fredag 7. august 2015

Nr. 1160: Salvelsen beskytter!



Nr. 1160:

Salvelsen beskytter!

Det å gå med Gud er egentlig et «todelt» liv. På den ene siden er en et utskudd i denne verden. Men så har en også Guds gunst, beskyttelse og ledelse på den andre siden. Dette er egentlig to sider av samme sak!

Som en troende, så tilhører vi ikke lenge oss selv, men Gud. Vi er hans eiendom, han gjør med oss hva han synes er best. Derfor det som skjer med troende er ingen tilfeldigheter, noe som skjer på slump. Det er Gudvillet, vi er Guds eiendom. Da er det opp til han å gjøre med sin eiendom hva han mener er best. Men samtidig, det er også beskyttelse i dette.

Bilde av Mirjam som opplevde å bli spedalsk, men senere helbredet da hun ble bedt for og omvendte seg. Herlig med mennesker som omvender seg og sanner at en har tatt feil. Og begynner på vandringen med Gud på nytt igjen, herlig!


Vi er beskyttet av Gud selv vi som er troende. Som lever våre liv i Kristus.

Derfor når noen går imot oss, skjeller oss ut, lyver på oss etc. Så lyver de på Guds eiendom, det viser at den respekten de har overfor oss, det er den respekten de har overfor Gud. Hvis noen kommer inn på vår eiendom, tar seg til rette og gjør hva de vil. Hvordan hadde vi da reagert? Selvfølgelig, vi hadde beordret dem bort. Forhåpentligvis hadde de skjønt dette, hvis ikke så hadde en begynt med sterkere virkemidler. Det er tross alt ikke deres eiendom de kommer inn på, men vår og den kan ingen ta seg til rette uten vår tillatelse og forespørsmål om dette!

Vi har mange eksempler på i skriften at salvelsen beskytter, da et Herrens vitne!

Vi leser om Mirjam som talte ille om Moses, Herrens tjener og hennes bror. Tilsynelatende var den kritikk «rett», men den var totalt feil da hun ikke hadde noe med det hun utalte seg om. Tvert imot så var både Moses kone og hennes familie, ikke minst hennes far til stor hjelp og nytt både for Moses og Israels barn. Da byrden ble for stor for Moses angående å dømme Israels barn, så var det Moses svigerfar som fant ut hva løsningen skulle bli. Det var å inndele Israel i mindre enheter som dømte mellom brødre hva som var rett, og hva som var galt.

For Mirjam, Moses søster ble spedalsk av dette. Men ble «spart» på Moses forbønn og Guds nåde. Det kunne gått så mye verre, men her var Gud nådig.

4 Mosebok 12. 1. Engang talte Mirjam og Aron ille om Moses for den etiopiske kvinnes skyld som han hadde tatt til hustru; for han hadde ektet en etiopisk kvinne.  2 Og de sa: Er det bare Moses Herren har talt med, har han ikke talt med oss og? Og Herren hørte det.  3 Men Moses var en meget saktmodig mann, mere enn alle mennesker på jorden.  4 Og med ett sa Herren til Moses og til Aron og til Mirjam: Gå ut, alle tre, til sammenkomstens telt! Og de gikk ut alle tre.  5 Da kom Herren ned i en skystøtte og stod i inngangen til teltet, og han kalte på Aron og Mirjam, og de gikk ut begge to.  6 Og han sa: Hør nu hvad jeg har å si eder: Er det en profet som I, så gir jeg, Herren, mig til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer.  7 Men så er det ikke med min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus.  8 Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter, og han skuer Herrens skikkelse. Hvorledes kunde I da våge å tale ille om Moses, min tjener?  9 Og Herrens vrede optendtes mot dem, og han gikk bort. 10 Og da skyen vek bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk, hvit som sne; og da Aron vendte sig mot Mirjam, så han at hun var spedalsk. 11 Da sa Aron til Moses: Hør mig, herre! La oss ikke lide for en synd vi har gjort i vår dårskap! 12 La henne ikke være som et dødt foster, hvis kjøtt er halvt fortært når det kommer ut av morsliv! 13 Da ropte Moses til Herren og sa: Akk Gud, helbred henne! 14 Og Herren sa til Moses: Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, skulde hun da ikke sitte med skammen i syv dager? La henne holdes innestengt utenfor leiren i syv dager, så kan hun komme tilbake igjen. 15 Og Mirjam blev holdt innestengt utenfor leiren i syv dager; og folket brøt ikke op før Mirjam var kommet tilbake igjen. 16 Derefter brøt folket op fra Haserot og leiret sig i ørkenen Paran.

Her ble menigheten stoppet opp i sin vandring i syv dager, alt p.g.a. ulydighet og at Mirjam talte ille om Moses. Her ser vi at det var Guds salvelse som beskyttet Moses. Jo, «salvelsen beskytter» det er sikkert og vist.

Vi finner flere eksempler både i det nye og det gamle testamente at salvelsen beskytter.

Salvelsen beskyttet både Jesus, Paulus og de andre Apostlene. Det som er viktig å forstå, det er at ingen kan hå lengre med et lem på Jesu legeme enn det Gud selv tillater. Derfor har vi som er troende, ikke noe å frykte.

Vi leser mange ganger om Jesus at salvelsen beskyttet ham, her er et eksempel:

Lukas 4. 28 Og alle i synagogen blev fulle av vrede da de hørte dette, 29 og de stod op og drev ham ut av byen og førte ham ut på brynet av det fjell som deres by var bygget på, for å styrte ham ned. 30 Men han gikk midt gjennem flokken og drog bort.

Dette var selvfølgelig menneskelig talt en umulighet. At Jesus som et enkelt menneske skulle kunne gå mitt igjennom en berm som ville drepe ham. Hva var hemmeligheten? Salvelsen, salvelsen beskyttet Jesus og gjorde ham i stand til å gjøre store under.

Vi leser om Apostelen Paulus:
Ap.gj. 28. Da vi nu hadde berget oss, fikk vi vite at øen hette Malta.  2 De innfødte viste ikke liten menneskekjærlighet mot oss; de tendte op en ild og tok sig av oss alle sammen, da det hadde begynt å regne og var koldt.  3 Men da Paulus sanket sammen en hop tørre kvister og kastet dem på ilden, krøp en orm ut på grunn av heten og bet sig fast i hans hånd.  4 Da nu de innfødte så dyret henge ved hans hånd, sa de til hverandre: Dette menneske er visselig en morder, som den hevnende rettferdighet ikke gir lov til å leve, skjønt han er berget fra havet.  5 Han rystet da dyret av sig inn i ilden, og hadde intet mén av det;  6 men de ventet på at han skulde hovne eller falle død om med det samme. Da de nu ventet lenge, og så at han ikke hadde noget ondt av det, kom de på andre tanker, og sa at han var en gud.  7 Men nær ved dette sted hadde den første mann på øen, ved navn Publius, en gård; han tok imot oss og viste oss vennlig gjestfrihet i tre dager.  8 Og det traff sig så at Publius' far lå meget syk av feber og blodgang; Paulus gikk da inn til ham og bad og la hendene på ham og helbredet ham.  9 Men da dette hadde hendt, kom også de andre der på øen som hadde sykdommer, og blev helbredet. 10 De viste oss også stor ære, og da vi fór derfra, førte de ombord i skibet det vi kunde ha bruk for.

Her ser vi igjen hvordan salvelsen beskytter, og det som er helt menneskelig umulig gjør Gud. Paulus ble bitt av en kraftig gift orm, men ingen skade på ham. Han reiste seg opp og forkynte evangeliet og helbredet andre syke, salvelsen beskytter, utretter og gjør det umulige mulig.

Sluttkommentar:
Det er også en alvorlig side ved dette. Den beskytter et Herrens vitne, de som tilhører Herren. Satan, andre mennesker og omstendigheten får ikke gå lengre med oss enn Gud tillater. Salvelsen åpnet vei for Moses og Israels barn over det Rødehavet. Men for Egypterne ble den en katastrofe. De omkom alle da Gud lot vanne renne tilbake. Vi leser at Gud selv ville at de skulle få kjenne at det var ikke bare en kjærlig og god Gud overfor Israels barn. Men overfor Egypterne var han dømmende og hevngjerrig. Og Gud er slik i dag også.

2 Mosebok 14. 18 Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpenbarer min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk.

Vi leser videre hva som skjedde:

2 Mosebok 14. 19 Og Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet sig og gikk bakefter dem; skystøtten, som var foran dem, flyttet sig og stilte sig bak dem, 20 så den kom imellem egypternes leir og Israels leir; på den ene side var den sky og mørke, og på den annen side lyste den op natten; og den ene leir kom ikke inn på den andre hele natten. 21 Da rakte Moses ut sin hånd over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østenvind, som blåste hele natten, og han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. 22 Og Israels barn gikk midt igjennem havet på det tørre, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side. 23 Og egypterne satte efter og fulgte dem til midt ut i havet, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk. 24 Men ved morgenvaktens tid skuet Herren fra ild- og skystøtten ned på egypternes leir, og han forvirret egypternes leir, 25 og han slo hjulene av deres vogner, så det blev tungt for dem å komme frem. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel; for Herren strider for dem imot egypterne. 26 Da sa Herren til Moses: Rekk ut din hånd over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og deres hestfolk. 27 Så rakte Moses ut sin hånd over havet, og da det led mot morgenen, vendte havet tilbake til sitt vanlige leie, og egypterne flyktet like mot det; og Herren styrtet egypterne midt ut i havet. 28 Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som var kommet efter dem ut i havet; det blev ikke en eneste tilbake av dem. 29 Men Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side. 30 Således frelste Herren den dag Israel av egypternes hånd, og Israel så egypterne ligge døde på havstranden. 31 Og da Israel så den veldige gjerning Herren hadde gjort med egypterne, da fryktet folket Herren; og de trodde på Herren og på hans tjener Moses.

Salvelsen virker også det slik at de som står denne imot, de får før eller siden oppleve og erfare en dom. Og den dommen kan i mange tilfeller bli veldig hård, og til deres egen undergang.

Jeg har skrevet om to slike dommer her:

Derfor må enhver se til at han/hun ikke står Gud imot. Vi vet da Apostelen Paulus forfulgte de første kristen, så åpenbarte Jesus seg for ham. Hva sa han?
Du forfølger meg. Det å forfølge de sanne troende, tale ille om dem og på andre måter motarbeide dem. Det er å motarbeide Herren Jesus, så alvorlig er det. Men å støtte Herrens sanne vitner, de som har salvelse fra Gud, det er å støtte Herren selv.

Ap.gj. 9. 1. Men Saulus fnyste fremdeles av trusel og mord mot Herrens disipler, og han gikk til ypperstepresten 2 og bad ham om brev til Damaskus, til synagogene der, forat om han fant nogen som hørte Guds vei til, både menn og kvinner, han da kunde føre dem bundne til Jerusalem.  3 Men på reisen skjedde det at han kom nær til Damaskus, og med ett strålte et lys fra himmelen om ham, 4 og han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig?  5 Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.

Ingen kommentarer: