Jonatan og Jonathan er mannsnavn dannet av hebraiske jonathan, «Jahve har gitt».
Jonatan fullførte ikke løpet og sitt livskall
2. Tim. 4. 7 Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. 8 Så ligger da rettferdighetens krans rede for mig, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi mig på hin dag, dog ikke mig alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse. 1. Samuelsbok 14. 24 Mens nu Israels menn var hårdt anstrengt den dag, lot Saul folket sverge og sa: Forbannet være den mann som nyter nogen mat innen aften, før jeg får hevnet mig på mine fiender! Og det var ingen av folket som smakte mat. 25 Så kom alt folket inn i skogen; der var det honning på marken, 26 og med det samme folket kom inn i skogen, fikk de se en hel strøm av honning; men ingen av folket førte sin hånd til munnen av frykt for eden. 27 Men Jonatan hadde ikke hørt på at hans far lot folket sverge; han rakte ut staven han hadde i hånden, og dyppet enden av den i honningen og førte så hånden til munnen igjen; da blev hans øine klare. 28 Da tok en mann av folket til orde og sa: Din far har latt folket sverge og sagt: Forbannet være den mann som nyter mat idag! Og således er folket blitt utmattet. 29 Jonatan svarte: Min far har ført ulykke over landet; se bare hvor klare mine øine er blitt fordi jeg har smakt litt av denne honning; 30 hvor meget større vilde ikke mannefallet blandt filistrene være blitt dersom folket idag hadde fått ete av det hærfang de har tatt fra sine fiender! 31 Den dag slo de filistrene og forfulgte dem fra Mikmas til Ajalon, og folket blev meget utmattet 32 og tok straks fatt på hærfanget; de tok småfe og storfe og kalver og slaktet dem på marken og åt kjøttet med blodet i. 33 Så kom det nogen og fortalte Saul det og sa: Folket synder mot Herren og eter kjøtt med blodet i. Han sa: I har båret eder troløst at; velt nu en stor sten hit til mig! / 34 Så sa Saul: Gå omkring blandt folket og si til dem at hver av dem skal komme hit til mig med sin okse og sitt lam og slakte dem her og så ete, forat de ikke skal synde mot Herren og ete kjøttet med blodet i. Da førte hver mann av folket med egen hånd sin okse frem om natten og slaktet dem der. 35 Og Saul bygget et alter for Herren; det var det første alter han bygget for Herren. 36 Derefter sa Saul: La oss inatt dra nedover og sette efter filistrene og plyndre blandt dem til morgenen lyser frem, og ikke la en eneste mann blandt dem bli i live. De svarte: Gjør aldeles som du synes! Da sa presten: La oss trede hit frem for Gud! 37 Så spurte Saul Gud: Skal jeg dra nedover og sette efter filistrene? Vil du gi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dag. 38 Da sa Saul: Tred hit alle høvdinger blandt folket, så I kan få vite og se hvorledes det har sig med den synd som er gjort idag! 39 For så sant Herren lever, han som frelser Israel: Om så skylden er hos Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø! Men ingen av hele folket svarte ham. 40 Så sa han til hele Israel: Stå I på den ene side, så skal jeg og Jonatan, min sønn, stå på den andre side. Folket svarte Saul: Gjør som du synes! 41 Da sa Saul til Herren, Israels Gud: La sannheten komme frem! Og loddet falt på Jonatan og Saul, men folket gikk fri. 42 Så sa Saul: Kast lodd mellem mig og Jonatan, min sønn! Og loddet falt på Jonatan. 43 Da sa Saul til Jonatan: Si mig hvad du har gjort! Jonatan fortalte ham det og sa: Jeg tok litt honning på enden av staven jeg hadde i min hånd, og smakte på den; her står jeg, jeg må dø. 44 Da sa Saul: Gud la det gå mig ille både nu og siden om du ikke nu skal dø, Jonatan! 45 Men folket sa til Saul: Skulde Jonatan dø, han som har vunnet denne store seier i Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, skal det ikke falle et hår av hans hode til jorden; for med Guds hjelp har han gjort sin gjerning idag. Således fridde folket Jonatan fra døden. Vi synger i Sildiregn på Nr. 171 en sang om dette: Kong Saul forbød alt folket mat – Jonatan åt av Herrens fat. Han stakk sin stav i honning klar. Og hans øyne fikk en glans så underbar. Kor: I klippen honning er, i klippen honning er – Overflod av honning nu i klippen er. Kom, smak og se at Gud er god. I klippen overflod av honning er. Sjelden god og innholdsrik sang som forteller om det som skjedde her i 1 Samuelsbok. Hva var det egentlig som skjedde? Vi leser i begynnelsen av kapitelet, for at du skal få med deg alt, så sakser jeg inn det avsnitte jeg ikke tok med til å begynne med. 1. Samuelsbok 14. 1. Så hendte det en dag at Jonatan, Sauls sønn, sa til svennen som bar hans våben: Kom, la oss gå over til filistrenes forpost der borte på den andre side! Men han sa ikke noget om det til sin far. 2 Saul lå dengang i utkanten av Gibea under granatepletreet ved Migron, og krigsfolket som han hadde hos sig, var omkring seks hundre mann; 3 der var også Akia, sønn til Akitub, som var bror til Ikabod, sønn av Pinehas, sønn av Eli, Herrens prest i Silo; han bar dengang livkjortelen. Men folket visste ikke at Jonatan var gått bort. 4 Mellem skarene som Jonatan søkte å komme frem igjennem for å nå til filistrenes forpost, var det en bratt klippe på hver side; den ene hette Boses og den andre Sene. 5 Den ene klippe reiser sig bratt i nord midt imot Mikmas, den andre i syd midt imot Geba. 6 Så sa Jonatan til svennen som bar hans våben: Kom, la oss gå over til disse uomskårnes forpost! Kanskje Herren gjør noget for oss; for intet hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få. 7 Hans våbensvenn svarte ham: Gjør alt hvad du har i sinne! Gå du bare! Jeg skal følge dig hvor du vil. 8 Da sa Jonatan: Nu går vi over til mennene der, og de vil få se oss. 9 Hvis de da sier til oss: Stå stille til vi kommer bort til eder! - så blir vi stående hvor vi er, og går ikke op til dem. 10 Men hvis de sier: Kom op til oss! - så går vi op; for da har Herren gitt dem i vår hånd. Dette skal vi ha til tegn. 11 Da de nu begge var kommet så langt at de kunde sees fra filistrenes forposter, sa filistrene: Se, der kommer hebreerne ut fra hulene som de har skjult sig i. 12 Og mennene på forposten ropte til Jonatan og hans våbensvenn og sa: Kom op til oss, så skal vi si eder noget! Da sa Jonatan til sin våbensvenn: Stig op efter mig, for Herren har gitt dem i Israels hånd. 13 Så kløv Jonatan op på hender og føtter, og hans våbensvenn efter ham; og de falt for Jonatan, og hans våbensvenn gikk efter ham og slo dem ihjel. 14 Ved det første angrep Jonatan og hans våbensvenn gjorde, falt omkring tyve mann på en strekning som halvparten av den mark som kan pløies på en dag. 15 Da blev det redsel i leiren, på marken omkring og blandt alt folket; også forposten og herjeflokken blev grepet av redsel. Jorden skalv, og det kom en redsel fra Gud. 16 Og da Sauls vakter i Gibea i Benjamin fikk se at hopen opløste sig, og at de holdt på å støte og trenge hverandre, 17 sa Saul til de folk han hadde hos sig: Tell efter og se hvem som er gått fra oss! Så tellet de efter, og det viste sig at Jonatan og hans våbensvenn ikke var der. 18 Da sa Saul til Akia: Kom hit med Guds ark! Guds ark var på den tid der blandt Israels barn. 19 Men mens Saul talte med presten, blev bulderet i filistrenes leir større og større; da sa Saul til presten: La det være! 20 Og Saul og alt folket som han hadde hos sig, samlet sig, og da de kom dit hvor striden stod, fikk de se at den ene hadde løftet sverdet mot den andre, og alt var i ett røre. 21 Også de hebreere som nu likesom før var med filistrene, og som hadde draget op med dem og var rundt omkring i deres leir, slo sig sammen med de israelitter som var med Saul og Jonatan. 22 Og da de israelitter som hadde skjult sig i Efra'im-fjellene, hørte at filistrene flyktet, satte også de alle efter dem og stred mot dem. 23 Således hjalp Herren Israel den dag, og striden drog sig bortover forbi Bet-Aven. Her var Israels barn i strid med Filisterne som dagens Palestina-Arabere har hentet sitt navn i fra. Disse var ikke Arabere, men antagelsesvis grekere og fra øyene rundt der som hadde emigrert ned til Israel og ble slik Israels fiender. Jonatan viste pågangsmot, list og stolte på Herren Vi ser her hvordan den unge Jonathan og hans våbensvenn evnet å gå imot fienden og vinne seier mens Israel satt redde og trette tilbake. Jonatan viste at seieren lå hos Herren, derfor sier han også følgende: «Kom, la oss gå over til disse uomskårnes forpost! Kanskje Herren gjør noget for oss; for intet hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få». Det fikk di i sannhet også erfare og drepte flere av fienden slik at det ble en vidunderlig seier, mens fienden ble påført et kraftig nederlag. Saul hans Far hadde nektet hele hæren mat, inklusiv Jonatan Dette sa Saul, hans Far: «Forbannet være den mann som nyter nogen mat innen aften, før jeg får hevnet mig på mine fiender!» Og det var ingen av folket som smakte mat da han hadde sverget dette. Men «heldigvis» hadde ikke Jonatan hørt dette, derfor leser vi hva han gjorde: « Så kom alt folket inn i skogen; der var det honning på marken, og med det samme folket kom inn i skogen, fikk de se en hel strøm av honning; men ingen av folket førte sin hånd til munnen av frykt for eden. Men Jonatan hadde ikke hørt på at hans far lot folket sverge; han rakte ut staven han hadde i hånden, og dyppet enden av den i honningen og førte så hånden til munnen igjen; da blev hans øine klare». Jonatan fikk klare og blanke øyne Det er vidunderlig med slike personer, som «ikke vet bedre». Det er akkurat slike Herren bruker, og som de religiøse misliker og ikke forstår seg på. De ter seg annerledes men er lykkelige og vinner alltid seier! Mens den gemene hop lider nederlag og mange ganger er verdens barn bedre stilt enn den store religiøse hop for den er i fangenskap! Slik var det den gang og slik er det i dag. Hvilken røst følger du? Og har du «blinde» øyne slik at Herren kan bruke deg, eller følger du alltid mengden og blir en åndelig krøpling og forvirret? Valget gjør du selv kjære venn! Jonatan ble berget av folket da han hadde spist av honningen og fått klare øyne Vi leser at hans Far Kong Saul ville drepe ham, men han ble berget av folket: «Da sa Saul til Jonatan: Si mig hvad du har gjort! Jonatan fortalte ham det og sa: Jeg tok litt honning på enden av staven jeg hadde i min hånd, og smakte på den; her står jeg, jeg må dø. Da sa Saul: Gud la det gå mig ille både nu og siden om du ikke nu skal dø, Jonatan! Men folket sa til Saul: Skulde Jonatan dø, han som har vunnet denne store seier i Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, skal det ikke falle et hår av hans hode til jorden; for med Guds hjelp har han gjort sin gjerning idag. Således fridde folket Jonatan fra døden». Den religiøse ånd vil alltid stoppe det som er fra Gud da den er ett med Satan Satan er svært religiøs, ja så religiøs og «from» at han tror på Gud. Det gjør også Pastorer og Biskoper rundt omkring, de tror på Gud. Men det er kun de som adlyder Gud som har løftet om å få del i Gud selv. Ap.gj 5:32 Og vi er hans vidner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud gav dem som lyder ham. Jonatan gikk med «døve» ører og vant seier Vi leser: «Men Jonatan hadde ikke hørt på at hans far lot folket sverge; han rakte ut staven han hadde i hånden, og dyppet enden av den i honningen og førte så hånden til munnen igjen; da blev hans øine klare». Til mer du går med «døve» ører for den gemene hop og de religøse ledere, dess mer brukbar vil du være for Gud i det store og hele. Det er fint med felleskap, til sine tider. Men også slitsom da det er så mange som vil diktere deg og mene noe om deg. Da er det mye, mye bedre å søke i første omgang ut alene med Herren og være i sammen med Herren, og en åpen bibel. Det gjør underverk, og lære seg å lytte etter Gud og kjenne hva han vil. Du vil vinne mer enn seier, vær du sikker. Jeg kan nevne tusenvis av opplevelser og for en berikelse å være annerledes og være knyttet til Herren. Salme 91. 14 For han henger fast ved mig, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn. I den hebraiske grunnteksten står det at han er limt fast ved meg, herlig! Jonatan var ydmyk Jonatan var en mann som regnet med Gud, og som stolte fullt og fast på Herren. Da er man ydmyk. Og han viste også at han var ydmyk da hans Far Kong Saul ville drepe ham etter han hadde spist av honningen. Men heldigvis, folket fikk stoppet hans far fra å gjøre en slik udåd. Ydmykhet er vel det aller største problemet blant de troende i Norge i dag, i særs de som skal lede menigheten. Tenker på hva jeg har erfart som troende. Det er ikke snakk om hva Guds ord sier i de aller fleste spørsmål. Men å beholde sine posisjoner, holde seg inni varmen og være korrekt med hensyn til den læren som er oppe og vedtatt tin enhver tid. Er dette ydmykhet? Nei det er alt annet enn det! Jonatan ble Kong Davids beste venn En pakt er en overenskomst mellom to eller flere mennesker. Man har så forpliktet seg til å handle og leve etter denne overenskomsten. Det Gamle Testamentes ord for pakt, er det hebraiske ”Berith”. Direkte oversatt betyr det: "å skjære slik at blod utgytes." Forklaringen på dette finner vi allerede i Edens have. ”Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem.” (1. Mosebok 3:21) Da menneskene hadde forbrutt seg mot Gud, lot Han et uskyldig dyr dø i deres sted, for "syndens lønn er døden". Å synde mot Gud kvalifiserer til å miste livet! Men offerdyrets skinn skulle nå dekke over deres fysiske nakenhet, likesom dyrets blod skulle dekke over deres "åndelige nakenhet". Og gjennom dyrets blod ble tilgivelse gitt. DETTE VAR DEN FØRSTE BLODSPAKT MELLOM GUD OG MENNESKER! Deretter finner vi det samme igjen i fortellingen om Kain og Abel: "...Abel bar fram et offer, han gav av de førstefødte lammene i saueflokken.......og Herren så til Abel og hans offer..." (1. Mosebok 4:2-5) Gud så ikke til Kains offer, fordi DET VAR BARE ET STEDFORTREDENDE LIVS BLOD SOM KUNNE DEKKE OVER MENNESKETS SYNDER! Kain visste også dette, men han vegret seg for å adlyde Gud, idet han mente at produktet av hans arbeid burde være nok. Av dette ser vi at helt fra begynnelsen av, var en pakt i Guds øyne identisk med en blodspakt. Blodet kunne ikke erstattes med frukten av menneskets egne gjerninger! B: Paktens form og innhold En blodspakt kan ikke oppheves. De som inngår en slik pakt, må love å gi sitt liv, sin lojalitet og sin beskyttelse til hverandre for alltid - til døden skiller dem ad. Vi skal se nærmere på dette... ”Etter Davids samtale med Saul ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til seg, han lot ham ikke mer få vende tilbake til sin fars hus. Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv. Jonatan tok av seg den ytterkappen han hadde på, og ga den til David, likeså krigsklærne sine, ja, også sverdet og buen og beltet. Så dro David ut. Han bar seg klokt at i alt det Saul satte ham til. Saul satte ham over krigsmennene sine, og han var vel likt av hele folket, også av Sauls tjenere.” (1. Samuel 18:1-5) Israels folk hadde et helt spesielt ritual ved inngåelsen av en blodspakt. Når to jødiske menn møttes i en slik pakt, skjedde dette etter en bestemt seremoni, i ni ulike faser. Og alle disse rituelle handlingene peker fram mot Jesu Forsoning på korset. 1. Man byttet kappe med hverandre. Kappen symboliserte personen/eieren. Gjennom denne handlingen sa man: "Jeg stiller mitt liv og min eiendom til din disposisjon." Dette peker fram mot Forsoningen. Jesus døde og gav sitt liv for oss. Vi døde fra oss selv og lever for Ham. 2. Man byttet belte med hverandre. Dette beltet tjente ikke til å holde buksene oppe, men til å holde på våpnene; kniven, buen, pilene og sverdet. Symbolsk sett gav man hverandre alt som representerte styrke og muligheten til å beskytte hverandre. Man sa gjennom denne handlingen: "Den som angriper deg, angriper også meg. Jeg vil kjempe med deg. Jeg skal hjelpe deg og beskytte deg med alt som står i min makt. Jeg gir min styrke til deg. Om noen kommer imot deg, forplikter jeg meg til å kjempe med deg." ”Herren er min styrke og mitt skjold. Til ham har mitt hjerte satt sin lit, og jeg blir hjulpet. Derfor fryder mitt hjerte seg, og jeg vil prise ham med min sang. Herren er deres styrke. Han er et frelsens vern for sin salvede.” (Salme 28:7-8) 3. Man skar et dyr på langs, slik at det ble delt i to like halvdeler. Disse stykkene la man så med ryggsiden mot hverandre, men med plass imellom for paktspersonene. Disse to stykkene symboliserte en mur av blod på begge sider, med de to paktspersonene i midten. Disse sto så rygg mot rygg mellom dyrets halvdeler. På denne måten sa man til hverandre: "Jeg dør bort fra meg selv. Jeg gir opp mine egne rettigheter. Jeg lever ikke bare for meg selv lenger, jeg lever for deg." Dette er et forbilde på at KRISTUS DØDE OG LEVER FOR OSS OG I OSS! ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Galaterne 2:20) ... Og VI LEVER FOR GUD! ”Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham.” (Lukas 20:38) ”For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til.” (Romerne 14:7-8) 4. Man gikk i et "åttetall" innimellom de blodige stykkene. Denne "åttetallsvandringen" symboliserer evigheten. Man møttes deretter på midten, ansikt til ansikt. Man sa dermed til hverandre: "Denne pakten er evig. Vår vandring sammen varer helt til døden skiller oss ad. Om jeg dør før du dør, er mine etterkommere forpliktet til å føre pakten videre. Og om du dør før jeg dør, er jeg forpliktet til å møte dine etterkommeres behov - så sant det står i min makt." (Gifteringen er egentlig et symbol som inneholder det samme budskap som denne åttetallsvandringen). Deretter uttalte de forbannelser over seg selv om de ikke innfridde sine pakts- forpliktelser. De pekte på det blodige dyret som var blitt delt i to deler og sa: "Slik må Gud gjøre med meg om jeg noensinne bryter denne pakten." Denne evighetsvandringen peker fram mot Golgatapakten, som er en evig pakt. ”Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.” (Hebreerne 13:20-21) 5. Man holdt opp sin høyre hånd, skar en liten rift midt i håndflaten, og tok hverandre i hendene. Mens blodet ble blandet, sverget de hverandre troskap. De beseglet pakten med blodet fra sine egne hender. Dette peker fram mot at Jesu hender ble naglet fast for vår skyld. 6. Man byttet navn eller fikk et tillegg i navnet sitt. (Som ved giftemål). På denne måten sa man: "Du er en del av meg og jeg er en del av deg." Jesus har gitt oss et nytt navn gjennom Forsoningen. Men dette er det bare Han selv som kjenner. ”Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det.” (Åpenbaringen 2:17) 7. Man varmet kniven i flammen, og beseglet sine sår (i håndflaten) med kniven. De bar nå merket i sine hender så lenge de levde. Dette var et evig minnesmerke etter blodspakten. Dette merket skulle minne om paktens ansvar, forpliktelser og rettigheter. Men dette var også et vitnesbyrd for andre om at man ikke var alene, men hadde en paktspartner. Den som ville røre en som var paktsmerket, måtte regne med å komme i konflikt med en som var sterkere og mektigere enn den første. Jesu naglemerkede hender er et evig paktsmerke om Forsoningen på Golgata. Når Jesus ser på sine hender, minnes Han de løfter som er knyttet til pakten. 8. Så spiste man et "paktsmåltid". Som regel var dette brød og vin, med en symbolsk betydning. Som i Herrens nattverd representerte brødet kroppen og vinen blodet. Man ble på denne måten "ett" med hverandre. ”Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet.” (l. Korinter l0:17) 9. Til slutt reiste man opp et minnesmerke på paktstedet. Dette kunne være en haug med steiner, eller tre som ble plantet osv. Dette kan også sammenlignes med å "reise en bauta" over noen. Jonatan sviktet Kong David når han trengte ham mest 1. Samuelsbok 20. 40 Så gav Jonatan sine våben til gutten og sa til ham: Gå og ta dem med dig til byen! 41 Da gutten var kommet dit, kom David frem på sydsiden [av stenen], og han falt på sitt ansikt til jorden og bøide sig tre ganger; og de kysset hverandre og gråt sammen, og David storgråt. / 42 Og Jonatan sa til David: Gå bort i fred! Hvad vi to har svoret i Herrens navn da vi sa: Herren være vidne mellem mig og dig og mellem min ætt og din ætt til evig tid [det skal stå fast]. 43 Så brøt han op og gikk sin vei; men Jonatan gikk inn i byen. Kong David og hans menn fluktet fra Kong Sauls, far til Jonatan. Her og nå sa var oppbruddets time komme for Jonatan, men han søkte sin trøst og støtte i sin far og hans regime, som ville drepe David. Det går an for en tid å ri på to hester, men ikke i det lange løp. Det er bra å være en god diplomat, men her skulle Jonatan sagt takk og farvel til sin kyniske far, men han forble tro i mot sin far og ble også drept i sammen med sin far i kamp med Filisterne. Skriften sier: 4 Mosebok 32. 23 Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder. Hvilken synd gjorde Jonatan? Unnfallenhets synd. Skriften sier: Jakob 4. 17 Derfor, den som vet hva godt han skal gjøre og ikke gjør det, for ham er det synd. Jonatan hadde inngått en pakt med David, som han ikke sto med i fullt ut, det ble hans bane. Vi får håpe at han ble frelst, som gjennom ild. Men han fikk aldri fullført sitt kall og tjeneste da han skulle være den neste etter Kong David. Han ble ikke det, men drept i slaget med Filisterne. 1. Samuelsbok 31. 2 Og filistrene var like i hælene på Saul og hans sønner, og de drepte Jonatan og Abinadab og Malkisua, Sauls sønner. 6 Således døde Saul og hans tre sønner og hans våbensvenn og alle hans menn på en og samme dag. Jonatan falt – døde. Kong David falt og reiste seg etterpå da han omvendte seg. Ord. 24. 16 For syv ganger faller den rettferdige og står op igjen, men de ugudelige kastes over ende når ulykken kommer. Mika 7. 8 Gled eder ikke over mig, I mine fiender! Når jeg er falt, står jeg op igjen; når jeg sitter i mørket, er Herren lys for mig. Hvorfor «virket» ikke dette på Jonatan? Han hadde gått for langt med sin far som dypes sett er å følge verden og Satan. Derfor når Gud kaller deg til oppbrudd er det utrolig viktig å være lydig, hvis ikke kan resultatet blir katastrofalt! 2. Kor. 6. 14 Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hvad samlag har rettferd med urett, eller hvad samfund har lys med mørke? 15 Og hvad samklang er det mellem Kristus og Belial, eller hvad lodd og del har en troende med en vantro? 16 Og hvad enighet er det mellem Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblandt dem og ferdes iblandt dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. 17 Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, 18 og jeg vil være eder en far, og I skal være mig sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige. Gud kaller i dag ut et folk for seg, og ikke motsett deg Herren på noen områder i livet ditt. Jeg kan ikke si hva som Gud taler til deg og ditt hjerte, men aldri stå Guds kall imot, men alltid si ja, skulle du svike – noe vi alle gjør til tider – så omvend deg og bekjenn det som synd. Har du første sagt ja til Herren, så krever han fullkommen lydighet. Jakob 4. 5 Eller mener I at Skriften taler fåfengt? Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir. Skal til slutt ta med en sann historie. Det var ei dame som fikk høre at hennes datter hadde fått et misjonskall, og dette kostet for mye for hennes mor. Hun sa til Herren, ikke send henne ut på misjonsmarka, ta henne heller til deg, jeg vil ikke miste henne. Gud hørte hennes bønn, kort tid etterpå ble hennes eneste datter drept i en bilulykke. Det koster også å si nei til Herrens kall. Dette ser vi med Jonatan som hadde alle forutsetninger og hadde begynt på veien, men som sviktet og ble liggende etter, det ble hans bane. Galaterbrevet 3. 3 Er I så uforstandige? I begynte i Ånd; vil I nu fullende i kjød?
