Sider

lørdag 29. april 2017

Nr. 1922: Jan Kåre Christensen – en Hans Nielsen Hauge 200 år etter!

Nr. 1922:
Jan Kåre Christensen – en Hans Nielsen Hauge 200 år etter!

Bilde av meg som på mange måter går igjennom akkurat det som Hans Nielsen Hauge gikk igjennom. Men hvem vil seire til slutt? Den som lever med og for Gud!
Hos Herren er det utganger, selv i fra døden sier Salem 68, herlig!
Salme 68. 21 Gud er oss en Gud til frelse, og hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden.
Er overbevist om en ting, jeg vil komme styrket ut av denne akkurat vanskelig situasjonen! Og Jan Aage Torp, vil oppleve det motsatte! Hvorfor? Det lønner seg alltid å gå med Gud, og ikke med den Onde!



Joel Barsjø

Min avdøde broder og profet Joel Barsjø var også i kamper og strider.
En dag var han i bønn til Gud, og der kom Hans Nielsen Hauge til ham i sine vadmels klær.
Sa til ham følgende: «Stå på broder, vær ved godt mot. Jeg gikk igjennom det samme som deg broder!» 11 år i fengsel, og all annen forfølgelse, det var hva broder Hauge gikk igjennom. Selv om han var 120 % uskyldig!

Hebr. 13. 7 Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg så deres tro!  8 Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid.

Jeg føler meg på mange måter som en Hans Nielsen Hauge i den forstand at jeg har kun holdt frem Guds ord. Levd etter det jeg har preket, og opplevd formidabel motstand!

Nå har jeg gått igjennom minimalt oppimot hva Hauge gikk igjennom, men allikevel!
Kampen er den samme, at Satan gjør alt det han kan for å stoppe både budskapet og mannen.

Her er noen fakta ting om Hans Nielsen Hauge.

Fra Wikipedia:
Hans Nielsen Hauge (født 3. april 1771 i Rolvsøy, død 29. mars 1824 i Kristiania), var en norsk lekpredikant og industrigründer.
Han grunnla den kristne bevegelsen haugianerne, også kalt Hauges venner eller lesere, fordi de leste mye både i bibelen og andre skrifter.

Liv og gjerning

Hauge var bondegutt fra Hauge i Rolvsøy i Tune (nå Fredrikstad). Han vokste opp i et kristent hjem, som en av 10 søsken. I hjemmet fantes Luthers katekisme og huspostill, Pontoppidans forklaring og dertil skrifter av lutherske pietister og prepietister, deriblant Johann Arndt. 5. april 1796, 25 år gammel, fikk han sin religiøse oppvåkning. Han var ute på åkeren og pløyde, følte han at «Guds kjærlighet besøkte ham».
Huset han bodde i er en av turistattraksjonene i Fredrikstad, og det er et stort monument over ham utenfor huset. I tillegg til den innsats han gjorde som kristen personlighet var han også en stor næringslivsmann.

En stund etter gjennombruddet leste han i dansk oversettelse en bok om mystikeren Johannes Taulers omvendelse, som han anså som så viktig at han siden sørget for å utbre en forkortet versjon av den. «Der har altså vært et innslag av seinmiddelalderlig mystikk i hans religiøse lesning. Boken om Tauler var ham kjær også fordi en hovedperson i den er en lekmann som ut fra sine egne åndelige erfaringer med stor frimodighet belærer og irettesetter en prest og en lærd teolog», skriver kirkehistorikeren Einar Molland. Hauge begynte snart selv som predikant og la i sin forkynnelse vekt på det personlige gudsforhold og en nøktern og arbeidsom livsførsel.

I årene fra 1797 til 1804 gikk han på sine ben fra sted til sted over store deler av landet, fra Kristiansand i sør til Malangen i nord. På de gårdene hvor han fikk husrom hjalp han til i det daglig arbeid. Om kveldene samlet han de som bodde på gården og nabogårdene til andakt.

Dette var ikke lovlig, siden konventikkelplakaten fra 1741 forbød lekfolk å holde oppbyggelige møter uten sogneprestens godkjennelse. Hauge ble gjentatte ganger arrestert, på det meste ti ganger på syv år. I 1804 ble det reist en stor og omfattende sak mot ham, og han satt i fengsel frem til 1811 og måtte betale en bot på 1000 riksdaler. Etter dette sluttet han med reisevirksomheten, men i 1813 ble han dømt til to års slaveri. Forfølgelsene førte til ytterligere konsolidering blant hans støttespillere. Flere av dem fikk imidlertid erfare at det hadde sin pris å høre til Hauges venner.

I de til sammen 18 årene han var predikant og utenfor fengselet, gav han ut 33 bøker. I tillegg satte han i gang folk med handels- og industriforetak.
Hauges kristendomssyn kan sies å være pietistisk, men han la større vekt på å tjene Gud med praktisk arbeide enn pietismen tradisjonelt hadde gjort.

Siste år

Under fengselsoppholdene ble Hauges gode helse brutt ned, og han hadde store plager resten av livet. Da han til sist slapp ut av fengselet, giftet han seg og slo seg ned først på Bakkehaugen gård på Tåsen, deretter på gården Bredtvet i Groruddalen (da Aker). Den fikk han kjøpt ved hjelp av venner. Her ble han besøkt av mange, også geistlige.

Bakke gård på Sagene har også tilhørt Hauge. Her grunnla han i 1811 Bakke Mølle ved Akerselva.

Han døde i 1824, 53 år gammel, etter store lidelser. Han er begravet på Gamle Aker kirkegård, der det også er reist en minnestøtte over ham.
(sitat skutt).

Hans Nielsen Hauge som etter min mening er den «største» mann og som var totalt overgitt Kristus i et og alt i sitt liv. Hva var «lønnen» på denne jord? Denne mann som var tvers igjennom sann, hellig og gjort alt det beste han kunne for Norge som nasjon og de menneskene han møtte på sin vei?

Fengsel, falske anklager og alt det som er negativt.

Fra Stefanus alliansen om forfølgelse i begynnelsen blant de troende:

De innflyttede jødene

Den gresktalende Stefanus var en av mange diaspora-jøder som hadde flyttet til Jerusalem. Det tradisjonelle svaret på spørsmålet i overskriften, har vært: Som diaspora-jøde var Stefanus mer radikal i sin kritikk av tempelet og loven enn de andre Jesus-disiplene i Jerusalem. Men var han egentlig det?

En alternativ teori er denne: Stefanus ble drept fordi diaspora-jødene i Jerusalem var de mest radikale forsvarere av tempelet og loven. Det er ikke radikaliteten i Stefanus’ forkynnelse som forklarer at han ble en martyr, det er radikaliteten hos dem han forkynte for.

I Apg 6,8-14 står det frem noen som anklager Stefanus for å spotte Gud: «Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned helligdommen og forandre de skikkene som vi har fått overlevert fra Moses.» Men det er lite sannsynlig at dette alene har ført til at jødene ble så opprørte og sinte. Det var nok ikke første gang de ble konfrontert med dette utsagnet om Jesus, og forklarer derfor neppe hvorfor Stefanus ble martyr.

Nidkjærhet

Da Stefanus steines, legger vitnene fra seg kappene sine ved føttene til den unge Saulus, altså̊ Paulus, som «var enig i drapet på Stefanus» (Apg 8,1). Etter drapet fortelles det: «Saulus for hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.» Hvorfor var Paulus så nidkjær i forfølgelsen? Kanskje fordi han selv var en typisk dispora-jøde, og altså̊ en radikal forsvarer av tempelet og loven.

I dagens Jerusalem er den gamle bydelen Mea Shearim hovedsakelig befolket av ultraortodokse jøder. Eksempelvis risikerer man at det blir kastet stein på bilen, om man kjører inn i dette området under sabbaten. Og hvem er det som bor i Mea Shearim? Jo, det er nettopp de innvandrede diaspora-jødene. Det er innflytterne som er de mest ultraortodokse. Kanskje var det slik også på Stefanus’ og Paulus’ tid?

Hvorfor ble han martyr?
 
Tempelet

Ut fra Apostlenes gjerninger kan det se ut til at det var innflytterne som ville ha synagoger, slik de var vant til hjemmefra, også når de kom til Jerusalem. De innfødte jødene, som var oppvokst i byen, «klarte seg» med tempelet. I Apostlenes gjerninger 1-5 underviser apostlene inne på selve tempelområdet, om at Jesus har stått opp fra døde. Mange lytter, apostlene gjør også tegn, og mange kommer til tro.

Det virker som om det blant tempelfolket – altså særlig de innfødte jødene – var en positiv holdning til Jesus-etterfølgerne. De ble oppfattet som ganske greie folk. Når tempelvakten pågriper dem for andre gang (Apg 5,17ff), og øverstepresten forhører dem, bryter det jødiske rådsmedlemmet Gamaliel inn. Med sin autoritet og klokskap får han avverget at apostlene blir «ryddet av veien».

Nero

I Det nye testamentet er det først og fremst jødiske grupper som forfølger de kristne. Først senere, og da kun i kortere perioder, iverksetter den romerske øvrigheten i stor skala slik forfølgelse. Første gang vi hører om dette, er etter den store bybrannen i Roma i år 64. Det er keiser Nero selv som har startet brannen, for å rydde plass i byen til et nytt palass. men han trenger noen å legge skylden på, og da velger han de kristne. Det handler altså ikke om en religiøst begrunnet forfølgelse, men om at Nero valgte seg ut en gruppe syndebukker som allerede hadde et nokså dårlig rykte i Roma.

Decius og Valerian

Det var først under keiser Decius, i 250-251, at det ble iverksatt en forfølgelse av kristne fra den romerske sentralmakten. Det var et krav at alle borgere i Romerriket måtte brenne røkelse, som et offer, foran bildet av den romerske keiseren. Jødene var imidlertid unntatt fra dette kravet. Men også for de kristne var dette et krav det var uaktuelt å oppfylle, fordi det ble sett på som avgudsdyrkelse. Når de kristne også var jøder, var ikke dette noe problem. Jødene var jo unntatt fra kravet. Men når det gjaldt de ikke-jødiske kristne, som det ble stadig flere av, så hadde ikke de fått unntak. Det var først da at dette ble et «problem» for romerne.

Men Decius’ forfølgelse var likevel initiert «nedenfra», ut fra lokale, folkelige krav. Og så fikk man med seg øvrigheten. Og få år senere, i 258, kom den neste bølgen av forfølgelse, under keiser Valerian, av samme årsaker som under Decius.

Diokletian

Den desidert verste forfølgelsen av kristne skjedde under keiser Diokletian, fra år 303-304 og fremover. Enkelt sagt var forfølgelsen verst i øst, mens den i stor grad ble boikottet i vest. Den harde forfølgelsen kan også sees i sammenheng med at Diokletian ville gjenreise Romerrikets styrke og stabilitet – og herunder keiserens opphøyde posisjon. Man vet ikke hvor mange som ble drept eller torturert, men kilder tyder på at blant andre kristne i Egypt ble særlig hardt rammet.
(sitat slutt).

Jeg har ikke gjort noe annet en å formidle hva Guds ord sier, så får det komme hva som komme vil.

Norges største sønn Hans Nielsen Hauge som jeg ikke rekker til knærne engang satt mange år i fengsel, så når han kunne få dom på seg som var helt urett. Så får jeg eventuelt ta det som kommer for å fremme Guds ord.

Sluttkommentar:

Hadde Hans Nielsen Hauge levd i dag, så hadde han nok fått samme behandling som meg!
Men Gud er med, han «utligner» all forfølgelse, motstand og sjikane med sin glede, fred og kjærlighet!

Rom. 14. 17 For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd. 18 Den som tjener Kristus på denne måten, er til glede for Gud og blir respektert av mennesker.
 

Ingen kommentarer: