Nr. 3123:
Dommen i
fra Oslo Tingrett – en totalt grunnløs og urettferdig dom der Edvards Os dikter
inn i dommen hva som ble sagt mellom meg og Kaja Aubert Lange selv om han aldri
selvfølgelig har hørt samtalen!
Dette sier
PBE sitt regelverk.
Følgende unntak tillates:
a. På flate og svakt skrånende tomter skal
samlet høyde på støttemurer, fyllinger og/eller skjæringer ved bebyggelse
maksimalt være 0,5 meter.
b. For skrånende tomter med fall 1:6 – 1:3
skal høyde på støttemurer, fyllinger og/eller skjæringer samlet ikke overskride
1 meter.
c. For bratte tomter med terrengfall mer enn
1:3 skal høyde på støttemurer, fyllinger og/eller skjæringer samlet ikke
overskride 1,5 meter.
Videre står
det.
6.5
Ved alle
tiltak etter plan- og bygningsloven (pbl) skal det legges stor vekt på bevaring
av eksisterende terreng og vegetasjon. Terrenginngrep for å oppnå høyere
utnyttelse, annen plassering eller høyere gesims- og terrenghøyde enn tomtens
naturlige topografi legger til rette for tillates ikke. Ferdig planert terreng
skal tilsvare eksisterende terrengnivå.
Følgende
unntak tillates:
C. For
bratte tomter med terrengfall mer enn 1:3 skal høyde på støttemurer, fyllinger
og/eller skjæringer samlet ikke overskride 1,5 meter.
Vår skråning
er der!
https://blog.janchristensen.net/2022/11/nr-3117-er-det-rett-for-oss-som-kristne.html
https://www.sokelys.com/selv-nazistene-og-adolf-hitler-var-ikke-sa-ille-som-det-offentlige-er-imot-oss-er-vi-overbevist-om-for-dette-er-ikke-noe-annet-enn-et-offentlig-overgrep/
https://blog.janchristensen.net/2022/11/nr-3122-at-anken-var-til-borgarting.html
Bildet av
vår mur og eiendom her
Det er
fullstendig narsissistisk og løgnaktig over hele det offentlige i vår sak.
Bildet her
er PBE har brukt hele veien for å vise at vår eiendom er flat.
Her er det
reelle, og PBE og det offentlige står det i alle regler og alt de skriver. At det
er viktig å bevare det naturlige fallet.
Det har vi
gjort ved å bygge vår mur.
Norge –
spesielt rettstaten, er et gjennomkorrupt land der menneskerettigheter spises
til frokost hver dag, og bare at befolkningen har latt seg kjøpe til å tro noe
annet. Hvorfor? Selvfølgelig, de aller fleste unngår dette. Hvis de rike og
promonente erfarer dette, har de penger og kontakter for å komme seg ut av
dette. Hvis en vanlig mann og kvinne blir rammet, så kan en være sikker på en
ting. Ingen står opp for deg, aller minst pressen og andre som kunne ha belyst
hvor korrupt og ille lille Norge egentlig er, gjennom korrupt når det kommer
til penger, makt og rettsvesenet!
Her er
dommen, en gjennom korrupt dom:
DOM fra Oslo tingrett 11 desember
2018
Saken
gjelder gyldigheten av avslag på dispensasjon etter plan- og bygningsloven §
19-2 annet ledd.
Framstilling
av saken
I 2012 kjøpte Berit og Jan Kåre Christensen en enebolig i Krokstien
2C i Oslo. Boligen er en av fire nyoppført eneboliger i Krokstien 2A-D.
Ferdigattest for tiltakene ble gitt 16.10.15. Den aktuelle eiendommen ligger
mot Stormyrveien, noe høyere i terrenget enn i veien.
Etter innflytting har Christensens utført arbeider utomhus.
Dette omfatter en trapp ned til Stormyrveien, en redskapsbod på ca. 12 kvm., og
en 11 meter lang og ca. 1,85 meter høy støttemur ut mot Stormyrveien, hvor det
er fylt på med masser slik at de nå har en plan flate der terrenget tidligere skrånet
ned mot veien. Bildet viser boligen og støttemuren med et gjerde på toppen.
Arbeidet med støttemur og planering av tomten er formentlig
utført vinter/våren 2014, og boden ble ifølge saksøker oppført noe forut for
dette.
Oslo kommune v/plan- og bygningsetaten (heretter omtalt som
kommunen) mottok den 24.4.14 en søknad om dispensasjon fra vegloven § 29 og fra
bestemmelsene om utnyttelsesgrad i reguleringsplanen (småhusplanen) § 10.
Tiltakstype var bod/garasje. Ved
kommunens brev av 9.7.14 ble tiltakshaver meddelt at søknaden var så mangelfull
at den ikke kunne tas til behandling. Byggesaken ble derfor avvist og
avsluttet.
- 3 -
18-104017TVI-OTIR/06
Den 1.7.16 mottok kommunen søknad om oppføring av bod og
støttemur. Når det gjaldt boden ble det søkt om dispensasjon fra bestemmelsene
om utnyttelsesgrad i småhusplanen og avstandsbestemmelsene i vegloven § 29. Når
det gjaldt støttemuren ble det søkt om dispensasjon fra småhusplanene § 6.5
mht. terrenginngrep, og reguleringsformålet trafikkområde vei. Begge tiltak var
allerede utført og søknadene ble vurdert og behandlet parallelt.
Kommunen la til grunn at rammetillatelse til støttemuren
fordret dispensasjon fra reguleringsbestemmelsens § 6.5 om terrenginngrep, samt
avstandskravet i vegloven § 29, mens rammetillatelse til boden fordret
dispensasjon fra småhusplanens bestemmelse om maksimalt tillatt %-BYA på 24%.
Kommunen vurderte om det var grunnlag for å gi dispensasjon etter plan- og
bygningsloven § 19-2.
Når det gjaldt boden vurdert kommunen fordelene og ulempene
ved tiltaket opp mot hverandre, og mente det ikke var en klar overvekt av
fordeler ved å gi dispensasjon.
Når det gjaldt støttemuren, mente kommunen at en
dispensasjon ville medføre en vesentlig tilsidesettelse av hensynene bak
reguleringsbestemmelsene. Det var heller ikke en klar overvekt av fordeler ved
å gi dispensasjon.
Kommunens konklusjon ble dermed at lovens vilkår for å gi
dispensasjon ikke oppfylt. I vedtak av hhv. 14.10. og 20.10.16 ble derfor
søknadene om oppføring av støttemur og bod avslått.
Christensen påklaget vedtaket. Han anførte at kommunen
muntlig hadde veiledet han om at muren ikke var søknadspliktig, og at den ble
oppført i god tro. Videre viste han til at det ville bli en økonomisk
belastning og oppleves som en straff om muren måtte fjernes. Han mente dessuten
at avslaget innebar forskjellsbehandling og viste til at det var mange
tilsvarende murer i området.
Kommunen fant ikke grunn til å omgjøre sine vedtak. Saken
ble derfor oversendt til Fylkesmannen i Oslo og Akershus (heretter
Fylkesmannen).
Fylkesmannen var enig med kommunen i at vilkårene for å gi
dispensasjon ikke var oppfylt. Klagen ble derfor avslått i to vedtak av 10.4.18
vedrørende hhv. støttemur og bod.
Christensen klaget deretter saken inn for Sivilombudsmannen,
som gjennomgikk sakens dokumenter, og avsluttet saken med følgende oppsummering
i brev av 30.5.18:
Fylkesmannen har gjort konkrete og grundige vurderinger.
Fylkesmannen synes å ha sett og vurdert relevante momenter under vurderingene
av om det er grunnlag for å gi dispensasjoner. Ombudsmannen er tilbakeholden
med å overprøve forvaltningens
- 4 -
18-104017TVI-OTIR/06
vektlegging av relevante momenter. Etter dette er det ikke
funnet tilstrekkelig grunn til å iverksette nærmere undersøkelser på bakgrunn
av klagen hit.
Ved brev av 8.6.18 ble Fylkesmannen bedt om å omgjøre sine
vedtak. Fylkesmannen avslo anmodningen den 14.6.18.
Ved stevning av 4.7.18 ble saken brakt inn for Oslo
tingrett. Staten tok til motmæle i tilsvar av 16.8.18. Hovedforhandling ble
holdt 11.12.18. Retten mottok forklaringer fra Jan Kåre Christensen og Berit
Nyland Christensen. Det ble i tillegg ført dokumentbevis, slik det fremgår av
rettsboken.
Saksøkerens
påstand og påstandsgrunnlag
Saksøkeren
har nedlagt slik endelig påstand:
1. Fylkesmannens vedtak av 10. april 2018 er ugyldige. 2.
Saksøker får beholde mur, trapp og bod som det er i dag. 3. Staten ved
Kommunal- og Moderniseringsdepartementet dømmes til å betale sakens kostnader.
Til støtte for påstanden har han i det vesentlige anført:
Støttemuren
Den oppførte støttemuren er ca. 11 meter lang i mannshøyde.
Den opprinnelige løsningen med skrånende terreng ned mot Stormyrveien var uhensiktsmessig.
Støttemuren har gitt en flatere tomt, den hindrer utglidning av masser, og
ligger en godt stykke unna den asfalterte kjørebanen. Støttemuren har gitt
saksøker et flott uteområde, for sittegrupper og ulike aktiviteter. Den er
plassert over en lavere, eldre natursteinmur, og innskrenker ikke veibanen.
Tvert imot ligger den noen lengre fra asfalten enn den tidligere bakken gjorde,
og den har gjort det enklere for fotgjengere å spasere forbi. Den eneste
endringer er at muren har blitt høyere enn den gamle. Høyden er imidlertid ikke
fremtredende på stedet, men i samsvar med det som ellers er av murer i området.
Estetisk innebærer muren en forbedring.
Det går en bussrute gjennom Stormyrveien. Det har ikke
kommet noen tilbakemelding fra busselskapet om at muren har vært til hinder for
trafikken. Den har heller ikke vært til hinder for vedlikehold eller snømåking.
I realiteten er det ingen ulemper
med muren. Man står egentlig bare overfor fordeler. Da kan det gis
dispensasjon. Muren innebærer ikke at noen bestemmelser i vesentlig grad har
blitt overtrådt.
- 5 -
18-104017TVI-OTIR/06
Før muren ble satt opp, var saksøker
i kontakt med saksbehandler Lange i kommunen. De hadde to telefonsamtaler. Han
spurte bl.a. om oppføring av mur på den gamle muren. Det kan ikke utelukkes at
det i samtalen oppsto misforståelser eller uklarheter. Saksøker oppfattet
det slik at han ble fikk bekreftet at det tiltaket ikke var søknadspliktig når
det allerede var en mur der, og uansett burde kommunen ha veiledet på en annen
måte ved å stille spørsmål, samt forklare hva som forutsettes og hva som må
sjekkes. Den aktuelle saksbehandleren kjente eiendommen godt gjennom sin
befatning med den opprinnelige byggesaken for de fire eneboligene og
ferdigattesten for dette tiltaket. Kommunens veiledning har vært mangelfull og
saksøker har derfor vært i god tro når han satte opp støttemuren.
Det er en mangel ved saksbehandlingen at verken kommunen
eller Fylkesmannen har foretatt en befaring med saksøker på stedet før det ble
truffet vedtak. Det er først ved befaring man får det inntrykk man bør ha når
man vurderer om dispensasjon skal gis. At kommunen har foretatt besiktigelse
uten å kontakte eier på forhånd, fremstår som en saksbehandlingsfeil, og i
hvert fall mangelfull saksbehandling. Saksøker opplever det som en skjult
befaring.
Boden
Når det gjelder boden, er den bygget i flukt med skråningen
i terrenget, og den er ikke høyere enn det plankegjerdet som ligger i grensen
mor naboeiendommen. Tiltaket ble godtatt av naboen, og det er ingen som
sjeneres av, ser eller har klaget på denne boden.
Da saksøker satte opp boden, la han til grunn at var i orden
å bygge inntil 15 kvm uten å søke. Den aktuelle boden er på brutto 11 kvm. Han
så derfor ikke grunn til å søke. Han var ukjent med reguleringsbestemmelsene om
utnyttelsesgrad på oppføringstidspunktet. Dette ble han først oppmerksom på i
ettertid via en nabo. Selve overskridelsen på 0,64% er
også svært beskjeden. Avstandskravet til vei er for øvrig irrelevant etter
som selve huset ligger nærmere veien enn boden.
Den opprinnelige bodløsningen til boligen, med en kjellerbod
med tilgang ned en trapp, er også uhensiktsmessig. En utebod i hagen gir en mye
bedre løsning. Utstyr og redskaper blir lettere tilgjengelig, og plassering i
bod er langt å foretrekke fremfor at ting plasseres ute under presenninger
eller i friluft. Boden fremstår i dag som en naturlig del av bebyggelsen. Den
ligger på skyggesiden av huset, den legger ikke beslag på noe av grøntarealet
på eiendommen, og den er ikke til hinder for adkomst på denne siden av huset.
Det bestrides at en dispensasjon vil uthule hensynene som
ligger bak den aktuelle reguleringsbestemmelsen.
- 6 -
18-104017TVI-OTIR/06
Kommunen har også regelmessig sett bort fra eller gitt
dispensasjoner for tilsvarende tiltak som ikke har vært omsøkt på forhånd,
fordi de som her verken forstyrrer miljø, naboer, eller trafikk. Det skulle
også vært gjort i denne saken, når det ikke foreligger tungtveiende ulemper.
Overskridelse av utnyttelsesgrad er ikke i seg selv en ulempe ved vurderingen
av om dispensasjon skal gis. Saksøker anfører derfor at
det foreligger grovt usaklig forskjellsbehandling, og at resultatet er
vilkårlig. Videre mangler vedtakene forståelse av faktum på stedet.
Fylkesmannens rettsanvendelse etter plan- og bygningslovens § 19-2 har dermed
blitt uriktig.
Saksøktes påstand og påstandsgrunnlag
Saksøkte har nedlagt slik påstand:
1. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet
frifinnes. 2. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet tilkjennes
sakskostnader.
Til
støtte for påstanden har saksøkte i det vesentlige anført:
De aktuelle tiltakene krever
dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 fordi de strider med
gjeldende reguleringsplan. Ingen har rettskrav på dispensasjon. I denne saken
er vilkårene i for å utøve «kan»-skjønnet ikke oppfylt. Domstolene har full
prøvingsrett ved vurderingen av om vilkårene etter § 19-2 annet ledd er oppfylt.
Domstolene bør likevel utvise tilbakeholdenhet ved overprøving av
forvaltningens faglige vurderinger.
Når det gjelder boden er fordelene ved å gi dispensasjon
ikke «klart større» enn ulempene. Det er ikke påvist klare, relevante og
tungtveiende fordeler ved dispensasjon. Vilkårene for å gi dispensasjon etter
plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd er dermed ikke oppfylt.
Når det gjelder støttemuren, vil
hensynene bak de aktuelle reguleringsbestemmelsene bli vesentlig tilsidesatt
dersom det gis dispensasjon. Videre er fordelene ved å gi dispensasjon ikke
«klart større» enn ulempene.
De aktuelle vedtakene lider heller ikke av andre
ugyldighetsgrunner.
Det er ikke grunnlag for å konstatere brudd på
veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11, eller
saksbehandlingsfeil.
Videre er det i denne saken ikke rom for noen vurdering av
om det foreligger myndighetsmisbruk. Søknaden er avslått som følge av at
vilkårene for å gi dispensasjon ikke er oppfylt, hvilket innebærer at kommunen
ikke har kompetanse til å gi dispensasjon. Retten har full prøvingsrett over
denne vurderingen. En vurdering av om det foreligger usaklig
forskjellsbehandling kan ikke erstatte en vurdering av om vilkårene for å gi
- 7 -
18-104017TVI-OTIR/06
dispensasjon er oppfylt. Dersom retten kommer til at
vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, skal vedtaket kjennes ugyldig og
saken sendes tilbake til forvaltning for en vurdering av om dispensasjon skal
gis.
Uansett bestrides at det foreligger usaklig
forskjellsbehandling. Det er heller ikke grunnlag for å sette vedtakene til
side som uforholdsmessig urimelige eller belastende. Rettens vurdering
Rettslig
utgangspunkt
Det er uomtvistet at begge tiltak -
både muren og boden – krever dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2.
Begge deler å anse som «tiltak» i plan- og bygningslovens forstand, og de er i
strid med gjeldende reguleringsplan «Reguleringsplan for småhusområder i Oslos
ytre by, S-4220, vedtatt 15.3.06, med reviderte reguleringsbestemmelser vedtatt
12.6.13.
Det følger av plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd at
kommunen kan gi dispensasjon fra bestemmelser gitt i medhold av loven. Denne
kompetansehjemmelen – en såkalt «kan»bestemmelse – gir anvisning på et fritt
skjønn for forvaltningen, og hvor domstolenes prøvingsrett er begrenset.
§ 19-2 annet ledd oppstiller to kumulative vilkår for at
kompetansen til å dispensere etter første ledd skal foreligge. Dispensasjon kan
for det første ikke gis dersom hensynene bak bestemmelser det dispenseres fra,
eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt. For
det annet må i tillegg fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn
ulempene etter en samlet vurdering.
Når det gjelder adgangen til å gi dispensasjon, følger det
av lovforarbeidene Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) Om lov om planlegging og
byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen) at dispensasjoner ikke
må undergrave planene som informasjons- og beslutningsgrunnlag. Ut fra hensynet
til offentlighet, samråd og medvirkning i planprosessen, er det viktig at
endringer i planer av betydning ikke skjer ved dispensasjoner, men behandles
etter reglene om kommuneplanlegging og reguleringsplaner.
I denne saken er søknaden om dispensasjon avslått under
henvisning til at de formelle vilkårene i annet ledd ikke var oppfylt.
Bestemmelsen gir anvisning på rettsanvendelsesskjønn som domstolene har full
kompetanse til å overprøve. Dette fremgår av lovforarbeidene, se Ot.prp. nr. 32
(2007-2008) side 242, og er også lagt til grunn av Sivilombudsmannen
(SOM-2017-1231).
- 8 -
18-104017TVI-OTIR/06
Når det gjelder det interesseavveiningen som skal foretas
etter § 19-2 annet ledd, viser ordlyden «klart større enn
ulempene» at det gjelder et krav om kvalifisert interesseovervekt. Det er
etter dagens lov ikke nok med interesseovervekt, slik det var etter den gamle
plan- og bygningsloven § 7. Det er i dag ikke en kurant sak å fravike gjeldende
plan.
Hva som er relevante hensyn må ses i sammenheng med loven og
planene. Relevante fordeler kan være generelle areal- og
ressursdisponeringshensyn. Individuelle forhold vil som hovedregel ikke kunne
gi grunnlag for dispensasjon, men unntak kan tenkes ved helt spesiell sosialmedisinske,
personlige og menneskelige hensyn. Fordeler som de fleste vil kunne påberope
seg uten forankring i overordnede hensyn har liten vekt.
Når det gjelder vurderingen av om hensyn bak bestemmelsen
blir vesentlig tilsidesatt, viser ordlyden og bruken av kriteriet «vesentlig»
at det først er ved en kvalifisert tilsidesettelse av relevante hensyn at det
ikke kan gis dispensasjon.
Retten går etter dette over til konkrete vurderingen av om
de formelle vilkårene for å gi dispensasjon for hhv. støttemuren og boden er
oppfylt.
Støttemuren
Det fremgår av vedtaket at Fylkesmannen så slik på dette
spørsmålet:
Saken gjelder søknad om oppføring av støttemur langs
nordvestsiden av eiendommen mot Stormyrveien. Støttemuren er 11 meter lang og
opptil 1,85 meter høy, og er på søknadstidspunktet oppført. Den er utført i
betong og det er fylt på masse på innsiden av muren slik at uteområdet mellom
huset og veien er planert. Eiendommen omfattes av reguleringsplan S-4220
(småhusplanen), vedtatt 15. mars 2006, med endringer av 12. juni 2013, og er
regulert til byggeområde for boliger. Tiltaket er i strid med
reguleringsplanens bestemmelse § 6.5 om terrenginngrep, og den ligger innenfor
område regulert til vei. Tiltaket er derfor avhengig av dispensasjon fra
planbestemmelse § 6.5 og fra reguleringsformålet.
Støttemur og terrenginngrep. Dispensasjon fra
reguleringsbestemmelse § 6.5 Murens høyde og terrengarbeidene er i strid med reguleringsplan
S-4220 § 6.5 om maksimalt tillatt høyde på terrenginngrep og støttemur, og er
avhengig av dispensasjon fra bestemmelsen. Det sentrale i
dispensasjonsvurderingen er om vilkårene i pbl. § 19-2 annet ledd er oppfylt.
Bestemmelsen lyder som følger: «Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak
bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse,
blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være
klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Det kan ikke dispenseres
fra saksbehandlingsregler.»
Det første spørsmålet er om hensynene bak bestemmelsen det
dispenseres fra blir vesentlig tilsidesatt, mens det andre spørsmålet er om
fordelene ved å gi dispensasjon
- 9 -
18-104017TVI-OTIR/06
er klart større enn ulempene. Begge vilkårene må være
oppfylt for at dispensasjon kan gis, og det må foretas en konkret vurdering.
Det må ifølge forarbeidene være en «klar overvekt» av hensyn som taler for
dispensasjon, og det er forutsatt at det ikke skal være en kurant sak å få
dispensasjon, se Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) punkt 6.19.
Det første vilkåret for dispensasjon er at hensynene bak
regelen det dispenseres fra ikke blir vesentlig tilsidesatt. Den aktuelle
bestemmelsen, reguleringsplan S-4220 (småhusplanen), § 6.5 første ledd lyder:
«Ved alle tiltak etter plan- og bygningsloven (pbl) skal det legges stor vekt
på bevaring av eksisterende terreng og vegetasjon. Terrenginngrep for å oppnå
høyere utnyttelse (…) enn tomtens naturlige topografi legger til rette for
tillates ikke. Ferdig planert terreng skal tilsvare eksisterende terrengnivå.»
Utgangspunktet etter dette er at terrenginngrep ikke
tillates. Etter bestemmelsens andre ledd kan det tillates maksimalt 0,5 meter
høye støttemurer på svakt skrånende tomter, jf. bokstav a. Det er altså
mulighet for terrenginngrep, men bestemmelsen slår fast at bevaring av
eksisterende terreng er et tungtveiende hensyn og skal tillegges stor vekt.
Større terrenginngrep som endrer eiendommens topografi vil tilsidesette
hensynene bak denne bestemmelsen, siden det vil være direkte motstrid mellom
slike inngrep og bevaring av eksisterende terreng. Hvor høye terrenginngrep som
kan tillates avhenger av tomtas helning, jf. § 6.5 andre ledd bokstav a-c.
Terrengfallet på tomta er 1:7. Plan- og bygningsetaten har lagt til grunn at
det er hele tomtas fallretning som skal legges til grunn og ikke terrengfallet
mellom huset og veien. Fylkesmannen deler denne tolkningen av bestemmelsen, og
vi legger til grunn at det er alternativ a som gjelder i denne saken. Etter
bokstav a er det tillatt terrenginngrep i form av støttemurer og fyllinger på
maksimalt 0,5 meters høyde. Støttemuren er på det høyeste 1,85 meter høy.
Avviket mellom tillat samlet høyde etter reguleringsplanen og omsøkt støttemur
er på 1,35 meter. Det er et relativt stort avvik, og ut i fra bestemmelsens
hovedregel om bevaring av eksisterende terreng må dette tiltaket anses som en
tilsidesettelse av hensynet bak bestemmelsen.
Plan- og bygningsetaten har i sitt
avslag datert 14. oktober 2016 vurdert tiltaket opp mot hensynene bak
bestemmelsen slik: «En mur med høyde fra 1,75 m til 1,85 m, i 11 meters lengde,
og med tilhørende oppfylling av terreng, vurderes som en omfattende
terrengendring. Muren medfører en unaturlig overgang mellom tomt og vei, og at
den grønne skråningen mellom huset og veien går tapt.»
Et terrenginngrep av dette omfanget er slik Fylkesmannen ser
det i strid med planbestemmelsen om forbud mot større terrenginngrep. Avviket
mellom maksimal tillatt høyde på støttemur og oppført støttemur er mer enn én
meter.
Terrengutfyllingen på innsiden av muren gjør at utearealet
blir på et høyere nivå enn gateplan. Muren gjør at den naturlige skråningen
mellom huset og veien blir borte. Dispensasjon vil etter vårt syn i dette
tilfellet vesentlig tilsidesette hensynene bak bestemmelsen, siden tiltaket er
i strid med intensjonene i gjeldende reguleringsplan om å bevare eksisterende
terreng.
Det første vilkåret for dispensasjon er ikke oppfylt. Begge
vilkårene for dispensasjon i pbl. § 19- 2 må være oppfylt for at det skal kunne
gis dispensasjon. Mange av
- 10 -
18-104017TVI-OTIR/06
klageanførslene knytter seg til fordel- og
ulempevurderingen, og vi vil derfor kort kommentere disse.
Klager viser til at muren ikke medfører vesentlig ulempe. Vi
er ikke enige i dette, siden det må anses som en vesentlig ulempe at hensynene
bak planen vesentlig tilsidesettes. Det er for øvrig heller ikke et selvstendig
argument for dispensasjon at ulempene er små, se Sivilombudsmannens uttalelse i
SOM-2011-1023. Det må foreligge klare og relevante fordeler ved tiltaket for at
det skal kunne gis dispensasjon. Fravær av ulemper er ikke nok.
Det er anført at tiltaket gjør at eiendommen får bedre og
flatere utearealer. Fylkesmannen bemerker at fordeler må være relevante etter
plan- og bygningsloven og/eller arealplanen for at de skal kunne tillegges vekt
i en dispensasjonsvurdering. Bedre kvalitet og funksjonalitet på
uteoppholdsarealer kan etter forholdene være en objektiv fordel for en eiendom,
jf. Sivilombudsmannens uttalelse i SOM-2014-334. Det er imidlertid ikke en
tungtveiende fordel at uteoppholdsarealene blir mer funksjonelle dersom
eiendommen allerede har tilfredsstillende uteoppholdsarealer. Det kan heller
ikke anses som en tungtveiende fordel når tiltaket går på bekostning av andre
kvaliteter på eiendommen, som hensynet til å bevare eksisterende terreng. Det
er videre vist til at det er oppført mange lignende støttemurer og
terrengfyllinger i området. Likebehandlingshensyn kan bare få betydning i
sammenlignbare tilfeller. Som kommunen påpeker er disse murene oppført før
gjeldende reguleringsplan, S4220 småhusplanen, ble vedtatt. Den rettslige
situasjonen er derfor ikke lik, og likebehandlingshensynet får ikke betydning.
Klager mener det er urimelig dersom muren må fjernes siden
det vil koste mye, og fordi det allerede er brukt penger på å bygge muren. Det
klare utgangspunktet er at etterhåndssøknader må vurderes som om tiltaket ikke
er gjennomført. Det har Sivilombudsmannen uttalt i blant annet SOM-2011-1482 og
SOM-2015-1370. Tiltakshaver skal som et utgangspunkt verken straffes eller
tilgodeses som følge av at tiltaket allerede er oppført. Det er altså normalt
ikke adgang til å legge vekt på de økonomiske konsekvensene som et avslag på
dispensasjon vil medføre. Vi kan ikke se at det er grunnlag for å fravike dette
utgangspunktet. Vi kan derfor ikke legge vekt på at avslag på dispensasjon vil
medføre kostnader for tiltakshaver.
Betydning av veiledningen fra kommunen. Tiltakshaver har
oppfattet kommunens veiledning slik at støttemuren ikke var søknadspliktig.
Slik veiledning gis på grunnlag av den informasjonen som tiltakshaver gir, og
muntlig veiledning på telefon har ikke bindende virkning for kommunen. I dette
tilfellet er det et stort avvik mellom hva som er tillatt etter regelverket, og
hva som er oppført. Vi kan ikke se at det er sannsynliggjort at kommunen har
gitt samtykke til en mur av denne størrelsen, plassert i regulert veigrunn.
Tiltakshaver må selv bære risikoen for å ha oppført søknadspliktige tiltak uten
tillatelse.
Vilkårene for dispensasjon etter pbl. § 19-2 er ikke
oppfylt.
Etter Fylkesmannens vurdering var således ingen av de to kumulative
vilkårene etter § 192 annet ledd oppfylt. Retten er enig i dette, og gir sin
tilslutning til Fylkesmannens
- 11 -
18-104017TVI-OTIR/06
vurdering av dette. Retten kan ikke se at det hefter feil
ved bevisvurderingen eller rettsanvendelsen som vedtaket er basert på.
Retten er enig med Fylkesmannen i at hensynene bak
reguleringsbestemmelsen blir vesentlig tilsidesatt ved tiltaket. Avviket mellom
tillatt samlet høyde etter reguleringsplanen (0,5 meter), og den aktuelle
støttemuren (1,85 meter) er på ca. 1,35 meter. Dette er forholdsmessig
betydelig avvik. Tiltaket innebærer også et inngrep som er i direkte motstrid
med intensjonen i reguleringsplanen om bevaring av eksisterende terreng, og
tiltaket er i seg selv dominerende.
Retten kan heller ikke se at de påberopte fordelene ved støttemuren er
klart større enn ulempene. Det vises særlig til at de forhold saksøker har
påberopt, herunder at eiendommen får et bedre uteareal, at tiltaket sikrer mot
avrenning ut i veien, estetiske hensyn, og kostnadene blir betydelige dersom
tiltaket ikke godkjennes, etter en riktig lovforståelse har begrenset vekt.
Etter rettens syn er det ikke påvist klare, relevante og tungtveiende fordeler
ved å gi dispensasjon til tiltaket. På den annen sider veier ulempen ved at de
hensyn reguleringsplanen skal ivareta tilsidesettes dersom det gis
dispensasjon, tungt.
Rettens konklusjon er dermed at vilkårene for å gi
dispensasjon til støttemuren etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd
ikke er oppfylt.
Retten kan heller ikke se at den påberopte telefoniske
veiledningen fra kommunens saksbehandler kan lede til at vedtaket kjennes
ugyldig. Fylkesmannens merknader til denne anførselen er gjengitt over, og
retten tiltrer disse. Det tilføyes at tiltakshaver etter rettens syn ikke kan
anses for å ha vært i aktsom god tro med hensyn til søknadsplikten. Muntlig
veiledning per telefon, med de feilkilder og notoritetsmangler dette naturlig
medfører, setter ikke reguleringsbestemmelser til side og gir ikke saksøker et
rettskrav på dispensasjon, når det - som her - er nødvendig for at tiltaket
skal bli lovlig.
Saksøkers øvrige anførsler om ugyldighet som følge av
usaklig forskjellsbehandling og saksbehandlingsfeil kan heller ikke føre frem.
Etter som de formelle grunnvilkårene for dispensasjon ikke er oppfylt, er det
uansett ikke grunnlag for dispensasjon. Fylkesmannen har ikke vurdert om
dispensasjonsadgangen faktisk skal benyttes etter «kan»-regelen i § 19-2 første
ledd. Det er først ved prøvingen av en slik vurdering at spørsmålet om
eventuelt myndighetsmisbruk kan være relevant. Sett hen til saksøkers fokus på
nettopp forskjellsbehandling, bemerkes likevel at det etter rettens syn ikke er
påvist at saker som i rettslig og faktisk henseende må anses som like, har vært
behandlet forskjellig på usaklig grunnlag. Avslaget på dispensasjon fremstår
heller ikke urimelig, omstendighetene tatt i betraktning.
- 12 -
18-104017TVI-OTIR/06
Saken fremstår også som tilstrekkelig opplyst, uavhengig av
at befaring ikke er foretatt med tiltakshaver på stedet.
Konklusjonen blir etter dette at det ikke er grunnlag for å
gi dispensasjon for den omsøkte støttemuren, jf. plan- og bygningsloven § 19-2
annet ledd. Det foreligger heller ikke andre grunnlag som kan lede til at
Fylkesmannens avslag på å gi dispensasjon må kjennes ugyldig.
Boden
Når det gjelder boden, fremgår det av vedtaket at
Fylkesmannen så slik på dispensasjonsspørsmålet:
Saken gjelder søknad om oppføring av en frittliggende bod på
11 m2 nordøst for boligen på eiendommen. Før oppføring av bod er BYA oppgitt
til 23,85 %. Tiltaket medfører at tomtens BYA blir 24,647 %. Tiltaket er på
søknadstidspunktet oppført.
Gjeldende reguleringsplan er S-4220 (småhusplanen), vedtatt
15. mars 2006, med endringer av 12. juni 2013. Planbestemmelse § 10 angir
maksimalt 24 % BYA på tomten. Tiltaket medfører at BYA blir 24,647 %, som er
0,647 % over maksimalt tillatt %-BYA. Tiltaket er derfor avhengig av
dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelse § 10 om maksimalt tillatt BYA.
Det sentrale i dispensasjonsvurderingen er om vilkårene i plan- og
bygningsloven (pbl.) § 19-2 annet ledd er oppfylt. …. Det
første vilkåret for dispensasjon er at hensynene bak regelen det dispenseres
fra ikke blir vesentlig tilsidesatt. Plan- og bygningsetaten har beskrevet
hensynene bak bestemmelsen slik: «Hensynet bak bestemmelsen om maks. tillatt
%-BYA er å begrense bygningers fotavtrykk i forhold til tomtestørrelse slik at
det sikres tilstrekkelig uteareal/grøntområde rundt og mellom bebyggelsen.»
Plan- og bygningsetaten har konkludert med at hensynet bak
bestemmelsen tilsidesettes, men ikke vesentlig, fordi utearealet fortsatt vil
tilfredsstille kravene som stilles i reguleringsplanen selv om det blir mindre
grøntareal på nordsiden av eneboligen. Vesentlighetskravet innebærer at ikke
enhver tilsidesettelse av hensyn som nevnt, er tilstrekkelig for at det kan
anses å foreligge «vesentlig» tilsidesettelse. Fylkesmannen finner ikke grunn
til å sette til side kommunens vurdering på dette punkt, og anser det første
vilkåret for dispensasjon som oppfylt. Begge vilkårene må være oppfylt for at
det kan gis dispensasjon, jf. pbl. § 19-2. Det andre vilkåret er at fordelene
etter en samlet vurdering er «klart» større enn ulempene. Fordelene må være
klare, relevante og positive. Plan- og bygningsetaten har vurdert spørsmålet
slik i sitt avslag datert 20. oktober 2016: «Fordelene ved å gi dispensasjon er
at tiltakshaver får en bod til oppbevaring av sykler, hageutstyr o.l. med
direkte inngang, slik at de slipper å frakte slikt utstyr til kjeller via en
trapp. Ulempen er at boden reduserer åpenheten og grøntarealet mellom boligen
og naboeiendommen. Det fremgår av søknadene for oppføring av eneboligene, og
rammetillatelsene for disse, at tomtens utbyggingspotensiale er tilnærmet fullt
utnyttet, dvs. 23,85
- 13 -
18-104017TVI-OTIR/06
%. Dette betyr at tomten kun har et «utbyggingspotensiale»
på 2,05 m², dvs. ca. 0,5 m² per enebolig. Ved oppføring av nye tiltak er etaten
svært restriktive med å innvilge dispensasjoner fra maks. tillatt %-BYA og et
prosjekt med BYA på 24,64 % ville ikke blitt godkjent dersom prosjektet i
utgangspunktet hadde hatt en slik utnyttelse. Utbygger har i dette tilfellet
valgt en løsning med bodareal i kjeller, og bodene har et areal som er mer enn
dobbelt så stort som byggteknisk forskrift (TEK10) § 12-10 krever. Selv om vi
har forståelse for at beboere synes en trappefri løsning til bod er en
fordelaktig løsning kan vi ikke forsvare dette når tiltaket både medfører for
høy utnyttelse og at grøntarealet reduseres. I boenhet som ikke har krav om
tilgjengelighet, slik som i dette tilfellet, er det ikke krav om trinnfri
adkomst til oppbevaringsplass. Svært mange eneboliger som er oppført i nyere
tid har tilsvarende løsninger, og dersom vi skulle gi dispensasjoner også for
andre tiltakshavere innenfor planområdet som ønsker seg en frittstående bod med
trinnfri adkomst, ville hele plangrunnlaget bli uthulet.»
Hvorvidt en fordel er relevant i dispensasjonsvurderingen
kommer an på om det er et relevant hensyn etter plan- og bygningsloven eller
planen. Det er i offentlige hensyn som skal ivaretas i loven og gjennom
planlegging, og personlige hensyn er normalt ikke relevante i en
dispensasjonsvurdering. Fylkesmannen har forståelse for at tiltakshaver ønsker
mer oppbevaringsplass og en bod med trappefri adkomst. Vi kan likevel ikke se
at tiltakshavers ønske kan være avgjørende i saken. Sivilombudsmannen har
uttalt at individuelle hensyn knyttet til søkerens situasjon i utgangspunktet
ikke er relevant i dispensasjonsvurderingen, jf. SOMB-2014- 334. Det må
vurderes konkret om en fordel er en objektiv fordel for eiendommen. Mer
oppbevaringsplass med lettere adkomst kan være en objektiv fordel for
eiendommen dersom det ikke går på bekostning av andre hensyn. Ikke alle
utvidelser som gir større plass kan anses som objektive fordeler. En ekstra bod
i tillegg til eksisterende bod er en generell fordel som vil kunne påberopes i
alle lignende saker, og kan etter Fylkesmannens syn ikke tillegges stor vekt.
Tiltakshaver anfører at boden ikke er til særlig ulempe for
noen og at den ikke opptar uteoppholdsareale siden boligen både har takterrasse
og uteområde på vestsiden av huset. En søknad om dispensasjon kan avslås selv
om ulempene med dispensasjon ikke er betydelige. Vi viser til
Sivilombudsmannens uttalelse i SOM-2011-1023 hvor det fremgår at det ikke er et
selvstendig argument for dispensasjon at ulempene vil være beskjedne. Slik
Fylkesmannen ser det er det imidlertid tungtveiende ulemper ved dispensasjon i
denne saken fordi overskridelse av maksimalt tillatt BYA i seg selv må anses
som en stor og relevant ulempe.
Det er også anført at plan- og bygningsetatens avslag på dispensasjon
er urimelig blant annet fordi avslag på dispensasjon vil medføre et stort
økonomisk tap for tiltakshaver. Dispensasjonsvurderingen skal i prinsippet skje
som om tiltaket ikke var oppført, jf. Sivilombudsmannens uttalelse i
SOM-2015-1370: «Ombudsmannen har i uttalelse 13. mars 2012 (SOM-2011-1482) gitt
uttrykk for at behandling av søknader om tillatelse til tiltak som allerede er
utført, i utgangspunktet skal behandles som om tiltaket ikke var oppført: «[e]n
søknad i ettertid for et tiltak som i sin tid ble utført ulovlig, skal i
utgangspunktet behandles som om tiltaket ennå ikke er gjennomført. Det vises
- 14 -
18-104017TVI-OTIR/06
blant annet til O.J. Pedersen, Plan- og bygningsrett del 2,
2. utgave, side 606 flg. Dette innebærer ... at tiltakshaver verken skal
'straffes' for å fremsette søknaden for sent, ved å undergi den en særlig
streng behandling, eller at tiltaket lettere skal godkjennes som følge av at
det allerede er oppført.»
I en uttalelse inntatt i årsmeldingen for 1994 på side 270
(SOMB-1994-74) har ombudsmannen vurdert om økonomiske konsekvenser kan
vektlegges i en dispensasjonsvurdering. Et bygg var oppført i to etasjer mens
reguleringsplanen for eiendommen bare åpnet for bebyggelse med én etasje.
Ombudsmannen kom til at det var «svært tvilsomt om det er rettslig adgang til å
legge avgjørende vekt på hensynet til byggesøkerens økonomiske tap ved en
reduksjon til én etasje, ved vurderingen av om det foreligger 'særlige grunner'
for dispensasjon etter lovens § 7» Ombudsmannen fant heller ikke å kunne
vektlegge «såkalte samfunnsøkonomiske betraktninger», som fylkesmannen hadde
vist til. Uttalelsen gjaldt dispensasjonsbestemmelsen etter tidligere lov, men
vil kunne ha relevans også for vektlegging av hensyn etter ny lov.
At søknader skal behandles som om tiltaket ikke er
gjennomført, og at det normalt ikke kan vektlegges økonomiske konsekvenser ved
en slik praktisering, har gode grunner for seg. Det er viktig for å skape
tillit til regelverket og myndighetene at det ikke skal være lønnsomt å bygge i
strid med reglene. Også allmennpreventive hensyn taler for en slik
praktisering. På denne bakgrunn kan det i denne saken ikke legges vekt på at
retting i samsvar med regelverket vil medføre praktiske vanskeligheter eller
verditap.»
Det er altså normalt ikke adgang til å legge vekt de
økonomiske konsekvensene som et avslag på dispensasjon vil medføre. Vi kan ikke
se at det er grunnlag for å fravike dette utgangspunktet, og vi legger ikke
særlig vekt på at avslag på dispensasjon vil medføre kostnader for
tiltakshaver.
Kommunen har satt klare grenser for utnytting av eiendommer
i planområdet. Det er forutsatt at det normalt ikke skal gis dispensasjoner, og
håndhevingshensyn taler for å praktisere hovedregelen strengt i dette
tilfellet.
Siden pbl. § 19-2 stiller krav om en klar overvekt av
fordeler må den relevante fordelen ha stor vekt for at vilkåret skal være
oppfylt. Vi kan ikke se at det er påvist klare, relevante og tungtveiende
fordeler ved dispensasjon i dette tilfellet. Fylkesmannen har etter en
helhetlig vurdering kommet til at fordelene med dispensasjon ikke vil være
klart større enn ulempene. Vilkårene for dispensasjon er derfor ikke oppfylt,
jf. pbl. § 19-2.
Etter Fylkesmannens vurdering var altså fordelen ved å
dispensasjon for boden ikke klart større enn ulempene. Det ene av de to
kumulative vilkårene etter § 19-2 annet ledd var dermed ikke oppfylt.
Retten er enig i dette, og kan i det alt vesentlige gi sin
tilslutning til Fylkesmannens vurdering. Retten ikke se at det hefter feil ved
de rettslige og faktiske premissene for vedtaket, eller subsumpsjonen.
- 15 -
18-104017TVI-OTIR/06
Retten bemerker at den omsøkte boden åpenbart vil gi flere
konkrete fordeler for tiltakshaver, herunder mer oppbevaringsplass og oppbevaringsplass
med trappefri adkomst. Retten kan heller ikke se at boden er til nevneverdig
sjenanse for naboer eller andre. Videre vil det påføre tiltakshaver et
økonomisk tap dersom boden må fjernes. Dette er imidlertid forhold av begrenset
vekt.
Holdt opp mot de relevante ulempene, som er overskridelse av
maksimalt tillatt BYA, prinsippet om at eventuelle endringer skal skje gjennom
endringer av planer og ikke gjennom dispensasjoner, mulige presedensvirkninger
og håndhevingshensyn, er det etter rettens syn klart at fordelene ikke er klart
større enn ulempene.
Det foreligger dermed heller ikke når det gjelder boden
grunnlag for å gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd.
Det betyr igjen at Fylkesmannens avslag på søknaden om dispensasjon for
tiltaket er gyldig.
Når det punkt 2 i saksøkers påstand – om at saksøker skal få
behold mur, trapp og bod som det står i dag – bemerkes at det ikke tilligger retten
å gi byggetillatelser. Noe rettsgrunnlag som støtter påstanden kan heller ikke
ses å være fremført fra saksøkers side. Påstanden kan åpenbart ikke føre
frem.
Oppsummert innebærer dette at ingen av innsigelsene mot
Fylkesmannens vedtak har ført fram. Staten skal derfor frifinnes.
Sakskostnader
Staten har fått fullt medhold og har derfor i utgangspunktet
krav på erstatning for sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven §
20-2 første og annet ledd. Retten har vurdert, men ikke funnet grunn til å
frita saksøker for dette erstatningsansvaret etter bestemmelsen i tvisteloven §
20-2 tredje ledd. Saken har ikke vært tvilsom, og selv om styrkeforholdet
mellom partene er ulikt, anses det i denne saken ikke å foreligge tilstrekkelig
tungtveiende grunner til å frita saksøker for omkostningsansvaret etter
tvistelovens hovedregel.
Staten har fremlagt kostnadsoppgave med krav om 40 600
kroner i erstatning. Kravet gjelder i sin helhet salær. Motparten har ikke hatt
merknader til kravets størrelse, og retten anser kravet for å ligge innenfor
rammen av tvisteloven § 20-5. Erstatning for sakskostnader tilkjennes derfor
med 40 600 kroner.
- 16 -
18-104017TVI-OTIR/06
DOMSSLUTNING
1. Staten ved
Kommunal- og moderniseringsdepartementet frifinnes.
2. Jan Kåre Christensen dømmes til å betale 40 600 –
førtitusen sekshundre - kroner i erstatning for sakskostnader til Staten ved
Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Betalingsfristen er to – 2 – uker fra
dommens forkynnelse.
Retten hevet
Edvard Os
Sluttkommentar:
Det er ingen
begrunnelser for noe som Edvard Os kommer med, kun påstander.
At det er ……………..
Hele saken
imot oss er pillråtten da det er kun fordeler, ingen ulemper.
Avviket
mellom tillatte murer og vår mur, er kun marginale.
Og det aller
viktigste, vi ble veiledet av vår daværende meget gode saksbehandler Kaja
Aubert Lange at vi slapp å søke hvis vi ikke bygget en mur høyere enn 2 meter
og et gjerde oppå dette på 1 meter.
Alt dette gjorde
vi, og dette sier Edvards Os at denne samtalen ikke fant sted da avviket mellom
hva vi har bygget og reglene som han selv sier. Er han usikker på. Men de
legger til grunn at det korrupte og giftige PBE har rett som alltid at fallet
på vår eiendom skal regnes i fra veien og ned til oss. Ikke som tegningene viser.
Som klart viser at vi har en stupbratt eiendom.
Her om
fallet på eiendommen, som er som vår advokat Knut Howlid skriver:
«På denne
bakgrunn er det feil av tingretten å legge til grunn at avviket er
forholdsmessig betydelig mht høyden på muren, og feil av tingretten å legge til
grunn at oppføringen var et inngrep som står i direkte motstrid om bevaring av
eksisterende terreng.»
Her påviser
Howlid som er et mantra for PBE og det offentlige at en skal bevare det
eksisterende terrenget. Det har vi gjort ved vår mur, og overvann som vi hadde
før alltid på fuktige dager. Er borte, selve faktum i saken har vi!
Dette og alt
annet som er til vår fordel, blir bortforklart og neglisjert.
Det som er
til vår bakdel, blir forstyrret til det astronomiske og latterlige!
Hele saken
imot oss er og forblir et narrativ fra begynnelse til slutt!
https://blog.janchristensen.net/2019/05/nr-2462-pbe-her-i-oslo-fremstar-som-de.html
https://www.extraavisen.no/startet-etterforskning-etter-haerverk-og-trusler/
