut fra gresken kunne man oversette med: Ordet var en Gud. ("William Barclay-Ever Yours," edited by C.L.Rawlings, Dunbar,1985, p.205) Dersom oversettelse dreide seg om å oversette ord for ord, ville en mulig oversettelse av theos en ho logos være: "Ordet var en Gud". Som en ord for ord oversettelse er det her intet å sette fingeren på. (C.H. Dodd, Technical Papers for The Bible Translator, Vol..28, nr.1, 1977) Tolkningen av Joh 1:1 vil avhenge av om man anser forfatteren for å tro på bare én Gud eller på mer enn én Gud. Vi tror at Johannes har kunnet si at Ordet var en "gud", for i GT blir til og med englene kalt dette. Ja, som jøde ville Johannes ha trodd på "mer enn én Gud". Han ville ha trodd på overmenneskelige vesener, englene som omgir Gud i det himmelske hoff (se Salme 8:5, 82:1, 138:1). Men han ville bare ha tilbedt den ene sanne Gud. Ordet var ikke denne ene sanne Gud (ho theos), men Ordet var, som Johannes opplyser oss om, "hos" denne Gud. Gjengivelsen "en gud" er både grammatikalsk riktig og i overensstemmelse med en fordomsfri lesning av konteksten der Ordet blir framstilt som atskilt fra Gud (ho theos). (Rev. J. W. Wenham, The Elements of New Testament Greek, footnote 2, page 35, Cambridge University Press, 1987 reprint)

Så langt om å oversette theos uten artikkel med "en gud". Som vi skjønner er dette en helt legitim og grammatikalsk riktig måte å oversette på. Som Wenham påpeker, kan en slik oversettelse også ha gitt god mening for en monoteistisk jøde på Jesu tid. I den gamle israelittiske kulturen var det nemlig fullt mulig å kalle både mennesker og engler for guder i en relativ og underordnet betydning, slik som vi har sett ovenfor. En slik oversettelse og en slik forståelse av ordet "gud", formidler altså en forståelse av logos som et mektig eller guddommelig vesen av en eller annen slag, men ikke som et vesen på lik linje med den Allmektige Gud! Andre oversettere velger å gjengi det ubestemte "theos" med en predikativ eller adjektivisk beskrivelse som f.eks. "guddommelig, av guddomsart, av samme natur som Gud" eller andre beslektede uttrykk. Slike uttrykk har forøvrig en betydning som ligger nær opp til "en gud". Om vi f.eks. beskriver en person som "en djevel" eller "djevelsk", så sier disse to uttrykkene nesten det samme. Her er noen eksempler på Bibler og oversettere som har valgt denne gjengivelsesmåten: Navn på oversettelse: Ordlyd: Harwood, 1768 and was himself a divine person The New Testament, by Curt Stage, 1907. Das Wort war selbst gottlichen Wesens The New Testament, by Rudolf Boehmer, 1910. ja selbst goettlichen Wesens Das Neue Testament, Ludwig Thimme, 1919 Gott von Art war das Wort Baumgarten et al., 1920 Gott (von Art) war der Logos La Bible du Centenaire, Maurice Goguel, 1928 and the Word was a divine being Robert Harvey, (D. D.), 1931 and the Logos was divine (a divine being) Ernest Findlay Scott, 1932 and the Word was of divine nature William Temple, erkebiskop i York, 1933 and the Word was divine Smith and Goodspeed, 1935 and the Word was divine The Moffatt translation of the Bible, 1935 the Logos was Divine Goodspeed, 1939 the Word was divine Ervin Edward Stringfellow, 1943 and the Word was divine (NT), Lyder Brun, 1945 Ordet var av guddomsart Das Neue Testament, Ludwig Thimme, 1946 and of a divine kind was the Word The New Testament, Friedrich Pfaefflin, 1949 Und war von goettlicher Wucht Albrecht, 1957 gottlichen Wesen hatte das Wort Hugh J. Schonfield, 1958 the Word was divine Smit, 1960 verdensordet var et guddommelig vesen John L. McKenzie, 1965 the word was a divine being William Barclay, New Testament, 1969 the nature of the Word was the same as the nature of God Moffatt, 1972 the Logos was divine Translator's New Testament, 1973 the Word was with God and shared his nature Philip B. Harner, 1973 the Word had the same nature as God MaximillianZervich /Mary Grosvenor, 1974 The Word was divine Barclay, 1976 the nature of the Word was the same as the nature of God Fritz Rienecker, 1976 the word had the same nature as God Johannes Schneider, Berlin, 1978 and godlike sort was the Logos Haenchen, 1980 Gott (von Art) war der Logos Schonfield, 1985 the Word was divine Scholar’s Version, 1993 The Divine word and wisdom was there with God, and it was what God was Madsen, 1994 the Word was a divine being International English Bible, 2001, fotnotene Ftn.: eller guddom eller guddommelig, som er en bedre oversettelse siden den greske bestemte artikkelen ikke er til stede foran ordet The Complete Bible – An American Translation The Word was divine Her er noen interessante kommentarer til denne måten å oversette på: Til slutt sier Johannes at ”Ordet var Gud”. Det er ingen tvil om at dette er et vanskelig uttrykk for oss å forstå. Det er vanskelig fordi det greske språket, som Johannes brukte når han skrev, hadde en annen måte å si ting på enn det som er vanlig på engelsk (eller norsk - min kom.). Når det greske språket bruker et substantiv, har det nesten alltid den bestemte artikkelen foran substantivet. Det greske ordet for Gud er ”theos”, og den bestemte artikkelen er ”ho”. Når man derfor snakker om Gud, sier man ikke bare Gud, men ”ho theos”. Når gresken ikke har den bestemte artikkelen foran et substantiv, får substantivet mer karakter av et adjektiv: Det beskriver karakteren, kvaliteten til personen. Johannes sa ikke at Ordet var ”ho theos”, det ville ha vært det samme som å si at Ordet var identisk med Gud. Han sier at Ordet var ”theos” – uten den bestemte artikkelen – og det betyr at Ordet var, som vi kan uttrykke det, av samme karakter, kvalitet, vesen og væren som Gud. Når Johannes sa at ”Ordet var Gud”, sa han ikke at Jesus var identisk med Gud. Han sa at Jesus er så fullkomment lik Gud i sinn, hjerte og væren at i Ham ser vi på en fullkommen måte hvordan Gud er. (W. Barclay, The Icily Study Bible, The Gospel of John, b.1)

Det er ikke slik at han (Johannes) identifiserer ham (Jesus) med Guddommen (ho theos). Tvert imot skiller han klart mellom Sønnen og Faderen og lar ham fremstå som underordnet i verdighet (Faderen er større enn meg). Når han sier at Sønnen er ”Gud” (theos), så mener han av guddommelig slag eller natur. (Philip Schaff, History of the Christian Church, 1910 ed., Vol.1, p.690) ("Gud" i Joh 1:1c) står nødvendigvis uten den bestemte artikkelen (bare theos, ikke ho theos) fordi det beskriver naturen til Ordet, det identifiserer ikke hans person. Det ville være ren sabellianisme om man sa at "Ordet var ho theos". (Trinitarian Bishop Westcott, cited by C.F.D Moule in: An Idiom Book of New Testament Greek (Cambridge University Press, 1953), p.116) Joh 1:1 beskriver ikke identiteten til, men karakteren til Logos. (D.A. Fennema, John 1:18: ‘God the Only Son,’ New Testament Studies 31 (1985), p.130) Når alt kommer til alt, er altså gjengivelsen "Ordet var en Gud" nøyaktig hva den greske teksten sier. "Ordet var guddommelig" er en mulig meningsgjengivelse av dette greske uttrykket. "Ordet var Gud" er nesten helt sikkert utelukket ved den måten Johannes uttrykker seg på. En slik oversettelse svarer ikke til "Ordet var guddommelig", for det innsnevrer uten grunn betydningen i det opprinnelig greske uttrykket fra en kvalitet eller en kategori (gud / guddommelig) til et individ (Gud). (Jason BeDuhn, Associate Professor of Religious Studies, and Chair Department of Humanities, Arts, and Religion, Northern Arizona University, 10/2/2001) Som Carl har sagt så har vi diskutert dette skriftavsnittet før, og min egen foretrukne oversettelse er verken "Ordet var guddommelig" eller "ordet var en gud" eller "Ordet var Gud". Jeg vil foreslå "ordet var lik Gud" fordi jeg tror utsagnet har til hensikt å beskrive naturen til det personifiserte Logos som lik naturen til Gud, Faderen. Du tror kanskje noe annet, men vi er sannsynligvis enige i at utsagnet ikke identifiserer ho logos som ho pater, ho theos - slik oversettelsen "Ordet var Gud" kan lede oss til å tro. Slik jeg ser det, er "Ordet var Gud" verken språklig eller teologisk riktig. (Iver Larsen, dansk språkekspert og bibeloversetter, B-greek 4. juli 2006) Med tanke på Johannes' bakgrunn i det kristne fellesskap og dette fellesskaps røtter i jødedommen, er det utenkelig at han mener å si at det finnes mer enn én Gud. ... En mer naturlig forståelse av denne teksten vil være at vi har to vesener her: Gud, og en annen som er theos. Men denne andre står i en slik relasjon til Gud at Gud fremstår som den absolutte som den andre blir definert opp mot og i forhold til. De fremstilles ikke som to likeverdige guder. (William Loader, The Christology of the Fourth Gospel - Structures and Issues, Peter Lang Publishing, p.155, under the heading: "The Word was a God") I gresken er det et skille her mellom ”hos Gud” og ”Gud”. I det første tilfellet blir den bestemte artikkelen brukt, og da har ordet en spesiell referent. I det andre tilfellet finnes det ingen bestemt artikkel, og det er vanskelig å tro at denne utelatelsen ikke er av betydning. En slik konstruksjon gir en adjektivisk kvalitet til den andre forekomsten av ”Theos” (Gud) slik at uttrykket får betydningen ”Ordet var guddommelig”. (Translator’s NT, 1973, fotnote) Det ville være umulig å snakke om Jesus uten å gå inn på ordene i Johannes evangelium: "Ordet var Gud". Gresken som ligger under dette uttrykket, er: theos en ho logos. Dette betyr ikke: Ordet var Gud. På gresk er ”ho” den bestemte artikkelen. Dersom to ting utgjør en og samme ting, vil man på gresk bruke den bestemte artikkelen foran begge. Dersom meningen med dette uttrykket hadde vært at Ordet var Gud, da ville det ha sett slik ut: ho theos en ho logos. Det er intet merkverdig forbundet med dette. Vi gjør det samme på engelsk. Når et substantiv ikke har den bestemte artikkelen, fungerer det som et adjektiv - både på gresk og på engelsk! Dersom jeg sier: John er det mennesket (the man) da identifiserer jeg John med et spesielt eksemplar av den menneskelige rasen. Men dersom jeg utelater den bestemte artikkelen, og bare sier: John er menneske (man), da identifiserer jeg ham ikke, jeg klassifiserer ham. Jeg sier: John er menneskelig, han tilhører menneskenes kategori. Så det gresken egentlig betyr her, er ikke at ”Ordet var Gud”, men ”Ordet tilhører samme kategori som Gud, det tilhører samme slags livsform og er ett med Gud. (William Barclay, Who is Jesus, Tidings, Nashville, Tennessee, USA, 1975, s.35-36) Joh 1:1 skulle strengt tatt oversettes med "Ordet var hos Guden (= Faderen), og Ordet var et guddommelig vesen". (John L. McKenzie, S.J., Dictionary of the Bible, p.317)

Det finnes bare én sann Gud, men de som ved språklig misbruk kalles guder, er mange. På grunn av dette indikerer i dette tilfellet skriften at det er den sanne Gud som menes ved å bruke artikkelen (ho theos), og når ordet brukes i uriktig mening, står det uten artikkel. (Den kjente jødiske filosofen Filon fra Alexandria, som levde samtidig med Jesus og apostlene, On Dreams, 1,39) Filon viser at den differensierte bruken av ho theos og theos i Joh 1:1 må ha vært en bevisst bruk fra forfatterens side og vært av stor betydning for den greskspråklige leser. Ja, ikke bare det, Filon viser at Johannes frimodig kan ha kalt Logos for "Gud/gud" uten at dette har berørt hans monoteistiske tro. (James Dunn, Christology in the Making, 2.ed., SCM Press Ltd., 1996, p.241) Filon bruker ofte betegnelsen ho theos om Bibelens personlige Gud, men theos er hos ham - som hos greske forfattere generelt - et predikat med et vidt anvendelses-område, ikke et ord som kun er begrenset til å betegne den Høyeste Gud alene. (Norman Russell, The Doctrine of Deification in the Greek Patristic Tradition, Oxford Early Christian Studies, Oxford Univ. Press, 2006, p.59) Videre legger vi merke til Johannes' bruk av den bestemte artikkelen i disse setningene. Hans bruk av artikkelen er ikke uforsiktig eller tilfeldig, han er ikke ukjent med de finere detaljer i det greske språk. Noen ganger bruker han artikkelen, andre ganger utelater han den. Han har alltid artikkelen foran logos, men bare av og til foran theos. Han bruker artikkelen når theos henspeiler på ham som er den uskapte Årsaken til alle ting, men utelater den når logos blir kalt theos. .... Mange av dem som tar sin religion alvorlig undrer seg storlig over dette. I sin frykt for å proklamere to guder, blir de drevet inn falske og onde lærdommer. ..... Til slike personer må vi si at Gud på den ene siden er autotheos (Gud i seg selv), som Frelseren selv sier i sin bønn til Faderen: "At de må kjenne deg, den ene sanne Gud"; mens alle andre utenfor denne autotheos har blitt gjort til theos ved en delaktighet i hans guddom, og derfor ikke skal kalles ho theos, men theos. Således fikk skapningens førstefødte, han som var den første til å stå frem ved Guds side, del i guddommelighet. Han var et vesen av høyere rang enn de andre gudene ved siden av seg, de som alle har ho theos som sin Gud, som det står skrevet: "Gudenes gud, Herren, har talt og kalt på jorden." Det var gjennom tjenesten til den førstefødte at de ble guder, for han formidlet fra Gud i rikt mål slik at de kunne bli theos, han formidlet det til dem ut fra sin egen overflod. Den sanne Gud er altså ho theos, og de som er dannet senere er guder, en slags avbilder av denne prototypen. Avbildet fremfor alle avbilder er Guds Logos, han som var i begynnelsen og som var hos Gud. Han vil for alltid være theos. Dette er imidlertid ikke noe han har fra seg selv, men noe som springer ut av dette at han er hos Faderen. Og han vil kun fortsette med å være theos, dersom dette var noe vi skulle tenke på, gjennom en uavbrutt kontemplasjon av dybdene i Faderen. (Origenes, Commentary on the Gospel of John, Book II, 2.) Man gjør vel i å merke seg at allerede Origenes brukte fraværet av artikkelen i Joh 1:1 som bevisgrunnlag for Kristi underordning under Gud. (Bart D. Ehrman, The Orthodox Corruption of Scripture, New York: Oxford University Press, 1993, p. 179) Vi ser altså at det finnes sterke føringer i retning av å oversette Joh1:1c enten med "Ordet var en gud" eller "Ordet var guddommelig" (eller noe beslektet med dette). Dyktige teologer og språkeksperter sier faktisk at det er direkte galt å oversette med "Ordet var Gud" (Gud med stor bokstav). Ordet var nemlig ikke den Gud han var hos! I begge tilfeller innebærer de beskrevne oversettelsesmåtene at Ordet har visse likhetstrekk med Gud, kanskje samme åndelige natur som Gud, men ikke at Ordet er identisk med ho theos eller er lik Gud i makt og velde. Jeg tror at både Filon og Origenes beskrev betydningen av theos uten artikkel på en god og riktig måte. Om vi forstår Joh 1:1 slik som disse to - og flere moderne teologer sammen med dem - representerer ikke Joh 1:1 noen utfordring eller vanskelighet i forhold til det å tro at Faderen, og bare han, er den ene sanne Gud. I dette kapitlet har vi sett nærmere på spørsmålet om hvor ofte Jesu venner og disipler bekjente en treenig Gud. Svaret på dette spørsmålet fremstår helt klart: Aldri! Ikke en eneste gang hører vi noen avlegge en treenighetsbekjennelse. I tillegg kan vi - etter å ha jobbet litt med Joh 20:28 og Joh 1:1 - også føye til at ingen disippel eller venn noen gang bekjente Jesus som sann Gud i noen av evangeliene. Mange teologer har innrømmet at det virkelig forholder seg slik, og vi skal nå låne øre til noen av disse. Ikke minst interessant er det å høre innrømmelsen fra kirkefaderen Athanasius, ortodoksiens forkjemper og forsvarer framfor noen: Athanasius innrømmer at Kristus ikke ga til kjenne sin guddom for jødene, og han prøver å forklare dette med å antyde at verden ennå ikke kunne tåle en slik læresetning. Og han tilføyer: "Jeg våger å påstå at ikke engang de velsignede disiplene hadde en klar forståelse av hans guddom før Den Hellige Ånd kom over dem på pinsedagen" (Serm. Major de Fid. Montf. Coll. Vol. II, p. 39). Dette utsagnet har en vidtrekkende betydning, og det viser helt klart at i følge Athanasius så var ikke Kristi guddom kjent for apostlene før etter hans død. Theodor snakker langs de samme linjer: "Før sin lidelse og død fremstod ikke Kristus som Gud, verken for jødene generelt eller for sine apostler" (Opera Vol. Ill, p. 15. Ed. Hal.). Chrysostomus antyder ofte at Kristus bare ga en ufullstendig antydning om sin guddom til sine disipler. Ved en anledning sier han at Kristus "ikke umiddelbart åpenbarte sin guddom, han ble først antatt å være en profet, Kristus (Messias), ganske enkelt et menneske, men til slutt - ut fra hans gjerninger og hans ord - skjønte de hvem han var" (Opera, Vol. VIII, p.20). Chrysostomus sier videre at Maria, Jesu mor, selv ikke kjente til hemmeligheten med at han var Den Høyeste Gud (Opera, Vol III, p. 289). (Dr. Jared Sparks, (President of Harvard University from 1849 to 1853), An inquiry into the comparative moral tendency of trinitarian and unitarian doctrines; in a series of letters to the rev. dr. Miller, of Princeton, Boston 1823, p.155-156)

Det lar seg ikke gjøre å benekte at ikke bare ordet ”Treenighet”, men også selve tanken om noen treenighet, er fraværende i det apostoliske trosvitnesbyrd. (Emil Brunner (tidl. professor i systematisk og praktisk teologi ved universitetet i Zürich), The Christian Doctrine of God, Dogmatics, vol.1, The Westminster Press, 1949, p.205) Til å begynne med var ikke den kristne tro trinitarisk. ..... Den var det ikke i apostolisk tid og heller ikke i etter-apostolisk tid, slik vi ser det bevitnet i Det nye testamente og i andre tidlige kristne dokumenter. (Encyclopedia of Religion and Ethics, ed. James Hastings, 1922, Vol. 12, p. 461) Det er komplett umulig å se for seg at Jesus og hans apostler forkynte noen treenighetslære eller så mye som antydet at Jesus var den Allmektige Gud. .... Skriftene til de kristne i de to første århundrene lærte ikke noe slikt, men fremholdt helt konsekvent at Faderen, og ham alene, var den Allmektige Gud. (Boer, A Short History of the Early Church, 1976, Eerdmans Publ., pp 109-111) Kort sagt kan det ikke godtgjøres at personer opplært av profetene, Frelseren og apostlene hadde noen forestillinger om en treenighet. På den annen side finner vi at Bibelen nesten på hver eneste side proklamerer i klare ordelag at Gud er én, og at den igjen og igjen slår fast at dette var overbevisningen til alle sanne troende. (Professor Sparks, in his book "Inquiry", cited in: Mary S. B. Dana, Letters addressed to relatives and friends, in reply to arguments in support of the doctrine of the trinity, Boston / London, 1846, letter 21) Deres (dvs de første kristnes) Gud var jødenes Gud, den Gud som hadde skapt jorden og ledet jødene gjennom Rødehavet da de flyktet fra Egypt. (Owen Chadwick, (professor i nyere historie ved Cambridge, England), Historien om den kristne sivilisasjon, Aschehoug 1995/1997, s.12)

Det finnes ingen klare bevis på at Jesu apostler trodde på denne læren (dvs treenighetslæren). (H. G. Wells, Outline of History, p. 421) I Apostlenes gjerninger ... kan vi se at de første kristne fremdeles hadde en tvers igjennom jødisk oppfatning av Gud. (Karen Armstrong, Historien om Gud - i jødedom, kristendom og islam, Gyldendal, 2.utg., 2002, s.123) Angående apostlenes forkynnelse, så hører vi aldri at de snakker om noen treenighet. Vi har en detaljert fremstilling av deres forkynnelse nedtegnet av Lukas i Apostlenes gjerninger, men her leter vi forgjeves etter steder der de underviser om Jesu guddom eller om eksistensen av en treenighet. Heller ikke kan vi slutte ut fra noe av det deres tilhørere sier eller gjør at de forstod apostlene dit hen at de ønsket å spre slike læresetninger. (Dr. Sparks, in his book "Inquiry", as quoted in: Mary S. B. Dana, Letters, Boston / London, 1846, brev nr. 21) Vi kan frimodig oppsummere dette kapitlet med å si at Jesu disipler og venner aldri fremstilles som en flokk av frimodige treenighetsbekjennere! Snarere tvert imot. Ingen av dem bekjenner noen gang at Gud er treenig! Dette forteller oss temmelig klart - om enn indirekte - at deres Mester aldri formidlet en slik lære til dem!

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-212-jesus-den-hellige-and-gud-fader.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-207-hvor-mange-og-hvem-skal-vi-mte-i.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-207-hvor-mange-og-hvem-skal-vi-mte-i.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-206-jesus-only-lren-er-ogsa-vranglre.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-205-synde-mot-den-hellige-and.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-203-guds-and-svevde-over-vannene.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-204-jesus-sier-han-og-faderen-kommer.html http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-168-er-den-hellige-and-nevnt-i.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-154-hven-skal-vi-be-til-faderen.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=gud-er-to-enig

Ingen kommentarer: