Nr. 3120: Plan og bygningsetaten bruker barbariske metoder imot oss, fordi de ikke vil innse at det driver med løgn og renkespill for å gjennomføre sine rett ut onde hensikter imot oss, selv om saken imot oss er et overgrep!

 Nr. 3120:

Plan og bygningsetaten bruker barbariske metoder imot oss, fordi de ikke vil innse at det driver med løgn og renkespill for å gjennomføre sine rett ut onde hensikter imot oss, selv om saken imot oss er et overgrep!

 

Vi har bygget en mur – veiledet av PBE – dog muntlig.

Så påstår PBE at de ikke husker disse telefon samtalene.

Men det viser seg at muren er nesten innenfor allikevel.

Dette prøver PBE å vri seg unna på alle måter med å si at saken er avsluttet!

Men våre relevante spørsmål har vi ikke fått svar på.

Skal en da kunne si at saken er avsluttet når forvaltningsloven er brutt?

Fallet på vår eiendom er stupbratt, da tillater PBE murer på 1.5 meter som er omtrent der vår ligger som er 1.8 meter.

Her fra Knut Howlids ankeskriv til Borgarting Lagmannsrett. Som vi dessverre ble nektet å få omgjort Oslo Tingrett sin feilaktige løgndom imot oss. Til fordel for det narrative som PBE fikk medhold i.

Rettsikkerheten i Norge er åpenbart lik null hvis en ønsker å knekke og påføre noen av landets innbyggere et nederlag.

 

Se her:

Her er bildet som PBE legger til grunn for hele søknadsprosessen, som er direkte misvisende.

 

 

Her er det reelle, der jeg har fylt på med rødt for å vise det fallet som er på vår eiendom stort sette over det hele, et fall på mellom 70 – 90 grader.

Da tillater PBE murer som er omtrent lik vår, at vi har fått avslag, er horribelt, løgnaktig og direkte makt- og myndighetsmisbruk.

 

Her viser det fallet som er i dag og som var før, 90 grader der det ikke er mur.

PBE og det offentlige narrativ er avslørt. Og dessverre, de vil ikke engang kommentere dette. Det er en form for totalitært styre vi opplever bli utsatt for.

 

Dette er en av flere artikler hvordan politiet, påtalemyndigheten og opinionen har kjempet imot oss.

Alle kjemper imot oss, det er som det ligger innebygd både i systemet og det Norsk folk at en skal godta all urett som blir begått imot enn av myndighetene da de er som Gud å regne!

Selv om de egentlig er som Styggen selv!

https://blog.janchristensen.net/2022/11/nr-3111-plan-og-bygningsetaten-her-i.html

 

Vi har fått flere mailer og svar av det offentlige. Det er ikke svar på spørsmål, men stort sett at en ikke skal pirke borti alle ugjerninger de driver med.

Da de påstår at de gjør alt rett til enhver tid.

Her er eksemplene flere, men skal prøve å begrense det til noen få.

Der de prøver å fremstille et narrebilde som de er ufeilbarlige og vet alltid best.

 

Vår kjære Advokat Knut Howlid

 

 

 

Her er en mail ifra plan og bygningsetaten der de skriver bl.a. dette:

https://blog.janchristensen.net/2022/02/nr-2982-na-truer-hilde-olea-simonsen-og.html

 

Se her:

Advokat M.N.A.                                                                    Knut M Howlid                                                                            

Mobil  (47) 905 20 663                                             E-post:  advokat@howlid.com                                                                                                       

 

Adresse:  Gyldenløvesgate 24, N-0260 Oslo           Bank: klientkonto 3640.60.47649                                                             E-post:     advokat@howlid.com                                                driftskonto 3640.07.25254     Telefon:  (47) 905 20 663                                             Org.nr. 981 787 552 mva

 

 Oslo  21. jan. 2019

 

ANKE    til    BORGARTING    LAGMANNSRETT 

 

Sak nr 18-104017 TVI-OTIR/06

 

Ankende part:      Jan Kåre Christensen, Krokstien 2 c, 0672 Oslo  

 

Prosessfullmektig:      Advokat Knut M Howlid, Gyldenløvesgate 24, 0260 Oslo

 Ankemotpart:  Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet     Postboks 8112 Dep, 0032 Oslo

Prosessfullmektig:      Regjeringsadvokaten v/ advokat Elisabeth Sawkins Eikeland      Postboks 8012 Dep, 0030 Oslo            

 

21.12.2018 a Oslo tingrett dom i sak nr 18-104017 med slik slutning: 

 

1.     Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet frifinnes. 

 

2.     Jan Kåre Christensen dømmes til å betale 40 600 – førtitusen sekshundre - kroner i erstatning for sakskostnader til Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Betalingsfristen er to – 2 – uker fra dommens forkynnelse. 

 

Jan Kåre Christensen mener dommen er feil og påanker den til lagmannsretten i sin helhet hva gjelder uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse som Christensen mener er beheftet med avgjørende mangler samtidig som han mener det foreligger saksbehandlingsfeil. 

 

Anken omfatter ikke påstand nr 2 for tingretten om at den ankende part får beholde mur, trapp og bod som det er i dag, men det skal for god ordens skyld presiseres at dette er hva saken handler om.

 

Saken er ikke blitt tilstrekkelig opplyst ved at dokumenter og vitner ikke er blitt ført, samtidig som ingen av de instanser som har behandlet saken, har foretatt befaring slik at de ved selvsyn kunne høre Christensen forklaring og se hans påpekinger på stedet hva gjelder forholdene som vedrører terrenget og plasseringen angående behovene for trapp, mur og bod. 

Det kreves at lagmannsretten avholder befaring, enten i f b m hovedforhandlingen event. i forkant. 

Fra denne side er tidligere anført at det har vært feil av tingretten å ikke avholde en befaring som del av hovedforhandlingen. At det ble oppnådd enighet i planleggingsmøtet om ikke å foreta befaring, skyldtes at Christensen var uten erfaring med saksbehandlingen for en domstol da han ikke var representert ved prosessfullmektig. 

Etter første innledende samtale med meg, tok Christensen inn et krav i sitt sluttinnlegg at befaring var påkrevet. Samme ble inntatt i mitt første prosesskrift av 30.nov.2018. I en sak som omhandler flere sider ved en fast eiendom, kan man ikke få en tilstrekkelig forsvarlig behandling og saken kan heller ikke bli tilstrekkelig opplyst, uten befaring. 

Særlig vil dette i nærværende sak gjelde for tingretten, når verken Oslo kommune eller Fylkesmannen var villig til å innkalle til befaring. 

 

Fotos vil ikke kunne være tilstrekkelig til å ivareta de hensyn som en stedlig befaring ivaretar.

 

Støttemuren – forhånds veiledning 

 

Christensen søkte forhånds veiledning i Oslo kommune ved to anledninger før støttemuren ble oppført. Christensen har gjort gjeldende at han i begge henvendelsene beskrev muren, og at han fikk aksept for oppføring av muren uten å måtte søke forhånds tillatelse. 

I de to telefonsamtalene i 2013 som Christensen hadde med saksbehandler Kaja Lange Aubert, som kjente området år tilbake gjennom utbyggingsperioden til Krokstien 2, stilte han spørsmål om det var greit å føre opp en ny og høyere mur på den tidligere gamle muren langsetter Stormyrveien for å få et større og langt bedre uteareal sørvest for deres bolig på Krokstien 2 c. 

Ved begge anledninger mener Christensen at han av den kommunale saksbehandler fikk klart til svar at muren ikke var søknadspliktig slik han beskrev den. Selv oppfattet han det som en bindende aksept og avtale. Det fremstår som klart urimelig om det er Christensen som i et tilfelle som dette skal ha risikoen for en eventuell misforståelse.

Det anføres å foreligge tjenestefeil m.h.t. veiledningen/rådgivningen. Om det hadde vært grunnlag for noen form for noen form for tvil hos saksbehandler om hva forespørselen gjaldt, burde hun ha bedt om å få tilsendt en skisse og/eller skriftlig fremstilling av byggetiltaket for å forvisse seg om at hennes veiledning/rådgivning var riktig. 

 

Således har kommunens plikt til forsvarlig veiledning og/eller rådgivning sviktet og i alle fall ikke blitt forsvarlig avklart vs. en tiltakshaver som henvender seg til kommunens plan- og bygningsetat med et helt konkret spørsmål om forhånds tillatelse i en konkret byggesak.

 

Saksbehandler ble av undertegnede frafalt som vitne for tingretten. Men det viste seg senere under hovedforhandlingen at prosessfullmektigen for staten ikke hadde kunnskap om at vedkommende saksbehandler som Christensen henvendte seg til, også hadde vært saksbehandler i forbindelse med planleggingen og utbyggingen av Krokstien 2 a b c og d. 

 

Vedkommende var således lokalkjent i området, kjente til terrenghøydene og formasjonene, idet hun hadde fulgt utbyggingen av Krokstien fra A til Å så langt Christensen har kunnskap. Vedkommende vil derfor som vitne tilføre saken nødvendige opplysninger slik at den blir langt bedre og mer forsvarlig opplyst. 

 

I den veiledning Christensen fikk, ble det ikke nevnt noe om hensynet til småhusbebyggelse, kun at Christensens mur ville bli som de andre murene i nærområdet. Aubert Lange veiledet ut i fra andres hus i Stormyrveien.

 

På denne bakgrunn er det feil av tingretten å ikke legge til grunn at tiltakshaver har vært i god tro mht søknadsplikten. Eneste som har funnet sted av uaktsomhet, er saksbehandlers håndtering av Christensens henvendelser. Det er feil av tingretten å ikke se dette som et vesentlig brudd på veiledningsplikten etter fvl. § 11. 

 

Nytt BEVIS: Vitne for lagmannsretten: Kaja Lange Aubert 

 

Støttemuren – samtykke fra naboene i Krokstien 2

 

Nytt for lagmannsretten vil også være dokumentasjon fra naboene i Krokstien 2 a b og d som her fremlegges hva gjelder godkjennelse/samtykke til Christensens oppførte mur slik den er anlagt på hans eiendom.

 

Nytt BEVIS: Samtykke 28.april 2016 fra eierne av Krokstien 2   BILAG  1

 

Boden – samtykke fra naboene i Krokstien 2

 

Nytt for lagmannsretten vil også være dokumentasjon fra naboene i Krokstien 2 a b og d som her fremlegges hva gjelder godkjennelse/samtykke til Christensens oppførte bod hvilket angår utnyttelsesgraden på eiendommene. Det bekrefter også behovet for uteboden.

 

Nytt BEVIS: Samtykke 28.april 2016 fra eierne av Krokstien 2   BILAG  2

 

Nytt ang. boden 

 

Et nytt faktum som ikke kom frem under saksforberedelsen eller i Christensens forklaring under hovedforhandlingen i tingretten, er det forhold at man må gå gjennom flere rom for å sette fra seg ting i bod i underetasjen. Det er så tungvint tilrettelagt at eneste man i praksis kan bruke bodene til, er å langtidslagre over vinter- og/eller sommersesongen. Med andre ord kan man i praksis ikke bruke innvendig bod som en ordinær bod, slik huset er tegnet og bygget   -   og med en krapp vinklet utvendig kjellernedgang.  I utleieleiligheten er den lite gjennomtenkte løsningen akkurat den samme, idet man må igjennom flere rom for å komme til bod. Uteboden disponeres derfor både av eier og leieboer.

 

I tillegg kommer behovet for mer areal til oppbevaringsplass, og behovet for oppbevaring nattestid, samtidig som utendørs lagring under presenning er langt mer uestetisk.

 

Av plass og plasseringshensyn, har det vært påkrevet med en bod utendørs.

 

Nytt ang. muren

 

I tingrettens dom på side 9 er det skrevet at såvel Oslo kommune som Fylkesmannen har hensyntatt at det er hele tomtas fallretning som skal legges til grunn hva gjelder spørsmålet om hvor høye terrenginngrep som kan tillate, jf. pbl. § 6.5 andre ledd bokstav a-c   - ikke terrengfallet mellom huset og veien. Denne tolkningen av bestemmelsen mener den ankende part er feil, for det innebærer at man gir et galt bilde av situasjonen på stedet. Helningen ned mot veien var ikke en lett skrånet tomt, men bratt og farlig. 

 

Christensens mur ligger dessuten lavere enn f.eks. naboen over på den motsatte siden av Stormyrveien uten å være til sjenanse eller hinder for noe eller noen. 

 

På denne bakgrunn er det feil av tingretten å legge til grunn at avviket er forholdsmessig betydelig mht høyden på muren, og feil av tingretten å legge til grunn at oppføringen var et inngrep som står i direkte motstrid om bevaring av eksisterende terreng.

 

Det gjøres gjeldende at her er de formelle grunnvilkårene for dispensasjon oppfylt, at det faktisk og rettslig er grunnlag for dispensasjon, og at det i dette tilfellet må kunne gis rom for bruk av dispensasjon. 

 

Forskjellsbehandling   -   sammenlignbare innvilgede dispensasjoner etter pbl § 19-2

 

Det er feil av tingretten å ikke legge vekt på den forskjellsbehandling som Christensen mener har funnet sted i hans disfavør, når man sammenligner med innvilgede dispensasjoner og henleggelser hva gjelder støttemurer og uteboder for andre eiendommer i Oslo.

 

Christensen la frem for tingretten noen relevante eksempler, og han har nå funnet frem flere innvilgede dispensasjoner og/eller henleggelser i Oslo - saker som i rettslig og faktisk henseende må anses tilnærmet like. 

 

Nytt BEVIS: Eksemplifisering av dispensasjoner/henleggelser betegnet nr. 1 til 8  BILAG 3

 

Nytt BEVIS: Eksemplifisering av dispensasjoner/henleggelser betegnet nr. 9 til 13  BILAG 4

 

Christensen mener med dette å påvise at saker som i rettslig og faktisk henseende må anses like, har vært behandlet forskjellig på usaklig grunnlag. Dette er feil saksbehandling og usaklig forskjellsbehandling sammenlignet med hans sak, og her foreligger det myndighetsmisbruk.

 

Det er tungvint og ikke minst tidkrevende å finne frem i kommunens arkiv, men Christensen har ytterligere relevante eksempler under arbeid, som han om kort tid vil ha klar til fremleggelse.

 

Om praksis i saker som dette ang. den forskjellsbehandlingen som her har funnet sted, påberopes det for lagmannsretten to nye vitner som kjenner nærværende sak og lignende saker.

 

Nytt VITNE: Paal Løvås fra konsulentfirmaet Ferdigattest AS, tlf. 934 24 254

 

Nytt VITNE: Bård Mæland fra arkitektfirmaet K12 Arkitekter AS, tlf. 404 51 330

 

Vitnene vil forklare seg om dispensasjonspraksis som er relevant for nærværende sak slik de kjenner det gjennom sitt arbeid, saker som i rettslig og faktisk henseende må anses like, hva gjelder terrengendring p.g.a. muren og utnyttelsesgrad m.h.t. BYA p.g.a. uteboden.

 

Det er feil av tingretten å vektlegge at overskridelse av BYA i seg selv må anses som en stor og relevant ulempe, når overskridelsen i nærværende sak er så minimal som her, kun noen få m2.

 

Det er også feil å tillegge så stor vekt som tingretten i dette tilfellet har gjort på prinsippet om at eventuelle endringer skal skje gjennom endringer av planer og ikke gjennom dispensasjoner. 

 

Dispensasjoner er tross alt en lovfestet rett som forvaltningen plikter å ivareta til tiltakshaveres fordel. Det har umulig vært ikke lovgivers mening eller formål med lovbestemmelsene at adgangen til å gi dispensasjoner skal overstyres av mer snevre håndhevingshensyn og mulige presedensvirkninger, særlig ikke i et tilfelle når fordelene for tiltakshaver er av stor viktighet og klart større enn de ubetydelige ulempene det teoretisk kan tenkes å innebære i boligområdet av nevneverdig sjenanse for naboer/gjenboere eller tilfeldige forbipasserende. 

 

Ulempene har vært små veid i forhold til fordelene. Tiltakene bod, mur og trapp har ikke fremstått som uestetiske, dominerende eller til sjenanse for naboer/gjenboere, og heller ikke for noen endret verken for innsyn eller utsikt, samtidig som hensynene bak lovbestemmelsene det kan dispenseres fra, ikke er blitt vesentlig tilsidesatt.

 

Trafikksikkerheten og vedlikeholdet av veien og veisystemet, samt ivaretakelse av miljø og samfunnshensyn på eiendommer langs tilstøtende vei, er heller ikke blitt hindret eller forringet. 

 

Det tas forbehold om ytterligere anførsler og bevis samt nye vitner utenom de her annonserte.

 

Påstand:

 

1. Fylkesmannens vedtak av 10. april 2018 er ugyldige.

                                                                                      

2. Staten ved Kommunal- og Moderniseringsdepartementet dømmes til å betale til Jan Kåre Christensen sakens kostnader både for tingrett og lagmannsrett. 

 

I Knut Howlids ankeskriv til Borgarting Lagmannsrett skriver han følgende.

I tingrettens dom på side 9 er det skrevet at såvel Oslo kommune som Fylkesmannen har hensyntatt at det er hele tomtas fallretning som skal legges til grunn hva gjelder spørsmålet om hvor høye terrenginngrep som kan tillate, jf. pbl. § 6.5 andre ledd bokstav a-c   - ikke terrengfallet mellom huset og veien. Denne tolkningen av bestemmelsen mener den ankende part er feil, for det innebærer at man gir et galt bilde av situasjonen på stedet. Helningen ned mot veien var ikke en lett skrånet tomt, men bratt og farlig. 

 

I fra dommen i Oslo Tingrett dikter Tingrettsdommer Edvard Os opp samtalen min med Kaja Aubert Lange og forholder seg kun til Plan og bygningsetaten her i Oslo sitt narrativ, les selv her:

https://blog.janchristensen.net/2022/11/nr-3103-det-er-et-maktovergrep-av-det.html

https://blog.janchristensen.net/2021/09/nr-2930-siste-skriv-i-var-klage-til.html

https://blog.janchristensen.net/2019/04/nr-2446-selv-om-pbe-vil-na-komme-oss-i.html

       

DOM fra Oslo tingrett 11 desember 2018

 

Saken gjelder gyldigheten av avslag på dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd. 

 

Før muren ble satt opp, var saksøker i kontakt med saksbehandler Lange i kommunen. De hadde to telefonsamtaler. Han spurte bl.a. om oppføring av mur på den gamle muren. Det kan ikke utelukkes at det i samtalen oppsto misforståelser eller uklarheter. Saksøker oppfattet det slik at han ble fikk bekreftet at det tiltaket ikke var søknadspliktig når det allerede var en mur der, og uansett burde kommunen ha veiledet på en annen måte ved å stille spørsmål, samt forklare hva som forutsettes og hva som må sjekkes. Den aktuelle saksbehandleren kjente eiendommen godt gjennom sin befatning med den opprinnelige byggesaken for de fire eneboligene og ferdigattesten for dette tiltaket. Kommunens veiledning har vært mangelfull og saksøker har derfor vært i god tro når han satte opp støttemuren.

 

Til støtte for påstanden har saksøkte i det vesentlige anført: 

Klager viser til at muren ikke medfører vesentlig ulempe. Vi er ikke enige i dette, siden det må anses som en vesentlig ulempe at hensynene bak planen vesentlig tilsidesettes. Det er for øvrig heller ikke et selvstendig argument for dispensasjon at ulempene er små, se Sivilombudsmannens uttalelse i SOM-2011-1023. Det må foreligge klare og relevante fordeler ved tiltaket for at det skal kunne gis dispensasjon. Fravær av ulemper er ikke nok.

 

Betydning av veiledningen fra kommunen. Tiltakshaver har oppfattet kommunens veiledning slik at støttemuren ikke var søknadspliktig. Slik veiledning gis på grunnlag av den informasjonen som tiltakshaver gir, og muntlig veiledning på telefon har ikke bindende virkning for kommunen. I dette tilfellet er det et stort avvik mellom hva som er tillatt etter regelverket, og hva som er oppført. Vi kan ikke se at det er sannsynliggjort at kommunen har gitt samtykke til en mur av denne størrelsen, plassert i regulert veigrunn. Tiltakshaver må selv bære risikoen for å ha oppført søknadspliktige tiltak uten tillatelse.

 

Vilkårene for dispensasjon etter pbl. § 19-2 er ikke oppfylt.

 

Retten er enig med Fylkesmannen i at hensynene bak reguleringsbestemmelsen blir vesentlig tilsidesatt ved tiltaket. Avviket mellom tillatt samlet høyde etter reguleringsplanen (0,5 meter), og den aktuelle støttemuren (1,85 meter) er på ca. 1,35 meter. Dette er forholdsmessig betydelig avvik. Tiltaket innebærer også et inngrep som er i direkte motstrid med intensjonen i reguleringsplanen om bevaring av eksisterende terreng, og tiltaket er i seg selv dominerende.   Retten kan heller ikke se at de påberopte fordelene ved støttemuren er klart større enn ulempene. Det vises særlig til at de forhold saksøker har påberopt, herunder at eiendommen får et bedre uteareal, at tiltaket sikrer mot avrenning ut i veien, estetiske hensyn, og kostnadene blir betydelige dersom tiltaket ikke godkjennes, etter en riktig lovforståelse har begrenset vekt. Etter rettens syn er det ikke påvist klare, relevante og tungtveiende fordeler ved å gi dispensasjon til tiltaket. På den annen sider veier ulempen ved at de hensyn reguleringsplanen skal ivareta tilsidesettes dersom det gis dispensasjon, tungt.

 

Rettens konklusjon er dermed at vilkårene for å gi dispensasjon til støttemuren etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd ikke er oppfylt.

 

Retten kan heller ikke se at den påberopte telefoniske veiledningen fra kommunens saksbehandler kan lede til at vedtaket kjennes ugyldig. Fylkesmannens merknader til denne anførselen er gjengitt over, og retten tiltrer disse. Det tilføyes at tiltakshaver etter rettens syn ikke kan anses for å ha vært i aktsom god tro med hensyn til søknadsplikten. Muntlig veiledning per telefon, med de feilkilder og notoritetsmangler dette naturlig medfører, setter ikke reguleringsbestemmelser til side og gir ikke saksøker et rettskrav på dispensasjon, når det - som her - er nødvendig for at tiltaket skal bli lovlig.

 

Etter Fylkesmannens vurdering var altså fordelen ved å dispensasjon for boden ikke klart større enn ulempene. Det ene av de to kumulative vilkårene etter § 19-2 annet ledd var dermed ikke oppfylt. 

 

Dette viser bare at dommen er en løgndom!

 

Hele saken imot er et narrativ og makt- og myndighetsmisbruk. Da det er helt åpenbart at fallet på vår eiendom tilsier at den muren som er bygget. Er til fordel for alle, både oss og for øvrig all bebyggelse her på Hellerudtoppen.

Ikke minst i Stormyrveien der en får en pen og naturlig, samt en tør vei imot Stormyrveien og all ferdsel der ifra. PBE og det offentlige presser noe ut av lovverket til vår disfavør som er et regelrett overgrep!