Nr. 3123: Dommen i fra Oslo Tingrett – en totalt grunnløs og urettferdig dom der Edvards Os dikter inn i dommen hva som ble sagt mellom meg og Kaja Aubert Lange selv om han aldri selvfølgelig har hørt samtalen!

 Nr. 3123:

Dommen i fra Oslo Tingrett – en totalt grunnløs og urettferdig dom der Edvards Os dikter inn i dommen hva som ble sagt mellom meg og Kaja Aubert Lange selv om han aldri selvfølgelig har hørt samtalen!

 
Dette sier PBE sitt regelverk.

 

Følgende unntak tillates:

 

a. På flate og svakt skrånende tomter skal samlet høyde på støttemurer, fyllinger og/eller skjæringer ved bebyggelse maksimalt være 0,5 meter.

b. For skrånende tomter med fall 1:6 – 1:3 skal høyde på støttemurer, fyllinger og/eller skjæringer samlet ikke overskride 1 meter.

c. For bratte tomter med terrengfall mer enn 1:3 skal høyde på støttemurer, fyllinger og/eller skjæringer samlet ikke overskride 1,5 meter.

 

Videre står det.

6.5

Ved alle tiltak etter plan- og bygningsloven (pbl) skal det legges stor vekt på bevaring av eksisterende terreng og vegetasjon. Terrenginngrep for å oppnå høyere utnyttelse, annen plassering eller høyere gesims- og terrenghøyde enn tomtens naturlige topografi legger til rette for tillates ikke. Ferdig planert terreng skal tilsvare eksisterende terrengnivå.

Følgende unntak tillates:

C. For bratte tomter med terrengfall mer enn 1:3 skal høyde på støttemurer, fyllinger og/eller skjæringer samlet ikke overskride 1,5 meter.

Vår skråning er der!

https://blog.janchristensen.net/2022/11/nr-3117-er-det-rett-for-oss-som-kristne.html

https://www.sokelys.com/selv-nazistene-og-adolf-hitler-var-ikke-sa-ille-som-det-offentlige-er-imot-oss-er-vi-overbevist-om-for-dette-er-ikke-noe-annet-enn-et-offentlig-overgrep/

https://blog.janchristensen.net/2022/11/nr-3122-at-anken-var-til-borgarting.html

 

Bildet av vår mur og eiendom her

 

 

 

Det er fullstendig narsissistisk og løgnaktig over hele det offentlige i vår sak.

Bildet her er PBE har brukt hele veien for å vise at vår eiendom er flat.

 

 

Her er det reelle, og PBE og det offentlige står det i alle regler og alt de skriver. At det er viktig å bevare det naturlige fallet.

Det har vi gjort ved å bygge vår mur.

 

 

 

Norge – spesielt rettstaten, er et gjennomkorrupt land der menneskerettigheter spises til frokost hver dag, og bare at befolkningen har latt seg kjøpe til å tro noe annet. Hvorfor? Selvfølgelig, de aller fleste unngår dette. Hvis de rike og promonente erfarer dette, har de penger og kontakter for å komme seg ut av dette. Hvis en vanlig mann og kvinne blir rammet, så kan en være sikker på en ting. Ingen står opp for deg, aller minst pressen og andre som kunne ha belyst hvor korrupt og ille lille Norge egentlig er, gjennom korrupt når det kommer til penger, makt og rettsvesenet!

 

Her er dommen, en gjennom korrupt dom:

 

DOM fra Oslo tingrett 11 desember 2018

 

Saken gjelder gyldigheten av avslag på dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd. 

 

Framstilling av saken

 

I 2012 kjøpte Berit og Jan Kåre Christensen en enebolig i Krokstien 2C i Oslo. Boligen er en av fire nyoppført eneboliger i Krokstien 2A-D. Ferdigattest for tiltakene ble gitt 16.10.15. Den aktuelle eiendommen ligger mot Stormyrveien, noe høyere i terrenget enn i veien. 

 

Etter innflytting har Christensens utført arbeider utomhus. Dette omfatter en trapp ned til Stormyrveien, en redskapsbod på ca. 12 kvm., og en 11 meter lang og ca. 1,85 meter høy støttemur ut mot Stormyrveien, hvor det er fylt på med masser slik at de nå har en plan flate der terrenget tidligere skrånet ned mot veien. Bildet viser boligen og støttemuren med et gjerde på toppen.

 

Arbeidet med støttemur og planering av tomten er formentlig utført vinter/våren 2014, og boden ble ifølge saksøker oppført noe forut for dette. 

 

Oslo kommune v/plan- og bygningsetaten (heretter omtalt som kommunen) mottok den 24.4.14 en søknad om dispensasjon fra vegloven § 29 og fra bestemmelsene om utnyttelsesgrad i reguleringsplanen (småhusplanen) § 10. Tiltakstype var bod/garasje.  Ved kommunens brev av 9.7.14 ble tiltakshaver meddelt at søknaden var så mangelfull at den ikke kunne tas til behandling. Byggesaken ble derfor avvist og avsluttet.

 

 - 3 - 18-104017TVI-OTIR/06

Den 1.7.16 mottok kommunen søknad om oppføring av bod og støttemur. Når det gjaldt boden ble det søkt om dispensasjon fra bestemmelsene om utnyttelsesgrad i småhusplanen og avstandsbestemmelsene i vegloven § 29. Når det gjaldt støttemuren ble det søkt om dispensasjon fra småhusplanene § 6.5 mht. terrenginngrep, og reguleringsformålet trafikkområde vei. Begge tiltak var allerede utført og søknadene ble vurdert og behandlet parallelt. 

 

Kommunen la til grunn at rammetillatelse til støttemuren fordret dispensasjon fra reguleringsbestemmelsens § 6.5 om terrenginngrep, samt avstandskravet i vegloven § 29, mens rammetillatelse til boden fordret dispensasjon fra småhusplanens bestemmelse om maksimalt tillatt %-BYA på 24%. Kommunen vurderte om det var grunnlag for å gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2. 

 

Når det gjaldt boden vurdert kommunen fordelene og ulempene ved tiltaket opp mot hverandre, og mente det ikke var en klar overvekt av fordeler ved å gi dispensasjon. 

 

Når det gjaldt støttemuren, mente kommunen at en dispensasjon ville medføre en vesentlig tilsidesettelse av hensynene bak reguleringsbestemmelsene. Det var heller ikke en klar overvekt av fordeler ved å gi dispensasjon.

 

Kommunens konklusjon ble dermed at lovens vilkår for å gi dispensasjon ikke oppfylt. I vedtak av hhv. 14.10. og 20.10.16 ble derfor søknadene om oppføring av støttemur og bod avslått.

                                                                                                                          

Christensen påklaget vedtaket. Han anførte at kommunen muntlig hadde veiledet han om at muren ikke var søknadspliktig, og at den ble oppført i god tro. Videre viste han til at det ville bli en økonomisk belastning og oppleves som en straff om muren måtte fjernes. Han mente dessuten at avslaget innebar forskjellsbehandling og viste til at det var mange tilsvarende murer i området.

 

Kommunen fant ikke grunn til å omgjøre sine vedtak. Saken ble derfor oversendt til Fylkesmannen i Oslo og Akershus (heretter Fylkesmannen). 

 

Fylkesmannen var enig med kommunen i at vilkårene for å gi dispensasjon ikke var oppfylt. Klagen ble derfor avslått i to vedtak av 10.4.18 vedrørende hhv. støttemur og bod.

 

Christensen klaget deretter saken inn for Sivilombudsmannen, som gjennomgikk sakens dokumenter, og avsluttet saken med følgende oppsummering i brev av 30.5.18: 

 

Fylkesmannen har gjort konkrete og grundige vurderinger. Fylkesmannen synes å ha sett og vurdert relevante momenter under vurderingene av om det er grunnlag for å gi dispensasjoner. Ombudsmannen er tilbakeholden med å overprøve forvaltningens

 - 4 - 18-104017TVI-OTIR/06

vektlegging av relevante momenter. Etter dette er det ikke funnet tilstrekkelig grunn til å iverksette nærmere undersøkelser på bakgrunn av klagen hit.

 

Ved brev av 8.6.18 ble Fylkesmannen bedt om å omgjøre sine vedtak. Fylkesmannen avslo anmodningen den 14.6.18.  

 

Ved stevning av 4.7.18 ble saken brakt inn for Oslo tingrett. Staten tok til motmæle i tilsvar av 16.8.18. Hovedforhandling ble holdt 11.12.18. Retten mottok forklaringer fra Jan Kåre Christensen og Berit Nyland Christensen. Det ble i tillegg ført dokumentbevis, slik det fremgår av rettsboken.  

 

Saksøkerens påstand og påstandsgrunnlag

 

Saksøkeren har nedlagt slik endelig påstand:

 

1. Fylkesmannens vedtak av 10. april 2018 er ugyldige. 2. Saksøker får beholde mur, trapp og bod som det er i dag. 3. Staten ved Kommunal- og Moderniseringsdepartementet dømmes til å betale sakens kostnader.

 

Til støtte for påstanden har han i det vesentlige anført:

 

Støttemuren

 

Den oppførte støttemuren er ca. 11 meter lang i mannshøyde. Den opprinnelige løsningen med skrånende terreng ned mot Stormyrveien var uhensiktsmessig. Støttemuren har gitt en flatere tomt, den hindrer utglidning av masser, og ligger en godt stykke unna den asfalterte kjørebanen. Støttemuren har gitt saksøker et flott uteområde, for sittegrupper og ulike aktiviteter. Den er plassert over en lavere, eldre natursteinmur, og innskrenker ikke veibanen. Tvert imot ligger den noen lengre fra asfalten enn den tidligere bakken gjorde, og den har gjort det enklere for fotgjengere å spasere forbi. Den eneste endringer er at muren har blitt høyere enn den gamle. Høyden er imidlertid ikke fremtredende på stedet, men i samsvar med det som ellers er av murer i området. Estetisk innebærer muren en forbedring. 

 

Det går en bussrute gjennom Stormyrveien. Det har ikke kommet noen tilbakemelding fra busselskapet om at muren har vært til hinder for trafikken. Den har heller ikke vært til hinder for vedlikehold eller snømåking.

 

I realiteten er det ingen ulemper med muren. Man står egentlig bare overfor fordeler. Da kan det gis dispensasjon. Muren innebærer ikke at noen bestemmelser i vesentlig grad har blitt overtrådt.  

 - 5 - 18-104017TVI-OTIR/06

 

Før muren ble satt opp, var saksøker i kontakt med saksbehandler Lange i kommunen. De hadde to telefonsamtaler. Han spurte bl.a. om oppføring av mur på den gamle muren. Det kan ikke utelukkes at det i samtalen oppsto misforståelser eller uklarheter. Saksøker oppfattet det slik at han ble fikk bekreftet at det tiltaket ikke var søknadspliktig når det allerede var en mur der, og uansett burde kommunen ha veiledet på en annen måte ved å stille spørsmål, samt forklare hva som forutsettes og hva som må sjekkes. Den aktuelle saksbehandleren kjente eiendommen godt gjennom sin befatning med den opprinnelige byggesaken for de fire eneboligene og ferdigattesten for dette tiltaket. Kommunens veiledning har vært mangelfull og saksøker har derfor vært i god tro når han satte opp støttemuren.

 

Det er en mangel ved saksbehandlingen at verken kommunen eller Fylkesmannen har foretatt en befaring med saksøker på stedet før det ble truffet vedtak. Det er først ved befaring man får det inntrykk man bør ha når man vurderer om dispensasjon skal gis. At kommunen har foretatt besiktigelse uten å kontakte eier på forhånd, fremstår som en saksbehandlingsfeil, og i hvert fall mangelfull saksbehandling. Saksøker opplever det som en skjult befaring. 

 

Boden

 

Når det gjelder boden, er den bygget i flukt med skråningen i terrenget, og den er ikke høyere enn det plankegjerdet som ligger i grensen mor naboeiendommen. Tiltaket ble godtatt av naboen, og det er ingen som sjeneres av, ser eller har klaget på denne boden. 

 

Da saksøker satte opp boden, la han til grunn at var i orden å bygge inntil 15 kvm uten å søke. Den aktuelle boden er på brutto 11 kvm. Han så derfor ikke grunn til å søke. Han var ukjent med reguleringsbestemmelsene om utnyttelsesgrad på oppføringstidspunktet. Dette ble han først oppmerksom på i ettertid via en nabo. Selve overskridelsen på 0,64% er også svært beskjeden. Avstandskravet til vei er for øvrig irrelevant etter som selve huset ligger nærmere veien enn boden. 

 

Den opprinnelige bodløsningen til boligen, med en kjellerbod med tilgang ned en trapp, er også uhensiktsmessig. En utebod i hagen gir en mye bedre løsning. Utstyr og redskaper blir lettere tilgjengelig, og plassering i bod er langt å foretrekke fremfor at ting plasseres ute under presenninger eller i friluft. Boden fremstår i dag som en naturlig del av bebyggelsen. Den ligger på skyggesiden av huset, den legger ikke beslag på noe av grøntarealet på eiendommen, og den er ikke til hinder for adkomst på denne siden av huset.

 

Det bestrides at en dispensasjon vil uthule hensynene som ligger bak den aktuelle reguleringsbestemmelsen. 

 

 - 6 - 18-104017TVI-OTIR/06

Kommunen har også regelmessig sett bort fra eller gitt dispensasjoner for tilsvarende tiltak som ikke har vært omsøkt på forhånd, fordi de som her verken forstyrrer miljø, naboer, eller trafikk. Det skulle også vært gjort i denne saken, når det ikke foreligger tungtveiende ulemper. Overskridelse av utnyttelsesgrad er ikke i seg selv en ulempe ved vurderingen av om dispensasjon skal gis. Saksøker anfører derfor at det foreligger grovt usaklig forskjellsbehandling, og at resultatet er vilkårlig. Videre mangler vedtakene forståelse av faktum på stedet. Fylkesmannens rettsanvendelse etter plan- og bygningslovens § 19-2 har dermed blitt uriktig. 

 

Saksøktes påstand og påstandsgrunnlag

 

Saksøkte har nedlagt slik påstand: 

 

1. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet frifinnes. 2. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet tilkjennes sakskostnader.

 

Til støtte for påstanden har saksøkte i det vesentlige anført: 

 

De aktuelle tiltakene krever dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 fordi de strider med gjeldende reguleringsplan. Ingen har rettskrav på dispensasjon. I denne saken er vilkårene i for å utøve «kan»-skjønnet ikke oppfylt. Domstolene har full prøvingsrett ved vurderingen av om vilkårene etter § 19-2 annet ledd er oppfylt. Domstolene bør likevel utvise tilbakeholdenhet ved overprøving av forvaltningens faglige vurderinger. 

 

Når det gjelder boden er fordelene ved å gi dispensasjon ikke «klart større» enn ulempene. Det er ikke påvist klare, relevante og tungtveiende fordeler ved dispensasjon. Vilkårene for å gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd er dermed ikke oppfylt.

                                                                                                    

Når det gjelder støttemuren, vil hensynene bak de aktuelle reguleringsbestemmelsene bli vesentlig tilsidesatt dersom det gis dispensasjon. Videre er fordelene ved å gi dispensasjon ikke «klart større» enn ulempene.  

 

De aktuelle vedtakene lider heller ikke av andre ugyldighetsgrunner. 

 

Det er ikke grunnlag for å konstatere brudd på veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11, eller saksbehandlingsfeil. 

 

Videre er det i denne saken ikke rom for noen vurdering av om det foreligger myndighetsmisbruk. Søknaden er avslått som følge av at vilkårene for å gi dispensasjon ikke er oppfylt, hvilket innebærer at kommunen ikke har kompetanse til å gi dispensasjon. Retten har full prøvingsrett over denne vurderingen. En vurdering av om det foreligger usaklig forskjellsbehandling kan ikke erstatte en vurdering av om vilkårene for å gi

 - 7 - 18-104017TVI-OTIR/06

dispensasjon er oppfylt. Dersom retten kommer til at vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, skal vedtaket kjennes ugyldig og saken sendes tilbake til forvaltning for en vurdering av om dispensasjon skal gis. 

 

Uansett bestrides at det foreligger usaklig forskjellsbehandling. Det er heller ikke grunnlag for å sette vedtakene til side som uforholdsmessig urimelige eller belastende.     Rettens vurdering

 

Rettslig utgangspunkt

 

Det er uomtvistet at begge tiltak - både muren og boden – krever dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2. Begge deler å anse som «tiltak» i plan- og bygningslovens forstand, og de er i strid med gjeldende reguleringsplan «Reguleringsplan for småhusområder i Oslos ytre by, S-4220, vedtatt 15.3.06, med reviderte reguleringsbestemmelser vedtatt 12.6.13.

 

Det følger av plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd at kommunen kan gi dispensasjon fra bestemmelser gitt i medhold av loven. Denne kompetansehjemmelen – en såkalt «kan»bestemmelse – gir anvisning på et fritt skjønn for forvaltningen, og hvor domstolenes prøvingsrett er begrenset. 

 

§ 19-2 annet ledd oppstiller to kumulative vilkår for at kompetansen til å dispensere etter første ledd skal foreligge. Dispensasjon kan for det første ikke gis dersom hensynene bak bestemmelser det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt. For det annet må i tillegg fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. 

 

Når det gjelder adgangen til å gi dispensasjon, følger det av lovforarbeidene Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen) at dispensasjoner ikke må undergrave planene som informasjons- og beslutningsgrunnlag. Ut fra hensynet til offentlighet, samråd og medvirkning i planprosessen, er det viktig at endringer i planer av betydning ikke skjer ved dispensasjoner, men behandles etter reglene om kommuneplanlegging og reguleringsplaner.

 

I denne saken er søknaden om dispensasjon avslått under henvisning til at de formelle vilkårene i annet ledd ikke var oppfylt. Bestemmelsen gir anvisning på rettsanvendelsesskjønn som domstolene har full kompetanse til å overprøve. Dette fremgår av lovforarbeidene, se Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) side 242, og er også lagt til grunn av Sivilombudsmannen (SOM-2017-1231).

 

 - 8 - 18-104017TVI-OTIR/06

Når det gjelder det interesseavveiningen som skal foretas etter § 19-2 annet ledd, viser ordlyden «klart større enn ulempene» at det gjelder et krav om kvalifisert interesseovervekt. Det er etter dagens lov ikke nok med interesseovervekt, slik det var etter den gamle plan- og bygningsloven § 7. Det er i dag ikke en kurant sak å fravike gjeldende plan.

 

Hva som er relevante hensyn må ses i sammenheng med loven og planene. Relevante fordeler kan være generelle areal- og ressursdisponeringshensyn. Individuelle forhold vil som hovedregel ikke kunne gi grunnlag for dispensasjon, men unntak kan tenkes ved helt spesiell sosialmedisinske, personlige og menneskelige hensyn. Fordeler som de fleste vil kunne påberope seg uten forankring i overordnede hensyn har liten vekt. 

 

Når det gjelder vurderingen av om hensyn bak bestemmelsen blir vesentlig tilsidesatt, viser ordlyden og bruken av kriteriet «vesentlig» at det først er ved en kvalifisert tilsidesettelse av relevante hensyn at det ikke kan gis dispensasjon.

 

Retten går etter dette over til konkrete vurderingen av om de formelle vilkårene for å gi dispensasjon for hhv. støttemuren og boden er oppfylt.

 

Støttemuren 

 

Det fremgår av vedtaket at Fylkesmannen så slik på dette spørsmålet:

 

Saken gjelder søknad om oppføring av støttemur langs nordvestsiden av eiendommen mot Stormyrveien. Støttemuren er 11 meter lang og opptil 1,85 meter høy, og er på søknadstidspunktet oppført. Den er utført i betong og det er fylt på masse på innsiden av muren slik at uteområdet mellom huset og veien er planert. Eiendommen omfattes av reguleringsplan S-4220 (småhusplanen), vedtatt 15. mars 2006, med endringer av 12. juni 2013, og er regulert til byggeområde for boliger. Tiltaket er i strid med reguleringsplanens bestemmelse § 6.5 om terrenginngrep, og den ligger innenfor område regulert til vei. Tiltaket er derfor avhengig av dispensasjon fra planbestemmelse § 6.5 og fra reguleringsformålet.

 

Støttemur og terrenginngrep. Dispensasjon fra reguleringsbestemmelse § 6.5 Murens høyde og terrengarbeidene er i strid med reguleringsplan S-4220 § 6.5 om maksimalt tillatt høyde på terrenginngrep og støttemur, og er avhengig av dispensasjon fra bestemmelsen. Det sentrale i dispensasjonsvurderingen er om vilkårene i pbl. § 19-2 annet ledd er oppfylt. Bestemmelsen lyder som følger: «Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Det kan ikke dispenseres fra saksbehandlingsregler.»

 

Det første spørsmålet er om hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra blir vesentlig tilsidesatt, mens det andre spørsmålet er om fordelene ved å gi dispensasjon

 - 9 - 18-104017TVI-OTIR/06

er klart større enn ulempene. Begge vilkårene må være oppfylt for at dispensasjon kan gis, og det må foretas en konkret vurdering. Det må ifølge forarbeidene være en «klar overvekt» av hensyn som taler for dispensasjon, og det er forutsatt at det ikke skal være en kurant sak å få dispensasjon, se Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) punkt 6.19.

 

Det første vilkåret for dispensasjon er at hensynene bak regelen det dispenseres fra ikke blir vesentlig tilsidesatt. Den aktuelle bestemmelsen, reguleringsplan S-4220 (småhusplanen), § 6.5 første ledd lyder: «Ved alle tiltak etter plan- og bygningsloven (pbl) skal det legges stor vekt på bevaring av eksisterende terreng og vegetasjon. Terrenginngrep for å oppnå høyere utnyttelse (…) enn tomtens naturlige topografi legger til rette for tillates ikke. Ferdig planert terreng skal tilsvare eksisterende terrengnivå.»

 

Utgangspunktet etter dette er at terrenginngrep ikke tillates. Etter bestemmelsens andre ledd kan det tillates maksimalt 0,5 meter høye støttemurer på svakt skrånende tomter, jf. bokstav a. Det er altså mulighet for terrenginngrep, men bestemmelsen slår fast at bevaring av eksisterende terreng er et tungtveiende hensyn og skal tillegges stor vekt. Større terrenginngrep som endrer eiendommens topografi vil tilsidesette hensynene bak denne bestemmelsen, siden det vil være direkte motstrid mellom slike inngrep og bevaring av eksisterende terreng. Hvor høye terrenginngrep som kan tillates avhenger av tomtas helning, jf. § 6.5 andre ledd bokstav a-c. Terrengfallet på tomta er 1:7. Plan- og bygningsetaten har lagt til grunn at det er hele tomtas fallretning som skal legges til grunn og ikke terrengfallet mellom huset og veien. Fylkesmannen deler denne tolkningen av bestemmelsen, og vi legger til grunn at det er alternativ a som gjelder i denne saken. Etter bokstav a er det tillatt terrenginngrep i form av støttemurer og fyllinger på maksimalt 0,5 meters høyde. Støttemuren er på det høyeste 1,85 meter høy. Avviket mellom tillat samlet høyde etter reguleringsplanen og omsøkt støttemur er på 1,35 meter. Det er et relativt stort avvik, og ut i fra bestemmelsens hovedregel om bevaring av eksisterende terreng må dette tiltaket anses som en tilsidesettelse av hensynet bak bestemmelsen.

 

Plan- og bygningsetaten har i sitt avslag datert 14. oktober 2016 vurdert tiltaket opp mot hensynene bak bestemmelsen slik: «En mur med høyde fra 1,75 m til 1,85 m, i 11 meters lengde, og med tilhørende oppfylling av terreng, vurderes som en omfattende terrengendring. Muren medfører en unaturlig overgang mellom tomt og vei, og at den grønne skråningen mellom huset og veien går tapt.»

 

Et terrenginngrep av dette omfanget er slik Fylkesmannen ser det i strid med planbestemmelsen om forbud mot større terrenginngrep. Avviket mellom maksimal tillatt høyde på støttemur og oppført støttemur er mer enn én meter. 

 

Terrengutfyllingen på innsiden av muren gjør at utearealet blir på et høyere nivå enn gateplan. Muren gjør at den naturlige skråningen mellom huset og veien blir borte. Dispensasjon vil etter vårt syn i dette tilfellet vesentlig tilsidesette hensynene bak bestemmelsen, siden tiltaket er i strid med intensjonene i gjeldende reguleringsplan om å bevare eksisterende terreng.

 

Det første vilkåret for dispensasjon er ikke oppfylt. Begge vilkårene for dispensasjon i pbl. § 19- 2 må være oppfylt for at det skal kunne gis dispensasjon. Mange av

 - 10 - 18-104017TVI-OTIR/06

klageanførslene knytter seg til fordel- og ulempevurderingen, og vi vil derfor kort kommentere disse.

 

Klager viser til at muren ikke medfører vesentlig ulempe. Vi er ikke enige i dette, siden det må anses som en vesentlig ulempe at hensynene bak planen vesentlig tilsidesettes. Det er for øvrig heller ikke et selvstendig argument for dispensasjon at ulempene er små, se Sivilombudsmannens uttalelse i SOM-2011-1023. Det må foreligge klare og relevante fordeler ved tiltaket for at det skal kunne gis dispensasjon. Fravær av ulemper er ikke nok.

 

Det er anført at tiltaket gjør at eiendommen får bedre og flatere utearealer. Fylkesmannen bemerker at fordeler må være relevante etter plan- og bygningsloven og/eller arealplanen for at de skal kunne tillegges vekt i en dispensasjonsvurdering. Bedre kvalitet og funksjonalitet på uteoppholdsarealer kan etter forholdene være en objektiv fordel for en eiendom, jf. Sivilombudsmannens uttalelse i SOM-2014-334. Det er imidlertid ikke en tungtveiende fordel at uteoppholdsarealene blir mer funksjonelle dersom eiendommen allerede har tilfredsstillende uteoppholdsarealer. Det kan heller ikke anses som en tungtveiende fordel når tiltaket går på bekostning av andre kvaliteter på eiendommen, som hensynet til å bevare eksisterende terreng. Det er videre vist til at det er oppført mange lignende støttemurer og terrengfyllinger i området. Likebehandlingshensyn kan bare få betydning i sammenlignbare tilfeller. Som kommunen påpeker er disse murene oppført før gjeldende reguleringsplan, S4220 småhusplanen, ble vedtatt. Den rettslige situasjonen er derfor ikke lik, og likebehandlingshensynet får ikke betydning.

 

Klager mener det er urimelig dersom muren må fjernes siden det vil koste mye, og fordi det allerede er brukt penger på å bygge muren. Det klare utgangspunktet er at etterhåndssøknader må vurderes som om tiltaket ikke er gjennomført. Det har Sivilombudsmannen uttalt i blant annet SOM-2011-1482 og SOM-2015-1370. Tiltakshaver skal som et utgangspunkt verken straffes eller tilgodeses som følge av at tiltaket allerede er oppført. Det er altså normalt ikke adgang til å legge vekt på de økonomiske konsekvensene som et avslag på dispensasjon vil medføre. Vi kan ikke se at det er grunnlag for å fravike dette utgangspunktet. Vi kan derfor ikke legge vekt på at avslag på dispensasjon vil medføre kostnader for tiltakshaver.

 

Betydning av veiledningen fra kommunen. Tiltakshaver har oppfattet kommunens veiledning slik at støttemuren ikke var søknadspliktig. Slik veiledning gis på grunnlag av den informasjonen som tiltakshaver gir, og muntlig veiledning på telefon har ikke bindende virkning for kommunen. I dette tilfellet er det et stort avvik mellom hva som er tillatt etter regelverket, og hva som er oppført. Vi kan ikke se at det er sannsynliggjort at kommunen har gitt samtykke til en mur av denne størrelsen, plassert i regulert veigrunn. Tiltakshaver må selv bære risikoen for å ha oppført søknadspliktige tiltak uten tillatelse.

 

Vilkårene for dispensasjon etter pbl. § 19-2 er ikke oppfylt.

 

Etter Fylkesmannens vurdering var således ingen av de to kumulative vilkårene etter § 192 annet ledd oppfylt. Retten er enig i dette, og gir sin tilslutning til Fylkesmannens

 - 11 - 18-104017TVI-OTIR/06

vurdering av dette. Retten kan ikke se at det hefter feil ved bevisvurderingen eller rettsanvendelsen som vedtaket er basert på.  

 

Retten er enig med Fylkesmannen i at hensynene bak reguleringsbestemmelsen blir vesentlig tilsidesatt ved tiltaket. Avviket mellom tillatt samlet høyde etter reguleringsplanen (0,5 meter), og den aktuelle støttemuren (1,85 meter) er på ca. 1,35 meter. Dette er forholdsmessig betydelig avvik. Tiltaket innebærer også et inngrep som er i direkte motstrid med intensjonen i reguleringsplanen om bevaring av eksisterende terreng, og tiltaket er i seg selv dominerende.   Retten kan heller ikke se at de påberopte fordelene ved støttemuren er klart større enn ulempene. Det vises særlig til at de forhold saksøker har påberopt, herunder at eiendommen får et bedre uteareal, at tiltaket sikrer mot avrenning ut i veien, estetiske hensyn, og kostnadene blir betydelige dersom tiltaket ikke godkjennes, etter en riktig lovforståelse har begrenset vekt. Etter rettens syn er det ikke påvist klare, relevante og tungtveiende fordeler ved å gi dispensasjon til tiltaket. På den annen sider veier ulempen ved at de hensyn reguleringsplanen skal ivareta tilsidesettes dersom det gis dispensasjon, tungt.

 

Rettens konklusjon er dermed at vilkårene for å gi dispensasjon til støttemuren etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd ikke er oppfylt.

 

Retten kan heller ikke se at den påberopte telefoniske veiledningen fra kommunens saksbehandler kan lede til at vedtaket kjennes ugyldig. Fylkesmannens merknader til denne anførselen er gjengitt over, og retten tiltrer disse. Det tilføyes at tiltakshaver etter rettens syn ikke kan anses for å ha vært i aktsom god tro med hensyn til søknadsplikten. Muntlig veiledning per telefon, med de feilkilder og notoritetsmangler dette naturlig medfører, setter ikke reguleringsbestemmelser til side og gir ikke saksøker et rettskrav på dispensasjon, når det - som her - er nødvendig for at tiltaket skal bli lovlig.

 

Saksøkers øvrige anførsler om ugyldighet som følge av usaklig forskjellsbehandling og saksbehandlingsfeil kan heller ikke føre frem. Etter som de formelle grunnvilkårene for dispensasjon ikke er oppfylt, er det uansett ikke grunnlag for dispensasjon. Fylkesmannen har ikke vurdert om dispensasjonsadgangen faktisk skal benyttes etter «kan»-regelen i § 19-2 første ledd. Det er først ved prøvingen av en slik vurdering at spørsmålet om eventuelt myndighetsmisbruk kan være relevant. Sett hen til saksøkers fokus på nettopp forskjellsbehandling, bemerkes likevel at det etter rettens syn ikke er påvist at saker som i rettslig og faktisk henseende må anses som like, har vært behandlet forskjellig på usaklig grunnlag. Avslaget på dispensasjon fremstår heller ikke urimelig, omstendighetene tatt i betraktning. 

 

 - 12 - 18-104017TVI-OTIR/06

Saken fremstår også som tilstrekkelig opplyst, uavhengig av at befaring ikke er foretatt med tiltakshaver på stedet.

 

Konklusjonen blir etter dette at det ikke er grunnlag for å gi dispensasjon for den omsøkte støttemuren, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd. Det foreligger heller ikke andre grunnlag som kan lede til at Fylkesmannens avslag på å gi dispensasjon må kjennes ugyldig.

 

Boden

 

Når det gjelder boden, fremgår det av vedtaket at Fylkesmannen så slik på dispensasjonsspørsmålet: 

 

Saken gjelder søknad om oppføring av en frittliggende bod på 11 m2 nordøst for boligen på eiendommen. Før oppføring av bod er BYA oppgitt til 23,85 %. Tiltaket medfører at tomtens BYA blir 24,647 %. Tiltaket er på søknadstidspunktet oppført.

 

Gjeldende reguleringsplan er S-4220 (småhusplanen), vedtatt 15. mars 2006, med endringer av 12. juni 2013. Planbestemmelse § 10 angir maksimalt 24 % BYA på tomten. Tiltaket medfører at BYA blir 24,647 %, som er 0,647 % over maksimalt tillatt %-BYA. Tiltaket er derfor avhengig av dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelse § 10 om maksimalt tillatt BYA. Det sentrale i dispensasjonsvurderingen er om vilkårene i plan- og bygningsloven (pbl.) § 19-2 annet ledd er oppfylt.  ….  Det første vilkåret for dispensasjon er at hensynene bak regelen det dispenseres fra ikke blir vesentlig tilsidesatt. Plan- og bygningsetaten har beskrevet hensynene bak bestemmelsen slik: «Hensynet bak bestemmelsen om maks. tillatt %-BYA er å begrense bygningers fotavtrykk i forhold til tomtestørrelse slik at det sikres tilstrekkelig uteareal/grøntområde rundt og mellom bebyggelsen.»

 

Plan- og bygningsetaten har konkludert med at hensynet bak bestemmelsen tilsidesettes, men ikke vesentlig, fordi utearealet fortsatt vil tilfredsstille kravene som stilles i reguleringsplanen selv om det blir mindre grøntareal på nordsiden av eneboligen. Vesentlighetskravet innebærer at ikke enhver tilsidesettelse av hensyn som nevnt, er tilstrekkelig for at det kan anses å foreligge «vesentlig» tilsidesettelse. Fylkesmannen finner ikke grunn til å sette til side kommunens vurdering på dette punkt, og anser det første vilkåret for dispensasjon som oppfylt. Begge vilkårene må være oppfylt for at det kan gis dispensasjon, jf. pbl. § 19-2. Det andre vilkåret er at fordelene etter en samlet vurdering er «klart» større enn ulempene. Fordelene må være klare, relevante og positive. Plan- og bygningsetaten har vurdert spørsmålet slik i sitt avslag datert 20. oktober 2016: «Fordelene ved å gi dispensasjon er at tiltakshaver får en bod til oppbevaring av sykler, hageutstyr o.l. med direkte inngang, slik at de slipper å frakte slikt utstyr til kjeller via en trapp. Ulempen er at boden reduserer åpenheten og grøntarealet mellom boligen og naboeiendommen. Det fremgår av søknadene for oppføring av eneboligene, og rammetillatelsene for disse, at tomtens utbyggingspotensiale er tilnærmet fullt utnyttet, dvs. 23,85

 - 13 - 18-104017TVI-OTIR/06

%. Dette betyr at tomten kun har et «utbyggingspotensiale» på 2,05 m², dvs. ca. 0,5 m² per enebolig. Ved oppføring av nye tiltak er etaten svært restriktive med å innvilge dispensasjoner fra maks. tillatt %-BYA og et prosjekt med BYA på 24,64 % ville ikke blitt godkjent dersom prosjektet i utgangspunktet hadde hatt en slik utnyttelse. Utbygger har i dette tilfellet valgt en løsning med bodareal i kjeller, og bodene har et areal som er mer enn dobbelt så stort som byggteknisk forskrift (TEK10) § 12-10 krever. Selv om vi har forståelse for at beboere synes en trappefri løsning til bod er en fordelaktig løsning kan vi ikke forsvare dette når tiltaket både medfører for høy utnyttelse og at grøntarealet reduseres. I boenhet som ikke har krav om tilgjengelighet, slik som i dette tilfellet, er det ikke krav om trinnfri adkomst til oppbevaringsplass. Svært mange eneboliger som er oppført i nyere tid har tilsvarende løsninger, og dersom vi skulle gi dispensasjoner også for andre tiltakshavere innenfor planområdet som ønsker seg en frittstående bod med trinnfri adkomst, ville hele plangrunnlaget bli uthulet.»

 

Hvorvidt en fordel er relevant i dispensasjonsvurderingen kommer an på om det er et relevant hensyn etter plan- og bygningsloven eller planen. Det er i offentlige hensyn som skal ivaretas i loven og gjennom planlegging, og personlige hensyn er normalt ikke relevante i en dispensasjonsvurdering. Fylkesmannen har forståelse for at tiltakshaver ønsker mer oppbevaringsplass og en bod med trappefri adkomst. Vi kan likevel ikke se at tiltakshavers ønske kan være avgjørende i saken. Sivilombudsmannen har uttalt at individuelle hensyn knyttet til søkerens situasjon i utgangspunktet ikke er relevant i dispensasjonsvurderingen, jf. SOMB-2014- 334. Det må vurderes konkret om en fordel er en objektiv fordel for eiendommen. Mer oppbevaringsplass med lettere adkomst kan være en objektiv fordel for eiendommen dersom det ikke går på bekostning av andre hensyn. Ikke alle utvidelser som gir større plass kan anses som objektive fordeler. En ekstra bod i tillegg til eksisterende bod er en generell fordel som vil kunne påberopes i alle lignende saker, og kan etter Fylkesmannens syn ikke tillegges stor vekt.

 

Tiltakshaver anfører at boden ikke er til særlig ulempe for noen og at den ikke opptar uteoppholdsareale siden boligen både har takterrasse og uteområde på vestsiden av huset. En søknad om dispensasjon kan avslås selv om ulempene med dispensasjon ikke er betydelige. Vi viser til Sivilombudsmannens uttalelse i SOM-2011-1023 hvor det fremgår at det ikke er et selvstendig argument for dispensasjon at ulempene vil være beskjedne. Slik Fylkesmannen ser det er det imidlertid tungtveiende ulemper ved dispensasjon i denne saken fordi overskridelse av maksimalt tillatt BYA i seg selv må anses som en stor og relevant ulempe.

 

Det er også anført at plan- og bygningsetatens avslag på dispensasjon er urimelig blant annet fordi avslag på dispensasjon vil medføre et stort økonomisk tap for tiltakshaver. Dispensasjonsvurderingen skal i prinsippet skje som om tiltaket ikke var oppført, jf. Sivilombudsmannens uttalelse i SOM-2015-1370: «Ombudsmannen har i uttalelse 13. mars 2012 (SOM-2011-1482) gitt uttrykk for at behandling av søknader om tillatelse til tiltak som allerede er utført, i utgangspunktet skal behandles som om tiltaket ikke var oppført: «[e]n søknad i ettertid for et tiltak som i sin tid ble utført ulovlig, skal i utgangspunktet behandles som om tiltaket ennå ikke er gjennomført. Det vises

 - 14 - 18-104017TVI-OTIR/06

blant annet til O.J. Pedersen, Plan- og bygningsrett del 2, 2. utgave, side 606 flg. Dette innebærer ... at tiltakshaver verken skal 'straffes' for å fremsette søknaden for sent, ved å undergi den en særlig streng behandling, eller at tiltaket lettere skal godkjennes som følge av at det allerede er oppført.»

 

I en uttalelse inntatt i årsmeldingen for 1994 på side 270 (SOMB-1994-74) har ombudsmannen vurdert om økonomiske konsekvenser kan vektlegges i en dispensasjonsvurdering. Et bygg var oppført i to etasjer mens reguleringsplanen for eiendommen bare åpnet for bebyggelse med én etasje. Ombudsmannen kom til at det var «svært tvilsomt om det er rettslig adgang til å legge avgjørende vekt på hensynet til byggesøkerens økonomiske tap ved en reduksjon til én etasje, ved vurderingen av om det foreligger 'særlige grunner' for dispensasjon etter lovens § 7» Ombudsmannen fant heller ikke å kunne vektlegge «såkalte samfunnsøkonomiske betraktninger», som fylkesmannen hadde vist til. Uttalelsen gjaldt dispensasjonsbestemmelsen etter tidligere lov, men vil kunne ha relevans også for vektlegging av hensyn etter ny lov.

 

At søknader skal behandles som om tiltaket ikke er gjennomført, og at det normalt ikke kan vektlegges økonomiske konsekvenser ved en slik praktisering, har gode grunner for seg. Det er viktig for å skape tillit til regelverket og myndighetene at det ikke skal være lønnsomt å bygge i strid med reglene. Også allmennpreventive hensyn taler for en slik praktisering. På denne bakgrunn kan det i denne saken ikke legges vekt på at retting i samsvar med regelverket vil medføre praktiske vanskeligheter eller verditap.»

 

Det er altså normalt ikke adgang til å legge vekt de økonomiske konsekvensene som et avslag på dispensasjon vil medføre. Vi kan ikke se at det er grunnlag for å fravike dette utgangspunktet, og vi legger ikke særlig vekt på at avslag på dispensasjon vil medføre kostnader for tiltakshaver.

 

Kommunen har satt klare grenser for utnytting av eiendommer i planområdet. Det er forutsatt at det normalt ikke skal gis dispensasjoner, og håndhevingshensyn taler for å praktisere hovedregelen strengt i dette tilfellet.

 

Siden pbl. § 19-2 stiller krav om en klar overvekt av fordeler må den relevante fordelen ha stor vekt for at vilkåret skal være oppfylt. Vi kan ikke se at det er påvist klare, relevante og tungtveiende fordeler ved dispensasjon i dette tilfellet. Fylkesmannen har etter en helhetlig vurdering kommet til at fordelene med dispensasjon ikke vil være klart større enn ulempene. Vilkårene for dispensasjon er derfor ikke oppfylt, jf. pbl. § 19-2.

 

Etter Fylkesmannens vurdering var altså fordelen ved å dispensasjon for boden ikke klart større enn ulempene. Det ene av de to kumulative vilkårene etter § 19-2 annet ledd var dermed ikke oppfylt. 

 

Retten er enig i dette, og kan i det alt vesentlige gi sin tilslutning til Fylkesmannens vurdering. Retten ikke se at det hefter feil ved de rettslige og faktiske premissene for vedtaket, eller subsumpsjonen.

 

 - 15 - 18-104017TVI-OTIR/06

Retten bemerker at den omsøkte boden åpenbart vil gi flere konkrete fordeler for tiltakshaver, herunder mer oppbevaringsplass og oppbevaringsplass med trappefri adkomst. Retten kan heller ikke se at boden er til nevneverdig sjenanse for naboer eller andre. Videre vil det påføre tiltakshaver et økonomisk tap dersom boden må fjernes. Dette er imidlertid forhold av begrenset vekt. 

 

Holdt opp mot de relevante ulempene, som er overskridelse av maksimalt tillatt BYA, prinsippet om at eventuelle endringer skal skje gjennom endringer av planer og ikke gjennom dispensasjoner, mulige presedensvirkninger og håndhevingshensyn, er det etter rettens syn klart at fordelene ikke er klart større enn ulempene.

 

Det foreligger dermed heller ikke når det gjelder boden grunnlag for å gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd. Det betyr igjen at Fylkesmannens avslag på søknaden om dispensasjon for tiltaket er gyldig. 

 

Når det punkt 2 i saksøkers påstand – om at saksøker skal få behold mur, trapp og bod som det står i dag – bemerkes at det ikke tilligger retten å gi byggetillatelser. Noe rettsgrunnlag som støtter påstanden kan heller ikke ses å være fremført fra saksøkers side. Påstanden kan åpenbart ikke føre frem. 

 

Oppsummert innebærer dette at ingen av innsigelsene mot Fylkesmannens vedtak har ført fram. Staten skal derfor frifinnes.

 

Sakskostnader

 

Staten har fått fullt medhold og har derfor i utgangspunktet krav på erstatning for sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Retten har vurdert, men ikke funnet grunn til å frita saksøker for dette erstatningsansvaret etter bestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Saken har ikke vært tvilsom, og selv om styrkeforholdet mellom partene er ulikt, anses det i denne saken ikke å foreligge tilstrekkelig tungtveiende grunner til å frita saksøker for omkostningsansvaret etter tvistelovens hovedregel. 

 

Staten har fremlagt kostnadsoppgave med krav om 40 600 kroner i erstatning. Kravet gjelder i sin helhet salær. Motparten har ikke hatt merknader til kravets størrelse, og retten anser kravet for å ligge innenfor rammen av tvisteloven § 20-5. Erstatning for sakskostnader tilkjennes derfor med 40 600 kroner. 

 

 - 16 - 18-104017TVI-OTIR/06

DOMSSLUTNING

 

 1. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet frifinnes.

 

2. Jan Kåre Christensen dømmes til å betale 40 600 – førtitusen sekshundre - kroner i erstatning for sakskostnader til Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Betalingsfristen er to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.

 

Retten hevet

Edvard Os

 

Sluttkommentar:

 

Det er ingen begrunnelser for noe som Edvard Os kommer med, kun påstander.

At det er ……………..

Hele saken imot oss er pillråtten da det er kun fordeler, ingen ulemper.

Avviket mellom tillatte murer og vår mur, er kun marginale.

Og det aller viktigste, vi ble veiledet av vår daværende meget gode saksbehandler Kaja Aubert Lange at vi slapp å søke hvis vi ikke bygget en mur høyere enn 2 meter og et gjerde oppå dette på 1 meter.

Alt dette gjorde vi, og dette sier Edvards Os at denne samtalen ikke fant sted da avviket mellom hva vi har bygget og reglene som han selv sier. Er han usikker på. Men de legger til grunn at det korrupte og giftige PBE har rett som alltid at fallet på vår eiendom skal regnes i fra veien og ned til oss. Ikke som tegningene viser. Som klart viser at vi har en stupbratt eiendom.

 

Her om fallet på eiendommen, som er som vår advokat Knut Howlid skriver:

«På denne bakgrunn er det feil av tingretten å legge til grunn at avviket er forholdsmessig betydelig mht høyden på muren, og feil av tingretten å legge til grunn at oppføringen var et inngrep som står i direkte motstrid om bevaring av eksisterende terreng.»

 

Her påviser Howlid som er et mantra for PBE og det offentlige at en skal bevare det eksisterende terrenget. Det har vi gjort ved vår mur, og overvann som vi hadde før alltid på fuktige dager. Er borte, selve faktum i saken har vi!

Dette og alt annet som er til vår fordel, blir bortforklart og neglisjert.

Det som er til vår bakdel, blir forstyrret til det astronomiske og latterlige!

Hele saken imot oss er og forblir et narrativ fra begynnelse til slutt!

 

https://blog.janchristensen.net/2019/05/nr-2462-pbe-her-i-oslo-fremstar-som-de.html

https://www.extraavisen.no/startet-etterforskning-etter-haerverk-og-trusler/