mandag 30. april 2012

Nr. 410: Hvor ofte lærte Jesus at bønn og tilbedelse skulle rettes mot treenigheten, Guds ånd eller ham selv?

Nr. 410:
Hvor ofte lærte Jesus at bønn og tilbedelse skulle rettes mot treenigheten, Guds ånd eller ham selv?

Av Fred Vidar Hjortland

Leser vi Guds ord gjennom så finner vi aldri noe sted at en ånd blir presentert som en egen person at dette plutselig gjelder at Guds ånd er en egen person blir som å tro at Big Bang eller andre hypoteser! Å tro på at tre guder fant hverandre ute i Space og ble til en gud, er for meg mer usannsynlig en Big Bang teorien. Det er kun en Gud som er fra før alle; Faderen. Jesus er skapt eller tilveiebragt ut av Faderen og Den hellige ånd er ingen egen Gudeperson lærer skriften, men en del av Gud eller Guds energi og kraft!













På de foregående sidene har vi sett at Jesus aldri snakket om en treenig Gud, aldri kalte seg selv for Gud og aldri omtalte ånden som en egen guddomsperson. Når vi nå står overfor spørsmålet om hvem det er rett å be til og tilbe, vil jeg begynne med å resonnere litt ut fra nettopp disse tre forholdene. Min første tanke er da at det må fortone seg som ganske uforståelig at han som aldri snakket om en treenig Gud, skulle lære noen å be til og tilbe en treenig Gud! Hvordan i alle dager er det mulig å forestille seg noe slikt? Hvordan kan Jesus lære sine disipler å be til en trepersons Gud når han selv aldri nevner en trepersons Gud?

Videre tenker jeg: Hvordan kan noen få seg til å tro at han som aldri kalte seg selv for Gud, allikevel hadde et ønske om at folk skulle be til seg selv og tilbe seg selv som Gud? Hvordan er det mulig å tenke en slik tanke? For Jesu jødiske disipler vet vi at det i utgangspunktet var helt utenkelig å skulle be til eller tilbe et menneske. Og når mennesket Jesus - som vandret rundt i støvete sandaler sammen med dem - i tillegg stadig understreket sin menneskelighet ved å kalle seg både menneske og menneskesønn og dessuten aldri sa om seg selv at han var Gud, hvordan kan man da "få det til å henge på greip" at hans disipler begynte å be til ham og tilbe ham? Mitt tredje og siste resonnement er som følger: Hvordan kunne han som aldri snakket om ånden som en egen guddomsperson, lære noen å be til og tilbe ånden som en egen guddomsperson? Eller sagt med andre ord: Hvordan kan et utsagn som virker helt absurd og selvmotsigende holdes fram som noe sant og riktig? Man kan undres. Ser man liksom for seg at disiplene sa til Jesus: Vi tror ikke at verken du eller ånden er guddomspersoner, for det strider fullstendig mot vår jødiske tro, og det er heller ikke noe du har lært oss. Men vi vil allikevel gjerne be til og tilbe både deg og ånden! Videre tror vi ikke på noen trepersons Gud, for det er totalt fremmed for oss, og det er heller ikke noe du har lært oss. Men vi vil allikevel be til og tilbe den treenige Gud! Alle vil vel være enige med meg i at disiplene neppe sa noe slikt! Men hva sa de da? Hva tenkte de? Er det overhodet mulig å formulere noe fornuftig og plausibelt om antatte tankeprosesser hos disiplene som førte dem frem til en overbevisning om at andre enn Jahve, Israels Gud, kunne bes til og tilbes? For meg personlig synes det som om bønn og tilbedelse av Jesus, Guds ånd og treenigheten rett og slett ikke passer inn, verken tankemessig eller trosmessig, i det bibelske helhetsvitnesbyrd! Men la oss nå gå over fra disse innledende refleksjonene til litt mer direkte bibelstudier. Hva er det Jesus selv faktisk lærer om hvem vi skal be til og tilbe?

Som et første punkt skal vi begynne med å se nærmere på om bønn og tilbedelse noen gang blir rettet mot en treenig Gud i evangeliene. Når vi blar oss gjennom Matteus, Markus, Lukas og Johannes, finner vi da bibelvers som sier noe liknende av: Kjære Fader, Sønn og Hellig Ånd, vi ber deg .... Eller: Allmektige tre, vi priser deg? Jeg klarer ikke å finne noen! Ingen vers, ingen ting som likner eller er i nærheten! Og det er jo egentlig ikke det spor merkelig. For når Jesus og apostlene aldri noen gang omtaler en treperson Gud, men alltid tenker på Gud som Faderen, da vil man selvfølgelig heller ikke finne noen instruksjoner om å be til en slik ukjent og sammensatt guddom! Vi nøyer oss med kun et par sitater i denne sammenhengen. De er korte og konsise, men sier alt som behøver å sies: Vår Herre ba aldri til treenigheten, og befalte aldri oss å be til treenigheten. (Dr. Edward Harwood, D. D., Five Dissertations, as quoted in: The Monthly review - or - Literary Journal, Volume 47, London, 1772, Ed. Ralph Griffiths) Det finnes ikke nedfelt i Bibelen en eneste lovprisning eller bønn eller noen annen form for tilbedelse som retter seg mot Fader, Sønn og Ånd, eller mot en treenighet av noe slag. Tradisjonen med å synge lovprisninger og avslutte bønner med å tilegne dem til Fader, Sønn og Ånd, har absolutt ingen støtte i Skriften, verken med tanke på direkte undervisning eller med tanke på eksempler. (Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.38) La oss nå se litt nærmere på bønn og tilbedelse i forhold til Guds ånd. Hva lærer Jesus oss om dette? Når vi går til evangeliene og undersøker, ser vi klart og tydelig at Jesus aldri noen gang lærte noen å be til eller tilbe ånden. Jesus sa aldri: Jeg priser deg hellige ånd fordi du ..... Eller: Takk hellige ånd fordi du ...... Heller ikke satt han ned med sine disipler og sa: Når dere ber, skal dere noen ganger si: Kjære hellige ånd, du som er i himmelen, ......

Guds ånd blir rett og slett aldri bedt til eller tilbedt noen gang, verken i evangeliene eller i noe annet skrift i Bibelen! Her er noen uttalelser som bekrefter denne observasjonen: Den Hellige Ånd blir i Det nye testamente aldri gjort til gjenstand for bønn eller tilbedelse. (International Standard Bible Encyclopedia, vol.4, p.916) Bønn rettet mot Den Hellige Ånd er ukjent i NT. Folk ber "i" Ånden (Ap.gj. 7:55; Ef.6:18; Jud 20), men aldri "til" Ånden. Aldri noen gang sier de: "Kom, Hellige Ånd". Viktigst av alt er Yeshuas eget eksempel. Da han en gang frydet seg i Den Hellige Ånd, sa han: "Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre" (Luk 10:21). Det at han var i Ånden, ledet ham ikke til å anerkjenne Ånden som en egen person atskilt fra Faderen. Når Jesus ber, søker han råd fra Faderen, ikke Ånden. Når han sier: Jeg er ikke alene, så peker han på Faderen som den som er hos ham, "Far er med meg" (Joh 16:32; jfr. 8:16.29). (Paul Sumner, Worship in the New Testament - Remapping the Land, in MISHKAN, issue No.25, 1996, editor: Thorleif Elgvin) I Det nye testamente finner vi ingen eksempler på at bønner rettes direkte mot Den Hellige Ånd. Dette var en praksis som først kom på banen mye senere etter at Treenighetslæren hadde blitt avklart. (Peter Toon (Anglican scholar), Our Triune God, p.226) Det finnes ikke noe i Det nye testamente som tyder på at Ånden ble bedt til eller tilbedt. (Arthur Wainwright, sitert i Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition, Author House, 2007, p.475) Ånden som sådan er aldri et uttalt objekt for nytestamentlig tilbedelse og blir heller aldri sagt å delta i noen form for personlig interaksjon med Faderen eller Sønnen. (New Theological Dictionary (Catholic), article: Trinity) I Det nye testamente finner vi verken tekster som påbyr eller tekster som beskriver tilbedelse eller bønn til Den Hellige Ånd. (Millard Erickson, God in Three Persons, p.234) Den Hellige Ånd var ikke gjenstand for bønn eller tilbedelse blant de første kristne. (Stanford Encyclopedia of Philosophy) Det faktum at Guds ånd aldri noen gang blir bedt til eller tilbedt i evangeliene, viser tydelig at Jesus og disiplene videreførte en jødisk forståelse av Guds ånd. Ingen av dem tenkte trinitarisk. Vi har så langt sett at Jesus aldri lærte noen å be til en treenig Gud eller å be til Guds ånd. La oss nå til slutt se på hvordan det forholder seg med spørsmålet om bønn og tilbedelse i forhold til Jesus selv. Her tror jeg det er formålstjenlig å gjennomgå bønn og tilbedelse hver for seg. Først litt om bønn. Finnes det eksempler i evangeliene på at noen ba til Jesus? Lærte Jesus noen gang sine disipler at de skulle be til ham selv? Det første vi kan slå fast, er at ingen person noen gang ber til Jesus som om han skulle være deres Gud. Noe eksempel på dette finner man ikke i noen av evangeliene! Selvfølgelig ber de syke og trengende ham stadig om hjelp, men det gjør de fordi de tror at han er en profet og er salvet og utrustet av Gud på en spesiell måte med kraft til å helbrede - ikke fordi han er Gud! Til og med en synagogeforstander kan be Jesus om hjelp på denne måten! Så vi kan slå fast at ingen ba til Jesus. Men sa Jesus allikevel til sine disipler at de skulle be til ham selv? Er det plausibelt at Jesus lærte sine disipler at de skulle be til ham selv - uten at noen gjorde det? Leserne får gjøre seg sine egne refleksjoner.

Når vi sitter ned og leser de fire evangeliene, ser vi at en slik lære definitivt ikke blir tillagt Jesus i de tre synoptiske evangeliene. Og i Johannesevangeliet finner vi i det store og hele heller ingen antydninger om noe slikt. Men i dette evangeliet har vi et enkeltvers som trenger litt nærmere omtale, nemlig Joh.14:14. Den interesserte leser henvises til mitt hefte "Jødisk bønnetradisjon og Yeshua Ha Mashiach" der dette verset får en mer fullstendig tekstkritisk gjennomgang. Der konkluderer jeg med at både indre og ytre tekstkritiske faktorer peker tydelig i retning av at dette verset opprinnelig ikke inneholdt noen lære om bønn til Jesus! Her i dette studiet skal jeg bare gjøre to ting. Jeg skal først vise en tabell med en kortfattet oversikt over tekstkritiske momenter, og deretter skal jeg liste opp en del bibler som oversetter verset helt annerledes enn det vi ser i No-2011. Først oversikten over tekstkritiske momenter. Tabellen nedenfor inneholder mye viktig informasjon og kan med fordel studeres nøye. (se neste side) Omtrentlig tidspunkt for tilblivelse av tekst: Forskjellige kirkefedre og tidligversjoner: Har formen "ber meg": Har formen "ber ", "ber Faderen" eller utelater verset: Etter år 500 slavonsk (ca 870) etiopiske (ca 600) Philoxenian/Harclean (508) X Siste halvdel av 400-tallet Syrisk-Palestinske Euthymius (Palestina) Første halvdel av 400 - tallet Syriske Peshitta Armensk (ca 430) Augustin (Nord-Afrika) Nonnus (Egypt) Siste halvdel av 300-tallet Victorinus (Roma) Cyril (Jerusalem) Vulgata (Jeronimus) (383) Gotisk (ca 350) (fleste mss) Første halvdel av 300 - tallet Georgisk (usikker dato for oversettelse, men folket ble kristnet på denne tiden) Kirkefedrene ville garantert ha sitert og diskutert Joh.14:14 dersom Jesus her hadde forkynt en ny og revolusjonerende lære om hvem man skulle be til. Men det interessante er at ingen av de tidlige kirkefedrene siterer Joh.14:14 overhodet! De synes å være helt ukjente med at det i Johannesevangeliet skulle finnes et vers som inneholdt en radikalt ny lære om bønn. Siste halvdel av 200-tallet Den eldste koptiske dialekt-versjonen, Sahidisk. Senere følger andre koptiske dialekter med samme lesemåten: copbo copach-2 og copfay Første halvdel av 200 - tallet Indirekte vitner: Origenes, Tertullian og Kyprian lærer at vi kun skal be til Gud Fader! Siste halvdel av 100-tallet Vetus Syriac (ca 180-220) (Curetonian, Sinaiticus, Palestinian) Vetus Latina (ca 180) (it = alle eller de fleste mss) Diatessaron (ca 170) (Diatessaron f, l, t) Første halvdel av 100 - tallet Indirekte vitner: Polykarp (ca 120) og Aristides (ca 125-130) har bare bønner rettet mot Gud Fader! Antatt rundt eller litt før år 100 Indirekte vitner: Det første kristne kirkeordningsskrivet (Didache, ca70-90) Det første kristne brevet (1 Clemensbrev, ca 96), og den første kristne prekenen etter NT (2 Clemensbrev, ca 100), underviser alle klart og entydig om at bønner kun skal rettes mot Gud Fader! Mange bibeloversettere har - ikke særlig overraskende - vurdert det samlede tekstkritiske materialet til å gå klart i favør av en gjengivelse av Joh 14:14 uten noen lære om bønn til Jesus. Her er noen eksempler: Norske: Bibelen (1865): Dersom I bede om Noget i mit Navn, vil jeg gjøre det. Det Nye Testamente, Erik Gunnes (1969): Ja, hver bønn bedt i mitt navn vil jeg oppfylle. 1975 - Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. 1975 - Det norske Bibelselskap (nynorsk): Bed de om noko i mitt namn, vil eg gjera det. 1978 - Det norske Bibelselskap: Dersom dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. En levende bok (1989): Ja, be om hva som helst, i mitt navn, og jeg skal gjøre det! Bibelen Guds ord (1997): Dersom dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det. De fire evangelier (Jacob Jervell - 2002): Om dere ber om noe i mitt navn, skal jeg gjøre det. Norske King James (2003): Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det. Danske: Dansk Bibel (1933): Dersom I bede om noget i mit Navn, vil jeg gøre det. Bibelen på hverdagsdansk: Hør godt efter: Hvad I end beder om i mit navn, det vil jeg gøre. Svenske: Den Heliga Skrift, H. M. Melin (1865): Om I bedjen något i mitt namn, det skall jag göra. Svensk Bibel (1917) Ja, om I bedjen om något i mitt namn, så skal jag gøra det. David Hedegård, (1964): Om ni beder om något i mitt namn, skall jag göra det. NT, Verbum Förlag, (1971): Ja, om ni ber om något i mitt namn, så skall jag göra det. NT, (Bibelkommissionen - 1981): Om ni ber om något i mitt namn, skall jag göra det. En levande bok (1987):be om vad som helst, och använd er av mitt namn, så ska jag göra det. Svensk Bibel (2000): Om ni ber om något i mitt namn, skall jag göra det. Engelske: John Wycliffe Bible (1395): If ye axen ony thing in my name, Y schal do it. Tyndale (1537): Yf ye shall axe eny thige in my name I will do it. Geneva Bible (1587): If ye shall aske any thing in my Name, I will doe it. King James Version (1611): If ye shall ask any thing in my name, I will do it. Noah Websters Bibel (1833): If ye shall ask any thing in my name, I will do it. Young's Literal Translation (1862): If ye ask anything in my name I will do (it). Darbys oversettelse (1890): "If ye shall ask anything in my name, I will do it." American Standard Version (1901): If ye shall ask anything in my name, that will I do. Twentieth Century New Testament (1904): If you ask anything, in my Name, I will do it. Weymouth Bible (1913): If you will ask anything in my name, that will I do. Williams NT (1937): Yes, I repeat it, anything you ask for as bearers of my name, ..... The Revised English Bible: If you ask anything, in my name, I will do it Revised Standard Version (1946): "If you ask anything in my name, I will do it." The New English Bible (1961): If you ask anything in my name, I will do it. The Jerusalem Bible (1966): If you ask for anything in my name, I will do it. Today's English Version (1966): If you ask anything, in my Name, I will do it. The Revised Berkeley Version (1970): I will do whatever you ask in My name. Green's Literal Translation (1976): If you ask anything in My Name, I will do it. New King James Version (1982): If you ask anything in My name, I will do it Amplified Bible(1987): (Yes) I will grant ... whatever you shall ask in My Name ... The Message (E.H. Peterson) (1993): Whatever you request in this way, I'll do. New Living Translation (1996): Yes, ask anything in my name, and I will do it! Complete Jewish Bible (1998): If you ask for something in my name, I will do it. Millenium Bible (1998): If ye shall ask anything in My name, I will do it. The Original N.T. (Schonfield): If you ask anything, in my name, I will do it God's New Covenant (Cassirer): If you ask for anything in my name, I shall bring it about The N.T. Everyman's Library: If ye shall ask anything in My name, I will do it The Four Gospels, E. V. Rieu: Ask for anything in my name, I will do it. World English Bible: If you will ask anything in my name, I will do it. The Book of Books: If you ask anything, in my name, I will do it English Majority Text Version: If you should ask anything in My name, I will do it. Worldwide English New Testament: If you ask anything in my name, I will do it. The Way (The Catholic Living Bible): Yes, ask anything, using my name, and I will do it The New English Bible: If you ask anything, in my name, I will do it Jewish N.T. (David H. Stern)(1998): If you ask for something in my name, I will do it Hebrew Names Version (2000): If you will ask anything in my name, I will do it. Tyske: Luther (1545): Was ihr bitten werdet in meinem Namen das will ich tun Elberfelder (1871):Wenn ihr etwas bitten werdet in meinem Namen, so werde ich es tun Schlachter (1951): Wenn ihr etwas in meinem Namen bitten werdet, so werde ich es tun Franske: Martin (1744): Si vous demandez en mon Nom quelque chose, je la ferai Louis Segond (1979): Si vous demandez quelque chose en mon nom, je le ferai Darby (1991): Si vous demandez quelque chose en mon nom, moi, je le ferai Ostervald (1996): Si vous demandez quelque chose en mon nom, je le ferai Nederlandske: Nederlandsk (Staten Vertaling) (1995): Zo gij iets begeren zult in Mijn Naam, Ik zal het doen. Italienske: Giovanni Diodati (1649): Se voi chiedete cosa alcuna nel nome mio, io la farò. Riveduta (1927): Se chiederete qualche cosa nel mio nome, io la farò. Il Nuovo Testamento in Lingua Moderna : Quindi, se chiederete qualche cosa nel mio nome, io la faro! Vi avrunder opplistingen av bibeloversettelser her. Personlig kjenner jeg til godt over hundre bibeloversettelser verden over som ikke lærer bønn til Jesus i Joh 14:14! Som man skjønner blir det derfor nokså umulig å skulle si at Jesus lærer bønn til seg selv i Joh.14:14. Det gjør han nemlig ikke - om man leser dette verset i en mengde andre bibeloversettelser! Millioner av kristne over hele verden som bruker andre bibelutgaver enn Norsk Bibel 2011, vil stille seg helt uforstående til å skulle argumentere for at bønner kan rettes mot Jesus med utgangspunkt i dette verset. I vårt nærmeste naboland Sverige, der det synes å foreligge en bred enighet om at Joh 14:14 ikke skal gjengis på en slik måte at det lærer bønn til Jesus, vil for eksempel en slik argumentasjon finne liten gjenklang! Slik jeg ser det, kan Joh.14:14 derfor umulig tjene som noe godt eller holdbart argument for at bønner kan rettes mot Jesus! Her er noen interessante uttalelser som har relevans både til Joh 14:14 og til hele spørsmålet om Jesus lærte sine disipler å be til seg selv eller ikke: Så lenge det finnes tvil om hva som er den riktige lesemåten av et skriftavsnitt, er det definitivt uriktig å bruke et slikt skriftavsnitt til støtte for en eller annen lære. (John Wilson: Scripture Proofs and Scriptural Illustrations of Unitarianism, London, 1837, p.259) Ingen læresetning må bygge på en usikker bibelsk tekst. (Bernhard L. Ramm, kommentar til Mark.16,9-20, sitert i Joseph Wilting "Herre, hvem skal vi gå til?" s.235) Sett isolert er ikke hvert enkelt skriftsted uten videre klart. Det er derfor nødvendig å lese i sammenheng. Det er i denne forbindelse en god regel at Skriften er sin egen fortolker: Dunkle tekster skal leses i lys av klare. Større sammenhenger skal kaste lys over uklare enkeltheter. (Ole Modalsli og Leif Gunnar Engedal, Evangelisk tro, Luther forlag, 1980, s.35) Jesus lærte aldri noen at de skulle be til ham selv, men at de alltid skulle be til Faderen, i hans navn. (James M. Campbell, The Place of Prayer in the Christian Religion, The Methodist Book Concern, New York Cincinnati, 2009, p.149) Vi har ingen eksempler i Det nye testamente på at behov ble lagt fram for Jesus annet enn når han selv var synlig tilstede for den som kom med behovet. Alle nedtegnede bønner adresseres til ham som er alles Far. (Lant Carpenter, Unitarianism, The Doctrine of the Gospel: A View of the Scriptural Grounds of Unitarianism, 3. ed., Bristol, 1823, p.102-103)

Basert på Jesu eksempel og Jesu undervisning var det en fast rutine blant de første kristne å be til Faderen. (Wayne R. Spear, The Theology of Prayer, Baker Book House, Grand Rapids, 1979, p.9) Når Jesus hører en av disiplene si: "Lær oss å be", begynner han ikke å undervise om bønn til seg selv, men om bønn til Faderen. Han sier "Fader vår, du som er i himmelen", osv. Vi skal derfor be til Gud alene, han som er alles Far, men ikke uten å gå gjennom ypperstepresten .... Han sa ikke "be til meg", og heller ikke bare "be til Faderen", men "Hva som helst dere ber Faderen om, det vil han gi dere i mitt navn". .... Det stemmer derfor godt over ens med han som sa: "hvorfor kaller du meg god? Det er bare én som er god - Faderen" å anta at han også ville si: Hvorfor be til meg? Til Faderen alene må dere be, ham som også jeg ber til, slik som dere lærer fra de hellige Skrifter. For dere må ikke be til en som Faderen har innsatt som deres yppersteprest og som har fått i oppgave å være deres talsmann ... Det er ikke fornuftig at de som har blitt regnet verdige til å ha den samme far skulle be til en bror. Til Faderen alene, sammen med meg og gjennom meg, må dere sende opp deres bønner. (Kirkefaderen Origenes, (d. 254), Om bønn, kap. 10) Det fremgår derfor, ut fra Det nye testamente, at de første kristne ikke rettet sine bønner mot Kristus. (Andrews Norton (a onetime professor in "Sacred Literature" at Harvard University), A Statement of Reasons, 3.ed., Boston, 1859, p.231) "Fader vår, du som er i himmelen. Må ditt navn holdes hellig ..." Rundt omkring på hele vår jord blir den himmelske Fader tiltalt på jordens mange språk. Den bønnen som Jesus lærte oss, begynner der bønn må begynne - med den sanne og levende Gud. (Edmund P. Clowney, emeritus professor of practical theology and former president of Westminster Theological Seminary in Philadelphia, Pennsylvania, The Biblical Theology of Prayer, http://beginningwithmoses.org/oldsite/articles/btprayer.pdf ) Vi kan altså slå fast at ingen ba til Jesus i de fire evangeliene og at Jesus heller ikke noen gang instruerte noen av sine tilhørere til å gjøre dette. Hva så med tilbedelse? Blir Jesus tilbedt i evangeliene? Det foreløpige, korte og utilfredsstillende svaret på dette spørsmålet blir det samme som ovenfor: Det kommer an på hvilken bibeloversettelse du leser! I NB 2011 ser det ut som om Jesus blir tilbedt. Men om jeg f.eks. hadde bodd i Sverige og brukte den nyeste offisielle bibeloversettelsen der (utgitt i år 2000), ville jeg aldri lest i evangeliene at Jesus ble tilbedt! Det samme ville jeg også ha opplevd dersom jeg hadde brukt Gunnes norske oversettelse fra 1969 eller f.eks. The New English Bible fra 1970! For å kunne forstå hvordan ulike bibler kan formidle så totalt forskjellige budskap angående om Jesus ble tilbedt eller ikke, er det nødvendig å se litt nærmere på det greske ordet proskyneô. Proskyneô er et ord som betyr å bøye seg til jorden for noen, og indirekte: å hylle eller vise ære. Av bruken i Septuaginta, den greske oversettelsen av GT som ble laget ca 150-200 år før Kristus og som var de første kristnes Bibel, ser vi at denne typen respekt helt generelt blir vist mot alle personer man ønsker å ære, uansett stand eller verdighet. Det er f.eks. vanlig at gjester blir vist denne ære: Han (Abraham) løftet sine øyne, og se, tre menn stod foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden (proskyneô), og sa:.... (1.Mos.18:2) Da Lot så dem, reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med ansiktet mot jorden (proskyneô) og sa: .... (1.Mos.19:1) Handelspartnere kan også motta proskyneô: Da stod Abraham opp og bøyde seg (proskyneô) for landets folk, for Hets barn. (1.Mos.23:7) Alle man ønsker å ære og opphøye, kan motta proskyneô: Selv gikk han (Jakob) fram foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden (proskyneô), inntil han kom fram til sin bror. (1,Mos.33:3) Og Josefs brødre kom og bøyde seg for ham med ansiktet til jorden (proskyneô). (1.Mos.42:6) Da skal alle disse dine (Faraos) tjenere komme ned til meg (Moses) og bøye seg for meg (proskyneô), og si: .... (2.Mos.11:8) Da gikk Moses sin svigerfar i møte, bøyde seg for ham (proskyneô) og kysset ham. (2.Mos. 18:7) Da falt hun (Rut) på sitt ansikt og bøyde seg til jorden (proskyneô) og sa til ham (Boas): ... (Rut 2:10) Han (Jonatan) falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg (proskyneô) tre ganger (for David). (1.Sam.20:41) David bøyde seg (proskyneô) med ansiktet mot jorden og kastet seg ned (for Saul). (1.Sam. 24:9) Og de (profetens disipler) kom mot ham og bøyde seg til jorden (proskyneô) for ham (Elisa). (2.Kong.2:15) Og alle kongens tjenere som var i kongens port, falt på kne og kastet seg ned (proskyneô) for ham (Haman). (Est.3:2) ... og for deg (Israels folk) skal de kaste seg ned (proskyneô), deg skal de bønnfalle. (Jes. 45:14) Da falt kong Nebudkanesar på sitt ansikt og hyllet (proskyneô) Daniel. (Dan.2:46)

Proskyneô blir ofte rettet mot kongen: Hun (Abiga'il) falt på sitt ansikt for David og bøyde seg mot jorden (proskyneô). (1.Sam. 25:23) Hun (kvinnen fra Tekoa) kastet seg ned for ham (proskyneô)(kong David) med ansiktet mot jorden og sa:.... (2.Sam.14:4) Han (Absalom) kom inn til kongen, og han kastet seg på sitt ansikt til jorden (proskyneô) for kongen (David). (2.Sam. 14:33) Batseba bøyde seg og kastet seg ned (proskyneô) for kongen (David). (1.Kong.1:16) Og han (profeten Natan) kom inn og trådte fram for kongen og kastet seg på sitt ansikt til jorden (proskyneô) for ham (David). (1.Kong.1:23) Og han (Adonja) kom og kastet seg ned (proskyneô) for kong Salomo. (1.Kong.1:53) Så gikk han ut av treskeplassen og kastet seg ned (proskyneô) for David med ansiktet mot jorden. (1.Krøn.21:21) Men etter Jojadas død kom Judas høvdinger og kastet seg ned (proskyneô) for kongen. (2.Krøn.24:17) For han (kongen) er din herre, og du (kongens brud) skal falle ned (proskyneô) for ham. (Salme 45:12) Proskyneô blir vist mot avguder: og jeg kaster meg ned (proskyneô) der i Rimmons hus .... (2.Kong.5:18) Han kastet seg ned for dem (proskyneô) (avgudene) og brente røkelse for dem. (2.Krøn.25:14) Han gjør et utskåret bilde av det som han faller ned for (proskyneô). (Jes.44:15) De bøyde seg (proskyneô) mot øst for solen. (Ez..8:16) Proskyneô blir vist mot engler: Han (Abraham) løftet sine øyne, og se, tre menn (egentlig engler) stod foran ham. Da han så dem, løp han dem i møte fra teltdøren, bøyde seg til jorden (proskyneô), og sa:.... (1.Mos.18:2) Da Lot så dem (egentlig engler), reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde seg med ansiktet mot jorden (proskyneô) og sa: .... (1.Mos.19:1) Da åpnet Herren Bileams øyne, så han kunne se Herrens engel, som stod på veien med et løftet sverd i sin hånd. Da bøyde han seg (proskyneô) og falt ned på sitt ansikt. (4.Mos.22:31) Proskyneô blir vist mot den sanne Gud: Og det skjedde da Abrahams tjener hørte deres ord, bøyde han seg til jorden (proskyneô) for Herren. (1.Mos.24:52) Hele menigheten kastet seg ned (proskyneô) (for Herren) mens sangen lød og trompetene klang. (2.Krøn.29:28) Og de bøyde seg og kastet seg ned (proskyneô) for Herren med ansiktet mot jorden. (Neh.8:6) Foran ditt hellige tempel kaster jeg meg ned (proskyneô) i din frykt. (Salme 5:8) Opphøy Herren, vår Gud, kast dere ned (proskyneô) for hans fotskammel, hellig er han. (Salme 99:5) Jeg vil kaste meg ned (proskyneô) foran ditt hellige tempel. (Salme 138:2) Det er interessant å se at Gud og en menneskelig konge kan bli vist proskyneô på samme tid: Og hele forsamlingen lovet Herren, sine fedres Gud, og bøyde seg og kastet seg ned (proskyneô) for Herren og for kongen. (1.Krøn.29:20) Denne gjennomgangen av hvordan proskyneô brukes i Septuaginta, viser helt klart at dette ikke er et ord som kun benyttes om det å ære eller tilbe den sanne Gud. Ordet har derimot et generelt og meget vidt anvendelsesområde! Alt som æres kan, kan bli vist proskyneô! I Det nye testamente ser vi at ordet blir brukt på nøyaktig samme måten. Mennesker blir vist proskyneô (Matt.18:26, Ap.gj.10:25 og Åp.3:9), avguder blir vist proskyneô (Ap.gj.7:43, Åp.9:20 og Åp.13:4), engler blir vist proskyneô (Åp.22:8), Messias blir vist proskyneô (Matt.28:17, Hebr.1:6) og Gud blir vist proskyneô (Matt.4:10, Joh.4:24 og Åp.7:11). Alt som æres kan, blir vist proskyneô! Generelt må det sies at den orientalske skikken med å bøye seg til jorden for dem man ønsker å vise ære og respekt, umulig kan betegne en tilbedelseshandling i seg selv. Hadde ordet indikert noe slikt, ville nemlig mange kjente personer i Bibelen gjort seg skyldige i grov avgudsdyrkelse! Det bibelske materialet synes helt klart å utelukke en forståelse av proskyneô som sier at dette ordet betyr tilbedelse! Jeg har faktisk også selv sett mennesker som har bøyd seg til marken for spesielle personer som de har hatt stor respekt for. Det skjedde ute i Uganda i Afrika for noen år siden. Gjennom en slik ærbødighetshandling viste de sin dyptfølte respekt, men de tilbad selvfølgelig ikke på noen som helst måte de personene de slik bøyde seg ned for! Den kjente bibeloversettelsen American Standard Version sier i en fotnote til Matt.2:11 følgende om ordet proskyneô: "Det greske ordet betegner en ærbødighetshandling, enten den blir vist mot en skapning eller mot Skaperen."

Men dersom proskyneô betegner en ærbødighetshandling som kan vises mot både Skaperen og det skapte, hvorfor oversetter vi da ikke dette ordet med et norsk ærbødighetsuttrykk som har en tilsvarende vid og bred betydning? Hvorfor oversetter vi ikke proskyneô konsekvent med f.eks. falle ned for eller hylle? Ville man ikke nettopp ved slike ord og uttrykk få fram at det dreier seg om en ærbødighetshandling som kan rettes mot både Gud og mennesker? Ville man ikke nettopp ved en slik oversettelse få fram det greske ordets vide og brede betydning og anvendelsesområde? Jeg bare spør. Den enkelte leser får gjøre seg sine egne tanker ut fra det materialet som her legges fram. For min egen del er jeg overbevist om at det er slike ord og uttrykk vi må bruke for å gjengi betydningsinnholdet av proskyneô på en redelig og riktig måte. Man kan bøye seg ned for og hylle både Gud og kongen, men man kan ikke tilbe både Gud og kongen! Ved å oversette proskyneô med å tilbe med ujevne mellomrom etter eget forgodtbefinnende, tiltar dessuten oversetterne seg en kolossal makt og myndighet! Når de noen ganger oversetter dette ordet med å falle ned for og hylle, og andre ganger oversetter det med å tilbe, er det i virkeligheten de som bestemmer hvem bibelleserne skal tilbe! Og alle kan jo tenke seg hva resultatet av dette kan bli dersom oversetterne sitter med forutinntatte meninger om hvem det er som fortjener tilbedelse! I Skriften brukes aldri proskyneô som en "guddomsindikator" - dvs at den som mottar proskyneô, må være en gud - og da bør ordet selvfølgelig heller aldri brukes slik av oss! På alle måter synes det for meg å være riktigere og bedre å oversette proskyneô med "å falle ærbødig ned for", eventuelt "å hylle". Det er forøvrig også interessant å legge merke til at verken Paulus, Jakob eller Peter noen gang gir læremessige instruksjoner om at de kristne skal utføre proskyneô mot Jesus! (Undersøk selv!) Om Jesus virkelig ble tilbedt i evangeliene, og ordet proskyneô var det som ble brukt for å beskrive denne tilbedelsen, da skulle man virkelig forvente å se at dette ordet ble hentet frem igjen og brukt senere av disse nytestamentlige forfatterne. Men det gjør de altså ikke. Derimot blir ordet brukt ofte i evangeliene i reelle møtesituasjoner der mennesker faller ned for Jesus, og i Johannes Åpenbaring der de himmelske hærskarer står ansikt til ansikt med Gud og Lammet og faller ned for dem. Dette er en god indikasjon på at proskyneô først og fremst betegner den konkrete fysiske nedbøyningshandlingen man viser eller gjør mot personer man møter og står direkte overfor. Da Jesus vandret her på jord, var det mange mennesker som kom til ham og falt ned for ham (proskyneô). I tråd med det som er sagt ovenfor, betyr ikke dette at de tilbad Jesus! Det betyr derimot at de viste ham stor ære og respekt - som en Gudsendt profet eller som den etterlengtede kongelige Messias. Akkurat som Guds profeter og Guds salvede konger ble vist respekt og ære gjennom en nedbøyningshandling (proskyneô) i Det gamle testamente, slik ble profeten og den salvede kongen framfor noen, Jesus, vist den samme respekten i Det nye testamente! Nedbøyningshandlingen skiftet ikke karakter eller innhold fra GT til NT. Den var på Jesu tid fremdeles en naturlig del av den orientalske høflighetsetiketten. Vismennene (Matt 2) tilba således ikke en gud, men de falt ned i respekt for en nyfødt jødisk konge! Synagogeforstanderen (Matt 9:18) falt ned for en mann han hadde stor respekt for, han hadde ikke plutselig funnet en ny gud å tilbe! Den kananeiske kvinnen (Matt 15:25) falt ned for Jesus fordi hun hadde hørt at han kunne helbrede syke, ikke fordi han var en gud! Slik kunne vi fortsette. Folk faller ned for Jesus i ærefrykt og respekt, men de tilber ham aldri som en gud. I tillegg til de rent språklige betraktningene som her er gitt rundt ordet proskyneô, kan det også pekes på hvor totalt usannsynlig det ville være av fromme jøder på Jesu tid å plutselig skulle falle ned i tilbedelse foran et menneske! Leserne inviteres til virkelig å reflektere over dette! Like interessant kan det være å reflektere over det faktum at vi ikke en eneste gang i evangeliene hører om høylydte protester eller innsigelser fra noen av de gudfryktige jødene som stod rundt og så på at mennesker falt ned for Jesus (gjorde proskyneô). Ville de ikke ha skreket ut i sinne og raseri dersom denne handlingen hadde betydd tilbedelse? I Matt.4:10 sier Jesus at Herren din Gud skal du vise proskyneô og ham alene skal du gi latreuo. Legg merke til at Jesus ikke sier at det bare er Gud som skal få proskyneô. Hadde Jesus sagt det, ville han ha kommet i direkte konflikt med sine egne ord i Åp.3:9. Der sier han nemlig at han vil gjøre slik at noen vil komme og vise proskyneô mot de troende - altså mot mennesker! Likeledes ville det ha kommet i konflikt med hans egne ord i Matt.18:26 der han forteller om en tjener som viser proskyneô mot en jordisk herre. Jesus reserverer altså ikke på noen måte ordet proskyneô for Gud, men anvender det selv i forhold til mennesker. Det som Gud alene skal få, er derimot latreuo! (ordet betyr å tjene eller dyrke en guddom). Og denne oppfordringen fra Jesus blir konsekvent fulgt gjennom hele NT! Jesus selv får aldri latreuo. Bare Gud Fader (24 ganger) og forskjellige avguder (2 ganger)! (Ordet forekommer 21 ganger i verbform: Matt 4:10; Luke 1:74; 2:37; 4:8; Acts 7:7,42; 24:14; 26:7; 27:23; Rom. 1:9,25; Fil. 3:3; 2 Tim. 1:3; Hebr. 8:5; 9:9,14; 10:2; 12:28; 13:10; Åp. 7:15; 22:3 + fem ganger i substantivisk form: Joh. 16:2; Rom. 9:4; 12:1; Hebr. 9:1.6). NT har også et annet ord som direkte betyr tilbedelse eller gudsdyrkelse, nemlig sebo. Også dette blir konsekvent bare anvendt enten om den sanne Gud (9 ganger) eller om avgudsdyrkelse (1 gang). Verken sebo, eller noen av dette ordets avledninger, sebomai (nr. 4576 i Strong's leksikon), eusebeo (2151), sebazomai (4573), sebasma (4574) eller theosebes (2318), blir noen gang brukt i relasjon til Jesus! Om vi nå prøver å nøste sammen trådene angående dette med tilbedelse, kan vi altså slå fast at Jesus aldri mottar latreuo eller sebo - de typiske ordene som brukes om det å dyrke, tjene og tilbe en guddom - men bare mottar proskyneô - et ord som har en mer generell og allmenn betydning av å vise respekt for noen. Vi har videre sett at mange mennesker i Bibelen mottok proskyneô - uten at det betydde at de ble bedt til eller tilbedt! På denne bakgrunn synes jeg personlig at det virker svært lite troverdig når noen (dessverre en del bibeloversettere!) prøver å få oss til å tro at Jesus ble tilbedt fordi folk bøyde seg ned for ham (viste ham proskyneô). Her er noen interessante uttalelser fra teologisk hold i tilknytning til ordet proskyneô og hele spørsmålet om tilbedelse av Jesus: Bibeloversettelser kan noen ganger gjenspeile ikke den sannhet som finnes i den inspirerte originalen, men kun en fordom som støtter opp under en etablert tradisjonell læresetning. En av oppgavene til den lærde bibelforsker er å avsløre slik feilinformasjon. (Sir Anthony Buzzard, "Focus on the Kingdom", Vol. 5 No. 10, July, 2003) Er det beviselig klart ut fra Skriften alene at Kristus er Gud og at han bør tilbes som sådan? De fleste eminente teologene innenfor protestantismen svarer nei. (Dr. John Milner: End of Religious Controversy, Let. 9, p.76) På Jesu tid var det å falle ned for noen helt vanlig i det østlige Romerriket, både innenfor offisielle sirkler og i dagliglivets mindre formelle sammenhenger der folk fra forskjellige sosiale lag møttes. ....... Sosial etikette forlangte synlige gester av aktelse og respekt fra en underordnet til en overordnet hele veien i dette hierarkiet. Når man stod overfor en person av høy verdighet, var det forventet at man utførte en dyp nedbøyning eller en nedfalling. Det greske verbet man brukte for å beskrive en slik nedfalling, var proskyneô. (Jason D. BeDuhn, Truth in Translation: Accuracy and Bias in English Translations of the New Testament, University Press of America, 2003, p.41-49)

De eksemplene på bruk av proskyneô som vi ovenfor har drøftet (mrk. - forfatteren sikter til sin egen gjennomgang av ordet), tjener i liten grad til å styrke bevisførselen for at Kristus ble tilbedt (dvs. som Gud). Tvetydigheten i betydningen av proskyneô, som kan brukes både om orientalsk respektfull nedbøyning og også om virkelig tilbedelse, gjør det umulig å trekke sikre konklusjoner ut fra det materialet vi har til rådighet. (Wainwright, The Trinity and the New Testament, p.104) Det kan ikke bevises at ordet (proskyneô) i noen av disse tilfellene sikter til noe mer enn en respektfull og ydmyk underkastelseshandling. Josefus bruker ordet om yppersteprestene. Dette forteller oss at det ikke kan dreie seg om noe mer enn en fysisk nedfallingshandling preget av dyp ydmykhet og et ønske om å ære den man faller ned for. (Hasting's Dictionary of the Bible, 1909, Vol.4, p.943) Den tanke dukket aldri opp hos disiplene at han (Jesus) satte seg selv ved Guds side eller overtok Guds plass som menneskenes sentrale tilbedelsesobjekt. De ba til Gud alene. (Professor Paul Wernle, The beginnings of Christianity, Vol. I, by Oxford: Williams and Norgage, 1903) I alle disse tilfellene (forfatteren henviser til forskjellige episoder i evangeliene der mennesker faller ned for Jesus) var proskyneô helt klart den kulturelt riktige og gjengse måten å bønnfalle en person med høy verdighet på, dvs. en som hadde makt og myndighet til å hjelpe en person i nød. Det at denne makten kunne være og sannsynligvis ble tenkt på som en himmelsk kraft i de fleste tilfellene, innebar ikke at den som utøvde den var guddommelig. (James D. G. Dunn, Did the First Christians Worship Jesus? The New Testament Evidence, Westminster John Knox Press, 2010, p.10) Jesu dype respekt for den ene Gud, som han delte med alle fromme jøder i sin samtid, blant både tilhengere og motstandere, gjør det vanskelig å tenke seg en virkelig tilbedelse av ham før hans oppstandelse. (Hans Kvalbein, Jesus. Hva ville han? Hvem var han? Luther Forlag, 2008, s.309-310) Vær forsikret om at den Gud jødene tilber, er den samme Gud som vi tilber. Deres hellige Skrifter, loven og profetene, ærer vi og leser høyt i våre møter. Og fordi vi tilber nettopp denne jødenes Gud, så er det én ting vi ikke kan bli beskyldt for, og det er at vi kommer med noe nytt! (Kirkefaderen Minicius Felix, Octavius, 2nd century A.D.) Både Jesus selv, Apostlenes gjerninger og Åpenbaringsboken betoner at Gud alene skal tilbes. (Studiebibelen, Oslo, 1977, b.5, s.786) Spørsmålet vi tok opp til drøfting i dette kapitlet, var om Jesus på noen måte lærte eller legitimerte bønn og tilbedelse til treenigheten, Guds ånd eller seg selv. Personlig kan jeg ikke skjønne annet enn at et ærlig forhold til fakta tvinger oss til å svare et klart nei også på dette spørsmålet - selv om vi måtte jobbe litt først med en del uheldige gjengivelser og oversettelser i No-2011 før vi kunne trekke denne konklusjonen. (Det at man av og til støter på tydelig teologisk pregede oversettelser, er svært beklagelig, men dessverre ikke noe ukjent fenomen!) Det vi i hvert fall ser, er at når Jesus underviste den samaritanske kvinnen om sann gudstilbedelse, så lærte han henne kun å tilbe Faderen! Ingen andre! Han sa også at det var slike tilbedere Faderen ville ha! Den som følger dette rådet, burde således være på trygg grunn. Og når disiplene ba Jesus undervise dem om bønn, lærte han dem kun å be til Faderen! Ingen andre! "Slik skal dere be", sa han: Fader vår, du som er i himmelen ..... Dette er et konsekvent mønster som ligger fast og aldri blir rokket ved i evangeliene. Det finnes bare én Gud, Faderen, og ingen andre enn ham skal bes til eller tilbes! Treenigheten, Guds ånd eller Jesus blir aldri noen gang gjort til objekter for bønn eller tilbedelse.

Relaterte linker: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=herre-er-en http://arnehelgeteigen.weblogg.no/1221304362_hvorfor_er_treenighet.html http://www.sistebasun.no/taler/text/186.html?tmpl=component&layout=print http://no.wikipedia.org/wiki/Den_hellige_treenighet http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hvordan-ble-treenighetslaeren-utformet http://geirrune.blogspot.com/2010/01/treenighetslrens-okkulte-opphav.html http://janchristensen.net/index.php http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-falske-gudepersonen http://www.mensviventer.no/ http://www.apologeten.no/artikler/apologeten_2005-2-1.htm http://www.apologeten.no/artikler-apologeten.htm http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=dode-gud-paa-korset

søndag 29. april 2012

Nr. 409: Hvor ofte omtalte Jesus Guds ånd som en separat guddomsperson?

Nr. 409:
Hvor ofte omtalte Jesus Guds ånd som en separat guddomsperson?

Av Fred Vidar Hjortland

Det var når den Katolske Kirka ble enerådende og statskirke at treenighetslæren slo rot. Før det var det kun noen spredte troende som Tertullian som trodde på denne vranglæren at Gud er treenig. Før det hadde de troende på mange måter en jødisk\kristen forståelse av dette. Etter dette ble den en hedensk\kristen forståelse forenklet sagt.

















Som leserne sikkert legger merke til, skriver jeg Guds ånd med liten "å". I den bibelske grunntekst - de hebraiske og greske bibelmanuskriptene - ligger det ingen direkte føringer angående bruk av liten eller stor bokstav - alle ord ble opprinnelig skrevet med samme bokstavstørrelse. Jeg velger imidlertid liten bokstav fordi jeg mener en slik skrivemåte er mest i tråd med en jødisk forståelse av ånden eller vinden/pusten fra Gud. For om vi skriver Ånden med stor bokstav, vil de flestes tanker umiddelbart gå i retning av et egennavn på en person - og det representerer etter min mening en alvorlig feilforståelse av dette uttrykket! Flere teologer har kommet fram til den samme erkjennelsen og har i stor grad gått over til å skrive Guds ånd med liten "å". I bl.a. Svensk Bibel 2000 kan man se utslag av denne etter min mening bedre og mer korrekte forståelsen.

Så langt om skrivemåte.

Hvordan man skriver ordet, er imidlertid ikke det viktigste. Det er den betydningen man legger i ordet som er det avgjørende. Treenighetslæren sier at ånden er den tredje person eller entitet i guddommen. Spørsmålet blir igjen om dette er en tanke som hører en senere dogmedannelse til, eller om det er noe Jesus selv lærte og formidlet til sine disipler. Sa han noen gang til dem at Guds ånd var en egen separat guddomsperson?

Svaret er enda en gang nei. Dette skjer aldri! Ikke en eneste gang lærer Jesus noe menneske at Guds ånd er noe annet enn en side ved eller en betegnelse på Faderen selv.

Jesus har et helt igjennom jødisk perspektiv på ånden, det perspektivet man finner over alt i Det gamle testamente. Ut fra dette perspektivet er ikke Guds ånd en separat person, men Gud selv i aktivitet og handling. Guds kraft og nærvær kommer som en mektig usynlig vind og utfører sitt verk i form av mektige gjerninger eller i form av hellig inspirasjon av profetene. Da Guds ånd svevde over vannene i skapelsesberetningen, var det Gud selv som var virksom! Ingen annen guddomsperson! Når Guds ånd kom over profetene, så var det Gud selv som inspirerte dem! Ingen andre! Det er grunnleggende viktig at vi får tak i denne jødiske og gammeltestamentlige forståelsen av Guds ånd! Uten en slik bakgrunnskunnskap, vil vi nemlig lett kunne komme til å misforstå utsagn om Guds ånd i Det nye testamente. Vi skal derfor dvele litt mer med dette og ta oss tid til å lytte til en del dyktige teologer og høre hva de har å si om saken: Det gamle testamente ser helt klart ikke for seg Guds ånd som en person, verken i følge en strikt filosofisk forståelse eller ut fra en semittisk forståelse. Guds ånd er ganske enkelt Guds Kraft. Om denne noen ganger blir fremstilt som atskilt fra Gud, så er det fordi Guds åndepust er virksom "utenfor" ham (Jes 48:16; 63:11; 32:15). .... Noen ytterst få ganger tillegger de gammeltestamentlige forfatterne Guds ånd følelser eller intellektuell aktivitet (Jes 63:10; Wis 1:3-7). Når slike uttrykk blir brukt, er de kun språklige bilder, forklart ved det faktum at ruah ble ansett for å være setet for intellektuelle handlinger og følelser (1 Mos 41:8). (New Catholic Encyclopedia, 1967, Vol. 14, pp. 574, 575) I disse tilfellene (dvs. forekomstene i GT) betyr ikke ”spirit of” et eget vesen som på noen som helst måte er atskilt fra personen selv, men personens aktive styrke og kraft (jmfr.1.Mos 45:27, 2.Kong 2:15, 1.Sam 30:12, Hag 1:14). Hvorfor skulle vi tro at det forholder seg annerledes når uttrykket ”spirit of” brukes om Gud? Når vi får høre i Dom14:6 at ”the spirit of the Lord” kom mektig over Samson slik at han kunne slite i stykker en løve, betød dette at (personen) Den Hellige Ånd kom over Samson? Nei, det som menes, er at Guds kraft kom over Samson og gav ham styrke (se også Dom.6:34, 11:29). Det finnes ikke her noe ”hint” om en egen person atskilt fra Faderen innenfor guddommen som handler i forhold til enkeltindivider. … se for eksempel 2.Kong.2:16, 1.Sam.10:6, 11:6). (Allan J. Hauser, The Genesis Debate, Sheffield, England: JSOT Press, 1982, p.119) Det kan ikke bevises ut fra alle skriftavsnitt i Det gamle testamente der den Hellige Ånd blir nevnt, at dette er en person i guddommen. Det foreligger nå en nesten universell enighet blant lærde kommentatorer om at den "Hellige Ånd" på jødenes språk ikke betyr noe annet enn guddommelig inspirasjon. Uttrykket beskriver ikke en person. (J.D. Michaelis, Remarks on John 16:13-15, cited by Wilson, Unitarian Principles Confirmed by Trinitarian Testimonies, p.477)

Ut fra hva som her har blitt sagt, burde det gå klart fram at ånden gjennom hele Det gamle testamentes historie er energien til en personlig Gud. Den er ingen selvstendig eller uavhengig hypostase. (Hastings Dictionary of the Bible, 1909, art. Holy Spirit, p.390) Guds "ånd" eller "pust" betyr i GT Guds skapende og nyskapende kraft: "Du sender din ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen" (Salme 104:30) ("Det Nye Testamente", Erik Gunnes, Gyldendal Norsk Forlag, 1969, ordforklaringer) At "Den Hellige Ånd" taler til enkeltindivider, er noe man ofte hører om i rabbinske skrifter. Men dette innebærer selvfølgelig ikke noen tro på at Den Hellige Ånd har personlighet. (Alfred Edersheim, The Life and Times of Jesus the Messiah, 1883, p.139 n.) En annen tekst fremstiller Guds Ånd som hans agent i skapelsen. Siden slike uttrykk sannsynligvis ble sett på som substitutter for Gud selv, gjorde jødedommen dem aldri til separate ”personer”, slik kristendommen gjorde. (Dr. Moore, The Christian Conspiracy, p.38) Ånd er prinsippet for liv og grunnleggende livsaktivitet. Ånden er livspusten (1.Mos.6:17, 7:15.22, ...). Pusten er Guds pust, vinden, som er gitt til menneskene fra Gud …. Jahves ånd eller Guds (Elohims) ånd er en kraft som har en unik innvirkning på menneskene … og Jahves ånd er en kraft som setter i verk Jahves gjerninger, han som er både frelser og dommer. Jahves ånd er ofte den kraft som inspirerer profetier (4.Mos.11:17ff, 24:2, 2.Sam.23:2, 1.Krøn.12:18, Jes.61:1, Mika 3:8, Ez.2:2, 3:12.14.24, 8:3, 11:1.5.24, 37:1, 43:5,, Nehemias 9:30, Sakkarias 7:12). Profeten er en åndens mann (Hoseas 9:7). (Dictionary of the Bible, John L. McKenzie) "Guds Ånd", som så ofte blir omtalt og hvis gjerninger er så varierte og viktige i Israels religiøse liv, er ikke forskjellig fra Gud. Uttrykket indikerer heller ikke noen oppdeling av guddommen. Guds Ånd er Gud selv, pustende, levende, aktiv full av energi i verden - dvs "Gud i arbeid". Ånden er personlig fordi Gud er personlig. .... Gud har liv i seg selv, og er kilden til alt liv i universet. Når man hører om forskjellige måter fylden av denne livskraft manifesterer seg på, så er det uttrykkelig Guds Ånd vi hører om. (Encyclopedia of Religion and Ethics, Vol.VI, p.255) I følge jødisk tankegang er altså ikke Guds ånd en egen guddomsperson. I denne forbindelse er det interessant og viktig å merke seg at jødefolket har snakket om og trodd på Guds ånd i millennier, uten at dette noen gang har gjort dem til binitarer! At deres Gud skulle være en topersons Gud, er en tanke som aldri har falt dem inn. Vi kan derfor sammen med E. J. Fortman slå fast at: "The Jews never regarded the spirit as a person; nor is there any solid evidence that any Old Testament writer held this view" (Edward J. Fortman, The Triune God, Philadelphia: Westminster Press, 1972, pp.6,15). Nå vet vi alle at Jesus levde og virket i et jødisk miljø. Det betyr at en eventuell forkynnelse av ånden som en egen guddomsperson, må ha fortont seg som ren og skjær blasfemi for Jesu tilhørere! Jødene trodde jo absolutt ikke på to guddomspersoner! Men hører vi noen gang at noen retter skarp kritikk og anklage mot Jesus på grunn av en slik forkynnelse om ånden? Aldri! Heller ikke hører vi Jesus noen gang stå frem og si: Dere vet at i Skriften er Guds ånd en måte å snakke om Gud selv på, men jeg sier dere: Guds ånd er en egen person! Aldri hører vi Jesus si noe som likner på dette! Jesus har ingen agenda om å rette opp jødenes åndsforståelse. Ingen jøde blir noen gang refset eller korrigert på grunn av sin forståelse av ånden eller vinden fra Gud. Jesus synes derimot å være i fullkommen harmoni med sine omgivelser når det gjelder forståelsen av hva Guds ånd er og betyr. Flere konkrete eksempler i de fire evangeliene kunne nevnes for å belyse Jesu og evangelistenes tvers igjennom jødiske forståelse av Guds ånd. Jeg skal her bare ta med noen ganske få. I Lukas 1:35 hører vi at Jesus blir unnfanget ved den hellige ånd, slik som man også bekjenner i den apostoliske trosbekjennelsen. Men om det forholder seg slik og Guds ånd er en annen person enn Faderen (treenighetslæren sier tydelig at Faderen og Ånden er forskjellige personer - de er ikke hverandre, de skal ikke sammenblandes), da er jo Jesus Åndens sønn, og ikke Faderens sønn! (PS - Jeg skriver Ånden med stor bokstav her fordi jeg referer et treenighetssynspunkt). Da blir det faktisk direkte feil å si at Jesus er Faderens sønn! Dette pikante problemet forsvinner imidlertid som dugg for solen dersom Guds ånd blir gitt en jødisk betydning. Da er nemlig ikke Guds ånd en egen person, men Gud selv i aksjon. At dette er den riktige forståelsen, antyder faktisk teksten selv for oss. Der heter det nemlig: Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Dette er typisk hebraisk parallellisme der samme tanke og innhold blir gjentatt med litt forskjellig ordlyd. Her ser vi altså tydelig at ånden blir identifisert med Guds kraft, dvs med Gud selv.

I Mark 13:32 sier Jesus at ingen andre kjenner tidspunktet for den ytterste dag enn Faderen. Mens Sønnen spesifikt blir utelukket, blir ånden ikke engang nevnt! Om man tror på treenighetslæren, gjør man faktisk Jesus til en løgner her. For treenighetslæren sier at det finnes en tredje person i guddommen som har nøyaktig de samme attributter som Faderen. Det betyr at ånden må vite nøyaktig like mye som Faderen. Men Jesus benekter at det forholder seg slik. Han sier at det bare finnes én, Faderen, som vet! Ingen andre! Men er Jesus virkelig en løgner? Selvfølgelig ikke! Det er bare treenighetslæren som roter ting til og frembringer slike resultater. Jesus taler sant og rett om Gud! Når Jesus "glemmer" å nevne ånden, er det ganske enkelt fordi ånden for ham ikke utgjør noen egen person i guddommen. Ut fra sin jødiske og gammeltestamentlige forståelse faller det ham ikke inn å si at Guds ånd vet like mye som Faderen! I Joh 8:13-18 taler Jesus ut fra en gammeltestamentlig rettesnor om at en sak trenger flere vitner for å ha troverdighet (se 5.Mos 19:15). To vitner er minimum, helst bør det være tre. Om det nå fantes to guddomspersoner i himmelen, kunne jo Jesus ha påberopt seg et bekreftende vitnesbyrd fra begge disse to. Da ville Jesus hatt to eksterne vitner til å styrke sitt eget vitnesbyrd. Men Jesus oppgir bare ett eksternt vitne, Faderen. Igjen "glemmer" han ånden. Ånden virker faktisk som en ikke-eksisterende person for Jesus. Ut fra en jødisk og gammeltestamentlig forståelse av Guds ånd er ikke dette noe overraskende. Det er derimot som forventet. I Matt 12:31-32 stiller Jesus bespottelse av ham selv opp mot bespottelse av Den hellige ånd. Den ene bespottelsen er det forlatelse for, den andre ikke. Det som ved første øyekast synes merkelig her, er at Faderen, han som ellers kalles Den Høyeste Gud, ikke blir nevnt i det hele tatt i denne sammenhengen. Er ikke spott mot Den Høyeste verre enn all annen spott? Eller er spott av Gud Fader noe Jesus ikke syntes det var nødvendig å snakke om? Er det her slik at Jesus plutselig setter Ånden på førsteplass og helt glemmer og utelater Faderen? For en som tenker i treenighetsbaner, må disse versene fortone seg nokså merkelige. Om vi imidlertid lar ånden få en jødisk og gammeltestamentlig betydning, faller brikkene på plass. Da er det virkelig Den Høyeste Gud Jesus taler om her. Faderen blir ikke glemt, han blir bare omtalt under en annen betegnelse! Det er forøvrig interessant å legge merke til at ingen av tilhørerne tar opp noen diskusjon med Jesus etter å ha hørt disse ordene. De spør ikke: Hvorfor taler du om Guds ånd som om den var en egen guddomsperson som det går an å spotte? Hvorfor skjer ikke det? Ganske enkelt fordi Jesus og hans tilhørere har en felles jødisk og gammeltestamentlig forståelse av hva Guds ånd betyr! De skjønner hva Jesus snakker om. Ingen blir provosert.

Vi lar det holde med disse eksemplene.

Noen vil kanskje tenke at det ikke var så rart at man i gammeltestamentlig tid ikke skjønte at Guds ånd var en egen person i guddommen, for måten ånden da ble beskrevet på var veldig vag og mangelfull. Ånden kunne liksom ikke gjøre så mye i GT. I nytestamentlig tid er alt annerledes. Slik er tanken, men hvordan er virkeligheten? Når man setter seg ned og foretar en sammenlikning, ser man faktisk ingen forskjell. Guds ånd beskrives med nøyaktig de samme egenskapene i GT og NT! Tanken har altså ingen rot i virkeligheten. Dette faktum er igjen noe som er med på å vise oss at Jesus og de første kristne videreførte en jødisk og gammeltestamentlig forståelse av Guds ånd. Tabellen nedenfor viser en sammenlikning av hvordan Guds ånd blir beskrevet i GT og NT: Guds ånd beskrevet med personlige karakteristikker og egenskaper: GT: NT: Ånden kan bedrøves Jes.63:10 - Men de var gjenstridige og gjorde hans Hellige ånd sorg Ef.4:30 - Gjør ikke Guds ånd sorg Ånden har vilje Ez.1:12 - Dit hvor ånden ville gå, gikk de 1.Kor.12:11 - Alt dette virker den ene og samme ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil Man kan være gjenstridig mot, spotte, stå imot eller utfordre ånden Salme 106:33 - for de var gjenstridige mot hans ånd Ap.gj.7:51 - Dere står alltid den Hellige ånd imot - som deres fedre, så også dere! Matt.10:31 - spott mot ånden .. Ap.gj. 5:9 - hvordan kunne du og din mann ... gå sammen om å utfordre Guds ånd (Overs.: En levende bok) Ånden beskrives med det personlige pronomenet "han" Ez.11:5 - Herrens ånd kom over meg, og han sa til meg

(ordet "ruach" er eg. hunkjønn!) Joh.16:13 - For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale (ordet "pneuma" er eg. intetkjønn!) Ånden kan ta bolig inne i mennesker Ez. 36:27 - Min ånd vil jeg gi inne i dere 1.Kor.3:16 - vet dere ikke at Guds ånd bor i dere Ånden kan drive, lede eller føre mennesker Dom.13:25 - Herrens ånd begynte å drive ham ..... Salme 143:10 - Må din gode ånd lede meg Jes.63:14 - Likesom feet går ned i dalen, førte Herrens ånd dem til hvile Rom.8:14 - alle som drives av Guds ånd ... Luk.2:27 - Han kom drevet av ånden til templet Ap.gj. 20:22 - bundet av ånden drar jeg til Jerusalem Ånden kan lære, undervise, veilede mennesker Neh.9:20 - Du gav dem din gode ånd til å lære dem Joh.16:13 - Sannhetens ånd skal veilede dere til hele sannheten Ånden ser og vet alt Salme 139:7 - Hvor skal jeg gå fra din ånd 1.Kor.2:10 - for ånden utforsker alle ting Ånden kan rykke bort eller forflytte mennesker 1.Kong.18:12 - så går det vel slik at Herrens ånd rykker deg bort til et sted som jeg ikke vet om Ap.gj. 8:39 - Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens ånd Filip bort .... Men Filip ble funnet i Asdod. Ånden kan tale til mennesker 2.Krøn.18:23 - Hvordan er Herrens ånd gått over fra meg for å tale til deg? Da sa ånden til Filip: ...... (Ap.gj. 8:29) Ånden kan tale gjennom mennesker 2.Sam.23:2 - Herrens ånd taler gjennom meg (David) Matt.10:20 - men deres Fars ånd taler i /gjennom dere Ånden kan gi kraft til mennesker Mika 3:8 - Men jeg er full av kraft ved Herrens ånd Ap.gj. 1:8 - Men dere skal få kraft idet den Hellige ånd kommer over dere Ånden er bønnens Ånd Sak.12:10 - Men over Davids hus ... vil jeg utgyte nådens og bønnens ånd Rom.8:26 - Ånden selv går i forbønn for oss 1) 1) Dette er et dunkelt bibelvers. Calvin tolker Rom 8:26 slik at Guds ånd hjelper den troende med å finne ord i bønnen. Altså: inspirerer og hjelper den troende - den ber ikke selv til Faderen. (Jmf. Wayne R. Spear, The Theology of Prayer, Baker Book House, Grand Rapids, 1979, p.45) Andre trinitarer mener at ånden her sikter til den menneskelige ånd: "The context of the two verses indicates clearly that the groaning is done by the spirit of the one who is praying. The word groan is indicative of pain, either physical or mental, and there is no conceivable reason for the Holy Spirit to groan. Our own spirit groans with yearning which we cannot utter, cannot vocalize or put in words, when we pray: 'For we know not how to pray as we ought.'" (Wallace, Foy E., The Mission And Medium Of The Holy Spirit, Richard Black Publisher, s.61)

Sammenfatning av tabellen: 1. Guds ånd blir beskrevet med nøyaktig de samme egenskapene i GT og NT! 2. Disse beskrivelsene ble absolutt ikke forstått som indikasjoner på at Guds ånd var en separat guddomsperson i GT! 3. Likheten i beskrivelsene tyder på at heller ikke de nytestamentlige forfatterne oppfattet Guds ånd som en egen guddomsperson. Dette at ånden er utstyrt med vilje og følelser, henger altså sammen med at det er Gud selv man møter! Man går inn i et hellig Gudsnærvær! Man møter ikke en upersonlig energi som likner på elektrisitet, men en personlig Gud!

La oss nå se på noen generelle kommentarer fra teologisk hold angående forståelsen av Guds ånd. I uttalelsene nedenfor er det viktig å huske på at ting som blir sagt å gjelde hele Det nye testamente, selvfølgelig også innbefatter Jesu lære i de fire evangeliene! Ånden er i hele NT fremstilt som kraft. (Sverre Aalen, Johanneisk teologi, MF, 1979, s.126) I det store og hele snakker Det nye testamente, i likhet med Det gamle, om ånden som en guddommelig kraftenergi, spesielt i menneskenes hjerter. (A Catholic Dictionary, p.810) Hellig Ånd er en annen måte å snakke om Gud på. (Robert Carden, One God - The Unfinished Reformation, 2.ed. Grace Christian Press, 2002, p.122) Ånden blir, som mange har lagt merke til, aldri tiltalt som et ”du” verken i Det gamle eller Det nye testamente. (Dissertation Series, ed. William Baird, nr.61, ”The Father, the Son and the Holy Spirit”, Jane Schaberg, Scholars Press, 1982, p.7)

Man kan like lite slutte seg til at det dreier seg om et personlig vesen ut fra slike tekster som Matt 10:19-20 og Luk 12:11-12, som man kan det i Det gamle testamente. (John McKenzie, Light on the Gospels, p.p.207-208) At Guds Ånd, eller Den hellige ånd, ikke er en atskilt person likeverdig med Faderen, er noe vi kan være sikre på ut fra følgende uttalelse av Kristus: "Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Far; og ingen kjenner Far, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for" (Matt 11:27). Dersom Ånden er en person som er like allvitende som Faderen, kunne ikke Jesus ha sagt dette, for Ånden ville da ikke være uvitende om noen ting. Likeledes sier Jesus om en fremtidig hendelse at "den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Far" (Matt 24:36). Om Ånden hadde vært en tredje person i Treenigheten, ville han ha kjent dagen og timen like godt som Faderen! Kunstgrepet trinitarer tar sin tilflukt til når de møter tekster som fastslår Sønnens underordning, er at slike utsagn bare gjelder hans menneskelige natur. Men ingen har noen gang hevdet at Den Hellige Ånd har to naturer! Dersom det finnes to personer i tillegg til Faderen som også er allvitende, kan jeg ikke skjønne at Kristi utsagn ovenfor er sanne. Jeg forstår ikke hvordan man kan holde fast ved treenighetslærens hypotese om tre allvitende personer uten samtidig å rette en alvorlig anklage mot Det sanne og trofaste vitnet, som sa at ingen andre enn Faderen var allvitende. Vi bør uten å nøle avvise et system som så åpenbart motsier vår velsignede Frelser. (Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.151) Ho Theos (Gud) blir aldri brukt i Det nye testamente for å beskrive pneuma hagion (Den Hellige Ånd). (Karl Rahner, Theological Investigations (Baltimore: Helicon Press, 1963), 1:143) (Angående Jesu personifisering av Guds ånd som en "trøster" eller "talsmann":) Når Jesus personifiserte Ånden under et lånt navn eller en figurativ skikkelse - beskrivelser som aldri ble brukt i direkte eller bokstavlige beskrivelser av Ånden - så er ikke denne personifiseringen noe som taler for at Ånden har en virkelig personlighet, men er tvert imot et sterkt argument mot en slik forståelse. (C. Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.154) Når vi snakker om Gud som Ånd, så snakker vi ikke om en upersonlig innflytelse, en energi som er oversendt fra Gud og som er forskjellig fra ham. Heller ikke snakker vi om en guddommelig skikkelse eller et vesen som utgjør en tredje person i guddommen. Vi snakker om Gud selv og hans personlige nærvær i relasjonsrelatert aktivitet. (Geoffrey Lampe (one time professor of Divinity at Cambridge), God as Spirit, SCM Press, 1984, p.208) De første kristne tenkte ikke på Den Hellige Ånd som et eget vesen eller en person, men ganske enkelt som den guddommelige kraft som var i virksomhet i verden og i særdeleshet i kirken. (Arthur Cushman McGiffert, A History of Christian Thought, Vol. 1, New York: Scribner’s, 1932, p.111)

Vi har i dette avsnittet sett nærmere på spørsmålet om hvor ofte Jesus omtalte Guds ånd som en separat guddomsperson. Svaret vi gav innledningsvis var: Aldri! Forhåpentligvis har gjennomgangen ovenfor gitt tyngde og substans til denne påstanden. Jeg for min del tror det skal godt gjøres å komme fram til noe annet svar!

Relaterte artikler: http://geirrune.blogspot.com/2010/12/kristen-eller-kristus.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-er-den-hellig-aand http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetslaeren-vs-bibelens-ene-sanne-gud http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-er-ingen-egen-person http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=arius-og-arianismen http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-gud-en http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Kristi-Guddommelighet http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetsdogmet http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetslaeren-er-demoners-laere-og-forfoerende-aand http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Jesus-er-underordnet-Faderen

lørdag 28. april 2012

Nr. 408: Hvor ofte omtalte Jesus seg selv som Gud?

Nr. 408:
Hvor ofte omtalte Jesus seg selv som Gud?

Av Fred Vidar Hjortland

Apostelen Paulus holdt en avskjedstale til menigheten i Efesus der han sa at etter hans bortgang skulle de ha forvendt tale som lokket disiplene til frafall og villfarelse. Dette er bl.a. treenighetslæren, forvendt tale om Gud og Guddommen!
















La oss nå gå videre i vårt studium og se litt nærmere på det neste spørsmålet. Dersom det var Jesu oppdrag å åpenbare Gud for verden, og Gud var en treenighet, og han selv var en del av denne treenigheten - da skulle man tro at han gjentatte ganger og i flere sammenhenger ville proklamere seg selv som Gud. Menneskene kunne jo vanskelig komme til tro på treenigheten dersom Jesus ikke åpenbarte for dem at han selv var en del av den! Men igjen spør vi: Forholder det seg virkelig slik, eller dreier det seg igjen om from ønsketenkning? Hvor ofte snakker Jesus om seg selv som Gud i de fire evangeliene? Svaret er også denne gangen: Ingen ganger! Aldri!

Og igjen anbefaler jeg leserne å undersøke om det jeg sier er riktig eller ikke. Her er noen interessante observasjoner fra teologisk hold: I evangeliene bruker Jesus aldri tittelen "Gud" om seg selv. (R.E. Brown (katolsk teologisk professor), Jesus - God and Man, Macmillan Pub Co, 1967, p.86) Jesus omtaler aldri seg selv som Gud, men sier alltid at han er Guds Sønn. (Hastings Dictionary of the Bible, 1909, Extra Vol., p.312) Han (Jesus) lærte at Gud er én og at han alene skal tilbes. Han kalte aldri seg selv for Gud, for han ville ikke ha bevart troen om han, som ble sendt for å utrydde falske guder, .... skulle bringe inn en annen ved siden av den Ene (dvs.Faderen). (Kirkefaderen Lactantius (240-320 e.Kr.) Vi må se det faktum i øynene at NT-forskningen de siste 30-40 årene har ledet et økende antall velrenomerte NT forskere til den konklusjon at Jesus .... så avgjort ikke trodde om seg selv at han var Gud. (Bulletin of the John Rylands Library, 1967-68, Vol. 50, p.251) Evangelistene tegner ikke et bilde av Jesus som Gud. (Alphonso Salmeron: Comm. in Evang., Prolog. xxvi.tom.i. p.394)

I lys av det tradisjonelle kristne synet at Jesus er Gud, er det ganske sjokkerende å oppdage at evangeliene i Det nye testamente ikke inneholder et eneste utsagn av Jesus der han utvetydig sier at han er Gud. Ikke en eneste gang i evangeliene hører vi Jesus si om seg selv "jeg er Gud" eller noe liknende. På gresk ville et slikt utsagn være ego eimi ho theos og på arameisk, det språket Jesus og alle jøder talte i Israel på den tiden, ville det være anahelah. Noen av de mest distingverte NT forskerne er enige med A. E. Harvey i hans utsagn om at "det finnes overhodet ingen ting som tyder på at Jesus talte eller handlet som om han trodde om seg selv at han var "en gud" eller guddommelig" (A.E. Harvey, Jesus and the Constraints of History, (Philadelphia: Westminster, 1982), 168). Den sterkt treenighetstroende Brian Hebbletwaite er enig: "det er ikke lenger mulig å forsvare Jesu guddom ved å referere til uttalelser av Jesus i evangeliene i NT" (Brian Hebblethwaite, The Incarnation: Collected Essays in Christology, (Cambridge: University, 1987), 74). (http://servetustheevangelical.com/doc/ChapterOne.pdf) Det fantes visse grunnleggende regler eller forestillinger knyttet til det å være en agent for noen i oldtiden. Den mest grunnleggende av alle var, slik som de senere jødiske rabbinerne uttrykte det, at: "Den som blir sendt, er lik den som sender ham." Eller, med ord som sannsynligvis er bedre kjent for de av oss som er fortrolige med Det nye testamente: "Den som tar imot dere, tar imot meg, og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men han som sendte meg." Dette er ord som evangeliene forteller oss ble brukt av Jesus i forhold til apostlene, og, som jeg tidligere har sagt, så er "apostel" ganske enkelt det greske ordet for "en som er utsendt", en "agent". Når noen sendte en agent, ble agenten gitt full autoritet fra senderen til å tale og handle på hans vegne. Dersom agenten gjorde en avtale, var avtalen helt bindende; det var det samme som om personen som sendte ham gjorde avtalen i egen person. Og motsatt, dersom noen avviste en agent, så avviste han den som sendte ham. Agenten var således funksjonelt lik den som sendte ham, nettopp fordi han var underordnet, lydig mot og overgitt til viljen til den som sendte ham. Dette hjelper oss å forstå hva det er saken dreier seg om i Johannes 5. Spørsmålet dreier seg ikke om det virkelig bare finnes én Gud - Johannes bekrefter uttrykkelig at han tror at det bare finnes én sann Gud. Det debatten derimot dreier seg om, er Jesu relasjon til denne ene Gud. Jesus hevder å gjøre det som Gud gjør. Dersom han virkelig er Guds utvalgte agent, er det ingen grunn til å mene at Jesus sier noe upassende eller uriktig. Det ville i så fall ikke være første gang Gud utvalgte en av sine agenter til å tale eller handle på sine vegne, til å forkynne sitt budskap og gjøre sine gjerninger. Men jødene, slik de blir fremstilt i Johannes evangelium, anerkjenner ikke Jesus som den som har blitt utvalgt av Gud. Det er derfor de anklager ham for å "gjøre seg selv Gud lik". Det vil si, problemet er ikke "likhet med Gud" i seg selv, men om Jesus fremstår slik han gjør som Guds agent eller ikke. Spørsmålet er om Jesus har blitt sendt av Gud og er lydig mot Gud, eller om han er en opprørsk oppkomling som streber etter berømmelse gjennom å gjøre krav på guddommelige fortrinn for seg selv. Jødene anklager Jesus for å gjøre seg selv lik Gud, det vil si, de anklager ham for å sette seg selv på Guds nivå gjennom å hevde at han gjør det Gud gjør, når han i virkeligheten ikke har blitt innsatt av Gud til noe slikt. De føler derfor at Jesus er skyldig i blasfemi. Ved å hevde noe slikt, har han fornærmet Gud. Hvordan beskrives Jesu respons til denne anklagen? Han benekter anklagen på det sterkeste! Lytt til de ordene som brukes: "Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, han kan bare gjøre det som han ser Faderen gjør …. av meg selv kan jeg ikke gjøre noe … det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg" (Joh.5:19.30). Det sies med ettertrykk at Jesus er Guds lydige Sønn og agent. I det gamle Midt-Østen var den eldste sønnen vanligvis farens hovedagent. Det ble også forventet av en sønn at han lærte sin fars håndverk gjennom nøye iaktakelse og gjennom å imitere sin far. Johannes har dette i tankene når han bruker denne typen språk for å legitimere Jesu ord og handlinger. Jesus gjør det Gud gjør, og som en som har del i et Far-Sønn forhold til Gud, er det akkurat det man ville forvente. Det er bare hvis Jesus hadde vært en ulydig sønn at han ikke hadde imitert sin far og gjort det han ser sin Far gjøre. Det finnes således intet monoteistisk problem i Johannes 5. Spørsmålet er om Jesus setter seg selv på like fot med Gud og søker sin egen ære på en måte som tar bort noe av den ære og herlighet som alene tilkommer Gud. Johannes understreker at Jesus virkelig er Guds utvalgte agent, og fordi det er slik, så er det ingen ting upassende i hans oppførsel. Han gjør det Gud gjør - ikke som en likeverdig Gud nummer to, men som Guds lydige sønn og agent som han sendte til verden. Det samme gjelder Joh.10:33 der samme type språk blir brukt. Jesus blir beskyldt for å gjøre seg selv til Gud. Slik hans motstandere så det, ville dette være blasfemi, nettopp fordi de anså ham for å være en opprørsk oppkomling og ikke en utvalgt agent. (James F. McGrath, Are Christians Monotheists? The Answer of St. John's Gospel. Lecture given at the North of England Institute for Christian Education Sixth Form Study Day, University of Durham, 27 March 98)

Athanasius ... ransaker Det nye testamente i sin leting etter noe som kan styrke hans posisjon, men de eneste tekstene han kan finne, er to linjer fra Johannesevangeliet: "Jeg og Faderen er ett", og "Den som har sett meg, har sett Faderen". Men det er krystallklart ut fra konteksten disse uttalelsene står i at Kristus snakker om å representere Gud, ikke om å være Gud. (Richard E. Rubenstein, When Jesus became God: The Struggle to Define Christianity During the Last Days of Rome, 1999, p.7) Slik ser vi at evangelisten (Johannes) som et gjensvar på jødenes beskyldninger om at Jesus hadde gjort seg selv ”lik Gud”, ikke bare gir oss en fremstilling av motargumenter som skal bevise deres feiltakelse. Nei, den johanneiske Jesus gjør noe mer enn dette. Han understreker at han aldri har gjort krav på selv å bli sidestilt med Gud, men på at hans ord derimot skulle sidestilles med Guds ord, fordi han er utsendt av Faderen og bare taler det som Faderen har befalt ham å si. (Paul N. Anderson, The Christology of the Fourth Gospel: Its Unity and Disunity in the Light of John 6, Mohr Siebeck, 1996, p.218 ft.) Også i det fjerde evangeliet, der vi finner en mengde forsikringer om enheten mellom Faderen og Sønnen (10:30; 14:10; 17:11.21), blir det understreket at denne enheten er en enhet mellom sender og utsending (5:19-30 ; 6:38-40), en enhet i vilje og handling som gjør det mulig for agent-sønnen å åpenbare utsender -faren (12:44-50; 14:9) uten å kompromittere Guds suverenitet. (The Anchor Bible Dictionary, Doubleday, 1997, "God in the NT") Kristne i tidligere tider misbrukte dette skriftavsnittet (Joh 10:30) til å bevise at Kristus er ... av samme vesen som Faderen. For Kristus snakker ikke her om noen vesensenhet, men om den enighet han har med Faderen. (Den franske reformatoren Jean Calvin, Commentary on John)

Klarer du å forene og holde fast ved, slik mange NT forskere synes å gjøre, at et kritisk studium av evangeliene på den ene siden åpenbarer en Jesus uten noen bevissthet om å være Gud og en Jesus som aldri sier om seg selv at han er Gud, og på den andre siden tro at nikensk kristologi, der Jesus fremstilles som "sann Gud av sann Gud", er en riktig trosmessig oppsummering av det nytestamentlige vitnesbyrd? (Professor G. H. Boobyer, Jesus as theos in the NT, Bulletin of the John Rylands Library, vol. 50, 1967-1968, pp 251-252) Det å tro at Jesus hadde en bevissthet om seg selv som Gud, synes å stemme svært dårlig over ens med det vitnesbyrd han gir om seg selv!

Personer som tror at treenighetslæren er sann og at Jesus var en trinitar, tvinges - slik jeg ser det - til å innrømme en del ting. De må for det første innrømme at han som var sann tvers i gjennom aldri fortalte sannheten om seg selv til noen! De må videre innrømme at han som angivelig forventet at alle skulle tro at han var Gud siden han forventet at alle skulle få kjennskap til den sanne (treenige) Gud, aldri hjalp noen fram til denne troen ved å fortelle dem at han selv var Gud! Dette høres ikke særlig bra ut! Er det ikke mer naturlig og nærliggende å tenke at Jesus aldri omtalte seg selv som Gud nettopp fordi han ikke var det?

Relaterte linker: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=gud-er-to-enig http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side= http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Kristi-Guddommelighet http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-okkulte-treenighetslaren http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Skriftsteder-som-taler-for-at Gud-er-to-enig http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenigheten http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=sjekkpunkter-for-en-sunn-og-evangelisk-menighet

fredag 27. april 2012

Nr. 407: Hvor ofte forkynte Jesus en treenig Gud?

Nr. 407:
Hvor ofte forkynte Jesus en treenig Gud?

Av Fred Vidar Hjortland

Det var Svenske Pelle Karlsson (på Hedemarkstoppen tror jeg i 1972) som var den første jeg vet om her i Norden som la vekt på og oppfordret å tilbe og be til Den hellige ånd. Det er med skrekk, forferdelse og sorg at jeg ser hva dette har medført blant de troende. Der en tror at ånden fritar en fra å følge Guds ord. Det er Guds ord som skal rettlede oss og korrigere oss, at Gud ved sin ånd leder oss er en kjensgjerning, men alltid i samsvar med Guds ord. Her har kristenheten gått feil, i særdeleshet de pinse\karismatiske kristne! Se for mer her: http://blog.janchristensen.net/2011/12/nr-294-tilbedelse-av-den-hellige-and.html





















La oss nå som et første punkt i vår realitetssjekk undersøke om det virkelig er slik at Jesus gjentatte ganger forkynner eller forklarer den treenige Gud for menneskene rundt seg. Finner vi en mengde treenighetstekster i de fire evangeliene? Svaret er nei. Vi finner ikke mange, og heller ikke noen få. Vi finner faktisk ingen! Ikke ett eneste vers! Ingen av evangeliene legger noen gang noe treenighetsutsagn i Jesu munn! Jesus sier aldri at Gud er treenig! La meg her presisere at jeg ikke henger meg opp i selve ordet "treenig". Det jeg mener når jeg sier at Jesus aldri noen gang sier at Gud er treenig, er at han aldri prøver - verken med dette ordet eller med andre ord - å beskrive Gud som en mystisk enhet sammensatt av tre entiteter. Det finnes ingen antydning til noen slik lære fra Jesu munn. Gud er for ham alltid én person, og det er Faderen (se f.eks. Joh 17:3). Aldri tre! Tallet tre har overhodet ingen plass i Jesu omtale av Gud.

Om noen skulle betvile riktigheten av disse påstandene, er det jo bare å sette i gang med å undersøke selv!

For at ikke noen skal tro at de har funnet en treenighetstekst når de leser misjonsbefalingen (Matt 28:18-20), skal jeg her ganske kort kommentere denne. I dette skriftavsnittet blir tre "aktører" nevnt. Men ingen ting blir sagt om deres spesielle innbyrdes forhold til hverandre! Det blir f.eks. ikke sagt at de er likeverdige! Det blir heller ikke sagt at de alle er Gud. Og det blir absolutt ikke sagt at de til sammen utgjør den ene sanne Gud. Så hvordan kan dette verset da leses som en treenighetstekst når det beviselig ikke gjør noe som helst forsøk på å beskrive Gud som treenig? Hvorfor ikke heller tenke at ordet "Faderen" har samme innhold og verdi som ellers i NT, nemlig den ene sanne Gud? Og hvorfor ikke heller tro at ordet "Sønnen" - slik dette ordet fungerer ellers - er en beskrivelse av Messias? Og hvorfor ikke la ordet "ånden" få bære sin vanlige jødiske betydning av Guds profetiske og virksomme nærvær? (PS - vi skal snakke mer om ånden senere). Lar vi nemlig ordene få lov til å bære disse sine vanlige betydninger, blir ikke Matt 28:19 en beskrivelse av dåp til en treenig Gud, men derimot av en dåp til Gud, til hans Messias og til hans profetiske og virksomme kraft. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den mest plausible måten å lese dette verset på. Den vanlige betydningen av ord blir gjort gjeldende, og forfatteren Matteus - som selv var jøde - blir ikke tillagt en merkelig treenighetsforståelse av guddommen som han ikke gir den minste antydning om noen andre steder i sitt evangelium. Det er i denne forbindelse også interessant å legge merke til alle dåpshandlingene som blir beskrevet i Apostlenes gjerninger. Ingen av dem som ble døpt fikk på forhånd noen instruksjon om nødvendigheten av å tro på en treenig Gud. Vi hører ikke om en enste dåpskandidat som avlegger en treenighetsbekjennelse før, under eller etter sin dåp! Faktisk anvendte apostlene ikke en gang Matteus sin tredelte formel når folk ble døpt - alle ble kun døpt i Jesu navn! Dette henger overhodet ikke sammen med at Jesus skulle ha gitt sine apostler befaling om å døpe mennesker til en treenig Gud! Det må derfor være fullstendig misforstått og uholdbart å gi misjonsbefalingen et treenighetsinnhold. Mange teologer slutter seg til denne vurderingen. Her er et lite knippe interessante kommentarer: Triadiske formuleringer (formuleringer der Faderen, Sønnen og Ånden nevnes sammen) i Det nye testamente blir ofte forstått som beskrivelser av en utviklet treenighetslære, men det er å lese for mye inn i dem. (The Eerdmans Bible Dictionary, Grand Rapids: Eerdmans Publishing Co., 1987, p.1020) Det nye testamente snakker i virkeligheten ikke om noen tre-enhet. Vi søker forgjeves etter noe slikt i NT's triadiske formuleringer. (Theological Dictionary of the New Testament, ed. Gerhard Kittel, (10 vol.) , Vol. III, p.108) Matteus 28:19: I det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Her blir de tre nevnt sammen, men legg merke til uttrykksmåten. Blir det sagt at de er tre personer? Nei, det blir ikke sagt at de er personer i det hele tatt. Blir det slått fast at de utgjør én Gud? Nei. Sies det at hver av dem er Gud? Vi hører ikke om noe slikt. Blir det sagt at de alle er likeverdige? Vi hører heller ikke om noe slikt. Sies det at de alle skal tilbes? Nei. Da forkynner ikke dette verset noen treenighetslære. Dersom det verken proklamerer dem for tre personer, tre som er likeverdige med hverandre, tre som hver er Gud eller tre som skal tilbes, da forkynner ikke dette verset treenighetslæren. (I. R. Butts, Testimony of scripture against the trinity, Boston, 1827)

G.F. Moore (Judaism, New York, 1971, Vol.1, p.188) bemerker at det er anakronistisk å forstå uttrykket ”i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn” som et trinitarisk uttrykk, og at det er helt unødvendig å mistenke dette uttrykket for å være et resultat av innflytelse fra hedningekristent hold. Han anser det for å være et utsagn av (jødiske) kristne myntet på dem som ble omvendt blant hedningene. Når det gjelder dette uttrykket slik det forekommer i Didache 7:1-3, sier Moore at det er et utsagn om monoteisme, messianisme og profetisk fellesskap. Jødiske troende anså det for riktig og passende at konvertitter fra hedenskapet skulle bekjenne sin tro på den ene sanne Gud, Faderen, og hans Sønn - Messias, og på inspirasjonens Hellige Ånd i troens fellesskap, og da særlig slik den var virksom i deres profeter. Samtidig ble det ansett for tilstrekkelig når det gjaldt jøder og samaritanere (som ikke trengte å bekjenne monoteismen), at disse bare ble døpt i navnet til Herren Jesus eller Jesus Kristus. (Dissertation Series, ed. William Baird, nr.61,”The Father, the Son and the Holy Spirit”, Jane Schaberg, Scholars Press, 1982, p.10-11) For det å bli døpt i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn betyr å bli døpt inn i bekjennelsen av troen på én Gud, den Allmektige Fader, troen på en Herre Jesus Kristus, Guds enbårne sønn sendt av Faderen for å åpenbare hans vilje, og troen på Guds hellige Ånd, som hjalp til med å inspirere de hellige Skriftene. (Dr. Daniel Whitby, The last thoughts of Dr. Whitby, London, 1841, p.54) Selv om det finnes flere triadiske formularer i Det nye testamente, finnes det ikke ett ord noe sted i Det nye testamente som taler om en "enhet" av disse høyst forskjellige entitetene, en enhet på "samme" guddommelige nivå .... Vi hører om tro på Gud Fader, tro på Jesus Kristus, "Sønnen", og tro på Guds hellige ånd, men vi hører aldri om én Gud i tre personer (værensmåter), aldri om en treenig Gud, en treenighet. (Hans Küng, Christianity - essence, history and future, 1996, p.95) Det finnes triadiske formuleringer i Det nye testamente, slik som f.eks. befalingen om å døpe "i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn" (Matt 28:19), og velsignelsesbønnen "vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle" (2. Kor 13:13). Men alle disse har å gjøre med hvordan Gud forholder seg til kirken. Ingen av dem forklarer hvordan Fader, Sønn og Hellig Ånd vesensmessig forholder seg til hverandre. Oppgaven med å si noe om en slik sammenheng falt på en spesielt innflytelsesrik gruppe "heretikere" - de gnostiske kristne i det andre århundret. (Gregory J. Riley, The River of God, 2001, p.62) Det er umulig å slutte ut fra dette skriftavsnittet (Matt 28:18-20) at Den hellige ånd er en person. Jesu mening kan ha vært denne: De som ble døpt skulle i forbindelse med dåpshandlingen bekjenne at de trodde på Faderen og Sønnen og på alle læresetninger Den hellige ånd hadde inspirert og formidlet. (J. D. Michaelis, The Burial and Resurrection of Jesus Christ, London, 1827, p.325-327) Noen ganger blir det argumentert med at siden Sønnen og Ånden blir nevnt sammen med Faderen, og siden dåp blir befalt utført på lik linje i navnene til alle tre, kan vi på dette grunnlag trekke den slutning at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er innbyrdes helt jevnbyrdige, og at hver av dem derfor er like mye Gud og like tilbedelsesverdige. Svakheten ved en slik slutning er åpenbar ut fra mange parallelle avsnitt i Skriften. Se f.eks. 1.Tim 5:21: "Jeg pålegger deg for Guds og Kristi Jesu ansikt og for de utvalgte engler at du skal overholde dette." Det at englene her blir nevnt sammen med Gud og Kristus, viser at selv en svært høytidelig sammenstilning av Gud og andre vesener ikke innebærer at disse er vesenslike med Gud. Kort sagt kan vi ikke - ut fra det at Sønnen og Den hellige ånd her blir nevnt sammen med Faderen - slutte oss til noe annet eller noe mer enn det Skriften ellers lærer oss om dem. (Theophilus Lindsey, "The apology of Theophilus Lindsey, m.a., on resigning the vicarage of Catterick, Yorkshire, in 1773", 4.ed., London, 1888, p.85-87) Denne teksten (Matt. 28:18-20) gir i seg selv intet avgjørende bevis verken for personlighet til de tre som blir nevnt, eller deres likhet eller deres guddommelighet. (McClintock and Strong's Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature, 1981 reprint, Vol. X, p.552 - commentary to Matt.28:18-20) Dette får holde angående Matt.28:19. Jeg antar det er tilstrekkelig godtgjort at dette verset ikke lærer noen treenighet. Vi kan derfor uten omsvøp gjenta det vi slo fast ovenfor, nemlig at Jesus aldri noen gang beskriver Gud som et treenig vesen! Og dette - for noen kanskje nokså overraskende - faktum er det aldeles ikke bare jeg som fremholder. Her kan du høre en del andre stemmer:

Jesus forkynte aldri noen treenighetslære. (John Hick, ed., H. G. Wood Professor of Theology at Birmingham University, The Myth of God Incarnate, SCM Press, 1977) Treenighetslæren var tilsynelatende ukjent for Jesus og Paulus … de sier ingen ting om den. (E. Washburn Hopkins, professor at Yale University, Origin and Evolution of Religion) Vi finner aldri noen treenighetslære i Jesu munn, og denne læren har heller ikke den autoritet den må ha hatt på apostlenes tid dersom den stammet direkte fra Jesus selv. (Adolph Harnack, History of Dogma, (7 Volumes), Vol.1, p.79, footnote 2) Jesus Kristus nevnte aldri et slikt fenomen, og ingen steder i Det nye testamente støter vi på ordet treenighet. Ideen ble først antatt av kirken tre hundre år etter vår Herres død. (A. Weigall, The Paganism in our Christianity, G.P. Putnam and Sons, 1928, p.198) Ingen ansvarlig nytestamentlig forsker vil hevde at treenighetslæren ble undervist av Jesus, ble forkynt av de første kristne eller ble bevisst fremholdt av noen av Det nye testamentes forfattere. Faktum er at denne læren sakte og gradvis ble utviklet i løpet av de første århundrene i et forsøk på å gi en forståelig lære om Gud. (A.T. Hanson, (professor of Theology at the University of Hull), The Image of the Invisible God, London, SCM Press Ltd., 1982, p.87) Den (dvs treenighetslæren) er et mysterium som Kirken legger fram for sine trofaste medlemmer i sin teologi .... men denne læren har ingen forbindelse med budskapet til Jesus og hans apostler. (Emil Brunner, (tidl. professor i systematisk og praktisk teologi ved universitetet i Zürich), Christian Doctrine of God, Dogmatics: Vol. 1, The Westminster Press, 1949, p.226) Jesus selv kjente bare til Israels Gud, som han kalte Far. .... Treenighetslæren ... har intet bibelsk fundament i det hele tatt. (Prof. Karl-Heinz Ohlig, One or Three? (Saarbrucker Theologische Forschungen), English Publisher: Peter Lang, 2003, p.129-130) Hvordan kan det ha seg at alltid når det bød seg en anledning til å diskutere identiteten til den ene sanne Gud, så talte forfatterne og aktørene i Skriften alltid om ham som "Faderen", og aldri som "den treenige Gud"? Gang på gang legger man merke til at når anledninger til å introdusere eller forsvare treenighetstanken oppstod, så benyttet ingen av Guds trofaste tjenere - Jesus selv inkludert - disse anledningene til å si et eneste ord til denne lærens forsvar. (Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition?, Milton Keynes, UK, Bloomington, Indiana: Authorhouse, 2007, p.152) Dersom treenigheten er en nytestamentlig lære, burde man forvente å finne i det minste ett vers som slår fast at den ene Gud er "Fader, Sønn og Hellig Ånd". Men noe slikt vers finner man ikke på noen av Bibelens sider. (Sir Anthony F. Buzzard and Charles F. Hunting, The Doctrine of the Trinity: Christianity’s Self-Inflicted Wound, Oxford: International Scholars Publications, 1998, p.332) Både Jesus og apostlene har et syn på hvem og hva Gud er som innebærer en fastholdelse av Det gamle testamentes monoteisme. (William Wachtel, Christian Monotheism: Reality or Illusion? Vol. 1, Issue 1, 1992) Det går klart fram av Jesu egen undervisning at han trodde at Gud så absolutt fremdeles befant seg i himmelen! (Alister E. McGrath, Understanding the Trinity, Zondervan, 1988, p.122)

Det som fremfor alt bringer kirken i forlegenhet er de vanskeligheter den har med å bevise noen av disse læremessige uttalelsene ut fra de nytestamentlige skriftene. Man kan ganske enkelt ikke finne treenighetslæren fremsatt noe sted i Bibelen. Paulus har det mest opphøyde synet på Jesu person og rolle, men ingen steder kaller han ham for Gud. Heller ikke Jesu selv sier noen gang rett ut at han er den andre personen i treenigheten, fullt ut likeverdig med sin himmelske far. Som en from jøde ville han ha blitt sjokkert og følt seg såret ved en slik tanke. (Tom Harpur (Anglican Priest), For Christ's Sake, Beacon Press, 1987, p.11) Det andre temaet i Jesu forkynnelse dreide seg om den fundamentale gyldigheten til den lære som lå nedfelt i Skriften og tradisjonen. Jesus gjentok Shema (5.Mos.6:4, sitert i Mark.12:29) og anerkjente loven i Det gamle testamente som kilden til kunnskap om Guds vilje angående menneskelig oppførsel. ... Det tredje temaet i Jesu forkynnelse var en spesiell understrekning av Gud som Far (en ren unitarisk understrekning). Hans forkynnelse bekreftet det tradisjonelle israelittiske synet på Gud .... Jahve var fremdeles den eneste guddom og den som hadde utvalgt Israel. (Joseph Fitzmyer, A Christological Catechism, Paulist Press, 1991, p.47)

Det gamle testamente er strikt monoteistisk. Gud er et enkelt, personlig vesen. Tanken om at man skulle kunne finne noen treenighet der, eller endog bilder eller skygger av noen treenighet, er en antakelse som lenge har vært rådende innenfor teologien, men en slik antakelse har vært fullstendig uberettiget og ubegrunnet. Jødene var et folk som - på grunn av den forkynnelsen de stadig ble utsatt for - utviklet seg til å bli sterke motstandere av alle polyteistiske tendenser, og de har forblitt ufravikelige monoteister til denne dag. På dette punktet finnes det intet brudd mellom Det gamle testamente og Det nye. Den monoteistiske tradisjonen videreføres. Jesus var blitt opplært av jødiske foreldre i Det gamle testamentes Skrifter. Hans lære var jødisk like inn til margen. Han kom med et nytt evangelium, men ikke med noen ny teologi. Han sa at han ikke hadde kommet "for å ødelegge loven og profetene, men for å fullbyrde dem". Han aksepterte som sin egen tro den viktige teksten innenfor jødisk monoteisme: "Hør, Israel! Herren vår Gud er én Gud!" Det han gjorde krav på angående seg selv, var alltid i tråd med de gammeltestamentlige profetier. Han var den Messias som skulle råde over det kommende Riket som var lovt, den Menneskesønn som jødene håpet på. .... Når han noen ganger spurte "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?", så ga han selv aldri noe svar som antydet noe mer enn messianitet. (L. L. Paine, (one time Professor of ecclesiastical history at Bangor Theological Seminary), A Critical History of the Evolution of Trinitarianism, 1900, p.4-5) Det er almindelig enighed om, at der ikke i Nye Testamente findes noen lære om treenigheden, og det eksegetiske spørsmål bliver derfor, om der i Nye Testamente findes holdepunkter for denne formulering af det kristne gudsbegreb. (Gads Danske Bibelleksikon, 2. Opplag, København 1982, artikkel: Treenihed) Mange læresetninger blir akseptert av evangelikale kristne som klart bibelske, men som det ikke finnes bevistekster for. Treenighetslæren er det beste eksemplet på dette. Vi yter bare rettferdighet mot det bibelske vitnesbyrd dersom vi sier at Bibelen ikke har noen klar lære om en treenighet. I virkeligheten finnes det faktisk ikke en eneste bevistekst for denne læren, dersom man med bevistekst mener et vers eller et avsnitt som "klart og tydelig" sier at det finnes én Gud som eksisterer i tre personer. (Prof. Charles C. Ryrie (respected Trinitarian Evangelical Biblical scholar), Basic Theology, p.89) Treenighetslæren finnes ikke i Bibelen, den er et resultat av kirkens arbeide. (Karl Barth, Grundlinien des Glaubens, p.244fn) Noen sier .... at Jesus skal ha gitt oss et nytt gudsbilde. Dette syn er så galt som det kan bli. Jesu Kristi far er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud ... (Biskop Erling Utnem, Visst skal jorden bli ny, Luther forlag, 1987, s.170)

Verken ordet treenighet eller læren som sådan forekommer i Det nye testamente. Jesus og hans etterfølgere hadde ikke til hensikt å motsi Shema i Det gamle testamente: "Hør, Israel! Herren vår Gud er én Gud" (5.Mos.6:4). (The New Encyclopedia Britannica, 2003, vol. XI, p.928) Vår innledende observasjon i begynnelsen av dette kapitlet om at Jesus aldri forkynte en treenig Gud, får altså - som vi har sett ovenfor - solid teologisk støtte! At mange ortodokse teologer innrømmer dette, må mildt sagt sies å være interessant! Forøvrig er ikke saken vanskeligere enn at hvem som helst kan bla seg gjennom de fire evangeliene og ved selvsyn få konstatert at disse ikke inneholder et eneste treenighetsutsagn fra Jesu munn!

Men forholder det seg slik, da kan Jesus umulig ha vært en trinitar!

I sin yppersteprestelige bønn sa han at det var helt avgjørende for menneskene å få kjennskap til den sanne Gud for å få del i det evige liv (Joh.17:3). Men om Gud er en treenighet og Jesus visste dette, hvordan kan han da ha unnlatt å fortelle menneskene denne store sannheten? Valgte han å skjule livsviktig kunnskap og bare holde den for seg selv? Brydde han seg ikke om at menneskene rundt ham gikk fortapt fordi de ikke fikk kjennskap til den sanne Gud? Om han så gjorde, da var han jo verken god eller sann! Men slik var ikke Jesus! Mer sannsynlig og nærliggende er det å anta at Jesus ikke forkynte noen treenig Gud ganske enkelt fordi han ikke kjente til noen treenig Gud!

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2011/11/nr-280-jesus-er-ikke-den-eneste-sanne.html http://treenighet.no/index.php/B%C3%B8nn_Hvem_kan_vi_be_til_Hvem_kan_vi_tilbe http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-en http://blog.janchristensen.net/2011/11/nr-277-treenighetslren-er-en-gedigen.html http://blog.janchristensen.net/2011/11/nr-268-skaper-treenighetslren.html http://blog.janchristensen.net/2011/11/nr-264-20-punkter-treenighetslrene-ikke.html