Sider

onsdag 10. desember 2014

Nr. 970: Moritz Rabinowitz – mannen som «forelsket» seg i Haugesund!



Nr. 970:
Moritz Rabinowitz – mannen som «forelsket» seg i Haugesund!

Moritz Rabinowitz er noe mer enn bare en handelsmann. Han var en stolt Jøde, og en troende som så faren med Hitler og Nazi Tyskland klarer enn de eller fleste. Det kostet også ham og hans famille livet. Norge evnet ikke å gi ham den beskyttelsen han trengte. Men det er også skrevet en del om ham i ettertid.
Dette opplever jeg som veldig interessant og givende. Minnestatuen av ham i Haugesund som tidligere Høyre politikker og stortings president Jo Benkow avduket var jeg med på, dette var i 1986.
 



Bilde: Moritz Rabinowitz og dattera Edith.

Jødene i Øst-Europa

I 1897 bodde det ca. 5 millioner jøder i et belte fra Østersjøen til Svartehavet, forteller Martin Gilbert i boka ”The Jews of Russia”. Dit var de enten flyktet eller tvangsforflyttet i løpet av de foregående århundrer både før og etter den russiske okkupasjonen av området. Her levde jødene som store minoriteter blant de folk som bebodde disse områdene fra før. Fra dette området var det Moritz Rabinowitz kom til Norge i 1909.
Moritz Rabinowitz ble født i landsbyen Rajgrod i Polen 20. september 1887. Stedet ligger i landskapet Bialystok nordøst i landet tett ved byen Agustow nær grensa til Litauen og Kvite Russland (Belarus). Noen mil lenger sør ligger byen Bialystok, sentrum for området.
M. Rabinowitz var sønn av Isak Levi og Chaia Rosa. Han hadde to søstre. Så lenge han levde, sendte han hver måned penger til dem hjemme i Polen. I 1914 kom hans yngre bror, Herman Herschel, til Norge. Han var utdannet urmaker. En tid bodde han i Haugesund, men slo seg senere ned i Bergen som forhandler av herrekonfeksjon. Ellers vet vi lite om slekta til M. Rabinowitz.
I Haugesunds Avis lørdag 6. mai 1939 gjengis det et brev som M. Rabinowitz hadde fått fra ”en nær slektning i Palestina, en politisoldat”. Det er bilde av mannen i uniform, men slektskapsforholdet til Rabinowitz er ikke nevnt.
Den altoverveiende del av den jødiske befolkningen i Øst-Europa var meget fattig. Jødene ble underlagt særlover som ytterligere utarmet og ydmyket dem. For eksempel hadde de i en lang periode 25 års militærtjeneste. Både før og etter den russiske annekteringen av området fungerte jødene som ”syndebukker” både for lokalbefolkningen og styresmaktene. Dette gav seg ofte utslag i massakrer, voldtekter, tyveri av eiendom og brenning av hus og synagoger. Slike aksjoner kaltes på russisk for ”progromer”.
På et jødefiendtlig innlegg i Haugesunds Avis 1923, svarer Rabinowitz blant annet: ”Under mitt opphold i Russland i 1906 har jeg selv vært vitne til en del progromer; og det er ikke fritt at for at kjente personer er blitt myrdet og mishandlet på barbarisk måte”. I en avisdebatt med en debattant året før, hadde han fortalt: ”… at det i 1905 og 1906 ved hjelp av russisk politi ble foranstaltet massakrer på jødene i over hundre byer. Jeg var tilskuer til en av disse progromene i Bjalistok. Tre dagers massakre krevde 200 ofre, og skaden på verdier beløp seg til millioner”.
Martin Gilbert kan i boka ”The Jews of Russia” fortelle at det ved denne hendelsen ble drept 80 jøder hver dag i Bijalitstok, og at denne var den andre progromen her på fire år. I tiåra før og etter århundreskiftet økte flyktning-strømmen av jøder fra disse områdene sterkt. Brødrene Rabinowitz dro til Norge i 1909.

Dynamisk forretningstalent

En kort periode var han ekspeditør i en forretning i Bergen. Han prøvde også tilværelse som omreisende tøyhandler. Uten kapital, men med pågangsmot og arbeidsglød slo han seg opp i Haugesund i 1911. I ”Sausjordshuset” i Kaigata var det en liten kafé, et lokale han overtok, forteller Arne Askeland.
Rabinowitz’ karriere fikk en beskjeden begynnelse. En dress og en frakk var hele beholdningen. Frakken som han hengte på et stativ utendørs, ble stjålet, så han satt igjen med bare dressen. Men med flid og hell arbeidet han seg opp, og etter noen års forløp kunne han kjøpe bakermester O.R. Malmins eiendom i Strandgata.
Her vokste bedriften betydelig så han kunne starte filialer i Odda, Sauda, Stavanger, Egersund og Kristiansand. Andre steder hadde han kommisjonærer, slik som B. Pedersen og seinere Arnt Nordnes i Skudesneshavn og brødrene Ludvigsen i Sagvåg. 11. januar 1932 kan Haugesunds Avis fortelle at Rabinowitz-firmaet har fått bygningsrådets anbefaling til å etablere forbindelsesgang mellom Haraldsgata 166 og bygningen i Strandgata slik at det ble tilgang fra begge gatene.
Bankkontiene ble aldri store, men overskuddet ble investert i stadig nye foretak. Rabinowitz nøyde seg ikke med salg av klær og skotøy. I 1929 startet han konfeksjons-fabrikken Condor. De første åra hadde fabrikken lokaler forskjellige steder i byen, men så ble Condor-bygget reist der Lio Flotmyr holder til i dag. Condor var anlagt som en mønsterfabrikk etter nøye studier av tilsvarende fabrikker i utlandet.
I sin hovedoppgave ”Næringsliv, sysselsetting og arbeidsløshet i Haugesund 1930-39” skriver Roald Jostein Thorsen under kapitlet ”Konfeksjon og bekledning” blant annet: Bruttoproduktet ved konfeksjonsfabrikken var i 1939 i underkant av en million kroner, og dette var en fordobling i løpet av en femårsperiode. Denne representerte en av Haugesunds viktigste kvinnearbeidsplasser i 1930-åra.
Fabrikken forsynte ikke bare Rabinowitz’ egne forretninger med salgsvarer, men han drev også salg en gros. Den hadde 100 mann i arbeid, men var anlagt for en arbeidsstokk på 350 som var sluttmålet. I 1940 beskjeftiget Rabinowitz 140 personer til sammen. Siden han mente Haugesund ikke hadde et representativt hotell å by på for de reisende, startet han Bristol Hotell på kaia. Dette var lite, men standarden førsteklasses.
Condor-bygget ble ikke bare brukt som fabrikk. Her fantes også den store Condor-salen som var egnet til kulturell virksomhet. Her ble det avholdt konserter, og eieren averterte i avisene at ”Vestlandets flotteste konsertlokale” kunne utleies til forskjellige formål. Selv stiftet Rabinowitz ”Forelesningsforeningen av 1936” som møtte i konsertlokalet. Han ble formann i skotøyhandlernes forening i Haugesund og medlem av aksjonsutvalget i den lokale industriforeninga.
Han gav råd og formidlet internasjonale kontakter for andre kjøpmenn i byen, men prioriterte kjøp av norske varer selv om de var 10 % dyrere enn de utenlandske. Han var bypatriot og etterlevde profeten Jeremia 29,7: ”Sørg for at den byen jeg har ført dere bort til, må ha fred og framgang”.

Familien

M. Rabinowitz giftet seg med Johanne Goldberg som var født 10. juni 1892 i Zipvo i vestlige Preussen. Hun var datter av en overkantor Goldberg i Berlin som der virket i synagogen Friedenstempel i 1930-åra. Ekteparet Rabinovitz hadde ei datter Edith, født 16. august 1918 i Haugesund. Familien bodde først i forretningsbygget i Strandgata. Seinere flyttet de ovenpå i Condor-bygget.
Fru Rabinowitz var ei tid kassadame i Haugesunds-butikken, men hun følte seg likevel isolert fra befolkningen i byen. Derfor flyttet mor og datter i 1927 til Bergen, der Rabinowitz kjøpte en leilighet til familien. Her hadde hun god kontakt med søstera Rosa, gift med Hermann Rabinowitz. Moritz kom på besøk nær sagt hver helg, helt til Johanne ble sjuk og døde 25. november 1939.
Under besøk i Stavanger var Edith blitt kjent med en jødisk flyktning som bodde hos familien Fein i Berliner-bassaren. Den unge mannens navn var Hans Reichwald, og han var født i Østerrike 29. september 1916. Det ble giftermål; og ekteparet Reichwald bestyrte Rabinowitz-filialen i Kristiansand, kalt ”City Dressmagasin A/S” Deres sønn Harry fødtes i Bergen 23. november 1940.

Rabinowitz og de ansatte

Bakgrunnen som østeuropeisk jødeflyktning ble skjellsettende for Rabinowitz. Sterkest maktpåliggende ble det å sikre de økonomiske forutsetningene for seg og familien. Livsanskuelsen omfattet også forretningsmoral med omsorg for de ansatte. I 1933 utgav Moritz Rabinowitz ei lita bok på eget forlag ”Verdenskrigen og vi”. I kapitlet ”Individuell livsplan” tar han for seg krav til yrkesgruppene og til myndighetene.
Utgangspunktet er filosoferinger over egen yrkesgruppe, arbeidsgiverne. Bedriftene måtte preges av jevnbyrdighet og likeverd; og åpenhet og samhandling er en grunnforutsetning for trivsel i arbeidslivet. Så var da også firmaets motto følgende: ”Kundenes tillit, vårt høyeste mål”.

Samfunnsengasjement

I pakt med jødisk tradisjon drev han også med veldedig arbeid. I hjembyen var det mange som gjennom årenes løp fikk nyte godt av hans hjertelag. Til jul sendte han pakker til fangene i byens kretsfengsel, og når Blå Kors eller Sjømannsforbundet bød inn til julefest, vanket det presanger på deltakerne. På Sanitetsforeningens barnehjem gav han sko til alle barna hver jul. Sølvbryllupet markerte familien Rabinowitz med å gi en del av arealet ”Åkrasanden” på Karmøy med sikte på å etablere et rekreasjonssted for Haugesunds innbyggere.
Mer kjent er hans innsats som formann i hungernødskomitéen for Wien som samlet inn 70.000 kr, hvorav 30.000 kr kom fra Haugesund. Haugesund formannskap avslo en søknad fra Spania-komitéen om hjelp til de nødlidende under borgerkrigen. I en artikkel i Haugesunds Avis (HA) oppfordret Rabinowitz kommunen om å bevilge 3.000 kr. Beløpet var ikke det viktigste, men viljen til å ville hjelpe, slik han selv omtalte prosjektet.
Når det gjaldt hjelp til Finland i 1939, ytret han seg i HA 11. januar 1940: ”Her må det settes i gang en kraftig finansiell støtteaksjon. Med gaver alene kan ikke det finske folk befris fra barbarenes klør. Alle siviliserte stater må muliggjøre flere års krigsforsvar for Finland”. Innsamling av klær og sko kunne bare være et første trinn i prosessen.

Kamp mot antisemittisme

Nordmenns holdninger til jødene har variert siden 1814. Noen aktet dem som ”bibelens folk”. Men også i Skandinavia førte fremmedkulturell skepsis til fordommer. Vi minnes også Henrik Wergelands ”omvendelse” i forhold til jødeparagrafen i grunnloven. Få har vel undersøkt de norske holdningene i mellomkrigstida så grundig som tospannet Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud i boka ”Norge – et lite stykke verdenshistorie (Cappelen, 2005). Hvorfor gjengjeldte ikke haugesunderne hans kjærlighet til dem?
Under 1. verdenskrig økte fremmedfrykten påtagelig. Sentralpasskontoret, datidens UDI, styrt av Leif Ragnvald Konstad, tolket i 1939 innreisereglene mest mulig restriktivt, og nødstedte jøder ble avvist selv om det ble stilt økonomisk garanti for dem. Jødenes kultur og religiøse praksis ble for øvrig kriminalisert lenge før krigsutbruddet.
Etter at Hitler kom til makta i 1933, sendte Sentralpasskontoret opplysninger om flyktningene sågar til tyske myndigheter. Der ble anførslene flittig notert med sikte på potensielle militære aksjoner på skandinavisk jord. Dermed befant våre jødiske landsmenn seg i naziarkivene alt før krigen. Regjeringa Nygaardsvold skjermet altså om en ulovlig prakis overfor jødene. Dette lettet selvsagt gestapistenes seleksjon av motstandere, forberedt av statistikerne alt ved krigsutbruddet.
På 1920- og 30-tallet kastet Moritz Rabinowitz seg iherdig ut i debatt om antisemittisme i lokalpressa. Polemikken kunne gjelde emner som den mosaiske tro, den usannsynlige teorien om en jødisk verdenskonspirasjon, jødedom og kapitalisme i alskens varianter og de ariske raseteoriene. Også hovedstads-pressa fikk teven av avisdebattene med vestlandsadvokaten Saxlund.
I en artikkel i Haugesunds Avis 13. juni 1923 skreiv Rabinowitz: ” Jeg forbyr ikke hr. Saxlund å hate jødene. Det står ham fritt å hate hvem som helst. Men han skal bruke rene våpen og forstå den sak han debatterer”. Etter denne feiden ble fabrikkeieren omtalt så respektløst av redaktør Sylten i ”Nasjonalt Tidsskrift” at det ble påklagd fordi han følte seg krenket som individ og jøde. Resultatet ble at ordvalget måtte bli rettslig mortifisert i juli 1927, alt i følge Oskar Mendelsohn i Jødenes historie i Norge.
I Karmøyposten skreiv han 12. mai 1933 at jødene ikke tørstet etter blod og hevn, men lengtet etter eget land, fred og rettferdighet. Som skjedde som tilsvar på dr. Alf Mjøen som hadde et rasebiologisk og antisemittistisk innlegg i Aftenposten 6. april 1933. Og fabrikkeieren fortsatte argumentasjonen 22. mai i den samme Karmøyposten: ”De er ute i den største villfarelse når De tror at jødene kun trakter etter penger, for først av alt søker vi kunnskaper. Om forholdene hadde ligget til rette for det, ville jødene heller være bønder enn pengevekslere.
Tirsdag 16. juli 1935 tar Rabinowitz for seg de kristnes lunkenhet til jødene i Karmøyposten, denne gang under tittelen ”De tyske emigrantenes ulykkelige tilværelse. Appell til den kristne verden”. For uhørt er det å selge innreisepass til nøytrale land mot blodpenger, for å returnere flyktningene til Hitler-riket og et endelikt med tortur og henrettelser. Kulturelt bevisste europeere kan da ikke bare stå som passive tilskuere til det barbariske dramaet som markspiser de gamle kulturnasjonene. For Jødeland som under kong Salomo ikke var større enn et par norske fylker, kan da neppe true Hitlers visjoner om ”Lebensraum” for ”Gross-Deutschland”!

Rabinowitz og nazismen

Moritz Rabinowitz var kosmopolitt med forretningskontakter i mange land. Et rikholdig bibliotek vitner om interesse for politiske, sosiale og økonomiske forhold. Selv har han tro på næringsfrihet og det private initiativ. Forvalteransvaret er det viktigste. I 1933 hadde han liten tro på den politiske oppkomlingen fra ølhallene i München som måtte støte an mot den sterke tyske kulturbakgrunnen.
Folk måtte da skjønne at diktatorspiren ikke egnet seg som messias i kanslerpalasset. Heller ikke i kampen mot jødene ville Hitler kunne vinne fram, for det er umulig å stanse den sosiale utvikling og kulturens framgang. For midlene fra korstogenes tidsalder er uanvendelige i våre dager. For en bitterhet han måtte føle i erkjennelsen av at ”der Führer”, folkeforføreren i Berlin, måtte være en gal mann. Som profetene følte Rabinowitz seg forpliktet til å advare mot konsekvensene av nazismen.
I ettertid er det heller ikke vanskelig å forstå at den energiske intellektuelle måtte provosere nazisympatisørene hjemme og på kontinentet. Ei tysk avis kalte ham for ”jødenes verdslige leder i Norge”. Dette antyder at han hadde truffet ”achilleshælen”, og dermed ideologisk sett ble tatt på alvor. ”Hitler har i sin korte glanstid etter 1933 innpodet en gift i den unge tyske sjel som gjør den unge slekt udugelig i samkvem med humane og sundt tenkende mennesker”, skrev Rabinowitz i Karmøyposten 21. juni 1933.
Nazibudskapet går ut på at ungdommen skal lære å hate fremmede folkeslag, og lære å slå i hjel når befalingen gis”. Han siterer fra biografien Mein Kampf og nazilitteraturen og imponerer med fakta og detaljer. Derfor kan han stemple Hitler som antisemitt og som angriper av begrepet ”Israel”. I Karmøyposten 12. februar 1934 roper han derfor ”Britannia, gi oss landet (Palestina) mens vi lever!”
Nær sagt visjonært spår han i Karmøyposten 27. april 1934: ”Skulle hatet og truslene fortsette en tid, har vi en ny verdenskrig innen 10 år, og med de tekniske og kjemiske framskritt vil ethvert menneske forstå hva Europa går i møte”. Nesten like klarsynt avslørte han seinere i Haugesunds Avis 28. august 1934 at ikkeangrepspakten mellom Sovjet og Tyskland bare måtte være et skalkeskjul og et mellomspill i delingen av Europa.
Så langt hadde Rabinowitz gjort sitt ytterste for å vekke den lokale, norske opinionen. Det nyttet ikke å lukke øynene for muligheten til ragnarokk. Tross alt var det grobunn for nazismen i det norske samfunnet; mange mente jødene var skyld i depresjonen i mellomkrigstida. I fortvilelse skiftet Rabinowitz perspektiv og sendte telegram til rikspresident Hindenurg i Berlin 1. april 1932, president Roosevelt 18. juli 1935 og statsminister Chamberlain 10. desember 1938 og ba dem alle redde Tysklands jøder. Som opplyst og tenkende menneske, måtte han lide over skjebnen til en befolkning med felles opphav.
Nordmennene må være forberedt på at krigen kan komme hit til lands. Det er for seint å bygge krigsskip, men kystfort og minebelter kan forhindre at Norge angripes. Risken er at vi kan tape vår selvstendighet, ”for rovdyret spør ikke om du vil”. Er friheten først tapt, lar den seg vanskelig vinne tilbake. Bare de forfulgte skjønner helt hva frihet er. Standhaftig til det siste uttalte han 11. januar 1940 i Haugesunds Avis: ”Vi må se sannheten i øynene, og vi må være forberedt på det verste. Intet offer er for tungt. Problemet er nå å leve eller dø”. Hans siste inserat kom 9. april. En forsikring om at norske jøder er villige til å ofre livet for fedrelandet.
10. april 1940 var tyskerne kommet fram til Haugesund etter gjennomføring av angrepet på Norge. Rabinowitz var den første tyskerne spurte etter på stedet. Det lå i kortene at han skulle han få unngjelde for uthengingen av Hitler-regimet. Rabinowitz skjulte seg første seg på noen småbruk i Vikedal og Skånevik.
Gestaposjefen Heinrich Stochaus var stadig i hælene på ham siden Rabinowitz forsøkte å holde kontakt med familien og de ansatte i Haugesund. Som ventet var det noen som sladret til Gestapo så han ble arrestert. Fra Stavanger kretsfengsel ble han sendt til Møllergata 19, og derfra 22. mai til Stettin med fangeskipet ”Monte Rosa”. Tyske arkiver vitner om at han døde i Sachsenhausen 27. november 1942. Hans datter, barnebarn, svigersønn og en bror omkom i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

ETTERORD v/PER GJENDEM

Hvilke kriterier er det som gjør oss til nordmenn? Spørsmålet ble aktualisert i 1995 da den norske homogeniteten ble dratt i tvil. Hadde sosialdemokratiet latt seg overdrevent idyllisere gjennom skrytevokabularet? Problemstillinga må ha med en samling av fellesverdier å gjøre, av det globale eller generelt sanksjonerte slaget. Fra ulikt politisk ståsted snakker rikssynserne om et sett nasjonale verdier, gjerne framstilt som en slags norsk ”kanon”.
Vi aksepterer gjerne at politikken var ensrettende, men opposisjonen var dermed slett ikke opphevet hos befolkningen. Den norske partipressa driver uansett til tross for gode forsetter også med rikspolitisk seleksjon. Rikskjendiser og mediaforskere ivrer stadig for at velgerne skal internalisere en bestemt type båstenkning knyttet til maktposisjonene i samfunnet. Selv NRK har politiske eksperter parat til å tolke hva politikerne har sagt. Men hva skjer om LO-medlemmene begynner å stemme på ulike partier og avslører de ikke har lojalitet reservert for den rødgrønne leirens gallionsfigurer?
Kjendisbeundringen er en annen side ved den norske identifikasjonsprosessen. Kjendisskryt gir kortfristig gevinst på partibarometeret. Men i tv-alderen skal det lite til før en flom av velgere som ved et trylleslag forsvinner til konkurrerende partier. Bjørnstjerne Bjørnson og Fritjof Nansen som var sikre referansepersoner i egen samtid, betyr sikkert ikke all verden for den oppvoksende generasjon.
Fra egen ungdom tenker jeg på tidens idoler, som Hjalmar Andersen, Hallgeir Brenden, Odd Iversen fra sportens verden, men kanskje viktigere stemningskaperne fra Leif Juster, Henki Kolstad til Rolf Kirkvåg og Erik Bye. Ikke minst var kunne en gå ut fra at den populære sangeren sikret sjøfolks stemmer ved valgurnene. Martin Kolberg har vanskeligere arbeidsforhold enn i Arbeiderpartiets enerådende glanstid.
Folk flest innså at en ny tidsalder var innledet da kronprins Olav ble mottatt til ovasjoner på honnørbrygga ved Oslo Rådhus i 1945. En gedigen folkeforføring var da alt satt i gang i kulissene. Har noen ennå ikke skjønt hva jeg mener, bør de konsultere Harald Berntsens nøkkelbok ”Statsministerkuppet” (Sentrum, 2006).
Ennå var vi et folk av radiolyttere, og om lørdagskvelden fikk vi med oss Rolf Rustad i ”Rundtomkring” fra Store Studio. Kjell Arnljot Viks debattprogrammer på den annen side virket gudsjammerlig formalistiske og selvhøytidelige i form og innhold. Påfallende i den første etterkrigstida var det også at bakgårdspolitikere som ikke fulgte Nygaardsvold til utlendighet, kunne sole seg i glansen av kongefamilien og kommandosoldatene fra ”utefronten”.
Siden regjeringssonderingene etter krigen kunne sosialdemokratiet overbevise store deler av det norske folk om at det var AP som hadde skapt velferdssamfunnet gjennom industrialisering og kraftutbygging. Således tok de æren for å ha innledet en gullalder som opposisjonen ikke må tillates å forstyrre en mannalder seinere.
Men som tegn på at moderniseringer er undervegs, går Frp fram som på skinner, siden ungdommen for lengst er lei av hva ”fatteren dreiv på med under krigen”, for å sitere den rappkjefta Øystein Sunde. Idyllen knyttet til forestillingen om det norske sosialdemokratiet gir i det minste inntrykk av å være i ferd med å sprekke. Etterkrigstida var under overflata også preget av overgrep mot intellektuelle, homofile, sigøynere, tyskerunger og alskens dissidenter.
Ronald Bye har vist at arkivbrenning har vært en norsk folkesport. Hva var det befolkningen ikke hadde godt av å vite? Ikke alle er sikre på at den hele og fulle sannheten vil komme for dagen når det omsider skal publiseres en profesjonell biografi over ”Milorg”-sjef Jens Christian Hauge som døde for noen år siden. Kanskje at innvandrerstemmene anses som verdifullere enn oldisene på den kommunale sjukeheimen?
Tematikken aktualiserer den dag i dag det gamle skille mellom ”vi” og ”de andre”. Dette innebærer blant annet flertallets behandling av samfunnets avvikere, alt fra rusmisbrukere, til flyktninger og innvandrere. Seksti prosent retur av asylsøkerne til hjemlandet er ikke noe nytt Jens Stoltenberg har funnet på. Typisk norsk er vel helt andre ting. Det skal ikke stor fantasi til for å tro det sier noe om ”oss selv”, som dermed er egnet til å avsløre splinten i eget øye. For nordmenn er ikke best på alt slik landsmoder Gro Harlem Brundtland så selvforherligende tillot seg å forkynne på et nordisk ministermøte i Stockholm.
Insinuasjonen om at Rabinowitz skulle ha vært for grådig til å rømme unna nazistene, noe han vel kunne maktet, er uttrykk for de mest elementære skinnmotiver. For det var kjærligheten til Ediths familie som hindret ham fra å rømme til England eller Sverige. Rabinowitz ønsket ikke å forlate sin gravide datter som fødte sønnen Harry 23. november 1940, mens han fremdeles lå i dekning i en vestlandsk fjordarm. Dessverre hadde han for stor tillit til oss, hans nye landsmenn som han kjente gjennom en mannsalder, og som han elsket. Men som dessverre betraktet forretningsmannen med mistenksomhet.
Hvordan kunne en av de politisk mest ettersøkte personer i Europa forbli en ”ikke-person” for den norske offentligheten gjennom 60 år? Forholdt det seg slik at Rabinowitz ikke passer inn i et norsk selvbilde av 1940, og det samme lite endret 60 år seinere? Det passet dårlig med den norske husmannsånden at Rabinowitz virket så blasert kontinental av legning, og som etter manges mening spilte intellektuell og storkar.
Med sitt store engasjement gjorde han det heller ikke lettere for seg selv når han advarte mot nazismens frammarsj. Uvant var også hans argumentasjon for felleseuropeisk samling om det humanitære demokratiet og en felles valuta (”euro”). Denne brysomme jødelederen var en røst som Hitler ville bli kvitt fremst av alle.
Noen reportasjer i Dagens Næringsliv førte i 1995 til at prosessen med å gi jødene erstatning for tap av liv og formuer 50 år tidligere, kom i gang. Rabinowitz-formuen skal ha blitt brukt til leie av kaserner, mens norske nazister fikk kjøpe konfiskerte stoffer og inventar billig som smøring av naziholdningen. Så fulgte overraskende introduksjonen av kritikerroste ”Kathe, alltid vært i Norge” av magister Espen Søbye, ansatt ved Statistisk Sentralbyrå.
Like etter lanserte Jan Haukeland og Tore Vollan en norsk dokumentar: ”Mannen som elsket Haugesund”. Noen brev og bilder var ikke blitt brent. Straks kunne blant andre filmeksperten Per Haddal spørre hvordan det hadde seg hvordan holocaustofrene Kathe Lasnik og Moritz Rabinowitz siden sporløst kunne forsvinne fra den kollektive norske hukommelsen i etterkrigstida. Er Norge på alle vis et utenforland?
Rabinowitz beholdt klarsynet og plumpet ikke som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg ut i den stalinistiske hengemyra. Mens norske intellektuelle i hopetall endte under Stalins røde faner, beholdt Rabinowitz sin intellektuelle distanse, for barbariet var knyttet til de totalitære regimer uansett fargenyanse. Så hadde da Stalin og Hitler den sosialistiske overbygning til felles. Mannen ”som elsket Haugesund” og den vestnorske lokalbefolkningen, opplevde til sist at nordmenn flest opptrådte som uinteresserte heimfødinger på sidelinja. Heller ikke den norske regjeringa hadde brydd seg en døyt om krigstrusselen som truet fedrelandet. Heller ikke tenkte en seg muligheten om et kappløp om invasjon i Skandinavia.
Rent profetisk kunne Rabinowitz på slutten av 1930-tallet se for seg farene som truet Norge, uten at folk flest eller politikerne ville høre snakk om den fare som ennå ikke hadde rammet dem selv. Virkningene av ”det brukne gevær”s politikk forsvant ikke av seg selv i tidsrommet 1935-1940. Slik hadde det seg at Rabinowitz på slutten av 1930-tallet måtte kjempe både mot borgerpressen og Aftenposten som stort sett var tyskvennlige, men samtidig også mot kommunistene og de Stalin-dyrkende forfatterne i Mot Dag. Store Norske Leksikon ofrer ikke Rabinowitz et ord til kommentar.
Vår jødiske landsmann er ennå ikke et oppslagsord verdt. For Rabinowits tilhører ikke de sanksjonerte norske helteskikkelsene som kan blankpusses i festtalene. Her ligger hunden begravd. Immigranten var ikke riktig norsk nok. Samtidig lager Berge Furre, Karsten Alnes og Rune Slagstad et glansbilde av de selvoppnevnte heltene fra Gerhardsen-epoken i norsk politikk. Beskrivelsen har, vil jeg hevde, ikke stått sin historiske prøve; samholdsbildet av etterkrigstida er bunnfalsk. De historiske nyfortolkningene på 1990-tallet, dekonstruksjonalismen, taler om ensretting og politisk propaganda. Ikke til å undres over at frontkjemperne ennå ikke avvikler det stereotype jødegespenstet fra sin ungdomstid.
Kunnskapsløft ble det ikke noe av tross borgerlige mobiliseringsforsøk under Bondevik 2; og infrastrukturen råtner på rot. Nå er tida moden for at ”hoff-historikerne” bør finne seg nyttigere aktiviteter å holde på med enn folkeforføring som i historiebøkene i videregående skole. Etter manges mening har overkinkadorer som Ole Chr. Grimnes og Magne Skodvin avslørt manglende faglig integritet for lenge siden. Politikere som stadig meler sin egen kake, taper ikke bare folkets respekt, men kan også skusle bort petroleumsformuen på kort tid gjennom uheldige disposisjoner.
Konsulter også:
1: Svein Rune Nyland: En jødes historie. Romsdals Budstikke, Kultur, Mars 2004. [Mannen som elsket Haugesund. Norgespremiere. Regi: Jon Haukeland og Tore Vollan. Tid: 59 minutter,. Sensur: alle. Land/år: Norge/2003].
2: Einar Guldvog Staalesen: Mannen som elsket Haugesund. NRK.no, publisert 30.01. 2004. Regi Jon Haukeland og Tore Vollan. [Hovedpunkter: Utenfor det gode borgerskap, Nazi-regimets fiende nr.én. Mannen interesserer oss. Engasjerende film.] Mørkets opplevelser. NRK P2 fredag 30. januar 2004.




Ingen kommentarer: