Sider

mandag 13. januar 2014

Nr. 743: De forskjellige tjenesteområdene, oppgavene og gjerningene til Apostlene Peter og Paulus.

Nr. 743:

De forskjellige tjenesteområdene, oppgavene og gjerningene til Apostlene Peter og Paulus.

Bilder av Peter, som aldri var i Roma og var langt mindre den første Biskop pg Pave i Roma. Han virket utelukkende blant sitt eget folk Jødene, mens Paulus virket blant hedningen og skrev et brev til menigheten i Roma som er Romerbrevet. Og ble fengslet der to ganger og siste gang ble han også likvidert i Roma. Først kom han i husarrest i Roma, en tilstand som varte i to år. Forholdene var nokså milde, for han fikk ta imot besøk og han skrev brev. Det er uklart hva som skjedde etter dette. Det er mulig at han straks ble dømt og henrettet, eller at han ble løslatt og reiste til Efesos og muligens til Spania. Pave Klemens I forteller at det var dette som skjedde, og hans nedtegnelser fant sted bare omkring 30 år etter Paulus' død. Paulus ble på et tidspunkt, enten rett etter perioden i husarrest eller etter en periode som fri mann, framstilt for keiser Nero, og dømt til døden. Han satt i ni måneder under forferdelige forhold i Mamertinerfengselet i Roma, før han ble henrettet. Som romersk borger hadde han rett til å bli halshugget, en betraktelig mindre pinefull død enn korsfestelse. Dette skal ha skjedd ved Via Ostia, nær klosteret Tre Fontane. Klosternavnet, tre kilder, viser til legenden om at hans avhugde hode spratt tre ganger(!), og hvert sted det traff bakken sprang det opp en kilde. Klosteret ble grunnlagt av cistercienserne, senere overtok franciskanerne, men også de måtte gi opp fordi stedet var befengt med malaria. Denne fikk først de franske trappistene bukt med, da de i 1868 tok over og beplantet stedet med eukalyptus - røttene tørker ut jorden og hindrer derved utklekkingen av malariamygg. Keiser Konstantin bygde en kirke over hans grav, som med tiden har blitt utvidet til St. Paul utenfor murene, en av Romas største kirker. I 2006 ble det kjent at en sarkofag med hans navn var funnet i denne kirken. Det var i Pauluskirkens kapell at Birgitta av Vadstena fikk en visjon om at Kristus talte til henne fra korset. En statue av Birgitta står i kapellet. Anbefaler Paulus kirken i Roma langt foran Vatikanet der det ligger en mengde døde Paver som gjør meg kvalm, syk og gjør at jeg følte meg uvel når jeg var der av alle disse døde pavene som ikke kan hjelpe hverken meg eller noen andre.



Beklager først at jeg ikke har hatt en god nok evne og salvelse til å få frem hvor ille, manipulerte, forført, villedet, korrupt, styrt av demoner, ubibelsk, dårlig moral, menneskestyrt og bedragersk de Norske og Vestlige kristne er, beklager! Menigheten er halt, blind, stum, vanfør, ussel, ynkelig, fattig og naken.

De er som en stor Mafia gjeng som er styrt av Satan, demoner og sitt eget kjød. Egentlig kjenner ikke de Herren selv, men lever i en åndelig tåkeheim, samtidig tror de om seg selv at de har det rett med Gud akkurat som menigheten i Laodikea innbilte seg en virkelighet som ikke var sann og reel. De er navlebeskuende og beveger seg i et åndelig landskap der en blir innadvendt, kjødelig og kommer aldri ut i Guds barn herlig frihet og den etiske og moralske standarden som Gud har satt for sine barn. Sannheten er at menigheten ved den forkynnelsen, eller manglende forkynnelse. Det liv og de holdninger som blir mer og mer rådende og vinner innpass. Så gjør en seg ikke rede til å møte Jesus i skyen, men Antikrist i sammen med alle andre forførte religioner!

Har som jeg har skrevet om før, pålagt med selv å ha et avbrekk på bloggen til medio januar 2017 da for å prioritere andre ting!

Men du kan sende inn spørsmål fremdeles (jk.chris@online.no eller 99598070) og støtte oss økonomisk:

Kontonummer i Posten: 0535 06 05845

Kommer til å legge ut en del innlegg som står på hjemmesiden vår som bl.a. annet ikke er på blogg og noen gamle innlegg redigert igjen. Kommer ikke til å skrive selv noe nytt da jeg vil prøve å konsentrere med om andre arbeidsoppgaver for en stund fremover. Legge ut taler, bibelkommentarer m.m.

Efes. 6. 18b-20a hold ut i bønn for alle de hellige, også for meg. Be om at de rette ordene må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan gjøre evangeliets mysterium kjent, det som jeg er sendebud for.

Beklager også at jeg ikke skriver om mine feiltrinn og nederlag i detaljer, for å vise hvor sårbar jeg også er. Men så står det også skrevet at den som taler skal tale som Guds ord. Og det underlig og et stort paradoks opp i dette, er at jeg har funnet ut at når det gjelder på den etiske og moralske standarden som er det som er frukten i vårt kristne liv. Så er det Smyrna Oslo og Katolikkene mot resten av «røkla», da vi er snart de eneste som advarer imot gjengifte, lesbisk og homoseksuelle praksis. Alle andre enten forsvarer eller prøver å tie dette i hjel!

Dette ser vi mer og mer av i dag: Nå snakket Jesus om mange troende som med stor iver påkalte ham som "Herre" (iveren ser vi av at han bruker repetisjon "Herre, Herre"), men som IKKE ville komme inn i Guds rike fordi de ikke gjorde hans fars vilje - de gjorde "lovløshet". Disse sa han at han ALDRI hadde kjent ham - enda de hadde drevet ut onde ånder og gjort mange mektige gjerninger i hans navn. Han ville si til dem; Bort fra meg, dere som gjør lovløshet. (Matt.7,21-23). Under og tegn i seg selv er ingen sikkerhet for at noen følger Kristus, det er eneste sikre tegn er at en følger Guds ord i liv og lære!

Artikkel: De forskjellige tjenesteområdene, oppgavene og gjerningene til Apostlene Peter og Paulus.

Oskar Edin Indergaard

Den messianske menigheten og den kristne menigheten er to forskjellige åndelige størrelser, som ikke må blandes sammen. Den messianske menigheten bestod av jøder og hedninger som tilhørte Riket for Israel, mens den kristne menighet består av jøder og hedninger (de siste er i flertall) som tilhører Jesu legeme.

I og med at disse to åndelige størrelsene opererte i de delvis samme områdene og i de delvis samme tidsrommene, så er det klart at det måtte være et samarbeid mellom dem. I denne artikkelen vil vi beskrive hvilket samarbeid det var, og på hvilke områder dette foregikk:

1.) "Jeg mener dette at enhver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas. Jeg til Kristus." (1. Kor.1,12.)

"Derfor rose ingen seg av mennesker, for alt hører dere til, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, enten det er verden eller liv og død, enten det er det som nå er, eller det som skal komme- alt hører dere til." (1. Kor.3,21-22.) "Har vi ikke rett til å føre med oss en søster som hustru, likesom de andre apostler og Herrens brødre (de var også ute og reiste) og Kefas?" (1. Kor. 9,5.)

Disse Skriftordene viser følgende forhold:

a) At det var FORSKJELLIGE BUDSKAP, som var representert i Korinter-menigheten. Noen holdt seg til Jesu, noen holdt seg til Peter, noen holdt seg til Apollos og andre igjen holdt seg til Paulus.

b) At både apostlene og Paulus og hans medarbeidere var ute på misjonsreiser.

c) At de førte med seg sine koner og andre medarbeidere, når de var ute og reiste. (Paulus var ikke gift.)

Det budskapet som Paulus forkynte, var den frie nådens budskap. Jesu forsoning og Den Hellige Ånds komme var sentralt i denne forkynnelsen. Den jødiske Loven var ikke lenger aktuell for de kristne- verken som forutsetning for frelsen eller i vandringen som troende. Dette betyr ikke at vi ikke har lover, bud og regler i vår tidsperiode, men det betyr at Loven som et ENHETLIG TROSSYSTEM er falt bort. Paulus opererte med over 400 bud og regler.

Det budskapet som Jesus, Peter og de andre apostlene forkynte, var knyttet til Jesu forsoning, Den Hellige Ånds komme, til nåden og til både Mose- Loven og Jesu Lov.

Det evangeliet som Paulus forkynte kalte han "MITT EVANGELIUM" eller "MINE VEIER I KRISTUS". "Men han som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og Jesu Kristi forkynnelse (fra himmelen), etter åpenbaringen av den hemmelighet som har vært fortidd fra tidsalderlige tider, men nå er kommet for lyset ved profetiske Skrifter (Paulus sine skrifter) etter den tidsalderlige Guds befaling kunngjort for alle folk til å virke troens lydighet." (Rom.16,25-26.)

"Derfor har jeg sendt Timoteus til dere, han som er mitt elskede og trofaste barn i Herren for at han skal minne dere om mine veier i Kristus, således som jeg lærer overalt i hver menighet." (1. Kor.4,17.)

Paulus og Peter hadde et DELVIS FORSKJELLIG BUDSKAP, men i Kristus var de en enhet. Derfor kunne de også samarbeide. Jøder og hedninger er likeverdige brødre i Jesus til tross for at de ikke hører med til den samme frelsesforsamlingen. De har begge sitt frelsesfundament i Jesu forsoning, og de er begge "I KRISTUS". Mens de messianske jødene hørte med til Rikets forsamling og hadde en jordisk tilknytning til Guds rike, så hører den kristne menigheten til en himmelsk forsamling, som har sitt hjem i det himmelske Jerusalem. "Jeg var av utseende ukjent for kristne menigheter i Judea." (Gal.1,22.)

"For dere, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er I KRISTUS JESUS i Judea,..." (1.Tess.2,14.) "Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen I JESUS KRISTUS." (Ef.1,3.) En kan derfor si at den kristne forsamlingen har et høyere kall enn det som jødene har. I 1000 års-riket skal disse to forsamlingene samarbeide. Den messianske menigheten skal styre verden ut ifra Jerusalem mens den kristne menigheten skal være med på å styre verden ut ifra den himmelske verden.

Etter at 1000 års-riket er endt, skal selve himmelen, som er Guds bolig, komme ned på den nye jord, og da skal alle frelsesforsamlinger som har vært, være sammen i det himmelske Jerusalem. (Joh.Åp.21-22.)

Den paulinske forkynnelsen eller det kristne legemet begynte med Paulus omvendelse utenfor Damaskus. Han sa selv at han var DEN FØRSTE som ble frelst i den kristne menigheten. "Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den FØRSTE (gr.protos), men derfor fikk jeg miskunn for at Jesus Kristus på meg FØRST (gr.protos) kunne vise hele sin langmodighet, til et FORBILDE for dem som skulle tro på ham til et tidsalderlig liv." (1. Tim.1,15-16.) Her kommer det tydelige fram at Paulus var den FØRSTE, som ble frelst inn i den kristne menigheten. Hva som gjelder det greske ordet "protos", så betyr det "foran" eller "først". I 1.Tim.1,15 har Bibel-oversetterne oversatt dette ordet galt. De har ment at Paulus var den største synderen, men det kan ikke stemme. Det var mange syndere i verden på Paulus sin tid som var større enn ham- for eksempel keiser Nero.

I 1. Tim.1,16 har Bibel-oversetterne oversatt dette ordet riktig. Vi må skille mellom det profetiske programmet og de paulinske hemmelighetene. Det profetiske programmet ble introdusert av profetene. Dette pekte på Israel og Guds planer med landet og med folket. Døperen Johannes, Jesus og apostlene førte dette videre.

Englene kjente godt til det profetiske programmet. De var ofte med på å introdusere det. Se hvordan Daniel fikk åpenbart det profetiske programmet (Daniel 9,21-27.) I 1. Pet. 1,12 står det at "dette som englene attrår å skue inn i (de ser med iver inn i det profetiske programmet). Hva som gjelder de nytestamentlige hemmelighetene, så ble de introdusert bare av en mann, og det var Paulus. Han gav det videre til sine medarbeidere. Han skrev 13 brev om disse hemmelighetene.

Apostlene kjente heller ikke til de paulinske hemmelighetene. Når de leste det som Paulus skrev om disse tingene, så forstod de det ikke fullt ut, for det var ikke i samsvar med det som de selv lærte. (2. Pet.3,15-16.) Englene forstod heller ikke disse hemmelighetene. De måtte lære det av den paulinske menigheten når den underviste om disse tingene. "for at Guds mangfoldige visdom nå ved menigheten skulle bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen." (Ef.3,10.)

Mens det profetiske ordet gjaldt Israel, jødene og deres proselytter, så gjaldt hemmelighetene både jødene og hedningene. De ble satt på LIK LINJE i Paulus sin undervisning. Jødene hadde ikke lenger noen forrang framfor jødene. (I 1000 års-riket skal igjen jødene ha prioritet framfor hedningene.) "at dere sammen med alle de hellige må fatt hva BREDDE og LENGDE og DYBDE og HØYDE der er." (Ef.3,18.) Dette betyr:

a) BREDDEN angår at legemet består både av jøder og hedninger. b) LENGDEN angår Guds tålmodighet. Han kunne ha dømt Israel og verden etter at de begge hadde forkastet ham, men han innførte et nytt system, nådenes tidshusholdning. (I dag er det nåde for alle- både syndere og troende, for Gud vil at alle skal bli frelst.) Gud griper ikke inn i vår tidsperiode slik som han ofte gjorde før. Han er en Gud som skjuler seg. c) DYBDEN går på Jesu forsoning. Profetene visste at forsoningen gjaldt jødene. (Es.53), men de visste ikke at det skulle komme en tid da også hedningene skulle få del i denne frelsen på et selvstendig grunnlag. d) HØYDEN går på Jesu posisjon i himmelen. Vi skal bli opphøyet i forbindelse med Jesu komme for den kristne menigheten. På samme måten som Jesus ble opphøyet til himmelen, skal også vi bli det.

Paulus forstod ikke alle sammenhenger med den kristne menighet fra begynnelsen av. Vi må huske på at hele Bibelen er en fremadskridende åpenbaring. Ved siden av dette var også Paulus sin undervisning en NY LÆRE, som ikke hadde vært før. I de 6 første brevene som Paulus skrev, var det EN DEL JØDISKE ELEMENTER som ikke hører med til den kristne menighets lære. Dette gjelder særlig vanndåpen, omskjærelsen og tro som forutsetning for frelsen. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære.) Kraftgavene som helbredelse, kraftige gjerninger og tungetale som forståelig språk ble også dempet i Paulus sine siste brever, for da var nådetiden for jødene slutt for denne gangen. Gud har bestandig handlet med jødene i forhold til under og tegn.

Nådetiden for jødene tok slutt i forbindelse med hans fangenskap i Roma. Dette var i årene 60-62. Allerede i året 58 brøt Paulus sin avtale med apostlene om at han ikke skulle forkynne for jødene i Israel. Vi vet at han drog til Jerusalem for å forkynne for jødene. Om han bare ville forkynne Jesu forsoning, eller om han ville forkynne de ny-testamentlige hemmelighetene, så langt som han kjente til dem på det tidspunktet, det kan vi ikke vite. Dette betyr ikke at nådegavene er falt bort i nåværende tidsperiode, men en del av dem har fått en ny dreining, for disse var først og fremst myntet på Israel og jødene. Når Paulus gjorde de samme undergjerningene som apostlene, så skulle dette vise jødene to forhold, og det var:

a) At nådetiden for jødene ennå stod ved lag. b) At Paulus sin lære var fra Gud. Hovedårsaken til at vi har en del jødiske elementer i den kristne menighets lære fra begynnelsen av, er det forholdet at nådetiden for jødene ikke var slutt ennå. Gud måtte derfor legge inn disse jødiske elementene i den kristne menighets lære i den hensikt at dersom jødene ville komme til å akseptere Jesus som sin frelser og konge, så kunne medlemmene i den kristne menigheten lett kunne bli overført til den messianske menigheten. Guds førsteprioritet har bestandig vært Israel og jødene.

Gud visste naturligvis at dette ikke kom til å skje, men Gud holder alle muligheter åpne. Det er ikke han som velger, men det er menneskene som gjør det. Gud er den som legger forholdene til rette, slik menneskene kan ha mulighet til å velge frelsen, men det viser seg likevel at de fleste mennesker velger fortapelsen. Det er de 7 fangenskapsbrevene som er DEN ENDELIGE ÅPENBARINGEN av Paulus sin lære. De ble skrevet i årene 62-66. De er Efeserbrevet, Filipenser brevet, Kolossenserbrevet, Titus brev, 1. og 2. Timoteus brevene og Brevet til Filemon.

At Paulus gjennom hele sitt liv deltok i de jødiske festene og tok del i de jødiske renselsesskikkene, det kunne han gjøre som jøde. Han var fri til dette. For Paulus var det viktigste å vinne så mange som mulig for det kristne legemet. Det var et overordnet prinsipp i hans forkynnelse og i hans vandring som troende. "og jeg er blitt som en jøde for jødene, for å vinne jøder, for dem som er under Loven, som en som er under loven- om jeg enn ikke selv er under loven- for å vinne dem som er under loven, for dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov- om jeg enn ikke er lovløs for Gud, men lovbundet for Kristus- for å vinne dem som er uten lov." (1. Kor.9,20-21.)

De jødene som hører med til den kristne forsamlingen i dag, er også fri i forhold til Mose Lovens bestemmelse. Det er blant annet samvittigheten som regulerer disse forholdene.

Før den kristne menigheten kunne bli etablert, måtte både hedninger og jøder bli forkastet av Gud. Det første skjedde ved Babylon i gammel tid. Det andre skjedde på slutten av Apostlenes Gjerninger, da Paulus kategorisk sa at fra nå av ville han bare gå til hedningene. (Ap.gj.28,28.). "for Gud har overgitt dem alle (både jøder og hedninger) til ulydighet for at han kunne miskunne seg over dem alle (i en ny frelsesforsamling.)" (Rom.11,32.) Dette er også hovedgrunnen til og forklaringen på at Apostlenes Gjerninger har fått en så brå slutt. Lukas forstod at nå var nådetiden ute for jødene for denne gangen. Det hadde ingen hensikt å skrive mer av Apostlenes Gjerninger. Vi kunne også kalle denne boken for: Israels forkastelse av sin Messias.

I den kristne menigheten, som er en helt ny frelsesforsamling, kunne Gud PÅ NYTT forbarme seg over både hedninger og jøder i ett legeme. Slik fungerer Guds nåde og Guds kjærlighet. Den kristne menigheten begynte med Paulus sin omvendelse i år 37, men tiden fram til år 62 var en overgangstid der både jøder ble vunnet for Riket for Israel, og der både jøder og hedninger ble vunnet for den kristne menigheten. Etter år 62 var nådetiden for jødene ute. Da hadde Gud kalt på dem helt fra Abraham og til år 62 etter Messias. Dette blir 4062 år.

2.) På apostelmøtet i Jerusalem måtte hedningene forplikte seg på å hjelpe jødene på det økonomiske området. (Gal.2,10.) Jødene skulle på et senere tidspunkt hjelpe hedningene dersom det ble behov for det, slik at det skulle være "likelighet". (2. Kor.8,14.) Det eneste formelle samarbeidet som det var mellom disse 2 grupperingene, var på det økonomiske området. Paulus var flere ganger i Jerusalem med penger som han hadde samlet inn fra hedningemenighetene. Hva som gjaldt det læremessige, så hadde de ikke noe formelt samarbeid. De forkynte to delvis forskjellige budskap som var myntet på to forskjellige menigheter, og det var:

a) Den messianske menigheten. b) Den kristne menigheten. At det var kaos- også på dette området i Korint-menigheten- se, det er en annen sak, men slik burde det ikke være. I og med at denne menigheten var grunnlagt av Paulus, så skulle bare det paulinske budskapet bli forkynt der. Både Mose og Jesu Torah gav uttrykk for at jødene skulle hjelpe hverandre på det økonomiske området. Det var et krav til dem for at de skulle få del i Riket for Israel. Se for eksempel hva Jesus sa til den unge, rike mannen i Matteus 19,20-24. Etter Jesu himmelfart solgte medlemmene av den messianske menigheten i Jerusalem sine eiendeler og hadde alt felles. Dette gjorde de av den grunn at dette hørte med til den åndelige basis, som Riket skulle bygges på. (Ap.gj.2,44-45.)

De ventet på at jødene som nasjon skulle anerkjenne Jesus. Dersom det hadde skjedd, så hadde Jesus kommet tilbake og opprettet Riket for jødene. (Ap.gj.3,19-21.), men som vi vet, så skjedde dette dessverre ikke. Det var ikke den messianske forsamlingen som sviktet, men det var jødene som ødela for opprettelsen av Riket for Israel. Ved at den messianske menigheten solgte det som den eide og hadde alt sammen, så svekket medlemmene der sitt eget eksistensgrunnlag. I tillegg til dette så kom det også uår i Israel. Dette er bakgrunnen for at de messianske jødene behøvde økonomisk hjelp fra hedningene. Dette pekte også på det forholdet at Riket ikke kom til å bli opprettet på daværende tidspunkt. Dersom det hadde skjedd, så hadde ikke de messianske jødene kommet i økonomiske vanskeligheter.

3.) Vi vet at både apostlene og andre medlemmer av den messianske forsamlingen drev et utstrakt misjonsarbeid- også utenom Israel. Dette gjorde også Paulus og hans medarbeidere. Disse to forskjellige menighetene delte ikke bevist verden mellom seg, slik som for eksempel Spania og Portugal gjorde med Sør-Amerika i sin tid. Det var Den Hellige Ånd som viste dem hvor de skulle dra. I og med at det var etablert mange messianske menigheter i de landene som lå øst og sør for Israel, så var det naturlig at Paulus begynte sitt arbeide i Lille-Asia. Utgangspunktet for hans arbeide var Antiokia, og det la også sør for selve Lille-Asia. Dessuten hadde Paulus allerede arbeidet i flere år med å danne menigheter i Lille-Asia- i Kilikia og Syria. Selv om Paulus ble avvist av apostlene i året 40 etter sin tilbakekomst fra Arabia, så mistet han ikke motet av den grunn. Han visste at han som hadde kalt ham til å arbeide blant hendingene, også ville åpne opp for dette arbeidet i sin tid.

Senere- på sin tredje misjonsreise, som begynte i året 49, så utvidet Paulus sitt område til også å gjelde Europa.

I den forbindelsen hadde Paulus et syn om natta. Det stod en mann fra Makedonia framfor ham og bad ham om å komme over til Makedonia og Europa, for å forkynne evangeliet der. (Ap.gj.16,9.) Dette var også i samsvar med hans kall. Gud skulle sende ham ut til hedningefolk som bodde langt borte. (Ap.gj.22,21.)

Paulus la vekt på ikke å forkynne sitt evangelium i de områdene der det allerede var etablert jødiske menigheter. Paulus skulle forkynne der det ikke var noen menigheter fra før. Han ville ikke bygge på FREMMED GRUNN, men han ville bygge på den grunnvoll, som han selv hadde lagt i sin forkynnelse. "dog så satte jeg min ære i å forkynne evangeliet, ikke der hvor Kristus allerede var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på fremmed grunnvoll (apostlenes lære)." (Rom.15,20.) "vi derimot vil ikke rose oss ut over vårt mål, men etter målet av det området Gud har tildelt oss som mål: At vi skulle nå like fram til dere (korinterne)." (2. Kor.10,13.) På sin tredje misjonsreise ønsket Paulus å dra til Bitynia med evangeliet, men Den Hellige Ånd ville ikke tillate det, og det var to grunner til det:

a) Det var allerede flere messianske menigheter i disse områdene.

b) Det var Guds vilje at Paulus og hans medarbeidere skulle til Makedonia med evangeliet. "Og da de var kommet bortimot Mysia, prøvde de på å fare til Bitynia (som lå oppe ved Svartehavet), men Ånden gav dem ikke lov." (Ap.gj.16,7.)

4.) Paulus var et utvalgt redskap for Gud til å forkynne et delvis nytt budskap. Han kjente godt til den rabbinske jødedommen. Han kjente også til den messianske jødedommen, for det var den han forsøkte å bekjempe med alle midler fra år 30 og til år 37 etter Messias. I dette året ble han omvendt utenfor Damaskus, og han ble en brennende tilhenger av Jesus, som han før hadde hatet. Etter sin omvendelse reiste han til "Arabia", hvor han ble i 3 år. Der fikk han undervisning om den nye læren. Etter den tid drog han tilbake til Damaskus, og deretter drog han til Jerusalem, for å bli kjent med Peter og Jakob. (Gal.1,18-19.) De forstod ikke hans budskap, og han ble sendt til sin hjemby Tarsus. Han forkynte det nye budskapet i Lille-Asia i områder som Syria og Kilikia (Ap.gj.15,23.) og dannet menigheter der.

14 år pluss 3 år etter sin omvendelse drog han til Jerusalem for å legge fram sin lære for apostlene. Dette skjedde etter en ÅPENBARING. Dette var det såkalte apostel-møtet i året 49. På dette møtet skulle apostlene og andre bedømme Paulus nye lære. Læren hans ble godkjent for å være en god lære for hendingene. Det var FULL SEIER for Paulus. Han kunne fortsette å forkynne sitt budskap, men han ble pålagt 5 forhold som han skulle lære hedningene, og det var: De skulle holde seg fra hor, fra avgudenes urenhet, fra det som var kvalt, fra blod, og de skulle samle inn penger til jødene. (Ap.gj.15,20 og (Gal. 2,1-6.)

I forbindelse med apostelmøtet i Jerusalem ble de videre enige om at Paulus skulle gå til hedningene, mens apostlene skulle gå til jødene i Israel og til jødene i diasporaen. Det evangeliet som apostlene skulle gå med, ble kalt for "omskjærelsens evangelium", mens det evangeliet som Paulus skulle gå med ble kalt for "omskjærelsens evangelium". (Dette er galt oversatt i våre Bibler.) (Gal.2,7-8.)

Dette er to delvis forskjellige evangelier. Det første angår jødene og er basert på Guds kjærlighet og overholdelse av Mose- og Jesu Torah. Det andre er basert på Guds kjærlighet og Guds nåde. Jesus satte den jødiske Loven fullstendig til side ved sin død på Golgata. (Ef.2,14 og Kol.2,15.) Dette gjaldt bare for hedningene. Jødene måtte fortsatt leve sine liv under Loven. De ble testet på den i sitt liv. (Se Ap.gj. 21,20.) Dette er DEN STORE FORSKJELLEN på disse to evangeliene, og dette ser ikke de aller fleste av teologene og Bibel-forkynnerne ut over den hele verden.

De 12 apostlene forstod at de og Paulus hadde en delvis forskjellig forkynnelse, og at deres forkynnelse tok ut to forskjellige menigheter, men til tross for det, så forstod de ikke alt det som Paulus forkynte. Peter innrømmet dette i sitt andre brev. "og akt vår Herres langmodighet til frelse, således som og vår elskede bror Paulus har skrevet til dere etter den VISDOM SOM ER HAM GITT, likesom i alle sine brev når han i dem taler om dette. I dem er det noe som er VANSKELIG Å SKJØNNE (for Peter), og som de ulærde og ubefestede (blant annet judaistene) tyder vrangt, som de og gjør med de andre Skrifter, til sin egen undergang." (2. Pet.3,15-16.)

Vi vet at Paulus hadde stor motstand angående sin lære av det fariseistiske partiet og judaistene. Disse siste hadde også tatt imot Jesus som sin frelser, men de mente at hendingene måtte holde Mose Torah i tillegg til at de måtte tro på Jesus. (Ap.gj.15,5.) Det var disse Paulus måtte kjempe mot gjennom hele sin virketid. Overalt hvor Paulus forkynte, der dukket de opp og forkynte den messianske jødedommen, som var beregnet bare på jødene. Paulus gikk meget hardt ut mot disse, for de ønsket å blande inn elementer i hans forkynnelse som ikke hørte hjemme der. (Se Gal.1,6-8.)

Markus og Lukas var på en spesiell måte bindeleddet mellom den messianske menigheten og den paulinske menigheten. (2. Tim.4,11 og Filemon v.24.) De skrev om frelsesprinsippene for den messianske menigheten i sine to evangelier, men de samarbeidet også med Paulus og Barnabas og forkynte den paulinske læren. (Kol.4,10 og 14.) Som vi vet, fulgte også Lukas Paulus på hans reiser. Det er også han som har skrevet Apostlenes Gjerninger.

5.) Paulus hadde også en tjeneste ovenfor jødene og den messianske forsamlingen. Dette oppdraget hadde han fått i forbindelse med sin omvendelse. Han skulle forkynne for hedninger, konger og ISRAELS BARN. (Ap.gj.9,15.) Hva som gjaldt det siste oppdraget som Paulus fikk, så kommer det til uttrykk på følgende måter: a) Når han kom til en ny by, oppsøkte han først den jødiske synagogen der og forkynte om Jesus, forsoningen og den frie nåden. Ofte ble den jødiske synagogen delt i to. Den ene delen holdt på den offisielle jødedommen, mens den andre delen utgjorde den messianske forsamlingen.

b) I sine brever som Romerbrevet, 1. og 2. Korintierbrevene og Galaterbrevet skrev han også til de jødene som var i disse menighetene. De hørte da med til den kristne forsamlingen.

c) I en del av sine brever skrev han også om Guds planer med jødene. Et godt eksempel på dette er Romerbrevet, 9-11. I kapittel 9 skrev han om jødenes fortidige forhold til Gud. I kapittel 10 skrev han om jødenes nåtidige forhold til Gud. I kapittel 11 skrev han om jødenes framtidige forhold til Gud og om jødenes frelse. I kapittel 11 skrev han også om forholdet mellom den messianske og den kristne menigheten. Den kristne menigheten er en parentes i Guds planer med jødene. (Rom.11,25-26.)

I de to brevene til tessalonikerne skrev han både om den messianske og den kristne menigheten. 1. Tessalonikerbrev 1-4 omhandler den kristne menigheten. Kapittel 4 beskriver menighetens bortrykkelse. I 5.kapitlet sammenlignet Paulus den kristne menigheten med en verden som ikke venter på Jesu komme.

I 2. Tessalonikerbrevet kapittel 1 sammenlignet han også den kristne menigheten med verden, som ikke greier å omvende seg. I 2. Tessalonikerbrevet kapittel 2 sammenlignet Paulus den kristne menighets bortrykkelse med Herrens dag. I dette kapitlet beskrev han også endetiden og jødenes forhold til Antikrist.

d) Det er trolig at det er Paulus som har skrevet Hebreerbrevet. Dette er et brev som er skrevet til den messianske forsamlingen og til jødene. Dette brevet inneholder ikke den paulinske forkynnelsen, men den inneholder den MESSIANSKE JØDEDOMMEN. Hensikten med dette brevet er trefoldig. Han ville vise jødene hvor viktig Jesu forsoning var. Han ville vise den store betydningen som Den nye pakt hadde i motsetning til Den første pakten. Han ville vise jødene at Lovens tid snart var forbi for jødene. "I det han (Gud) sier: en ny, har han dømt den første TIL å være gammel (Sinai-pakten), men det som blir gammelt og foreldes, er NÆR VED Å BLI BORTE." (Hebr.8,13.)

e) Etter at Paulus hadde blitt sendt hjem til Tarsus av apostlene Peter og Jakob i året 40, så tilbrakte han 5 eller 6 år i Lilleasia, hvor han grunnla nye menigheter i Syria og Kilikia. Da det brøt ut vekkelse i den messianske menigheten i Antiokia, så hentet Barnabas Paulus, og de ble i et helt år i Antiokia og forkynte det paulinske budskapet. (Ap.gj,11,26.) Det var her at de troende først fikk navnet "kristne". Den messianske menigheten i Antiokia gikk over til å bli en paulinsk menighet. Mens Jerusalem var sentrum for den messianske menigheten, ble Antiokia sentrum for den kristne menigheten.

f) Mens Paulus var i Efesus på sin tredje misjonsreise, la han hendene på 12 medlemmer av den messianske menigheten, og de fikk Den Hellige Ånd og de talte i tunger og talte profetisk. (Ap.gj.1-7.) (Det er usikkert om disse ble døpt i forbindelse med dette. Den dåpen som det her er snakk om, kan også være Johannes-dåpen. (v.5.) Disse 12 gikk da over til å ble medlemmer av den kristne menigheten, for det var Paulus som hadde ført dem videre inn i selve frelsen. g) Henimot slutten av sin tjeneste brøt han også den avtalen som han hadde med apostlene, om at det bare var de som skulle forkynne i Israel og i Jerusalem. Dette skjedde i år. 58. (Se Ap.gj.21,17 til og med 23.) Grunnen til at han gjorde det, var at han forsto at nådetiden for jødene og opprettelsen av Riket snart var avsluttet. Jødene skulle da innlemmes FULLT UT i den kristne menigheten. Utover dette så hadde ikke Paulus noe teologisk samarbeid med de messianske menighetene. I forbindelse med sin omvendelse hadde han også fått beskjed om at Gud ville sende han langt ut til hendingene. (Ap.gj.22,21.)

Det som vi også må være oppmerksomme på, er det forholdet at det var 2 SETT AV MENIGHETER i mange av byene- både i Lille-Asia og i Hellas. Det var de messianske menighetene og de paulinske menighetene. De hadde liten kontakt mer hverandre, for de forkynte et delvis forskjellig budskap. Mens de messianske menighetene forkynte både Guds nåde og den jødiske Loven, så forkynte Paulus og hans medarbeidere den frie nåden. Det sier seg selv at en ikke kan forkynne to forskjellige budskaper i den samme menigheten.

I Efesus for eksempel var det både en messiansk og en kristen menighet. Når Paulus skrev til menigheten i Efesus, så var dette en HELT ANNEN FORKYNNELSE enn den som kommer til uttrykk når Johannes skrev til den messianske menigheten i Efesus. (Joh. Åp.2,1-7.) Her kommer GJERNINGSASPEKTET ved troen mye sterkere til uttrykk enn ved Paulus sin forkynnelse. Dette gjelder også de øvrige 7 lille asiatiske menighetene som Johannes skrev til. I disse brevene finner vi ikke den frie nåden, men vi finner en kombinasjon mellom tro og gjerninger- noe som er typisk for den messianske jødedommen.

I og med at det ikke skiller mellom disse to typer menigheter i forkynnelsen, så er dette med på å svekke den kristne identiteten hos mange kristne i dag. Mange kristne er usikker på om de er frelst eller ikke, for de leser i brevene til det 7 lille asiatiske menigheten at Gud krever FULLKOMNE GJERNINGER for å bli frelst (bevart som troende.) (Joh.Åp.3,2.) Jeg kan berolige de troende som har problemer med dette. Dette angår ikke den kristne menigheten. Den er frelst av nåde ved tro- uten gjerninger, så den saken er klar. (Ef.2,8-9.) Takk Gud for nåden, og gled deg i den.

Som en naturlig konsekvens av dette så forkynte heller ikke Paulus inngående om Riket for Israel. Når han uttalte seg om Guds rike, så var det menigheten han snakket om. "Etter at de (jødene) hadde avtalt en dag med ham, kom de i større mengde til ham i hans herberge. Han la da ut for dem, idet han vitnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig om morgenen til sent på kvelden."(Ap.gj.28.23.)

Ut ifra det som er skrevet ovenfor, ser og forstår vi at det var to delvis forskjellige budskaper, som ble forkynt i denne tiden, og det var evangeliet om Riket og evangeliet om Guds frie nåde. Det første ble forkynte av apostlene og deres medarbeidere. Det andre ble forkynt av Paulus og hans medarbeidere. Begge partene visste om dette, og de respekterte hverandres kall og egenart. Mens apostlene gikk til jødene med evangeliet om Riket, så gikk Paulus til jødene og til hedningene med sitt evangelium, som han ofte kalte for "mitt evangelium". Etter at nådetiden for jødene var ute, gikk han IKKE LENGER til jødene først, men han gikk utelukkende til hedningene.

De messianske jødene og Paulus hadde ikke noe samarbeid på det teologiske området. Det eneste området hvor de hadde et fast og formelt samarbeid, var det økonomiske området.

Hvor lenge skal det vare før vi greier å fordele Det nye Testamentes teologisk innhold på en rett måte og begynne å lære rett om disse tingene?

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2012/05/nr-422-apostelen-peter-vis-vis.html http://blog.janchristensen.net/2012/05/nr-421-1-uke-i-roma.html http://blog.janchristensen.net/2012/11/nr-507-paulus-reise-til-spania.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hvor-dro-de-tolv-apostler http://janchristensen.net/index.php http://the-heavenly-blog.janchristensen.net/ http://blog.janchristensen.net/

Ingen kommentarer: