Sider

torsdag 6. juli 2017

Nr. 2004: Kjell Sørsdal – en Guds mann som uredd står frem med de bibelske sannheter!

Nr. 2004:
Kjell Sørsdal – en Guds mann som uredd står frem med de bibelske sannheter!

Har blitt kjent med en broder i det siste som jeg virkelig er glad for å ha blitt kjent med. Det er Kjell Sørsdal fra Oslo.

Link til boka Hovmod som dette er hentet i fra. Den er gratis:


Her er bilde av broder Kjell Sørsdal.



Her hans personlige vitnesbyrd hentet fra hans bok som du kan laste ned gratis.

Kapittel 4 - Noen fremstående fallgruver.

For en tid tilbake tjenestegjorde jeg i en menighet i Norge. Jeg startet rett
etter at jeg ga opp å sloss med Jesus. Jeg hadde da vært ute i verden i ca 33
år (17-50) og «opplevd» det meste på «godt og ondt». Det som reddet meg
mange ganger har vært to ting; jeg trodde i mitt hjerte og bekjente med min
munn da jeg var ca 10 år, samt en mengde bønner, mest fra mor og far (døde
da jeg var 43). Min mor er nå i 2013 blitt 87 år.
Min overgivelse skjedde i 2002 og siden da har det vært brann i hjertet. Det
gikk slik til ...
Jeg hadde lenge, ca 10 år, nærmet meg skritt for skritt, men alltid var det noe
som hindret fremdriften. Gjennombruddet kom vel egentlig etter at en
forlovelse ble brutt og jeg fant meg selv i total ensomhet og enslighet etter
flere samboerforhold i løpet av 30 år. Jeg lå under for alkohol, hasj og
gambling og kunne vel egentlig hanskes med de to siste, men ikke alkohol. Det
er en avhengighet bare Jesus kan sette deg totalt fri fra.

JEG HUSKER DEN DAGEN JESUS SATTE MEG FRI.

Å hvilken overøsing av kjærlighet. Jeg stod midt på stuegulvet og sa til Jesus; «Jesus jeg fikser ikke mitt liv. Jeg er helt hjelpeløs.
Jeg kan ikke lenger være bak rattet i denne «bilen» jeg prøver å kjøre. Nå lar jeg Deg ta over og setter meg i baksetet» PANG! Motsatt av punktering.
Påfylling; ikke av luft men med, kjærlighet, fred,
glede, og med kraft, ild og frimodighet til å gå ut. Fra den dagen har jeg
forkynt Evangeliet.

Jeg var for tiden på menighetssøken og hadde besøkt en menighet et par
ganger. Turen gikk straks dit og da møte var slutt gikk jeg rett bort til en
møtevakt og sa; «Jeg må bli døpt, NÅ!» (i vann). Jesus hadde jo allerede døpt
meg i den Hellige Ånd.

Dette var jo i juli måned og alle vet jo hvordan det er stelt med menigheten da. Alle er på ferie. Hovmod. Jeg ble bedt om å legge en lapp i spørsmåls
kassa om at jeg ville bli døpt. Jeg likte ikke det utfallet, jeg hadde bedt om å
bli døpt der og da. Men i ydmykhet, helt falsk, men unnskyldt fordi jeg var
nyfødt, gjorde jeg som jeg ble bedt om. Senere, når jeg ble «voksen», gjorde
jeg ikke det lenger. Jeg adlød ikke noe som ikke var etter Skriften, noe som
har brakt meg forfølgelse fra menigheten. Baktalelse og andre ting. Hovmod
fra menighetens side.

På neste søndags formiddagsmøte sa jeg ifra at jeg ikke hadde hørt noe og fikk
beskjed om at det var ferie så det var jo naturlig. Jeg hadde lyst til å spørre;
«hva om jeg hadde krysset av for å bli frelst», Man kan krysse for det også på
spørreskjema. Akkurat som man kan velge fra en meny. Hovmod. Beskjeden
videre var at jeg kunne ringe menighetskontoret må mandag å høre om det
var mulig. Hvilket jeg gjorde. De sa de ville ringe meg. Noe de gjorde. Meget
senere.

Jeg ble døpt av en hjemkommen misjonær en tid senere og bra var det. Fikk
tilbud om å begynne på Alpha kurs, men svarte at jeg hadde lest Bibelen helt
igjennom allerede som barn så det var ikke nødvendig. Hovmod. Den Hellige
Ånd talte til meg om dette og jeg meldte meg på. Takk Jesus for det. Det ble
kick start til tjeneste fult og helt. Jeg trodde selvfølgelig at jeg var kommet til
paradis på jord. Hvor feil kunne jeg ta.

Det er nemlig et spesiell type hovmod som skal konfronteres og derfor er jeg
nødt til å ta en del av midt vitnesbyrd nå. Husk dette er hva som skjedde med
meg på «godt og ondt» og ingen kan diskutere fakta uten å kalle meg en
løgner.

Straks etter dette ble jeg selvfølgelig konfrontert med en rekke ting fordi jeg
begynte å tjenestegjøre med en masse ting. Det er merkelig hvor mye man
kan bli konfrontert med i en menighet og fra eldste og pastorer som sier at vi
ikke skal ha en konfronterende tjeneste. Hovmod. Jeg flyttet nærmest inn i
menigheten og hadde mange forskjellige oppgaver, både administrativt, Alpha,
kokk i kaffen vi åpent for de vanskeligstilte, og kokk i forskjellige andre
sammenhenger. Dette gjordet at jeg ble nærmest kastet inn i leder, pastor og
eldste gruppa og måtte forholde meg til helt andre ting enn forventet.
Snart ble det klart for meg at å be i tunger var et «must» i denne menigheten.
Dette var en pinsemenighet og de bygger jo hele sin doktrine rundt dette.
Saken var bare den at jeg ikke ville ha tunger og det hadde jeg sagt ifra til
Jesus.

Jeg skal forklare hvorfor.

Jeg har vokst opp i menigheten. I pinsemenigheten, eller karismatisk
(feilaktig) eller hva de måtte ønske å kalle seg. Vik alle denominasjoner og
kallenavn for Kristi Kropp. Skandaløst. Den er en Kirke, en Menighet, en Kropp
og en Ånd. Min far var søndagskole lærer, eldste, administrativ leder for
sangkor og mye annet. Min mor like aktiv ved hans side. Båndene var hardt
knyttet tidlig i barndommen. Også til menigheten.

Søndagskole start for meg var på toårsdagen og jeg fikk vel som en av de
første i Norge; 12 år diplom. Uten fravær. Masse stjerne ble det. Så tidlig ble
jeg også med på alle typer møter. Med alle mulige «utøvelser» av troen. Noen
var karismatiske muligens, noen ble helbredet muligens, men for meg som
barn var det bare masse bråk når det ble avfyrt masse tunger, masse viftende
hender og skriking og sikkert lovprisning, men som sagt for et barn, mye støy.
Dette gjordet at jeg fikk et forhold til dette som noe jeg ikke ønsket. Jeg «ga
hjertet mitt» til Jesus på et formiddagsmøte 10 år gammel og annonserte
dette fra baksete i bilen på vei hjem, men ble aldri verken døpt i vann eller
Ånd. Men beskyttet, å som jeg ble beskyttet. Takk Jesus.
Så når jeg ble døpt i den Hellige Ånd og etter hvert i vann så sa jeg klart ifra til
Jesus at det som jeg opplevende som barn var ikke ønskelig. Vær klar over en
ting folkens; Jesus gir ikke, eller tvinger ikke noe på deg du ikke vil ha. Men
som dere alle skal forstå så døper Han hvem Han vil, når Han, vil i den Hellige
Ånd. Med eller uten gaver.

Det tok et år før jeg ønsket tungetale. Det kom etter et kveldsmøte med en
evangelist som hadde et spesielt budskap (jeg tror til meg, men også andre
selvfølgelig) om tunger. Så i bilen på vei hjem fra møte sa jeg ganske enkelt til
Jesus. OK, gi meg tunger. PANG. Det bare fosset ut. Hele veien hjem, mens jeg
kledde av meg, i sengen og til jeg sovnet og når jeg våknet og hele tiden
siden. Takk kjære Jesus. Åh hvor «gentle» du er Hellige Ånd.
Dette gjordet ikke mye forskjell på tjenesten annet enn at jeg nå kunne be
uten å måte forme ord med hjernen. Heller ikke med brannen. Den var der
allerede. Heller ikke med utførelsen av andre nådegaver som å be for syke,
forkynne evangeliet, (ja det er en nådegave) osv. Jeg ble utrustet med Kraft og
Ild den dagen på stuegulvet. Det var noe helt annet en det som skjedde i
bilen. Det var en overlevering av en spesiell gave.

På stuegulvet var det en innhyllende Kjærlighet og Ild. I bilen var det mer som
overlevering av en gave. Lenge måtte jeg slite med at ingen forstod dette for
de gikk nå, etter å ha hørt meg fortelle og selv hørt meg be i tunger, rundt å
gratulerte meg med Åndsdåpen. Som jeg hadde forstått det med Åndsdåpen
på Pinsedagen var at de GIKK UT. Ja de talte til de menn som var i Jerusalem
på dere språk, det var jo en nødvendighet. Det er jo ikke det å tale i tunger
som er Saken. Det er jo budskapet om Blodet.
Det er jo det som Jesus sier; dere skal få kraft i det den Hellige Ånd kommer
over dere. Hvilken kraft, til å tale i tunger. Nei til å gå ut. Til å være vitner.
Derfor ble de bedt om å vente i Jerusalem med å gå ut. Hvis ikke hadde jo
Jesus sakt; «Vent i Jerusalem til dere taler i tunger» - hvis det var det som var
saken. Men der ikke det som er saken. Saken er å vitne. Saken er å forkynne
Evangeliet med Kraft og med de tegn og under som følger. Saken er å elske
Gud og nesten.

Sluttkommentar:

Ta deg tid til å lese hele boken kjære venn! Det er min klare anbefaling!
Her er det en mann og forkynner som det er verd å lytte sitt øre og hjerte til!
 

Ingen kommentarer: