Nr. 329: Hvordan kan én Gud samtidig være tre personer?

Nr. 329:
Hvordan kan én Gud samtidig være tre personer?

av Arne Jordly

Når jeg skriver at jeg ikke tror på denne greske filosofien, er det et resultat av en grundig gjennom-gang av hele temaet. (Jeg tar det som en selvfølge at dere er kjent med Kon-kordiebokens fremstilling av treenighetsfilosofien.) Derfor vil jeg også gjerne få svare på de påstandene som skrivet om TREENIGHETEN av Finn Mykle-bust setter frem. Forfatteren Finn Myklebusts påstander er uthevet.

Avsnitt 1
Det er ikke gitt noe menneske å forstå eller forklare Gud.

Enig! Det eneste vi har å forholde oss til i så henseende er Bibelen, Guds ord. Der forklarer Gud selv hvem han er. Han sier: ‘Hør Israel, Herren din Gud! Herren er én! (Den suverene!)’ Dette er det største budet! (Markus 12:29) Dette viser til Guds klare tale til Moses i 5. Moses 6:4. ‘Hør Israel, Herren din Gud, Herren er én.’ Se også Jakob 2:19.

Avsnitt 2
Vi erfarer hans kraft og kjærlighet, og i vår urolige verden erfarer vi hans omsorg og ledelse. Det eneste bilde vi kan danne oss av Gud, er det som han åpenbarer i sitt ord. Men Bibelen gir ikke en uttømmende forklaring, et svar man kan sette to streker under, men nøyer seg med å åpenbare det et menneske har behov for.

Greit, men hva nytter det om Gud i Bibelen gir en begrenset forklaring på hvem han er, hvis vi nekter å tro selv det? Det virker for meg at Guds uttalelse om at ‘Herren er én,’ er så klar at den trenger ingen videre ‘uttømmende for-klaring’ eller dypere forståelse. Det eneste vi kan gjøre med en så klar ut-talelse, hvis vi ikke vil tro den, er å forsøke å bortforklare den! Hvorfor skulle noen ønske å gjøre det?

Avsnitt 3
Vi tror på en treenig Gud, et begrep som er ukjent i Bibelen, men som dekker den forståelse Skriften gir av Gud. Noen hevder at denne for-ståelse er hedensk i sin opprinnelse, ettersom uttrykket ikke forekommer i Bibelen.

Det er ikke fordi uttrykket TREENIGHET ikke forekommer i Bibelen den er hedensk vranglære. Det er fordi det den forfekter, ikke stemmer med Bibelens innhold!

Men i tillegg har den også en hedensk opprinnelse. Den var ikke en del av Kristi forkynnelse, og den ble heller ikke en del av kirkens trosbekjennelse før etter kirkemøtet i år 390 etter Kristus, og da opprinnelig etter pålegg fra keiser Konstantin, som hadde gjort kristendommen til Romersk statsreligion i år 321. Treenigheten ble innført fordi hedningene, særlig egypterne, som på den tid var underlagt romerne, gjorde opprør mot å tilbe jødenes ene Gud. I tillegg bestod alle deres hedenske religioner av treenige, hedenske guddommer. Først etter at treenigheten var innført som en del av den kristne lære, roet de seg ned, jfr. også avviklingen av sabbaten.

Vi vet jo alle fra våre egne norske forhold at når staten utøver sin makt, må Guds ord ‘gi tapt,’ jfr. selvbestemt abort, kvinnelige prester, homofile og les-biske prester og kirketjenere, osv. Om få år vil alt dette etter all sannsynlighet være akseptert praksis i Den norske kirke, og kanskje også i andre religiøse samfunn. De som da våger å tale imot, vil bli stemplet som vranglærere og ut-støtt!

Avsnitt 4
Men om man bruker ordet ‘tusenårsriket’ om en bibelsk periode på tusen år, er det ikke dermed sagt at den strider mot Guds ord.

Ja, dette stemmer, men under den helt klare forutsetning at uttrykket ‘tusen-årsriket’ ikke blir forvrengt til å bety noe annet enn det Bibelen beskriver.

Avsnitt 5
Faderen har vel alltid vært betraktet som Gud. Men læren om at Kristus og Den Hellige Ånd også skulle være Gud, skapte stor strid i begynnelsen av det fjerde århundre.

Kan det være noen tvil om at Faderen er Gud? Men påstanden om at Kristus, Sønnen, også er Gud, er blasfemisk. Den har i det siste, både i Den norske kirke og i karismatiske bevegelser, medført at en mengde predikanter står frem og korsfester Gud, og ikke Kristus. Det er også denne påstanden som førte til Maria-tilbedelsen, basert på dette argumentet: Gud er Kristus. Maria er Kristi mor. Dermed blir Maria også Guds mor! (Les for all del Romerbrevet 1:18-32) Tenk på at også i forholdet Gud / Kristus blir Gud Skaperen og Kristus skap-ningen. — Dessuten, ringer det ikke en bjelle når du hører at dette ikke var et aktuelt spørsmål før ‘i begynnelsen av det fjerde århundre?’

Avsnitt 6
Arius, en av lederne for menigheten i Alexandria, hevdet at Kristus var et skapt vesen og at Den hellige ånd bare var en Guds kraft eller inn-flytelse. Striden varte i flere århundrer og satte så dype spor at man finner hans tilhengere den dag i dag.

Om Kristus er gjort, skapt, født eller utgått, blir flisespikkeri. Det kan også være av underordnet interesse å vite hva en gammel menighetsforstander fra Alexandria mente om dette for 1700 år siden. Men det Gud selv sier om dette, skal det bli vanskeligere å bortforklare! ‘Du er min Sønn. I dag har jeg født deg.’ (GJE 13:33, viser til SAL 2:7.) Kan Far og Sønn være den samme? Er ikke treenigheten det Paulus i 2. Tessaloniker 2:9 omtaler som ‘løgnens un-der?’ Kanskje denne Arius likevel visste hva han snakket om?

Avsnitt 7
Problemet ligger altså ikke i at Faderen er Gud, men hvilken plass Kristus og Den hellige ånd inntar i Guddommen. Vi vil derfor her søke å definere Sønnens og Den hellige ånds status etter det som er åpenbart i Guds ord.

Hvorfor skulle det være at problem at Faderen er Gud? Hvordan kan det være et problem at Kristus er Guds enbårne sønn, når Gud selv sier at så er tilfellet? (Johannes 3:16.) Og hvorfor er det så vanskelig å akseptere det Jeus selv til-kjennegir om at han selv og hans Far har samme ånd (væremåte)? Det er dette som blir åpenbart i Guds ord. Johannes 20:22: ‘Da han (Kristus) hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den hellige ånd.’ Var det da en person han pustet inn i dem? Selvfølgelig ikke! Se GJE 1:4 og JOH 17:21.

Avsnitt 8
Allerede i Bibelens første kapittel finner vi en hentydning til en guddom. ‘Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde.’ 1 Mos. 1,26. Her er det to ting vi skal merke oss. For det ene at navnet Gud, fra det hebraiske Elohim, har flertallsform. For det andre at det er etterfulgt av oss og vårt. Det samme er tilfellet i 1. Mos. 3,22: ‘Se mennesket er blitt som en av oss.’ Noen vil hevde at formen her er det kongelige Vi, men Johannes-evangeliet forteller at minst en person til var til stede ved skapelsen: ‘Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er til.’ Joh.1,2.3.

Dette ble fryktelig mye bibelfabling! Det faktum at ‘elohim’ (ingen store bokstaver i det hebraiske språk) blir brukt i flertall, tilsvarer kun det norske språks høflighetsform De, Dem, Deres, altså også det kongelige Vi. Korrekt: I Johannes 1:3 står: ‘Alt ble til ved ham, og uten ham ble ingenting til.’ Ja, her står ‘ham’ og ikke ‘dem.’ Dermed ser vi klart hvem Gud talte til, og da skal en legge til ganske mye mellom linjene for å få plassert Guds hellige ånd inn i alt dette, etter først å ha gjort Den om til en person! Heter det ikke Den hellige ånd? Og er ikke Ånden det som utgår fra Gud, hans kraft og væremåte?

Avsnitt 9
En tekst som har skapt problemer for mange, er 5. Mos 6,4: ‘Hør, Israel! Herren er én.’ Hvis han er én, hvordan kan han da være tre? Tanken kan illustreres ut fra Guds erklæring til det første menneskepar, Adam og Eva, at de skulle være ‘ett kjød.’ 1 Mos. 2,24. Det er det samme hebraiske ordet echad som er brukt, og det står i begge tilfeller som uttrykk for en sammensatt enhet.

Dette var en rar argumentasjon! Først tar en utgangspunkt i sin egen ubibelske påstand om at Gud er tre personer og presenterer den som den absulutte bibel-ske sannhet! Dermed blir Guds egen klare påstand om at han er én, omgjort til en løgn! Ja, her blir det påstand mot påstand! Men hvem har best forutsetning for å kunne vite dette, Finn Myklebust eller Gud den allmektige? ‘Hvis han er én?’ Hvorfor skulle ikke Gud være én når han selv sier dette? Sitter kanskje Finn Myklebust inne med kunnskap om dette som Gud den allmektige selv ikke har kjennskap til?

I tillegg argumenterer Myklebust mot seg selv når han viser til bruken av ordet echad. Alle forstår jo at når Gud sier om Adam og Eva at de skal være ‘ett kjød,’ så omdanner han ikke dermed disse to adskilte individene til én og samme person! Det kan kun bety at de skal utgjøre ett nært fellesskap! Så også med Gud den allmektige og hans enbårne, el. eneste, Sønn Jesus Kristus! Igjen blir Johannes 17:21 veldig klar her. Og etter å ha lest Johannes 17:21 blir spårsmålet: ‘Skal du tro Bibelen, eller vet du dette best selv?’

Avsnitt 10
Det er interessant å legge merke til språkbruken i misjonsbefalingen, hvor Jesus sier at dåpen skal utføres i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.’ Matt. 28:19. Man skulle tro at navn i dette tilfellet ville stå i flertall i grunnteksten, men Jesus uttaler Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som ett, idet han viser til dem i entall.

Selvfølgelig omtaler Jesus seg selv, sin Far, og deres felles ånd som ett (fel-lesskap). ‘Jeg og Faden vi er ett.’ (Johannes 10:30) Men han antyder aldri, ikke i hele Bibelen, at de dermed blir én og samme person. Les nå Johannes 17:21, grundig, og glem det aldri, for da blir dette klinkende klart! Forresten, her er innholdet i Johannes 17:21: ‘Jeg ber om at de alle må være ett, slik som du, Far, er i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.’ Betyr det faktum at de kristne skal være ett med Gud og Kristus, at de dermed blir Gud den allmektige? Selvfølgelig ikke! Ikke mer enn Kristus! Men her skal alle være ett, både Gud, Kristus og alle kristne. Dermed forstår vi, hvis vi vil, at det er ett felleskap i samme ånd (væremåte) det er snakk om. Til slutt: Det heter navn både i entall og flertall på norsk.

Avsnitt 11e
De nytestamentlige forfatterne la ikke skjul på Kristi guddom. Paulus sier: ‘I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede.’ Kol.2,9. Overfor sin samtid hentydet Jesus gang på gang til sin guddommelige opprinnelse. Ved flere tilfeller ble hans ord oppfattet som spott fordi han tilgav synd, tok imot tilbedelse og ville gjøre seg Gud lik. I skarp kontrast til Kristus står engelen Gabriel og apostlene som nektet å ta imot tilbedelse, men i stedet henviste til ham som var sann Gud.

Hvorfor skulle ikke Jesus ‘hentyde’ til sin guddommelige opprinnelse? Det faktum at han var Guds Sønn var jo hans hovedbudskap, men han påstod aldri at han var Gud den allmektige! Tvert imot! Han sa ved flere anledninger at han var Guds Sønn og at hans Far var større enn ham. Blant de flere hundre bibelvers der Jesus sier dette, vil jeg vise til den klare uttalelsen han gir i MAT 24:36: ‘Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i him-melen, heller ikke Sønnen, men bare min Far.’ I Johannes 14:28 sier Jesus helt klart, blant annet: ‘Jeg går til Faderen, for min Far er større enn meg.’ Hvorfor er det så vanskelig å tro på disse klare uttalelsene Jesus selv kommer med? Er det fordi du av erfaring vet at han er fæl til å lyve?

Så til tilbedelsen: Jeg er litt usikker på hvor det står at Gabriel nektet å ta imot tilbedelse, for han blir bare nevnt fire ganger i Bibelen, og kun to ganger i Det nye testamente, i Lukas 1:19 og 26, og da som budbringer. Muligenens kan henvisningen gjelde det tilfellet i Åpenbaringen 19:10 der Johannes ville tilbe, kaste seg ned, foran engelen, men ble advart mot dette? Ja, her er mange mis-forståelser ute og går. Det greske ordet som blir brukt i dette tilfellet er pro-skuneo. I Matteus 28:9 står det om kvinnene som møtte Jesus etter hans opp-standelse at ‘de kom frem og grep om føttene hans (og tilba ham). Hoved-betydningen av ordet proskuneo er ‘å kaste seg ned foran føttene på i ærbødig-het,’ ikke tilbe. Vi kan vise ærbødighet for hvem vi vil, Gud, Kristus eller en fant i gaten, men under den klare forutsetning at den man viser ærbødighet, er den som fortjener ærbødighet. At de viste Kristus ærbødighet, og at han tillot dette, beviser langt ifra at han er Gud den allmektige! Det står: ‘Herren din Gud skal du tilbe (proskuneo), og ham alene skal du tjene (latreuo).’ (Matteus 4:10) Det er altså ‘tjene,’ på gresk ‘latreuo,’ som her står for den tilbedelsen som kun skal komme Gud til gode, og ordet latreuo blir kun brukt om Gud den allmektige i grunnteksten, og ikke én enste gang om noen som helst andre, medregnet Jesus Kristus, engler eller disipler! (Se medfølgende oversikt. Den som gidder å sette seg inn i den, vil se hvor klart Den greske teksten skil-ler mellom Gud den allmektige og hans enbårne Sønn Jesus Kristus.)

For bevisets skyld legger jeg med utskrift fra grunnteksten Strongs H / G:
Matteus 4:10: tote lego iesous hupago hupago satanas: grapho proskuneo kurios theos monos latreuo

Jeg inkluderer også den fulle betydning av ordene proskuneo og latreuo. (Sorry, english only.)

4352. proskuneo, pros-koo-neh'-o; from G4314 and a prob. der. of G2965 (mean. to kiss, like a dog licking his master's hand); to fawn or crouch to, i.e. (lit. or fig.) prostrate oneself in homage (do reverence to, adore):– worship.
3000. latreuo, lat-ryoo'-o; from latris (a hired menial); to minister (to God), i.e. render religious homage:– serve, do the service, worship (-per).

Avsnitt 12
Særlig fariseerne og de skriftlærde var ute etter Jesus på grunn av hans krav på å være guddommelig. ‘Før Abraham var, er jeg.’ Joh. 8:58, ut-talte Jesus til jødene. Dette forårsaket en dramatisk scene der hans lands-menn tok opp steiner for å drepe ham. Reaksjonen var ikke tilfeldig, for den jødiske lov krevde dødsstraff for gudsbespottelse (3MO 24, 10 - 16, 23). Årsaken var at Jesus anvendte et grest uttrykk som i Septuaginta (LXX - grest oversettelse av Det gamle testamente) var i bruk som Jeho-vah.

Jesus hevdet hele tiden at han var Guds Sønn, og aldri, ikke en eneste gang, at han var Gud den allmektige! Det var Kristi gjentatte påstand om at han var Guds himmelske sønn, fariseerne avviste! At Jesus skulle ha påstått noe annet, blir en latterkig tanke, særlig basert på jødenes klare forståelse av at Gud var én. Det var deres daglige bønn helt siden utvandringen fra Egypt!

Dette er den greske grunnteksten av Johannes 8:58:
Johannes 8:58. iesous epo amen amen lego prin abraam eimi

På norsk: ‘Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er*, før Abra-ham var.’ (Norsk King James) MIK 5:1, ÅPB 1:8 *Gresk: ego eimi, Guds eget navn, Herren. NB! Herren er langt fra Guds navn! Det er en tittel!

Ikke et eneste sted i denne grunnteksten bruker Jesus noe ord som jødene kan ta anstøt av, bortsett fra påstanden om at Jesus hadde vært til fra før Abraham ble til, altså i det himmelske som Guds Sønn. Å påstå noe annet, blir en usann-het, og å blande Septuaginta-oversettelsen inn i dette, skaper kun forvirring for en som ikke har satt seg grundig inn i dette, for påstanden er irrelevant. Dess-uten: Septuaginta er en oversettelse fra hebraisk til gresk. Det er ikke mange nordmenn som fortår den! Det hebraiske ord for betydningen av Guds egen-navn Jehovah i 2MO 3:14 er hayah hayah (jeg skal fullføre, jeg skal fullføre), men noen påstår at Guds egennavn er gresk, ego eimi, jeg er, og at hver gang Jesus sier ‘jeg er’ påstar han at han er Gud den allmektige. Dette er og blir en bibelforfalskning av dimensjoner! Guds egennavn har da aldri vært gresk!

Avsnitt 13
Ved sin reaksjon viste jødene at de oppfattet Jesu ord som blasfemi. For han påberopte seg egenskaper som kun tilkom Gud. En lignende situasjon er gjengitt i Joh. 10,33, der det sies at de ville steine ham fordi han gav seg ut for å være Gud.

Påstanden om at Jesus ‘gav seg ut for å være Gud,’ er en direkte løgn! Det fari-seerne ville steine ham for, var hans klare uttalelse om at han var Guds Sønn! Les Johannes 10:25, bare 8 vers ovenfor. Forresten, her er Johannes 10:25. ‘Jeg har sagt det til dere, men dere tror ikke. De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg.’

Avsnitt 14
Et annet klart bevis på at Kristus er Gud, finner vi når vi sammenligner Det gamle og Det nye testamente. Da Septuaginta-oversettelsen kom ca. år 200 f. Kr., ble de guddommelige navn Jehovah og Elohim oversatt til gresk med henholdsvis Kurios og Theos. Kristus brukte disse navnene om Faderen. I Joh. 17,3 kaller han Faderen Theos, og i Luk. 10,21 Kurios. Men de samme titler brukte også andre om Kristus. Englene som sang for hyrdene, kaller ham Kristus Herren. Luk 2:11. Tvileren Tomas utbryter: ‘Min Herre og min Gud.’ Joh. 20,28. For å understreke denne sannhet sier Kristus selv. ‘Dere kaller meg Mester og Herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.’

Her vrimler det av ukorrekte påstander. Jehovah har aldri blitt oversatt med Kurios. Det hebraiske navnet som tilsvarer kurios i grunnteksten er adonai, det hebraiske ordet for Herre. Resten blir så vanvittig at det blir nesten umulig å svare på det. ‘Min Herre og min Gud’ er da bare et utbrudd som verken for-teller hvem som er Gud eller hvem som ikke er Gud! Og når Jesus sier at de kaller ham ‘Mester og Herre’ med rette, da skal en trekke sannheten ganske langt hvis en vil forsøke å få dette til å bety at Jesus selv påstår at han er Gud den allmektige! Ja, en må ty til mange knep når en skal forsøke å bortforklare Bibelens klare grunnsannhet!

Her er grunnteksten for JOH 17:3 houtos zoe aionios ginosko monos alethinos theos iesous christos hos apostello

På norsk: ‘Og dette er det evige livet, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, ham som du har utsendt.’ Hva er så rart med at Jesus kaller sin Far ‘Gud?’ Dessuten, finnes det noe bibelvers som klarere skiller mellom Gud og Kristus enn dette?
Her er grunnteksten fra LUK 10:21: hora iesous agalliao pneuma epo exomo-logeo pater kurios ouranos ge apokrupto tauta sophos sunetos apokalupto nepios nai narkissos pater houto ginomai eudokia emprosthen

På norsk: ‘I samme stund frydet Jesus seg i ånden og sa: “Jeg takker deg, Far, Herre over himmel og jord, for at du har skjult dette for de vise og kloke, men har åpenbart det for umyndige. Slik er det, Far, for dette var velbehagelig for deg.’ Ja, i dette verset kaller Jesus Gud for ‘Far’ to ganger. I tillegg omtaler han sin Far som ‘Herre over himmel og jord.’ Igjen skal en trekke sannheten ganske langt for å få dette til å bety at Jesus påstår at han selv er Gud den all-mektige!

Avsnitt 15
Enda mer interessant blir det når vi sammenligner en rekke tekster i Det nye testamente som er sitert fra det gamle. Satan var i ferd med å friste Kristus, og for å stoppe ham uttaler Jesus: ‘Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.’ Matt. 4,7. Her siterer han 5. Mos. 6,16. Ordene Herren og Gud tilsvarer Jehova og Elohim, navn og titler som hører Guddommen til. Hvis Kristus ikke var Gud, kunne han aldri ha brukt Jehovah og Elohim om seg selv.

I denne påstanden ligger en formidabel bibelforvirring. Igjen: Jehova er Guds egennavn, og ikke en tittel, slik ‘Herre’ er. Og igjen: Det er ikke Guds egen-navn som i grunnteksten er ‘Herren,’ men det hebraiske navnet ‘adonai.’ (Noe annet er det at moderne oversettere har sluttet å bruke Guds egennavn, Jeho-vah, og i stedet erstatter det med ‘Herren’ i alle sammenhenger.) Men her kommer den store villfarelsen inn: Når Jesus sier at ‘du skal ikke sette Herren ( i grunnteksten ‘adonai jehovih) din Gud på prøve,’ er det selvfølgelig ikke seg selv han snakker om, men sin Far, Gud den allmektige! Kristus har da aldri brukt Guds egennavn, Jehovah, om seg selv! Noe eksempel på det finnes ikke en eneste gang i hele Bibelen! (Jesu egennavn på hebraisk er Jehowshuwah, kortversjon Josva, som betyr: Jehovahs frelser, redningsmann. Se vedlegg Tre navn på side 52.)

Jeg legger med bevis for mine påstander også fra den hebraiske grunnteksten:

1. Moses 15:2: 'abram 'amar 'adonay yehovih mah nathan halak 'ariyriy ben mesheq bayith huw' 'eliy'ezer dammeseq
NB! Dette er første gangen uttrykket Herren Jehovah blir brukt i Bibelen. Uttrykket blir brukt hele 304 ganger i 294 vers. Den vanligste skrivemåten for Guds egennavn er Jehovah, (brukt hele 6528 ganger i 5522 vers) og ikke Je-hovih, men dette er på grunn av en hebraisk lydregel som blir benyttet når Jehovah, Guds egennavn, står sammen med tittelen ‘Adonai.’ Norsk King James oversetter uttrykket ‘adonay jehovih’ med ‘Herre Gud.’ Det norske bibelselskap sier ‘Herre, min Gud.’ Som du ser har begge oversettelsene utelatt Guds egennavn. Ny verden-oversettelsen til Jehovas vitner bruker ‘Suverene Herre Jehovah.’ De har selv satt inn ordet ‘Suverene.’ Det står ikke i grunn-teksten.

Avsnitt 16
Sammenligner vi Sal. 45,7.8 med Heb. 1,8.9, finner vi at Kristus er omtalt som Gud, og at uttalelsen kommer fra Faderen. Også her er Kristus ved sin tittel nevnt som den selv-eksisterende Gud. Vi kan godt forstå hvorfor fariseerne ba Jesus irettesette disiplene som ropte: Velsignet i Herrens navn er Kongen, han som kommer!’ Men Jesus svarte: Dersom de tier, skal steinene rope!’ Luk. 19,38.40. De ropte det som sant var. Det var fariseerne som tok feil, for han var virkelig Gud. Johannes skriver: ‘Han er den sanne Gud og det evige liv.’ 1. Joh. 5,20.

Salme 45:7-8. ‘Din trone, Gud, står i all evighet. En rettferdighetens kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferdighet og hater ugudelighet. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine brødre.’ Her ser vi klart og tydelig at David omtaler Gud den allmektige også som Kristi Gud.

Hebreerne 1:8-9. Men til Sønnen sier han: ‘Din trone, Gud, står i evigheters evighet. Et rettferdighetens septer er ditt rikes septer. Du har elsket rettferdig-het og hatet lovløshet. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine følgesvenner.’ Salme 45:7-8
Ja, i den setningen som er understreket, virker det unektelig som om Kristus blir omtalt som Gud den allmektige av Gud den allmektige selv. Så er selv-følgelig ikke tilfellet! Se vedlagt grunntekst:

Hebreerne 1:8. huios thronos theos aion aion rhabdos euthutes rhabdos basileia

For den som ønsker å sette seg inn i grunnteksten, vil en se at korrekt over-settelse skal være: ‘Men om Sønnen: Gud er din trone for evig og alltid —’ Her ser vi klart at Salmene stemmer med Hebreerne, og det skulle da bare mangle! Hebereerne er jo en direkte henvisning til Salmene! En kan da ikke forandre innholdet fordi om en oversetter til et annet språk!

NB! Noen oversettere er så opphengt i treenighetsfilosofien at de ukritisk over-setter Bibelen til å passe sin egen tro — i strid med grunnteksten!

Så til 1. Johannes’ brev 5:20. ‘Vi vet at Gus sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i ham, Den Sanne, vi som er i hans sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv.’

Mange bibelfablere bruker dette verset som det klareste beviset for at Gud er Kristus. De tror da at ‘han’ i den siste linjen viser tilbake til Jesus Kristus, men det blir ikke grammatisk korrekt, for et personlig pronomen viser ikke tilbake til et kompliment, i dette tilfellet til ‘i hans sønn, Jesus Kristus.’ ‘Han’ viser heller ikke tilbake til ‘Den Sanne’ i forrige linje, som også er et kompliment, ‘i ham, Den Sanne.’ Nei, ‘han’ viser tilbake på ‘Den Sanne,’ de to siste ordene i den første linjen. Da blir korrekt betydning basert på korrekt grammatikk som følger: ‘Vi vet at Guds Sønn er kommet, og at han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne, han som er Den sanne Gud og det evige liv, —’

Ved å få påpekt dette gir de fleste opp å bruke dette bibelverset som bevis på at Gud er Kristus, og finner seg heller noen andre som er mer uklare.

Avsnitt 17
Noen vil ha det til at Kristus er Gud fordi Faderen har oppreist ham til det, men at han ikke er Gud fra evighet av. Dette stemmer ikke med føgende utsagn fra profeten Esias: ‘I er mine vitner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg ble ingen Gud blitt til, og etter meg skal det ingen komme.’ Es. 43,10.

Ja, her sier Gud den allmektige ganske klart at før ham har det ikke vært noen allmektig Gud, og etter ham skal det heller ikke komme noen! Hvor plasserer det Kristus? Som Gud Sønn, selvfølgelig! Og her er Bibelen klinkende klar! Forresten, hvis Gud oppreiste Kristus fra de døde, hvordan kan Kristus da selv være Gud? Kan en død vekke opp en død? Og når døde Gud? På korset? (GJE 10:40, 13:30, ROM 4:24, GAJ 1:1 og 1 PE 1:21)

Avsnitt 18
Men hvordan kan Kristus være den ‘eneste’ (Joh. 3:16) og den ‘første-fødte’ (Kol. 1:15)? Kristus ble født da han ble menneske, han er den eneste av sitt slag. Det finnes ingen andre som ham, han er den eneste Gud som ble menneske. Når det gjelder den førstefødte, har dette en spesiell betydning i hele Bibelen. Det var han som hadde den spesielle rett og skulle ha den dobbelte del av arven. Verken David eller Efraim var første-fødte, men slik er de omtalt. (Sal. 89,28, Jer. 31:9). Var han den første som ble skapt, ville situasjonen vært en annen, for det skapte er forskjellig fra Skaperen, men det fødte er av samme slag.

Dette stemmer ikke! Om Jesus i Johannes 3:16 blir omtalt som Guds eneste Sønn eller Guds enbårne Sønn, kan være like rett, men da ut fra en fullmoden forståelse av det greske ordet monogenes. Hva betyr det? Jo, at Kristus var den eneste som Gud fødte uten andres medvirkning. Dermed blir han også ‘den førstefødte.’ Etter dette ble alt skapt av Kristus. (JOH 1:3) Derfor omtales også Kristus som ‘den første og den siste,’ (ÅPB 2:8) for ingen andre er direkte født av Gud! Forresten, hvis Kristus er Gud, har Kristus da født seg selv? I så tilfelle blir det som Gud sier i SAL 2:7, i GJE 13:33, i HEB 1:5 og 5:5 ren løgn! Er også Gud fæl til å lyve? Resten i denne argumentasjonen av Finn Myklebust blir ren bibelfabling som forfatteren selv må forklare, om mulig.

Det greske ordet for eneste eller enbårne er monogenes. Det blir brukt 16 ganger i følgende 9 vers: LUK 7:12, 8:42, 9:38, JOH 1:14, 1:18, 3:16, 3:18, HEB 11:17 og i 1JO 4:19. Les disse versene etter hverandre. Ordet blir brukt om Kristus som Guds eneste Sønn, men også om enken i Nains sønn. Og i Hebreerne blir det brukt om Isak som Abrahams eneste el. enbårne sønn. Hvordan skal vi forstå det? Abraham hadde jo flere sønner enn Isak?

Avsnitt 19
Det er mange interessante ting som belyser forholdet mellom Kristus som Gud og Kristus som menneske, men hva med Den Hellige Ånds guddom? Vi møter Den Hellige Ånd første gang ved skapelsen, hvor han svever over vannene (1 Mos. 1,2), og vi møter ham i Bibelens siste kapittel idet han kommer til mennesket med sin siste oppfordring (Åp. 22,17). Bibelen forteller at Kristus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd. Ved Jesus dåp møter vi den tredje person i Guddommen, og gang på gang viser Kristus til ham.

Hele det første kapitlet i 1. Moses omhandler det fysiske skapelsesverket, og ikke mer! At ‘Guds ånd svevde over vannflatene’ betyr ganske enkelt at det blåste over jorden! (Det er i slike vers som dette at de dyktigste bibelfablerne kommer til sin fulle rett!) Det hebaiske ordet for ‘ånd’ er ‘ruwach.’ Hoved-betydningen er pust, vind, storm, stank, osv. Jeg legger her ved utskrift fra grunnteksten som bevis for min påstand! (I JOH 3:8 blir ‘pneuma, ånd’ over-satt med ‘vind.’ Og i 1. Moses 27:27 blir ‘ruwach, ånd’ oversatt med ‘lukt, duft.’)

1. Moses 1:2. <307 .="" a="" air="" akh="" and="" anger="" being="" blast="" br="" breath="" but="" by="" cool="" courage="" english="" even="" exhalation="" expression="" extens.="" fig.="" from="" functions="" h7306="" i.e.="" includ.="" its="" life="" mind="" of="" only="" or="" orry="" quarter="" rational="" region="" resemblance="" roo="" ruwach="" sensible="" side="" sky="" spirit="" tempest="" the="" ual="" unsub-stantiality="" vain="" violent="" whirl-="" wind="" x="" y="">
Avsnitt 20
Mange har betraktet Den hellige ånd som et vesen uten personlighet, men bare som en guddommelig som Fderen benyttet for å utøve sin vilje. Bi-belen beskriver imidlertid Den Hellige Ånd på en helt annen måte. Nøk-kelen til Den Hellige Ånds vesen og funksjon finner vi i Jesu avskjedstale til disiplene: ‘Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann.’ Joh. 14,16. Uttrykket ‘en annen talsmann’ er et interessant utsagn. Den Hellige Ånd er ‘talsmannen’ og sammenhengen forteller hva som ligger i uttrykket. Ordet ‘talsmann’ kommer fra det greske prekletos som betyr en som er på like fot med. I 1 Joh. 2,1 er også er også Kristus omtalt som talsmann, og Den Hellige Ånd er altså av samme slag som Kristus, og er på like fot med ham. Det greske ordet allos som er oversatt med annen ‘annen,’ betyr: av samme slag. Den Hellige Ånd er altså av samme slag som Kristus. Legg merke til at det i samme tekst er brukt det personlige pronomen han. Den Hellige Ånd er omtalt som en selvstendig person, ikke bare som en kraft eller innflytelse. Paulus gir beviser på Den Hellige Ånds egenskaper ved å slå fast at han er i besittelse av intellekt (1 Kor. 2,11), vilje (1 Kor. 12,11) og følelse (Ef. 4,30). Disse egenskaper kan bare være knyttet til personer. I tillegg til dette finner vi at han handler som en personlighet når han taler (Heb. 10,15), lærer (Joh. 14,26), vitner (Joh. 15,26), overbeviser (Joh. 11,8) veileder, hører og forkynner (Joh. 16:13), hindrer og nekter (Ap. gj. 16,6.7), beslutter (Ap. gj. 15:28), innsetter i embeter (Ap. gj. 20,28) og går i forbønn (Rom. 8,26). Disse egenskaper hører til en bevisst personlighet og ikke en kraft eller en innflytelse.

Jesus talte bare i bilder og lignelser. (Markus 4:33-34.) Da Jesus i Johannes 20:22 åndet (pustet) på disiplene og sa: ‘Ta imot Den hellige ånd!’ var det da en person han pustet inn i disiplene? Selvfølgelig ikke! Da blir det lettere å forstå, men kanskje vanskeligere for mange å akseptere, at når Jesus omtar sin egen og sin Fars felles ånd som ‘en talsmann’ taler han i bilder. Dette ville vært lettere å akseptere hvis en hadde ovarsatt ‘talsmann’ med ‘veileder’ slik de fleste engelske oversettere gjør. Men siden vi på norsk bruker ordet ‘tals-mann,’ ser mange derfor lettere for seg en person. Det er så langt fra tilfellet! Den hellige ånd er, all bibelfabling til side, Guds og Kristi felles ånd (være-måte og kraft), verken mer eller mindre. (Galaterne 5:16-26)

Det skulle være unødvendig å gå noe nærmere inn på dette, for enten er en ydmyk og retter sin tro etter Guds ord, eller så tror en at en vet dette best selv. Et forhold som klart illustrerer dette, kan være: Når Kristus i Johannes 1:29 og 36 blir omtalt som Guds Lam, ser du ham da for deg på alle fire mens han tygger gress? Eller forstår du at dette er billedtale. Så også med ordet ‘tals-mannen.’

Avsnitt 21
Sammenligner vi Den Hellige Ånds gjerning med det som Jesus var opp-tatt av, forstår vi at han er en talsmann slik som Jesus Kristus. Augustin sier: ‘Gå til Jordan, så skal du se treenigheten.’

Hvem er denne Augustin? Er det en som har større bibelsk troverdighet enn Gud den allmektige? Les Kolosserne 2:8.

Avsnitt 22
Ved Jesu dåp møter vi Sønnen i menneskelig skikkelse som tar imot Guds Ånd og hører Faderens ord om kjærlighet. Det samme tilbud gis til de mennesker som inngår en pakt med Gud, for de døpes i Faderen og Søn-nens og Den Hellige Ånds navn.

Hvordan kan Jesus ta imot Guds ånd og høre Faderens ord hvis han selv er både ånden og Faderen? Blir ikke en slik påstand ‘et løgnens under?’ Eller som ‘vrøvl fra kjerringer,’ som Paulus sier?

Avsnitt 23
Vi kan ikke forstå Gud, men den som vil, erfarer at hans plan og tanke er fullkommen.

Ja, så ble vi da enige om noe til slutt!

Til avslutning:
Hva er Den hellige ånd? I disse to følgende bibelversene forklarer Jesus gan-ske klart hva det vil si å få Den hellige ånd. Skal vi så tro Kristus, eller skal vi tro alle disse religiøse fablerne som står frem og driver Kristus til løgner?

LUK 24:49. ‘Jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.’ (Og kraften var Den hellige ånd.)

GJE 1:8 ‘Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.’ (Også her var kraften Den hellige ånd.)

Forresten —
Hvem reiste Kristus opp fra de døde? Han selv? (Gjerningene 10:40, 13:30, Romerne 4:24, Galaterne 1:1, Kolosserne 2:12, 1. Peter 1:21)
Hvem ropte han på da han døde på korset? Seg selv? (Matteus 27:46)
Hvem ba han til i Getsemane? Seg selv? Var det da et narrespill? Kan Kris-tus ha vært så falsk? (Matteus 26:39)
Har Kristus født seg selv? Hvis ‘ja,’ kan han da være Guds enbårne Sønn? (Johannes 3:16)
Når Kristus satte seg ved sin Fars høyre hånd, var det da seg selv han satte seg ved siden av? (Lukas 22:69, Hebreerne 10:12)
Når Kristus etter de tusen år skal overgi Riket til sin Far, hvem er det da han overgir Riket til? Seg selv? (1. Korint 15:24)
Kan Far og Sønn noensinne bli flere eller færre enn to? Hvis ‘ja,’ blir ikke en slik påstand da et ‘løgnens under?’ Se 2. Tessaloniker 2:9!
Svaret på det opprinnelige spørsmålet ‘Hvordan kan én Gud samtidig være tre personer?’ blir derfor enkelt: Det er ikke bare en umulighet! Det er også en påstand som klart strider mot Guds ord!
Sitat fra Jesus Kristus: ‘Hør, Israel, Herren din Gud er én! Dette er det største budet!’ (MAR 12:29, 5MO 6:4)
Gud skal du ære, og kun ham skal du tjene

Gjennom treenighetslæren blir det forkynt at Gud den allmektige, hans en-bårne Sønn Jesus Kristus og deres felles kraft og væremåte, Den hellige ånd, er én og samme person. Men samtidig er de tre forskjellige personer!

I 2. Tessaloniker advarer Paulus på det sterkeste mot denne læren. Han kaller den ‘et løgnens under.’ Og han har sannelig sine ord i behold, for hvis dette ikke er et løgnens under, finnes det ikke noe løgnens under! Og i sitt andre og aller siste brev til sin nærmeste venn og medarbeider Timoteus skriver Paulus i 2TI:4:4, NKJ: ‘Og de vender ørene sine bort fra sannheten, og de skal vende seg til myter.’

Denne villfarelsen har ført til at det er blitt vanlig å korsfeste Gud istedenfor Jesus. Særlig gjelder det Den norske kirke gjennom treenighetslæren. En kvinnelig prest som forkynte at det var Gud som døde på korset, forklarte det slik da hun ble spurt hvem som reiste ham opp fra de døde: ‘Som Den all-mektige Gud hadde han kraft til å reise seg selv opp fra de døde. Og han regjerte selvfølgelig fra himmelen samtidig som han lå død i graven!’*
*Sitat fra kapellan Valborg Sinnes på hennes kontor i Sveio rådhus tirsdag den 25-5-04, kl. 12.10.

Også Pinsemenigheten forkynner denne læren. De bruker ikke uttrykket tre-enighetslære som de mener representerer Statskirken. De har i stedet innført et ordbruk som viser til Guddommen, Gud, Kristus og Den hellige ånd. De snakker da om de tre personene i Guddommen, så selve læren er identisk.

Både i Det norske bibelselskaps og Norsk King James’ oversettelser har de gått så langt at de har justert teksten for å tilpasse seg denn læren, f.eks. i MAT 28:9, JOH 1:1 og JOH 1:18, bare for å nevne noen få vers.

I MAT 4:10, NKJ, sier Jesus til Satan:’HERREN din Gud skal du ære, og kun ham skal du tjene.’

Ordet for å tjene er latreuo på gresk. Det blir i De greske tekster kun brukt om Gud den allmektige, og aldri om hans enbårne Sønn Jesus Kristus. Hvis du gidder å sette deg inn i tabellen på neste side, vil du se hvor klart Bibelen skiller mellom Gud og Kristus — uten unntak!
TABELL

proskuneo = ære; erbrukt 60 ganger i de følgende 54 vers i på gresk:

MAT 2:2, 2:8, 2:11, 4:9, 4:10, 8:2, 9:18, 14:33, 15:25, 18:26, 20:20, 28:9, 28:17
MAR 5:5, 15:9
LUK 4:7, 4:8, 24:52
JOH 4:20, 4:21, 4:22, 4:23, 4:24, 9:38, 12:20
GJE 7:43, 8:27, 10:25, 24:11
1KO 14:25
HEB 1:6, 11:21
ÅPB 3:9, 4:10, 5:14, 7:11, 9:20, 11:1, 11:16, 13:4, 13:8, 13:12, 13:15, 14:7, 14:9, 14:11, 15:4, 16:2, 19:4, 19:10, 19:20, 20:4, 22:8, 22:9

diakoneo = hjelpe; er brukt 40 ganger i de følgende 32 vers i den greske teksten:

MAT 4:11, 8:15, 20:28, 25:44, 27:55
MAR 1:13, 1:31, 10:45, 15:41
LUK 4:39, 8:3, 10:40, 15:41
JOH 12:2, 12:26
GJE 6:2, 19:22
2KO 3:3, 8:19, 8:20
ROM 15:25
FLM 1:13
HEB 6:10
1TI 3:10, 3:13
2TI 1:18
1PE 1:17 eulogeo = velsigne; er brukt 42 ganger i de følgende 40 vers i på gresk:

MAT 5:44, 14:19, 21:9, 23:39, 25:34, 26:26
MAR 6:41, 8:7, 10:16, 11:9, 11:10, 14:22
LUK 1:28, 1:42, 1:64, 2:28, 2:34, 6:28, 9:16, 13:35, 19:38, 24:30, 24:50, 24:51, 24:53
JOH 12:13
GJE 3:26
1KO 4:12, 10:16, 14:16
GAL 3:9
ROM 12:14
EFE 1:3
HEB 6:14, 7:1, 7:6, 7:7, 11:20, 11:21
JAK 3:9


sebomai = frykte, respek-tere, blir brukt 10 ganger i følgende vers i den greske teksten:

MAT 15:9
MAR 7:7
GJE 13:43, 13:50, 16:14, 17:4, 17:17, 18:7, 18:13, 19:27

proseuchomai = be, (om, til, for); blir brukt 90 gan-ger i 82 vers, bl.a. i MAT:

MAT 5:44, 6:5, 6:6, 6:7, 6:9, 14:23, 19:13, 23:14, 24:20, 26:36, 26:39, 26:41, 26:42, 26:44 epikaleomai = påkalle; blir brukt 38 ganger i følgende 32 vers i på gresk:

MAT 10:3
LUK 22:3
GJE 1:23, 2:21, 4:36, 7:59, 9:14, 9:21, 10:5, 10:18, 10,32, 11:13, 12:12, 12:25, 15:17, 15:22, 22:16, 25:11, 25:12, 25:21, 25:25, 26:32, 28:19
1KO 1:2, 1:23
2KO 1:23
ROM 10:12, 10:13, 10:14
HEB 11:16
2TI 2:22
HEB 11:16
1PE 1:17



latreuo = tjene; blir brukt 21 ganger i de 20 følgende vers i den greske teksten:

MAT 10:3
LUK 1:74, 2:37, 4:8
GJE 7:7, 7:42, 24:14, 26:7, 27:23
ROM 1:9, 1:25
FIL 3:3
HEB 8:5, 9:9, 9:14, 10:2, 12:28, 13:10
ÅPB 7:15, 22:3

Ordet latreuo blir i den greske teksten bare brukt om Den allmektige Gud og aldri om hans enbårne Sønn Jesus Kristus.

Johannes 1:1. — Er Gud Kristus?

Det norske bibelselskap: JOH 1:1-2: 1 ‘I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud.’

For å finne den rette betydningen av disse to versene, må vi inn i Den greske grunnteksten. I tillegg er det nyttig å ha et minimum av kunnskap til gramma-tikk.

Gresk: JOH 1:1 arche logos logos theos logos theos 2 houtos arche theos
JOH 1:1, translitterært (oversatt ord for ord) fra gresk til norsk via engelsk.
arche logos logos theos logos theos
begynnelse ord ord Gud ord Gud
(I) begynnelsen (var) Ordet. Ordet (var hos) Gud, (og) ordet (var) Gud

Som du ser må vi sette inn både hjelpeverb og preposisjoner for å oversette dette til brukbart norsk og engelsk. Det greske språket har heller ikke den ubestemte eller bestemte artikkelen. Og hvis vi leser vers 1 og 2 med omtanke, ser vi at ‘han var hos Gud’ er gjentatt to ganger etter hverandre, men det er lite sannsynlig at forfatteren har ment å understreke at ‘han var hos Gud’ to ganger etter hverandre når hovedinnholdet i Johannes’ budskap var at Kristus var av Gud. Ut fra dette oversetter jeg slik: I begynnelsen var Ordet, Ordet var av Gud og Ordet var en gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Her har jeg i vers 1 brukt ‘en gud.’ Kan det være korrekt? Vi skal se.

I Apostlenes gjerninger 28:6 står: ‘De ventet at han skulle hovne opp eller straks falle død om. Da de hadde ventet lenge uten å se at det skjedde noe uvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud.’ Jeg tar med de to siste ordene i den siste setningen på gresk: lego theos. Disse to ordene er oversatt med: ‘— og sa at han måtte være en gud.’ Ser du at den ubestemte artikkelen mangler i grunnteksten i begge disse versene, både i budskapet etter Johannes (JOH 1:1) og Apostlenes gjerninger, (APG 28:6) og at den i oversettelsen er tatt med i forbindelse med Paulus, men utelatt i forbindelse med Kristus? Én ting er iallfall sikkert: Den må enten utelates begge steder, eller settes inn begge steder! Men siden det ikke finnes noen ubestemt artikkel på gresk, men det gjør det på norsk, må den selvfølgelig tas med — på begge steder! NB! Ingen store bokstaver på gammelgresk!
Er ikke den ubestemte artikkelen bevisst utelatt i JOH 1:1 for at vi skal tro at Gud er Kristus når vi vet at Ordet er Kristus? Og er den ikke satt inn i APG 28:6 som ‘en gud’ fordi det ville vært absurd å påstå at de trodde at Paulus var Gud den allmektige? Dette en klar og bevisst bibelforfalskning! De som har gjort dette, vet bedre!

— Forresten, i vers 2: Kan ‘Ordet’ være Gud (den allmektige) hvis han var hos Gud? I Salme 82:6 står: ‘Jeg har sagt at dere er alle guder, for Den høy-estes sønner er dere alle.’

Gud betyr ‘mektig.’ Dermed blir den fulle betydningen av dette verset som følger: ‘I begynnelsen var Ordet, Ordet var fra Gud (Den mektige), og Ordet var en gud (guddommelig, mektig).’

Full og korrekt oversettelse av Johannes 1:1-2 blir følgende:

JOH 1:1. I begynnelsen var Ordet, Ordet var fra Gud (Den mektige) og Ordet ble en gud (en mektig, et mektig ord).

JOH 1:2. Han (Ordet som er Kristus) var i begynnelsen hos Gud (Den mektige).

For meg personlig utgjør dette en klar og bevisst bibelforfalskning fra Det norske bibelselskaps side!


Johannes 1:18. — Er Gud Kristus?

Dette er også et bibelvers som av treenighetsforkjemperne blir brukt som bevis på at Gud den allmektige og Guds enbårne Sønn Jesus Kristus er en og samme person. I Det norske bibelselskaps (DNBs) oversettelse blir dette skrevet rett ut:

DNB, JOH 1:18. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er. (Hvis han var Gud, kan han da samtidig være i Guds favn?)
Legg merke til den lille innskutte setningen som er Gud her. Den viser tilbake til den enbårne, som alle vet er Jesus Kristus. Så klart kan det altså formuleres i en oversettelse at Gud den allmektige og hans enbårne Sønn Jesus Kristus er en og samme person.

I den norske King James, (NKJ) står det slik: Aldri har noen sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.

I denne oversettelsen ser vi at Den enbårne Sønn fremdeles er Sønn, og ikke Far, men at Jesus som Sønn er den som har folklart oss hvordan Faderen er. Vi forstår med en gang at begge disse oversettelsene ikke kan være korrekte. Hvilken er gal?

I New International Version (NIV) står: No one has ever seen God, but the One and Only, who is at the Fathers side, has made him known.

Vi ser at denne oversettelsen er temmelig identisk med NKJ.

Slik står i den greske teksten? oudeis oudeis horao popoto popoto popoto monogenes monogenes huios ho kolpes pater exegeomai

NB! Når et ord blir understket på gresk, blir det gjentatt en eller to ganger, som bøyningen av et adjektiv, f.eks stor, større, størst. Ordet popoto betyr aldri noen (underforstått menneske). Monogenes betyr den eneste utgått fra, enbåren eller også eneste. Huios betyr sønn, eller rettere avkom, for det blir brukt i samme betydning både om dyr og mennesker.

Dette er ikke av de lettesete versene på gresk, men det krever ikke noen lang studie for å se at den vesle setningen som er Gud, er innskutt i DNB. (Gud = theos på gresk, og legg merke til at det ordet finnes ikke i dette verset.) Heller ikke finnes det i den greske teksten. Ordene er direkte og bevisst tilføyd for at vi skal tro professor Valen-Senstads filosofi om at Gud den allmektige og hans enbårne Sønn Jesus Kristus er en og samme person!

For meg personlig utgjør dette en klar og bevisst bibelforfalskning fra Det norske bibelselskaps side!


Johannes 10:30. — Er Gud Kristus?

I Johannes 10:30 står, PAKTEN: ‘Jeg og min Far er ett.’
Dert norske bibelselskap: ‘Jeg og Faderen er ett.’
Norsk King James: ‘Jeg og Faderen, Vi er ett.’
Norsk ny verden: ‘Jeg og Faderen er ett.’

Som du ser er det nesten 100% samstemmighet i oversettelsene. Likevel blir dette enkle bibelverset utsatt for en formidabel bibelfabling, for Jeus uttalelse om det nære fellesskap han har til sin himmelske Far, blir av treenighetsfor-kjemperne brukt som bevis for at Jesus her sier at han er Gud den allmektige. Og som ytterligere bevis for dette viser de til Jesu uttalelse i MAT 19:5-6. Der sier Jesus:
MAT 19:5. ‘Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin kvinne, og de skal være ett kjøtt.’ 1MO 2:24
MAT 19:6. Da er de ikke lenger to, men ett. Og — det Gud har sammen-føyet, skal ikke noe menneske skille fra hverandre.”
Her viser de til at Jesus sier at de ikke lenger er to, men ett. En slik tolkning er vanvittig, for alle vet jo at uansett hvor lenge to ektefeller lever sammen som ett kjøtt (har sex), blir de likevel hele tiden to forskjellige personer.
Slik er det også med forholdet mellom Gud og Jesus. Uansettt hvor nært fellesskap de har, og uansett hvor lenge dette fellesskaper varer, kommer de aldri til å bli den samme personen; ikke mer enn Adam og Eva ble det, eller et hvilket som helst annet ektepar. En sønn kan da ikke føde seg selv!
I tillegg forklarer Jesus hva han mener når han sier at han og hans Far er ett. Og den forklaringen finner vi i Johannes 17:21. Og dette er et godt eksempel på at Bibelen forklarer seg selv, uten unntak. Men det er ikke alltid like lett å finne tråden. Men her er det uomtvistelig klart!
JOH 17:21-22, PAKTEN: ‘Jeg ber om at de alle må være ett, slik du er ett med meg, og jeg med deg. Jeg ber om at også de må være ett med oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. 22 Jeg har gitt dem den samme herlighet som du gav meg, at de skal være ett slik vi er ett — jeg i dem og du i meg.’
Hvis det Jesus sier i JOH 10:30, skulle bety at han var Gud den allmektige, ville det han sier i JOH 17:21 kanske klart bety at han sier at alle kristne blir Gud den allmektige. Slike tolkningen blir absurd! Hvis du ikke tok poenget, så les det igjen.
I 1. Korinter 3:6-8 skriver Paulus: ‘Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Så er da den som planter ingenting, heller ikke den som vanner, men bare Gud som gir vekst. Den som vanner og den som planter, er ett, og hver av dem skal få sin lønn etter sitt eget arbeid.’
Her ser du at Paules kaller seg selv, han som plantet, og Apollos, han som vannet, for ett. Tror du da han mener at de plutselig ble en og samme person? Slike tolkninger blir latterlige. Og det samme gjelder forholdet mellom Gud og Kristus!
Til slutt — hva er ‘løgnens under’ som Paulus viser til i 2. Tessaloniker 2:9?


ROM 9:5. Er Gud Kristus?

Romerne 9:5 er også et bibelvers som er feil oversatt i de fleste biblene, og det er gjort bevisst og finurlig for å villede leserne til å tro at Gud er Kristus:

Det norske bibelselskap, DNB: ‘Dem (løftene) tilhører ferdrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovet i all evighet. Amen.’

Her viser oversettelsen til at mennesket Kristus er ‘han som er Gud over alle ting.’

Norsk King James, NKJ: ‘Også fedrene tilhørte dem (løftene), og fra dem (fedrene) er Kristus kommet etter kjøttet, Han som er over alle, Den evig vel-signede Gud. Amen.’ Her viser også oversettelsen til Gud som Kristus.

Norsk ny verden, NNV: ‘Dem (løftene) tilhører forfedrene, og fra den utsprang Kristus etter kjøttet — Gud, som er over alle, være velsignet for evig. Amen.’ Her kommer det litt uklart frem at Gud ikke er Kristus.

New Interantinal Versien, amerikansk, har oversatt dette verset i tre varianter; en treening, en mellomting, og en etter teksten: 1 Theirs are the patriarchs, and from them is traced the human ancestry of Christ, who is Gud over all, forever praised, Amen.’ (Her er Kristus Gud.) 2 — Christ, who is over all. God be forever praised.’ (Her står Kristus over Gud.) 3. — Christ. God, who is over all, be forever praised. Amen.’ (Her står Gud over alle.)

Gresk: 9:5 hos pater hos kata sarx christos ho epi pas theos eulogetos aion amen Norsk, ord for ord: som forfedrene som etter kjøttet kristus han som er over alle Gud være lovet i evighet. Amen. NB! Ingen tegn eller store bokstaver i det gammelgreske språket! Gammelgresk har heller ingen hvelpeverb, per-sonlige pronomener eller preposisjoner. Som du ser er dette lett å oversette, og det blir nesten brukbart norsk bare ved å oversette ord for ord. Alt du trenger å gjøre er å sette punktum etter Kristus, så blir betydningen klar.

Romerne 9:5, PAKTEN: Dette (tilhørte) var til våre fedre, og fra dem er Kristus kommet (nedstammet) i kjøttet! Han som står over alle, vår Gud, være velsignet i evighet! Amen.

Hva er rett? Jo, Paulus har i versene foran vist til de velsignelsene Gud hadde utvalgt forfedrene til, og avslutter oppramsingen med det viktigste av alt; at Kristus nedstammet fra forfedrene som løftene var gitt til.

‘Han var Abrahams Sønn, og Davids Sønn.’ (MAT 1:1) Den siste setningen i vers 5 er en lovprising til Gud den allmektige fordi han har gjort alt dette, og spesielt fordi han sendte Kristus til jorden som menneskenes Redningsmann!

NB! Her har NKJ brukt komma istedenfor punktum, og det er nok til at Jesus i deres oversettelse blir til Gud den allmektige. Så finurlig kan det gjøres! Se selv. Det er nok at kommaet blir erstattet med et punktum, så blir Jesus igjen Guds enbårne Sønn.

Men, hvorfor all denne bibelforfalskningen? Hvis vi oversetter Bibelen for å forfalske den, er det ikke da bedre å holde seg langt unna?

Direkte utskrift fraKonkordieboken


De Lutherske bekjennelsesskrifter av Dr. Philos Olav Valen-Senstad, 1957, side 43 og 44.

Om den tre-personlige Guds enhet. Den athanasianske bekjennelse, skrevet mot arianerne.
Satsene 1 -26.

01. Enhver som vil bli frelst, må fremfor alt annet holde fast ved den felles (alminnelige) kristne tro.

02. Den som ikke fastholder den helt og ukrenket, vil uten tvil gå evig fortapt.

03. Den felleskristelige tro er da denne, at vi ærer den ene Gud i treenigheten og treenigheten i den ene Gud.

04. Og verken blander personene eller adskiller det ene vesen.

05. For Faderens person er én, Sønnens person en annen, og Den hellige ånds person atter en annen.

06 Men Faderen og Sønnen og Den hellige ånd er en eneste guddom — like i herlighet, og av samme evige majestet.

07. Sådan Faderen er, sådan er Sønnen og sådan er Den hellige ånd.

08. Faderen er umålelig, Sønnen er umålelig og Den hellige ånd er umålelig.

09. Faderen er evig, Sønnen er evig og Den hellige ånd er evig.

10. Og dog er det ikke tre evige, men én evig.

11. Liksom det heller ikke er tre uskapte, og ikke er tre umålelige, men det er én uskapt og én umålelig.

12. På samme måte som Faderen er allmektig, er Sønnen allmektig og Den hellige ånd allmektig.

13. Og dog er det ikke tre allmektige, men én allmektige.

14. Således er Faderen Gud, Sønnen er Gud, Den hellige ånd er Gud.

15. Og dog er det ikke tre Guder, men en eneste Gud.

16. Således er Faderen Herre, Sønnen er Herre, Den hellige ånd er Herre.

17. Og dog er det ikke tre Herrer, men en eneste Herre.

18. For skjønt vi, når den kristne sannhet bekjennes, taler enkeltvis om hver person både som Gud og som Herre, så forbyr dog den felles tro å tale om tre Guder eller tre Herrer.

19. Faderen er verken gjort, skapt eller født av noen.

20. Sønnen er alene av Faderen, verken gjort eller skapt, men født.

21. Den hellige ånd er av Faderen og Sønnen, verken gjort eller skapt, men utgående.

22. Altså er det én Fader, ikke tre Fedre — én Sønn, ikke tre Sønner, — én hellig ånd, ikke tre hellige ånder.

23. Og i denne treenigheten er intet først eller sist, intet større eller mindre.

24 Men alle tre personer er like evige med hverandre og like store, således at det som ovenfor er sagt, gjennom alt er både treenighet i enhet og enhet i treenighet som må æres.

25 Den som altså vil bli frelst, han må fastholde dette om treenigheten!
(Resten, sats 27-40, se nedenfor kap 5, A).

I Apologien, art. I, om Gud, skriver Melanchton som kommentar til C.A., art I, (om Gud), og de romersk-katolske motstanderes forhold til den:
Ap. I, 1-2. Våre motstandere godtar den første artikkel i vår bekjennelse, der vi fremstiller at vi tror og lærer at det er et eneste, evig, udelelig gud-dommelig vesen, og dog tre forskjellige personer i dette guddommelige vesen: like mektige, like evige, Gud Faderen, Gud Sønnen og Gud Hellig-Ånden. Denne artikkel har vi alltid forsvart og fastholdt, og den har så sikre og faste vitnesbyrd i Den hellige skrift at ingen formår å rokke den. og vi bekrefter sta-dig at enhver som vil lære det annerledes, er utenfor Kristi kirke, og er avguds-dyrkere og gudsbespottere.
I de schmalkaldiske artikler, Del I, sammenfatter Luther ‘de høye artikler om Den guddommelige majestet’ ‘som det ikke står noen strid om mellom oss og våre motstandere fordi begge parter bekjenner den — hvorfor det ikke er nødvendig å behandle dem mere.
A. SM.I, 1-4. Fader, Sønn og hellig ånd er tre forskjellige personer i ett guddommelig vesen og natur, en eneste Gud som har skapt himmel og jord.
2. Faderen er av ingen, Sønnen er født av Faderen, Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnen
3 Ikke Faderen og ikke Den hellige ånd, men Sønnen er blitt menneske.
4 Sønnen er blitt menneske idet han uten manns medvirkning er blitt unn-fanget av Den hellige ånd, og født av den rene, hellige jomfru Maria. Deretter led han, døde og ble gravlagt, fôr ned til dødsriket, stod opp fra de døde, fôr opp til himmelen, sitter ved Guds høyre hånd, skal komme igjen og dømme levende og døde, o.s.v. Således lære apostlene, den athanasianske bekjennelse og vår alminnelige katekismus for barna.

KOMMENTAR:
Forstod du noe av dette? Nei, ikke jeg heller. Og heller ingen andre. De som forsvarer denne ubibelske filosofien, sier klart ifra om at dette ikke skal for-stås, men tros. Og dermed blir det en hån mot ånden i Guds ord!
Det er altså dette du bekrefter å tro på hvis du bekjenner deg til treenighets-læren. Og dette er en del av Den norske kirkes trosbekjennelse, den offisielle treeninghetslæren.
Villfarelsen i forhold til Guds ord taler for seg selv her, men jeg vil likevel kommentere dette punkt for punkt:

Punkt 01. Enhver som vil bli frelst, må fremfor alt annet holde fast ved den felles (alminnelige) kristne tro.

Punkt 01. Hvem av disse filosofene er det som har fått fullmakt av Gud til å bestemme hvem som skal bli frelst, reddet, eller gå evig fortapt? (MAT 7:1-2) Og hva er den felles (alminnelige) kristne tro? Er det Statskirken? Eller er det Den katolske kirken?


Punkt 02. Den som ikke fastholder den helt og ukrenket, vil uten tvil gå evig fortapt.

Punkt 02. Denne ubibelske læren må altså fastholdes hel og ukrenket, eller så vil du uten tvil gå evig fortapt, hevder presteskapet! Hvor står det i Bibelen? Når gav Gud mennesker retten til å dømme?


Punkt 03. Den felleskristelige tro er da denne, at vi ærer den ene Gud i treenigheten og treenigheten i den ene Gud.

Punkt 03. Dette forstår ingen, men du verden for et godt grunnlag for egne filosoferinger!


Punkt 04. Og verken blander personene eller adskiller det ene vesen.

Punkt 04. Dette forstår heller ingen. Og det er ikke så rart, forresten, for det bygger ikke på Bibelens lære, men kun på egne filosofiske betraktninger. Les hvordan Paulus advarer mot denne, og andre ubibelske lærer, i Kolosserne 2:8, DNB: ‘Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i denne verden — ikke fra Kristus.’


Punkt 05. For Faderens person er én, Sønnens person en annen, og Den hellige ånds person atter en annen.

Punkt 05. Ja, dette er kjent lære, også fra menigheter utenfor Statskirken, særlig fra Pinsemenigheten og andre karismatikere som ofte snakker om ‘Den tredje personen i Guddommen.’ Kan du finne et eneste vers hvor dette står i Bibelen? Kommer ikke denne læren inn under det Paulus advarer mot i 2. Tessaloniker 1:9 og kaller ‘et løgnens under?’

Punkt 06 Men Faderen og Sønnen og Den hellige ånd er en eneste guddom — like i herlighet, og av samme evige majestet.

Punkt 06. Her påstås at Faderen og Sønnen er like i herlighet og av samme evige majestet. Hva sier Jesus i JOH 14:28: ‘Hvis dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til min Far, for min Far er større enn jeg.’ Hvem lyver? I Åpenbaringen 3:14, NKJ, står det rett ut at Jesus er ‘Guds skaperverks begynnelse.’ DNB har forfalsket dette verset og skriver ‘opphavet til Guds skaperverk.’ Hvis Jesus var ‘opphavet til Guds skaperverk,’ må jo han ha vært fra før Gud!


Punkt 07. Sådan Faderen er, sådan er Sønnen og sådan er Den hellige ånd.

Punkt 07. Vi forstår at Gud og Kristus gjennom Guds hellige ånd, Guds og Kristi felles væremåte, har et nært fellesskap, men vi må komme bort fra dette ubibelske vrøvlet om at Den hellige ånd er en person! I JOH 20:22 pustet Jesus på disiplene og sa: ‘Ta imot Den hellige ånd.’ Var det da en person han pustet inn i dem? Det kan heller ikke være slik at Far og Sønn er samme person! Det stemmer når Paulus kaller dette ‘et tomt bedrag.’ Det samme gjelder læren om den evige pine i helvete!


Punkt 08. Faderen er umålelig, Sønnen er umålelig og Den hellige ånd er umålelig.

Punkt 08. Javel, men dette er og blir en uforklarlig påstand uten grunnlag i Bibelen. I JOH 3:34, NKJ, står akkurat det motsatte: ‘Han som Gud har utsendt, taler Guds ord, men Gud gir ikke ånden etter mål.’ Og dette betyr langt fra at ånden er umålelig, men at ikke alle får like mye av Guds ånd. DNB skriver at ‘ånden blir gitt i fullt mål.’ Det stemmer ikke med grunnteksten! Når to oversettelser er så direkte motsigende som dette, er det ikke rart at folk som leser det, blir forvirret! Men vær klar over en ting: Det norske bibelselskaps oversettelse samstemmer ikke først og fremst med grunnteksten, men med Luthers og Den norske kirkes lære!


Punkt 09. Faderen er evig, Sønnen er evig og Den hellige ånd er evig
Punkt 09. Ja, denne påstanden er for så vidt grei nok ifølge Bibelen, men det betyr likevel ikke at Gud og Kristus har samme opprinnelse. I Salme 2:7, jfr. også HEB 1:5, sier Gud om Kristus: ‘I dag har jeg født deg. Du er min Sønn.’


Punkt 10. Og dog er det ikke tre evige, men én evig.

Punkt 10. I Punkt 9 ble det understreket at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er tre evige. I dette punktet er bare én evig. Hvem av de tre evige i forrige punkt er det da som forsvinner?


Punkt 11. Liksom det heller ikke er tre uskapte, og ikke er tre umålelige, men det er én uskapt og én umålelig.

Punkt 11. Dette forstår ingen. Det er tom filosofi.


Punkt 12. På samme måte som Faderen er allmektig, er Sønnen allmektig og Den hellige ånd allmektig.

Punkt 12. Dette er igjen tom filosofi. Jeg vet at du har hørt om Gud den allmektige. Men har du noengang i Bibelen lest om Sønnen den allmektige eller om Den allmektige hellige ånd? Når Jerus forklarer at han har satt seg på sin Fars trone, er dette billedlig for at den kraften han utøver, er direkte fra Gud.


Punkt 13. Og dog er det ikke tre allmektige, men én allmektig.

Punkt 13. I forhold til forrige punkt, kan du finne en klarere selvmotsigele enn denne? Likevel er det dette punktet som er korrekt.


Punkt 14. Således er Faderen Gud, Sønnen er Gud, Den hellige ånd er Gud.

Punkt 14. Gud betyr mektig, så det blir vanskelig å avvise at verken Kristus eller Den hellige ånd er mektige, men de blir aldri Gud den allmektige! Dessuten er det viktig å være klar over at Den hellige ånd er identisk med Guds personlighet, en personlighet som også Kristis har felles med sin Far. Ånden, Guds ånd eller Den hellige ånd har aldri vært, og kommer heller aldri til å bli, en person!


Punkt 15. Og dog er det ikke tre Guder, men én eneste Gud.

Punkt 15. Ja, — der traff de spikeren på hodet! Gud sier det samme ved flere anledninger, bl.a. i 5. Moses 6:4-5. Jesus bekrefter dette i Markus 12:29 og Jakob i 2:19. Men det står akkurat det motsatte i punkt 14! Likevel er det slik at også Jesus er en gud — en mektig. Også profetene fra Den første pakten, de som fikk av Guds ånd til å profetere, blir i Bibelen omtalt som guder — mektige. Men vi forstår alle at de aldri blir Gud den allmektige! Det blir heller ikke Guds eneste (gr. monogenes = eneste utgått fra) Sønn, Jesus Kristus!


Punkt 16. Således er Faderen Herre, Sønnen er Herre, Den hellige ånd er Herre.

Punkt 16. Både Gud og Kristus blir omtalt som herrer i Bibelen, og også mange andre, bl.a. kaller Sara Abraham for ‘min herre.’ Men Den hellige ånd er ikke en eneste gang blitt omtalt som herre i Bibelen. Se selv i Bibelen om du kan gjøre min påstand til skamme?


Punkt 17. Og dog er det ikke tre Herrer, men en eneste Herre.

Punkt 17. Igjen, dette er akkurat motsatt av den påstanden de kom med i forrige vers! Dessuten stemmer det ikke med Bibelen at det bare er én Herre. Både Gud og Kristus blir i Bibelen omtalt som Herre, men, naturlig nok, aldri Den hellige ånd! Også på dette punkt er Punkt 16 i strid med Bibelen.


Punkt 18. For skjønt vi, når den kristne sannhet bekjennes, taler enkeltvis om hver person både som Gud og som Herre, så forbyr dog den felles tro å tale om tre Guder eller tre Herrer.

Punkt 18. Der motsa de seg selv igjen! Men denne motsigelsen, selv om den blir filosofisk fremstilt, er korrekt nok. Likevel, ‘når den kristne sannehet skal bekjennes,’ er det i strid med Guds ånd å forkynne noe som helst som ikke stemmer med Guds ord!


Punkt 19. Faderen er verken gjort, skapt eller født av noen.

Punkt 19. Korrekt! Gud er fra evighet og til evighet! Det står blant flere andre steder i Nehemjah 9:5.


Punkt 20. Sønnen er alene av Faderen, verken gjort eller skapt, men født.

Punkt 20. Korrekt! Kristus er Guds enbårne Sønn! (JOH 3:16) Men når Gud viser til at han har født Kristus, er det vel ingen som ser for seg Gud ni måneder gravid. Dette er en bibelsk skrivemåte som viser til den nærhet Gud har til Kristus, og Kristus til Gud, i forhold til resten av skaperverket. Det står rett ut i ÅPB 3:14 at Kristus er Guds skaperverks begynnelse.


Punkt 21. Den hellige ånd er av Faderen og Sønnen, verken gjort eller skapt, men utgående.

Punkt 21. Korrekt! Hat trick! Og dermed forklarer de egentlig hva Den hellige ånd er: Guds og Kristi felles kraft og væremåte! Den hellige ånd har aldri vært en person!


Punkt 22. Altså er det én Fader, ikke tre Fedre — én Sønn, ikke tre Sønner, — én hellig ånd, ikke tre hellige ånder.

Punkt 22. Korrekt igjen! Likevel er denne sannhet i direkte motsetning til mange tidligere påstander. Men det kan ikke være slik at hvis noen påstander er korrekte, blir også de falske påstandene en del av Guds sannhet. Læren om er treenig Gud er og blir en filosofisk svada i direkte strid med Bibelens grunnsannheter om en suveren Gud, hans eneste Sønn Jeus Kristus og deres felles kraft og væremåte, Den hellige ånd.
Punkt 23. Og i denne treenigheten er intet først eller sist, intet større eller mindre.

Punkt 23. Og så gjentar de bløffen de kom med i Punkt 06 som er direkte i strid av Jesu klare tale i Johannes 14:28: ‘Dere har hørt at jeg har sagt til dere: Jeg går bort, men kommer tilbake til dere. Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere når jeg sier: “Jeg går til min Far, for min Far er større enn meg.”’ Hvorfor er det så vanskelig for såkalt kristne mennesker å godta dette som Jesus sier så klart og så direkte? Er det fordi han er så fæl til å lyve? Eller — kan det være at mange såkalt kristne i høye stillinger setter seg selv høyere enn Kristus?


Punkt 24. Men alle tre personer er like evige med hverandre og like store, således at det som ovenfor er sagt, gjennom alt er både treenighet i enhet og enhet i treenighet som må æres.

Punkt 24. Først gjentar de den forrige løgnen enda en gang, deretter fortsetter de med svada for å bortforklare løgnen! Hvis du vil vite Guds sannhet, så sett det grundig inn i oversikten over de bibelvers der Biblen, grunnteksten, skriver tilbe og tjene, (oversikten helt til slutt under Er Gud Kristus?) og du vil se at disse to områdene har Gud forbeholdt helt og holdent for seg selv. Ingen av disse to ordene blir noengang i Bibelens grunntekts brukt i forbindelse med andre enn Gud den allmektige, og aldri, ikke en eneste gang, i forbindelse med Kristus eller noen som helst andre bibelske personer!


Punkt 25. Den som altså vil bli frelst, han må fastholde dette om treenigheten!

Punkt 25. Nå fikk jeg panikk! Det er noen mennesker som påstår at jeg kommer til å gå evig fortapt! Og for dem betyr det en evig pine i et evig brennende helvete! Og hvorfor skal jeg gå evig fortapt slik de og deres vranglære forkynner? Jo, det er fordi jeg har valgt å tro på Guds ord og å avvise det filosofiske vrøvlet som ble skrevet på vegne av Den norske kirke så sent som i 1957 av kirkens egen filosof Olav Valen-Senstad! Hvordan kan noen såkalt kristne mennesker tilrive seg retten til å dømme andre til evig fortapelse — og det til tross for at det de selv representerer, er grov vranglære?
Hva er korrekt

Punkt 19. Faderen er verken gjort, skapt eller født av noen.

Punkt 20. Sønnen er alene av Faderen, verken gjort eller skapt, men født.

Punkt 21. Den hellige ånd er av Faderen og Sønnen, verken gjort eller skapt, men utgående.

Disse tre punkene utgjør den fulle og hele sannhet!


KOMMENTAR TIL PUNKT 19:
Her står det at Faderen har en ubestemt opprinnelse. Han utgjør en kraft som alltid har vært og som alltid skal være, fra evighet og til evighet. Uten denne kraften kollapser hele universet.

KOMMENTAR TIL PUNKT 20:
Her ser vi at Sønnen er født av Faderen. Han er Guds enbårne sønn. Kan de da være av samme opprinnelse? Har du noengang sett eller hørt om en Far og en Sønn som har samme opprinnelse, altså født samtidig?

KOMMENTAR TIL PUNKT 21:
Dette er også korrekt, for Den hellige ånd er et bilde på den felles kraft og væremåte som utgår fra Gud og Kristus. Dermed skulle det være klinkende klart at Den hellige ånd ikke er en person, men en kraft og en rettesnor til å leve et rett liv etter Guds norm.

Samtlige andre av disse punktene utgjør dierkte usannheter og er en filosofisk svada kun egnet til å forvirre folk! Summen av dem utgjør et løgnens under! (ROM 1:18-32, 2TE 2:1-12)

Tre navn
yehovah, yehuwdah, yehowshuwa'

Ord 1: yehovah
Strongs Hebrew / Greek:
1. Moses 2:4: 'el-leh towledah shamayim 'eretsb bara' yowm yehovah 'elohiym 'asah 'erets shamayim

Det norske bibelselskap:
1MO 2:4 Dette er fortellingen om himmelen og jorden da de ble skapt. På den tid Herren Gud skapte jorden og himmelen, —

Kommentar:
Første gang Guds egennavn, Jehovah, blir brukt i Bibelen, er i 1. Moses 2:4. Som du ser blir ikke Guds navn, Jehovah, brukt i Det norse bibelselskaps oversettelse. Det blir oversatt med ‘Herren.’ Det blir heller ikke brukt i noen annen norsk oversettelse unntatt Jehovahs vitners Ny Verden-oversettelse. Betyr ordet ‘Jehovah’ Herre? Selvfølgelig ikke!

Den fulle og hele betydning av Guds egennavn er som følger:
Yehovah, yeh-ho-vaw'; from (the) self-Existent or Eternal; Jehovah, Jewish national name of God:--Jehovah

Kommentar:
Ja, dette var forklaringen på hvem Jehovah er, og ikke den fulle betydningen av hans navn. Det var først i 2. Moses 3:14, da Moses spurte hvem han skulle si hadde sendt ham, at Gud forklarte betydning av sitt navn.

2. Moses 3:14. 'elohiym 'amar mosheh hayah hayah 'amar koh 'amar ben yisra'el hayah shalach

2MO 3:14-15 Da sa Gud til Moses: "Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene (Israels sønner): Jeg Er har sendt meg til dere." [Jeg Er: Slik tydes det hebr. gudsnavnet Jahve, som er avledet av et hebr. ord for å være. I overs. gjengis det vanligvis med Herren.]

2. Moses 3:15 Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.

hayah, haw-yaw'; a prim. root; to exist, i.e. be or become, come to pass (always emphatic, and not a mere copula or auxiliary):--beacon, X altogether, be (-come, accomplished, committed, like), break, cause, come (to pass), continue, do, faint, fall, + follow, happen, X have, last, pertain, quit (one-) self, require, X use.

Kommentar:
Ordet ‘hayah’ blir brukt hele 1161 ganger i 1114 vers i forskjellige betydninger i Det gamle testamente. Det er først når det blir brukt to ganger etter hverandre at det utgjør den fulle og hele betydningen av Guds egennavn, Jehovah. Legg her merke til uthevet tekst. Her står at betydningen av Guds navn aldri er et hjelpeverb, men alltid et aktivt gjerningsord, et aktivt verb. Da kan ikke betyd-ningen av Guds navn bli ‘å være,’ som er et passivt hjelpeverb, men ‘å gjøre, fullføre eller gjennomføre.’ Ved å bruke ordet ‘hayah’ to ganger etter hverndre, blir dette gjentatt, forsterket, slik at den fulle betydningen av Guds egennavn, Jehovah, blir: ‘Jeg skal fullføre, jeg skal fullføre!’ Eller enda grundigere: ‘Jeg skal fullføre (det jeg har bestemt at) jeg skal fullføre!’

Påstanden om at Guds egennavn betyr ‘jeg er’ basert på det greske uttrykket ‘ego eimi,’ stemmer altså ikke med virkeligheten! Dessuten, Guds egennavn har da aldri vært gresk! Men hva med skriftformen Jahve eller Javeh? Selv om det blir hevdet at formen Jahve blir foretrukket av den jødiske tradisjon, blir ingen av disse to formene brukt i grunntekstene, jfr. Strongs hebrew / greek. Guds egennavn, Jehovah, blir brukt hele 6528 ganger 5522 vers i De hebraiske skrifter. Kortversjonen av Guds navn, yahh, blir brukt 52 ganger i 48 vers. Uttrykket Jehovah Gud, yehovah ‘elohiym, blir brukt hele 915 ganger i 839 vers, og uttrykket Herren Jehovah, yehovih ‘adonay, 299 ganger i 289 vers. NB! Legg merke til at skrivemåten av Guds navn her er yehovih. Dette er basert på en hebraisk lydregel når ordet yehovah blir brukt sammen med ordet ‘adonay, norsk herren. Adonay Jehovih betyr Herren Jehovah.

Ord 2: yehuwdah
Strongs hebrew / greek:
1. Moses 29:35. harah 'owd yalad ben 'amar pa'am 'attah yadah yehovah 'al ken qara' shem yehuwdah 'amad yalad

Det norske bibelselskap:
1MO 29:35: Enda en gang ble hun med barn og fødte en sønn. Da sa hun: "Nå vil jeg prise Herren." Så kalte hun ham Juda. Nå fikk hun ikke flere barn. [Juda: Navnet ligner det hebr. ord for å lovprise.]

Kommentar:
Dette er første gang ordet Juda forekommer i Bibelen. Juda var Jakobs fjerde sønn med Lea, og Lea valgte dette navnet ‘for nå vil jeg lovprise Jehovah.’ Dermed døpte hun sin fjerde sønn Juda, hebr. yehuwdah, som betyr ‘en som lovpriser Jehovah.’ Her forsvinner alle nyanser hvis vi oversetter betydningen av Juda med ‘å lovprise Herren.’ Påstanden om at navnet ligner det hebr. ordet for å ‘lovprise,’ blir da i beste fall en bortforklaring, i verste fall en usannhet.
Orded for ‘jøde’ er også avledet av dette ordet, for jødene nedstammet fra Juda. Det har samme betydning, men skrives med litt andre bokstaver (fler-tallsform). Første gang ordet yehuwdah (yehudiy) blir brukt om hele folke-slaget, jødene, er i Ester 2:5.

Ester 2:5 . . shuwshan . biyrah . . . 'iysh yehuwdiy . shem . mordekay . ben . ya'iyr . ben . shim'iy . ben . qiysh . ben-yemiyniy:

H3064. Yehuwdiy, yeh-hoo-dee'; patron. from H3063; a Jehudite (i.e. Judaite or Jew), or desc. of Jehudah (i.e. Judah):– Jew.

EST 2:5 I borgen Susa var det den gang en jøde som hette Mordekai. Han var sønn av Ja'ir, som var sønn av Sjimi og sønnesønn av Kisj fra Benjamins stamme.

Ord 3: yehowshuwa’
Strongs hebrew / greek:
Matteus 1:21. tikto tikto huios kaleo onoma iesous sozo laos hamartia

H2424. Iesous, ee-ay-sooce'; of Heb. or. [H3091]; Jesus (i.e. Jehoshua), the name of our Lord and two (three) other Isr.:– Jesus.

Det norske bibelselskap:
MAT 1:21. ‘Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.’ [Jesus: gresk form av det hebraiske Jesjua, som betyr "Herren frelser".]

Kommentar:
Ja, her ser du den greske versjon av navnet Jesus, Iesous. Men det var ikke den greske versjonen av navnet engelen Gabril befalte at Jesus skulle kalles, det var den hebraiske. Og det var nettopp på gunn av betydningen av dette ordet på hebraisk at engelen befalte Josef hva Jesus skulle hete, nemlig Josva, yehowshuwa,’ som oversatt fra hebraisk til norsk betyr ‘Jehovah frelser.’ Da forstår vi hvorfor engelen kom med denne befaling til Josef etter selv å ha fått budskapet av Gud den allmektige. Vi kjenner navnet Josva som den ene som førte Israels sønner inn i Det lovte landet. Josva var et forbilde på Kristus som i enda større utstrekning skulle føre menneskene inn i Det lovte landet. Første gang vi hører navnet ‘yehowshuwa’ i Bibelen, er i 2. Moses 17:9.

2. Moses 17:9 . mosheh 'amar . yehowshuwa' bachar . . 'enowsh . yatsa' . lac-ham . 'amaleq . machar . . natsab 'al . ro'sh . . gib'ah . . matteh . 'elohiym . . yad

Yehowshuwa', yeh-ho-shoo'-ah; or Yehowshu'a, yeh-ho-shoo'-ah; Jeho-vah-saved; Jehoshua (i.e. Joshua), the Jewish leader:– Jehoshua, Jehoshuah, Joshua.

Konklusjon: (Legg merke til at alle disse tre navnene har samme grunn-stamme!)
På hebraisk har både ordet Jesus og ordet jøde ordet Jehovah i seg. Da blir det ikke vanskelig å forstå at ordet Jehovah må ha vært den opprinnelige for-men, siden det har samme grunnstamme som de to andre ordene som det ikke står strid om. Da blir det også lettere å forstå Paulus’ uttalelse i Romerne 2:29 om hvem som er sann jøde, altså sann tilbeder av Jehovah, og Filipperne 2:9 når Paulus sier om Jesus: ‘Derfor har Gud opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn.’ Og navnet var Jehoshua, ‘Jehovahs redningsmann.’ Ved å erstatte Guds navn, Jehovah, med ‘Herren,’ går vi glipp av en full forståelse av alt dette. I tillegg viser navnet alltid til gjerningen i Den første pakten. At Gud har gitt Jesus ‘navnet over alle navn’ viser til at hans gjerning er større enn noen annens gjerning — i himlene og på jorden.

NB! Ingen tegn eller store bokstaver verken på hebraisk eller gresk. De prikkene (fra en til fem prikker) som du ser mellom hvert ord i grunn-teksten, utgjør språkrytmen. Hvert navn har også et eget nummer , f.eks. blir ‘yehowshuwa’ hver gang etterfulgt av nummeret H3091, dette for å gjøre henvisninger enklere. (Sammenl. H2424 med H3091, ovenfor.)