onsdag 26. september 2018

Nr. 2307: Jeg trenger ingen oppreisning og frikjennelse av Norsk eller Europeisk rett, da jeg vet at jeg er uskyldig «dømt», og er renset i Jesu blod, og har en fullkommen ren samvittighet!


Nr. 2307:

Jesus henger på korset. Han hang der også uskyldig, men tok all straffen på seg for meg og deg. Å det er mer enn nok for oss alle, større frikjennelse enn det finnes det ikke, hallujah!
Torp kunne få meg dømt til å betale boten for å ha skrevet om at han er en horkarl, men det hjelper fint lite. Guds ord vil dømme han til utslettelse på den ytterste dag, han vil bli «spart» til ilden – før eller siden.

Joh. e. 12. 47 Og dersom nogen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham; for jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden; 48 den som forkaster mig og ikke tar imot mine ord, har den som dømmer ham: det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den ytterste dag.




TV2 har laget en meget god serie om Birgitte Tengs som ble drept natt til 6. mai i 1995. Hun var på vei hjem da hun ble borte. Morgenen etter ble hun funnet voldtatt og drept i et skogholt like ved sitt hjem på Karmøy.
TV» har laget en serie på 9 episoder der jeg og min kone har sett alle episodene. «Hvem drepte Birgitte?» - heter serien.
Vi bodde da på Karmøy, i fra 1993 til 2005. Så for oss var det også av stor interesse å se denne serien av flere grunner.

Det er åpenbart at det også har foregått flere justismord her i retten i Norge enn bare mitt. Tenker på bl.a. at fetteren til Birgitte Tengs som måtte betale 100.000,- kr til hennes foreldre etter å ha blitt frikjent i retten. Det såkalte Baneheia drapet der de dømte Wiggo Kristiansen kun på indisier og vitne av hans kamerat. Det er åpenbart at dette er justismord, og flere andre. Tar en med også hvordan Barnevern får operere her i Norge, så er det nok faktisk flere hundre saker om ikke tusen og mer som er saker som en må kalle justismord. Dessverre tar en med barnevernssaker her i Norge, så skjemmes jeg over myndigheten i dette landet.

Det er forståelig at enkelte vil kjempe for å renvaske seg, få bort dommen etc.
For min del, dette bryr jeg meg egentlig svært lite om, da dommen imot meg har ingen egentlig verdi. Da den forteller at jeg visstnok har gjort noe straffbart, men det er veldig usikkert hva dette egentlig er. Da retten aldri har drøftet det eller det var i siktelsen, med andre ord, et justismord.

Det er ingen hindringer eller begrensninger på noe hva jeg forkynner, taler eller skriver i dag!

Ser derfor det som bortkastet tid, penger og krefter å gjøre noe mer, jeg er blitt utsatt for et justismord, ferdig arbeid.

Hva mer får en da gjort? Tatt opp saken, og gå imot staten og Torp? Det vil fort koste mer enn det smaker. Jeg har svært lite å vinne på dette så lenge jeg i dag kan forkynne, tale og skrive uhindret. Dommen imot meg er egentlig en farse dom, da de var så opptatt med å få meg dømt. At hatet og dårskapen forblindet dem alle, at de ikke fikk noe med i dommen hva den skulle inneholde av eventuelle begrensninger.

Narreapostel Jan Aage Torp og horkarlen som han er etter Guds ord skriver følgende på en av sine utallige nettsider som han sprer ut sin møkk og gift:
Bloggeren tapte mot Politiet i Oslo Tingrett i januar 2016. Hans anke over lovanvendelsen ble avvist av Borgarting Lagmannsrett i april 2017, og deretter av Norges Høyesterett i juni 2017. Endelig spiker i kisten kom i november 2017 da den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg nektet å behandle hans anke.

Nå forsøker Christensen å fremstille seg selv som et offer. Han mener at han har måttet stenge sin nyeste blogg fordi han og hans familie er blitt utsatt for «trakassering, forfølgelse og løgner».

Sannheten er nok heller at bloggen før eller senere ville måtte stenges fordi den produserte mer av den samme «trakassering, forfølgelse og løgner» som han allerede er blitt behørig dømt for.

Hans hat-skriverier fortsetter uansett som tidligere på hans «Himmelske Blogg».

Vi følger med fra uke til uke. Vi ventet i 2 1/2 år fra mai 2011 til vi i september 2014 anmeldte ham til Politiet. Vi er fortsatt tålmodige.

Vår advokat følger tålmodig med på hans tyverier og misbruk av fotografier av Aina & meg.

Siden den enstemmige dommen falt i januar 2016 har det gått ytterligere 2 1/2 år.

Det finnes lovhjemmel for å ilegge ham dagbøter. Vi vil trolig fremme dette virkemiddel i den nærmeste fremtid. Her finnes det god rettspraksis. 12.000 kroner som en éngangs-bot svir neppe så mye. Men 1.200 kroner per dag i 1000 dager er kanskje noe verre?
(sitat slutt).

Sam vanlig dikter narreapostel Jan Aage Torp opp alt han skriver, bl.a. at han og politiet skal gi meg dagbøter. Hvor står det i lovverket? Og jeg skriver ikke mer om Torp at han er psykopat, narresist og spedalsk. Men at han er en narreapostel og horkarl. Dette nevner han ikke med et ord, hvorfor?
Det vet jeg at han vil sette meg i et mest mulig dårlig lys, for å utnytte dette til sin fordel. Narreapostelen er ikke villig til å ta innover seg at han lever i mot Guds ord på alle områder av sitt liv, sin «tjeneste» og alt hva han ellers bedriver.

Sluttkommentar:

Jeg skriver dette i overskriften:
Jeg trenger ingen oppreisning og frikjennelse av Norsk eller Europeisk rett, da jeg vet at jeg er uskyldig «dømt», og er renset i Jesu blod, og har en fullkommen ren samvittighet!

Når denne verden ligger i det onde, og jeg får fritt forkynne, tale og skrive som før.
Jeg har en fullkommen god samvittighet da jeg vet at jeg overhode ikke har vært i nærheten av å bryte noen Norsk lov. Skal jeg da «renvaske» meg? Jeg er da ren allerede i Jesu blod, halleluja!

I Rom 4.25 står det at Jesus "ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse" Det er dette skriftstedet Luther kaller et knippe som sammenfatter hele den kristne tro. "Gitt for våre overtredelser". Han ble gitt hen i døden. Han ble gjort til synd for oss. 2 Kor 5.21. Hele lovens forbannelse kom over han. Gal 3.13. "oppreist til vår rettferdiggjørelse"

Skylden og straffen tok Jesus på seg, derfor kan jeg si, at jeg er frifunnet, da han tok skylden, straffen og dommen på seg, Halleluja!



tirsdag 25. september 2018

Nr. 2302: Et «evigvarende» ikke opphørende brennende helvete er en total ubibelsk og Jødisk tanke og mening, angående hva det vil si å stå i Livets bok!


Nr. 2302:
Et «evigvarende» ikke opphørende brennende helvete er en total ubibelsk og Jødisk tanke og mening, angående hva det vil si å stå i Livets bok!

Jeg ser frem imot ikke bare 1000 års-riket, men enda mer den dagen da Gud har fjernet både de onde og det Onde fra tilværelsen og han skaper en ny jord og nye himler.
                                                                                                            
                                                                              
Jødene har en helt annen forståelse av evig, død og mye annet enn oss andre som tross alt har en villfarende katolsk balast, samt hedenskap i bunn som hedningekristne.

Når f.eks. Jødene ser på dette med å få stå i Livets bok, kontra å bli strøket. Så får de lov til å leve 1 år til. Med andre ord, står en ikke i Livets bok, så dør en. Det med å stå i Livets bok, er noe man trenger å få nåde til hele tiden.

Det er det samme som vil skje når vi alle skal møte Gud, innforbi den hvite trone. Da vi alle mennesker som ikke inntil da har stått innforbi Gud, bli avgjort om en skal være med inn i evigheten med Gud. Eller at en ikke er funnet verdig, og en blir tilintetgjort i Ildsjøen med Satan, Antikrist, den falske profet, de falne engler, demonene og alle ugudelige.

Lærer Guds ord et evigvarende brennende helvete for de fortapte? Eller skal de «opphøre» å eksistere? Hva sier skriften?

Bibelen er klar, at den såkalte annihilasjonslæren er hva skriften lærer.

Hva er annihilasjonslæren?

Den som forherder seg mot evangeliet, eller unnlater å ta imot frelsen og kommer over på Guds side.
Skal til slutt bli tilintetgjort. Fortapelsen er da å forstå som opphør av eksistens, tilintetgjørelse. Det er dette som bibelen lærer, ikke noe annet!

Øystein Skarholm skriver følgende:

Bibelens omtale av fortapelsen

I Bibelen finner vi mange tekster som direkte omtaler fortapelsen. Å forstå hva disse tekstene er ment å formidle er en avgjørende faktor i en analyse av annihilasjonslæren. Jeg vil derfor studere enkelte aspekter som er gjennomgående i Bibelens omtale av fortapelsen, samt undersøke noen av de mest sentrale tekstene spesielt.

Fortapelse i NT

Det kan være nyttig med noen innledende ord angående hva som finnes av nytestamentlige tekster tilknyttet fortapelsen. I de synoptiske evangeliene, finner vi hos Matteus flere referanser til helvete. Den ene gangen dette nevnes hos Markus, samt alle Lukas’ henvisninger, er å finne også hos Matteus. I tillegg finnes lignelsen om den rike mannen og Lasarus utelukkende hos Lukas, en tekst som ofte trekkes frem i denne forbindelse.125 
Johannes tar i bruk en mer unik begrepsbruk, uten referanser til hverken helvete, Hades, pinsel, ild eller lignende. I stedet benyttes uttrykk som fortapelse, død og dom. I apostelgjerningene finnes heller ingen omtale av helvete. Det tales om frelse og oppstandelse, og selv om Guds dom til tider nevnes, spesifiseres aldri hva denne innebærer.
Heller ikke i brevene til Paulus kan vi finne spesifikk omtale av helvete. Det skrives dog om en rekke nært beslektede temaer. I Rom 6,23 er døden syndens lønn, mens den i 1 Kor 15,26 er den siste fiende som blir tilintetgjort. Et gjentakende tema er Guds vrede, som skal komme over de ulydige (Rom 2,8f; 9,22; 1,18; 2,5; 3,5; 4,15; 5,9; 12,19; 13,4f; Ef 2,3; 5,6; Kol 3,6; 1
Tess 1,10; 2,16; 5,9). Videre er det hos Paulus tydelig at alle må frem for Guds domstol (eks. Rom 2,6; 3,6) og at de som finnes skyldig vil gå fortapt (eks. Rom 2,12; 1 Kor 1,18). Til tross for omfattende tale om fortapelsens mulighet er det kun i 2 Tess 1,9 at Paulus direkte beskriver hva denne innebærer. I den norske oversettelsen skrives det slik: «Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt». For bedre å forstå Stotts syn på fortapelse som ødeleggelse, kan det være nyttig å se på den engelske oversettelsen: «They will suffer the punishment of eternal destruction, away from the presence of the Lord and from the glory of his might.»128 Det greske ordet som benyttes, oversatt125 ACUTE, 2000, s. 42 126 ACUTE, 2000, s. 47 127 ACUTE, 2000, ss. 48-49 128 Oversettelsen er hentet fra the English Standard Version (ESV). «fortapelse» og «destruction», er «olethron». Ordet i seg selv betyr ikke annihilasjon, men det å tape alt som gir eksistens sin verdi.
Verset kan i så måte benyttes også for å forsvare et tradisjonelt syn på fortapelsen. Det kan derfor være nødvendig å minne om at Stotts argumentasjon på dette området ikke bygger på dette verset alene, men på Bibelens helhetlige terminologi tilknyttet fortapelsen. En «fortapelse borte fra Herrens ansikt» er ikke selvforklarende, og må forstås i lys av de øvrige bibelske tekster.
I de øvrige brev finner vi en omtale av de fortaptes skjebne i Hebr 10,27, der de fortapte vil fortæres av dommen og Guds brennende iver. Hebr 6,2 beskriver dommen som evig. I Jakobs brev benyttes terminologi som «død» og «ødelegge» (Jak 1,15; 4,12), mens det i Peters to brev tales om dom (1 Pet 4,17) og fortapelse (2 Pet 3,7). I 2 Pet 2,9 er det uklart om det henvises til det som følger dommen eller det som er i forkant av den. I Jud 1,7 trekkes en parallell mellom fortapelsen og den evige ild som straffet Sodoma og Gomorra. I tillegg virker 2 Pet 2,12 å tale om de fortaptes skjebne. 
Til slutt finnes en rekke vers i Johannes’ åpenbaring. Her beskrives fortapelsen som «den annen død» (2,11; 20,6), hvilket videre beskrives som en sjø av ild og svovel (21,8). I 22,15 er de fortapte plassert «utenfor» det nye Jerusalem, mens 11,18 taler om å «ødelegge dem som ødelegger jorden». I tillegg vil djevelen kastes i ildsjøen, sammen med dyret og den falske profeten, hvor de skal pines dag og natt i all evighet (20,10). Også døden og dødsriket selv vil bli kastet i ildsjøen (20,14).
I tillegg kommer en rekke referanser i GT. Den kulturelle og religiøse kontekst gjør disse mer utfordrende å tolke, og det vil derfor i hovedsak fokuseres på de nytestamentlige tekster. 

Begrepsbruk i omtale av fortapelsen                                                        

I sin redegjørelse fokuserer Stott på språk og billedbruk når han analyserer de bibelske tekster.132 Berg gjør i sin bok «Evig liv eller død»133 noe av det samme. Men i stedet for å fokusere på fortapelse som ødeleggelse, undersøkes Bibelens beskrivelse av døden som de fortaptes skjebne (eksempelvis Rom 6,21; 6,23; 1,15; Esek 18,4; 18,20; Sal 143,3; Åp 2,11;
20,6; 20,14; 21,8). Disse versene kan ikke omtale annet enn den endelige og absolutte død. I tillegg finnes andre ord som uttrykker samme mening. I Sal 9,6 utslettes de lovløse, mens de i Sal 37,38 går til grunne og får sin fremtid hugget av. I Mal 4,1-3 skal alle som gjør urett brenne opp, det samme gjelder i Matt 3,12. Andre uttrykk som brukes om de fortapte er bl.a. at de skal gå til grunne (Job 4,20), utryddes (Sal 145,20), ødelegges (1 Kor 3,17), tilintetgjøres (2 Tess 2,8), fortæres (Hebr 10,27) og gå til grunne på samme måte som dyrene (2 Pet 2,12; Sal 49,13; Fork 3,18f). Spesielt trekker Berg fram Sal 37,20 der vi finner: «Men de lovløse går til grunne. Herrens fiender forsvinner som blomsterprakten på marken, de blir borte som røyk».
Bergs argumentasjon for fortapelse som en evig og absolutt død gjenspeiler i stor grad Stotts tanker om fortapelse som ødeleggelse. Deres konklusjon er den samme. Berg skriver selv:
[…] fortapelsen skal bestå i en absolutt tilintetgjørelse, som de mange bibelsteder sier oss, ikke i evigvarende pine. De greske ord som er brukt for fortapelse eller gå fortapt, er for øvrig de samme som andre steder er oversatt med: gå til grunne, bli ødelagt, bli fortært, bli tilintetgjort. Å gå fortapt betyr: å bli tilintetgjort. Den evige død skal treffe dem som gjør det onde og viser det evige liv fra seg.
Også Fudge tar for seg de ulike uttrykk som benyttes om fortapelse i Bibelen, og i likhet med Stott fokuserer han spesielt på de som omhandler ild. Han fremhever Jesu ord i Matt 13,40,43, der de fortapte kastes i ildovnen. Fudge understreker at en uslokkelig ild er et gjentakende tema både i GT og NT, med henvisning til Esek 21,3f; Am 5,6 og Matt 3,12. Denne Guds ild uttrykker en uforbeholden ødeleggelse av det som kastes i den. Konsekvent er ilden det evige, et symbol på at det ikke finnes håp for det som brenner i den. Selve ildovnen er også et noe vi kjenner fra GT. I Dan 3 kastes Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego i Nebukadnesars ildovn uten å brenne opp. Dette fordi Guds engel berget de (v. 28). Det er derimot tydelig at Gud ikke vil berge de som kastes i fortapelsens ild.
Matt 13,40-43 byr også på eksempler av fortapelsesskildringer utover bruken av ild: I ildovnen vil de fortapte gråte og skjære tenner. Samme uttrykk finner vi bl.a. i Luk 13,28 og Matt 25,30.
                                                    
I likhet med våre dagligdagse assosiasjoner, benyttes gråt i Bibelen for å uttrykke frykt, sorg og smerte. I Jes 22,12 gråter jødene over Jerusalems ødeleggelse og i Jer 9,1 gråtes det over de falne i folket. Skjæring av tenner forekommer både i GT og NT i forbindelse med sinne (Sal
37,12; Klag 2,16; Apg 7,54). Hverken Matteus-teksten eller begrepsbruken i Bibelen for øvrig antyder at de fortaptes gråt og skjæring av tenner vil vare i evighet. Tvert imot beskrives de fortaptes skjæring av tenner i Sal 112, der fortsettelsen er at de tæres bort og at deres lengsler blir til intet (v. 10). En antakelse av at gråt og skjæring av tenner er en beskrivelse som omtaler
de fortaptes evige pine har ikke sitt opphav i de bibelske tekster, men oppstod lang tid etter Bibelens tilblivelse.
De fortaptes frykt, sorg, smerte og sinne er deres reaksjon når de innser deres skjebne. Dette medfører ikke at denne skjebne må bestå av en evig, bevisst pine. Den kan omhandle vissheten om en evig utestengelse fra Guds rike, og at de i stedet skal forgå i den fortærende ild.

Gehenna

Blant begrepene som benyttes i Bibelens formidling av fortapelsen, finner vi det greske ordet Gehenna. Jesu første referanse til dette finner vi i Matt 5,22, der det på norsk er oversatt «helvete». Et naturlig spørsmål er om vi med ordet helvete får de samme assosiasjoner som
Jesu tilhørere fikk da han underviste om Gehenna. «Helvete» assosieres gjerne med middelalderens skildringer, inkludert tortur. «Gehenna» gir på sin side ikke mening dersom en ikke er kjent med geografien omkring datidens Jerusalem. Dette er sannsynligvis årsaken til at ordet kun benyttes én gang utenfor evangeliene (Jak 3,6 – uten referanse til de fortaptes endelige skjebne), og at det benyttes annen terminologi i NTs bøker rettet mot hedninger og fraflyttede jøder. På grunn av ulik referanseramme vil derfor en norsk bibeloversettelse kunne virke misledende når den referer til «helvete». 
Gehenna stammer fra det hebraiske «ge’hinnom», eller Hinnoms dal. Denne fantes like sør for Jerusalem og var et beryktet sted for avgudsdyrkelse, der det bl.a. ble ofret til Molech – de dødes gud. Det var i tillegg her likene og offerasken ble kastet (Jer 31,40). Dette kan indikere at Gehenna var en søppelplass, noe som har vært en populær antakelse. Arkeologiske funn
antyder dog at dalen ikke fungerte som dette, men at den inneholdt bl.a. gravsteder og krematorium. Dette stemmer godt med tanken om Hinnoms dal som et sted med flammer og lik. Det er sannsynligvis dette stedet Jesaja referer til når han taler om marken som ikke skal dø og ilden som ikke slukner
(Jes 66,24).
Arthur Hoyles har forfattet en fyldig beskrivelse av Gehenna. Beskrivelsens detaljer kan nok ikke bevises fullt ut historisk, men den formidler kjernen av den jødiske oppfatning av stedet:
Here the fire burned day and night, destroying the garbage and purifying the
atmosphere from the smell of rotten fish or decaying vegetation. In time of war the carcasses of vanquished enemies might mingle with the refuse, thus furnishing patriotic writers with a clue as to the destiny of their own persecutors. They were destined to be destroyed in the fires that were never quenched.

I evangeliene er det utelukkende Jesus som tar i bruk Gehenna som beskrivelse av fortapelsen.

Dette forekommer ved fire anledninger:

1. I Matt 5,22 nevner Jesus ulike synder som leder til Gehenna. 

2. I Matt 5,29f og Mark 9,43ff formidles at det er bedre å gå lemlestet i livet enn å havne hel i Gehenna. I Mark 9 følger deretter sitatet fra Jes 66,24.

3. Nevnte Matt 10,28, samt Luk 12,5, beskriver at vi kun skal frykte Han som har makt til å ødelegge/kaste sjelen i Gehenna. 

4. I Matt 23,15; 23,33 fordømmer Jesus enkelte fariseere som leder folk til Gehenna. Ingen av de nevnte tekster nevner straffens varighet eller funksjon.143 Jesu forkynnelse tar utgangspunkt i de jødiske tilhørernes kunnskap, der Hinnoms dal er allment kjent som stedet for fordømte og fortapte. Slik formidles forferdeligheten ved det å gå fortapt. Med bakgrunn i dette brukes Gehenna hyppig i mellom testamentlig litteratur når det tales om fortapelsen.

Litteraturen er dog ikke samstemt når det gjelder hva denne fortapelsen egentlig innebærer.

Det man med sikkerhet kan slå fast er at Gehenna formidlet skrekk og avsky til det jødiske publikum. Den manglende konsensus i litteraturen gjenspeiler det som er en manglende tydelighet i de opprinnelige tekster, hva angår innhold og varighet av den straff plassert i Gehenna. 
Vi finner altså ingen direkte forbindelse mellom Jesu bruk av Gehenna og en forståelse av fortapelse som evig, bevisst pine. Jesus og mellomtestamentlige forfattere tar i bruk begrepet på en måte som ligner vår egen bruk av «helvete»; det beskriver forferdeligheten ved å gå fortapt. Jødenes assosiasjoner til Gehenna er dog annerledes enn vestlige forestillinger av
helvete. Når Jesus talte om Gehenna formidlet ikke dette et sted for evig tortur, men et sted der de døde forsvant i ild og forråtnelse. 

Guds vrede

I sin artikkel «Luthers syn på helvete», poengterer Erling Utnem at Luthers forståelse av fortapelsen direkte er tilknyttet Guds vrede. Både helvete, ild og andre bibelske betegnelser på fortapelsen bør forstås som synonymer av denne. En slik tanke støttes bl.a. av Sal 21,10:
«Du gjør dem til en flammende ovn når du viser deg. Herren skal sluke dem i sin vrede og ilden fortære dem.»146 En slik tolkning er i utgangspunktet forenelig med annihilasjonslæren, med mindre dommen defineres som evig pine. Utnem spesifiserer at Luther forstår fortapelsen som nettopp dette, men ikke med grunnlag i «metafysiske spekulasjoner over sjelens udødelighet». Fortapelsen forstås som evig pine fordi dommen inneholder alle dommerens egenskaper. Derfor er den også evig og uendelig.
Det kan dog diskuteres hvorvidt dette er en selvfølgelighet. At Guds vrede alltid potensielt eksisterer, er ikke det samme som at den alltid må utøves. I så fall må Guds vrede også ha hatt et utløp før denne verden ble skapt. Det kan heller ikke argumenteres for at Hans handlinger er evige i det de trer i kraft, uten samtidig å antyde at skaperverket ikke kan opphøre å eksistere. Dersom Guds skapende kraft kan opphøre, må vel det samme gjelde Hans vrede? Det må derfor presenteres grunnlag for hvorfor Gud velger å opprettholde sin vrede over de fortapte. Dette må i tillegg samsvare med forståelsen av Guds godhet og rettferdighet, et aspekt vi nå skal se nærmere på. 
                                                    
Ildsjøen i Johannes’ åpenbaring

Tolkningen av Åp 14,9-11 utfordres av en annen tekst funnet i Johannes’ åpenbaring. I kapittel 20, vers 10, leser vi: «Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet.» I motsetning til de øvrige tekster vi har undersøkt, er det her hverken ilden eller røyken som beskrives som evig, men selve pinselen. Stott presiserer at dette er det eneste skriftsted der pine direkte forbindes med evigheten. Han understreker også at beskrivelsen kun omfatter djevelen, dyret og den falske profeten.
Stott antyder dermed at verset alene ikke kan fungere som grunnlag for en tradisjonell forståelse av fortapelsen, ettersom det ikke direkte omtaler mennesker som går fortapt. Tradisjonell tolkning vil derfor være avhengig av støtte fra andre tekster. Dette betyr ikke at verset ikke kan tolkes i en slik retning, men det er et relevant moment å ta med videre.185
I teksten er djevelens, dyrets og den falske profetens pine plassert i sjøen av ild og svovel, som øvrige steder i Åpenbaringsboken omtales som «ildsjøen». Uttrykket benyttes utelukkende i blant de interessante tekster å se nærmere på, dersom en ønsker å undersøke om en slik tolkning holder vann, finnes en rekke mellomtestamentlige og apokryfe verk. Fudge påpeker at det har vært vanlig å anta at disse støtter forståelsen av fortapelsen som evig pine, men understreker også at dette ikke nødvendigvis er tilfellet (Fudge, 1994, ss. 191-192). Jeg har i denne oppgaven valgt å se bort fra denne debatten, og fokusert på de bibelske tekstene.  denne boken, men både annihilasjonister og tradisjonalister er enige om at dette beskriver den samme endelige skjebne som evangeliene beskriver med «Gehenna». Tidligere i boken er vi allerede gjort kjent med ildsjøen, og den beskrives også senere i boken. For å forstå dens betydning må vi se nærmere på alle disse versene.

Dyret og den falske profeten

De første som kastes i ildsjøen er dyret og den falske profeten (Åp 19,20). I likhet med Stott forstår Fudge disse som symboler på ulik ondskap i verden. Disse vil hverken eksistere for evig eller være i stand til å erfare smerte. Se f.eks. 1 Kor 15,24: «Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter.» I slik sammenheng kan ikke ildsjøen være et redskap for evig, bevisst pine. Den
indikerer i stedet Guds totale seier over verdens ondskap. En absolutt annihilasjon av de onde krefter som står Ham imot. Ildsjøen fungerer dermed som et bilde en total tilintetgjørelse.
Djevelen

Når vi så kommer til versene som omhandler djevelen (20,7-10), ser vi at de henviser til Esek 38-39. Gog og Magog, som nevnes i vers 8, kjenner vi fra disse kapitlene. I kapitlene fra Esekiel utsletter Gud de onde krefter ved å la høljende regn, haglsteiner, ild og svovel regne over de (38,22). Fudge poengterer at dette er i direkte motsetning til versene som følger, der deres ødeleggelse vil skje ved at de gis til føde for rovfugler og villdyr (39,4), og at Israelsfolket vil
plyndre restene (39,10). Bildene som tas i bruk er ulike, likevel er skildringene i perfekt harmoni. Dette fordi deres budskap er det samme: Gog og hans folk vil ødelegges.
Den siste kamp som Johannes bevitner, der Satan samler sitt folk til strid, gjenspeiler denne kamp. Satan blir beseiret og kastet i ildsjøen. Her vil han, sammen med dyret og den falske profeten, pines dag og natt i all evighet (v. 10). En vanlig tolkning, der dyret og den falske profeten forstås som verdens ondskap, umuliggjør en bokstavelig tolkning av dette. At disse her er personifisert, er nødvendig for å muliggjøre Johannes sin åpenbaring.

Berg beskriver det derfor slik: I vers 10 heter det så at djevelen ble kastet i «sjøen med ild og svovel». […] Den er, som omtalt foran, identisk med den absolutte og endelige utslettelse. Åp. 20,10 er således beretningen om djevelens tilintetgjørelse. Fudge innrømmer at dersom ildsjøen fortsatt symboliserer annihilasjon, virker dette å være i strid med at Johannes kan bevitne djevelens evige pine. Her finnes ingen åpenbar tolkning, men frem til nå har teksten heller ikke omtalt de fortapte menneskers skjebne. Ingen mennesker har blitt kastet i ildsjøen, og ingen vers har beskrevet deres skjebne som evig pine. En mer tilfredsstillende tolkning av dette verset kunne bidratt til å styrke annihilasjonslærens holdbarhet, men den avhenger ikke av dette. 

Døden og dødsriket

I vers 14 kastes også døden og dødsriket i ildsjøen. Dette stemmer godt med de øvrige bibelske tekster. I Jes 25,8 profeteres det at Gud skal sluke døden for evig, og i 1 Kor 15,26 proklamerer Paulus at den siste fiende som blir tilintetgjort er døden selv. I denne sammenheng kan ikke ildsjøen symbolisere annet enn annihilasjon, på samme måte som da det gjaldt dyret og den falske profeten. Døden skal tilintetgjøres.
Et interessant poeng kan gjøres ut av at Johannes så presiserer: «Og ildsjøen, det er den annen død» (v. 14b). Formuleringen er et språklig verktøy Johannes bruker ved flere andre anledninger i Åpenbaringsboken: « […] gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner»
(5,8), «Linet er de helliges rettferdige gjerninger» (19,8), « […] de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelsen» (20,5). Ved alle disse anledninger er den andre beskrivelsen fortolkningen av den første. Dersom dette også gjelder ildsjøen og den annen død, er «den annen død» en tydeligere beskrivelse av hva ildsjøen virkelig er. En slik forståelse medfører at selv ildsjøen vil ta slutt. Den vil bli oppslukt av Gud og tilintetgjort, slik Bibelen beskriver dødens skjebne. Fudge innrømmer at tolkningen ikke er selvsagt, men han argumenterer for at den er i koherens med Bibelens øvrige tekster. Dersom både døden og ildsjøen er bibelske bilder på fortapelsen, og denne er en evig bevisst pine, hvilken mening gir det at pinselen selv skal pines? Derimot, hvis fortapelsen er utslettelse, virker Bibelens budskap å være oppfylt. Døden skal ikke være mer (Åp 21,4), døden er tilintetgjort (1 Kor 15,26). Aldri mer vil noen dø.193 Uavhengig av om en slik tolkning er korrekt, består Fudge sitt hovedpoeng: Verset tar i bruk ildsjøen som et bilde på fullstendig tilintetgjørelse. 

De fortapte mennesker

I kapittel 20, vers 15, omtales de fortapte menneskers skjebne for første gang i forbindelse med ildsjøen: «Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen». I kapittel 21 gjentas dette, samt beskrivelsen av ildsjøen som «den annen død» (v. 8). En tolkning av hva dette innebærer avhenger av hvilken forståelse en har av ildsjøen. Dersom ildsjøen representerer tilintetgjørelse, slik det har blitt argumentert for her, vil også dette verset underbygge annihilasjonslæren. 
Tradisjonalister har ofte tolket versene til å beskrive en eksistens uten Gud.194 Uten håp om oppstandelse til livet, uten fellesskap med Gud og uten Hans nærvær. En slik beskrivelse er ikke å finne i teksten selv.195 En forståelse av fortapelsen som fravær av Gud, omtaler Hegstad slik: En slik utleggelse har utvilsomt et poeng, nemlig at fortapelsen er den siste konsekvens av noe som mennesket til syvende og sist selv har valgt å må ta ansvar for. […] Men
den kommer likevel ikke til rette med den bibelske tanke om Gud som den aktive i fortapelsen – fordi fortapelsen er et uttrykk for Guds dom innebærer den også et møte med Gud selv.
Det er vanskelig å komme utenom at Gud er tilstede også i fortapelsen. Se f.eks. Hebr 10,31: «Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud!». Om en i tillegg anerkjenner at Gud til enhver tid opprettholder alt i eksistens, er det tydelig at heller ikke fortapte mennesker kan eksistere uten Ham. En enkel beskrivelse av fortapelsen som «fravær av Gud» er derfor ikke tilstrekkelig. 
En mer holdbar forståelse vil være at fortapelsen er fravær av Guds godhet. Vers som 2 Tess 1,9 kan benyttes for å fremme et slikt syn, og det kan forenes med tanken om Gud som aktiv i fortapelsen. Men ingen av versene som taler om dette antyder evig eksistens, og de er derfor ikke i strid med annihilasjonslæren.
Nærværet av Hans dom er å finne i ødeleggelsen av de fortapte, det samme gjelder fraværet av Hans godhet. Samtidig vil deres valg om å avvise Gud ha den konsekvens at de ikke får del i himmelriket, og deres ødeleggelse vil ende i tilintetgjørelse. 

Oppsummering angående ildsjøen

Ved to anledninger, først ved dyret og den falske profeten, så ved døden og dødsriket, virker ildsjøen å representere annihilasjon. Når det gjelder Satans skjebne har vi ikke nådd en endelig konklusjon, men dette er et adskilt tema. Fudge hevder at ingenting i teksten forhindrer tanken om annihilasjon, men at den i stedet peker i den retning, blant annet når den antyder at ildsjøens virkelige betydning er den annen død.

Matt 10,28

Jeg har tidligere beskrevet hvordan Bibelens generelle omtale av fortapelsen benytter terminologi som støtter annihilasjonslæren. Uttrykk som utslettelse (Sal 9,6), å brenne opp (Mal 4,1), ødeleggelse (1 Kor 3,17), utryddelse og tilintetgjørelse (2 Tess 2,8), å gå under som dyrene (2 Pet 2,12) og å forsvinne som blomstene på marken (Sal 37,20) peker i retning av en endelig utslettelse av de som går fortapt. For å utdype dette perspektivet videre kan det være fruktbart å se nærmere på en av de mest sentrale tekstene i denne sammenheng.

I Matt 10,28 finner vi teksten vi også undersøkte i sammenheng med Augustins tanker om sjelen: «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.»
Her tydeliggjøres at Gud har makt til å ødelegge både kropp og sjel. Med mindre Jesus overdriver eller kommer med tomme trusler, virker verset å antyde at det er nettopp dette som vil skje i helvete. Dette underbygges av den helhetlige forståelsen av sjel og kropp som Bibelen virker å formidle Spørsmålet blir derfor om de fortapte kan ødelegges og fortsatt eksistere. I 1 Kor 15,42ff beskrives de frelstes oppstandelse. Blant annet vil de oppstå til uforgjengelighet (v. 42), noe de fortapte ikke vil arve (v. 50). Også udødeligheten gis til de frelste (v. 53f). Dersom uforgjengelighet og udødelighet er egenskaper de frelste mottar i oppstandelsen, virker det tydelig at den ødeleggelse av kropp og sjel som vil finne sted i helvete kun kan ha én konklusjon: Annihilasjon. Argumentasjonen er tett knyttet til den vi har undersøkt angående sjelens udødelighet, men det er i denne sammenheng spesielt vanskelig å forstå hvordan Jesus kan tale om at sjelen skal ødelegges, dersom den for alltid vil være i eksistens.

I denne sammenheng har det blitt hevdet at en oppstandelse fra døden i seg selv vil påvirke den menneskelige natur. Derfor vil også de ugudelige være kvalitativt annerledes i etterkant av en oppstandelse. Fudge avviser denne idéen ved å referere Henry Constable. Alle oppstandelser frem til Jesu egen oppstandelse skjedde uten at den oppstandne tilegnet seg nye egenskaper. For eksempel demonstrerer Jesu oppvekkelse av Lasarus i Joh 11 at det er fullt mulig å oppstå fra de døde og fortsatt være dødelig. Constable etterlyser derfor bevis på at oppstandelse i seg selv medfører endringer av menneskets dødelige natur. Ifølge ham gjelder dette utelukkende den oppstandelse som skjer i kraft av Jesus. Bibelen inneholder flere eksempler på at mennesker gjenoppstår fra døden for så å dø igjen.

En beskrivelse av fortapelse som «den annen død», der denne nå er evigvarende, virker i slik sammenheng å gi mening. Oppstandelse til evig liv, med udødelige, «åndelige kropper» («soma pneumatikon»), tilhører de oppstandne i Kristus.

I tillegg er det verdt å merkes at i Matteus-verset omtaler Jesus de fortaptes kropp og sjel på samme måte. De vil begge bli ødelagt. Når ikke annet insinueres i teksten, vil det derfor være unaturlig å anta at den ødeleggelsen som finner sted vil ha ulikt resultat. Dersom den kroppslige ødeleggelse vil resultere i at kroppen går bort, vil den naturlige tolkning være at det samme gjelder sjelen.