Nr. 338: Takk Statsministeren for å be jødene om unnskyldning for hva som skjedde under den 2. verdenskrig!

Nr. 338:

Takk Statsministeren for å be jødene om unnskyldning for hva som skjedde under den 2. verdenskrig!

Fakta fra Wikipedia:

Ved utbruddet av andre verdenskrig var antallet i overkant av 2 100. Av dette antallet var 350 flyktninger fra det europeiske fastlandet. Rundt 290 var statsløse som hadde bodd i Norge i mange år. I den første tiden etter krigsutbruddet gikk tyskerne forsiktig fram. Livet gikk stort sett sin vante gang for jødene, men ble vanskeligere over tid. I begynnelsen av krigen flyktet en del nordmenn via sjøveien til Storbritannia, også noen jøder. Etterhvert som krigen skred fram ble denne ruten svært vanskelig å bruke, og etter det første året gikk flukten stort sett til Sverige.

I mai 1941 gikk det ut skriv til landets politimestere om å samle inn alle radioapparater i jødiske hjem. Radioapparatene ble forbudt for resten av befolkningen samme høst. Okkupasjonsmakten begynte på samme tid også å utarbeide lister over jøder i hele landet såvel som jødiske bedrifter. Jødiske bedrifter ble etterhvert merket med «Jüdisches Geschäft». Fram til sommeren 1941 var kun et titalls jøder blitt deportert til tyske leirer, mens på samme tidspunkt hadde flere hundre andre nordmenn blitt deportert. Aksjonene spesifikt mot jøder var av den grunn lite synlige for folk flest, og folk ble i tillegg bombardert med tysk propaganda mot jødene. I januar 1942 gikk det ut beskjed til alle politimestre og lensmenn at passet til alle jøder i Norge skulle stemples med en J.
På en konferanse 20. januar 1942 i Wannsee utenfor Berlin gjorde de tyske styresmaktene et vedtak om gjennomføringen av «Die Endlösung» – den endelige, fullstendige løsningen på jødespørsmålet. Det ble besluttet at alle jøder i tyske og tysk-okkuperte land skulle føres til konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland. Denne avgjørelsen fikk stor betydning for jødene i Norge. I mars 1942 ble jødeparagrafen gjeninnført i grunnloven. Mot slutten av oktober ble en lov vedtatt som tilsa at all eiendom som tilhørte norske eller statsløse jøder skulle beslaglegges til fordel for statskassen. Man opprettet Likvidasjonsstyret til å ta seg av dette.

25. oktober 1942 sendte statspolitisjef Karl Marthinsen ut et iltelegram til alle politikammer i landet med følgende ordre:

«Alle mannlige personer over 15 år hvis legetimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover [...] Arrestasjonene skal skje mandag den 26. oktober kl. 0600 ...»
Enkelte personer fikk i løpet av 25. oktober varsel fra folk innenfor politiet, og de begynte straks å varsle videre i tillegg til å reise rundt for å varsle folk som ikke hadde telefon. Resultatet var at rundt 250 ble arrestert i Oslo og Sør-Norge, noe som var under halvparten av jødene det var utstedt arrestordre for. Det skulle gå akkurat en måned før en aksjon ble iverksatt for å arrestere alle kvinner og barn. Arrestasjonene ble for det meste utført av nordmenn.

Samme dag som arrestasjonene av kvinnene og barna, 26. november, ble 523 menn, kvinne og barn i alderen 4 måneder til 81 år med makt ført om bord i fangeskipet DS «Donau» som lå fortøyd på Vippetangen i Oslo. Skipet seilte ned til Stettin, hvor fangene ble lastet over på tog som dro til Auschwitz. Bare åtte av fangene var i live da krigen var over.

I bladet Hirdspeilet stod det i november 1942: «Et av Hirdens gamle mål ble realisert i denne måned, idet den store arvefienden jøden no endelig er blitt fratatt myndigheten til fortsatt opphold i Norge. Deres formuer er beslaglagt til stor ve og ynk for våre motstandere. Til syvende og sist var det imidlertid våre penger menneskene formidlet, og no er det altså slutt for godt.» I desember samme år skrev NS-bladet Kringsjå: «Opprenskningene i den norske jødeverden skrider no sikkert framover. Alle mannlige jøder er forlengst på god veg til sitt fjerne, og foreløpige bestemmelsessted. De kvinnelige og barnlige avleggere går i disse dager samme veg. Samtidig avvikles alle jødeforetagender som ikke anses ønskelige i fortsatt drift. De jødiske formuer inndras videre etter hvert,»
Under krigen ble sykehus i en del tilfeller et midlertidig tilfluktssted. Jøder ble fra tid til annen «innlagt» uten å være syke, noe som i mange tilfeller kjøpte dem nok tid til å unnslippe til Sverige, da okkupasjonsmakten i lang tid lot sykehusinnlagte jøder være i fred.
De jødiske flyktningene som ble berget, kom seg i hovedsak over til Sverige, selv om enkelte også ble berget over til Storbritannia. De ble hjulpet av motstandsfolk og andre sivile norske kvinner og menn, deriblant også enkelte polititjenestemenn. Det kostet mye penger å drive disse fluktrutene, så det ble vanligvis krevd penger av flyktningene. Ekstra penger gikk generelt til videre motstandsarbeid, og det var sjeldent noen ble avvist selv om de ikke hadde penger. Det ble brukt mange fluktruter, og kapasiteten på ruter med utgangspunkt i Oslo var høsten 1942 50–60 personer i uka. Motstandsfolk hadde prioritet, men det skjedde nesten aldri at jøder måtte vike til fordel for disse. Okkupasjonsmakten innførte i andre halvdel av 1942 dødsstraff for de som hjalp jøder å flykte. Losene gikk konstant i frykt for å bli arrestert, og de endte ofte selv opp som flyktninger. Enkelte fikk problemer med nervene etter å ha loset bare en eller to grupper flyktninger over grensen.
Selv om de fleste fluktrutene besto av transport med bil og tog og det siste stykket til fots, var det også en del oppfinnsomme metoder som ble brukt, slik som transport over grensen i plomberte jernbanevogner og høylass.
I løpet av krigen ble 768 personer av jødisk avstamning deportert – 27 av disse overlevde. I tillegg mistet 22 jøder livet i Norge i samme tidsrom som følge av mord, utenomrettslige henrettelse og selvmord. Rundt 1 100 ble berget – rundt 925 av disse til Sverige. (sitat slutt).

Hva kan du gjøre?

Ring inn her under kontortid: Statsministerens kontor – 22 24 90 90\40 00
Statsministerens kontor – 900 20 812
Glacisgata 1, 0150 Oslo
Postboks 8001 Dep, 0030 OSLO

Mail adresse: redaksjonen@dss.dep.no

Skriv følgende: Vi ønsker å bringe vår takk til deg Statsminister Jens Stoltenberg for din modige og rette beslutning å be alle norske jøder om unnskyldning over at vi i Norge kunne tillate at så mange jøder ble sendt til Tyskland for å aldri mer komme hjem til Norge igjen. Om dette var sent, så er vi er stolte og glade, for bedre sent enn aldri, takk!

1. Mosebok 12. 3 Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig (Israel), og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; og i dig skal alle jordens slekter velsignes.

Her er talen: Tale ved minnemarkeringen på Holocaustdagen fredag 27\1-2012

Her er unnskyldningen til alle norske jøder av Statsminister Jens Stoltenberg:

Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord!

Kjære alle sammen,
I år er det 70 år siden «Donau» kastet loss fra denne kaia og la ut på skammens seilas.
532 jøder var brutalt stuet om bord.
Bare ni vendte tilbake.
En av dem var Samuel Steinmann. Han er den siste overlevende fra "Donau".
Jeg er spesielt glad for at du er her sammen med oss.
I dag minnes vi de millioner av uskyldige som ble utslettet i historiens mest grufulle folkemord.
Vi minnes alle de norske jødene som ble drept.
Vi minnes romfolket, de funksjonshemmede, homofile og andre ofre for Hitler-regimets ondskap.
Holocaust vil for alltid vanære menneskehetens historie.

Torsdag 26. november 1942 kom holocaust til Norge.
En av de mange som ble arrestert den dagen var Ruth Maier.
Hennes historie er kjent takket være Gunvor Hofmo og Jan Erik Vold.
I grålysningen den 26. november trampet tunge støvler opp trappa i hybelhuset ”Englehjemmet” i Oslo.

Kort tid etter så skremte venninner den spede jødiske jenta bli ført ut døra i Dalsbergstien 3.
Det siste glimtet av Ruth Maier er at hun dyttes inn i en sort bil av to kraftige norske politifolk.
Fem dager senere er 22-åringen død.
Myrdet i gasskammeret i Auschwitz.
Heldigvis er det en menneskelig egenskap å lære av våre feil.
Og det er aldri for seint.
Over 50 år etter krigen fastsatte Stortinget et oppgjør, kollektivt og individuelt, for den økonomiske likvidasjonen de norske jødene var utsatt for.
Resultatet ble en moralsk aksept av statens ansvar for handlinger begått mot norske jøder under 2. verdenskrig.
Hva med ugjerningene mot Ruth Maier og de andre jødene?
Drapene er uten tvil nazistenes verk.
Men det var nordmenn som arresterte.
Det var nordmenn som kjørte bilene.
Og det skjedde i Norge.
I løpet av krigen ble 772 norske jøder og jødiske flyktninger arrestert og deportert.
Bare 34 overlevde.
Uten å frata nazistene ansvaret, er det tid for å se at politifolk og andre nordmenn deltok i arrestasjoner og deportasjoner av jøder.
Jeg finner det i dag riktig å uttrykke vår dype beklagelse over at dette kunne skje på norsk jord.
Like viktig som å beklage er å lære.
Og enda viktigere:
Å forplikte oss til å bekjempe holdninger og handlinger som leder oss bort fra anstendighet og sivilisasjon.
70 år etter smerter det meg å si at ideene som ledet til holocaust fortsatt lever.
Over hele verden ser vi at enkeltmennesker og grupper sprer intoleranse og frykt.
De dyrker voldelige ideologier som kan lede til antisemittisme og hat mot minoriteter.
Også norske jøder forteller at de lever i frykt.
I avisa Vårt Land leser vi at noen av våre jøder er redde for å gjøre seg synlige som jøder.
Slik skal vi ikke ha det i Norge.
Ingen skal behøve å skjule sin tro, kulturelle identitet eller legning.
Ethvert menneske er like mye verdt.
Alle har like rettigheter.
Slik, og bare slik, skal det være i Norge
Naturligvis kan det være fristende å vende seg bort fra ubehaget.
Overse de gryende tegn til ondskap.
Men vi har ikke lov.
Da svikter vi som mennesker.
Da svikter vi oss selv.
I stedet skal vi love hverandre å møte totalitære forførere med fasthet.
Vi skal argumentere mot dem med klippefast tro på humanitet og likeverd.
Å drive holdningene deres ut av mørket med kunnskapens lys er et ansvar som påhviler hver og en av oss.
Å verne utsatte grupper mot trusler og vold er et oppdrag for fellesskapet.
Målet er det samme:
Det skal være trygt å være jøde i Norge.
Ingen – intet menneske, ingen minoritet – skal behøve å leve i frykt her i landet.
Takk for oppmerksomheten!

Relatert linker: http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/politikk/stoltenberg-beklager-deportasjon-av-joeder-fra-norge-3694195.html
http://blog.janchristensen.net/2012/01/nr-334-jeg-er-stolt-statsminister-jens.html
http://blog.janchristensen.net/2012/01/nr-327-det-var-32-ar-gamle-anders.html
http://m.nrk.no/m/article.jsp?art_id=17972133
http://blog.janchristensen.net/2012/01/nr-327-dumt-klovnesnakk-av-vebjrn.html
http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=isreal-guds-oyensten