Nr. 180:
Kong Salomos svakhet ble hans bane!
Nehemja 13. 26 Jeg sa: «Var det ikke på grunn av sine fremmede koner at Salomo, Israels konge, syndet? Blant de mange folkeslag fantes det ingen konge som han. Han var elsket av sin Gud, og det var Gud som satte ham til konge over hele Israel. Likevel fikk de fremmede kvinnene lokket ham til å synde!
1. Joh. b. 5. 18 Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke; men den som er født av Gud, tar sig i vare, og den onde rører ham ikke.
Sex og samliv er en Guds gave gitt til menneskene både for å forplante oss, til nyttelse og for å vise kjærlighet på et dypt plan. Men Gud har satt dette skal være innforbi ekteskapets rammer, og kun der.
For Salomo som var Konge og som levde i den gamle pakt tillot Gud ham å ha flere koner, men ikke mange. Loven sier at han kunne ha flere koner, men ikke mange.
5. Mosebok 17. 17 Kongen skal heller ikke ta seg mange hustruer, så han forledes til frafall, og han må ikke samle seg sølv og gull i mengde.
Men Kong Salomo gjorde dette i åpent trass mot Gud og tok seg selv ikke i vare som skriften sier vi skal gjøre.
1. Kongebok 11. 3 Han hadde syv hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer; disse hans hustruer bøide hans sinn.
Salomo forregnet seg
Ord. 11. 2. Med overmot følger skam, men de ydmyke har visdom.
Salomo begynte så riktig og godt, her lå også mange problemer å ventet for ham p.g.a. det. Det er faktisk på den åndelige rennebanen bedre å begynne svakt og så utvikler det seg bedre og bedre. Enn å begynne i 150 som Salomo gjorde det. Hvis en begynner så hardt som ham, er muligheten og faren for å forregne seg og “sprekke” så mye større og katastrofen deretter også!
Vi må ikke utfordre oss selv uten vi er sterke nok. Vi kan lære av Salomo, spesielt vi som tror på et dypere liv i Gud.
Jakob 1. 12 Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. 13 Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. 14 Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. 15 Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død. 16 Ta ikke feil, mine kjære brødre!
Skriften var klar for Salomo. Den sa at han ikke skulle han mange hustruer, men noen få. Det er forskjell på å skjære hode av seg å barbere sg. Alle troende har lov og bør ha en god hustru, ikke minst for de som vil tjene Herren. Men hva sier skriften? Den taler om at å gifte seg på nytt er hor. Ikke å gifte seg 1. gang. Her går Katolikkene storlig vill og kommer i ledertog med onde ånder når de nekter noen å gifte seg sier Paulus til Timoteus. Men spesielt innforbi de pinse\karismatiske menigheter kommer en også i kontakt med onde ånder når en tillater gjengifte blant forkynnerne, der er det helt uakseptabelt og ubibelsk å tillatte gjengifte.
Enhver fristes av sitt eget begjær, derfor må vi ta oss selv i vare og kjenne både vår egen styrke og svakhet. Salomo kunne hatt det gode liv og et kjempeliv med Herren, men han var ikke nøye nok til å få det. Er du nøye med ditt eget liv, eller legger du mer vekt på at verden skal omvende seg enn at du selv forblir omvendt?
Det måtte gå gale!
Du har hørt det ordtaket når det går gærent med noen: “Det måtte gå gale”. Forregner vi oss og ikke tar hensyn til vår egen svakhet fremfor styrke vil vi alle ende og komme ut i de samme som Salomo.
Ekteskapet er rammen for sex og samliv
Bibelen lar oss stille ganske så fritt med hensyn til sex og samliv, bare det skjer innforbi de rammen Gud har satt. Bibelen taler om å nytte, bli tilfredsstilt og mange andre ord og begreper. Men alltid i ekteskapets rammer. Salomo kunne mer en noen fått det og hatt det slik, men han var ikke fornøyd med det Gud har forordnet. Det samme ser vi skjer i dag, en er ikke fornøyd med hva Gud har forordnet, en må og vil ha noe på siden av dette. Asaf taler om at det er godt å holde seg nær Gud.
Salem 73. 23 Men jeg blir alltid hos deg,
du har grepet min høyre hånd.
24 Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du meg opp i herlighet.
25 Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg bare har deg,
ønsker jeg ikke noe på jorden.
26 Om kropp og sjel forgår,
er Gud for evig min klippe og min del.
27 Se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne,
du gjør ende på alle som er utro mot deg.
28 Men for meg er det godt å være nær Gud.
Jeg tar min tilflukt til Herren.
Jeg vil vitne om alle dine gjerninger
Vi står alle i fare for å kaste Guds nåde, godhet og kjærlighet i fra oss. Vi trenger ikke fornekte Kristus, det er bare begynne å leve i synd da fornekter en Kristus.
Hva er valget ditt? Vil du ha både verden og Jesus? Det går ikke. På mange måter minner Kong Salomo om endetidsmennesker. Som har alle muligheter på alle plan i livet, men foretrekker allikevel å ha synden fremfor Jesus.
2. Tim. 3. 1. Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. 2 For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, 3 ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, 4 svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud. 5 I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft. Vend deg bort fra slike folk.
De skal elske Gud, men lystene skal de elske over Gud. Tenk bare på Jan Hanvold og mange andre. Jeg betviler ikke at de elsker Gud, men de elsker bare lystene og de vil ha dekket sine kjødelige og sanselige lyster og behov foran Gud. Det går ikke, da bedrar en både seg selv og alle andre. Lærdommen fra Kong Salomo er at begynt er ikke fullført, skriften taler om at den som holder ut inntil enden skal bli frelst. Hvor lenge skal vi stå Satan, synden, demonene, verden og alt annet imot? Hele livet! Du må regne med omkostningene, livet med Herren er vidunderlig men det koster også alt.
Fra boka vi har her på nettsiden bibelens store profetier av John f. Walvoord:
Lignelsen om surdeigen
(Matteus 13,33; Lukas 13,20-21)
Kristus brukte også surdeigen som en illustrasjon da han talte om
denne tidsalder i sine lignelser: «Himlenes rike er likt en surdeig som en
kvinne skjulte i tre skjepper mel, til alt var blitt gjennomsyret» (Mat
13,33). Det var alminnelig praksis i Midt-Østen at man tok en del av dei
gen som tidligere var gjæret og hadde i den nye deigen, for at gjæringen
skulle bre seg. Her brukte Kristus dette som en illustrasjon på himlenes
rikes karakter. De fleste fortolkere, influert av postmillianismen, et syn
som dominerte så sterkt i den siste del av det nittende århundre og første
del av det tjuende århundre, mener at surdeigen er evangeliet som spres i
verden. Men den tanke at surdeigen er evangliet, er en besnærende feil
tolkning, ettersom Skriften alltid i forbindelse med surdeig ellers referer
rer til noe som står i motsetning til hellighet. Det representerer det onde.
I Det gamle testamente talte det usyrede brød om Guds hellighet, og man
skulle vokte seg for å ha surdeig i det. Men når det gjelder den bekjennende kirke (Luk 13,21) blir surdeig blandet inn, ettersom den bekjennende kirke inneholder et islett av det som er ondt.
Akkurat som surdeig får deigen til å ese og dermed gjør den større enn
den i virkeligheten er, uten at det øker verdien, er det med falske lærer.
Det gjaldt fariseernes innstilling, saddukeernes vantro og herodianernes
verdslighet. Alt dette tjente til å blåse opp religionen, mens det i virkelig
heten dreide seg om onde krefter (Mat 16,6-12; Mark 8,14-21). Også i
brevene betegner surdeigen noe ondt (1 Kor 5,6-8; Gal 5,7-10). Det fak
tum at det er noe ondt både i den sanne kirke og i den bekjennende kirke,
kommer tydelig til uttrykk i Skriften og gir grunnlag for mange forma
ninger og irettesettelser. Det er derfor langt bedre å tolke surdeigen som
dette onde element i den bekjennende kirke. Det onde har gjennomsyret
kirken. Det er ikke evangeliet som har gjennomsyret verden. En stor del
av vår verden har ikke engang hørt evangeliet.
På dette punkt i Jesu forkynnelse av lignelser, og før han forklarte
hemmeligheten med lignelsen om ugresset (Mat 13,36-43) vendes opp
merksomheten igjen mot det faktum at han talte i lignelser: «Alt dette
talte Jesus til folket i lignelser, og uten lignelser talte han ikke noe til
dem, for at det skulle bli oppfylt som er sagt ved profeten: Jeg vil åpne
min munn i lignelser, jeg vil fremsi det som har vært skjult fra verdens
grunnvoll ble lagt» (versene 34-35). Her siterer Matteus Salme 78,2.
Lignelsen om den skjulte skatt
(Matteus 13,44)
Da Jesus fortsatte sine åpenbaringer om himlenes rike, sammenlignet
han det med en skatt som lå skjult i en åker. Han fortalte at en mann fant
denne skatten og gjemte den, så ikke noen annen skulle få tak i den. I sin
glede solgte han alt han eide for å kjøpe åkeren.
Denne lignelsen, som andre, har vært gjenstand for forskjellige for
tolkninger. En vanlig oppfatning går ut på at lignelsen taler om den
enkeltes frelse. Den som oppdager Kristus, selger alt for å sikre seg ham.
Selv om det er sant at man oppgir all jordisk rikdom for å vinne Kristus,
er det egentlig ikke en nøyaktig beskrivelse av hvordan man mottar ham
som frelser. Det er sant at Paulus sa: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap
fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For
hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne
Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er
av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av
Gud på grunn av troen» (Fil 3,8-9).
Men ingen er i stand til å kjøpe seg frelse. Kristus er ikke til salgs, og
ingen gjør seg fortjent til å ta imot frelse. Det er en gave av bare nåde.
Det er derfor en mye bedre forklaring på lignelsen om skatten.
Jesus taler med jødisk bakgrunn, og sett mot denne er Israel Guds skatt
eller eiendom. Ifølge Andre Mosebok 19,5 sa Gud: «... da skal dere være
min eiendom framfor alle folk». Salme 135,4 lyder: «For Herren har
utvalgt Jakob, han har gjort Israel til sin eiendom.»
Det faktum at skatten er skjult i en åker, er innlysende i dag. Selv om
Israel er et anerkjent land i verden, blir de ikke betraktet som Guds skatt
eller eiendom. Deres sanne natur er skjult i befolkningsmassen. Men fra
Guds synspunkt er Israel juvelen midt i verden, og da Kristus døde på
korset, var en av de store hensiktene å gjenløse Israel og sørge for den
nåde som skal til for at Guds løfter til dem skal gå i oppfyllelse. Det var
Jesus som solgte alt for å sikre seg skatten, da han døde på korset for ver
dens synder (Fil 2,7-8; 1 Pet 1,18-19). Det strider mot meningen med
frelsen av nåde å hevde at man kan vinne Kristus ved å selge det man
selv eier.
Som lignelsen om skatten, representerer lignelsen om perlen en kjøp
mann som selger alt han har for å kjøpe perlen. Som i lignelsen om skat
ten, går den alminnelige fortolkning ut på at dette beskriver en person
som forlater alt for å bli en Kristi etterfølger. Også denne tolkningen har
sin grunn i den falske postmillianistiske idé at dette kapittel framstiller en
triumferende kirke mot tiden for Kristi annet komme. Denne tolkningen
setter for øvrig spørsmålstegn ved frelsen av nåde. Det blir snakk om
gjerninger.
Kjøpmannen her er Kristus, ikke den troende. Det er Kristus som opp
gir alt for å kjøpe perlen. En troende har ingenting å komme med, han
har ingenting å selge. Frelsen kan ikke kjøpes for noe som helst.
Selv om det ikke sies i Bibelen, synes perlen å representere kirken som
en juvel, uvanlig i den forstand at den skyldes en irritasjon i en østers.
Det kan være et bilde på at menigheten vokser ut av Kristi sår. Akkurat
som lignelsen om skatten viser Kristi død for Israel, kan denne lignelsen
tolkes som Kristi død for sin menighet. Denne tolkningen har færre kom
plikasjoner og stemmer bedre med læren om nåde.
Lignelsen om noten summerer opp sannheten i de foregående lignel
sene. Jesus sammenligner her himlenes rike med en not som trekkes opp
av sjøen. Den inneholder både god og dårlig fisk:
«Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av
alle slag. Når den er full, drar fiskerne den på stranden. De setter seg ned
og samler de gode fiskene i kar, men kaster ut de dårlige. Slik skal det
skje ved verdens ende. Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettfer
dige, og kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner» (Mat
13,47-50).
Også denne lignelsen understreker det faktum at himlenes rike inklu
derer både dem som er frelst og dem som bekjenner at de er en del av
himlenes rike, til forskjell fra den universale bruk av uttrykket «Guds
rike», som bare refererer til dem som er frelst. Lignelsen erklærer at de
navnkristne, representert ved den dårlige fisken, vil bli skilt fra den gode
fisken, de sanne troende, i endens tid.
Den tid som det her siktes til, som i de foregående lignelser, er hele
perioden fra Kristi tid på jorden til hans annet komme. Lignelsen tar ikke
i betraktning menighetens spesielle karakter fra pinsedag til bortrykkel
sen. Klimaks blir derfor et annet enn bortrykkelsen. Ved menighetens
bortrykkelse vil de troende bli tatt ut av verden og ført til himmelen,
mens alle andre blir igjen på jorden. Ved Kristi annet komme vil det bli
en verdensomfattende dom, og de som er frelst, vil da bli skilt fra dem
som ikke er det, enten det er jøder eller hedninger. Tusenårsriket tillater
nemlig ikke ufrelste voksne å gå inn i riket. Dette tas senere opp i
Matteus 25,31-46, så vel som i Esekiel 20,33-38.
Jesus talte om en not som kunne bli veldig lang, mange hundre meter.
Det krevde flere båter å frakte den ut på sjøen og like mange for å føre
den i land. Det ble altfor mye fisk til at en båt kunne ta imot det. Dette
refererer også til den verdensvide dommen ved Kristi annet komme, da
de som ikke er verdige til å gå inn i riket, skal bli utelukket fra det.
Ved Kristi annet komme vil det bli en rekke domsavgjørelser. Det gjel
der de som lever på jorden. Jøder og hedninger skal dømmes, og de van
tro renskes ut. De gammeltestamentlige hellige skal oppstå og få sin lønn
(Dan 12,2-3). Også martyrene fra den store trengsel, de som døde fordi
de ikke ville tilbe dyret, skal oppstå for å få del i Kristi tusenårige rike
(Åp 20,1-3).
Innholdet i lignelsene i Matteus 13 illustrerer mye av det som vil skje
mellom Kristi første og annet komme. I stedet for å oppfylle det profe
terte riket ved sitt første komme, forutså Kristus en lang tidsperiode, der
profetiene om disse lignelser skulle gå i oppfyllelse. Klimaks blir ved
Kristi annet komme, som også involverer guddommelige dommer. Da,
og først da, vil Jesus oppfylle profetiene om et rike på jorden som, ifølge
Johannes' åpenbaring 20, vil vare i tusen år før den nåværende himmel
og jord skal forgå, og en ny himmel og en ny jord blir skapt. Denne åpen
baring burde ha vekket disiplene for det faktum at Jesus ikke kom til å
opprette riket umiddelbart. Det synes imidlertid som om de ikke forstod
dette, ikke engang da Jesu himmelfart fant sted. De ville fremdeles vite
når han skulle opprette riket.
Innholdet i disse lignelser umuliggjør den postmillianistiske oppfat
ning at den nåværende tid er det tusenårsrike der Kristus skal regjere i
menneskehjerter fra hav til hav. Det rettferdiggjør heller ikke på noen
måte den amillianistiske oppfatning at tusenårsrikets profetier allerede er
oppfylt. Lignelsene stadfester at oppfyllelsen av løftene om tusenårsriket
er utsatt til Kristi annet komme. I mellomtiden, i den tid som nå er, vil
rikets hemmeligholdte del oppfylles, det vil si den form for riket som
man ikke ventet i Det gamle testamente. Nå hersker Kristus åndelig i de
troendes hjerter uten å oppfylle profetiene om riket på jorden.
Relatert link: http://www.ccg.org/norwegian/s/p260.htmlhttp://www.ccg.org/norwegian/s/p260.html
torsdag 25. august 2011
onsdag 24. august 2011
Nr. 179: Vinne verden – men tape sin egen sjel!
Nr. 179:
Vinne verden – men tape sin egen sjel!
Matt. 16. 26 Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?
I Guds rike er det motsatt en i verden. I verden lykkes man, i Guds rike og i Guds menighet gir en avkall på sitt eget for at Jesus skal vinne skikkelse i en og skal dø i seg selv for at Jesus skal komme til med sitt liv og oppstandelse kraft!
Legg merke til ordlyden, finne sitt liv og tape. Vi kan oppnå alt i denne verden, men lever vi ikke i samsvar med Guds ord og Guds vilje så holder det ikke. Oppnår vi alt, men ikke har Jesus i hjerte, er vi lutfattige og på vei mor fortapelsen.
1. Kor. 9. 24 Vet dere ikke at de som er med i et løp på idrettsbanen, de løper alle sammen, men bare én vinner seiersprisen. Løp da slik at dere vinner den! 25 En idrettsmann må nekte seg alt. Han gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner. 26 Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål, og jeg er ikke lik en bokser som slår i løse luften. 27 Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.
Vi skal være disiplinerte og ha fokus som en idrettsmann. Han nekter seg alt for å vinne. En bokser slår ikke i løse luften, men slår for å knocke ut motstanderen. På samme måten disiplinerte Paulus Ånden i sitt liv for å slå ut det gamle menneske i seg selv. Det er disiplin det, det er å vinne seier det, det er å leve som en kristen.
Her går store deler av kristenheten feil ved å ha fokuset på annet en å vinne seier i sitt eget liv. Det er her den største og viktigste kampen foregår. Hvordan vinne seier? Det er ved å følge Jesus og Guds ord nøye, så enkelt, så vanskelig!
Legg merke til ordene. Vinne hele verden og forkynne for andre. Det er som tatt ut fra hvilket som helst vekkelses møte og hva en hører som er viktig. Men så er det en bakside her som Guds ord taler om. Det er å miste sin egen sjel og gå fortapt. Sitat fra 1. Kor. 9. 27: “For at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet”.
Hva sier Apostelen Peter? 1. Pet. 4. 8 Og er det vanskelig for den rettferdige å bli frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?
Den troende som er rettferdig gjennom Jesu blod blir vanskelig – ikke lett – frelst!
Videre møter vi andre skriftsteder om det samme. La meg ta med et til.
1. Kor. 3. 13 så skal det en gang vise seg hva slags arbeid hver enkelt har gjort. Dommens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. 14 Om det noen har bygd, blir stående, skal han få sin lønn. 15 Dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.
Jeg vet at Emanuel Minos, David Østby, Norvald Yri, Lise Karlsen, Arvid Bentsen og mange, mange andre åpenbart ikke er enig i dette da de t.o.m. er sunket så lavt at de stiller opp på den ugudelige og bedragerske TV-kanalen Visjon Norge. Men skriften lærer at for ALLE TROENDE SKAL HELE VÅRT LIV PRØVES MED ILD!
Jeg har møtt så mange rare og til dels hyklerske troende gjennom livet, at jeg skjønner at Jesus traff spikeren på hode i bergpreken.
Matt. 7. 13 Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. 14 Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.
Det står også at vi skal stride, ikke gi etter og godta alt.
Lukas 13. 24 Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.
Mange skal prøve det sier Jesus, tenk på det. Vi kan evangelisere, be for syke og drive ut onde ånder t.o.m. men gå selv fortapt. Uansett hva vi GJØR for Jesus kan det ikke erstatte for et liv som diskvalifiserer oss fra Gud!
Jeg har før hatt noe å gjøre med Jørn Strand som driver Himmel ekspressen, men for en gjøgler det er. Han forkynner imot gjengifte men samarbeider med Pastor Jan Hanvold som har et liv som diskvalifiserer han fra å være et Guds barn da han er gjengiftet som en troende mens kona lever og han selv er skyld i ekteskapsbrudd. Dette har han selv sagt offentlig flere ganger på Radio her i Oslo.
Når jeg påpekte dette overfor Strand da slo han ut med eder og galle, passe dere for slike som han vil jeg si. Han er en farlig mann i “Guds” rike da han ikke tilhører dette riket. Skal en tilhøre Guds rike så må en følge de reglene som gjelder der eller så blir en utelukket for det riket da straffen er utelukkelse for de som ikke følger Guds rikes “regler”.
Jeg får på pukkelen fordi jeg advarer imot enkelte, men det gjør jeg med god grunn og med tvungen nødvendighet. Vi kan komme i den skvisen at vi vinner andre FOR JESUS, MEN GÅR FORTAPT SELV. Det sier Jesus selv i bergpreken som vi allerede har vært innom.
Matt. 7. 21 Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? 23 Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!
Det var ingen som gjorde mer tegn, under og mirakler en Jesus. Jeg tror på det samme, også å drive ut onde ånder. Men det er noe som er viktigere og større. Av mer betydning. At vi har alt oppgjort med Gud og mennesker, hvis ikke så gå vi fortapt selv. Eller står i fare for det selv om vi GJØR ALT FOR JESUS.
1. Kor. 13. 1. Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.
Det er ikke snakk egentlig om alt vi gjør, men den vi ER! Vi vil så gjerne sette oss selv i sentrum, men det har aldri frelst en eneste å være i sentrum. Det er når Jesus kommer i sentrum i våre liv at vi erfarer hva det vil si å være frelst. Kristendom er liv, ja liv i overflod. Vil du til himmelen så må du gå veien som fører dit synger vi i en sang. Jeg har ikke skrevet reglene og er ingens dommer. Jeg som alle andre må forholde meg til Guds ord og hva det nye testamentet lærer hvordan vi skal forkynne og leve. Vi kan forkynne hvor godt som helst, men lever vi ikke i samsvar med hva vi forkynner, så vil ilden brenne opp alt i vårt liv.
Jeg tror at det er skrik og jammer i dødsriket i dag p.g.a at en stolte på forkynnerne og Pastoren i menigheten eller kirka. Og det er forkynnere som har vunnet mange mennesker for Gud som enten er dødsriket eller er på vei ditt da en ikke var nøye nok med sitt EGET LIV!
La oss avslutte med Paulus sine egne ord.
1. Kor. 9. 27 Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.
I grunnteksten står følgende her: fritt oversatt av meg: “Jeg lar meg selv få et blått øye slik at jeg selv ikke skal gå fortapt og selv bli “diskvalifisert”. Jeg slår knock out på meg selv sier Paulus. Det gjelder alltid å være mest nøye med sitt eget liv, fremfor andres. Det er selvfølgelig ikke lett, hvis det hadde vært lett så hadde ikke Guds ord fremholdt dette slik.
Det har også med ydmykhet eller mangel på ydmykhet å gjøre. Svikter enn eller ikke klarer det så er det “rett” å sette seg selv på “reservebenken”. Det er mye og mange ting en skal ta stilling til som en troende, men det gjelder om å passe på seg selv fremfor noe annet.
Lykke til og Gud velsigne deg og dine, familien er den største gaven Gud har gitt deg! Når alle andre er borte, står familien der og skal hjelpe og trøste deg!
Kjærlighet fra Gud
springer like ut
som en kilde klar og ren.
I dens stille bunn,
i dens dype grunn
gjemmes livets edelsten.
Kjærlighet fra Gud
som en yndig brud
kommer smykket til oss ned.
Lukk kun opp din favn,
kom i Jesu navn,
himlen bringer den jo med.
Kjærlighet fra Gud
er det store bud,
er det eneste jeg vet.
Bli i kjærlighet,
og du har Guds fred,
for Gud selv er kjærlighet.
Vinne verden – men tape sin egen sjel!
Matt. 16. 26 Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?
I Guds rike er det motsatt en i verden. I verden lykkes man, i Guds rike og i Guds menighet gir en avkall på sitt eget for at Jesus skal vinne skikkelse i en og skal dø i seg selv for at Jesus skal komme til med sitt liv og oppstandelse kraft!
Legg merke til ordlyden, finne sitt liv og tape. Vi kan oppnå alt i denne verden, men lever vi ikke i samsvar med Guds ord og Guds vilje så holder det ikke. Oppnår vi alt, men ikke har Jesus i hjerte, er vi lutfattige og på vei mor fortapelsen.
1. Kor. 9. 24 Vet dere ikke at de som er med i et løp på idrettsbanen, de løper alle sammen, men bare én vinner seiersprisen. Løp da slik at dere vinner den! 25 En idrettsmann må nekte seg alt. Han gjør det for å vinne en krans som visner, vi for å vinne en krans som aldri visner. 26 Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål, og jeg er ikke lik en bokser som slår i løse luften. 27 Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.
Vi skal være disiplinerte og ha fokus som en idrettsmann. Han nekter seg alt for å vinne. En bokser slår ikke i løse luften, men slår for å knocke ut motstanderen. På samme måten disiplinerte Paulus Ånden i sitt liv for å slå ut det gamle menneske i seg selv. Det er disiplin det, det er å vinne seier det, det er å leve som en kristen.
Her går store deler av kristenheten feil ved å ha fokuset på annet en å vinne seier i sitt eget liv. Det er her den største og viktigste kampen foregår. Hvordan vinne seier? Det er ved å følge Jesus og Guds ord nøye, så enkelt, så vanskelig!
Legg merke til ordene. Vinne hele verden og forkynne for andre. Det er som tatt ut fra hvilket som helst vekkelses møte og hva en hører som er viktig. Men så er det en bakside her som Guds ord taler om. Det er å miste sin egen sjel og gå fortapt. Sitat fra 1. Kor. 9. 27: “For at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet”.
Hva sier Apostelen Peter? 1. Pet. 4. 8 Og er det vanskelig for den rettferdige å bli frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?
Den troende som er rettferdig gjennom Jesu blod blir vanskelig – ikke lett – frelst!
Videre møter vi andre skriftsteder om det samme. La meg ta med et til.
1. Kor. 3. 13 så skal det en gang vise seg hva slags arbeid hver enkelt har gjort. Dommens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. 14 Om det noen har bygd, blir stående, skal han få sin lønn. 15 Dersom hans verk brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.
Jeg vet at Emanuel Minos, David Østby, Norvald Yri, Lise Karlsen, Arvid Bentsen og mange, mange andre åpenbart ikke er enig i dette da de t.o.m. er sunket så lavt at de stiller opp på den ugudelige og bedragerske TV-kanalen Visjon Norge. Men skriften lærer at for ALLE TROENDE SKAL HELE VÅRT LIV PRØVES MED ILD!
Jeg har møtt så mange rare og til dels hyklerske troende gjennom livet, at jeg skjønner at Jesus traff spikeren på hode i bergpreken.
Matt. 7. 13 Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. 14 Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.
Det står også at vi skal stride, ikke gi etter og godta alt.
Lukas 13. 24 Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det.
Mange skal prøve det sier Jesus, tenk på det. Vi kan evangelisere, be for syke og drive ut onde ånder t.o.m. men gå selv fortapt. Uansett hva vi GJØR for Jesus kan det ikke erstatte for et liv som diskvalifiserer oss fra Gud!
Jeg har før hatt noe å gjøre med Jørn Strand som driver Himmel ekspressen, men for en gjøgler det er. Han forkynner imot gjengifte men samarbeider med Pastor Jan Hanvold som har et liv som diskvalifiserer han fra å være et Guds barn da han er gjengiftet som en troende mens kona lever og han selv er skyld i ekteskapsbrudd. Dette har han selv sagt offentlig flere ganger på Radio her i Oslo.
Når jeg påpekte dette overfor Strand da slo han ut med eder og galle, passe dere for slike som han vil jeg si. Han er en farlig mann i “Guds” rike da han ikke tilhører dette riket. Skal en tilhøre Guds rike så må en følge de reglene som gjelder der eller så blir en utelukket for det riket da straffen er utelukkelse for de som ikke følger Guds rikes “regler”.
Jeg får på pukkelen fordi jeg advarer imot enkelte, men det gjør jeg med god grunn og med tvungen nødvendighet. Vi kan komme i den skvisen at vi vinner andre FOR JESUS, MEN GÅR FORTAPT SELV. Det sier Jesus selv i bergpreken som vi allerede har vært innom.
Matt. 7. 21 Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? 23 Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!
Det var ingen som gjorde mer tegn, under og mirakler en Jesus. Jeg tror på det samme, også å drive ut onde ånder. Men det er noe som er viktigere og større. Av mer betydning. At vi har alt oppgjort med Gud og mennesker, hvis ikke så gå vi fortapt selv. Eller står i fare for det selv om vi GJØR ALT FOR JESUS.
1. Kor. 13. 1. Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.
Det er ikke snakk egentlig om alt vi gjør, men den vi ER! Vi vil så gjerne sette oss selv i sentrum, men det har aldri frelst en eneste å være i sentrum. Det er når Jesus kommer i sentrum i våre liv at vi erfarer hva det vil si å være frelst. Kristendom er liv, ja liv i overflod. Vil du til himmelen så må du gå veien som fører dit synger vi i en sang. Jeg har ikke skrevet reglene og er ingens dommer. Jeg som alle andre må forholde meg til Guds ord og hva det nye testamentet lærer hvordan vi skal forkynne og leve. Vi kan forkynne hvor godt som helst, men lever vi ikke i samsvar med hva vi forkynner, så vil ilden brenne opp alt i vårt liv.
Jeg tror at det er skrik og jammer i dødsriket i dag p.g.a at en stolte på forkynnerne og Pastoren i menigheten eller kirka. Og det er forkynnere som har vunnet mange mennesker for Gud som enten er dødsriket eller er på vei ditt da en ikke var nøye nok med sitt EGET LIV!
La oss avslutte med Paulus sine egne ord.
1. Kor. 9. 27 Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.
I grunnteksten står følgende her: fritt oversatt av meg: “Jeg lar meg selv få et blått øye slik at jeg selv ikke skal gå fortapt og selv bli “diskvalifisert”. Jeg slår knock out på meg selv sier Paulus. Det gjelder alltid å være mest nøye med sitt eget liv, fremfor andres. Det er selvfølgelig ikke lett, hvis det hadde vært lett så hadde ikke Guds ord fremholdt dette slik.
Det har også med ydmykhet eller mangel på ydmykhet å gjøre. Svikter enn eller ikke klarer det så er det “rett” å sette seg selv på “reservebenken”. Det er mye og mange ting en skal ta stilling til som en troende, men det gjelder om å passe på seg selv fremfor noe annet.
Lykke til og Gud velsigne deg og dine, familien er den største gaven Gud har gitt deg! Når alle andre er borte, står familien der og skal hjelpe og trøste deg!
Kjærlighet fra Gud
springer like ut
som en kilde klar og ren.
I dens stille bunn,
i dens dype grunn
gjemmes livets edelsten.
Kjærlighet fra Gud
som en yndig brud
kommer smykket til oss ned.
Lukk kun opp din favn,
kom i Jesu navn,
himlen bringer den jo med.
Kjærlighet fra Gud
er det store bud,
er det eneste jeg vet.
Bli i kjærlighet,
og du har Guds fred,
for Gud selv er kjærlighet.
tirsdag 23. august 2011
Nr. 178: Gjengiftede forkynnere
Nr. 178:
Gjengiftede forkynnere!
Her fra mine bibelkommentarer Filemon`s brev: 9 men for kjærlighetens skyld vil jeg heller rette en bønn til deg. Her er jeg, den aldrende Paulus, nå også som Kristi Jesu fange,
1.Kor.13. 13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. Som troende er våre liv basert på kjærlighet. Her nevner Paulus at han var blitt gammel, da skjønner en hva som er viktig og mindre viktig. Å ta vare på hverandre og menneskene blir nok viktigere med årene en mange andre også viktige ting (sitat slutt).
Skulle jeg si en ting og en sannhet som er viktig for Guds menighet for å demme opp fra frafallet. Bare en neste sannhet så ville jeg sett bort i fra lære- og tros spørsmål om det er veldig nødvendig og viktig. Det er at synd og umoral ikke må komme inn blant lederskapet i menighetene. I dag er det nettopp dette som har skjedd! Som en aldrende mann, så vet jeg nå mer hvor skoen trykker og hva som er viktig, en hva jeg gjorde og viste i ungdommen. Moral og atter moral kommer en ikke utenom om Guds menighet skal være det som Gud har tiltenkt: “SANNHETENS STØTTE OG GRUNNVOLL!”.
1. Tim. 3. 15. Men om jeg venter med å komme, at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.
Ser tilbake på tiden min i frie venner og pinsebevegelsen med skrekk og forferdelse over hvordan forkynnere kommer seg opp og frem. Det er snakk om alt annet en det som er virkelig viktig, men det som er vesentlig viktig blir totalt oversett og ikke lagt vekt på. Vedkommende moral blir lite vektlagt. Men er han\hun en som griper folket og kan albue seg frem, da har en fått en god frikirkelig Predikant. Vi ser det nå at det er flere og flere forkynnere med en belastet fortid, skilt og gjengiftet og kvinnesakskvinner som kommer seg opp og frem.
Vi må alltid huske at det vi ser av det som er negativt er bare toppen av et isfjell. Det er alltid mye verre en det det ser ut som når slik som dette får utarte seg i Guds menighet.
Dette at våre liv skal sette strek under hva vi lærer og ikke over hva vi forkynner og lærer har fremdeles sin veldig aktuelle stilling.
Hva lærer Guds ord om dette?
Vi leser at både i GT, NT og i det kommende 1000 års riket skal forkynnere og de med leder ansvar være rene og kun èn kvinnes mann. Dette går som en rød tråd gjennom hele bibelen selv om protestantiske kristne godtar dette over en lav sko i dag, selv i vårt kjære Norge.
Dette er en artikkel jeg hadde i avisen Dagen i 2007: Jakob sier i sitt brev kapitel 3.1: «Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For vi vet at vi skal få desto strengere dom.»
Ansvaret er meget stort å være forkynner. Det er en stor forskjell å være et vanlig med menighetsmedlem og å være forkynner. Men det er ikke dermed sagt at en er mer elsket av Gud, men det har med å være tro over det ansvarsområde Gud har gitt en. Jeg tror at Gud vil tilgi alle enhver synd. Men her er det andre ting som må komme i betraktning, som forkynner innehar man et spesielt ansvar. Ville noen i en profan sammenheng tillatt en pedofil å arbeide med barn? Nei. Like klar er skriften at vi ikke skal tillatte at en gjengiftet forkynner skal forkynne for andre mennesker med egne møter.
Men når en innehar et embete som forkynner, så kreves det mye. Derfor sier Jakob at ikke mange skal være forkynnere. Derfor kan ikke en forkynner ta seg friheter bare på egen bekostning, han har et spesielt ansvar over Gud og sine medmennesker.
Når det gjelder ekteskapet, så er det ikke tillatt for en forkynner å gifte seg opp igjen under noen omstendighet, da diskvalifiserer han seg for det embete han har fått. Det er som en idrettsmann hogger bena av seg, han er ikke lengre skikket til å være idrettsmann, om han så gjerne vil. En forkynner skal være èn kvinnes mann ser vi Paulus undervise om gang etter gang. (1. Tim. 3:2 og Titus 1:6).
Vi leser om at skriften gir et klart vitnesbyrd om Presten i den gamle pakt hvordan han skulle leve, som sto i det samme ansvarsforholdet innfor Gud og sine medmennesker som Forkynneren og tilsynsmannen står i den nye pakt. 3. Mosebok 21:14: «En enke eller en fraskilt eller en vanæret kvinne eller en skjøge – noe slikt må han ikke gifte seg med. Bare en jomfru av sitt folk skal han ta til hustru.»
Vi leser om at Gud gir det samme vitnesbyrd og krever det samme av Presten under det kommende 1000-årsriket som skal tjene Herren for folket i Jerusalem i Israel der lov og rett skal gå ut i fra. Esekiel 44:22: «En enke eller en kvinne som hennes mann har skilt seg i fra, skal de ikke ta til hustru, men bare jomfruer av Israels ætt. Men de kan ta en enke som er enke etter en prest.»
Når skriften er så klar når det gjelder presten i den gamle pakt og under 1000-årsriket, så er den ikke mindre klar når det gjelder under menighetens tidshusholdning, vi som lever under det herligeste og største privilegium av alle; «èn kvinnes mann». Det er til og med en apestrof over èn slik at det ikke levnets noen tvil.
På samme måte at skriften sier det er demonisk og forførisk å nekte en forkynner og tilsynsmann å gifte seg (1. Tim. 4:1) er det å komme under de samme negative forholdene å akseptere og tillate at forkynnere gifter seg på nytt mens ektefellen lever, det er kun ved død at det kan være riktig for en tilsynsmann å gifte seg på nytt igjen, og da med ei som ikke er fraskilt! (sitat slutt).
Tror dette er det mest aktuelle budskapet til Guds menighet at standarden må høynes på lederskapet – ikke fårene og sauene – i Guds menighet!
Vi kommer ikke utenom at lederskapet og forkynnerne er med å prege de troende så pass mye ar bibelen sier at vi blir et vanærens kar ved dårlig forkynnelse. Og et ærens kar ved å lytte og ta imot bibelsk og riktig forkynnelse. En forkynner kan aldri føre menigheten lengre en han selv er kommet, og er han\hun villedet, så bli menigheten det også.
Lukas 6. 39. Han sa også en lignelse til dem: Kan en blind lede en blind? kommer de ikke begge til å falle i grøften?
Som forkynnere og hva vi står for, vil også føre menigheten enten til “himmelen” eller til det motsatte.
2. Tim. 2. 20 I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire, noen til fint bruk og noen til simpelt. 21 Den som renser seg selv fra alt slikt, blir et kar til fint bruk, innviet og nyttig for husets herre, gjort i stand til enhver god gjerning.
Vil avslutningsvis ta noe fra nette som illustrerer dette her, hvor avgjørende hva vi tar imot i forkynnelse har for våre liv, positivt eller negativt. Alt etter som, derfor vær veldig forsiktig hva du og hvem du låner ditt øre til. Og enda mer forsiktig hva du åpner deg opp for og tar imot.
Sitat fra nette: "Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
Disippel og tjener
Hvis en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til ham når han kommer hjem fra markene: Kom nå
og sett deg til bords? Nei, han vil si: Lag til kveldsmaten for meg, gjør deg så i stand og vart meg opp mens jeg spiser og drikker.
Takker han tjeneren for at han gjorde det han fikk beskjed om? Nei! På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er
pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi er skyldige å gjøre. (Luk 17,7-10)
En medarbeider er en disippel
"Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler" sa Jesus i
Misjonsbefalingen (Matt 28,18-20). Det er altså disipler vi er, vi
som ønsker å følge Jesus.
I denne boken vil vi ofte bruke ordet "leder". Vi kommer
nemlig ikke unna at det er en form for lederansvar vi har, enten vi
nå er prest eller forkynner, styremedlem eller klubbleder, formann
i en forening eller bibelgruppeleder.
Hva er en disippel? Ordet "disippel" har vi før oversatt med
"læregutt". I dag foretrekker vi det kjønnsnøytrale "lærling".
La oss gå litt tilbake i tiden og se hva det egentlig innebar å
være en disippel:
* En disippel hadde normalt ingen utdannelse før han eller
hun begynte å jobbe. Det var tvert imot mens lærlingen
jobbet, han eller hun fikk utdannelsen! Jesus sendte
disiplene sine ut med betydelige fullmakter på et meget
tidlig stadium i deres utvikling (Matt 10,1). De nyomvendte
i Tessalonika hadde utbredt evangeliet over et betydelig
område allerede det første året etter at menigheten ble
opprettet (1 Tess 1,8). De kristne i Filippi arbeidet for
evangeliet “fra første dag” (Fil 1,5).
* På Jesu tid - og langt opp mot vår egen - var det dessuten
slik at disippelen levde sammen med sin mester. Vi som er
Jesu disipler i dag, skal på samme måten leve i et nært
personlig fellesskap med ham i Ordet og i bønnen, stadig
lære ham bedre å kjenne, bli preget av hans sinnelag, og bli
helliggjort og utrustet.
* En disippel skulle kunne gjengi mesterens lære slik at
ingenting gikk til spille. Jesu disipler skal kunne gjengi
Mesterens ord korrekt. De er ikke først og fremst kalt til å
være "originale" og vitne om hva de selv synes og føler.
* Det var ikke nok for en disippel å ha teoretisk kunnskap.
Kunnskapen skulle også leves ut i praksis.
Være eller gjøre. Det er dette vi først og fremst er kalt til: Å
følge Jesus og leve i et nært personlig forhold til ham.
Magnus Malm har skrevet en meget lesverdig bok om kristent
leder- eller medarbeiderskap. Boken heter “Veivisere” (Nye
Luther Forlag, 1991), og den snur opp ned på mye av det vi er vant
til å tenke om det å ha en tjeneste. På side 25-27 forteller han hva
som skjer dersom kallet først og fremst er “det jeg gjør” og ikke
"det jeg er - i Kristus":
* Å søke Gud blir da mer og mer et spørsmål om å søke
inspirasjon og ledelse i arbeidet, få nye tanker til
undervisningen og oppleve bønnesvar for ulike personer og
problemer. Jeg kommer egentlig ikke som et jeg for å møte
et du, men jeg kommer som når en ansatt møter sin
arbeidsgiver.
* Andre mennesker blir delt inn i grupper.
Den første gruppen er de jeg er satt til å betjene, og jeg gjør
det som regel ut fra den “rolledrakten” kallet gir meg.
Den andre gruppen er de som motarbeider mitt kall. De er
selvsagt umodne og forstår ingenting siden de kan tillate
seg å kritisere meg. Disse er en trussel.
Den tredje gruppen er de som er lojale og står ved min side.
Det er deres viktigste funksjon. Den nærmeste familie
burde tilhøre denne gruppen, men tilhører dessverre ofte
den forrige.
* Jeg bygger i den grad min identitet på det jeg gjør at jeg
simpelthen er pastor, evangelist, el. Hvem jeg er utenfor
denne rollen, blir usikkert.
* Menigheten deles inn i et A-lag som har et kall og
“produserer” noe og et B-lag som ikke har noe kall og bare
blir “konsumenter”.
La oss sitere mer fra boken til Magnus Malm, denne gangen fra
side 46-47: “Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere”.
Det er dette som er kallet.. Dermed får Peters liv en helt ny retning
som sprenger det heller forutsigbare livet han var på vei inn i. Nå
er det ikke lenger det Peter gjør som er viktig, men hvem han
følger: Jesus”.
Gud bruker alle, ikke hvem som helst. En disippel er ikke
noe mer enn en frelst synder! Gang på gang viser Bibelen oss at
Gud ikke kaller fullkomne mennesker. Jesaia visste at han
fortjente å gå fortapt (Jes 6,5). Peter visste at han ikke var skikket
til å følge Jesus (Luk 5,8). Paulus så på seg selv som et levende
eksempel på at Gud kan frelse de største synderne (1 Tim 1,15-
16). Paulus, som selv var en meget skolert mann, visste også at
Gud helst velger ut mennesker som ikke er store verken i egne
eller andres øyne (1 Kor 1,26-31).
Vi kan derfor med frimodighet melde oss til tjeneste - på tross
av synd og udugelighet. Jesus kan bruke alle!
Men det er en spenning her. Det at Jesus kan bruke alle, betyr
nemlig ikke at han bruker hvem som helst!
"Det er jo Gud som handler, jeg er jo bare et redskap", sier
noen. Og det er så sant som det er sagt. Men det betyr ikke at det
er ett fett hvordan redskapet er! En håndverker ville ikke uten
videre låne bort verktøyet sitt til en uerfaren. Håndverkeren vet
hvor viktig det er med godt verktøy. Gud ønsker å gjøre oss til
gode verktøy som han kan få disponere over.
Paulus bruker et annet bilde: "I et stort hus er det ikke bare kar
av gull og sølv, men også av tre og leire, noen til fint bruk og noen
til simpelt. Den som renser seg selv fra alt slikt, blir et kar til fint
bruk, innviet og nyttig for husets herre, gjort i stand til enhver god
gjerning" (2 Tim 2,20).
For å si det på en annen måte: En serverer ikke mat i et
søppelspann.
Apostlene satte ikke "hvem som helst" inn i tjenesten med å
dele ut mat til dem som trengte det. De valgte medarbeidere som
hadde "godt ord på seg og var fylt av Ånd og visdom" (Apg 6,3).
I dag blir vi nesten forlegne når vi ser at Bibelen stiller krav til
kristne ledere. Se f.eks. 1 Tim 3.
Nå stiller faktisk ikke Bibelen andre krav til ledere enn til
enhver annen Jesu disippel. Men lederen skal være et forbilde.
Lederen skal være en som går foran og viser andre både retningen
og veien. Lederen skal demonstrere at en kristen har andre
prioriteringer enn en ikke-kristen.
Forbilde. De siste årene har vi blitt mer og mer skeptiske til
forbilder. Avisene minner oss stadig om lederes svikt og
dobbeltmoral. Ikke desto mindre sier f.eks. Paulus: "Ha meg som
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
forbilde!" (1 Kor 4,16), og "Følg mitt eksempel, slik jeg følger
Kristi eksempel" (1 Kor 11,1).
Når Paulus veileder sin unge disippel Timoteus, sier han: "La
ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de
troende i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet" (1 Tim
4,12). Den første delen av dette verset har vi nok ofte trøstet unge
medarbeidere med. Den andre delen har vi kanskje ikke våget å
nevne i samme grad.
Titus fikk en lignende formaning: "De unge mennene skal du
formane til å være støe i all sin ferd. Vær selv et eksempel for dem
i gode gjerninger!" (Tit 2,7).
Ærlighet. Men går det an for et vanlig menneske å være et
forbilde for andre uten å ende i det rene hykleriet? La oss antyde
noen måter vi kan være det på.
* Vi verken skjuler eller benekter våre synder, men bekjenner
dem uten å unnskylde oss. Når vi blir grepet i å ha sagt eller
gjort noe galt, innrømme vi det - uten å unnskylde oss.
Fraser som f.eks. "Jeg er jo bare et menneske", eller "Jeg er
ikke syndfri jeg heller" må vi unnlate å komme med. Det vi
skal si er: "Dette var galt av meg". Og så skal vi ikke si mer.
* Vi benekter ikke våre syndige lyster, men vi kjemper for at
disse lystene holdes i sjakk. En ærlig og redelig kamp er
ikke hykleri. Hykleri ville det derimot være dersom vi lot
som om vi hadde kommet så langt at vi ikke lenger behøvde
å kjempe. Kampen mot synden har for øvrig ikke noe med
loviskhet å gjøre (1 Kor 9,24-27; Fil 3,12-19), slik mange
kristne dessverre har begynt å tro.
* Vi skal ikke la synd og udugelighet føre til at vi blir passive
og tilbaketrukne, men vi skal stå fram, melde oss til tjeneste
og våge å gjøre noe som er til gavn for andre. Vi må ikke
være fullkomne før vi kan gjøre noe godt og nyttig.
En disippel gjør disipler. Det er dette Misjonsbefalingen særlig
kaller oss til.
Det er vel og bra at kirken har en bred kontaktflate utad, at
terskelen til bedehuset er lavest mulig, at vi har velholdte
forsamlingshus, at vi har kor og musikklag og at aktiviteten holdes
oppe. Problemet er bare at alt dette kan være i skjønneste orden
uten at vi vinner nye! Ja, vi kan til og med være så opptatt med alt
dette at vi ikke legger merke til at vi ikke lenger vinner nye.
Tør vi innrømme at vi har så stor menneskefrykt og er så
opptatt av å sikre vår egen trygghet og stille våre egne personlige
behov, at vi ofte er lite i stand til å få nær, personlig kontakt med
andre mennesker?
På evangeliseringskurs blir det noen ganger spurt om hva
deltakerne er mest redd for når de skal ut på sin første praksis.
Ofte er svaret “At vi skal møte noen som ønsker å bli kristne, for
da vet vi ikke hva vi skal si”.
En disippel er glad i Jesus. "Simon, sønn av Johannes, elsker
du meg mer enn disse?" var spørsmålet Jesus stilte Peter før han
fikk oppdraget "Fø mine lam" (Joh 21,15-17). Se også Fil 1,21.
Mens en ellers i dag er opptatt av at en leder skal være "effektiv",
kunne "påvirke" andre og gjøre godt "inntrykk", er Bibelen mer
opptatt av de indre kvalitetene enn av de ytre ferdighetene.
En disippel beveger seg mot målet. For noen år siden var
det en kjent taler som sa: "Dersom du vil vite om du er en leder,
skal du bare reise deg og begynne å gå. Dersom du etter en stund
snur deg og ser at det er noen som følger etter deg, da er du en
leder".
Taleren hadde et poeng, selv om det han sa var alt for enkelt.
En kristen leder er noe mye mer enn en møteleder, en
administrator eller en miljøarbeider. En kristen leder vil ha andre
med seg til himmelen og er redd for at noen skal gå seg bort på
veien!
En disippel prioriterer rett. En disippel må gi avkall på noe (2
Tim 2,3-7). Det går ikke an å si "ja" til noe uten å si "nei" til noe
annet. Sier en "ja" til Jesus, må en si "nei" til synden. Sier en "ja"
til en tjeneste, må en kanskje si "nei" både til bi-inntekter,
hobbyvirksomhet og makelighet. Det er nemlig noe som er så
verdifullt at en må være villig til å ofre alt for å få tak i det (Matt
13,44-45). Både idrettsmannen, en som vil inn på medisinstudiet
og en som skal bygge sin egen bolig har innsett at det er
nødvendig å ofre noe dersom en skal nå et mål.
En leder er en tjener
Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer
over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt.
Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant
dere, skal være alles tjener (diakon), og den som vil være den
fremste blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen
er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt
liv som løsepenge for mange” (Mark 10,42-45).
Dette var stikk i strid med vanlig tankegang på Jesu tid. Det å
tjene var ringeaktet. Platon spurte f.eks: “Hvordan skulle et
menneske kunne være lykkelig hvis det måtte tjene andre?” Og
tanken er ikke uten videre akseptabel for oss heller. Vi er opptatt
av å realisere oss selv gjennom den jobben vi har.
Bibelen bruker mange ulike ord for “tjener”.
DIAKONEN betjener andre, f.eks. ved å sørge for at de får
mat og det de trenger. Dette ordet er forholdsvis nøytralt.
(Apg 6)
SLAVEN er fullstendig undergitt sin herre og sin herres
eiendom - med hud og hår og på godt og vondt. Jesus bruker
dette ordet både om seg selv og om sine disipler. Egentlig
kan vi ikke si at “Gud er vår Herre” dersom ikke vi er villige
til å være hans slaver. (Joh 15,20; 2 Kor 4,5.)
GALEISLAVEN var lenket til det fartøyet han måtte ro og
måtte selv gå ned dersom båten gikk ned. (1 Kor 4,1).
Det å tjene vil ofte si det samme som å gå inn i arbeid som har
lav status, å gjøre noe de fleste ikke legger merke til, å gjøre noe
en ikke blir takket for, å bli “skitten på hendene”.
Mennesker som er usikre på sin egen identitet og har
manglende selvakseptering, har mest bry med å gå inn i oppgaver
med lav status. Udo Middelmann forteller i sin bok “Proexistence”
hvordan de tar imot nye studenter som kommer til det kristne
kurssenteret der han er ansatt:
Alle som skal studere hos oss, blir bedt om å vaske toalettene.
Det spiller ingen rolle hvem som kommer, alle blir bedt. Det er
interessant å legge merke til hvordan folk reagerer. De som
virkelig vet hvem de er, har ingen problemer med å utføre
jobben, for de ser at denne jobben ikke har noe med deres
identitet å gjøre. Men mange mennesker føler at en slik jobb gir
dem en identitet de ikke ønsker. De nekter å ta på seg slikt
arbeid, og det har sørgelige konsekvenser.
"Å ha en tjeneste betyr i NT å ha en herre som en tar imot
befalinger av. Den talemåten som vi gjerne bruker "å tjene en sak",
"tjene en ide", er fremmed for NT. Den som tjener en ide,
bestemmer selv midlene og måten å arbeide for den. Dette er ikke
en tjeneste, det er eget valg. Det er ikke å stå til disposisjon for en
annen, det er å forherlige seg selv" (Bibelsk oppslagsbok.
Oppslagsord: Tjene, tjener).
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
Naturgaver og nådegaver
Naturgaver er evner og egenskaper vi enten er født med eller
som vi har utviklet gjennom læring eller menneskelig påvirkning.
Noen av oss har f.eks. god sangstemme, noen en fantastisk evne til
å komme i kontakt med andre, noen er dyktige til å administrere
og viser gode lederegenskaper. Siden det er Gud som har gitt oss
naturgavene, er det naturlig å tro at også disse skal brukes til hans
ære. Som regel kalles vi til tjenester som ligger i forlengelsen av
naturgavene vi har fått.
Men naturgaver er aldri tilstrekkelige når vi skal føre
mennesker til tro, gjøre dem til disipler og bevare dem i troen.
Ingen blir overbevist om synd, ingen begynner å tro på Jesus,
ingen blir gjenfødt og ingen vokser som kristne dersom ikke Den
Hellige Ånd virker. Det kan nok hende at en av naturen er utstyrt
med en sangstemme som kan gjøre folk både rørt og beveget, men
det er ikke det samme som at de blir omvendt. Det at en lett
kommer i kontakt med andre, betyr ikke uten videre at en synes
det er lett å vitne for dem. En menighet som er godt administrert,
behøver ikke nødvendigvis være en menighet der folk blir
omvendt og fornyet. Nådegaver er evner og egenskaper Den
Hellige Ånd gir.
Det er også mange eksempler på at Gud har kalt mennesker til
tjenester de ikke har hatt naturlige forutsetninger for. Ingen av
disiplene hadde naturgaver som passet til tjenesten de ble kalt til.
Dessuten, nådegavelistene i 1 Kor 12 nevner mange nådegaver
som det overhodet ikke finnes naturlige forutsetninger for hos noe
menneske. Både helbredelse, kraftige gjerninger, tungetale,
tydning av tunger og profeti er gaver ingen har naturlige
forutsetninger for.
"Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som
gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. Den som taler,
skal se til at han taler Guds ord. Og den som tjener, skal tjene
med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret ved
Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all
evighet. Amen" (1 Pet 4,10-11).
Vi skal "tjene hverandre" med nådegavene. Vi skal ikke strebe
etter dem for å komme med på et slags åndelig A-lag eller en
elitegruppe. Vi får dem ikke for at andre skal beundre vår
åndelighet. Vi får dem ikke for vår egen skyld, men for de andres
skyld.
Vi er bare forvaltere. Forvaltere disponerer noe en annen eier,
og forvalteren skal bruke det slik eieren vil og slik at det fremmer
eierens interesser.
Vi er forvaltere av Guds ord, og det betyr at vi skal levere det
videre uforfalsket, uten at vi har endret det.
Vi er forvaltere av Guds kraft, og det betyr at Gud selv vil
slippe til og gjøre noe gjennom oss.
Det er Gud som skal ha æren og takken for det som skjer
gjennom oss. Vi er bare kanaler som Gud sender sine velsignelser
igjennom. Det er han som er den egentlige giveren bak det vi har
formidlet.
"Det er han som gav sine gaver: Han satte noen til apostler,
noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og
lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre
sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp, inntil vi alle når
fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham,
og vi blir den modne mann, som har nådd sin fulle vekst og
har fått hele Kristi fylde" (Ef 4,11-13).
Mennesker som er villige til å tjene i Guds kraft, er Guds gave
til menigheten. Først gir Gud utrustningen som en gave til dem
som får den, og så gir han de utrustede personene som en gave til
menigheten. Sammenlign det Gud sier om levittene i 4 Mos 18,6-
7: "Det er jeg som tar deres brødre levittene ut blant israelittene
og gir dem til dere som en gave. De er viet til Herren for å arbeide
i møteteltet. Men du og dine sønner skal ta dere av prestetjenesten,
alt det som skal gjøres ved alteret og innenfor forhenget. Det
arbeidet skal dere utføre. Jeg gir dere prestetjenesten som en
gave".
De som Gud utruster, er utrustet for at de skal sette andre i
stand til å tjene. Ingen er kalt til å være passasjer på båten til
himmelen. Alle er kalt til å være mannskap. En god leder lærer
opp nytt mannskap. Det motsatte er at en prøver å gjøre seg selv
uunnværlig.
På den måten bygges menigheten, som er Kristi legeme, opp.
Det er det det dreier seg om i det kristne arbeidet. Kristi legeme
skal bygges opp og styrkes.
Nådegavene skal vi strebe etter (1 Kor 12,31; 14,1). Det vil si at
vi selv skal be om at Gud utruster oss, og søke personlig forbønn -
gjerne med håndspåleggelse. Som menighet skal vi be om at Gud
gir oss de nådegavene vi trenger.
"Jeg er ikke skikket", er en unnskyldning vi ofte kommer med
når vi kalles til en tjeneste. Og det er helt sant! Vi er ikke skikket,
ikke på noen måte. Det er nettopp derfor vi er så avhengige av at
Gud får gjøre oss skikket. Det gjør han gjennom
nådegaveutrustningen.
Også i denne sammenhengen er det viktig å passe seg for å bli
selvopptatt. Vi kan bli så opptatt av vår egen utrustning at vi
glemmer at det tross alt er Gud som gjør sin gjerning.
Bibelen har avsnitt der det blir helt tydelig at det er Gud som
virker, mens tjeneren nesten bare står og ser på. Det er ikke sikkert
et menneske som Gud bruker, føler seg sterk og mektig. Tvert
imot kan det ofte føle seg svakt og maktesløst - nettopp fordi det
skal bli klart at det er Gud som virker. La oss avslutte med 2 Kor
4,6-7:
For Gud som sa "Det bli lys i mørket", han har også latt lyset
skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet,
som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram. Men vi har denne
skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er
fra Gud og ikke fra oss selv.
Kalt av Gud !?
Vi har allerede vært inne på at det vi først og fremst er kalt til,
er å følge Jesus og leve i et nært, personlig samfunn med ham.
Bibelen har imidlertid også eksempler på at Gud kaller mennesker
til helt bestemte tjenester.
Moses, flere av profetene, Jesu disipler og Paulus fikk et helt
direkte kall fra Gud. Noen av disse ble kalt til en tjeneste de i
utgangspunktet verken kunne tenke seg eller hadde forutsetninger
for. Likevel godtok ikke Gud noen av deres unnskyldninger, men
satte dem inn i tjenesten og gav dem den utrustning og de
nådegaver de trengte.
Denne kallsopplevelsen ser ut til å ha hatt stor betydning for
dem. Den gav forkynnelsen deres autoritet. De kunne henvise til
den når ulike motstandere hevdet at de skulle holde opp å
forkynne. Og opplevelsen hjalp dem til å holde ut når de møtte
motgang og lidelser.
Paulus fikk et nytt kall da han skulle legge ut på sin første
misjonsreise. Denne gangen sendte Gud kallet gjennom
menigheten (Apg 13,1-3), og det var menigheten som bad for ham
og sendte ham ut. De som ble tatt ut til diakontjeneste, fikk også
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
sitt kall gjennom menigheten (Apg 6,1-7), og fikk på samme måte
menighetens forbønn om utrustning.
Til slutt nevner Bibelen også den muligheten at noen ønsker å
gå inn i en tjeneste på grunnlag av Bibelens generelle kall til
tjeneste - et kall som gjelder alle kristne. Da er det en god
gjerning de ønsker seg (1 Tim 3,1). Noen har lyst til å gå inn i en
tjeneste fordi de tror at de vil fungere i sammenhengen og trives
der. Andre har lyst fordi de ser at det er stort behov for arbeidere,
og at ingen andre melder seg om ikke de gjør det.
Alt dette må vi ha med når vi snakker om et kall. Hva som
betyr mest av Guds direkte kall, menighetens kall eller den
enkeltes lyst og nådegaver, vil derimot variere fra person til
person. Gud behandler oss individuelt og kaller på ulike måter.
Vi må heller ikke uttale oss for sikkert om hvordan et kall
oppleves, hvilke følelser det ledsages av og hvor umisforståelig
det er. Også dette oppleves forskjellig fra person til person.
Derimot er det viktig at de som står i en tjeneste, har en rimelig
trygg overbevisning om at de er der Gud og menigheten ønsker å
ha dem. Dersom denne overbevisningen mangler, vil
frimodigheten lett forsvinne når det begynner å røyne på og en
møter motgang og hindringer.
Når tjenesten blir vanskelig
Det er mange grunner til at tjenesten kan bli vanskelig.
* En tjeneste vil alltid være slitsom og ta på kreftene, fysisk så
vel som psykisk. Noen må tåle store påkjenninger og være
villig til å ofre seg radikalt. Noen opplever til og med
fysiske lidelser og martyrium. Jesus kalte faktisk disiplene
sine til både lidelse, offer og forsakelse (Joh 15,20).
* Tretthet, stress og utbrenthet kan være et betydelig problem.
* Selv om vi selv trives i tjenesten, kan den være en
belastning for familien.
* Konflikter og uenighet vil i beste fall tære på kreftene. I
verste fall kan det føre til betydelige helseproblemer. Særlig
vanskelig blir det når konflikter åndeliggjøres slik at de ulike
partene anklager hverandre for å tenke eller handle ukristelig
eller ubibelsk.
* I stadig større grad blir vi klar over at det finnes såkalte
"maktmennesker" blant lederne i de ulike arbeidslag.
Tjenesten kan oppleves vanskelig også av dem som i
utgangspunktet har en overbevisning om at de er kalt av Gud.
Kallsbevisstheten gjør en mer motstandsdyktig mot
påkjenninger, det er så. Men kallet løser ikke alle problemer. Det
forsikrer oss ikke mot motgang, overanstrengelse, sykdom,
medarbeiderproblemer eller familieproblemer. De som må ta en
pause eller slutte i tjenesten på grunn av slike ting, må ikke
anklages for manglende kallsbevissthet - i alle fall ikke uten
videre.
Bibelen legger ikke skjul på at det er mye vi må gi avkall på når
vi går inn i en tjeneste. Den uttaler seg til tider så sterkt at vi som
er barn av vår tid og vant til "å stå på krava", får noe å tenke på.
* Alle kristne har en tjeneste. Ingen av oss skal leve for oss
selv lenger, men for ham som døde og stod opp for oss (2
Kor 5,15). Vi er alle døpt til å være lemmer på Kristi legeme
og stå i en oppgave (1 Kor 12).
* Jesus er vårt forbilde. Han var den gode hyrde som gav seg
selv for fårene. Også vi skal være villige til å gi vårt liv for
andre (1 Joh 3,16). Paulus var også klar over dette. Han var
ikke bare villig til å bli "brukt", men til å bli "brukt opp" i
tjenesten (2 Kor 12,15. Oversett-elsen av 1988 sier: "Jeg vil
mer enn gjerne både ofre og bli ofret for deres sjeler.") Det
viktigste er ikke at vi har en tjeneste der vi "realiserer oss
selv". Det er Guds plan vi skal være med å realisere. (1 Kor
9,16-18)
* Bibelen sammenligner oss ikke bare med tjenere, men med
slaver. Slavene hadde ingen rettigheter. De var sin herres
eiendom på linje med husdyr og arbeidsredskaper. Slavene
hadde verken regulert arbeidstid, faste lønnsavtaler eller
noen arbeidsmiljølov å vise til.
* Latskap, manglende offervillighet og havesyke er ikke
mindre aktuelle fristelser idag. Vi kan også komme til, som
Demas (2 Tim 4,10), å bli så opptatt av det denne verden har
å by på, at vi forlater tjenesten.
I dag oppleves det ofte ikke naturlig å tenke på denne måten.
Nettopp derfor er det viktig at vi får hjelp til å tenke bibelsk. I
noen miljøer er det bent fram påkrevd. Men bildet vi nå har tegnet,
er ikke helt fullstendig. Vi må også ha med noen sider som andre
miljøer i like høy grad kan trenge å bli minnet om.
* Det er riktig at vi er Guds treller og ikke har noen "rett" til å
kreve noe av ham. Men Gud er ikke bare vår Herre. Han er
også vår Far. Han har omsorg for oss og ønsker å gi oss alt
vi trenger - av bare nåde. (Denne omsorgen skal også prege
dem som ansetter arbeidere.) Den som alltid krever noe av
Gud, blir fattig. Den som lever i trygg forventning om at
Gud vil gi, blir rik.
* Bibelen ser likevel ikke tjenesten bare som et ork og en
påkjenning. Den ser på tjenesten som noe verdifullt som er
betrodd oss, en gave Gud har gitt oss, en "nådegave".
* Om vi skal være villige til å ofre oss selv, er det ikke like
sikkert at vi har noen rett til å ofre på vår ektefelles, våre
barns eller vår øvrige families vegne.
* Det er helt galt dersom kristne ledere bruker de bibelske
idealene til å tyne mest mulig ut av sine medarbeidere i
stedet for å hjelpe dem til å bevare den fysiske og psykiske
helse, et godt familieliv og brukbare økonomiske kår.
Den som melder seg til tjeneste, må være villig til å ofre seg og
gå glipp av ting andre mennesker får med seg. Det kan til og med
være snakk om ganske betydelige offer. Men belastningen kan
også bli så stor at arbeideren sliter seg ut for fort eller i for stor
grad. Det er ikke alltid lett å finne balansen. Noen tåler ganske
store belastninger uten å bli knekket mens andre tåler vesentlig
mindre. Noen begynner dessuten å klage allerede mens
påkjenningene er relativt små, mens andre ikke klager i det hele
tatt - før de er utslitte og utbrente.
Det sier seg selv at det ikke finnes lettvinte fasitsvar eller
løsninger som kan anvendes i enhver situasjon. Hva som er
rimelige og urimelige påkjenninger, blir til dels avhengig av
skjønn og den enkelte persons helse.
Livshistorie og modning
Litt lettvint og tankeløst forkynner vi av og til noe i retning av:
"Du er akkurat slik som Gud vil ha deg", "Du er akkurat slik som
Gud har skapt deg til å bli".
Var det bare så enkelt.
I syndefallets verden er det dessverre atskillig mer komplisert.
Der kan vi til og med bli født med både fysiske og psykiske
defekter. Ikke engang det at "jeg er født sånn", er noen garanti for
at alt er i skjønneste orden.
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
Livshistorien. Fortiden har satt sitt preg på oss. Vi er i stor grad
et produkt av den oppdragelsen vi har fått, de begivenhetene vi har
opplevd og den kulturen vi er en del av.
Noen synes de har hatt et godt og rikt liv, andre har opplevd at
livet har vært både tøfft og vanskelig. Livet er ikke rettferdig på
den måten at gleder og sorger er likt fordelt.
Men selv om livet vårt stort sett har gitt oss mye positivt, har vi
neppe helt unngått det negative. Det ville i grunnen vært merkelig
om vi helt kunne unngå syndes følger i en verden som er preget av
syndefallet. I syndefallets verden finnes det verken helt fullkomne
foreldre, helt fullkomne kamerater eller helt fullkomne kristne
fellesskap eller fullkomne kristne ledere.
Det er viktig at “vi oppsøker vår historie og blir kjent med dens
gode og onde sider. Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe
med. Men det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss. Det
som forties og fortrenges, kan vanskelig helbredes” (Per Arne
Dahl: “Fra paradis til virkelighet”, side 46).
Det er så mye det kan være viktig å forholde seg til. La oss ta
noen eksempler: Hvilke savn har vi opplevd? På hvilke områder
har vi etter hvert blitt sårbare - så sårbare at vi gjemmer oss i en
rustning? Hva er vi sinte på eller bitre over, og hvem eller hva
retter vi denne aggresjonen mot i dag? Skammer vi oss over oss
selv, vår fortid, vår familie eller noe annet? Har vi tatt valg vi
angrer på - i den grad at vi føler oss handlingslammet i dag? Har vi
opplevd oss selv som tapere eller vinnere? Har vi blitt trygge på
oss selv med rimelig tro på at vi kan mestre ting, eller sliter vi med
selvforakt og er livredde for å gjøre feil? Er vi rimelig fornøyd
med kroppen vår, utseendet og seksualiteten?
Alt det vi nå har ramset opp, preger livet vårt i dag. I noen
situasjoner blir det særlig merkbart. Vi kan nevne noen av dem
også: Når vi møter nye mennesker. Når vi blir stresset. Når vi blir
ensomme. Når vi møter autoriteter. Når vi selv skal utøve autoritet.
Når vi skal oppdra våre barn. Fortiden vår preger også vår
lederstil!
En annen ting: Vi får ikke både i pose og sekk. Våre sterke
sider er også våre svake sider. Har livet vårt vært slik at vi har
måttet utvikle vår tenkning og vårt intellekt, er det stor
sannsynlighet for at følelsene ikke er like utviklet. Dersom et nært
personlig fellesskap med andre teller veldig høyt for oss, kan det
hende vi har litt vanskelig for å ta upopulære avgjørelser. Jo mer
ordentlige og systematiske vi er, jo mindre plass blir det til
spontaniteten. Med andre ord: Listen over våre sterke sider kan
alltid suppleres med en tilsvarende liste over svake sider eller
“skyggesider” - eller skal vi kalle dem “sider som er lite utviklet”.
En historie med Gud. Hos en kristen er i alle fall en del av
livshistorien også en historie med Gud.
Noen har fått en kristen barneoppdragelse og har vært kristne
hele livet. Andre kom til tro gjennom barne- eller ungdomsarbeid.
Atter andre ble omvendt i voksen alder. Uansett, det er ikke
ansienniteten som gjør oss til gode kristne ledere! En rett leder er
bare en som selv har fått et personlig møte med Jesus og som selv
har fått erfare evangeliet (1 Kor 5, 14-15; 1 Tim 1,15-16). Der
frelsesvissheten og friheten i Kristus mangler, blir tjenesten bare
stress og mas. Kanskje det da bare blir skyldfølelsen som driver en
til innsats - og den følelsen er den dårligste drivkraften som finnes.
Når vi har blitt kristne og kommet inn i et kristent fellesskap,
er det et annet spørsmål som må stilles: Får kristentroen prege oss
slik at vi får en kristen karakter? Er vi som kristne ledere selv ledet
av Gud?
Preger kristentroen oss når vi er alene og ingen ser oss? Hvilke
ting i livet er vi daglig villig til å si 'nei' til slik at vi kan si et
helhjertet 'ja' til Jesus? Hva betyr kristentroen for oss når vi er
stresset eller under press? Er vi trofaste mot Gud og mennesker
også når det koster noe å være det? Hvordan ville vi tjene Gud
dersom vi ikke hadde et bestemt tillitsverv eller arbeidet i en kirke
eller kristen organisasjon?
Vår "åndelighet" kommer ikke først og fremst til syne når vi
leder et møte, står på en talerstol eller avlegger et vitnesbyrd. Den
vises tydeligst når vi er sammen med ektefelle, familie og nære
venner og ikke kan gjemme oss i en rolle.
Tvilen slipper vi ikke unna. Forhåpentligvis bruker vi ikke
kreftene våre på å benekte den eller flykte fra den. Gjør vi det,
narrer vi både oss selv og andre. Det vi skal gjøre, er å gå til Gud
med den - før den hoper seg opp og styrer oss i tjenesten. Det er
Han som har hovedansvaret for å holde troen vår oppe.
Så får en etter hvert også kristen ledererfaring. Mange
begynner som søndagsskolelærere, bibelgruppeledere,
ungdomsledere eller styremedlemmer. Kanskje får en etter hvert
prøve seg på forkynnelse og sjelesorg. All erfaring kommer godt
med.
Det er med dette som med all annen læring: En er i stadig
utvikling og lærer stadig noe nytt.
Men det går ikke alltid fort. Gud brukte 40 år på å forme
Moses før han fikk lede folket ut fra Egypt. Vi lever i en tid da alt
skal gå raskt. Vi har "instant coffee" og "instant tea". Men det
finnes ikke noe "instant discipleship". Disippelskap må modnes
fram.
Førti års erfaring bør være noe helt annet enn ett års erfaring
førti ganger.
Sjelesorg og livshistorie. Gamle mennesker har ofte sånn trang
til å fortelle sin livshistorie - og barn og barnebarn har ofte så liten
tålmodighet til å høre på.
Tenk om vi kunne få fortelle livshistorien vår lenge før vi blir
gamle! Unge og middelaldrende kristne ledere ville ha stor nytte
av det. Når vi forteller livshistorien vår, lærer vi nemlig oss selv
enda bedre å kjenne, vi oppdager at vi husker mer enn vi først
trodde, og det dukker opp følelser vi før trodde at vi ikke hadde
(men nå ser vi at disse følelsene preger hverdagen vår).
Livshistorien vår rommer skatter det er vel verdt å ta vare på
og bruke. Og den rommer sår og skuffelser som må bearbeides og
leges.
Ledere som bare prøver å glemme sin fortid, skammer seg
over den eller fortier den, blir ustabile ledere. Fasaden kan være
utmerket, men skyggen vokser seg stadig større.
Familie og venner.
Ektefelle og barn. Nok en gang befinner vi oss i et
spenningsfelt. På den ene siden står det "Om noen kommer til
meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn,
brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min
disippel" (Luk 14,26). På den andre siden står det også "En som
ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie,
har fornektet troen og er verre enn en vantro." (1 Tim 5,8)
Vi kan ikke oppløse spenningen. Den skal være der.
Mange hevder at dersom den ene ektefellen blir misjonær,
prest, forkynner e.l, så angår det overhodet ikke den andre. Så
enkelt er det imidlertid ikke i praksis. Det er riktignok på sin plass
at den ansattes ektefelle ikke uten videre presses inn i et gammelt
rollemønster. Men dersom ikke begge ektefellene til en viss grad
står sammen om en tjeneste, vil de fort få så ulike forventninger til
hverdagen og ha så ulike prioriteringer at ingen av dem føler seg
vel. Er det viktig at ektefellene er villige til å trekke sammen i en
tjeneste i hjemlandet, blir det enda viktigere dersom en av dem har
kall til å reise ut som misjonær.
Det finnes mange eksempler på at kristne arbeidere i alt for stor
grad har forsømt familien til fordel for tjenesten. Dette har i særlig
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
grad gått ut over barna som har hatt vanskelig for å få et trygt og
nært forhold til sin far (for det har som regel vært han som har
vært mest fraværende). Dette er et betydelig problem, og både de
som kaller og den som blir kalt må tenke grundig igjennom hva
som kan gjøres for at problemet skal bli minst mulig.
Ektefeller som står sammen om en tjeneste, opplever ikke alltid
problemene så sterkt. Det fører også til at barna slipper å oppleve
noen krisestemning dersom en av foreldrene er mye hjemmefra.
Dersom uttalte og uuttalte klager derimot stadig ligger i lufta, vil
selvsagt barna også få en følelse av at noe er galt fatt. Dessuten,
det er ikke bare de som jobber i kristen sammenheng som må ofre
noe og være mye borte fra familien. Det må også mange andre
yrkesgrupper.
Ikke alle familier tåler den samme belastningen. Forhold som
en familie takler uten vanskeligheter, kan by på store problemer
for andre familier. Enkle og greie fasitsvar finnes ikke.
Foreldre må en også ta hensyn til. Mange av dem som skal reise
ut som misjonærer, føler ofte at foreldrene, med eller uten ord,
legger press på dem for å få dem til å bli hjemme.
Nok en gang beveger vi oss i et spenningsfelt der det ikke
finnes klare svar.
* På den ene siden kan foreldrene være så gamle, så syke eller ha
et så stort behov for hjelp at den som vurderer å reise ut gjør rett i
å bli hjemme noen år til.
* På den andre siden er det en del foreldre som ikke er villige til å
gi slipp på barna sine men prøver å binde dem til seg med nær
sagt alle mulige midler. Noen gjør seg til og med sykere enn de
er. Da trenger barna oppmuntring til å våge å løsrive seg.
Gift - enslig. Det kan virke merkelig at dette skal tas med i et
kapittel om tjenesten. Det har imidlertid sine grunner. Gifte og
ugifte har lett for å misforstå og misunne hverandre. Dette kan
skape problemer i et lederfellesskap.
En som er gift, tenker ofte slik om den enslige: Den enslige
slipper å ta hensyn til ektefelle og barn, og er derfor sin egen
Herre. Siden den enslige ikke har familie, har vedkommende mye
fritid og god økonomi. Det medfører at han eller hun blir egoistisk
og lite vant til å ta hensyn til andre. Det gjør ikke så mye om den
enslige må reise ut og ta et møte på lørdagskvelden.
Den enslige tenker ofte slik om den som er gift: En som er gift
har alltid noen å være sammen med og noen å dele gleder og
sorger med. En som er gift slipper å føle seg ensom. Dessuten får
de som er gift alltid de beste boligene og alle mulige andre
fordeler. På arbeidermøter snakker en alltid om de problemene
familiene står overfor, og det forventes at også enslige skal
engasjere seg i dem. Men når ble det snakket om den ensliges
problemer, og hvilke gifte mennesker engasjerer seg i dem?
Både enslige og ektefolk er sårbare og får fort kontakt med
følelser når det blir snakket om sivilstand. Begge parter trenger
ofte hjelp til å oppvurdere både den standen de selv representerer
og den standen medarbeiderne representerer. De trenger hjelp til å
være trygge på sin egen tilhørighet og utnytte mulighetene standen
byr på - og la være å snakke om den andre standen på en
nedsettende og stereotyp måte.
Et sosialt nettverk har alle behov for. Både gifte og enslige kan i
lang tid føle at de får sine sosiale behov tilfredsstilt gjennom
tjenesten. Kanskje de til og med hører forkynnelse som antyder at
medarbeiderfellesskapet egentlig burde fylle alle behov, også de
menneskelige. Før eller senere vil de imidlertid se at denne formen
for kontakt ikke er tilfredsstillende nok. I alle fall ser de det den
dagen de blir sykepermittert eller slutter i tjenesten. For
arbeiderens ektefelle er det også viktig med et sosialt nettverk.
Mange arbeidere trenger oppmuntring til å få venner og finne et
fellesskap som ikke uten videre står i forbindelse med tjenesten.
Forbausende mange arbeidere, kanskje særlig enslige, føler seg
ofte ensomme. Det fører til at de i første omgang "ofrer" seg enda
mer i tjenesten, i neste omgang blir de skikkelig overanstrengt
eller utbrent.
Misjonærer kan trenge oppmuntring til å få venner blant det
folket de er utsendt til, selv om disse har en annen bakgrunn og
kultur. Alle mennesker er "medmennesker". Ingen er utelukkende
objekter for den hjelpen vi ønsker å gi og det vi gjerne vil
forkynne. Det kan være litt godt å oppleve at misjonærfellesskapet
ikke "må" dekke alle sosiale behov.
Ikke alle mennesker fungerer like godt sosialt. Noen av dem som
ikke fungerer godt, har lett for å tro at de fungerer bedre ut fra den
plattformen og den rollen et tillitsverv eller en tjeneste gir. Noen
av disse blir skuffet og kan etter hvert trenge omfattende hjelp.
Narsissisme
Sosiologer har stadig påvist at vi lever i en “narsissistisk
kultur”. Det preger oss som mennesker, og det preger oss også
som ledere. La oss se litt på hva dette innebærer. Det narsissistiske
mennesket
* legger mer vekt på fasade enn substans. Det viktigste er ikke
å vite, men å framstå som inflytelsesrik, ekte, ærlig og
kyndig. Det å være kjent og kunne få mange i tale, blir det
mest verdifulle. Det er viktig å virke “troverdig” og være
“salgbar”. Hva som er sannhet, og hva som er løgn, er ikke
fullt så viktig. En kan godt stå på talerstolen i en kristen
forsamling selv om en har et anspent forhold til mange av de
viktigste trossannhetene.
* er avhengig av hva andre synes om ham eller henne. En må
stadig være i rampelyset, for uten andres beundring, mister
en drivkraften. En gjør nesten alt for ikke å støte noen eller
miste popularitet. Hva andre mener blir viktigere enn hva
Bibelen sier. Statistikken avgjør hva som er rett lære og god
etikk.
* ønsker først og fremst å tilfredsstille egne følelser og behov.
En arbeider mer for å realisere seg selv enn for å fremme et
arbeid eller tjene mennesker. Alt skal være nytt og
spennende. Trofasthet, lojalitet, modenhet er dermed ute av
bildet. Kallsbevisstheten forsvinner. Trofasthet blir noe en
smiler av. Unge uerfarne ledere synes ikke de har noe å lære
av de eldre som har atskillig lengre fartstid.
Det blir en merkelig dobbelthet. Samtidig som
narsissisten er avhengig av andre og har en tendens til å
"henge seg på dem", frykter han følelsesmessig avhengighet.
Han har derfor en tendens til å manipulere, og forholdet til
andre blir overfladisk. Han kjeder seg hele tiden og leter
etter øyeblikkelig intimitet uten å måtte binde seg.
* benekter og skjuler svakhet og mislykkethet. Til og med
aldring og sykdom er uakseptabelt og oppleves nærmest som
en personlig fornærmelse.
* er skeptisk til makt og lederskap. Det er bare det at der de
formelle lederne blir forkastet, framtrer det uformelle ledere
som ofte er langt mindre sunne.
Siden vi alle er barn av vår kultur, vil vi ganske sikkert kjenne
oss igjen i en del av disse punktene. Desto viktigere blir det å
innse at Bibelens idealer for en kristen leder er totalt på
kollisjonskurs med narsissismen.
Se også avsnittet om "Antagonisten" i kapitlet "Vanskelige
medarbeidere". Magnus Malm har i sin bok "Veivisere" (Nye
Luther Forlag) stoppet litt opp for hvordan narsissismen har
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap", side 7.
påvirket dagens ledere. Det var imidlertid Christopher Lasch som
med boken "Den narsissistiske kultur" (Pax Forlag 1982) først
gjorde oss oppmerksom på disse tendensene.
Ansvar
Det hører med til det å være menneske at vi har ansvar. Det er
vårt adelsmerke. Allerede i 1 Mos 4 hører vi om ansvar. "Skal jeg
vokte min bror?" spurte Kain da Gud ropte på ham. Selvfølgelig
skulle Kain det! Som menneske hadde han ansvar for andre. En
som lever ansvarsløst, gjør faktisk seg selv til noe mindre enn et
menneske.
Det regnes som fint å ha ansvar. En arbeidstaker som har mye
ansvar, får til og med høyere lønn enn en som har lite ansvar.
Likevel er vi redde for å påta oss ansvar. I samme grad som vi
påtar oss ansvar, blir vi nemlig skyldige når noe går galt. Det er
en skremmende tanke at ansvar og skyld hører så nøye sammen.
Når noe går galt, vil vi derfor forsøke å stikke av fra ansvaret. “Det
er begått en feil”, kan vi strekke oss til å si. Var vi mennesker med
stor bibelsk selvbevissthet, var vi djerve nok til å si “Jeg gjorde en
feil” eller “Det er min skyld”.
I narsissismens tidsalder har vi kanskje enda lettere enn før for
å unngå ansvar og stikke av fra skyld. Da søker vi ofte
lederoppgaver for å få verdifull erfaring, for å utvikle oss selv, for
å treffe nye venner. Tjenesten blir en “fritidsbeskjeftigelse”.
Det er imidlertid ikke slik det er ment fra Guds side. Vi er
ansvarlige overfor Gud, vi er ansvarlige for vår neste. Vi skal bent
fram “passe på vår bror” og tjene ham.
Relatert link: http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-162-hvorfor-vil-gamle-predikanter-ha.htmlhttp://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-162-hvorfor-vil-gamle-predikanter-ha.html
Gjengiftede forkynnere!
Her fra mine bibelkommentarer Filemon`s brev: 9 men for kjærlighetens skyld vil jeg heller rette en bønn til deg. Her er jeg, den aldrende Paulus, nå også som Kristi Jesu fange,
1.Kor.13. 13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. Som troende er våre liv basert på kjærlighet. Her nevner Paulus at han var blitt gammel, da skjønner en hva som er viktig og mindre viktig. Å ta vare på hverandre og menneskene blir nok viktigere med årene en mange andre også viktige ting (sitat slutt).
Skulle jeg si en ting og en sannhet som er viktig for Guds menighet for å demme opp fra frafallet. Bare en neste sannhet så ville jeg sett bort i fra lære- og tros spørsmål om det er veldig nødvendig og viktig. Det er at synd og umoral ikke må komme inn blant lederskapet i menighetene. I dag er det nettopp dette som har skjedd! Som en aldrende mann, så vet jeg nå mer hvor skoen trykker og hva som er viktig, en hva jeg gjorde og viste i ungdommen. Moral og atter moral kommer en ikke utenom om Guds menighet skal være det som Gud har tiltenkt: “SANNHETENS STØTTE OG GRUNNVOLL!”.
1. Tim. 3. 15. Men om jeg venter med å komme, at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.
Ser tilbake på tiden min i frie venner og pinsebevegelsen med skrekk og forferdelse over hvordan forkynnere kommer seg opp og frem. Det er snakk om alt annet en det som er virkelig viktig, men det som er vesentlig viktig blir totalt oversett og ikke lagt vekt på. Vedkommende moral blir lite vektlagt. Men er han\hun en som griper folket og kan albue seg frem, da har en fått en god frikirkelig Predikant. Vi ser det nå at det er flere og flere forkynnere med en belastet fortid, skilt og gjengiftet og kvinnesakskvinner som kommer seg opp og frem.
Vi må alltid huske at det vi ser av det som er negativt er bare toppen av et isfjell. Det er alltid mye verre en det det ser ut som når slik som dette får utarte seg i Guds menighet.
Dette at våre liv skal sette strek under hva vi lærer og ikke over hva vi forkynner og lærer har fremdeles sin veldig aktuelle stilling.
Hva lærer Guds ord om dette?
Vi leser at både i GT, NT og i det kommende 1000 års riket skal forkynnere og de med leder ansvar være rene og kun èn kvinnes mann. Dette går som en rød tråd gjennom hele bibelen selv om protestantiske kristne godtar dette over en lav sko i dag, selv i vårt kjære Norge.
Dette er en artikkel jeg hadde i avisen Dagen i 2007: Jakob sier i sitt brev kapitel 3.1: «Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For vi vet at vi skal få desto strengere dom.»
Ansvaret er meget stort å være forkynner. Det er en stor forskjell å være et vanlig med menighetsmedlem og å være forkynner. Men det er ikke dermed sagt at en er mer elsket av Gud, men det har med å være tro over det ansvarsområde Gud har gitt en. Jeg tror at Gud vil tilgi alle enhver synd. Men her er det andre ting som må komme i betraktning, som forkynner innehar man et spesielt ansvar. Ville noen i en profan sammenheng tillatt en pedofil å arbeide med barn? Nei. Like klar er skriften at vi ikke skal tillatte at en gjengiftet forkynner skal forkynne for andre mennesker med egne møter.
Men når en innehar et embete som forkynner, så kreves det mye. Derfor sier Jakob at ikke mange skal være forkynnere. Derfor kan ikke en forkynner ta seg friheter bare på egen bekostning, han har et spesielt ansvar over Gud og sine medmennesker.
Når det gjelder ekteskapet, så er det ikke tillatt for en forkynner å gifte seg opp igjen under noen omstendighet, da diskvalifiserer han seg for det embete han har fått. Det er som en idrettsmann hogger bena av seg, han er ikke lengre skikket til å være idrettsmann, om han så gjerne vil. En forkynner skal være èn kvinnes mann ser vi Paulus undervise om gang etter gang. (1. Tim. 3:2 og Titus 1:6).
Vi leser om at skriften gir et klart vitnesbyrd om Presten i den gamle pakt hvordan han skulle leve, som sto i det samme ansvarsforholdet innfor Gud og sine medmennesker som Forkynneren og tilsynsmannen står i den nye pakt. 3. Mosebok 21:14: «En enke eller en fraskilt eller en vanæret kvinne eller en skjøge – noe slikt må han ikke gifte seg med. Bare en jomfru av sitt folk skal han ta til hustru.»
Vi leser om at Gud gir det samme vitnesbyrd og krever det samme av Presten under det kommende 1000-årsriket som skal tjene Herren for folket i Jerusalem i Israel der lov og rett skal gå ut i fra. Esekiel 44:22: «En enke eller en kvinne som hennes mann har skilt seg i fra, skal de ikke ta til hustru, men bare jomfruer av Israels ætt. Men de kan ta en enke som er enke etter en prest.»
Når skriften er så klar når det gjelder presten i den gamle pakt og under 1000-årsriket, så er den ikke mindre klar når det gjelder under menighetens tidshusholdning, vi som lever under det herligeste og største privilegium av alle; «èn kvinnes mann». Det er til og med en apestrof over èn slik at det ikke levnets noen tvil.
På samme måte at skriften sier det er demonisk og forførisk å nekte en forkynner og tilsynsmann å gifte seg (1. Tim. 4:1) er det å komme under de samme negative forholdene å akseptere og tillate at forkynnere gifter seg på nytt mens ektefellen lever, det er kun ved død at det kan være riktig for en tilsynsmann å gifte seg på nytt igjen, og da med ei som ikke er fraskilt! (sitat slutt).
Tror dette er det mest aktuelle budskapet til Guds menighet at standarden må høynes på lederskapet – ikke fårene og sauene – i Guds menighet!
Vi kommer ikke utenom at lederskapet og forkynnerne er med å prege de troende så pass mye ar bibelen sier at vi blir et vanærens kar ved dårlig forkynnelse. Og et ærens kar ved å lytte og ta imot bibelsk og riktig forkynnelse. En forkynner kan aldri føre menigheten lengre en han selv er kommet, og er han\hun villedet, så bli menigheten det også.
Lukas 6. 39. Han sa også en lignelse til dem: Kan en blind lede en blind? kommer de ikke begge til å falle i grøften?
Som forkynnere og hva vi står for, vil også føre menigheten enten til “himmelen” eller til det motsatte.
2. Tim. 2. 20 I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire, noen til fint bruk og noen til simpelt. 21 Den som renser seg selv fra alt slikt, blir et kar til fint bruk, innviet og nyttig for husets herre, gjort i stand til enhver god gjerning.
Vil avslutningsvis ta noe fra nette som illustrerer dette her, hvor avgjørende hva vi tar imot i forkynnelse har for våre liv, positivt eller negativt. Alt etter som, derfor vær veldig forsiktig hva du og hvem du låner ditt øre til. Og enda mer forsiktig hva du åpner deg opp for og tar imot.
Sitat fra nette: "Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
Disippel og tjener
Hvis en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til ham når han kommer hjem fra markene: Kom nå
og sett deg til bords? Nei, han vil si: Lag til kveldsmaten for meg, gjør deg så i stand og vart meg opp mens jeg spiser og drikker.
Takker han tjeneren for at han gjorde det han fikk beskjed om? Nei! På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er
pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi er skyldige å gjøre. (Luk 17,7-10)
En medarbeider er en disippel
"Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler" sa Jesus i
Misjonsbefalingen (Matt 28,18-20). Det er altså disipler vi er, vi
som ønsker å følge Jesus.
I denne boken vil vi ofte bruke ordet "leder". Vi kommer
nemlig ikke unna at det er en form for lederansvar vi har, enten vi
nå er prest eller forkynner, styremedlem eller klubbleder, formann
i en forening eller bibelgruppeleder.
Hva er en disippel? Ordet "disippel" har vi før oversatt med
"læregutt". I dag foretrekker vi det kjønnsnøytrale "lærling".
La oss gå litt tilbake i tiden og se hva det egentlig innebar å
være en disippel:
* En disippel hadde normalt ingen utdannelse før han eller
hun begynte å jobbe. Det var tvert imot mens lærlingen
jobbet, han eller hun fikk utdannelsen! Jesus sendte
disiplene sine ut med betydelige fullmakter på et meget
tidlig stadium i deres utvikling (Matt 10,1). De nyomvendte
i Tessalonika hadde utbredt evangeliet over et betydelig
område allerede det første året etter at menigheten ble
opprettet (1 Tess 1,8). De kristne i Filippi arbeidet for
evangeliet “fra første dag” (Fil 1,5).
* På Jesu tid - og langt opp mot vår egen - var det dessuten
slik at disippelen levde sammen med sin mester. Vi som er
Jesu disipler i dag, skal på samme måten leve i et nært
personlig fellesskap med ham i Ordet og i bønnen, stadig
lære ham bedre å kjenne, bli preget av hans sinnelag, og bli
helliggjort og utrustet.
* En disippel skulle kunne gjengi mesterens lære slik at
ingenting gikk til spille. Jesu disipler skal kunne gjengi
Mesterens ord korrekt. De er ikke først og fremst kalt til å
være "originale" og vitne om hva de selv synes og føler.
* Det var ikke nok for en disippel å ha teoretisk kunnskap.
Kunnskapen skulle også leves ut i praksis.
Være eller gjøre. Det er dette vi først og fremst er kalt til: Å
følge Jesus og leve i et nært personlig forhold til ham.
Magnus Malm har skrevet en meget lesverdig bok om kristent
leder- eller medarbeiderskap. Boken heter “Veivisere” (Nye
Luther Forlag, 1991), og den snur opp ned på mye av det vi er vant
til å tenke om det å ha en tjeneste. På side 25-27 forteller han hva
som skjer dersom kallet først og fremst er “det jeg gjør” og ikke
"det jeg er - i Kristus":
* Å søke Gud blir da mer og mer et spørsmål om å søke
inspirasjon og ledelse i arbeidet, få nye tanker til
undervisningen og oppleve bønnesvar for ulike personer og
problemer. Jeg kommer egentlig ikke som et jeg for å møte
et du, men jeg kommer som når en ansatt møter sin
arbeidsgiver.
* Andre mennesker blir delt inn i grupper.
Den første gruppen er de jeg er satt til å betjene, og jeg gjør
det som regel ut fra den “rolledrakten” kallet gir meg.
Den andre gruppen er de som motarbeider mitt kall. De er
selvsagt umodne og forstår ingenting siden de kan tillate
seg å kritisere meg. Disse er en trussel.
Den tredje gruppen er de som er lojale og står ved min side.
Det er deres viktigste funksjon. Den nærmeste familie
burde tilhøre denne gruppen, men tilhører dessverre ofte
den forrige.
* Jeg bygger i den grad min identitet på det jeg gjør at jeg
simpelthen er pastor, evangelist, el. Hvem jeg er utenfor
denne rollen, blir usikkert.
* Menigheten deles inn i et A-lag som har et kall og
“produserer” noe og et B-lag som ikke har noe kall og bare
blir “konsumenter”.
La oss sitere mer fra boken til Magnus Malm, denne gangen fra
side 46-47: “Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere”.
Det er dette som er kallet.. Dermed får Peters liv en helt ny retning
som sprenger det heller forutsigbare livet han var på vei inn i. Nå
er det ikke lenger det Peter gjør som er viktig, men hvem han
følger: Jesus”.
Gud bruker alle, ikke hvem som helst. En disippel er ikke
noe mer enn en frelst synder! Gang på gang viser Bibelen oss at
Gud ikke kaller fullkomne mennesker. Jesaia visste at han
fortjente å gå fortapt (Jes 6,5). Peter visste at han ikke var skikket
til å følge Jesus (Luk 5,8). Paulus så på seg selv som et levende
eksempel på at Gud kan frelse de største synderne (1 Tim 1,15-
16). Paulus, som selv var en meget skolert mann, visste også at
Gud helst velger ut mennesker som ikke er store verken i egne
eller andres øyne (1 Kor 1,26-31).
Vi kan derfor med frimodighet melde oss til tjeneste - på tross
av synd og udugelighet. Jesus kan bruke alle!
Men det er en spenning her. Det at Jesus kan bruke alle, betyr
nemlig ikke at han bruker hvem som helst!
"Det er jo Gud som handler, jeg er jo bare et redskap", sier
noen. Og det er så sant som det er sagt. Men det betyr ikke at det
er ett fett hvordan redskapet er! En håndverker ville ikke uten
videre låne bort verktøyet sitt til en uerfaren. Håndverkeren vet
hvor viktig det er med godt verktøy. Gud ønsker å gjøre oss til
gode verktøy som han kan få disponere over.
Paulus bruker et annet bilde: "I et stort hus er det ikke bare kar
av gull og sølv, men også av tre og leire, noen til fint bruk og noen
til simpelt. Den som renser seg selv fra alt slikt, blir et kar til fint
bruk, innviet og nyttig for husets herre, gjort i stand til enhver god
gjerning" (2 Tim 2,20).
For å si det på en annen måte: En serverer ikke mat i et
søppelspann.
Apostlene satte ikke "hvem som helst" inn i tjenesten med å
dele ut mat til dem som trengte det. De valgte medarbeidere som
hadde "godt ord på seg og var fylt av Ånd og visdom" (Apg 6,3).
I dag blir vi nesten forlegne når vi ser at Bibelen stiller krav til
kristne ledere. Se f.eks. 1 Tim 3.
Nå stiller faktisk ikke Bibelen andre krav til ledere enn til
enhver annen Jesu disippel. Men lederen skal være et forbilde.
Lederen skal være en som går foran og viser andre både retningen
og veien. Lederen skal demonstrere at en kristen har andre
prioriteringer enn en ikke-kristen.
Forbilde. De siste årene har vi blitt mer og mer skeptiske til
forbilder. Avisene minner oss stadig om lederes svikt og
dobbeltmoral. Ikke desto mindre sier f.eks. Paulus: "Ha meg som
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
forbilde!" (1 Kor 4,16), og "Følg mitt eksempel, slik jeg følger
Kristi eksempel" (1 Kor 11,1).
Når Paulus veileder sin unge disippel Timoteus, sier han: "La
ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de
troende i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet" (1 Tim
4,12). Den første delen av dette verset har vi nok ofte trøstet unge
medarbeidere med. Den andre delen har vi kanskje ikke våget å
nevne i samme grad.
Titus fikk en lignende formaning: "De unge mennene skal du
formane til å være støe i all sin ferd. Vær selv et eksempel for dem
i gode gjerninger!" (Tit 2,7).
Ærlighet. Men går det an for et vanlig menneske å være et
forbilde for andre uten å ende i det rene hykleriet? La oss antyde
noen måter vi kan være det på.
* Vi verken skjuler eller benekter våre synder, men bekjenner
dem uten å unnskylde oss. Når vi blir grepet i å ha sagt eller
gjort noe galt, innrømme vi det - uten å unnskylde oss.
Fraser som f.eks. "Jeg er jo bare et menneske", eller "Jeg er
ikke syndfri jeg heller" må vi unnlate å komme med. Det vi
skal si er: "Dette var galt av meg". Og så skal vi ikke si mer.
* Vi benekter ikke våre syndige lyster, men vi kjemper for at
disse lystene holdes i sjakk. En ærlig og redelig kamp er
ikke hykleri. Hykleri ville det derimot være dersom vi lot
som om vi hadde kommet så langt at vi ikke lenger behøvde
å kjempe. Kampen mot synden har for øvrig ikke noe med
loviskhet å gjøre (1 Kor 9,24-27; Fil 3,12-19), slik mange
kristne dessverre har begynt å tro.
* Vi skal ikke la synd og udugelighet føre til at vi blir passive
og tilbaketrukne, men vi skal stå fram, melde oss til tjeneste
og våge å gjøre noe som er til gavn for andre. Vi må ikke
være fullkomne før vi kan gjøre noe godt og nyttig.
En disippel gjør disipler. Det er dette Misjonsbefalingen særlig
kaller oss til.
Det er vel og bra at kirken har en bred kontaktflate utad, at
terskelen til bedehuset er lavest mulig, at vi har velholdte
forsamlingshus, at vi har kor og musikklag og at aktiviteten holdes
oppe. Problemet er bare at alt dette kan være i skjønneste orden
uten at vi vinner nye! Ja, vi kan til og med være så opptatt med alt
dette at vi ikke legger merke til at vi ikke lenger vinner nye.
Tør vi innrømme at vi har så stor menneskefrykt og er så
opptatt av å sikre vår egen trygghet og stille våre egne personlige
behov, at vi ofte er lite i stand til å få nær, personlig kontakt med
andre mennesker?
På evangeliseringskurs blir det noen ganger spurt om hva
deltakerne er mest redd for når de skal ut på sin første praksis.
Ofte er svaret “At vi skal møte noen som ønsker å bli kristne, for
da vet vi ikke hva vi skal si”.
En disippel er glad i Jesus. "Simon, sønn av Johannes, elsker
du meg mer enn disse?" var spørsmålet Jesus stilte Peter før han
fikk oppdraget "Fø mine lam" (Joh 21,15-17). Se også Fil 1,21.
Mens en ellers i dag er opptatt av at en leder skal være "effektiv",
kunne "påvirke" andre og gjøre godt "inntrykk", er Bibelen mer
opptatt av de indre kvalitetene enn av de ytre ferdighetene.
En disippel beveger seg mot målet. For noen år siden var
det en kjent taler som sa: "Dersom du vil vite om du er en leder,
skal du bare reise deg og begynne å gå. Dersom du etter en stund
snur deg og ser at det er noen som følger etter deg, da er du en
leder".
Taleren hadde et poeng, selv om det han sa var alt for enkelt.
En kristen leder er noe mye mer enn en møteleder, en
administrator eller en miljøarbeider. En kristen leder vil ha andre
med seg til himmelen og er redd for at noen skal gå seg bort på
veien!
En disippel prioriterer rett. En disippel må gi avkall på noe (2
Tim 2,3-7). Det går ikke an å si "ja" til noe uten å si "nei" til noe
annet. Sier en "ja" til Jesus, må en si "nei" til synden. Sier en "ja"
til en tjeneste, må en kanskje si "nei" både til bi-inntekter,
hobbyvirksomhet og makelighet. Det er nemlig noe som er så
verdifullt at en må være villig til å ofre alt for å få tak i det (Matt
13,44-45). Både idrettsmannen, en som vil inn på medisinstudiet
og en som skal bygge sin egen bolig har innsett at det er
nødvendig å ofre noe dersom en skal nå et mål.
En leder er en tjener
Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer
over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt.
Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant
dere, skal være alles tjener (diakon), og den som vil være den
fremste blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen
er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt
liv som løsepenge for mange” (Mark 10,42-45).
Dette var stikk i strid med vanlig tankegang på Jesu tid. Det å
tjene var ringeaktet. Platon spurte f.eks: “Hvordan skulle et
menneske kunne være lykkelig hvis det måtte tjene andre?” Og
tanken er ikke uten videre akseptabel for oss heller. Vi er opptatt
av å realisere oss selv gjennom den jobben vi har.
Bibelen bruker mange ulike ord for “tjener”.
DIAKONEN betjener andre, f.eks. ved å sørge for at de får
mat og det de trenger. Dette ordet er forholdsvis nøytralt.
(Apg 6)
SLAVEN er fullstendig undergitt sin herre og sin herres
eiendom - med hud og hår og på godt og vondt. Jesus bruker
dette ordet både om seg selv og om sine disipler. Egentlig
kan vi ikke si at “Gud er vår Herre” dersom ikke vi er villige
til å være hans slaver. (Joh 15,20; 2 Kor 4,5.)
GALEISLAVEN var lenket til det fartøyet han måtte ro og
måtte selv gå ned dersom båten gikk ned. (1 Kor 4,1).
Det å tjene vil ofte si det samme som å gå inn i arbeid som har
lav status, å gjøre noe de fleste ikke legger merke til, å gjøre noe
en ikke blir takket for, å bli “skitten på hendene”.
Mennesker som er usikre på sin egen identitet og har
manglende selvakseptering, har mest bry med å gå inn i oppgaver
med lav status. Udo Middelmann forteller i sin bok “Proexistence”
hvordan de tar imot nye studenter som kommer til det kristne
kurssenteret der han er ansatt:
Alle som skal studere hos oss, blir bedt om å vaske toalettene.
Det spiller ingen rolle hvem som kommer, alle blir bedt. Det er
interessant å legge merke til hvordan folk reagerer. De som
virkelig vet hvem de er, har ingen problemer med å utføre
jobben, for de ser at denne jobben ikke har noe med deres
identitet å gjøre. Men mange mennesker føler at en slik jobb gir
dem en identitet de ikke ønsker. De nekter å ta på seg slikt
arbeid, og det har sørgelige konsekvenser.
"Å ha en tjeneste betyr i NT å ha en herre som en tar imot
befalinger av. Den talemåten som vi gjerne bruker "å tjene en sak",
"tjene en ide", er fremmed for NT. Den som tjener en ide,
bestemmer selv midlene og måten å arbeide for den. Dette er ikke
en tjeneste, det er eget valg. Det er ikke å stå til disposisjon for en
annen, det er å forherlige seg selv" (Bibelsk oppslagsbok.
Oppslagsord: Tjene, tjener).
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
Naturgaver og nådegaver
Naturgaver er evner og egenskaper vi enten er født med eller
som vi har utviklet gjennom læring eller menneskelig påvirkning.
Noen av oss har f.eks. god sangstemme, noen en fantastisk evne til
å komme i kontakt med andre, noen er dyktige til å administrere
og viser gode lederegenskaper. Siden det er Gud som har gitt oss
naturgavene, er det naturlig å tro at også disse skal brukes til hans
ære. Som regel kalles vi til tjenester som ligger i forlengelsen av
naturgavene vi har fått.
Men naturgaver er aldri tilstrekkelige når vi skal føre
mennesker til tro, gjøre dem til disipler og bevare dem i troen.
Ingen blir overbevist om synd, ingen begynner å tro på Jesus,
ingen blir gjenfødt og ingen vokser som kristne dersom ikke Den
Hellige Ånd virker. Det kan nok hende at en av naturen er utstyrt
med en sangstemme som kan gjøre folk både rørt og beveget, men
det er ikke det samme som at de blir omvendt. Det at en lett
kommer i kontakt med andre, betyr ikke uten videre at en synes
det er lett å vitne for dem. En menighet som er godt administrert,
behøver ikke nødvendigvis være en menighet der folk blir
omvendt og fornyet. Nådegaver er evner og egenskaper Den
Hellige Ånd gir.
Det er også mange eksempler på at Gud har kalt mennesker til
tjenester de ikke har hatt naturlige forutsetninger for. Ingen av
disiplene hadde naturgaver som passet til tjenesten de ble kalt til.
Dessuten, nådegavelistene i 1 Kor 12 nevner mange nådegaver
som det overhodet ikke finnes naturlige forutsetninger for hos noe
menneske. Både helbredelse, kraftige gjerninger, tungetale,
tydning av tunger og profeti er gaver ingen har naturlige
forutsetninger for.
"Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som
gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. Den som taler,
skal se til at han taler Guds ord. Og den som tjener, skal tjene
med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret ved
Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all
evighet. Amen" (1 Pet 4,10-11).
Vi skal "tjene hverandre" med nådegavene. Vi skal ikke strebe
etter dem for å komme med på et slags åndelig A-lag eller en
elitegruppe. Vi får dem ikke for at andre skal beundre vår
åndelighet. Vi får dem ikke for vår egen skyld, men for de andres
skyld.
Vi er bare forvaltere. Forvaltere disponerer noe en annen eier,
og forvalteren skal bruke det slik eieren vil og slik at det fremmer
eierens interesser.
Vi er forvaltere av Guds ord, og det betyr at vi skal levere det
videre uforfalsket, uten at vi har endret det.
Vi er forvaltere av Guds kraft, og det betyr at Gud selv vil
slippe til og gjøre noe gjennom oss.
Det er Gud som skal ha æren og takken for det som skjer
gjennom oss. Vi er bare kanaler som Gud sender sine velsignelser
igjennom. Det er han som er den egentlige giveren bak det vi har
formidlet.
"Det er han som gav sine gaver: Han satte noen til apostler,
noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og
lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre
sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp, inntil vi alle når
fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham,
og vi blir den modne mann, som har nådd sin fulle vekst og
har fått hele Kristi fylde" (Ef 4,11-13).
Mennesker som er villige til å tjene i Guds kraft, er Guds gave
til menigheten. Først gir Gud utrustningen som en gave til dem
som får den, og så gir han de utrustede personene som en gave til
menigheten. Sammenlign det Gud sier om levittene i 4 Mos 18,6-
7: "Det er jeg som tar deres brødre levittene ut blant israelittene
og gir dem til dere som en gave. De er viet til Herren for å arbeide
i møteteltet. Men du og dine sønner skal ta dere av prestetjenesten,
alt det som skal gjøres ved alteret og innenfor forhenget. Det
arbeidet skal dere utføre. Jeg gir dere prestetjenesten som en
gave".
De som Gud utruster, er utrustet for at de skal sette andre i
stand til å tjene. Ingen er kalt til å være passasjer på båten til
himmelen. Alle er kalt til å være mannskap. En god leder lærer
opp nytt mannskap. Det motsatte er at en prøver å gjøre seg selv
uunnværlig.
På den måten bygges menigheten, som er Kristi legeme, opp.
Det er det det dreier seg om i det kristne arbeidet. Kristi legeme
skal bygges opp og styrkes.
Nådegavene skal vi strebe etter (1 Kor 12,31; 14,1). Det vil si at
vi selv skal be om at Gud utruster oss, og søke personlig forbønn -
gjerne med håndspåleggelse. Som menighet skal vi be om at Gud
gir oss de nådegavene vi trenger.
"Jeg er ikke skikket", er en unnskyldning vi ofte kommer med
når vi kalles til en tjeneste. Og det er helt sant! Vi er ikke skikket,
ikke på noen måte. Det er nettopp derfor vi er så avhengige av at
Gud får gjøre oss skikket. Det gjør han gjennom
nådegaveutrustningen.
Også i denne sammenhengen er det viktig å passe seg for å bli
selvopptatt. Vi kan bli så opptatt av vår egen utrustning at vi
glemmer at det tross alt er Gud som gjør sin gjerning.
Bibelen har avsnitt der det blir helt tydelig at det er Gud som
virker, mens tjeneren nesten bare står og ser på. Det er ikke sikkert
et menneske som Gud bruker, føler seg sterk og mektig. Tvert
imot kan det ofte føle seg svakt og maktesløst - nettopp fordi det
skal bli klart at det er Gud som virker. La oss avslutte med 2 Kor
4,6-7:
For Gud som sa "Det bli lys i mørket", han har også latt lyset
skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet,
som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram. Men vi har denne
skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er
fra Gud og ikke fra oss selv.
Kalt av Gud !?
Vi har allerede vært inne på at det vi først og fremst er kalt til,
er å følge Jesus og leve i et nært, personlig samfunn med ham.
Bibelen har imidlertid også eksempler på at Gud kaller mennesker
til helt bestemte tjenester.
Moses, flere av profetene, Jesu disipler og Paulus fikk et helt
direkte kall fra Gud. Noen av disse ble kalt til en tjeneste de i
utgangspunktet verken kunne tenke seg eller hadde forutsetninger
for. Likevel godtok ikke Gud noen av deres unnskyldninger, men
satte dem inn i tjenesten og gav dem den utrustning og de
nådegaver de trengte.
Denne kallsopplevelsen ser ut til å ha hatt stor betydning for
dem. Den gav forkynnelsen deres autoritet. De kunne henvise til
den når ulike motstandere hevdet at de skulle holde opp å
forkynne. Og opplevelsen hjalp dem til å holde ut når de møtte
motgang og lidelser.
Paulus fikk et nytt kall da han skulle legge ut på sin første
misjonsreise. Denne gangen sendte Gud kallet gjennom
menigheten (Apg 13,1-3), og det var menigheten som bad for ham
og sendte ham ut. De som ble tatt ut til diakontjeneste, fikk også
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
sitt kall gjennom menigheten (Apg 6,1-7), og fikk på samme måte
menighetens forbønn om utrustning.
Til slutt nevner Bibelen også den muligheten at noen ønsker å
gå inn i en tjeneste på grunnlag av Bibelens generelle kall til
tjeneste - et kall som gjelder alle kristne. Da er det en god
gjerning de ønsker seg (1 Tim 3,1). Noen har lyst til å gå inn i en
tjeneste fordi de tror at de vil fungere i sammenhengen og trives
der. Andre har lyst fordi de ser at det er stort behov for arbeidere,
og at ingen andre melder seg om ikke de gjør det.
Alt dette må vi ha med når vi snakker om et kall. Hva som
betyr mest av Guds direkte kall, menighetens kall eller den
enkeltes lyst og nådegaver, vil derimot variere fra person til
person. Gud behandler oss individuelt og kaller på ulike måter.
Vi må heller ikke uttale oss for sikkert om hvordan et kall
oppleves, hvilke følelser det ledsages av og hvor umisforståelig
det er. Også dette oppleves forskjellig fra person til person.
Derimot er det viktig at de som står i en tjeneste, har en rimelig
trygg overbevisning om at de er der Gud og menigheten ønsker å
ha dem. Dersom denne overbevisningen mangler, vil
frimodigheten lett forsvinne når det begynner å røyne på og en
møter motgang og hindringer.
Når tjenesten blir vanskelig
Det er mange grunner til at tjenesten kan bli vanskelig.
* En tjeneste vil alltid være slitsom og ta på kreftene, fysisk så
vel som psykisk. Noen må tåle store påkjenninger og være
villig til å ofre seg radikalt. Noen opplever til og med
fysiske lidelser og martyrium. Jesus kalte faktisk disiplene
sine til både lidelse, offer og forsakelse (Joh 15,20).
* Tretthet, stress og utbrenthet kan være et betydelig problem.
* Selv om vi selv trives i tjenesten, kan den være en
belastning for familien.
* Konflikter og uenighet vil i beste fall tære på kreftene. I
verste fall kan det føre til betydelige helseproblemer. Særlig
vanskelig blir det når konflikter åndeliggjøres slik at de ulike
partene anklager hverandre for å tenke eller handle ukristelig
eller ubibelsk.
* I stadig større grad blir vi klar over at det finnes såkalte
"maktmennesker" blant lederne i de ulike arbeidslag.
Tjenesten kan oppleves vanskelig også av dem som i
utgangspunktet har en overbevisning om at de er kalt av Gud.
Kallsbevisstheten gjør en mer motstandsdyktig mot
påkjenninger, det er så. Men kallet løser ikke alle problemer. Det
forsikrer oss ikke mot motgang, overanstrengelse, sykdom,
medarbeiderproblemer eller familieproblemer. De som må ta en
pause eller slutte i tjenesten på grunn av slike ting, må ikke
anklages for manglende kallsbevissthet - i alle fall ikke uten
videre.
Bibelen legger ikke skjul på at det er mye vi må gi avkall på når
vi går inn i en tjeneste. Den uttaler seg til tider så sterkt at vi som
er barn av vår tid og vant til "å stå på krava", får noe å tenke på.
* Alle kristne har en tjeneste. Ingen av oss skal leve for oss
selv lenger, men for ham som døde og stod opp for oss (2
Kor 5,15). Vi er alle døpt til å være lemmer på Kristi legeme
og stå i en oppgave (1 Kor 12).
* Jesus er vårt forbilde. Han var den gode hyrde som gav seg
selv for fårene. Også vi skal være villige til å gi vårt liv for
andre (1 Joh 3,16). Paulus var også klar over dette. Han var
ikke bare villig til å bli "brukt", men til å bli "brukt opp" i
tjenesten (2 Kor 12,15. Oversett-elsen av 1988 sier: "Jeg vil
mer enn gjerne både ofre og bli ofret for deres sjeler.") Det
viktigste er ikke at vi har en tjeneste der vi "realiserer oss
selv". Det er Guds plan vi skal være med å realisere. (1 Kor
9,16-18)
* Bibelen sammenligner oss ikke bare med tjenere, men med
slaver. Slavene hadde ingen rettigheter. De var sin herres
eiendom på linje med husdyr og arbeidsredskaper. Slavene
hadde verken regulert arbeidstid, faste lønnsavtaler eller
noen arbeidsmiljølov å vise til.
* Latskap, manglende offervillighet og havesyke er ikke
mindre aktuelle fristelser idag. Vi kan også komme til, som
Demas (2 Tim 4,10), å bli så opptatt av det denne verden har
å by på, at vi forlater tjenesten.
I dag oppleves det ofte ikke naturlig å tenke på denne måten.
Nettopp derfor er det viktig at vi får hjelp til å tenke bibelsk. I
noen miljøer er det bent fram påkrevd. Men bildet vi nå har tegnet,
er ikke helt fullstendig. Vi må også ha med noen sider som andre
miljøer i like høy grad kan trenge å bli minnet om.
* Det er riktig at vi er Guds treller og ikke har noen "rett" til å
kreve noe av ham. Men Gud er ikke bare vår Herre. Han er
også vår Far. Han har omsorg for oss og ønsker å gi oss alt
vi trenger - av bare nåde. (Denne omsorgen skal også prege
dem som ansetter arbeidere.) Den som alltid krever noe av
Gud, blir fattig. Den som lever i trygg forventning om at
Gud vil gi, blir rik.
* Bibelen ser likevel ikke tjenesten bare som et ork og en
påkjenning. Den ser på tjenesten som noe verdifullt som er
betrodd oss, en gave Gud har gitt oss, en "nådegave".
* Om vi skal være villige til å ofre oss selv, er det ikke like
sikkert at vi har noen rett til å ofre på vår ektefelles, våre
barns eller vår øvrige families vegne.
* Det er helt galt dersom kristne ledere bruker de bibelske
idealene til å tyne mest mulig ut av sine medarbeidere i
stedet for å hjelpe dem til å bevare den fysiske og psykiske
helse, et godt familieliv og brukbare økonomiske kår.
Den som melder seg til tjeneste, må være villig til å ofre seg og
gå glipp av ting andre mennesker får med seg. Det kan til og med
være snakk om ganske betydelige offer. Men belastningen kan
også bli så stor at arbeideren sliter seg ut for fort eller i for stor
grad. Det er ikke alltid lett å finne balansen. Noen tåler ganske
store belastninger uten å bli knekket mens andre tåler vesentlig
mindre. Noen begynner dessuten å klage allerede mens
påkjenningene er relativt små, mens andre ikke klager i det hele
tatt - før de er utslitte og utbrente.
Det sier seg selv at det ikke finnes lettvinte fasitsvar eller
løsninger som kan anvendes i enhver situasjon. Hva som er
rimelige og urimelige påkjenninger, blir til dels avhengig av
skjønn og den enkelte persons helse.
Livshistorie og modning
Litt lettvint og tankeløst forkynner vi av og til noe i retning av:
"Du er akkurat slik som Gud vil ha deg", "Du er akkurat slik som
Gud har skapt deg til å bli".
Var det bare så enkelt.
I syndefallets verden er det dessverre atskillig mer komplisert.
Der kan vi til og med bli født med både fysiske og psykiske
defekter. Ikke engang det at "jeg er født sånn", er noen garanti for
at alt er i skjønneste orden.
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
Livshistorien. Fortiden har satt sitt preg på oss. Vi er i stor grad
et produkt av den oppdragelsen vi har fått, de begivenhetene vi har
opplevd og den kulturen vi er en del av.
Noen synes de har hatt et godt og rikt liv, andre har opplevd at
livet har vært både tøfft og vanskelig. Livet er ikke rettferdig på
den måten at gleder og sorger er likt fordelt.
Men selv om livet vårt stort sett har gitt oss mye positivt, har vi
neppe helt unngått det negative. Det ville i grunnen vært merkelig
om vi helt kunne unngå syndes følger i en verden som er preget av
syndefallet. I syndefallets verden finnes det verken helt fullkomne
foreldre, helt fullkomne kamerater eller helt fullkomne kristne
fellesskap eller fullkomne kristne ledere.
Det er viktig at “vi oppsøker vår historie og blir kjent med dens
gode og onde sider. Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe
med. Men det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss. Det
som forties og fortrenges, kan vanskelig helbredes” (Per Arne
Dahl: “Fra paradis til virkelighet”, side 46).
Det er så mye det kan være viktig å forholde seg til. La oss ta
noen eksempler: Hvilke savn har vi opplevd? På hvilke områder
har vi etter hvert blitt sårbare - så sårbare at vi gjemmer oss i en
rustning? Hva er vi sinte på eller bitre over, og hvem eller hva
retter vi denne aggresjonen mot i dag? Skammer vi oss over oss
selv, vår fortid, vår familie eller noe annet? Har vi tatt valg vi
angrer på - i den grad at vi føler oss handlingslammet i dag? Har vi
opplevd oss selv som tapere eller vinnere? Har vi blitt trygge på
oss selv med rimelig tro på at vi kan mestre ting, eller sliter vi med
selvforakt og er livredde for å gjøre feil? Er vi rimelig fornøyd
med kroppen vår, utseendet og seksualiteten?
Alt det vi nå har ramset opp, preger livet vårt i dag. I noen
situasjoner blir det særlig merkbart. Vi kan nevne noen av dem
også: Når vi møter nye mennesker. Når vi blir stresset. Når vi blir
ensomme. Når vi møter autoriteter. Når vi selv skal utøve autoritet.
Når vi skal oppdra våre barn. Fortiden vår preger også vår
lederstil!
En annen ting: Vi får ikke både i pose og sekk. Våre sterke
sider er også våre svake sider. Har livet vårt vært slik at vi har
måttet utvikle vår tenkning og vårt intellekt, er det stor
sannsynlighet for at følelsene ikke er like utviklet. Dersom et nært
personlig fellesskap med andre teller veldig høyt for oss, kan det
hende vi har litt vanskelig for å ta upopulære avgjørelser. Jo mer
ordentlige og systematiske vi er, jo mindre plass blir det til
spontaniteten. Med andre ord: Listen over våre sterke sider kan
alltid suppleres med en tilsvarende liste over svake sider eller
“skyggesider” - eller skal vi kalle dem “sider som er lite utviklet”.
En historie med Gud. Hos en kristen er i alle fall en del av
livshistorien også en historie med Gud.
Noen har fått en kristen barneoppdragelse og har vært kristne
hele livet. Andre kom til tro gjennom barne- eller ungdomsarbeid.
Atter andre ble omvendt i voksen alder. Uansett, det er ikke
ansienniteten som gjør oss til gode kristne ledere! En rett leder er
bare en som selv har fått et personlig møte med Jesus og som selv
har fått erfare evangeliet (1 Kor 5, 14-15; 1 Tim 1,15-16). Der
frelsesvissheten og friheten i Kristus mangler, blir tjenesten bare
stress og mas. Kanskje det da bare blir skyldfølelsen som driver en
til innsats - og den følelsen er den dårligste drivkraften som finnes.
Når vi har blitt kristne og kommet inn i et kristent fellesskap,
er det et annet spørsmål som må stilles: Får kristentroen prege oss
slik at vi får en kristen karakter? Er vi som kristne ledere selv ledet
av Gud?
Preger kristentroen oss når vi er alene og ingen ser oss? Hvilke
ting i livet er vi daglig villig til å si 'nei' til slik at vi kan si et
helhjertet 'ja' til Jesus? Hva betyr kristentroen for oss når vi er
stresset eller under press? Er vi trofaste mot Gud og mennesker
også når det koster noe å være det? Hvordan ville vi tjene Gud
dersom vi ikke hadde et bestemt tillitsverv eller arbeidet i en kirke
eller kristen organisasjon?
Vår "åndelighet" kommer ikke først og fremst til syne når vi
leder et møte, står på en talerstol eller avlegger et vitnesbyrd. Den
vises tydeligst når vi er sammen med ektefelle, familie og nære
venner og ikke kan gjemme oss i en rolle.
Tvilen slipper vi ikke unna. Forhåpentligvis bruker vi ikke
kreftene våre på å benekte den eller flykte fra den. Gjør vi det,
narrer vi både oss selv og andre. Det vi skal gjøre, er å gå til Gud
med den - før den hoper seg opp og styrer oss i tjenesten. Det er
Han som har hovedansvaret for å holde troen vår oppe.
Så får en etter hvert også kristen ledererfaring. Mange
begynner som søndagsskolelærere, bibelgruppeledere,
ungdomsledere eller styremedlemmer. Kanskje får en etter hvert
prøve seg på forkynnelse og sjelesorg. All erfaring kommer godt
med.
Det er med dette som med all annen læring: En er i stadig
utvikling og lærer stadig noe nytt.
Men det går ikke alltid fort. Gud brukte 40 år på å forme
Moses før han fikk lede folket ut fra Egypt. Vi lever i en tid da alt
skal gå raskt. Vi har "instant coffee" og "instant tea". Men det
finnes ikke noe "instant discipleship". Disippelskap må modnes
fram.
Førti års erfaring bør være noe helt annet enn ett års erfaring
førti ganger.
Sjelesorg og livshistorie. Gamle mennesker har ofte sånn trang
til å fortelle sin livshistorie - og barn og barnebarn har ofte så liten
tålmodighet til å høre på.
Tenk om vi kunne få fortelle livshistorien vår lenge før vi blir
gamle! Unge og middelaldrende kristne ledere ville ha stor nytte
av det. Når vi forteller livshistorien vår, lærer vi nemlig oss selv
enda bedre å kjenne, vi oppdager at vi husker mer enn vi først
trodde, og det dukker opp følelser vi før trodde at vi ikke hadde
(men nå ser vi at disse følelsene preger hverdagen vår).
Livshistorien vår rommer skatter det er vel verdt å ta vare på
og bruke. Og den rommer sår og skuffelser som må bearbeides og
leges.
Ledere som bare prøver å glemme sin fortid, skammer seg
over den eller fortier den, blir ustabile ledere. Fasaden kan være
utmerket, men skyggen vokser seg stadig større.
Familie og venner.
Ektefelle og barn. Nok en gang befinner vi oss i et
spenningsfelt. På den ene siden står det "Om noen kommer til
meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn,
brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min
disippel" (Luk 14,26). På den andre siden står det også "En som
ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie,
har fornektet troen og er verre enn en vantro." (1 Tim 5,8)
Vi kan ikke oppløse spenningen. Den skal være der.
Mange hevder at dersom den ene ektefellen blir misjonær,
prest, forkynner e.l, så angår det overhodet ikke den andre. Så
enkelt er det imidlertid ikke i praksis. Det er riktignok på sin plass
at den ansattes ektefelle ikke uten videre presses inn i et gammelt
rollemønster. Men dersom ikke begge ektefellene til en viss grad
står sammen om en tjeneste, vil de fort få så ulike forventninger til
hverdagen og ha så ulike prioriteringer at ingen av dem føler seg
vel. Er det viktig at ektefellene er villige til å trekke sammen i en
tjeneste i hjemlandet, blir det enda viktigere dersom en av dem har
kall til å reise ut som misjonær.
Det finnes mange eksempler på at kristne arbeidere i alt for stor
grad har forsømt familien til fordel for tjenesten. Dette har i særlig
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
grad gått ut over barna som har hatt vanskelig for å få et trygt og
nært forhold til sin far (for det har som regel vært han som har
vært mest fraværende). Dette er et betydelig problem, og både de
som kaller og den som blir kalt må tenke grundig igjennom hva
som kan gjøres for at problemet skal bli minst mulig.
Ektefeller som står sammen om en tjeneste, opplever ikke alltid
problemene så sterkt. Det fører også til at barna slipper å oppleve
noen krisestemning dersom en av foreldrene er mye hjemmefra.
Dersom uttalte og uuttalte klager derimot stadig ligger i lufta, vil
selvsagt barna også få en følelse av at noe er galt fatt. Dessuten,
det er ikke bare de som jobber i kristen sammenheng som må ofre
noe og være mye borte fra familien. Det må også mange andre
yrkesgrupper.
Ikke alle familier tåler den samme belastningen. Forhold som
en familie takler uten vanskeligheter, kan by på store problemer
for andre familier. Enkle og greie fasitsvar finnes ikke.
Foreldre må en også ta hensyn til. Mange av dem som skal reise
ut som misjonærer, føler ofte at foreldrene, med eller uten ord,
legger press på dem for å få dem til å bli hjemme.
Nok en gang beveger vi oss i et spenningsfelt der det ikke
finnes klare svar.
* På den ene siden kan foreldrene være så gamle, så syke eller ha
et så stort behov for hjelp at den som vurderer å reise ut gjør rett i
å bli hjemme noen år til.
* På den andre siden er det en del foreldre som ikke er villige til å
gi slipp på barna sine men prøver å binde dem til seg med nær
sagt alle mulige midler. Noen gjør seg til og med sykere enn de
er. Da trenger barna oppmuntring til å våge å løsrive seg.
Gift - enslig. Det kan virke merkelig at dette skal tas med i et
kapittel om tjenesten. Det har imidlertid sine grunner. Gifte og
ugifte har lett for å misforstå og misunne hverandre. Dette kan
skape problemer i et lederfellesskap.
En som er gift, tenker ofte slik om den enslige: Den enslige
slipper å ta hensyn til ektefelle og barn, og er derfor sin egen
Herre. Siden den enslige ikke har familie, har vedkommende mye
fritid og god økonomi. Det medfører at han eller hun blir egoistisk
og lite vant til å ta hensyn til andre. Det gjør ikke så mye om den
enslige må reise ut og ta et møte på lørdagskvelden.
Den enslige tenker ofte slik om den som er gift: En som er gift
har alltid noen å være sammen med og noen å dele gleder og
sorger med. En som er gift slipper å føle seg ensom. Dessuten får
de som er gift alltid de beste boligene og alle mulige andre
fordeler. På arbeidermøter snakker en alltid om de problemene
familiene står overfor, og det forventes at også enslige skal
engasjere seg i dem. Men når ble det snakket om den ensliges
problemer, og hvilke gifte mennesker engasjerer seg i dem?
Både enslige og ektefolk er sårbare og får fort kontakt med
følelser når det blir snakket om sivilstand. Begge parter trenger
ofte hjelp til å oppvurdere både den standen de selv representerer
og den standen medarbeiderne representerer. De trenger hjelp til å
være trygge på sin egen tilhørighet og utnytte mulighetene standen
byr på - og la være å snakke om den andre standen på en
nedsettende og stereotyp måte.
Et sosialt nettverk har alle behov for. Både gifte og enslige kan i
lang tid føle at de får sine sosiale behov tilfredsstilt gjennom
tjenesten. Kanskje de til og med hører forkynnelse som antyder at
medarbeiderfellesskapet egentlig burde fylle alle behov, også de
menneskelige. Før eller senere vil de imidlertid se at denne formen
for kontakt ikke er tilfredsstillende nok. I alle fall ser de det den
dagen de blir sykepermittert eller slutter i tjenesten. For
arbeiderens ektefelle er det også viktig med et sosialt nettverk.
Mange arbeidere trenger oppmuntring til å få venner og finne et
fellesskap som ikke uten videre står i forbindelse med tjenesten.
Forbausende mange arbeidere, kanskje særlig enslige, føler seg
ofte ensomme. Det fører til at de i første omgang "ofrer" seg enda
mer i tjenesten, i neste omgang blir de skikkelig overanstrengt
eller utbrent.
Misjonærer kan trenge oppmuntring til å få venner blant det
folket de er utsendt til, selv om disse har en annen bakgrunn og
kultur. Alle mennesker er "medmennesker". Ingen er utelukkende
objekter for den hjelpen vi ønsker å gi og det vi gjerne vil
forkynne. Det kan være litt godt å oppleve at misjonærfellesskapet
ikke "må" dekke alle sosiale behov.
Ikke alle mennesker fungerer like godt sosialt. Noen av dem som
ikke fungerer godt, har lett for å tro at de fungerer bedre ut fra den
plattformen og den rollen et tillitsverv eller en tjeneste gir. Noen
av disse blir skuffet og kan etter hvert trenge omfattende hjelp.
Narsissisme
Sosiologer har stadig påvist at vi lever i en “narsissistisk
kultur”. Det preger oss som mennesker, og det preger oss også
som ledere. La oss se litt på hva dette innebærer. Det narsissistiske
mennesket
* legger mer vekt på fasade enn substans. Det viktigste er ikke
å vite, men å framstå som inflytelsesrik, ekte, ærlig og
kyndig. Det å være kjent og kunne få mange i tale, blir det
mest verdifulle. Det er viktig å virke “troverdig” og være
“salgbar”. Hva som er sannhet, og hva som er løgn, er ikke
fullt så viktig. En kan godt stå på talerstolen i en kristen
forsamling selv om en har et anspent forhold til mange av de
viktigste trossannhetene.
* er avhengig av hva andre synes om ham eller henne. En må
stadig være i rampelyset, for uten andres beundring, mister
en drivkraften. En gjør nesten alt for ikke å støte noen eller
miste popularitet. Hva andre mener blir viktigere enn hva
Bibelen sier. Statistikken avgjør hva som er rett lære og god
etikk.
* ønsker først og fremst å tilfredsstille egne følelser og behov.
En arbeider mer for å realisere seg selv enn for å fremme et
arbeid eller tjene mennesker. Alt skal være nytt og
spennende. Trofasthet, lojalitet, modenhet er dermed ute av
bildet. Kallsbevisstheten forsvinner. Trofasthet blir noe en
smiler av. Unge uerfarne ledere synes ikke de har noe å lære
av de eldre som har atskillig lengre fartstid.
Det blir en merkelig dobbelthet. Samtidig som
narsissisten er avhengig av andre og har en tendens til å
"henge seg på dem", frykter han følelsesmessig avhengighet.
Han har derfor en tendens til å manipulere, og forholdet til
andre blir overfladisk. Han kjeder seg hele tiden og leter
etter øyeblikkelig intimitet uten å måtte binde seg.
* benekter og skjuler svakhet og mislykkethet. Til og med
aldring og sykdom er uakseptabelt og oppleves nærmest som
en personlig fornærmelse.
* er skeptisk til makt og lederskap. Det er bare det at der de
formelle lederne blir forkastet, framtrer det uformelle ledere
som ofte er langt mindre sunne.
Siden vi alle er barn av vår kultur, vil vi ganske sikkert kjenne
oss igjen i en del av disse punktene. Desto viktigere blir det å
innse at Bibelens idealer for en kristen leder er totalt på
kollisjonskurs med narsissismen.
Se også avsnittet om "Antagonisten" i kapitlet "Vanskelige
medarbeidere". Magnus Malm har i sin bok "Veivisere" (Nye
Luther Forlag) stoppet litt opp for hvordan narsissismen har
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap", side 7.
påvirket dagens ledere. Det var imidlertid Christopher Lasch som
med boken "Den narsissistiske kultur" (Pax Forlag 1982) først
gjorde oss oppmerksom på disse tendensene.
Ansvar
Det hører med til det å være menneske at vi har ansvar. Det er
vårt adelsmerke. Allerede i 1 Mos 4 hører vi om ansvar. "Skal jeg
vokte min bror?" spurte Kain da Gud ropte på ham. Selvfølgelig
skulle Kain det! Som menneske hadde han ansvar for andre. En
som lever ansvarsløst, gjør faktisk seg selv til noe mindre enn et
menneske.
Det regnes som fint å ha ansvar. En arbeidstaker som har mye
ansvar, får til og med høyere lønn enn en som har lite ansvar.
Likevel er vi redde for å påta oss ansvar. I samme grad som vi
påtar oss ansvar, blir vi nemlig skyldige når noe går galt. Det er
en skremmende tanke at ansvar og skyld hører så nøye sammen.
Når noe går galt, vil vi derfor forsøke å stikke av fra ansvaret. “Det
er begått en feil”, kan vi strekke oss til å si. Var vi mennesker med
stor bibelsk selvbevissthet, var vi djerve nok til å si “Jeg gjorde en
feil” eller “Det er min skyld”.
I narsissismens tidsalder har vi kanskje enda lettere enn før for
å unngå ansvar og stikke av fra skyld. Da søker vi ofte
lederoppgaver for å få verdifull erfaring, for å utvikle oss selv, for
å treffe nye venner. Tjenesten blir en “fritidsbeskjeftigelse”.
Det er imidlertid ikke slik det er ment fra Guds side. Vi er
ansvarlige overfor Gud, vi er ansvarlige for vår neste. Vi skal bent
fram “passe på vår bror” og tjene ham.
Relatert link: http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-162-hvorfor-vil-gamle-predikanter-ha.htmlhttp://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-162-hvorfor-vil-gamle-predikanter-ha.html
mandag 22. august 2011
Nr. 177: Tildekkelse!
Nr. 177:
Tildekkelse!
1. Kor. 11. 2 Dere skal ha ros for at dere husker på meg i alle ting og holder fast på de overleveringer jeg har gitt videre til dere. 3 Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud. 4 En mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, fører skam over sitt hode. 5 Men en kvinne fører skam over sitt hode når hun ber eller taler profetisk uten å ha noe på hodet. Det er jo det samme som om hun var snauklipt. 6 Hvis hun ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret! Men når det nå er en skam for en kvinne å klippe eller barbere av seg håret, da må hun ha noe på hodet. 7 Mannen må ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære. 8 For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. 9 Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens. 10 Derfor må kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn. 11 Men i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen. 12 For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud. 13 Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten å ha noe på hodet? 14 Lærer ikke naturen selv at det er en skam for en mann å ha langt hår, 15 mens det for kvinnen er en ære? For håret er gitt henne som slør. 16 Hvis nå noen vil lage strid, så skal han vite at vi ikke har en skikk som denne, og heller ikke Guds menigheter.
Dette er egentlig veldig enkelt å forstå noe som de første kristne praktiserte og alle menigheter gjorde. Det har ingenting med tempelskjøger og andre ting å gjøre, dette nevner ikke Paulus med et eneste ord hverken her eller i Korinterbrevene. Det er kun for en grunn, noe vi leser om i v. 10: “Derfor må kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn”.
Forskjellige oversettelser: New International Version (©1984)
For this reason, and because of the angels, the woman ought to have a sign of authority on her head. Et tegn på autoritet
New Living Translation (©2007)
For this reason, and because the angels are watching, a woman should wear a covering on her head to show she is under authority. At hun er under autoritet
English Standard Version (©2001)
That is why a wife ought to have a symbol of authority on her head, because of the angels.
New American Standard Bible (©1995)
Therefore the woman ought to have a symbol of authority on her head, because of the angels.
International Standard Version (©2008)
This is why a woman should have authority over her own head: because of the angels.
GOD'S WORD® Translation (©1995)
Therefore, a woman should wear something on her head to show she is under [someone's] authority, out of respect for the angels.
King James Bible
For this cause ought the woman to have power on her head because of the angels.
American King James Version
For this cause ought the woman to have power on her head because of the angels.
American Standard Version
for this cause ought the woman to have a sign of authority on her head, because of the angels.
Bible in Basic English
For this reason it is right for the woman to have a sign of authority on her head, because of the angels.
Douay-Rheims Bible
Therefore ought the woman to have a power over her head, because of the angels.
Darby Bible Translation
Therefore ought the woman to have authority on her head, on account of the angels.
English Revised Version
for this cause ought the woman to have a sign of authority on her head, because of the angels.
Webster's Bible Translation
For this cause ought the woman to have power on her head, because of the angels.
Weymouth New Testament
That is why a woman ought to have on her head a symbol of subjection, because of the angels.
World English Bible
For this cause the woman ought to have authority on her head, because of the angels.
Young's Literal Translation
because of this the woman ought to have a token of authority upon the head, because of the messengers;
Grunnteksten står det: Med dette får hun autoritet.
Englene er usynlig tilstede og de får respekt av kvinner som er tildekket på hode da de med det bøyer seg under Gud med dette, ved å være tildekket på hode. Når englene får respekt, så vil fienden som er Satan, de falne englene og demonene miste sin innflytelse og autoritet.
Dette er med på å gi kvinnene lov til å delta på møtene og i gudstjenesten, og være under samme gode innflytelse. Noe som igjen åpner opp for mer av Gud i våre liv og sammenkomster.
Jeg har hørt de rareste utleggelser av dette. At det er tidsbetont og gjelder ikke i dag, det er ikke så viktig og andre sære og rare utleggelser. Tror vi skal bøye oss for Guds ord og oppleve velsignelsen, gleden og herligheten ved det, hallelujah! Husk alt Guds ord er viktig, ja meget viktig faktisk, fra 1. Mos.bok til Joh.åp.
Hvorfor dette er viktig
Satan og ca. 1\3 av engleskaren gjorde opprør mot Gud. Det ser ut som det var mest mannlige engler og få eller ingen kvinnelige engler ut i fra 1. Mosebok 6. Derfor viser kvinnene en undergivenhetstegn for Gud i første omgang og som er som et autoritetstegn i andre omgang. Derfor er dette særs viktig, ikke minst i vår tid der opprør imot autoritet er så påfallende sterkt hos så mange.
1. Kor. 11.3, der
det står at ”…hver manns hode er Kristus, kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud.”
Dette er Guds styreform, og det grunnleggende prinsippet at enhver mann er underlagt Gud. Gud utnevnte mannen som kvinnens hode. Ved å tildekke sitt hode, viser kvinnene at de aksepterer Guds ordning og står ikke i opprør til hverken Gud, Kristus eller mannen. Dette er tekkelig både for Gud og englene!
Englene er våre tjenere
Hebr. 1. 14 Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?
De ønsker å se inn i vår verden, og ta del i den.
1. Pet. 1. 12 Det ble da åpenbart for dem at det ikke var seg selv de tjente med sitt budskap, men dere. Dette budskapet har dere nå fått høre av dem som forkynte evangeliet for dere ved Den Hellige Ånd, som er sendt fra himmelen. Dette er ting som selv engler gjerne vil se inn i.
Englene er med på å tjene oss, skal ikke vi da komme dem i møte ved å vise lydighet at mannen ikke er tildekket, men kvinnen? Jo, lydighet er bedre enn offer. I dag styrer moter og verdslighet Guds menighet isteden for underdanighet og lydighet mot Guds ord. Det siste på den fronten er en Krf politiker som snakker om å tale i tunger en dag, og neste dag kan få seg til å brette seg ut som en pin-up pike i et ukeblad og på nett og før det med bilde i VG meget lettkledd. Pinsekarismatikerne er så lettlurt at de trykker denne til sitt bryst og roser henne opp i skyene.
1. Sam. 15. 22 Da sa Samuel:
«Bryr Herren seg om brennoffer og slaktoffer
som han bryr seg om lydighet mot Herrens ord?
Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer
og villighet bedre enn fett av værer.
23 Trass er jevngodt med spådoms-synd,
gjenstridighet er som avgudsdyrkelse.
Fordi du har forkastet Herrens ord,
har han forkastet deg som konge.»
Hva er Guds mål for oss? At vi skal bli Kristus og englene lik. Det er en verden som vi bør og skal trakte etter. Det er ikke bare englene som skal se inn i vår “verden”. Men vi skal se også inn i deres “verden”. Jeg vet ikke til fulle hvorfor skriften legger slik vekt på det, og hva grunnen er. Men de englene som var ulydige ble dømt av Gud. For englene betyr det å være LYDIG I ETT OG ALT!
Skal ikke vi da ta hensyn og gjøre som ordet lærer og være lydige på dette område også? Det vil jeg anbefale på det sterkeste.
1. Pet. 3. 19 og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap.
For englene ser det ut som de elsker å være lydige. Men for de falne englene er det motsatt. Derfor er dette med å ikke tildekke seg å åpne opp direkte for Satan og en mister Guds beskyttelse og Guds nærvær.
Dette gir kvinnen autoritet
Dette med autoritet kan misforstås. Men ved at kvinnen er tildekket blir hun i åndelig henseende “likestilt” med mannen som står over henne. Slik er det også for mannen når han er lydig. Da blir han “likestilt” med Kristus som er hans hode. Tenk på i trafikken, når en f. eks blinker til høyre eller venstre. Da får en autoritet og andre forstår hvor en skal kjøre. Slik er dette også, når vi er lydige. I den åndelige verden er det “kjøreregler” som skal følges. Ved at kvinnen er tildekket viser hun myndighet\autoritet akkurat som en som følger trafikkreglene i trafikken gjør. Den store velsignelsen dette er. Det å følge trafikkreglene gjør en også til en behagelig og trygg aktør i trafikken for andre. Det er slik dette med å være tildekket er til “hjelp” for englene på en måte som Guds ord anbefaler og vektlegger oss å følge!
Salme 119. 4 Du har gitt dine påbud
for at de skal holdes nøye.
Relatert link:
http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Tildekkelsehttp://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Tildekkelse
Tildekkelse!
1. Kor. 11. 2 Dere skal ha ros for at dere husker på meg i alle ting og holder fast på de overleveringer jeg har gitt videre til dere. 3 Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud. 4 En mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, fører skam over sitt hode. 5 Men en kvinne fører skam over sitt hode når hun ber eller taler profetisk uten å ha noe på hodet. Det er jo det samme som om hun var snauklipt. 6 Hvis hun ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret! Men når det nå er en skam for en kvinne å klippe eller barbere av seg håret, da må hun ha noe på hodet. 7 Mannen må ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære. 8 For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. 9 Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens. 10 Derfor må kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn. 11 Men i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen. 12 For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud. 13 Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten å ha noe på hodet? 14 Lærer ikke naturen selv at det er en skam for en mann å ha langt hår, 15 mens det for kvinnen er en ære? For håret er gitt henne som slør. 16 Hvis nå noen vil lage strid, så skal han vite at vi ikke har en skikk som denne, og heller ikke Guds menigheter.
Dette er egentlig veldig enkelt å forstå noe som de første kristne praktiserte og alle menigheter gjorde. Det har ingenting med tempelskjøger og andre ting å gjøre, dette nevner ikke Paulus med et eneste ord hverken her eller i Korinterbrevene. Det er kun for en grunn, noe vi leser om i v. 10: “Derfor må kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn”.
Forskjellige oversettelser: New International Version (©1984)
For this reason, and because of the angels, the woman ought to have a sign of authority on her head. Et tegn på autoritet
New Living Translation (©2007)
For this reason, and because the angels are watching, a woman should wear a covering on her head to show she is under authority. At hun er under autoritet
English Standard Version (©2001)
That is why a wife ought to have a symbol of authority on her head, because of the angels.
New American Standard Bible (©1995)
Therefore the woman ought to have a symbol of authority on her head, because of the angels.
International Standard Version (©2008)
This is why a woman should have authority over her own head: because of the angels.
GOD'S WORD® Translation (©1995)
Therefore, a woman should wear something on her head to show she is under [someone's] authority, out of respect for the angels.
King James Bible
For this cause ought the woman to have power on her head because of the angels.
American King James Version
For this cause ought the woman to have power on her head because of the angels.
American Standard Version
for this cause ought the woman to have a sign of authority on her head, because of the angels.
Bible in Basic English
For this reason it is right for the woman to have a sign of authority on her head, because of the angels.
Douay-Rheims Bible
Therefore ought the woman to have a power over her head, because of the angels.
Darby Bible Translation
Therefore ought the woman to have authority on her head, on account of the angels.
English Revised Version
for this cause ought the woman to have a sign of authority on her head, because of the angels.
Webster's Bible Translation
For this cause ought the woman to have power on her head, because of the angels.
Weymouth New Testament
That is why a woman ought to have on her head a symbol of subjection, because of the angels.
World English Bible
For this cause the woman ought to have authority on her head, because of the angels.
Young's Literal Translation
because of this the woman ought to have a token of authority upon the head, because of the messengers;
Grunnteksten står det: Med dette får hun autoritet.
Englene er usynlig tilstede og de får respekt av kvinner som er tildekket på hode da de med det bøyer seg under Gud med dette, ved å være tildekket på hode. Når englene får respekt, så vil fienden som er Satan, de falne englene og demonene miste sin innflytelse og autoritet.
Dette er med på å gi kvinnene lov til å delta på møtene og i gudstjenesten, og være under samme gode innflytelse. Noe som igjen åpner opp for mer av Gud i våre liv og sammenkomster.
Jeg har hørt de rareste utleggelser av dette. At det er tidsbetont og gjelder ikke i dag, det er ikke så viktig og andre sære og rare utleggelser. Tror vi skal bøye oss for Guds ord og oppleve velsignelsen, gleden og herligheten ved det, hallelujah! Husk alt Guds ord er viktig, ja meget viktig faktisk, fra 1. Mos.bok til Joh.åp.
Hvorfor dette er viktig
Satan og ca. 1\3 av engleskaren gjorde opprør mot Gud. Det ser ut som det var mest mannlige engler og få eller ingen kvinnelige engler ut i fra 1. Mosebok 6. Derfor viser kvinnene en undergivenhetstegn for Gud i første omgang og som er som et autoritetstegn i andre omgang. Derfor er dette særs viktig, ikke minst i vår tid der opprør imot autoritet er så påfallende sterkt hos så mange.
1. Kor. 11.3, der
det står at ”…hver manns hode er Kristus, kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud.”
Dette er Guds styreform, og det grunnleggende prinsippet at enhver mann er underlagt Gud. Gud utnevnte mannen som kvinnens hode. Ved å tildekke sitt hode, viser kvinnene at de aksepterer Guds ordning og står ikke i opprør til hverken Gud, Kristus eller mannen. Dette er tekkelig både for Gud og englene!
Englene er våre tjenere
Hebr. 1. 14 Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?
De ønsker å se inn i vår verden, og ta del i den.
1. Pet. 1. 12 Det ble da åpenbart for dem at det ikke var seg selv de tjente med sitt budskap, men dere. Dette budskapet har dere nå fått høre av dem som forkynte evangeliet for dere ved Den Hellige Ånd, som er sendt fra himmelen. Dette er ting som selv engler gjerne vil se inn i.
Englene er med på å tjene oss, skal ikke vi da komme dem i møte ved å vise lydighet at mannen ikke er tildekket, men kvinnen? Jo, lydighet er bedre enn offer. I dag styrer moter og verdslighet Guds menighet isteden for underdanighet og lydighet mot Guds ord. Det siste på den fronten er en Krf politiker som snakker om å tale i tunger en dag, og neste dag kan få seg til å brette seg ut som en pin-up pike i et ukeblad og på nett og før det med bilde i VG meget lettkledd. Pinsekarismatikerne er så lettlurt at de trykker denne til sitt bryst og roser henne opp i skyene.
1. Sam. 15. 22 Da sa Samuel:
«Bryr Herren seg om brennoffer og slaktoffer
som han bryr seg om lydighet mot Herrens ord?
Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer
og villighet bedre enn fett av værer.
23 Trass er jevngodt med spådoms-synd,
gjenstridighet er som avgudsdyrkelse.
Fordi du har forkastet Herrens ord,
har han forkastet deg som konge.»
Hva er Guds mål for oss? At vi skal bli Kristus og englene lik. Det er en verden som vi bør og skal trakte etter. Det er ikke bare englene som skal se inn i vår “verden”. Men vi skal se også inn i deres “verden”. Jeg vet ikke til fulle hvorfor skriften legger slik vekt på det, og hva grunnen er. Men de englene som var ulydige ble dømt av Gud. For englene betyr det å være LYDIG I ETT OG ALT!
Skal ikke vi da ta hensyn og gjøre som ordet lærer og være lydige på dette område også? Det vil jeg anbefale på det sterkeste.
1. Pet. 3. 19 og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap.
For englene ser det ut som de elsker å være lydige. Men for de falne englene er det motsatt. Derfor er dette med å ikke tildekke seg å åpne opp direkte for Satan og en mister Guds beskyttelse og Guds nærvær.
Dette gir kvinnen autoritet
Dette med autoritet kan misforstås. Men ved at kvinnen er tildekket blir hun i åndelig henseende “likestilt” med mannen som står over henne. Slik er det også for mannen når han er lydig. Da blir han “likestilt” med Kristus som er hans hode. Tenk på i trafikken, når en f. eks blinker til høyre eller venstre. Da får en autoritet og andre forstår hvor en skal kjøre. Slik er dette også, når vi er lydige. I den åndelige verden er det “kjøreregler” som skal følges. Ved at kvinnen er tildekket viser hun myndighet\autoritet akkurat som en som følger trafikkreglene i trafikken gjør. Den store velsignelsen dette er. Det å følge trafikkreglene gjør en også til en behagelig og trygg aktør i trafikken for andre. Det er slik dette med å være tildekket er til “hjelp” for englene på en måte som Guds ord anbefaler og vektlegger oss å følge!
Salme 119. 4 Du har gitt dine påbud
for at de skal holdes nøye.
Relatert link:
http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Tildekkelsehttp://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Tildekkelse
Nr. 176: Guds domstol
Nr. 176:
Guds domstol
Bibelen taler om Guds domstol ved flere anledninger, også for nasjonene. La oss kort se på disse (tre) forskjellige domshandlingene:
Kristi domstol
Dette har jeg hentet fra Toralf Gilbrandt: 1 Kor 3,11-15 leser vi:
«For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige steiner, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verk er som enhver har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverk som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.»
Av dette ser vi at bortrykkelsen ikke bare taler om et salig håp og en herlig forrett, bortrykkelsen er også nøye knyttet til den store regnskapsdag da vi skal stå til ansvar innfor den levende Gud.
Kristi domstol er dommen over Guds hus. Den representerer en domshandling forskjellig fra den store hvite trones dom som vil finne sted etter tusenårsriket. Ved den hvite trone skal ugudelige mennesker dømmes og gå fortapt, men ved den tid har de troende allerede vært hjemme hos Herren i mer enn tusen år.
Kristi domstol er også en domshandling forskjellig fra dommen over folkeslagene som vil finne sted her på jorden før tusenårsriket blir opprettet. Da vil Kongen rense ut av sitt rike dem som volder mén og anstøt - han vil bestemme hvem som skal få del i det gudsrike som skal opprettes på jorden. Denne domshandling gjelder altså mennesker som ennå lever på jorden, mens dommen ved den store hvite trone skildrer de døde som står for Gud etter at himmel og jord er veket bort.
En annen slags dom
Kristi domstol er noe forskjellig fra begge disse domshandlinger. Kristi domstol er en domstol bare for troende.
Nå er det kanskje dem som vil innvende: Men sa ikke Jesus at den som tror på ham ikke kommer til dom? Hvordan kan da Paulus si at vi alle skal åpenbares for Kristi domstol. Jo, begge deler er sant og riktig. Den troende blir ikke dømt sammen med verden. Det er ikke frelse eller fortapelse som skal avgjøres for vår del innfor Kristi domstol, det er spørsmål om å få lønn eller tape lønnen. For å ta et eksempel:
Det er stor forskjell på den dommeren som sitter i en rettssal og dømmer forbrytelser og den dommeren som løper med en fløyte ute på fotballbanen og dømmer om sportsprestasjoner.
Bibelen forteller oss at de troende blir dømt på tre forskjellige måter: Som en frelsesøkende synder ble vi dømt ved vår omvendelse, da erkjente vi vår synd og ble rettferdiggjort ved forløsningen i Kristus Jesus. På denne domshandling eller frifinnelsesdom hviler vår frelse. For det andre kan en troende bli dømt som Guds barn eller hans sønner under vår vandring gjennom livet. Paulus sier: «Når vi dømmes, da refses vi av Herren for at vi ikke skal fordømmes sammen med verden.» Gud tukter oss for å føre oss i erkjennelse og for at vi kan få del i hans hellighet. For det tredje kan vi som troende bli dømt som tjenere. Og det er denne dom som finner sted ved Kristi domstol. Gud er ikke bare vår Frelser og vår himmelske Fader, han er også vår Herre. Han vil kreve sine tjenere til regnskap for hva han har overgitt hver enkelt.
Oppgjøret
Denne domshandling kalles i Bibelen Guds domstol, Kristi domstol, «dagen», hin dag, vår Herre Jesu Kristi dag, og i Johannes første brev 4,17 kalles den «dommens dag» - også for de troende kommer det en oppgjørets og dommens dag.
Prøven framfor Kristi domstol vil altså finne sted etter bortrykkelsen. Flere ting tyder på at det vil skje ganske kort etter oppløftelsen, iallfall ser vi at før Lammets bryllup skal feires, har bruden iført seg det skinnende hvite lin som er de helliges rettferdige gjerninger - da er altså livsverket prøvet og godkjent av Gud. Og vi finner at endog før trengselen bryter løs på jorden, så har de 24 eldste som sitter på troner for Guds åsyn fått sine kroner utlevert. Det vil skje på «hin dag» sier apostelen Paulus.
Når vi framstilles for Kristi domstol er de troende allerede fullendt og forvandlet. Vi har nådd fram til endemålet for vår tro, sjelens evige frelse. Vi står der i våre herlige oppstandelseslegemer. Selv om lønnen ennå ikke er avgjort, så er vår frelse sikret. Vi vil også være fullendte og helliggjort helt igjennom. Derfor vil ingen forsøke å rettferdiggjøre seg eller unnskylde noe feiltrinn hos seg selv. Vi vil selv gi Gud rett i alt og se og dømme som han gjør det.
Denne avgjørelsen innfor Kristi domstol kan ikke finne sted før alle de troende fra den gamle pakt og fra menighetens tid er samlet der oppe. Hele Guds menighet må stå der. Det er spørsmålet om belønning som skal avgjøres, og prisen kan ikke bli utdelt før alle som deltar i løpet har fullført. Derfor venter de hellige som er sovnet inn på at vi skal fullføre vårt løp. Det står også om de hellige fra den gamle tid at de ikke kan nå fullendelsen uten oss. Og apostelen Paulus visste at han også måtte vente inntil «hin dag» før han kunne motta rettferdighetens krans.
Den store regnskapsdagen
Dette blir den store regnskapsdag for oss alle.
Den som skal dømme er Herren, den rettferdige dommer. Han skal selv komme og hente oss hjem til seg, og han skal selv avgjøre spørsmålet om belønning til sine tjenere. Det er godt å vite at det kommer en dag da det siste avgjørende og rettferdige ord skal sies i enhver sak. Da skal enhver av oss avlegge Gud regnskap for seg selv.
Det som skal bedømmes er de troenes livsverk. Det er i den betydning ikke våre synder som skal dømmes, men vårt «verk». Synden er ikke der som fordømmelsesgrunn, for den er renset bort i Jesu blod og vi har fått tilgivelse for den. Vi leste at det var det som var bygget på grunnvollen som skulle prøves. Det er vår tjeneste for Gud som skal bedømmes.
Våre ord og gjerninger skal prøves. Det kommer til å gå meget nøye for seg, for vi leser at for hvert unyttige ord skal det avlegges regnskap - og hvert beger kaldt vann gitt i kjærlighet skal belønnes (sitat slutt).
Dommen over folkeslagene ved Josafats dal
Matt. 25. 31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre.
34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» 37 Da skal de rettferdige svare: «Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? 39 Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?» 40 Men kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.»
41 Deretter skal han si til dem på venstre side: «Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.» 44 Da skal de svare: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller uten klær eller syk eller i fengsel uten å hjelpe deg?» 45 Men han skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.» 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.
«Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land» (Joel 3:7).
Ved inngangen til 1000 års riket vil alle nasjoner bli dømt i forhold til deres behandling av Jøder og nasjonen Israel. Bl. A. ved å ha hjulpet jøder og ved å forsvare Israels rett til eget land og deres egen suverenitet. Vi må huske på at det er kun Israel som har hatt “palestina” som eget land, ingen andre gjennom hele historien. Derfor å gå imot fakta her er å gå imot Gud selv da han sier om dette landet at det er hans eget og det tilhører det kjødelige Israel. Når Utenriksminister Jonas Gahr Større utaler seg er det uten tvil Ante kristelige krefter som trigger han. Han sier at han vil støte Palestina-Araberne, men ikke en krone til Israel. Dette er og forblir Satans strategi, ikke støtt Israel men Araberne!
Esekiel 38. 16. Du skal dra op imot mitt folk Israel som en sky og skjule landet; i de siste dager skal det skje, da lar jeg dig komme over mitt land, forat folkene skal lære mig å kjenne, når jeg for deres øine åpenbarer min hellighet på dig, Gog!
Folkeslagene vet ikke hva de begir seg i kast med. Det er ikke bare Juda og Israel de får til motstandere, men Herren selv skal stride mot dem og holde dom. Denne dommen over folkeslagene innebærer også at hedningenes tider er til ende. Nå er tiden inne for Herren til igjen å ta seg av sitt eiendomsfolk. Men først skal altså Jerusalem bli en tumleskål for alle folkeslag. De skal kringsette Jerusalem og det skal bli en veldig trengsel for Juda.
Men midt i denne nød skal det bli et rop til Herren. Det er noe som stadig går igjen i hele Israels historie: «I sin trengsel omvendte de seg til Herren, Israels Gud. De søkte ham, og han lot seg finne av dem» (2 Krøn 15:4).
Profeten Sakarja taler om hvordan dette skal skje: «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv.
Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot dem. På den dag, sier Herren, vil jeg slå hver hest med skyhet og dens rytter med vanvidd. Men over Judas hus vil jeg opplate mine øyne, og alle folkenes hester vil jeg slå med blindhet. Judas stammehøvdinger skal si i sitt hjerte: Jerusalems innbyggere har styrke ved Herren, hærskarenes Gud, deres Gud!
På den dag vil jeg gjøre Judas stammehøvdinger lik et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd. De skal fortære alle folkene rundt omkring, til høyre og til venstre. Og Jerusalemfolket skal fremdeles bo på sitt sted, i Jerusalem. Herren skal frelse Judas telter først, for at ikke Davids hus og Jerusalems innbyggere skal ha større herlighet enn Juda.
På den dag skal Herren verne Jerusalems innbyggere. Den iblant dem som snubler, skal på den dag være som David. Og Davids hus skal være som Gud, som Herrens engel foran dem. På den dag vil jeg søke å ødelegge alle de hedningefolk som drar opp mot Jerusalem.
Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte» (Sak 12:2-10).
Ved en nærmere undersøkelse av Josafats kamp mot Moabs og Ammons barn (2. Krøn. 20) skal man finne, at denne strid på en vesentlig måte ligner striden ved Harmageddon. All krigskunst nyttet ingen ting i denne strid, den fiendtlige hær tilintetgjorde sig selv ved at den ene vendte sitt sverd mot den annen. "Og Ammons barn og Moab stod op mot folket på Seirs berg (edomiterne) for å utrydde dem og ødelegge dem, og da de hadde gjort ende på folket fra Seir, hjalp de, den ene mot den annen, til å ødelegge hverandre” (2. Krøn. 20: 23). Det var en gudsdom, en Herrens strid fra høiden.
Vi må legge merke til denne sammenstilling når det i det følgende tales om slaget ved Harmageddon, og vi må ha det klart for øie at striden skal rase rundt Jerusalem, som i virkeligheten er folkets store stormcentrum. Forøvrig skal "striden fra høiden" komme til å rase på en sammenhengende strekning fra syd til nord, fra Bosra blandt Seirs berg i landet Edom til de berg i nord som bekranser Megiddo. Esaias peker på dette i kap. 63, når han sier:
"Hvem er denne som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, denne der er så prektig i sitt kledebon, kneisende i sin krafts fylde? Mig er det, jeg som taler rettferdighet, som er mektig å frelse. - Hvorfor er ditt kledebon så rødt, og dine klær som dens der treder vinpersen?
- Persekarret har jeg trådt alene, og av folkene var ingen med mig, så trådte jeg dem i min vrede og søndertrampet dem i min harme, da sprøitet deres saft (blod) på mine klær, og hele min kledning fikk jeg besudlet.
Joel 3,17–21 har vi bildet av en innhøsting, men her er dette bilde på oppgjørets time da Gud gjør opp med ondskapen.
17 Hedningefolkene skal våkne opp og dra til Josafats dal. For der vil jeg sitte og dømme alle hedningefolk fra alle kanter. 18 Send sigden ut, for høsten er moden! Kom og tråkk vinpressen, for den er full, pressekarene flyter over – deres ondskap er stor. 19 Skare på skare samler seg i avgjørelsens dal. For nær er Herrens dag i avgjørelsens dal. 20 Sol og måne sortner, og stjernene slutter å skinne. 21 Herren skal brøle fra Sion, han lar sin røst høre fra Jerusalem. Himmel og jord skal skjelve. Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn.
Hvem skal dømme? Jesus og vi troende. Det vil være noen representanter for oss, som vil være med å dømme både her og alle andre domshandlinger. Også når engler skal bli dømt.
1. Kor. 6. 2 Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og dersom verden skal dømmes av dere, er dere da ikke i stand til å dømme i småsaker? 3 Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Da må dere kunne dømme i saker som angår dette liv.
Dommen foran den hvite trone
Åpenb. 20. 11 Jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel svant bort for hans åsyn og var ikke lenger til. 12 Og jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. 13 Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. 14 Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen – og ildsjøen, det er den annen død. 15 Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.
Judas 14 Det var også om dem at Enok, Adams etterkommer i sjuende ledd, profeterte da han sa: «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall 15 for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle trassige ord de har rettet mot ham, de gudløse syndere.» 16 De er opprørere som klager over sin skjebne, men lever etter sine lyster. De skryter og bruker store ord og smigrer andre når de har fordel av det.
2. Pet. 3. 8 Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. 9 Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. 10 Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.
11 Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve, 12 mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte. 13 Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.
Vi har begitt oss ut på et meget stort emne men i denne artikkelen skal hoved fokuset være på hva skjer med alle ugudelige og ikke troende etter døden? Og da spesielt helt til slutt. Nå når menneskene dør så kommer de enten til Paradiset eller dødsriket og venter på enten frelse eller dom. De troende til Paradis og ikke troende til dødsriket. Men helt til slutt, hva da?
Jeg er blitt lært opp til å tro (jeg har min bakgrunn i fra frievenner\pinsebevegelsen) at menneskene skal pines i all evighet.
Og lærer og tror en ikke det er en en vranglære. Men hva lærer Guds ord?
Jesus sier det selv.
Matt. 10. 28 Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.
Her står det rett ut at Faderen kan ødelegge, utslette og tilintetgjøre menneskene i ildsjøen eller helvete. Vi leser fra grunnteksten at det står slik at menneske kan drepe og slå i hjel legemet. Men kun Gud kan døde\drepe\tilintegjøre\utslette dem begge; sjel og legeme!
Vi ser også Paulus sier noenlunde det samme.
Rom. 6. 23 Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Når syndens lønn er døden som betyr atskillelse så må det menes en evig atskillelse fra Gud. Og når vi begynner å sammenligne andre skriftsteder kommer vi frem til at det ikke er snakk om evig bokstavelig pine som en evig avstraffelse. Men en utslettelse av alle som ikke har sine navn skrevet i Livets bok hos Lammet, også Satan og alle onde ånder inkludert. Hva så med evig pine i Åpenbaringen 20.10 som må være det siste ordet som eventuelt de som tror på at Gud skal pine og ikke utslette menneskene og alle demoner og Satan til slutt?
Det finnes ikke noe ord på hebraisk eller gresk som betyr "evig" (noe som aldri opphører). Etter jødisk tankegang, hvorav skriftene har sitt opphav, blir alt sett i tidsaldere/n/ne/adj; tidsalderlig. ...- Ef. 2; 7: Slik vill Han (YHWH) i de kommende tidsaldrene (gr: en tois aiosin) vise Sin overveldende Nådes Rikdom på Godhet mot oss i Yeshua HaMashiavch.. / 2. Tess. 1, 9: ..deres straff (de ugjenfødte) blir en tidsalderlig (aionion) undergang bort fra Adonay`s Ansikt og fra Hans Herlighet og Makt.
Det hebraiske; olam, og det greske, aion (eon), betegner noe som "svinner i horisonten. Noe for mennesket "uoverskuelig". Det er kun YHWH&Yeshua som vet tidsspennet`s lengde, for hver tidsalder - og tidslengden på flere tidsaldre etter hverandre: samt de Han åpenbarer det for ved Sin Ånd, når det er gagnlig.
Når det gjelder tidsalderlig pine for djevel ånder og ugjenfødte/ulydige) - i den tidsalderlige (eoniske) ild, så betegner dette en smertefull utslettelsesprosess (ved ild ), som resulterer i fullstendig utslettelse/tilintetgjørelse. Det er kun YHWH som vet varigheten (tidslengden) på denne straffen/utslettelsesprosessen.
Denne oversettelsesfadesen henger til dels igjen etter kirkens behov for å ("forsterke frykten" - skremme befolkningen til å betale avlat og støtte (underordne seg) kirken og kirkens lære. - Samt er et produkt av gresk-hedensk-filosofisk tenkning.
I vår tid er faktisk de kirkelige bibeloversetterne fremdeles for feige til å oversette Olam/Aion, korrekt; tidsalder/eon/tids-spenn/ adjektiv; tidsalderlig/eonisk/vedvarende/(lang)varig. Det er jo kirkene og menigheten som betaler lønnen deres, og kirkene er avhengige av å opprettholde "tradisjonene" for å eksistere, også de u-bibelske og feilaktige - mot bedre vitende!
Jeg har i hvert fall kommet fram til at ordene aion og olam begge taler om en uendelig lang tidsepoke, som også oversettes med evig, slik vi legger i ordet. Når det gjelder ordet aionos, så ser dette ut til å anvendes i betydningen uendelig uten slutt. Men dette er som sagt vanskelig. Jeg ser at mange (flertallet) av bibellærere og skriftgranskere har landet på at aionos betyr evig og uendelig. Så har vi da uttrykket "aionas ton aionon" som betyr "i all evighet" eller "i evigheters evigheter". Det jeg mener er at denne "utslettelsesprosessen" vil være så langvarig, at det er naturlig å sammenligne det med en evighet - fordi ilden brenner hele tiden, så lenge der er noe å brenne.
Det er derfor ikke forunderlig at det kan være vanskelig å tolke dette med ”helvetes ild”. Det var et sted utenfor Jerusalem, en avfallsplass som het ”Helvete”(Gehenna). På denne avfallsplassen brant det kontinuerlig en ild, for å brenne opp avfallet. Her ble det også brent lik av kriminelle. Dette stedet blir i Det Nye Testamentet og oppover i historien, brukt som et bilde på straffen som skulle komme over mennesker som gjør onde gjerninger. - Det var mye ondt i livet, og håpet hos mange var at Gud ville holde en rettferdig dom. I et samfunn preget av vold og urettferdighet, som f. eks. antikkens Israel, syns jeg ikke det er så merkelig at mennesker utbroderer dette med helvetets ild og straff til å virke så forferdelig grusomt som det er overhodet mulig å forestille seg. Straff skal også virke avskrekkende, og har til hensikt å få mennesker med en ”ond agenda” til å avstå fra sine handlinger.
For meg vil ikke en forestilling om en god Gud kunne forenes med at han skulle la mennesker bli torturert kontinuerlig i all evighet, selv om disse menneskene har vært skyldig i onde handlinger. – Men så har vi dette med rettferdighet. Det at Gud skal holde en rettferdig dom? Hvordan skal dette tolkes? Jeg tror dette med dommen at den er ”endelig”, at den er en avslutning, ikke ”evigvarende”.
Konklusjon:
Evig er en lang til og evig 2x korrekt oversatt fra hebraisk\grsk blir en tidsalder av tid. Eller en tid som kun Gud Fader vet. Som Jesus sier om sin gjenkomst at dette vet kun min Fader når han kommer igjen.
Jesus kommer tilbake når denne tidsalder er slutt. Slik er det også med Faderens endelige utslettelse og tilintelsesgjørelse av alle onde og Satan med sine demoner.
Det vil ta en tidsalder\epoke\(gr: en tois aiosin) å utføre denne gjerning.
Vi leser i skriften at natten skal opphøre som står for det onde, være biledelig tale på at en dag er alt spor etter den onde og de ondes gjerninger og dem selv være borte.
Åpenb. 22. 5 Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.
Gud Fader selv vet tid og på hvilken måte dette skal skje, men bibelens lære er ikke evig pine for alltid. Men en bokstavelig utslettelse som det skjedde med Sodoma og Gomarra sier Judas i sitt brev.
Judas 7 likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måte som disse drev hor og gikk efter fremmed kjød, ligger for våre øine som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff. Hva skjedde med Sodoma og Gomarra? De fikk en dødelig straff som utslettet dem pga demmes levesett.
1.Mos.b.19. 24 Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra. 25 Og han ødela disse byer og hele sletten og alle dem som bodde i byene, og det som vokste på marken.
27 Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn. 28 Og han så utover Sodoma og Gomorra og utover hele landet på sletten; da fikk han se at røken steg op fra landet som røken fra en smelteovn.
Her ble Sodoma og Gomara utslettet med en evig ild. Etter hva Guds ord lærer oss om den evige ild!
Det har alle mennesker i vente som ikke har sine navn skrevet i Livets bok hos Lammet. En evig utslettelse som de fikk. Det var som en smelteovn.
Slik vil det skje med alle ugudelige på dommens dag innfor den hvite trone som ikke har sitt navn skrevet i Livets bok. Alt som kom oppi der smeltet og ble ”et” med badet. Slik vil det skje med de ugudelige på dommens dag.
Matt.3. 12 han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.
Når det gjelder troende, så skal vi ikke innfor dom.
Men våre liv skal bedømmes og vi kan tape lønn eller få full lønn!
Dette er bibelens lære om den evige ild.
Det jeg mener er at denne "utslettelsesprosessen" vil være så langvarig, at det er naturlig å sammenligne det med en evighet - fordi ilden brenner hele tiden, så lenge der er noe å brenne.
Og det vil smerte Guds Faders hjerte noe veldig som har tilveiebrakt en løsning for alle mennesker. Og Jesus vil også lide da hans offer var for alle.
For oss mennesker må den desidert største lidelse og kvalene være med dette hvis vi ikke får vår kjødelige familie med på himmelveien og alle andre mennesker som vi bryr oss om og er glad i!
Relatert link: http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Vi-skal-alle-staa-innfor-Guds-domstolhttp://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Vi-skal-alle-staa-innfor-Guds-domstol
Guds domstol
Bibelen taler om Guds domstol ved flere anledninger, også for nasjonene. La oss kort se på disse (tre) forskjellige domshandlingene:
Kristi domstol
Dette har jeg hentet fra Toralf Gilbrandt: 1 Kor 3,11-15 leser vi:
«For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige steiner, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verk er som enhver har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverk som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.»
Av dette ser vi at bortrykkelsen ikke bare taler om et salig håp og en herlig forrett, bortrykkelsen er også nøye knyttet til den store regnskapsdag da vi skal stå til ansvar innfor den levende Gud.
Kristi domstol er dommen over Guds hus. Den representerer en domshandling forskjellig fra den store hvite trones dom som vil finne sted etter tusenårsriket. Ved den hvite trone skal ugudelige mennesker dømmes og gå fortapt, men ved den tid har de troende allerede vært hjemme hos Herren i mer enn tusen år.
Kristi domstol er også en domshandling forskjellig fra dommen over folkeslagene som vil finne sted her på jorden før tusenårsriket blir opprettet. Da vil Kongen rense ut av sitt rike dem som volder mén og anstøt - han vil bestemme hvem som skal få del i det gudsrike som skal opprettes på jorden. Denne domshandling gjelder altså mennesker som ennå lever på jorden, mens dommen ved den store hvite trone skildrer de døde som står for Gud etter at himmel og jord er veket bort.
En annen slags dom
Kristi domstol er noe forskjellig fra begge disse domshandlinger. Kristi domstol er en domstol bare for troende.
Nå er det kanskje dem som vil innvende: Men sa ikke Jesus at den som tror på ham ikke kommer til dom? Hvordan kan da Paulus si at vi alle skal åpenbares for Kristi domstol. Jo, begge deler er sant og riktig. Den troende blir ikke dømt sammen med verden. Det er ikke frelse eller fortapelse som skal avgjøres for vår del innfor Kristi domstol, det er spørsmål om å få lønn eller tape lønnen. For å ta et eksempel:
Det er stor forskjell på den dommeren som sitter i en rettssal og dømmer forbrytelser og den dommeren som løper med en fløyte ute på fotballbanen og dømmer om sportsprestasjoner.
Bibelen forteller oss at de troende blir dømt på tre forskjellige måter: Som en frelsesøkende synder ble vi dømt ved vår omvendelse, da erkjente vi vår synd og ble rettferdiggjort ved forløsningen i Kristus Jesus. På denne domshandling eller frifinnelsesdom hviler vår frelse. For det andre kan en troende bli dømt som Guds barn eller hans sønner under vår vandring gjennom livet. Paulus sier: «Når vi dømmes, da refses vi av Herren for at vi ikke skal fordømmes sammen med verden.» Gud tukter oss for å føre oss i erkjennelse og for at vi kan få del i hans hellighet. For det tredje kan vi som troende bli dømt som tjenere. Og det er denne dom som finner sted ved Kristi domstol. Gud er ikke bare vår Frelser og vår himmelske Fader, han er også vår Herre. Han vil kreve sine tjenere til regnskap for hva han har overgitt hver enkelt.
Oppgjøret
Denne domshandling kalles i Bibelen Guds domstol, Kristi domstol, «dagen», hin dag, vår Herre Jesu Kristi dag, og i Johannes første brev 4,17 kalles den «dommens dag» - også for de troende kommer det en oppgjørets og dommens dag.
Prøven framfor Kristi domstol vil altså finne sted etter bortrykkelsen. Flere ting tyder på at det vil skje ganske kort etter oppløftelsen, iallfall ser vi at før Lammets bryllup skal feires, har bruden iført seg det skinnende hvite lin som er de helliges rettferdige gjerninger - da er altså livsverket prøvet og godkjent av Gud. Og vi finner at endog før trengselen bryter løs på jorden, så har de 24 eldste som sitter på troner for Guds åsyn fått sine kroner utlevert. Det vil skje på «hin dag» sier apostelen Paulus.
Når vi framstilles for Kristi domstol er de troende allerede fullendt og forvandlet. Vi har nådd fram til endemålet for vår tro, sjelens evige frelse. Vi står der i våre herlige oppstandelseslegemer. Selv om lønnen ennå ikke er avgjort, så er vår frelse sikret. Vi vil også være fullendte og helliggjort helt igjennom. Derfor vil ingen forsøke å rettferdiggjøre seg eller unnskylde noe feiltrinn hos seg selv. Vi vil selv gi Gud rett i alt og se og dømme som han gjør det.
Denne avgjørelsen innfor Kristi domstol kan ikke finne sted før alle de troende fra den gamle pakt og fra menighetens tid er samlet der oppe. Hele Guds menighet må stå der. Det er spørsmålet om belønning som skal avgjøres, og prisen kan ikke bli utdelt før alle som deltar i løpet har fullført. Derfor venter de hellige som er sovnet inn på at vi skal fullføre vårt løp. Det står også om de hellige fra den gamle tid at de ikke kan nå fullendelsen uten oss. Og apostelen Paulus visste at han også måtte vente inntil «hin dag» før han kunne motta rettferdighetens krans.
Den store regnskapsdagen
Dette blir den store regnskapsdag for oss alle.
Den som skal dømme er Herren, den rettferdige dommer. Han skal selv komme og hente oss hjem til seg, og han skal selv avgjøre spørsmålet om belønning til sine tjenere. Det er godt å vite at det kommer en dag da det siste avgjørende og rettferdige ord skal sies i enhver sak. Da skal enhver av oss avlegge Gud regnskap for seg selv.
Det som skal bedømmes er de troenes livsverk. Det er i den betydning ikke våre synder som skal dømmes, men vårt «verk». Synden er ikke der som fordømmelsesgrunn, for den er renset bort i Jesu blod og vi har fått tilgivelse for den. Vi leste at det var det som var bygget på grunnvollen som skulle prøves. Det er vår tjeneste for Gud som skal bedømmes.
Våre ord og gjerninger skal prøves. Det kommer til å gå meget nøye for seg, for vi leser at for hvert unyttige ord skal det avlegges regnskap - og hvert beger kaldt vann gitt i kjærlighet skal belønnes (sitat slutt).
Dommen over folkeslagene ved Josafats dal
Matt. 25. 31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, 32 og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, 33 og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre.
34 Så skal kongen si til dem på sin høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; 36 jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» 37 Da skal de rettferdige svare: «Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? 39 Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?» 40 Men kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.»
41 Deretter skal han si til dem på venstre side: «Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, men dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, men dere gav meg ikke drikke; 43 jeg var fremmed, men dere tok ikke imot meg; jeg var uten klær, men dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, men dere så ikke til meg.» 44 Da skal de svare: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller uten klær eller syk eller i fengsel uten å hjelpe deg?» 45 Men han skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.» 46 Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.
«Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land» (Joel 3:7).
Ved inngangen til 1000 års riket vil alle nasjoner bli dømt i forhold til deres behandling av Jøder og nasjonen Israel. Bl. A. ved å ha hjulpet jøder og ved å forsvare Israels rett til eget land og deres egen suverenitet. Vi må huske på at det er kun Israel som har hatt “palestina” som eget land, ingen andre gjennom hele historien. Derfor å gå imot fakta her er å gå imot Gud selv da han sier om dette landet at det er hans eget og det tilhører det kjødelige Israel. Når Utenriksminister Jonas Gahr Større utaler seg er det uten tvil Ante kristelige krefter som trigger han. Han sier at han vil støte Palestina-Araberne, men ikke en krone til Israel. Dette er og forblir Satans strategi, ikke støtt Israel men Araberne!
Esekiel 38. 16. Du skal dra op imot mitt folk Israel som en sky og skjule landet; i de siste dager skal det skje, da lar jeg dig komme over mitt land, forat folkene skal lære mig å kjenne, når jeg for deres øine åpenbarer min hellighet på dig, Gog!
Folkeslagene vet ikke hva de begir seg i kast med. Det er ikke bare Juda og Israel de får til motstandere, men Herren selv skal stride mot dem og holde dom. Denne dommen over folkeslagene innebærer også at hedningenes tider er til ende. Nå er tiden inne for Herren til igjen å ta seg av sitt eiendomsfolk. Men først skal altså Jerusalem bli en tumleskål for alle folkeslag. De skal kringsette Jerusalem og det skal bli en veldig trengsel for Juda.
Men midt i denne nød skal det bli et rop til Herren. Det er noe som stadig går igjen i hele Israels historie: «I sin trengsel omvendte de seg til Herren, Israels Gud. De søkte ham, og han lot seg finne av dem» (2 Krøn 15:4).
Profeten Sakarja taler om hvordan dette skal skje: «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv.
Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot dem. På den dag, sier Herren, vil jeg slå hver hest med skyhet og dens rytter med vanvidd. Men over Judas hus vil jeg opplate mine øyne, og alle folkenes hester vil jeg slå med blindhet. Judas stammehøvdinger skal si i sitt hjerte: Jerusalems innbyggere har styrke ved Herren, hærskarenes Gud, deres Gud!
På den dag vil jeg gjøre Judas stammehøvdinger lik et fyrfat mellom vedtrær og et ildbluss blant kornbånd. De skal fortære alle folkene rundt omkring, til høyre og til venstre. Og Jerusalemfolket skal fremdeles bo på sitt sted, i Jerusalem. Herren skal frelse Judas telter først, for at ikke Davids hus og Jerusalems innbyggere skal ha større herlighet enn Juda.
På den dag skal Herren verne Jerusalems innbyggere. Den iblant dem som snubler, skal på den dag være som David. Og Davids hus skal være som Gud, som Herrens engel foran dem. På den dag vil jeg søke å ødelegge alle de hedningefolk som drar opp mot Jerusalem.
Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte» (Sak 12:2-10).
Ved en nærmere undersøkelse av Josafats kamp mot Moabs og Ammons barn (2. Krøn. 20) skal man finne, at denne strid på en vesentlig måte ligner striden ved Harmageddon. All krigskunst nyttet ingen ting i denne strid, den fiendtlige hær tilintetgjorde sig selv ved at den ene vendte sitt sverd mot den annen. "Og Ammons barn og Moab stod op mot folket på Seirs berg (edomiterne) for å utrydde dem og ødelegge dem, og da de hadde gjort ende på folket fra Seir, hjalp de, den ene mot den annen, til å ødelegge hverandre” (2. Krøn. 20: 23). Det var en gudsdom, en Herrens strid fra høiden.
Vi må legge merke til denne sammenstilling når det i det følgende tales om slaget ved Harmageddon, og vi må ha det klart for øie at striden skal rase rundt Jerusalem, som i virkeligheten er folkets store stormcentrum. Forøvrig skal "striden fra høiden" komme til å rase på en sammenhengende strekning fra syd til nord, fra Bosra blandt Seirs berg i landet Edom til de berg i nord som bekranser Megiddo. Esaias peker på dette i kap. 63, når han sier:
"Hvem er denne som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, denne der er så prektig i sitt kledebon, kneisende i sin krafts fylde? Mig er det, jeg som taler rettferdighet, som er mektig å frelse. - Hvorfor er ditt kledebon så rødt, og dine klær som dens der treder vinpersen?
- Persekarret har jeg trådt alene, og av folkene var ingen med mig, så trådte jeg dem i min vrede og søndertrampet dem i min harme, da sprøitet deres saft (blod) på mine klær, og hele min kledning fikk jeg besudlet.
Joel 3,17–21 har vi bildet av en innhøsting, men her er dette bilde på oppgjørets time da Gud gjør opp med ondskapen.
17 Hedningefolkene skal våkne opp og dra til Josafats dal. For der vil jeg sitte og dømme alle hedningefolk fra alle kanter. 18 Send sigden ut, for høsten er moden! Kom og tråkk vinpressen, for den er full, pressekarene flyter over – deres ondskap er stor. 19 Skare på skare samler seg i avgjørelsens dal. For nær er Herrens dag i avgjørelsens dal. 20 Sol og måne sortner, og stjernene slutter å skinne. 21 Herren skal brøle fra Sion, han lar sin røst høre fra Jerusalem. Himmel og jord skal skjelve. Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn.
Hvem skal dømme? Jesus og vi troende. Det vil være noen representanter for oss, som vil være med å dømme både her og alle andre domshandlinger. Også når engler skal bli dømt.
1. Kor. 6. 2 Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og dersom verden skal dømmes av dere, er dere da ikke i stand til å dømme i småsaker? 3 Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Da må dere kunne dømme i saker som angår dette liv.
Dommen foran den hvite trone
Åpenb. 20. 11 Jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel svant bort for hans åsyn og var ikke lenger til. 12 Og jeg så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. 13 Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. 14 Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen – og ildsjøen, det er den annen død. 15 Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.
Judas 14 Det var også om dem at Enok, Adams etterkommer i sjuende ledd, profeterte da han sa: «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall 15 for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle trassige ord de har rettet mot ham, de gudløse syndere.» 16 De er opprørere som klager over sin skjebne, men lever etter sine lyster. De skryter og bruker store ord og smigrer andre når de har fordel av det.
2. Pet. 3. 8 Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. 9 Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. 10 Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.
11 Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve, 12 mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte. 13 Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.
Vi har begitt oss ut på et meget stort emne men i denne artikkelen skal hoved fokuset være på hva skjer med alle ugudelige og ikke troende etter døden? Og da spesielt helt til slutt. Nå når menneskene dør så kommer de enten til Paradiset eller dødsriket og venter på enten frelse eller dom. De troende til Paradis og ikke troende til dødsriket. Men helt til slutt, hva da?
Jeg er blitt lært opp til å tro (jeg har min bakgrunn i fra frievenner\pinsebevegelsen) at menneskene skal pines i all evighet.
Og lærer og tror en ikke det er en en vranglære. Men hva lærer Guds ord?
Jesus sier det selv.
Matt. 10. 28 Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete.
Her står det rett ut at Faderen kan ødelegge, utslette og tilintetgjøre menneskene i ildsjøen eller helvete. Vi leser fra grunnteksten at det står slik at menneske kan drepe og slå i hjel legemet. Men kun Gud kan døde\drepe\tilintegjøre\utslette dem begge; sjel og legeme!
Vi ser også Paulus sier noenlunde det samme.
Rom. 6. 23 Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.
Når syndens lønn er døden som betyr atskillelse så må det menes en evig atskillelse fra Gud. Og når vi begynner å sammenligne andre skriftsteder kommer vi frem til at det ikke er snakk om evig bokstavelig pine som en evig avstraffelse. Men en utslettelse av alle som ikke har sine navn skrevet i Livets bok hos Lammet, også Satan og alle onde ånder inkludert. Hva så med evig pine i Åpenbaringen 20.10 som må være det siste ordet som eventuelt de som tror på at Gud skal pine og ikke utslette menneskene og alle demoner og Satan til slutt?
Det finnes ikke noe ord på hebraisk eller gresk som betyr "evig" (noe som aldri opphører). Etter jødisk tankegang, hvorav skriftene har sitt opphav, blir alt sett i tidsaldere/n/ne/adj; tidsalderlig. ...- Ef. 2; 7: Slik vill Han (YHWH) i de kommende tidsaldrene (gr: en tois aiosin) vise Sin overveldende Nådes Rikdom på Godhet mot oss i Yeshua HaMashiavch.. / 2. Tess. 1, 9: ..deres straff (de ugjenfødte) blir en tidsalderlig (aionion) undergang bort fra Adonay`s Ansikt og fra Hans Herlighet og Makt.
Det hebraiske; olam, og det greske, aion (eon), betegner noe som "svinner i horisonten. Noe for mennesket "uoverskuelig". Det er kun YHWH&Yeshua som vet tidsspennet`s lengde, for hver tidsalder - og tidslengden på flere tidsaldre etter hverandre: samt de Han åpenbarer det for ved Sin Ånd, når det er gagnlig.
Når det gjelder tidsalderlig pine for djevel ånder og ugjenfødte/ulydige) - i den tidsalderlige (eoniske) ild, så betegner dette en smertefull utslettelsesprosess (ved ild ), som resulterer i fullstendig utslettelse/tilintetgjørelse. Det er kun YHWH som vet varigheten (tidslengden) på denne straffen/utslettelsesprosessen.
Denne oversettelsesfadesen henger til dels igjen etter kirkens behov for å ("forsterke frykten" - skremme befolkningen til å betale avlat og støtte (underordne seg) kirken og kirkens lære. - Samt er et produkt av gresk-hedensk-filosofisk tenkning.
I vår tid er faktisk de kirkelige bibeloversetterne fremdeles for feige til å oversette Olam/Aion, korrekt; tidsalder/eon/tids-spenn/ adjektiv; tidsalderlig/eonisk/vedvarende/(lang)varig. Det er jo kirkene og menigheten som betaler lønnen deres, og kirkene er avhengige av å opprettholde "tradisjonene" for å eksistere, også de u-bibelske og feilaktige - mot bedre vitende!
Jeg har i hvert fall kommet fram til at ordene aion og olam begge taler om en uendelig lang tidsepoke, som også oversettes med evig, slik vi legger i ordet. Når det gjelder ordet aionos, så ser dette ut til å anvendes i betydningen uendelig uten slutt. Men dette er som sagt vanskelig. Jeg ser at mange (flertallet) av bibellærere og skriftgranskere har landet på at aionos betyr evig og uendelig. Så har vi da uttrykket "aionas ton aionon" som betyr "i all evighet" eller "i evigheters evigheter". Det jeg mener er at denne "utslettelsesprosessen" vil være så langvarig, at det er naturlig å sammenligne det med en evighet - fordi ilden brenner hele tiden, så lenge der er noe å brenne.
Det er derfor ikke forunderlig at det kan være vanskelig å tolke dette med ”helvetes ild”. Det var et sted utenfor Jerusalem, en avfallsplass som het ”Helvete”(Gehenna). På denne avfallsplassen brant det kontinuerlig en ild, for å brenne opp avfallet. Her ble det også brent lik av kriminelle. Dette stedet blir i Det Nye Testamentet og oppover i historien, brukt som et bilde på straffen som skulle komme over mennesker som gjør onde gjerninger. - Det var mye ondt i livet, og håpet hos mange var at Gud ville holde en rettferdig dom. I et samfunn preget av vold og urettferdighet, som f. eks. antikkens Israel, syns jeg ikke det er så merkelig at mennesker utbroderer dette med helvetets ild og straff til å virke så forferdelig grusomt som det er overhodet mulig å forestille seg. Straff skal også virke avskrekkende, og har til hensikt å få mennesker med en ”ond agenda” til å avstå fra sine handlinger.
For meg vil ikke en forestilling om en god Gud kunne forenes med at han skulle la mennesker bli torturert kontinuerlig i all evighet, selv om disse menneskene har vært skyldig i onde handlinger. – Men så har vi dette med rettferdighet. Det at Gud skal holde en rettferdig dom? Hvordan skal dette tolkes? Jeg tror dette med dommen at den er ”endelig”, at den er en avslutning, ikke ”evigvarende”.
Konklusjon:
Evig er en lang til og evig 2x korrekt oversatt fra hebraisk\grsk blir en tidsalder av tid. Eller en tid som kun Gud Fader vet. Som Jesus sier om sin gjenkomst at dette vet kun min Fader når han kommer igjen.
Jesus kommer tilbake når denne tidsalder er slutt. Slik er det også med Faderens endelige utslettelse og tilintelsesgjørelse av alle onde og Satan med sine demoner.
Det vil ta en tidsalder\epoke\(gr: en tois aiosin) å utføre denne gjerning.
Vi leser i skriften at natten skal opphøre som står for det onde, være biledelig tale på at en dag er alt spor etter den onde og de ondes gjerninger og dem selv være borte.
Åpenb. 22. 5 Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.
Gud Fader selv vet tid og på hvilken måte dette skal skje, men bibelens lære er ikke evig pine for alltid. Men en bokstavelig utslettelse som det skjedde med Sodoma og Gomarra sier Judas i sitt brev.
Judas 7 likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måte som disse drev hor og gikk efter fremmed kjød, ligger for våre øine som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff. Hva skjedde med Sodoma og Gomarra? De fikk en dødelig straff som utslettet dem pga demmes levesett.
1.Mos.b.19. 24 Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra. 25 Og han ødela disse byer og hele sletten og alle dem som bodde i byene, og det som vokste på marken.
27 Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn. 28 Og han så utover Sodoma og Gomorra og utover hele landet på sletten; da fikk han se at røken steg op fra landet som røken fra en smelteovn.
Her ble Sodoma og Gomara utslettet med en evig ild. Etter hva Guds ord lærer oss om den evige ild!
Det har alle mennesker i vente som ikke har sine navn skrevet i Livets bok hos Lammet. En evig utslettelse som de fikk. Det var som en smelteovn.
Slik vil det skje med alle ugudelige på dommens dag innfor den hvite trone som ikke har sitt navn skrevet i Livets bok. Alt som kom oppi der smeltet og ble ”et” med badet. Slik vil det skje med de ugudelige på dommens dag.
Matt.3. 12 han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.
Når det gjelder troende, så skal vi ikke innfor dom.
Men våre liv skal bedømmes og vi kan tape lønn eller få full lønn!
Dette er bibelens lære om den evige ild.
Det jeg mener er at denne "utslettelsesprosessen" vil være så langvarig, at det er naturlig å sammenligne det med en evighet - fordi ilden brenner hele tiden, så lenge der er noe å brenne.
Og det vil smerte Guds Faders hjerte noe veldig som har tilveiebrakt en løsning for alle mennesker. Og Jesus vil også lide da hans offer var for alle.
For oss mennesker må den desidert største lidelse og kvalene være med dette hvis vi ikke får vår kjødelige familie med på himmelveien og alle andre mennesker som vi bryr oss om og er glad i!
Relatert link: http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Vi-skal-alle-staa-innfor-Guds-domstolhttp://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Vi-skal-alle-staa-innfor-Guds-domstol
Abonner på:
Innlegg (Atom)