Sider

fredag 25. mai 2012

Nr. 423: Historiens første løgn

Nr. 423:

Historiens første løgn

Av Ellen G. White

Ellen G. White var en grunnlegger av Adventistsamfunnet. Hun og de som var med i Adventistene fikk mange åpenbaringer. Blant annet fikk de lys over at det er kun Faderen som er den sanne Gud (men gikk ikke fullt ut med sannheten og senere har Adventistene viklet seg inn i den ubibelske og rare treenighetslæren), mennesket skal ikke leve evig uten Kristus og annet. Men så klarte Satan også å lure dem til å tro at vi som troende skal holde deler av loven som sabbaten og matforskrifter. Men her skriver hun godt og bibelsk om den annen død eller fortapelsen!



Alt i starten av slektenes historie begynte Satan å bedra menneskene. Han som hadde gjort opprør i himmelen, ville gjerne ha jordens innbyggere med i kampen mot Guds lederskap. Adam og Eva var fullkommen lykkelige så lenge de rettet seg etter Guds lov. Dette var en stadig utfordring til Satans påstand om at Guds lov førte til undertrykkelse og ikke til skapningenes beste. Dessuten mislikte han at det syndfrie paret fikk leve i så vakre og fullkomne omgivelser. Han bestemte seg for å få dem til å synde. Når han så hadde skilt dem fra Gud og fått dem i sin makt, kunne han få herredømme over jorden og etablere sitt eget rike i opposisjon til Gud.

«Dere kommer slett ikke til å dø!» Hvis Satan hadde avslørt sin virkelige natur, ville han straks blitt avvist, for Gud hadde advart Adam og Eva mot den farlige fienden. Men han arbeidet i det skjulte og dekket over sin virkelige hensikt for bedre å kunne gjennomføre sin plan. Til dette brukte han slangen, som på den tiden var en fascinerende skapning. Slangen sa til Eva: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Hvis Eva ikke hadde innlatt seg i samtale med fristeren, ville hun vært utenfor fare. I stedet gav hun seg i snakk med ham og ble offer for hans list. Slik blir mange fremdeles overmannet. De tviler på Guds krav og reiser innvendinger mot dem. I stedet for å rette seg etter Guds bud, godtar de menneskelige teorier som bare er kamuflasje for Satans planer. Kvinnen svarte slangen: «Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!» Da sa slangen til kvinnen: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Han påstod at de ville bli lik Gud. De skulle få større visdom enn før og få del i en tilværelse på et høyere plan. Eva falt for fristelsen, og hun forledet også Adam til å synde. De trodde at slangen snakket sant da den hevdet at Gud ikke mente det han sa. De mistrodde Skaperen og innbilte seg at han begrenset deres frihet, og at de kunne oppnå stor visdom og en høyere form for tilværelse hvis de overtrådte hans lov.

Gud hadde sagt: «Den dagen du spiser av det, skal du dø.» Hvordan oppfattet Adam dette utsagn etter at han hadde syndet? Var det sant det som Satan hadde fått ham til å tro - at han skulle oppnå en høyere tilværelse? I så fall ville lovovertredelse gi mange goder, og Satan ville ha vist at han var menneskenes velgjører. Men Adam oppdaget at dette slett ikke var meningen med Guds dom. Gud sa at som straff for sin synd måtte mennesket vende tilbake og bli til jord. «Av jord er du, og til jord skal du bli.» Når Satan sa at øynene deres skulle bli åpnet, var dette sant bare i den mening at da Adam og Eva hadde vært ulydige mot Gud, fikk de se hvor dumt de hadde handlet. De fikk virkelig lære å kjenne det onde, og de smakte overtredelsens bitre frukt. Midt i Edens hage vokste livets tre, og frukten kunne gi evig livskraft. Hvis Adam hadde vært lydig mot Gud, ville han fremdeles hatt fri adgang til dette treet og ville ha levd evig. Men da han syndet, fikk han ikke lenger spise av livets tre og ble dødens bytte. Gud sa til ham: «Av jord er du, og til jord skal du bli.» Denne dommen tilkjennegir livets totale opphør. Udødeligheten som menneskene fikk løfte om på betingelse av lydighet, mistet de på grunn av overtredelse. Adam kunne ikke gi sine ætlinger det han ikke selv eide. Det ville ikke ha vært noe håp for den falne menneskeslekten hvis Gud ikke hadde ofret sin Sønn, og dermed gjort det mulig for menneskene å oppnå udødelighet. Mens «døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet», førte Kristus «liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet». Bare gjennom Kristus kan et menneske oppnå udødelighet. Jesus sa: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet.» Alle kan få del i dette uvurderlige gode dersom de oppfyller betingelsene. «De som utrettelig gjør det gode og søker ære, herlighet og uforgjengelighet, skal få evig liv.» Den eneste som lovte Adam liv, selv om han var ulydig, var den store bedrageren. Slangen sa til Eva i Edens hage: «Dere kommer slett ikke til - å dø!» Dette er den første preken som noen gang er holdt om sjelens udødelighet. Men denne uttalelsen, som utelukkende bygger på Satans autoritet, lyder som et ekko fra talerstolene i kristenheten, og de fleste mennesker godtar den like villig som våre stamforeldre gjorde. Guds dom: «Den som synder, skal dø,» tolker man slik: «Den som synder, skal ikke dø, men leve evig.» Man må undre seg over den merkelige mangel på dømmekraft som gjør at folk har så lett for å tro det Satan sier, og så vanskelig for å tro det Gud sier.

Dersom menneskene etter syndefallet hadde fått fri adgang til livets tre, ville de ha levd evig, og synden ville blitt udødelig. Men kjeruber med flammende sverd ble satt til å «vokte veien til livets tre». Ikke en eneste av Adams ætt har fått lov å passere denne sperringen, og har fått spise av den livgivende frukten. Derfor finnes det ingen udødelig synder. En falsk lære Etter syndefallet gav Satan sine engler beskjed om å gjøre særskilte anstrengelser for å få menneskene til å tro på medfødt udødelighet. Når de hadde fått dem til å godta denne villfarelsen, ville de også få dem til å tro at synderen skulle leve i evigvarende lykke. Nå virker mørkets fyrste gjennom sine redskaper og fremstiller Gud som en hevngjerrig tyrann. Han påstår at alle som Gud misliker, havner i helvete, der de for all fremtid skal oppleve hans vrede. Der lider de ubeskrivelige kvaler og vrir seg i de uslokkelige flammene, mens Skaperen ser på med tilfredshet. På den måten fremstiller erkefienden menneskehetens skaper og velgjører som en person med hans egne karaktertrekk. Grusomhet er djevelsk. Gud er kjærlighet, og alt det han skapte, var rent, hellig og godt inntil den store opprøreren brakte synden inn i verden. Satan er selv fienden som frister menneskene til synd og deretter ødelegger dem hvis han kan. Og når han er sikker på sitt bytte, fryder han seg over det han har fått i stand. Hvis han fikk lov til det, ville han fange hele menneskeheten i sitt garn. Om ikke Gud grep inn, ville ikke en eneste av Adams etterkommere slippe unna. På samme måte som Satan fikk makt over våre første stamforeldre, prøver han nå å få mennesker i sin makt ved å svekke deres tillit til Skaperen, så de tviler på om hans lederskap er klokt og hans lover rettvise. For å rettferdiggjøre sin egen ondskap og sitt opprør, prøver han og hjelperne hans å få det til å se ut som om Gud er enda verre enn de selv er. Djevelen prøver å overføre sine egne grusomme egenskaper på vår himmelske Far, og gir det utseende av at han led stor urett da han ble fjernet fra himmelen fordi han ikke ville bøye seg for en så urettferdig hersker. Han lokker menneskene med den friheten de kan få under hans milde herredømme, i motsetning til det slaveriet som Herrens harde bud medfører. Slik får han mennesker til å svikte Gud.

Læren om at de ugudelige skal pines med ild og svovel i et evigvarende helvete, at de som straff for de syndene de gjorde under sitt kortvarige liv på jorden, skal pines og plages så lenge Gud lever, er ikke bare i strid med all barmhjertighet og kjærlighet, men også med vår rettferdssans. Likevel er denne læren vidt utbredt og finnes fremdeles i mange kristnes trosbekjennelse. En fremtredende teolog har uttalt: «Synet av helvetes kvaler vil forsterke de frelstes lykke i all evighet. Når de ser at andre som har samme natur som de selv og er født under samme vilkår, er havnet i en slik ulykke, mens de selv er blitt opphøyet, vil de forstå hvor heldige de er.» En annen sier det på denne måten: «Mens de fortapte gjennom endeløse tider må lide straffen for sin synd, vil røken av deres pine i evighet stige opp for de frelstes øyne. I stedet for å føle med disse ulykkelige skapningene, skal de si: Amen, halleluja! Pris Herren!» Hvor i Bibelen finner vi en slik lære? Vil de frelste i himmelen være blottet for all medmenneskelighet og barmhjertighet eller for alminnelige menneskelige følelser? Skal de i stedet være preget av stoisk upåvirkelighet eller av barbarisk grusomhet? Slett ikke! Dette er ikke Bibelens lære. Folk med slike synspunkter kan nok være lærde og endog oppriktige, men de er blitt offer for Satans bedrag. Han får dem til å feiltolke visse uttrykk i Bibelen og gl ordene den snev av bitterhet og ondskap som kjennetegner ham selv, ikke Skaperen. «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø?» Hva vil det tjene til om vi hevder at Gud gleder seg ved synet av endeløs tortur, at han nyter å høre skrik og jammer fra lidende skapninger som han holder i helvetes flammer? Kan disse hjerteskjærende stønn lyde som musikk i den kjærlige Guds ører? Man påstår at når de ugudelige må pines i en tid uten ende, så viser det at Gud avskyr synden fordi den ødelegger all fred og orden i universet. Slikt lyder rett og slett blasfemisk! Som om Gud skulle forevige synden fordi han avskyr den! For etter hva disse teologene lærer, vil en fortsatt pine uten noe håp om barmhjertighet drive de ulykkelige ofrene til vanvidd. Når de lar raseriet komme til uttrykk i spott og forbannelse, øker de bare sin syndeskyld. Men Guds herlighet blir ikke større ved en slik evigvarende forøkelse av synden. Det er umulig å forestille seg hvor mye ondt villfarelsen om evig pine har vært årsak til. Bibelens budskap, som er fullt av kjærlighet, godhet og barmhjertighet, blir formørket av overtro og preget av gru. Er det i grunnen så merkelig at mennesker frykter og avskyr den barmhjertige Skaperen, ja endog hater ham, når vi tenker på hvordan Satan har svertet hans natur? Den skremmende fremstilling av Gud som lyder fra prekestolene ut over verden, har gjort tusener, ja millioner av mennesker til tvilere og gudsfornektere. Læren om evig pine er en av de falske dogmene som utgjør den avskyelige vinen som Babylon gir alle folkeslag å drikke. At kristne forkynnere skulle godta denne vranglæren og spre den fra prekestolen, er ikke til å fatte. De fikk den fra romerkirken, der de også fikk den falske sabbaten. Riktignok har fremtredende personer forkynt den, men de hadde ikke fått lys over dette slik vi har i dag. De var ansvarlige bare for det lyset som skinte på deres tid. Vi skal stå til ansvar for det lyset som skinner i våre dager. Hvis vi vender oss bort fra Guds ord og godtar falske læresetninger fordi våre forfedre forsvarte dem, blir vi rammet av dommen som ble uttalt over Babylon. Da drikker vi av hennes urene vin.

Blir alle frelst? Mange av dem som finner læren om evigvarende pine opprørende, blir drevet til den motsatte ytterlighet. De vet at Den hellige skrift fremstiller Gud som kjærlig og barmhjertig, og de kan ikke tro at han vil sende sine skapninger ned i et evig brennende helvete. Men fordi de mener at sjelen av naturen er udødelig, ser de ingen annen mulighet enn at alle mennesker til sist blir frelst. Mange mener at advarslene i Bibelen bare har til hensikt å skremme mennesker til lydighet, og at de aldri blir oppfylt bokstavelig. Det betyr at synderen fortsatt kan leve i egenkjærlig lyst, se bort fra Guds krav og likevel vente å bli tatt til nåde. En slik lære, som regner med Guds nåde, men ser bort fra hans rettferd, tiltaler menneskenaturen og får de ugudelige til å gå enda lenger i synd. For å vise hvordan de som påstår at alle til sist blir frelst, forvansker Bibelen for å få den til å støtte deres egne sjelsødeleggende læresetninger, er det nok å vise til deres egne uttalelser. Ved begravelsen til en ung mann som ikke var kristen, benyttet en universalistprest denne bibelteksten om David: «Han var kommet over sorgen etter Amnons død.»

«Ofte blir jeg spurt hvordan det vil gå med dem som forlater denne verden i sin synd,» uttalte han videre, «de som kanskje dør i beruset tilstand eller med blodflekker på klærne fra en forbrytelse, eller som denne unge mannen døde, uten å være en bekjennende kristen og uten å ha opplevd kraften i den kristne tro. Vi har bare Bibelen å ty til og den løser dette store problemet for oss. Amnon var en stor synder. Han var uomvendt, drakk seg full og ble drept. David var en Guds profet. Han må ha vært klar over om Amnon skulle få det godt eller ille i det neste liv. Hvordan kom hans følelser til uttrykk? «Etter hvert holdt kongen opp å bære nag til Absalom. For han var kommet over sorgen etter Amnons død.» Hva kan vi så lære av dette? At David ikke trodde på noen endeløs pine! Slik oppfatter vi det. Her finner vi et avgjørende bevis til støtte for den mer tiltalende, mer opplyste og mer humane tanke at alle til slutt skal oppleve renhet og fred. Han fant trøst i tanken om at sønnen var død. Hvorfor? Fordi han med profetisk blikk så inn i en strålende fremtid der sønnen var langt borte fra alle fristelser, fri fra last og renset for synd. Etter at han var blitt tilstrekkelig hellig og opplyst slapp han inn i kretsen av henfarne jublende ånder. Davids eneste trøst var at den kjære sønnen som var tatt bort fra synd og lidelse, nå hadde gått dit hvor Den Hellige Ånd ville opplyse hans formørkede sinn, og der han ville få kjennskap til himmelens visdom og lykkelig erfare den udødelige kjærlighet. Med en helliggjort natur ville han der nyte den himmelske arv med dens hvile og glede. Det jeg her har sagt, viser at vi ikke kan gjøre noe her i livet for å oppnå himmelens salighet. Den avhenger verken av en sinns forandring her i tiden eller av vår tro og bekjennelse.» Slik gjør en forkynner seg til talsmann for den falske påstanden slangen kom med i Edens hage: «Dere kommer slett ikke til å dø!» «Den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud.» Han sier at endog de verste syndere - mordere, tyver, ekteskapsbrytere - etter døden blir beredt til å gå inn til den evige salighet. Hva bygger så denne forkynneren på? Jo, på en enkelt setning om at David gav seg inn under forsynets ledelse. Han lengtet etter å treffe Absalom, «for han var kommet over sorgen etter Amnons død». Da tiden hadde mildnet den bitre sorgen, var han ikke lenger så opptatt av den døde sønnen, men tenkte mer på ham som levde og som hadde rømt av frykt for den rettferdige straffen som ventet ham. Dette skal altså bevise at den fordrukne Amnon, som hadde gjort seg skyldig i blodskam, fikk komme til herlighetens boliger i dødsøyeblikket for å bli renset og beredt til å omgås syndfrie engler! En hyggelig fabel, må man si, og den er vel egnet til å tilfredsstille menneskenaturen. Det er Satans egen lære, og den er virkningsfull. Er det til å undres over at ondskap florerer, når den slags blir forkynt? Fremgangsmåten til denne falske læreren er typisk for mange. De trekker noen få bibelord ut av en sammenheng som i mange tilfeller sier det motsatte av den tolkningen de legger i den. Slike løsrevne tekster blir fordreid og brukt som bevis for læresetninger som ikke har basis i Guds ord. Det som er fremført som bevis for at den fordrukne Amnon er i himmelen, er en påstand som motsies av Bibelens tydelige ord om at ingen drukkenbolt skal arve Guds rike. Slik er det at tvilere, vantro og skeptikere gjør sannhet til løgn. Og mange blir bedratt av slike spekulasjoner og dysset i en trygghetens søvn som passer menneskenaturen. Hvis det var sant at menneskesjelen ved døden gikk direkte til himmelen, kunne man gjerne ønske seg døden fremfor livet. Denne oppfatning har fått mange til å gjøre slutt på sin jordiske tilværelse. Når vanskeligheter, bekymring og skuffelse overmanner dem, kan det ofte være en lett sak å kutte den skjøre livstråden og sveve inn i den evige verdens salighet.

De ugudeliges skjebne I sitt ord har Gud gjort det klart at han vil straffe dem som overtrer hans lov. De som innbiller seg at han er for barmhjertig til å øve rettferdighet mot syndere, behøver bare å kaste et blikk på Golgatas kors. At Guds syndfrie Sønn måtte dø, viser at «syndens lønn er døden», og at ethvert brudd på Guds lov medfører rettferdig straff. Den syndfrie Kristus ble gjort til synd for menneskene. Han bar skylden for overtredelse, og måtte tåle at Faderen skjulte seg for ham til hans hjerte brast og han døde. Dette store offeret ble gitt for at syndere skulle bli frelst. Ikke på noen annen måte kunne menneskene unngå straffen for synd. Enhver som avslår å få del i forsoningen som kostet så mye, må selv ta syndens skyld og straff. La oss se hva mer Bibelen forteller om de gudløse og ubotferdige som universalistpresten plasserer i himmelen som hellige, lykkelige engler. «Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet.» Dette løftet er bare for dem som tørster. Bare de som vet at de trenger livets vann og som søker etter det på bekostning av alt annet, vil få det. «Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn.»11 Også her er betingelsene gitt. Om vi skal arve alle ting, må vi kjempe imot synden og seire over den. Herren sier gjennom profeten Jesaja: «Si at det går den rettferdige vel. ... Ve den ugudelige! Ham går det ille; han får igjen for det han har gjort.» Og vismannen sier at «det går de gudfryktige godt, de som har age for Gud. Men den ugudelige har ingen medgang.» Til synderen sier Paulus at han samler seg opp «vrede som skal komme over deg på vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. Han skal lønne enhver etter det han har gjort. ... Trengsel og angst skal komme over hvert menneske som gjør det onde.» «For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike.» «Legg vinn på å leve i fred med alle og strev etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» «Salige er de som vasker sine klær, så de får rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor, drapsmennene, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn.» Gud har fortalt menneskene om sin karakter og hvordan han behandler synd. «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektsledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.» «Alle ugudelige utrydder han.» «Alle brottsmenn går til grunne, de gudløse har ingen fremtid.» Gud vil bruke sin makt og myndighet for å stanse opprøret. Likevel vil alle utslag av gjengjeldende rettferdighet være i fullkommen samsvar med hans barmhjertighet, langmodighet og godhet.

Villig lydighet bringer lykke Gud tvinger ikke viljen eller dømmekraften hos noe menneske. Han er ikke interessert i en slavisk lydighet. Han vil at hans skapninger skal elske ham fordi han er verd deres kjærlighet, og lyde ham fordi de kan verdsette hans visdom, rettvishet og godhet. Alle som er i stand til å verdsette disse egenskapene, elsker ham fordi de er tiltrukket av ham og beundrer hans karaktertrekk. Den vennlighet, barmhjertighet og kjærlighet som Frelseren forkynte og viste i sitt liv, er et uttrykk for Guds vilje og vesen. Kristus har selv sagt at han ikke forkynte noe som han ikke hadde mottatt fra sin Far. Guds lederskap er i fullkommen harmoni med den oppfordring Frelseren gav: «Elsk deres fiender.» Når Gud utøver rettvishet overfor de ugudelige, er det til gagn for universet og endog for dem som blir hjemsøkt av straffedommen. Han ville gjøre dem lykkelige dersom det kunne skje i samsvar med lovene for hans styresett og hans egen rettvishet. Han omgir dem med beviser på sin kjærlighet, underviser dem om sin lov og tilbyr dem sin barmhjertighet. Men de forakter hans godhet, bryter hans lov og avviser hans nåde. Mens de hele tiden tar imot hans gaver, vanærer de giveren. De vil ikke ha noe med Gud å gjøre fordi de vet at han avskyr deres synd. Herren bærer lenge over med deres ondskap, men til slutt kommer øyeblikket da deres skjebne blir avgjort. Vil han da tvinge disse opprørerne over på sin side? Vil han true dem til lydighet? De som har valgt Satan til leder og gitt seg inn under hans kontroll, er ikke beredt til å stille seg frem for Gud. Stolthet, bedrag, villskap og grusomhet har satt sitt preg på deres karakter. Kan de få adgang til himmelen og gjennom evigheten være sammen med dem som de foraktet og hatet på jorden? Sannhet kan aldri passe for en løgner. Ydmykhet vil ikke tilfredsstille selvgodhet og stolthet. Renhet betyr ikke noe for den utuktige. Uselvisk kjærlighet tiltaler ikke den egenkjærlige. Hvilke gleder kunne himmelen by dem som bare er opptatt av materielle og selviske interesser? Kan de som har levd i opprør mot Gud, plutselig omplasseres til himmelen og erfare den opphøyede, hellige og fullkomne tilværelsen der hver eneste skapning er fylt med kjærlighet, der hvert ansikt stråler av glede og der henrivende musikk og klangfulle toner lyder til ære for Gud og Lammet? Fra ham som sitter på tronen, veller en uopphørlig strøm av lys ut over de frelste. Kan de som ikke bryr seg om Gud, sannhet og hellighet, blande seg med den himmelske skaren og ta del i deres lovsang? Kan de tåle synet av Guds og Lammets herlighet? Det er umulig. De fikk mange års nådetid for å utvikle en karakter som passet for himmelen. Men de brydde seg ikke om å eie renhet, og de lærte aldri himmelens språk. Nå er det for sent. Et liv i opprør mot Gud har gjort dem uskikket til å leve i himmelen. Renheten, helligheten og freden der ville bare være en lidelse, og Guds herlighet ville være en fortærende ild. De ville lengte bort fra dette hellige stedet. De ville heller bli tilintetgjort enn å være i nærheten av ham som døde for å frelse dem. De ugudelige har valgt sin egen skjebne. De har selv valgt å være utenfor. Og fordi Gud er rettvis og barmhjertig, oppfyller han deres ønske.

Guds barmhjertighet Likesom storflommen på Noahs tid, er ilden på den ytterste dag en domsakt der Gud forkynner at de ugudelige nå er uten håp. De vil ikke anerkjenne hans myndighet. Viljen er vant til opprør, og når livet tar slutt, er det for sent å vende tankestrømmen i motsatt lei. Det er for sent å snu om fra overtredelse til lydighet, fra hat til kjærlighet. Da Gud sparte drapsmannen Kain, gav han verden et eksempel på hva som skjer når synderen får leve og fortsette sin ville ferd. Kains ord og eksempel ledet mange av etterkommerne til synd. «Menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang.» «Jorden ble stadig verre i Guds øyne; den ble full av lovløshet.» Av medlidenhet med verden utslettet Gud dens onde innbyggere på Noahs tid. Av samme grunn ødela han de moralsk fordervede innbyggerne i Sodoma. Gjennom Satans forførende innflytelse oppnår ugudelige mennesker sympati og beundring, og får derfor hele tiden andre til å gjøre opprør. Slik var det på Kains og Noahs tid og da Abraham og Lot levde. Slik er det også i dag. Det er i barmhjertighet overfor universet at Gud til sist utrydder dem som forkaster hans nåde. «Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» De rettferdige skal arve livet, men døden er de ugudeliges lodd. Moses sa til Israel: «I dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det vonde.» Døden som her er nevnt, er ikke den som ble forkynt for Adam, for hele menneskeheten lider straffen for hans synd. Det er «den annen død», kontrasten til det evige liv. Fordi Adam syndet, må hele menneskeslekten dø. Alle uten unntak går i graven. Men takket være Guds frelsesplan skal alle en gang stå opp fra graven. «Rettferdige og urettferdige... skal stå opp fra de døde,» «for likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus». Men Bibelen skjelner mellom de to grupper av mennesker som står opp. «Alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.» De som blir funnet verdige til å stå opp til liv, er salige og hellige. «Over dem har den annen død ingen makt.» Men de som ikke ved anger og tro har fått tilgivelse, må ta straffen for overtredelse - «syndens lønn». Straffen er ikke ens for alle, for de blir dømt «etter sine gjerninger». Men det endelige utfall er den annen død. Fordi Guds rettvishet og barmhjertighet gjør det umulig for ham å frelse synderen i hans synd, tar han fra ham det liv som han ved sine overtredelser har forspilt, og som han ikke har vist seg verdig til. En av Bibelens forfattere skriver: «Om en liten stund er den ugudelige borte; ser du etter på hans sted, så er han der ikke.» En annen sier: «De skal... bli som om de aldri hadde vært til.» Dekket med skam forsvinner de i håpløs og evig glemsel. Slik blir synden fjernet, sammen med all den smerte og ødeleggelse som den har vært årsak til. David sier: «Du... gjorde ende på de onde og utslettet deres navn for evig.» Idet apostelen Johannes skuer inn i evigheten, hører han en mektig lovsang uten en eneste mislyd, der hver skapning i himmelen og på jorden lover Gud. Da finnes det ingen fortapte mennesker som spotter Gud mens de vrir seg i endeløs pine. Ingen ulykkelige skapninger i helvete vil blande sine skrik med de frelstes sang.

Bak dødens port Læren om bevissthet i døden grunner seg på den fundamentale villfarelsen at mennesket er udødelig i seg selv. I likhet med læren om evig pine kommer også dette dogmet i konflikt med Bibelens utsagn, med vår fornuft og med våre medmenneskelige følelser. Det er en utbredt oppfatning at de frelste er i himmelen og vet om alt som skjer på jorden, særlig hvordan det går med venner som de etterlot. Men hvordan kan det være til glede for de døde å vite om de levendes vanskeligheter, være vitne til de synder som deres kjære begår, og se dem lide under livets sorger, skuffelser og kvaler? Hvordan skal de som er i himmelen og våker over sine venner på jorden, kunne nyte himmelens salighet? Hvor opprørende er ikke den tanke at når et uomvendt menneske dør, blir sjelen overlatt til helvetes luer! For en grenseløs lidelse det må være for dem som ser sine venner gå uforberedt i graven og inn i en evighet av smerte og synd! Denne forferdelige tanken har drevet mange til vanvidd. Hva lærer Guds ord om dette? David sier at mennesket er uten bevissthet i døden. «Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer.» Salomo er inne på det samme: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. ... Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen.» «For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» Da Kong Hiskia fikk som bønnesvar at hans liv skulle bli forlenget med femten år, fremførte den takknemlige kongen en lovsang til Gud for hans store barmhjertighet. I denne sangen nevner han grunnen til sin glede: «Dødsriket priser deg ikke, ingen døde lovsynger deg. De som er gått i graven, venter ikke på din trofasthet. De levende er det som priser deg, slik jeg gjør det i dag.» Mange teologer i vår tid hevder at de rettferdige døde har gått inn til herligheten der de priser Gud med en udødelig røst. Men Hiskia så ikke noen herlighet i døden. Han er helt på linje med det som står i Salmene: «Blant de døde er det ingen som tenker på deg. Hvem priser vel deg i dødsriket?» «De døde priser ikke Herren, det gjør ingen av dem som stiger ned i stillheten.»

Oppstandelseshåpet På pinsedagen forkynte Peter at David «døde og ble begravet, og den dag i dag har vi hans grav hos oss». «For David for ikke opp til himmelen.» Det faktum at David blir i graven til oppstandelsen, viser at de rettferdige ikke går til himmelen når de dør. Bare gjennom oppstandelsen og fordi Kristus har oppstått, skal David til sist få en plass ved Guds høyre hånd. Paulus sa det slik: «Hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus.» Hvis de rettferdige gjennom fire tusen år var gått direkte til himmelen da de døde, hvordan kunne da Paulus si at dersom det ikke er noen oppstandelse, «er også de fortapt som er døde i troen på Kristus»? Det ville ikke være nødvendig med noen oppstandelse. Om de dødes tilstand uttalte den engelske martyren Tyndale: «Jeg innrømmer åpent at jeg ikke er overbevist om at de allerede opplever den herlighet som Kristus har, eller som Guds engler opplever. Dette er heller ikke noen trosartikkel for meg. Hvis så var, ville forkynnelsen av legemets oppstandelse være meningsløs.» Det er et uomtvistelig faktum at håpet om evig salighet fra dødsøyeblikket har resultert i at mange ignorerer Bibelens lære om oppstandelsen. Om dette skrev dr. Adam Clarke: «Det synes som om læren om oppstandelsen betydde langt mer for de første kristne enn tilfellet er i dag. Hva kan årsaken være? Dette var noe apostlene stadig fremholdt, og det oppmuntret de troende til flid, lojalitet og begeistring. Men det blir sjelden nevnt av deres arvtagere i dag. Apostlene forkynte det, og de første kristne trodde. Vi forkynner det, og de som hører, tror. Ikke noe lærepunkt blir sterkere fremhevet i evangeliene, men ikke noe blir mer forsømt i forkynnelsen i vår tid.» Dette har ført til at sannheten om oppstandelsen nesten er tapt helt av syne i kristenheten. En fremtredende religiøs forfatter skriver i sin kommentar til l Tess 4,13-18: «Som en virkelig kilde til trøst foretrekker vi læren om de rettferdiges velsignede udødelighet fremfor den tvilsomme læren om Herrens annet komme. Når vi dør, opplever vi Herrens komme. Dette venter vi på og ser frem til. De døde har allerede gått inn i herligheten. De venter ikke på at basunen skal signalisere dom eller salighet.» Da Jesus skulle forlate disiplene, sa han ikke at de snart skulle komme til ham. Men han sa: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg.» Apostelen Paulus skrev: «Da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord! »26 Hvilken kontrast det er mellom disse trøstefulle ordene og de uttalelsene universalistpresten kom med! Han trøstet de sørgende med en forsikring om at når en person døde, ville englene ta imot ham, uansett hvor syndig han måtte ha vært. Paulus derimot henviste sine trosfeller til Herrens fremtidige gjenkomst da gravens lenker skal brytes og «de som døde i troen på Kristus», skal stå opp til evig liv.

En tid for dom Ingen kan få en plass i Guds rike før deres sak er blitt undersøkt og deres karakter og livsløp vurdert av Gud. Alle skal bli dømt etter det som er skrevet i bøkene, og bli lønnet etter sine gjerninger. Denne dommen foregår ikke ved døden. Legg merke til hva Paulus sier: «Han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde.» Her sier apostelen tydelig at en bestemt dag i fremtiden er fastsatt da dommen over verden skal finne sted. Judas sier om den samme tiden: «De engler som ikke tok vare på sitt høye verv, men forlot sin egen bolig, dem holder han bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag.» Og han siterer Enoks utsagn: «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle.» Johannes forteller at han «så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. ... Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene». Hva er hensikten med en dom i fremtiden hvis de døde allerede er i himmelen eller i helvete? Guds ord om disse viktige spørsmål er hverken utydelig eller selvmotsigende. Vanlige mennesker kan forstå det. Men hvilket oppriktig menneske kan se noen fornuft eller rettferdighet i den gjengse oppfatning? Skal de rettferdige, etter at de kanskje har vært i Guds rike i årtusener, høre disse oppløftende ordene når deres sak er blitt undersøkt i dommen: «Det er bra, du gode og tro tjener. ... Kom inn til gleden hos din herre!» Blir de ugudelige kalt opp fra pinestedet for å høre all jordens dommer si: «Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild»? Det er en hån mot Gud, en skammelig anklage mot hans visdom og rettvishet! Teorien om sjelens udødelighet var en av de falske læresetninger som romerkirken lånte fra hedenskapet og innførte i kristendommen. Luther satte den i klasse med de «uhyrlige fabler som er en del av den romerske søppelhaug av pavebrev». I en kommentar til Salomos ord om at de døde slett ingen ting vet, sier han: «Her har vi igjen en tekst som viser at de døde ikke har noen... følelse. For i dødsriket er det hverken arbeid eller plan, hverken kunnskap eller visdom. Salomo mener at de døde sover og slett ikke merker noe. For de døde ligger der og teller hverken dager eller år. Men når de blir vekket opp, vil det være som om de bare hadde sovet et øyeblikk.» I Den hellige skrift står det ikke noe om at de rettferdige får sin lønn når de dør, eller at de ugudelige da får sin straff. Patriarkene og profetene har aldri uttalt noe slikt. Heller ikke Kristus og apostlene har antydet noe i den retning. Bibelen sier klart at ingen går til himmelen i dødsøyeblikket. Den sier at de sover til oppstandelsen. På den dagen da «sølvsnoren slites og gullskålen brister», opphører menneskets tanker. De som går ned i graven, er tause. De har ikke lenger del i det som skjer under solen. Salige ro for de rettferdige som er lagt til hvile! Enten tiden er kort eller lang, føles den bare som et øyeblikk. De døde sover. De blir vekket opp av Guds basun til en herlig udødelighet. «For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet. ... Og når det skjer, og dette forgjengelige og dødelige er blitt kledd i uforgjengelighet og udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet.» Når de blir kalt ut av sin dype søvn, begynner de å tenke nettopp der hvor de sluttet. Det siste de merket, var dødens smerte. Deres siste tanke var at de nå skulle være i dødsrikets vold. Når de våkner, kommer deres første tanke til uttrykk i det triumferende ropet: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»

Relaterte linker: http://janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Johannes-aapenbaring http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=23-min-i-dodsriket http://janchristensen.net/index2.php?side=video http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=vi-har-en-jodisk-tro http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=ildsjoen http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=et-evig-helvete http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=en-dag-skal-gud-fader-utrydde-og-utslette-alle-onde http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-innbefatter-evig-fortapelse http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-innbefatter-evig-fortapelse http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Vi-skal-alle-staa-innfor-Guds-domstol http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=tanker-om-helveteslaeren

Ingen kommentarer: