Nr. 2446: Selv om PBE vil nå komme oss i møte, får vi ingen «erstatning» eller «oppreisning, alt må vi selv påkoste da reglene i Norge overbeskytter det offentlige Norge!

Nr. 2446:

Selv om PBE vil nå komme oss i møte, får vi ingen «erstatning» eller «oppreisning, alt må vi selv påkoste da reglene i Norge overbeskytter det offentlige Norge!

Bilde av tingrettsdommer Edvards Os som mener jeg lyver når jeg påstår at PBE ved vår daværende saksbehandler gav oss tillatelse til å bygge mur.

Naboen, de har murer på 2.5 meter som Kaja Aubert Lange sa. Hun var som sagt godt kjent her og da hun gav oss tillatelse til å bygge muren vår så ble vi som sagt enige om at hvis vi bygget vår mur på 1.5 – 2 meter ble den lavere enn naboens. At jeg lyver om dette er ikke noe annet en løgn fra tingrettsdommer Edvards Os for at hans løgndom imot oss skal «passe» inn i hans totalt feilaktige dom imot oss!

Tingrettsdommer Edvards Os som lyver i dommen imot meg

Det er flere som har tatt kontakt, og ellers andre som har spurt om økonomien oppe i det hele. Hva med den?

Til det er det bare å si, at dette «gildet» har vi måtte betale selv.

Det er ikke slik at det er hjelp å få, bortsett fra hos Herren.

Det er det som er så fantastisk med Gud, og den troen vi har.

Den «yter» hjelp og bistand, selv om det går igjennom stort sett menneskelige kanaler etc.

Da Jan Aage Torp løy til politiet og klarte å fordreie dem til å gå til sak imot meg og den Himmelske blogg med påskudd av at vi hadde kalt Torp for narsissist, spedalsk og en horkarl. Så fikk jeg dekket alt bortsett fra det vi sendte til Strasbourg i Frankrike til Menneskerettighetsdomstolen der.

De 50.000, - kr vi brukte på den saken var i en viss forstand vel brukte penger for gjennom denne saken ble det kjent over hele Norge hva Guds ord sa om det kristne ekteskapet. Det er livslangt og Torp er nå kjent over hele Norge som horkarl og ekteskapsbryter, litt av en status å få blant det Norske folk.

I denne saken imot hele det offentlige apparatet har det vært mye arbeid, vi har betalt alt selv og inntil nå har det kun vært tap på tap!

Den som tror at dette har mye for seg, må tro om igjen. For et urettferdig system det Norske rettsvesen er.

De fordreier alt ditt som de vil, og får ut den dommen de vil.

Faktumet er at i denne rettsaken imot regjeringsadvokaten så løy tingrettsdommer Edvards Os flere plasser i dommen imot meg.

Her skriver jeg om dette i en annen artikkel:

http://blog.janchristensen.net/2019/02/nr-2393-fra-oslo-tingretts-dom-imot-meg.html

Edvards Os skriver:

DOM fra Oslo tingrett 11 desember 2018

 

Saken gjelder gyldigheten av avslag på dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd. 

Før muren ble satt opp, var saksøker i kontakt med saksbehandler Lange i kommunen. De hadde to telefonsamtaler. Han spurte bl.a. om oppføring av mur på den gamle muren. Det kan ikke utelukkes at det i samtalen oppsto misforståelser eller uklarheter. Saksøker oppfattet det slik at han ble fikk bekreftet at det tiltaket ikke var søknadspliktig når det allerede var en mur der, og uansett burde kommunen ha veiledet på en annen måte ved å stille spørsmål, samt forklare hva som forutsettes og hva som må sjekkes. Den aktuelle saksbehandleren kjente eiendommen godt gjennom sin befatning med den opprinnelige byggesaken for de fire eneboligene og ferdigattesten for dette tiltaket. Kommunens veiledning har vært mangelfull og saksøker har derfor vært i god tro når han satte opp støttemuren.

Til støtte for påstanden har saksøkte i det vesentlige anført: 

Klager viser til at muren ikke medfører vesentlig ulempe. Vi er ikke enige i dette, siden det må anses som en vesentlig ulempe at hensynene bak planen vesentlig tilsidesettes. Det er for øvrig heller ikke et selvstendig argument for dispensasjon at ulempene er små, se Sivilombudsmannens uttalelse i SOM-2011-1023. Det må foreligge klare og relevante fordeler ved tiltaket for at det skal kunne gis dispensasjon. Fravær av ulemper er ikke nok.

Betydning av veiledningen fra kommunen. Tiltakshaver har oppfattet kommunens veiledning slik at støttemuren ikke var søknadspliktig. Slik veiledning gis på grunnlag av den informasjonen som tiltakshaver gir, og muntlig veiledning på telefon har ikke bindende virkning for kommunen. I dette tilfellet er det et stort avvik mellom hva som er tillatt etter regelverket, og hva som er oppført. Vi kan ikke se at det er sannsynliggjort at kommunen har gitt samtykke til en mur av denne størrelsen, plassert i regulert veigrunn. Tiltakshaver må selv bære risikoen for å ha oppført søknadspliktige tiltak uten tillatelse.

Vilkårene for dispensasjon etter pbl. § 19-2 er ikke oppfylt.

Retten er enig med Fylkesmannen i at hensynene bak reguleringsbestemmelsen blir vesentlig tilsidesatt ved tiltaket. Avviket mellom tillatt samlet høyde etter reguleringsplanen (0,5 meter), og den aktuelle støttemuren (1,85 meter) er på ca. 1,35 meter. Dette er forholdsmessig betydelig avvik. Tiltaket innebærer også et inngrep som er i direkte motstrid med intensjonen i reguleringsplanen om bevaring av eksisterende terreng, og tiltaket er i seg selv dominerende.   Retten kan heller ikke se at de påberopte fordelene ved støttemuren er klart større enn ulempene. Det vises særlig til at de forhold saksøker har påberopt, herunder at eiendommen får et bedre uteareal, at tiltaket sikrer mot avrenning ut i veien, estetiske hensyn, og kostnadene blir betydelige dersom tiltaket ikke godkjennes, etter en riktig lovforståelse har begrenset vekt. Etter rettens syn er det ikke påvist klare, relevante og tungtveiende fordeler ved å gi dispensasjon til tiltaket. På den annen sider veier ulempen ved at de hensyn reguleringsplanen skal ivareta tilsidesettes dersom det gis dispensasjon, tungt.

Rettens konklusjon er dermed at vilkårene for å gi dispensasjon til støttemuren etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd ikke er oppfylt.

Retten kan heller ikke se at den påberopte telefoniske veiledningen fra kommunens saksbehandler kan lede til at vedtaket kjennes ugyldig. Fylkesmannens merknader til denne anførselen er gjengitt over, og retten tiltrer disse. Det tilføyes at tiltakshaver etter rettens syn ikke kan anses for å ha vært i aktsom god tro med hensyn til søknadsplikten. Muntlig veiledning per telefon, med de feilkilder og notoritetsmangler dette naturlig medfører, setter ikke reguleringsbestemmelser til side og gir ikke saksøker et rettskrav på dispensasjon, når det - som her - er nødvendig for at tiltaket skal bli lovlig.

Etter Fylkesmannens vurdering var altså fordelen ved å dispensasjon for boden ikke klart større enn ulempene. Det ene av de to kumulative vilkårene etter § 19-2 annet ledd var dermed ikke oppfylt. 

Retten er enig i dette, og kan i det alt vesentlige gi sin tilslutning til Fylkesmannens vurdering. Retten ikke se at det hefter feil ved de rettslige og faktiske premissene for vedtaket, eller subsumpsjonen.

Retten bemerker at den omsøkte boden åpenbart vil gi flere konkrete fordeler for tiltakshaver, herunder mer oppbevaringsplass og oppbevaringsplass med trappefri adkomst. Retten kan heller ikke se at boden er til nevneverdig sjenanse for naboer eller andre. Videre vil det påføre tiltakshaver et økonomisk tap dersom boden må fjernes. Dette er imidlertid forhold av begrenset vekt. 

Holdt opp mot de relevante ulempene, som er overskridelse av maksimalt tillatt BYA, prinsippet om at eventuelle endringer skal skje gjennom endringer av planer og ikke gjennom dispensasjoner, mulige presedensvirkninger og håndhevingshensyn, er det etter rettens syn klart at fordelene ikke er klart større enn ulempene.

Det foreligger dermed heller ikke når det gjelder boden grunnlag for å gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 annet ledd. Det betyr igjen at Fylkesmannens avslag på søknaden om dispensasjon for tiltaket er gyldig. 

Oppsummert innebærer dette at ingen av innsigelsene mot Fylkesmannens vedtak har ført fram. Staten skal derfor frifinnes.

Staten har fått fullt medhold og har derfor i utgangspunktet krav på erstatning for sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første og anneedd. Retten har vurdert, men ikke funnet grunn til å frita saksøker for dette erstatningsansvaret etter bestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Saken har ikke vært tvilsom, og selv om styrkeforholdet mellom partene er ulikt, anses det i denne saken ikke å foreligge tilstrekkelig tungtveiende grunner til å frita saksøker for omkostningsansvaret etter tvistelovens hovedregel. 

Staten har fremlagt kostnadsoppgave med krav om 40 600 kroner i erstatning. Kravet gjelder i sin helhet salær. Motparten har ikke hatt merknader til kravets størrelse, og retten anser kravet for å ligge innenfor rammen av tvisteloven § 20-5. Erstatning for sakskostnader tilkjennes derfor med 40 600 kroner.

DOMSSLUTNING

1. Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet frifinnes.

2. Jan Kåre Christensen dømmes til å betale 40 600 – førtitusen sekshundre - kroner i erstatning for sakskostnader til Staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Betalingsfristen er to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.

(sitat slutt).

Her er en triade av løgner, usannheter og fordreininger da sannheten. At en seriøs dommer kan skrive slik skjønner jeg ikke i det hele tatt.

For å ikke gå inn på alt her, så legger jeg ved mitt skriv til Oslo tingrett som Edvards Os overhode ikke tror på.

Sluttinnlegg/dokumentasjon til Oslo Tingrett, vedrørende sak imot PBE i Oslo, Staten v/Kommunal- og moderniseringsdepartementet             Oslo 21/11-2018

Rent juridisk er det Fylkesmannen stadfestelse av PBE vedtak vi klager på og vil ha omgjort til at vi får beholde bod, trapp og mur som det står i dag. At ikke PBE vedtak om vandalisering av vår eiendom ikke blir opprettholdt. Men omgjort til at alt skal bli stående uten forandring.

Mvh

Jan Kåre Christensen

1.)  Oslo kommune skriver dette i sitt vedtak.

Ingen brudd på veiledningsplikten etter fvl. § 11

Staten bestrider at det foreligger brudd på veiledningsplikten etter fvl. § 11. 

Saksøker hevder å ha fått muntlig godkjenning til å oppføre støttemuren fra kommunen flere ganger. Staten viser til Plan- og bygningsetatens brev av 30. januar 2017 til Byrådsavdeling for byutvikling hvor det angis at saksbehandleren det henvises til ikke har sagt at en mur av denne størrelsen plassert i regulert veigrunn er unntatt søknadsplikt. Det kan imidlertid ha blitt sagt at utbedring/tilbakeføring av opprinnelig mur langs veien ikke ville være søknadspliktig. Den eksisterende muren det vises til var en lav mur i stablestein og kan ikke sammenlignes med den oppførte muren. 

Forvaltningens veiledningsplikt må ses i lys av at veiledning i hovedsak foregår muntlig over telefon, og at opplysninger gis på et generelt grunnlag på bakgrunn av den informasjonen som tiltakshaver gir. Muntlig veiledning på telefon har ikke bindende virkning for kommunen, og tiltakshaver må selv bære risikoen for å ha oppført søknadspliktige tiltak uten tillatelse.

(sitat slutt).

Legg merke til at denne prosessen med veilederplikten som Oslo kommune mener de har gjort riktig, er stadfestet av Fylkesmannen og Sivilombudsmannen.

A.) «Saksøker hevder å ha fått muntlig godkjenning til å oppføre støttemuren fra kommunen flere ganger.»

Ja, jeg har fått veiledning flere ganger, her er hva som faktisk skjedde.

Vi flyttet inn her i 2012. I 2013 ringte vi ned til vår daværende saksbehandler Kaja Lange Aubert. Det ble ringt ned 2 – 3 ganger, for å være sikker på at vi gjorde det riktige.

Det er ikke lett å gjengi dette fem år etterpå, og når det var flere telefonsamtaler føles det som en når det er fem år etterpå.

Samt, at Oslo kommune har overhode ikke vært interessert å høre vår versjon, de hadde bestemt seg for 3 – 4 år siden at vi skulle få nei på alt.

Hva skjedde da med de telefonsamtalene vi hadde med vår daværende veileder Kaja Lange Aubert?

Mener å huske at vi ringte ned medio mai og august 2013? Det ligger fem år tilbake i tid, det er lenge siden og vanskelig å huske detaljert hvert ord slik det ble sagt, men etter min erindring svarte hun slik som dette.

Da spurte jeg om følgende, vi har satt opp trapp og har lyst å sette opp mur. Trapp mener jeg vi satte opp 2013, da vi før dette hadde hatt et tau som vi slengte oss ned på i Stormyrveien, og tro det eller ei, det er til dette nivået Oslo kommune har gitt oss pålegg om å gå tilbake til, at vi skal bruke et tau å slenge oss ned på veien med. Du tror det ikke, men slik hadde vi det før vi bygget trappa som Oslo kommune har gitt oss pålegg om å rive, fatte det den som kan.

Jeg spurte om hva som skal til for å bygge en mur, til det fikk jeg til svar at om det var bygget en mur der fra før, så var det ikke søknadspliktig å bygge en oppå den. Dette svarte Kaja Lange Aubert.

Jeg sa ja, og da svarte Kaja Lange Aubert at da var det ikke SØKNADSPLIKTIG DA DET VAR BYGGET EN MUR FRA FØR!

DETTE GÅR NOK BRA!

Jeg sa videre at vi ser for oss en mur på 1.5 meter og 1 meter gjerde.

Dette var ikke noe problem sa hun, da andre fra før av har høyere mur enn dere.

I 2013 ringte jeg til og med en ekstra gang, sånn for sikkerhets skyld og spurte om det samme, og de samme svarene ble gitt.

BYGGING OPPÅ GAMMEL MUR VAR IKKE SØKNADSPLIKTIG.

Så lenge det var en mur der fra før, så slapp vi å søke selv om muren ble annerledes. Med andre ord, vi fikk tillatelse i forkant av vår bygging av mur, Oslo kommune bryter Norsk lov ved å bestride dette.

PBE sier imidlertid noe annet nå, nemlig:

b.) «Det kan imidlertid ha blitt sagt at utbedring/tilbakeføring av opprinnelig mur langs veien ikke ville være søknadspliktig. Den eksisterende muren det vises til var en lav mur i stablestein og kan ikke sammenlignes med den oppførte muren.»

Oslo kommune har ikke overhørt denne samtalen.

Det har kun jeg og Kaja Lange Aubert, ingen andre.

Når Oslo kommune begir seg ut på å forklare hva som er blitt sagt i en telefonsamtale som de ikke har overhørt. Så gjør de to store feil her.

For det første så lyver de, og etterpå fantaserer de noe som de mener er blitt sagt. Dette i seg selv, gjør at hverken Oslo kommune, Fylkesmannen eller Sivilombudsmannen har noen troverdighet når de kan tillatte seg å begå slike brølere. Dette er også imot Norsk lov og vanlig anstendighet å dikte ting inn i et dokument.

Hadde den oppdiktede og løgnaktige fremstillingen som PBE her gir vært sann, så hadde vi selvfølgelig aldri satt opp mur.

Det er selvfølgelig renspikka løgn som PBE driver med.

Dessverre har både Fylkesmannen og Sivilombudsmannen latt dette passere, det forteller bare at deres troverdig i denne saken er lik null.

Hva har egentlig både Oslo Kommune, Fylkesmannen og Sivilombudsmannen gjort her? Når det kan fastslås med stor sikkerhet at alle offentlige etater ikke snakker sant og ikke er villige å ta innover seg at vi har fått muntlig godkjennelse, så innebærer det at deres generelle troverdighet slår helt avgjørende sprekker!

Ja, de svarer ikke på våre henvendelser angående dette, og når de det gjør så har de enten fabrikert enten en «sannhet» eller snakker usant og dikter opp hva som eventuelt kunne og er blitt sagt i flere telefonsamtaler de aldri har overhørt eller referert tilbake til Kaja Lange Aubert som gav oss muntlig tillatelse til å bygge.

§ 171. Tjenestefeil

Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som utøver eller bistår ved utøving av offentlig myndighet, og grovt bryter sin tjenesteplikt.

c.) «Forvaltningens veiledningsplikt må ses i lys av at veiledning i hovedsak foregår muntlig over telefon, og at opplysninger gis på et generelt grunnlag på bakgrunn av den informasjonen som tiltakshaver gir.»

Dette blir også løgnaktig og feil å skrive. Vi har ikke fått generell veiledningsplikt, men konkret veiledning ved flere anledninger. Derfor å skrive slikt, da forsømmer de sin tjenesteplikt atter igjen. Løgnene vil hvis ingen ende ta for diverse instanser vi har vært i kontakt med. De mangler impulskontroll fullstendig. En dag er dette lov, neste dag er det ulovlighet.

d.) «Ingen brudd på veiledningsplikten etter fvl. § 11»

Dette hevder Oslo kommune, men det er ikke bare brudd på veiledningsplikten. Det er også brudd på Norsk lov. Dette sier Norsk lov.

Kong Kristian den femtes lov.

Ved forordning 14 apr 1688 ble loven satt i kraft fra Mikkelsdag (29 sep) 1688. Her er bare tatt med de bestemmelser som antas å være gjeldende fremdeles. Om opphevelse av forskjellige bestemmelser og om endel bestemmelser som antas bortfalt, henvises til eldre utgaver av Norges Lover.

Femte Bog. Om Adkomst, Gods og Gield.

I Cap. Om Contracter og Forpligter.

1 Art.En hver er pligtig at efterkomme hvis hand med Mund, Haand og Segl lovet og indgaaet haver.

2 Art. Alle Contracter som frivilligen giøris af dennem, der ere Myndige, og komne til deris Lavalder, være sig Kiøb, Sal, Gave, Mageskifte, Pant, Laan, Leje, Forpligter, Forløfter og andet ved hvad Navn det nævnis kand, som ikke er imod Loven, eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere.

(sitat slutt).

Sluttkommentar:

Gjennom hva vi har gått igjennom både overfor den offentlige forvaltningen og i rettssystemet. Så er vår tillitt minimal.

At vi må punge ut med hundretusener og møter en forvaltning og et rettssystem som fordreier, manipulere og lyver er lite troverdig!

Men det er noe å ta med seg, det er tross alt lærerikt å gå igjennom slike ting.

Da ser en ting på en helt annen måte, det er kun Herren, og Herren alene som det er verd å sette sin litt til. Ikke noen mennesker, uansett hvilken tittel eller stilling de har.

Salme 118. 5 Ut av trengselen kalte jeg på Herren; Herren svarte mig og førte mig ut i fritt rum.  6 Herren er med mig, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske gjøre mig?  7 Herren er med mig, den som hjelper mig, og jeg skal se med lyst på dem som hater mig.  8 Det er bedre å sette sin lit til Herren enn å stole på mennesker.  9 Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på fyrster.