Nr. 3122: At anken vår til Borgarting Lagmannsrett ble forkastet – viser bare at rettsikkerheten i Norge er meget lav!

 Nr. 3122:

At anken vår til Borgarting Lagmannsrett ble forkastet – viser bare at rettsikkerheten i Norge er meget lav!

 

Rettsikkerheten i Norge er lav – meget lav.

Borgarting Lagmannsrett avviste saken på et sviktende grunnlag. Det er trist og urovekkende at så viktige saker der en ser så forskjellig på saken. At en ikke får prøve en sak i minst to rettsrunder. Norge er ikke en rettstat i ordets rette forstand, men en stat der makta og pengene rår!

Lagmannsretten skriver:

«Det er ingen utsikt til at en ankebehandling vil føre til et annet resultat!»

Momentene bl.a. med forskjellsbehandlingen, at det er kun utelukkende positive grunner for at vi får beholde det som er bygget. Fallet på eiendommen og mange andre ting, hadde gjort at vi hadde vunnet hvis vi hadde møtt en rettferdig dommer(e). Norge er ingen rettstat i ordets rette forstand. Her blir en fort overkjørt hvis en ikke har de rette kontaktene, penger og innflytelse.

Bilde av min kone Berit Nyland Christensen som har stått med meg gjennom denne helt ufyselige prosessen. Der vi er blitt utsatt for nok et justismord.

 

 

Les ankeskrivet her:

https://blog.janchristensen.net/2022/11/nr-3120-plan-og-bygningsetaten-bruker.html

 

Her er svaret ifra Borgarting Lagmannsrett – hele svaret er så elendig og viser at en ikke får prøvd saken på en skikkelig og rettferdig måte.

Selv det springende punktet. Fallet på eiendommen, blir ikke engang tatt opp på en skikkelig måte i dette kenguru-avslaget.

 

BORGARTING LAGMANNSRETT

 

BESLUTNING

Avsagt: 08.03.2019

Saksnr.: 19-024795ASD-BORG/02

Dommere:
Lagdommer Agnar A. Nilsen jr.
Lagmann Kjersti Buun Nygaard
Lagdommer Thomas Chr. Poulsen


Ankende part Jan Kåre Christensen Advokat Knut Magne Howlid

Ankemotpart Staten v/Kommunal- og  moderniseringsdepartementet
Advokat Elisabeth Sawkins Eikeland

 

- 2 - 19-024795ASD-BORG/02

Saken gjelder gyldigheten av avslag på søknad om dispensasjon etter plan- og
bygningsloven § 19-2.

Berit og Jan Kåre Christensen oppførte vinteren/våren 2014 en 11 meter lang og ca. 1,85
meter høy støttemur på deres eiendom i Krokstien 2C i Oslo. Noe før dette ble det oppført
en redskapsbod på ca. 12 kvm.

Etter først å ha avvist en mangelfull søknad i 2014, mottok Oslo kommune v/plan- og
bygningsetaten 1. juli 2016 søknad om oppføring av støttemuren og boden. Når det gjaldt
boden ble det søkt om dispensasjon fra bestemmelsene om utnyttelsesgrad i småhusplanen
og avstandsbestemmelsene i vegloven § 29. Når det gjaldt støttemuren ble det søkt om
dispensasjon fra småhusplanene § 6.5 mht. terrenginngrep, og reguleringsformålet
trafikkområde vei. Kommunen kom til at lovens vilkår for å gi dispensasjon ikke var
oppfylt, jf. vedtak av 14. oktober og 20. oktober 2016.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus avslo klage over vedtakene, jf. vedtak 10. april 2018.
Klage til Sivilombudsmannen førte heller ikke frem, jf. brev 30. mai 2018. Fylkesmannen
avslo begjæringer om omgjøring 14. juni 2018.

Jan Kåre Christensen tok ut søksmål mot staten v/Kommunal- og moderniserings-
departementet med påstand om at fylkesmannens vedtak av 10. april 2018 var ugyldige og
at Christensen fikk beholde mur, trapp og bod som det er i dag.

Oslo tingrett avsa dom 21. desember 2018 med slik domsslutning:

1. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet frifinnes.

2. Jan Kåre Christensen dømmes til å betale 40 600 – førtitusen sekshundre - kroner i
erstatning for sakskostnader til Staten ved Kommunal- og
moderniseringsdepartementet. Betalingsfristen er to – 2 – uker fra dommens
forkynnelse.

Jan Kåre Christensen har erklært anke over dommen. Anken gjelder tingrettens
bevisvurdering, rettsanvendelse og saksbehandling. Staten v/Kommunal- og
moderniseringsdepartementet har tatt til motmæle og mener tingrettens dom er korrekt i
resultat og at det ikke er begått saksbehandlingsfeil.

Den ankende part ble ved rettens brev 15. februar 2019 varslet etter tvisteloven § 29-13
fjerde ledd om at retten overveide å nekte anken fremmet. Ankende part har besvart
varselet ved prosesskrift 1. mars 2019.

- 3 - 19-024795ASD-BORG/02

Lagmannsretten finner at vilkårene for å nekte anken fremmet etter tvisteloven § 29-13
andre ledd er oppfylt, og at anken bør nektes fremmet. Det er ingen utsikt til at en
ankebehandling vil føre til et annet resultat.

I ankeerklæringen fremholdes at saken ikke er blitt tilstrekkelig opplyst ved at dokumenter
og vitner ikke er blitt ført, samtidig som ingen instanser har foretatt befaring. Christensen
søkte forhåndsveiledning i Oslo kommune ved to anledninger før støttemuren ble oppført,
og han mener han fikk aksept for oppføring av muren uten å måtte søke forhåndstillatelse.
Det anføres å foreligge tjenestefeil med hensyn til veiledningen/rådgivningen. Det var feil
av tingretten ikke å legge vekt på at Christensen hadde vært i god tro med hensyn til
søknadsplikten.

For lagmannsretten legges frem et nytt dokument fra naboene i Krokstien 2 a, b og d om
godkjennelse av støttemuren og boden. Det er også et nytt faktum at boden i underetasjen i
boligen er upraktisk.

Videre anføres at det var feil av tingretten å legge til grunn hva gjelder hvor høye
terrenginngrep som kan tillates, at avviket er forholdsmessig betydelig med hensyn til
høyden på muren, og feil av tingretten å legge til grunn at oppføringen var et inngrep som
står i direkte motstrid om bevaring av eksisterende terreng.

Det gjøres gjeldende at de formelle grunnvilkårene for dispensasjon er oppfylt og at det
faktisk og rettslig er grunnlag for dispensasjon, og at det i dette tilfelle må kunne gis rom
for bruk av dispensasjon.

Det anføres også at det var feil av tingretten ikke å legge vekt på den forskjellsbehandling
som Christensen mener har funnet sted i hans disfavør i forhold til andre eiendommer i
Oslo.

Lagmannsretten er enig med staten i at det verken er feil ved tingrettens, fylkesmannens
eller kommunens behandling at det ikke er gjennomført befaring i denne saken. Det legges
til grunn at alle instanser har hatt en omfattende dokumentasjon som beskriver både med
ord og bilder eiendommen, omsøkte tiltak, nærliggende terreng og nabolag.

Det er heller ingen feil at saksbehandler Aubert ikke ble ført som vitne. Vitnet ble frafalt
av Christensen under hovedforhandlingen. Hva gjelder anførselen om brudd på
veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11 vises til kommunens brev 30. januar 2017:

«I følge saksbehandleren det henvises til skal hun ikke ha uttalt at en mur som er
plassert ut i regulert veigrunn, i den størrelsesorden som er oppført, er unntatt
søknadsplikt. Derimot kan hun ha opplyst at utbedring/ tilbakeføring av opprinnelig
mur langs veien ikke ville være søknadspliktig. Denne muren var imidlertid en lav

- 4 - 19-024795ASD-BORG/02

mur i stablestein, delvis dekket med grønt, og denne kan derfor ikke sammenlignes
med omsøkte tiltak.»

Og lagmannsretten kan slutte seg til tingrettens vurdering på dette punkt:

«Retten kan heller ikke se at den påberopte telefoniske veiledningen fra
kommunens saksbehandler kan lede til at vedtaket kjennes ugyldig. Fylkesmannens
merknader til denne anførselen er gjengitt over, og retten tiltrer disse. Det tilføyes
at tiltakshaver etter rettens syn ikke kan anses for å ha vært i aktsom god tro med
hensyn til søknadsplikten. Muntlig veiledning per telefon, med de feilkilder og
notoritetsmangler dette naturlig medfører, setter ikke reguleringsbestemmelser til
side og gir ikke saksøker et rettskrav på dispensasjon, når det - som her - er
nødvendig for at tiltaket skal bli lovlig.»

Det fremstår for lagmannsretten som om forvaltningen og tingretten har hatt et fullt ut
tilfredsstillende grunnlag for å vurdere om de rettslige vilkår for å dispensere er oppfylt.

Lagmannsretten er enig med de ulike instanser som har hatt saken til behandling, at
vilkårene for dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 ikke er oppfylt. Det er ikke
en feil forståelse av reguleringsplan S-4-220 (småhusplanen) § 6.5 annet ledd at hele
tomtens fallretning skal legges til grunn ved vurdering av hvor høye terrenginngrep som
unntaksvis kan tillates, sml. ordlyden i bestemmelsen. Videre vises til det staten har sitert
fra på side 22 i småhusplanens veileder.

Hva gjelder boden kan lagmannsretten slutte seg til følgende vurderinger av tingretten:

«Etter Fylkesmannens vurdering var altså fordelen ved å dispensasjon for boden
ikke klart større enn ulempene. Det ene av de to kumulative vilkårene etter § 19-2
annet ledd var dermed ikke oppfylt.

Retten er enig i dette, og kan i det alt vesentlige gi sin tilslutning til Fylkesmannens
vurdering. Retten ikke se at det hefter feil ved de rettslige og faktiske premissene
for vedtaket, eller subsumpsjonen.

Retten bemerker at den omsøkte boden åpenbart vil gi flere konkrete fordeler for
tiltakshaver, herunder mer oppbevaringsplass og oppbevaringsplass med trappefri
adkomst. Retten kan heller ikke se at boden er til nevneverdig sjenanse for naboer
eller andre. Videre vil det påføre tiltakshaver et økonomisk tap dersom boden må
fjernes. Dette er imidlertid forhold av begrenset vekt.

Holdt opp mot de relevante ulempene, som er overskridelse av maksimalt tillatt
BYA, prinsippet om at eventuelle endringer skal skje gjennom endringer av planer
og ikke gjennom dispensasjoner, mulige presedensvirkninger og
håndhevingshensyn, er det etter rettens syn klart at fordelene ikke er klart større enn
ulempene.»

- 5 - 19-024795ASD-BORG/02

Det som nå anføres om at man må gå gjennom flere rom for å sette fra seg ting i boden i
underetasjen og at Christensen har behov for mer areal til oppbevaringsplass, tilsier ikke et
annet utfall.

Det at naboer har gitt samtykke til støttemuren/boden er ikke relevant ved
dispensasjonsvurderingen.

Det kan ikke være tvilsomt at de to kumulative vilkårene i plan- og bygningsloven § 19-2
annet ledd for å kunne bruke det frie forvaltningsskjønnet etter første ledd («kan-
skjønnet»), gir anvisning på et rettsanvendelsesskjønn som domstolene har full kompetanse
til å overprøve. Når de rettslige vilkårene for å gi dispensasjon ikke er oppfylt, kan
Christensen heller ikke vinne frem med en anførsel om usaklig
forskjellsbehandling/myndighetsmisbruk. De saker Christensen har påberopt kan for øvrig
ikke ses egnet til å så tvil om at jussen er anvendt korrekt i dette tilfelle.

Staten har i anketilsvaret lagt ned påstand om sakskostnader. Kravet tas til følge, jf.
hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og andre ledd. Beløpet fastsettes skjønnsmessig
til 6 000 kroner.

Beslutningen er enstemmig.

- 6 - 19-024795ASD-BORG/02

SLUTNING:

1. Anken nektes fremmet.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Jan Kåre Christensen til staten
v/Kommunal- og moderniseringsdepartementet 6 000 – sekstusen – kroner
innen to uker fra forkynnelsen av denne beslutningen.

 

Agnar A. Nilsen jr. Kjersti Buun Nygaard Thomas Chr. Poulsen

Dokument i samsvar med undertegnet original.

Signert elektronisk (Torun Trydal)