Den Himmelske blogg: februar 2019

mandag 25. februar 2019

Nr. 2410: Avisen VG deljer fremdeles løs på Ivar Underberge – men det er ikke hans «feil» at lovverket ikke er oppdatert etter dagens internettbruk!

Nr. 2410:
Avisen VG deljer fremdeles løs på Ivar Underberge - men det er ikke hans "feil" at lovverket ikke er oppdatert etter dagens internettbruk!

http://justismord.janchristensen.net/2018/12/nr-390-avisen-vg-avslring-av-det.html

http://justismord.janchristensen.net/2019/02/nr-409-det-er-temmelig-apenbart-at-min.html

Bilde av «mobbeofferet» til avisen VG, Ivar Underberge.

Avisen VG deljer og hamrer løs på Ivar Underberge som om de eier ingen skam eller vett!

Det er da ikke hans «feil» at lovverket ikke er oppdatert etter dages internettbruk!

Vi vet hvordan det gjerne er i skolen. Der den frekkeste gutten mobber de svakeste elevene, som aldri kan ta tilbake. På det nivået er avisen VG, om ikke litt lengre nede. Her er det en person som aldri kan slå tilbake imot VG, men som blir i artikkel etter artikkel hengt ut. Selv i store reportasjer og avisen har ikke noen restriksjoner hva en kan kalle Ivar Underberge for.

Hva Ivar Underberge skriver vil jeg kalle til dels harmløst og utopisk, at noen føler seg støtt over hans skrivererier er faktisk hva f.eks. jeg og min familie har erfart skriverier imot oss av den onde treenighet. Det er mannen med fiktivnavnet Ansgar Braut, Jan Aage Torp og Torodd Fuglesteg som småting å regne. Men disse vil aldri bli straffet av politiet da de har immunitet da det er en uskreven lov at det er lov å skrive alt dritt en vil imot meg og min familie, uten å bli straffet.

Etter å ha lest hva som er skrevet på nettet det siste halve året og i forskjellige aviser og ellers. Så var det meget trist at saken mellom meg og den kriminelle Jan Aage Torp som gikk med sin fiktive anmeldelse av meg da han hatet meg og min forkynnelse om og imot gjengifte. At den saken aldri kom til Norsk Høyesterett, slik at de kunne innsett at paragrafene og innholdet i Norges lover ikke har holdt med tiden, de er på mange avleggs.

Da hamre inn på Ivar Underberge når det er egentlig politikerne, juristene og alle som har ansvar som ikke har gjort jobben sin, ikke Ivar Underberge.

De hadde en viss mulighet å ta saken vår mellom meg og Jan Aage Torp til Norsk Høyesterett, der en kunne fastslått at regelverket ikke holder mål. Noe som min Advokat Brynjar Meling påpekte allerede under rettsforhandlingene i Oslo tingrett, men ble ikke tatt hensyn til hverken i dommen eller under rettsforhandlingene. Dette ble det store temaet også i Borgarting Lagmannsrett, men dette ble ikke omtrent nevnt i dommen. Da Brynjar Meling skrev sitt ankeskriv til Norsk Høyesterett, som var egentlig et «mesterskriv.»

Dette ble kontant avvist, på mange måter fremstå Norsk rettsvesen som et pampevelde der egentlig ingenting fungerer. Dette er virkelige forstemmende, forunderlig og gjør Norge til ett demokrati som er i en nedadgående vindeltrapp. Her burde enn tatt lærdom, og begynt med lovutredning, forbedring og eventuelt latt disse sakene som meg enten stått på vent. Eller så sagt at pr. i dag har vi ikke et lovverk som kan dømme noen, derfor er du frikjent, enn så lenge.

Bilde av min Advokat Brynjar Meling.

Advokat Brynjar Meling sitt ankeskriv til Norsk Høyesterett!

STAVANGER OSLO BERGEN

Advokatfirma Meling AS

Et selskap i Advokatsamarbeidet Sjødin, Meling & Co.

St. Olavsgt. 13, Postboks 860 Sentrum, 4004 Stavanger - Tel: 51 84 20 60 - Fax:51 84 20 61 – Mob 47 89 32 20 / 93 05 01 58

www.smco.no

Stavanger 11. mai 2017

Vår ref: 22375

Deres ref: 16-086576AST-BORG/02

Ansvarlig advokat: Brynjar N. Meling

Borgarting lagmannsrett

Postboks 8017 Dep

0030 OSLO

ANKE OG STØTTESKRIV TIL NORGES HØYESTERETT I LAGMANNSRETTENS SAK NR. 16-086576AST-BORG/02

Innledning

Borgarting lagmannsrett avsa den 27.04.2017 dom i sak nr. 16-086576AST-BORG/02 med slik enstemmig domsslutning: «Anken forkastes».

Dommen stadfester Oslo tingretts dom av 25.01.2016 i sak nr. 15-073540MED-OTIR/02, hvor domsslutningen lyder:

1. Jan Kåre Christensen, f. 03.08.1964 dømmes for overtredelse av straffelovens av 1902 §390 a til en bot på 12.000 - tolv tusen – kroner, subsidiært fengsel i 20 - tyve - dager.

2. Jan Kåre Christensen frifinnes for oppreisningskravet.

3. Jan Kåre Christensen dømmes videre til å betale saksomkost-ninger til det offentlige med 3,000 - tre tusen - kroner.

Lagmannsrettens dom er forkynt for domfelte 28.04.2017. Nærværende anke og støtteskriv er inngitt i rett tid. Anken gjelder lagmannsretten saksbehandling og lovanvendelse. Ankende part legger til grunn at det er tale om to spørsmål som begge har betydning utenfor den aktuelle sak.

Sakens faktum

Lagmannsretten har gjort tingrettens beskrivelse av faktum til sin egen ved å sitere de tre mest sentrale avsnitt i tingrettens gjengivelse av faktum på side 3 og 4 i lagmannsrettens dom. Så langt den rekker, må denne beskrivelsen derfor legges til grunn, str.prl. § 306, 2. ledd.

Saksbehandlingsfeil, provokasjon og retorsjon

Som det fremgår nederst på side 4 og øverst på side 5 i lagmannsrettens dom, anførte domfelte til til sitt forsvar at hans ytringer måtte lates straffrie eller bedømmes mildt ut fra prinsippet om provokasjon og retorsjon.

Lagmannsretten har – til tross for denne anførselen – overhodet ikke gått inn på hvor omfattende fornærmede og meningsfellers imøtegåelse av ankende parts verbale angrep har vært, eller hva slags karakteristikker domfelte har måttet tåle som gjengjeldelse for sine verbale angrep mot pastor Torp.

Ettersom meningsfylt vurdering av evt. straffrihet eller redusert straff pga. provokasjon og retor-sjon i relasjon til gjensidige verbale angrep forutsetter både en kvantitativ og kvalitativ sammen-likning av de fremførte ytringer fra begge sider, anføres det at lagmannsrettens avgjørelsesgrun-ner er utilstrekkelige.

Lagmannsretten har – se første fullstendige avsnitt på side 8 i dommen – i aktuell sammenheng begrenset seg til å konstatere at Torps motangrep mot Christensen har bidratt til å eskalere og forlenge konflikten mellom domfelte og fornærmede. Dette er ikke tilstrekkelig for å kunne av-gjøre «ytringsbalansens» eventuelle betydning, hverken for skyldspørsmålet eller straffeutmå-lingen.

Den omtalte utilstrekkelighet ved lagmannsrettens premisser har videre sammenheng med at strl. (1902) § 250 overhodet ikke er omtalt i rettens premisser, hvilket i seg selv også er en ytterligere utilstrekkelighet, gitt de spørsmål som knytter seg til lagmannsrettens lovforståelse, se nærmere nedenfor.

Saksbehandlingsfeil, berettiget harme

Av flertallet av de karakteristikker hvorigjennom domfelte har ytret seg om fornærmedes livsfør-sel fremgår det at Christensen har vært moralsk – eller moraliserende om man vil – opprørt over visse sider ved pastor Torps livsførsel og adferd, forhold som rent objektivt ser ut til å være i strid med Bibelens ord.

Selv om bokstavtro og unyansert anvendelse av moralbud i religiøse, angivelig hellige tekster ikke lenger er et vanlig fenomen i norsk sosial virkelighet, spesielt når det ikke er tale om straff-bare handlinger i sekulær forstand, og selv om det å angripe andre på et slikt grunnlag i full offentlighet etter hvert er enda mer uvanlig enn blott og bart å inneha fordømmende holdninger på religiøst grunnlag, må man stille seg det spørsmål om det ikke - innenfor de snevre kretser hvor fundamentalistiske holdninger til slike spørsmål ennå er utbredt og anses fullt legitimt - kan være grunnlag for å anse pastor Torps livsførsel som grunnlag for «berettiget harme», jfr. strl. (1902) § 56 nr. 1 litra b)?

Kan Christensen m.a.o. anses å ha handlet i berettiget harme, gitt den spesielle teologiske kon-tekst både domfelte og fornærmede tilhører?

Det at lagmannsretten i sine premisser overhodet ikke drøfter problemstillingen, anføres å inne-bære at avgjørelsesgrunnene i dommen er utilstrekkelige. Dette selv om strl. (1901) § 56 nr. 1 litra b) ikke eksplisitt ble påberopt fra forsvares side: Lagmannsretten våker ex officio over lov- anvendelsen.

Feil lovanvendelse, strl. (1902) § 390a

Som retten i nest siste avsnitt på side 6 i dommen helt korrekt fastslår, har Norges Høyesterett ikke behandlet saker som gjelder strl. § 1902 § 390a (gjentatt i strl. (2005) § 266) i forhold til blogginnlegg eller annet, allment tilgjengelig materiale på internett.

Det anføres at lagmannsrettens lovanvendelse er feil, fordi det via internett å gjøre ytringer for-nærmede finner krenkende tilgjengelig for en vid og ubestemt personkrets evt. må anses som en æreskrenkelse, ikke som «ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd å ha krenket en annens fred». Æreskrenkelser er ved ikrafttredelsen av strl. (2005) – i motsetning til videre-føring av tidligere § 390a - gjort straffrie. Korrekt lovanvendelse ville ha medført straffrihet for ankende part, strl. (2005) § 3, jfr. siste avsnitt på side 5 i lagmannsrettens dom.

Strl. (1902) § 390a og strl. (2005) § 266 tilsikter etter sin ordlyd å beskytte fornærmedes «fred», ikke hans æresfølelse. Strl. (1902) § 246 rammet den som krenket «en annens æresfølelse» § 247 den som skadet «en annens gode navn og rykte» eller som ytret noe som var egnet «til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit». Både egen æresfølelse og omdømme i andres øyne er – som ordlyden klart viser - noe annet enn og vesens-forskjellig fra fornærmedes «fred».

Av Grl. §§ 96, 1. ledd jfr. 113 og EMK art. 7 følger et klarhetskrav for så vidt gjelder lovhjemmel for straff. Lagmannsrettens lovanvendelse bærer– ut fra en følelse av straffverdighet – preg av å være en sterkt utvidende tolkning av strl. (1902) § 390a. Dvs. en for straffebestemmelsers del grunnlovs- og EMK stridig tolkning, anvendt for likevel å kunne ramme handlinger og ytringer som tidligere ble rammet av strl. (1902) §§ 246 og 247, etter at disse ikke ble videreført i den nye straffeloven, samt iflg. bestemmelsen i strl. (2005) § 3 skal lates straffrie også ved pådømmelse av eldre forhold etter lovendring.

Videre fastslår både Grl. § 100 og EMK art. 10 prinsippet om ytringsfrihet.

Opphevelsen av de eldre straffebestemmelser vedr. æreskrenkelser må sees i lys av dette: Også ytringer som er ube-hagelige, kontroversielle, til og med krenkende og sårende skal som det store og generelle ut-gangspunkt være straffrie. Når ytringene da heller ikke er rettet direkte til fornærmede – det hadde jo stått pastor Torp helt fritt helt å unnlate å lese akende parts blogg – og ikke påtvinges ham personlig på noe som helst vis, anføres det å være dobbelt konvensjons- og grunnlovsstridig å anse ytringene i Christensens blogg for straffbare uten å være beskyttet av ytringsfriheten.

Det anføres altså for det første å være i strid med klarhetskravet å tolke strl. (1902) § 390a utvi-dende på det vis lagmannsretten gjør, og for det andre at innholdet i de ytringer Christensen har kommet med ligger innenfor hva ytringsfriheten omfatter. § 390a kan uansett ikke innebære at ytringer som kanskje kunne, men ikke lenger kan straffes som ærekrenkelser i stedet straffes som krenkelse av en annens fred. En slik praksis blir etter ankende parts syn en uthulning og en om-gåelse av et klart lovvedtak.

HR-2016-1015-A er ikke relevant i forhold til saken mot Christensen. I HR-2016-1015-A var det tale om en helt annet type straffbart forhold, hvor ordlyden i den aktuelle bestemmelsen også helt klart tar sikte på å omfatte et flertall av tenkelige modus, jfr. bl.a. at ordlyden omfatter på-virkning av fornærmede via tredjeperson («hans nærmeste»). Rt. 2010 s. 845 gjelder handlinger klart innenfor strl. § 390a, i og med at det var tale om (en eksepsjonelt stor mengde) emailer di-rekte til fornærmede.

De øvrige domsreferansene i lagmannsrettens dom eliminerer ikke behovet for en klargjørende vurdering av riktig rettsanvendelse gjennom en prejudikatdom av Norges Høyesterett.

Kontroversielle ytringer om navngitte personer, så vel angrep på livssyn som livsførsel, florerer på internett. Det at ytringer rettet til allmenheten kommer også den omtalte til kunnskap og kan falle denne tungt for brystet, må ikke bli en omveg til likevel å kunne straffeforfølge ytringer som lovgiver – klokt eller uklokt - ved vedtagelse og ikraftsettelse av ny straffelov med bred penn valgte å avkriminalisere.

Skal enkelte slike ytringer på nytt kunne straffes, er det etter vår rettsorden en lovgiveroppgave evt. å vedta nye hjemler for dette, under iakttagelse av de krav om ligger i Grunnloven, EMK og evt. andre relevante konvensjoner. At påtalemyndighet og domstoler legger andre hjemler på strekk for å ramme noe man – med rette eller urette – finner straffverdig, er nettopp hva Rt. 1952 side 989 – telefonsjikanedommen – innebærer at ikke skal finne sted.

Avslutnings påpekes også at så vel strl.(1902) § 390a som strl. (2005) § 266 mangler tilknytning til en provokasjons- og retorsjonshjemmel, slik man i strl. (1902) hadde i forhold til §§ 246 og 247, i form av strl. (1902) § 250. At heftige meningsytringer – så vel kun to parter i mellom som i det offentlige rom, f.eks. internett – hyppig forekommer nettopp i form at ytring og motytring, er et reellt hensyn som viser hvor viktig det er at slike forhold som striden mellom Jan Kåre Christensen og Jan-Aage Torp vurderes etter balanserte lovbestemmelser som er ment å regulere nettopp slike forhold, og ikke etter en hjemmel som har en helt annet historikk. Og ikke minst (i hvert fall opprinnelig) et helt annet formål.

Påstand og prosessualia

Dersom saken henvises til behandling i Norges Høyesterett og retten så kommer til at ankende part har rett i sitt syn på lovanvendelsen for så vidt gjelder rekkevidden av strl. (1902) § 390a, har ufullstendige domsgrunner i forhold til mulige straffrihetsgrunner ikke lenger relevans. Det nedlegges derfor slik ærbødig

P Å S T A N D :

Prinsipalt: Jan Kåre Christensen frifinnes.

Subsidiært: Borgarting lagmannsretts dom av 27.04.2017 i sak nr. 16-086576AST-BORG/02 oppheves.

Saken anses ved henvisning egnet som prøvesak, og ankende part ønsker da også undertegnede forsvarer oppnevnt som sin forsvarer (til prøve) også for Norges Høyesterett.

Det antas tilstrekkelig å avsette en rettsdag for behandling av saken.

Med hilsen

ADVOKATSAMARBEIDET SJØDIN, MELING & CO

Brynjar N. Meling

Advokat

søndag 24. februar 2019

Nr. 2409: Det er temmelig åpenbart at min Advokat hadde helt rett i sin argumentasjon i retten da han hevdet at det var helt feil lovanvendelse brukt imot meg av påtalemakten for å få en dom som da også er feilaktig!

Nr. 2409:

Det er temmelig åpenbart at min Advokat hadde helt rett i sin argumentasjon i retten da han hevdet at det var helt feil lovanvendelse brukt imot meg av påtalemakten for å få en dom som da også er feilaktig!

http://justismord.janchristensen.net/2018/12/nr-390-avisen-vg-avslring-av-det.html

Bilde av Jon Wessel-Aas som sa bl.a. følgende: «Dette prinsipielle lovtolkningsspørsmålet bør ideelt sett få sin avklaring i Høyesterett mener Wessel Aas.» dessverre forkastet Høyesterett denne anken, i dag kan de egentlig ikke dømme noen for noe hva de skriver på nettet da lovene ikke er tilpasset den tid vi lever i i dag.

Dette skriver avisen VG.

Justisminister Tor Mikkel Wara jobber for å stoppe personer som netthetseren Ivar Underberge. Wara Ser på fengsels-straff for netthets.

Eksperter kritiske etter netthets-sak: – Lovverket henger ikke med.

– Kan du garantere at noe vil bli gjort for å stoppe personer som Ivar Underberge?

– Jeg kan ikke garantere hvordan enkeltsaker blir behandlet. Det er politiet og domstolen som må behandle disse. Når det er sagt ønsker vi å ta fatt i denne type kriminalitet. Disse eksemplene som VG har presentert er alvorlige. Det er ikke alltid at lovene og praktiseringen av lovene henger med på teknologien, og da må vi gjøre noe, sier han.

(Sitat slutt.)

Dommen imot meg var et falskneri, da den ikke har noe innvirkning på noe. Det var akkurat det som min Advokat Brynjar Meling påpekte. Som viser i dag både med meg, og andre forhold på nettet at han hadde rett.

Jan Aage Torp som sier at politiet gjorde en god jobb. Dette er bare «pølsevev», det var dommerne fra Oslo Tingrett Malin Strømberg Amble og Øystein Hermansen fra Borgarting Lagmannsrett som «flettet» inn det som jeg ble dømt for da i retten kom det frem at siktelsen ikke hold vann!

Her er løgn, løgn og atter løgn alt dreier seg om i saken imot meg og den Himmelske blogg for å få meg dømt.

Politiet stoler blindt på Torp, noe som jeg overhode ikke gjør da han er en notorisk løgner og elsker å fabrikkere historier. Han mener at det er ikke jeg som sender falske brev i hans navn. Hvorfor har de ikke spurt meg? Stole blindt på Torp vil jeg ikke anbefale noen. Skjønner ikke heller hvorfor han drar meg inn i dette med falske brev. Jo, jeg skjønner det, han har meg på hjerne som alle syndere har når de har fått et sting i sitt hjerte over hva jeg har forkynt!

Dette må være århundrets løgn!

1.) Skyldspørsmålet er vanntett, når det er Torp og hans allierte som har skrevet fem ganger mer enn meg både i verbale ord og utrykk.

Samt i mengde, er det skrevet garantert fem ganger også mer enn hva jeg har skrevet.

2.) Bevisførselen i rettsaken var ala Kongo og Nord Korea. Da blir Jan Aage Torp påstand rett og slett løgn.

Joh.e. 8. 44 I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.

3.) Lovanvendelsen er også så som så, når alle andre sier at det er feil lovanvendelse.

Torp skriver videre: "Først og fremst er trippel-dommen en seier for våre predikant-kollegaer som daglig blir hundset og mobbet av angjeldende blogger.»

Det er underlig hvordan Torp kan både lyve og fabrikkere da jeg ikke har hetset noen forkynnere. Dernest så skriver jeg ikke om forkynnere hver dag, men innimellom tar jeg opp ting der oppadgiftede blant forkynnere hater Torp åpenbart!

Sluttkommentar:

Det ser ut som dette med lovanvendelse som er brukt imot meg og den Himmelske blogg, er det som denne saken vil være det avgjørende, til slutt!

Det blir spennende om vi vinner frem med denne argumentasjonen. Dette skriver min advokat Brynjar Meling til Norsk Høyesterett:

Feil lovanvendelse, strl. (1902) § 390a

Det anføres at lagmannsrettens lovanvendelse er feil, fordi det via internett å gjøre ytringer fornærmede finner krenkende tilgjengelig for en vid og ubestemt personkrets evt. må anses som en æreskrenkelse, ikke som «ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd å ha krenket en annens fred». Æreskrenkelser er ved ikrafttredelsen av strl. (2005) – i motsetning til videreføring av tidligere § 390a – gjort straffrie. Korrekt lovanvendelse ville ha medført straffrihet for ankende part, strl. (2005) § 3, jfr. siste avsnitt på side 5 i lagmannsrettens dom.

Strl. (1902) § 390a og strl. (2005) § 266 tilsikter etter sin ordlyd å beskytte fornærmedes «fred», ikke hans æresfølelse. Strl. (1902) § 246 rammet den som krenket «en annens æresfølelse» § 247 den som skadet «en annens gode navn og rykte» eller som ytret noe som var egnet «til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit». Både egen æresfølelse og omdømme i andres øyne er – som ordlyden klart viser – noe annet enn og vesensforskjellig fra fornærmedes «fred».

Videre fastslår både Grl. § 100 og EMK art. 10 prinsippet om ytringsfrihet. Opphevelsen av de eldre straffebestemmelser vedr. æreskrenkelser må sees i lys av dette: Også ytringer som er ubehagelige, kontroversielle, til og med krenkende og sårende skal som det store og generelle utgangspunkt være straffrie. Når ytringene da heller ikke er rettet direkte til fornærmede – det hadde jo stått pastor Torp helt fritt helt å unnlate å lese akende parts blogg – og ikke påtvinges ham personlig på noe som helst vis, anføres det å være dobbelt konvensjons- og grunnlovsstridig å anse ytringene i Christensens blogg for straffbare uten å være beskyttet av ytringsfriheten.

Det anføres altså for det første å være i strid med klarhetskravet å tolke strl. (1902) § 390a utvidende på det vis lagmannsretten gjør, og for det andre at innholdet i de ytringer Christensen har kommet med ligger innenfor hva ytringsfriheten omfatter. § 390a kan uansett ikke innebære at ytringer som kanskje kunne, men ikke lenger kan straffes som ærekrenkelser i stedet straffes som krenkelse av en annens fred. En slik praksis blir etter ankende parts syn en uthulning og en omgåelse av et klart lovvedtak.

HR-2016-1015-A er ikke relevant i forhold til saken mot Christensen. I HR-2016-1015-A var det tale om en helt annen type straffbart forhold, hvor ordlyden i den aktuelle bestemmelsen også helt klart tar sikte på å omfatte et flertall av tenkelige modus, jfr. bl.a. at ordlyden omfatter påvirkning av fornærmede via tredjeperson («hans nærmeste»). Rt. 2010 s. 845 gjelder handlinger klart innenfor strl. § 390a, i og med at det var tale om (en eksepsjonelt stor mengde) emailer direkte til fornærmede.

De øvrige domsreferansene i lagmannsrettens dom eliminerer ikke behovet for en klargjørende vurdering av riktig rettsanvendelse gjennom en prejudikatdom av Norges Høyesterett.

Kontroversielle ytringer om navngitte personer, så vel angrep på livssyn som livsførsel, florerer på internett. Det at ytringer rettet til allmenheten kommer også den omtalte til kunnskap og kan falle denne tungt for brystet, må ikke bli en omveg til likevel å kunne straffeforfølge ytringer som lovgiver – klokt eller uklokt – ved vedtagelse og ikraftsettelse av ny straffelov med bred penn valgte å avkriminalisere.

(sitat slutt).

Det samme har advokat Jon Wessel Aas sagt ved flere anledninger. Her er noe av hva Wessel Aas har svart journalister:

Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas reagerer på at brudd på Straffelovens paragraf 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred» ligger til grunn i saken mot pastor Jan Kåre Christensen.

– Jeg kan ikke kommentere detaljene i saken, men jeg synes i prinsippet at det er spesielt at denne paragrafen blir brukt, fordi det her er snakk om ytringer i en blogg. Christensen oppsøker altså ikke Torp på telefon, tekstmelding eller på annen måte direkte, men skriver hva han mener om ham som pastor i bloggen. Det ligger utenfor kjerneområdet den aktuelle bestemmelsen, sier Wessel-Aas, som understreker at han kun kjenner saken gjennom opplag i Vårt Land og ved å ha lest selve tiltalebeslutningen.

Wessel-Aas viser til at den nevnte bestemmelsen i straffeloven fra gammelt av er blitt kalt «telefonsjikaneloven».

– Det er klart at mobbing og trakassering i sosiale medier over tid kan gjøre at folk ikke orker å være der mer. Men jeg synes likevel det er viktig at domstolen ikke utvider straffebestemmelsen til å omfatte for mye. Det er et poeng å være så konkret som mulig når en skal begrense ytringsfrihet gjennom lovgivning, sier Wessel-Aas.

Utsagn som «å leve i hor» gjør det mer nærliggende å bruke injurieretten, mener advokaten. Injurier er avkriminalisert i den nye straffeloven og kan dermed kun danne grunnlag for sivilt søksmål. Det virker mer relevant i denne saken, ifølge ham.

– Jeg mener det er fare på ferde dersom paragrafen i straffeloven blir utvidet ved å legge til noe som ikke lenger er kriminelt, sier Wessel-Aas.

Offentlig person. – Hvilke konsekvenser kan en eventuell dom få?

– Dersom det blir en straffedom i tråd med tiltalen, mener jeg mye annet kan dømmes på samme måte. Det vil gjøre grensene for ytringsfrihet lite tydelige, noe som igjen kan føre til at folk unngår å ytre seg, svarer Wessel-Aas og viser til at det uansett finnes bestemmelser til vern mot usanne beskyldninger, krenkelser av privatlivets fred, trusler og oppfordring til vold.

Wessel-Aas peker på at Torp er en kjent skikkelse i Kristen-Norge og langt på vei i samme posisjon som mange politikere.

– Rommet må være større når det dreier seg om ytringer om offentlig personer.

Christensen er uenig i hvordan Torp praktiserer forholdet mellom liv og lære, altså hans tolkning av bibelske tekster, fremhever Wessel-Aas.

– Også der skal takhøyden være stor.

Ja til høyesterett.

Mediretts- og ytringsfrihet ekspert, advokat Jon Wessel-Aas mener at uttalelsene til Christensen ikke er straffbare.

- Det spesielle i denne saken er at man bruker straff etter en straffebestemmelse som i alle fall historisk og i sin kjerne skal ramme de mer direkte fredkrenkelser, sier han.

Wessel Aas mener det er mer naturlig å vurdere om blogginnleggene er ærekrenkelser?

Han viser til at Stortinget har en intensjon at ærekrenkelser skal være en sak mellom partene og derfor må forfølges gjennom sivilt søksmål med krav om erstatning.

Slike saker er ikke lenger en sak for politiet og påtalemyndigheter.

I prinsippet innebærer lagmannsrettens syn også pressens alminnelige publikasjoner kan straffeforfølges etter bestemmelsen om fredkrenkelser.

Han ser gjerne at Høyesterett tar tak i saken.

- Dette prinsipielle lovtolkningsspørsmålet bør ideelt sett få sin avklaring i Høyesterett mener Wessel Aas.