Nr. 262:
I Katolske land skiller ikke folk seg slik de gjør i protestantiske land!
I Katolske land skiller folk seg ikke slik som de gjør i protestantiske land, hvorfor? Det er flere grunner for det, men det er liten tvil om at nådefokusering er blitt så misbrukt i forkynnelsen har ført til store skader for både kristenlivet og livet generelt, det er det ikke noen tvil om.
Pinsevenner og karismatiske er verst, hvorfor? Dess mer en legger vekt på og ber til Den Hellige Ånd og tror at ånden er en person, dess verre frukter. Her kommer noen fakta:
En undersøkelse viser at de fleste amerikanske barn ikke får oppleve at deres biologiske foreldre holder sammen. Innen de har nådd sin 17-årsdag har foreldrene gått hver sin vei, ifølge Baptist Press.
Får følger
Undersøkelsen gjelder gifte foreldre og konkluderer med at følgene er store for barna på en rekke områder: Flere sliter med å fullføre skolen, flere barn blir fattige og flere tenåringsjenter blir gravide.
– Vi har ikke sett noe slikt i menneskehetens historie, sier Pat Fagan som jobber for Family Research Council og er en av forskerne bak studien sammen med psykologen Nicholas Zill.
Det er flest intakte familier i den nordøstlige delen av USA, selv om det ikke er mye trøst å hente i statistikken der heller. 49,6 prosent av ekteskapene der holder. Lavest på statistikken ligger familiene i sørstatene der prosentandelen er bare 41,8.
Best i Minnesota
Enkelte stater kommer noe bedre ut enn snittet. I nord scorer «norske» Minnesota høyt med 57 prosent mens Utah har 56,5 prosent intakte familier. Disse to kommer best ut av de 50 statene. Verst er det i Mississippi der kun 34 prosent av ekteskapene holder gjennom barnas oppvekst.
Fordelt på etniske grupper, er det asiatene som er mest trofaste (65,8 prosent) mens svarte er helt nede 16,7 prosent ifølge undersøkelsen.
Finland topper Europa-listen over skilsmisser per 1 000 gifte. Deretter følger Sverige og Danmark, mens sammenligningene i skilsmissestatistikken viser at Norge jevnt over plasserer seg på et lavere nivå enn resten av Norden.
Skilsmissene i et enkeltår kan telles enkeltvis, eller de ses i sammenheng
med antall gifte personer, og beregnet på sistnevnte måte er Norden samlet
i øvre halvdel. Finland topper Europa-listen med 7 skilsmisser per 1 000 gifte personer, deretter følger Sverige, med 6,6. Danmark lå på tredjeplass i 1999 med 6,3 skilsmisser per 1 000 gifte. Norge og Island, med henholdsvis 5,2 og 4,9 per 1 000, havnet litt lengre ned på listen. Mønsteret ellers i Europa er ikke entydig, men katolske land som Italia og
Irland ligger lavest med rundt 1 skilsmisse per 1 000 gifte. Andre katolske land som Frankrike og Portugal derimot, hadde høyere andeler, slik at Sør-Europa ikke framstår enhetlig på dette området.
Skilsmissetallene i de ulike landene i Europa, inkludert de nordiske, vil
variere, det være seg over tid, i forhold til sosial og legal aksept og ut fra "risikobestanden" for å nevne noen forhold. For eksempel fantes det ikke skilsmissetall for Irland før 1997, da det ikke var adgang til skilsmisse der.
Med ved forskjeller i forekomst, blir sammenligningsmåtene viktige; absolutte tall må blant annet ses i sammenheng med hvor mange som egentlig
kan skille seg og hvordan aldersfordelingen i befolkningen er. I denne artikkelen er det særlig de nordiske landene som sammenlignes, det skyldes begrensninger på sammenlignbare data fra andre land.
Hvorfor er skilsmisse tallene så mye lavere i Katolske land enn det er i protestantiske land? Det er p.g.a. at en ikke godtar gjengifte, ferdig arbeid.
Dernest så er famiesamholdet sterkere blant mange katolikere og det blir sett ned på når en ikke klarer å holde i sammen som ektefolk etc.
Relatert link: http://tosko.no/inc/img/Davids%20vitnesb..pdf
http://brage.bibsys.no/ssb/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_16486/1/Kap6-HaugeByberg.pdf
lørdag 26. november 2011
fredag 25. november 2011
Nr. 263: Jesus er ikke den eneste sanne Gud, men den eneste sanne Guds sønn!
Nr. 263:
Jesus er ikke den eneste sanne Gud, men den eneste sanne Guds sønn!
Treenighetslærerne leser ikke korrekt Norsk når de leser at Guds sønn = Gud. Jesus er ikke den eneste sanne Gud men hans sønn, den førstefødte!
DE APOSTOLISKE fedre er blitt anerkjent av romerkirken som ledende religiøse lærere i de første århundrer etter Kristi fødsel. Hva de lærte, er av interesse.
Justinus martyr, som døde omkring år 165 e.Kr., omtalte Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som en skapt engel, som «en annen enn den Gud som skapte alle ting». Han sa at Jesus var underordnet Gud og «aldri [gjorde] noe uten det som universets Skaper ville at han skulle gjøre og si».
Irenaeus, som døde omkring år 200 e.Kr., sa at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse var atskilt fra Gud og underordnet ham. Han viste at Jesus ikke er jevnbyrdig med den «sanne og eneste Gud», som er «over alle, og som det ikke finnes noen ved siden av».
Clemens Alexandrinus, som døde omkring år 215 e.Kr., kalte Jesus i hans førmenneskelige tilværelse «en skapning», mens han omtalte Gud som «den uskapte og uforgjengelige og eneste sanne Gud». Han sa at Sønnen «er nest etter den eneste allmektige Far», men ikke jevnbyrdig med ham.
Tertullianus, som døde omkring år 230 e.Kr., lærte om Guds overhøyhet. Han sa: «Faderen er en annen enn Sønnen, ettersom han er større, liksom den som avler, er en annen enn den som blir avlet, liksom den som utsender, er en annen enn den som blir utsendt.» Han sa også: «Det var en tid da Sønnen ikke var til. . . . Før alle ting var Gud alene.»
Hippolytus, som døde omkring år 235 e.Kr., sa at Gud er «den ene Gud, den første og den eneste, alles Skaper og Herre». «Ikke noe er like evig som han . . . Men han var én, alene, og fordi han ville det, frembrakte han noe som ikke hadde vært til før», slik som da han skapte sin enbårne Sønn — Jesus i hans førmenneskelige tilværelse.
Origenes, som døde omkring år 250 e.Kr., sa at «Faderen og Sønnen er to substanser . . . to ting hva deres vesen angår», og at «sammenlignet med Faderen er [Sønnen] et meget lite lys».
Historikeren Alvan Lamson oppsummerer de historiske kjensgjerninger på denne måten:
«Læren om treenigheten, som er så utbredt i vår tid, . . . får ingen støtte i det språk Justinus [martyr] bruker, og denne iakttagelsen kan utvides til å omfatte alle de før-nikenske fedre, det vil si alle kristne skribenter i de tre århundrene etter Kristi fødsel. De taler riktignok om Faderen, Sønnen og . . . Den Hellige Ånd, men ikke som jevnbyrdige, ikke som ett vesen, ikke som Tre i Én, i noen av de betydninger treenighetslærens tilhengere gir adgang til. Det stikk motsatte er tilfellet.»
I bibelsk språkbruk står «navn» ofte for «ry» eller omdømme. (1Kr 14: 17; se EN; NB; NW, fotn.) Å sette ut et dårlig rykte (bokst.: navn) om noen betydde å rette falske anklager mot vedkommende og derved skade hans omdømme. (5Mo 22: 19) At ens navn ble ’forkastet som noe ondt’, betydde at man mistet sitt gode omdømme. (Lu 6: 22) Da menneskene etter vannflommen i opposisjon til Jehova begynte å bygge et tårn og en by, var det for å gjøre seg «et berømt navn». (1Mo 11: 3, 4)
På den annen side lovte Gud Herren å gjøre Abrams (Abrahams) navn stort hvis han ville forlate sitt land og sine slektninger og dra til et annet land. (1Mo 12: 1, 2) At dette løftet ble oppfylt, blir bekreftet av at det den dag i dag er få personer fra oldtiden som har fått et så stort navn som Abraham, især som et eksempel på en enestående tro. Millioner hevder fortsatt at de på grunn av sin kjødelige avstamning er arvinger til den velsignelsen som ble uttalt over Abraham. Jehova gjorde på lignende måte Davids navn stort ved å velsigne ham og gi ham seier over Israels fiender. – 1Sa 18: 30; 2Sa 7: 9.
Ved fødselen har et menneske ikke noe omdømme, og det navnet det da får, er derfor ikke stort mer enn en merkelapp. Av den grunn sies det i Forkynneren 7: 1: «Et navn er bedre enn god olje, og dødsdagen bedre enn den dagen en ble født.»
Det er ikke når et menneske blir født, men først i løpet av dets levetid at dets «navn» får virkelig betydning i den forstand at det identifiserer vedkommende enten som en som øver rettferdighet, eller som en som gjør det som er ondt. (Ord 22: 1)
Fordi Jesus var trofast inntil døden, ble hans navn det ene navn «som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved», og han «arvet et navn som er mer fortreffelig» enn englenes. (Apg 4: 12; He 1: 3, 4) Når det gjaldt Salomo, ble det uttrykt forhåpninger om at hans navn skulle bli «enda herligere» enn Davids, men han endte sine dager med et dårlig navn, ettersom han hadde falt fra den sanne tilbedelse. (1Kg 1: 47; 11: 6, 9–11) «De ondes navn kommer til å råtne bort», eller bli en ubehagelig stank. (Ord 10: 7) Derfor er et godt navn «å foretrekke framfor stor rikdom». – Ord 22: 1.
Man vet også at Massoretene inndelte De hebraiske skrifter i vers. Senere, på 1200-tallet, ble de inndelt i kapitler. Den første hele bibelen med den nåværende kapittel- og versinndelingen var Robert Estiennes franske bibel, som ble utgitt i 1553. Og det har aldri stått Den Hellige Ånd som pernonlig pronomen, hellig ånd som er upersonlig pronomen.
I Matteus 28: 19 er det tale om «Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn». Et «navn» kan bety noe annet enn et egennavn. Når man på norsk sier «i lovens navn» eller «i sannhetens navn», sikter man ikke til en person.
Man sikter i det første tilfellet til det loven står for, dens myndighet, og i det andre tilfellet til det som sannheten står for, det den krever.
Skriftstedene sier ikke at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er jevnbyrdige eller like evige, eller at alle er Gud.
En virksom kraft
Bibelens bruk av uttrykket «Den Hellige Ånd» viser at denne ånd er en kontrollert kraft som Jehova Gud bruker for å gjennomføre en rekke av sine hensikter. Den kan til en viss grad sammenlignes med elektrisiteten, en kraft som kan brukes til å utføre mange forskjellige former for arbeid.
I 1. Mosebok 1: 2 sier Bibelen at «Guds Ånd [hebraisk: ru′ach] svevet over vannet». Her var Guds ånd hans «virksomme kraft» (NW) som formet jorden. — Se også Today’s English Version (TEV).
Gud bruker sin ånd for å opplyse dem som tjener ham. David bad: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd [ru′ach] skal lede meg på de jevne stier.» (Salme 143: 10) Da 70 dugelige menn ble utnevnt til å hjelpe Moses, sa Gud til ham: «Jeg vil ta av den Ånd [ru′ach] som er over deg, og gi til dem.» — 4. Mosebok 11: 17.
Bibelske profetier ble nedskrevet da Guds menn ble «drevet av Den Hellige Ånd [gresk: fra pneu′ma]». (2. Peter 1: 20, 21) På denne måten ble Bibelen «inspirert av Gud» (gresk: The‧o′pneu‧stos, som betyr «Gud-åndet»). (2. Timoteus 3: 16, Det nye testamente på moderne norsk [NTM]) Og den hellige ånd ledet visse mennesker slik at de så syner eller fikk profetiske drømmer. — 2. Samuelsbok 23: 2; Joel 3: 1, 2; Lukas 1: 67; Apostlenes gjerninger 1: 16; 2: 32, 33.
Etter at Jesus var blitt døpt, drev den hellige ånd ham ut i ørkenen. (Markus 1: 12) Ånden var som en ild i Guds tjenere, slik at de ble aktivisert ved denne kraften. Og den hjalp dem til å tale på en frimodig og modig måte. — Mika 3: 8; Apostlenes gjerninger 7: 55—60; 18: 25; Romerne 12: 11; 1. Tessaloniker 5: 19.
Ved sin ånd fullbyrder Gud sine dommer over mennesker og nasjoner. (Jesaja 30: 27, 28, NW; 59: 18, 19, NW) Og Guds ånd kan nå overalt og virke til gagn for mennesker, men den kan også gå dem imot. — Salme 139: 7—12.
Kraft over det normale
Bibelen sier at da Jesus ble døpt, kom den hellige ånd ned over ham som en due, ikke i menneskeskikkelse. (Markus 1: 10) Denne Guds virksomme kraft satte Jesus i stand til å helbrede syke og å oppreise døde. Som Lukas 5: 17 sier: «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.»
Guds ånd satte også Jesu disipler i stand til å gjøre mirakuløse ting. Apostlenes gjerninger 2: 1—4 forteller at disiplene var samlet på pinsedagen da det ’med ett kom et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne’.Så den hellige ånd gav Jesus og andre tjenere for Gud makt til å gjøre ting som mennesker vanligvis ikke kunne gjøre.
Men finnes det ikke skriftsteder som taler om den hellige ånd i slike vendinger at det ser ut som om det dreier seg om en person? Jo, men legg merke til hva den katolske teologen Edmund Fortman sier om dette: «Selv om denne ånd ofte blir beskrevet i slike vendinger at det ser ut som om det dreier seg om en person, synes det å være helt klart at [de hebraiske skrifters] hellige skribenter aldri oppfattet denne ånd som en særskilt person eller fremstilte den som det.» — The Triune God.
I Bibelen er det ikke uvanlig at noe blir personifisert. Det sies at visdommen har barn. (Lukas 7: 35, EN) Synden og døden blir omtalt som konger. (Romerne 5: 14, 21, NW; se også LB.) I 1. Mosebok 4: 7 sier The New English Bible (NE): «Synden er en demon som står sammenkrøket ved døren», og personifiserer på den måten synden som en ond ånd som står sammenkrøket ved Kains dør. Men synden er naturligvis ikke en åndeperson, og det at den hellige ånd blir personifisert, gjør heller ikke den til en åndeperson.
På lignende måte sies det i 1. Johannes 5: 6—8 (NE) at ikke bare ånden, men også «vannet og blodet» er «vitner». Men vann og blod er åpenbart ikke personer, og den hellige ånd er heller ikke en person. Dette er i harmoni med at Bibelen vanligvis omtaler den hellige ånd som noe upersonlig, for eksempel når den omtaler den parallelt med vann og med ild. (Matteus 3: 11; Markus 1: 8) Mennesker oppfordres til å bli fylt av hellig ånd i stedet for å fylle seg med vin. (Efeserne 5: 18) Det sies at de er fylt av hellig ånd på samme måte som de er fylt av visdom, tro og glede. (Apostlenes gjerninger 6: 3; 11: 24; 13: 52) Og i 2. Korinter 6: 6 blir den hellige ånd omtalt sammen med en rekke egenskaper.
Slike uttrykksmåter ville ikke være så vanlige hvis den hellige ånd i virkeligheten var en person.
Det er også verdt å merke seg at mens noen skriftsteder sier at ånden taler, er det andre skriftsteder som viser at den i virkeligheten gjorde dette gjennom mennesker eller gjennom engler. (Matteus 10: 19, 20; Apostlenes gjerninger 4: 24, 25; 28: 25; Hebreerne 2: 2) Åndens virksomhet kan i slike tilfelle sammenlignes med radiobølger som overfører budskaper fra én person til en annen, som befinner seg langt borte.
I Matteus 28: 19 tales det om «Den Hellige Ånds navn». Men ordet «navn» sikter ikke alltid til et egennavn, verken på gresk eller på norsk. Når vi sier «i lovens navn», sikter vi ikke til en person. Vi sikter til det loven står for, dens myndighet. Archibald Thomas Robertson sier: «Dette er en vanlig måte å bruke ’navn’ (onoma) på i Septuaginta og i papyrer som et uttrykk for makt eller myndighet.» (Word Pictures in the New Testament) Så en dåp ’i Den Hellige Ånds navn’ er en anerkjennelse av åndens myndighet, at den kommer fra Gud og virker i samsvar med Guds vilje.
Talsmannen
Jesus omtalte den hellige ånd som en «talsmann» eller en «Hjelper» (LB), og han sa at den skulle «lære», «veilede» og «tale». (Johannes 14: 16, 26; 16: 13) Det greske ordet han brukte for «talsmann» eller «Hjelper» (pa‧ra′kle‧tos), står i hankjønn. I sin omtale av «talsmannen» eller «Hjelperen» og det denne skulle gjøre, brukte han derfor personlige pronomener i hankjønn. (Johannes 16: 7, 8) Når det greske intetkjønnsordet for «ånd» (pneu′ma) blir brukt, blir på den annen side et pronomen i intetkjønn med rette brukt.
Ingen del av en treenighet
Forskjellige kilder innrømmer at Bibelen ikke støtter den tanke at den hellige ånd er den tredje person i en treenighet. Her er noen eksempler:
«I Det gamle testamente finner vi ingen steder noen klar tilkjennegivelse av at det er en tredje person.»
— The Catholic Encyclopedia.
«Jødene betraktet aldri ånden som en person, og det finnes heller ikke noe tungtveiende vitnesbyrd om at noen av Det gamle testamentes skribenter hadde en slik oppfatning. . . . Den Hellige Ånd blir i synoptikerne [de tre første evangeliene] og i Apostlenes gjerninger vanligvis fremstilt som en guddommelig kraft eller makt.»
— Den katolske teologen Fortman.
«Det er tydelig at GT [Det gamle testamente] ikke oppfatter Guds ånd som en person . . . Guds ånd er ganske enkelt Guds kraft. Hvis den noen ganger blir fremstilt som atskilt fra Gud, er det fordi Jahves pust virker utenfor ham.» «Det store flertall av skriftsteder i NT [Det nye testamente] åpenbarer Guds ånd som noe, ikke som noen; dette er spesielt tydelig i parallellismen mellom ånden og Guds kraft.»
— New Catholic Encyclopedia.
«I det store og hele taler Det nye testamente i likhet med Det gamle testamente om ånden som en guddommelig kraft.»
— A Catholic Dictionary.
Ut fra dette ser vi at den hellige ånd er ikke noen person og ikke noen del av en treenighet. Den hellige ånd er Guds virksomme kraft som han bruker for å gjennomføre sin vilje. Den er ikke likestilt med Gud, men står alltid til hans disposisjon og er underordnet ham.
Hva vil det så si å synde mot "ånden"?
Hvilke synder blir ikke tilgitt? Lrs også mine bibelkommentarer fra Markus evangeliet om å synde mot ånden.
Jødiske religiøse ledere i det første århundre som gjorde ondsinnet motstand mot Jesus Kristus, syndet mot den hellige ånd. De så at Guds ånd virket i Jesus da han utførte mirakler som var til ære for Jehova. Likevel hevdet disse fiendene av Kristus at han hadde sin kraft fra Satan Djevelen. De som talte bespottelig mot Guds hellige ånd på denne måten, begikk ifølge Jesus en synd som ikke ville bli tilgitt, «verken i denne tingenes ordning eller i den som skal komme». — Matteus 12: 22—32.
Bespottelse er ondskapsfull, ærekrenkende eller spottende tale. Siden det er Gud som er Kilden til den hellige ånd, er det å tale mot hans ånd det samme som å tale mot ham. Å gjøre dette uten å angre er utilgivelig. Det Jesus sa om slik synd, viser at han siktet til dem som med overlegg motarbeider Guds hellige ånds virksomhet. Når Guds ånd virket i Jesus, men hans motstandere likevel hevdet at han hadde sin kraft fra Djevelen, begikk de den synd å tale bespottelig mot ånden. Jesus erklærte derfor: «Enhver som taler bespottelig mot den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.» — Markus 3: 20—29.
Tenk også på tilfellet med Judas Iskariot. Han fulgte en uærlig kurs ved å stjele fra den pengekassen han var betrodd. (Johannes 12: 5, 6) Judas gikk senere til de jødiske herskerne og ble enig med dem om at han skulle forråde Jesus for 30 sølvstykker. Selv om han fikk samvittighetsnag etter forræderiet, angret han aldri sin overlagte synd. Judas er følgelig ikke verdig til å få en oppstandelse. Jesus kalte ham derfor «tilintetgjørelsens sønn». — Johannes 17: 12; Matteus 26: 14—16.
Apostlenes myndighet til å tilgi eller fastholde synder kom blant annet inn i bildet i tilfellet med Ananias og Saffira, som prøvde å drive falskt spill overfor den hellige ånd. Peter, som hørte Jesus si det vi kan lese i Johannes 20: 22, 23, avslørte Ananias og Saffira. Peter snakket først med Ananias, som falt død om, og da Saffira senere kom inn og holdt fast ved løgnene deres, kunngjorde Peter også hennes dom. Han tilgav henne ikke hennes synder, men sa: «Se, deres føtter som har begravet din mann, er ved døren, og de skal bære deg ut.» Da falt også hun død om. — Apostlenes gjerninger 5: 1—11.
Her brukte apostelen Peter sin spesielle myndighet til å slå fast at disse bestemte syndene var blitt fastholdt, og det kunne han gjøre fordi han hadde mirakuløs kunnskap om at Gud ikke ville tilgi Ananias’ og Saffiras synd. Det virker også som om apostlene hadde overmenneskelig innsikt i saker der de var sikre på at synder var blitt tilgitt på grunnlag av Kristi offer. De apostlene som hadde fått slik spesiell myndighet gjennom den hellige ånd, kunne altså erklære at synder var blitt tilgitt eller fastholdt.
Som vi ser som en fellesnevner er altså kunnskap. Kunnskap medfører større ansvar. Pilatus begikk ikke en så stor synd som jødenes religiøse ledere, som overgav Jesus til stattholderen, eller som Judas, som forrådte sin Herre. (Joh 19: 11; 17: 12) Jesus sa til datidens fariseere at hvis de var blinde, ville de ikke ha noen synd. Med det mente han tydeligvis at Gud kunne tilgi deres synder hvis de skyldtes uvitenhet; men ettersom de benektet at de var uvitende, ’forble deres synd’. (Joh 9: 39–41)
Jesus sa at de ikke hadde noen «unnskyldning for sin synd» ettersom de hørte de kraftfulle ord han talte, og var vitne til de mektige gjerninger han gjorde ved at Guds ånd virket på ham. (Joh 15: 22–24; Lu 4: 18) De som i ord eller handling med vitende og vilje spottet Guds hellige ånd når den ble åpenbart på denne måten, ville gjøre seg skyldige i «evig synd» og kunne ikke få tilgivelse.
New Catholic Encyclopedia sier om det at kirken antok den hedenske treenighetslæren:
«Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre. Men det er nettopp denne formuleringen som i første rekke kan gjøre krav på betegnelsen treenighetsdogmet. Blant de apostoliske fedre hadde det ikke vært noe som overhodet nærmet seg en slik tankegang eller et slikt perspektiv.»
Jødedommen
Jødedommen er, for å si det enkelt, et folks religion. En som går over til jødedommen, slutter seg derfor både til det jødiske folk og den jødiske religion. Jødedommen er en monoteistisk religion i ordets strengeste forstand og hevder at Gud griper inn i menneskenes historie, særlig i forbindelse med jødene. Jødenes gudsdyrkelse omfatter en rekke årlige høytider og forskjellige skikker.
Det finnes ingen trosbekjennelser eller dogmer som blir godtatt av alle jøder, men en sentral del av tilbedelsen i synagogen går ut på å bekjenne at Gud er én, slik det blir uttrykt i Sjema, en bønn som er basert på 5. Mosebok 6: 4: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.»
Denne troen på én Gud ble gitt videre til kristendommen og islam. Rabbineren dr. J. H. Hertz sier: «Denne opphøyde erklæringen om absolutt monoteisme var en krigserklæring mot all polyteisme . . . Samtidig utelukker Sjema den kristne trosbekjennelses treenighet som en vanhelligelse av Guds enhet.»
Islam
Muslimer ikke ser på treenighetslæren som en sann Bibelsk lære. Dette er også intressant, da også muslimer ser på Bibelen som Guds Ord
Da Muhammed stod fram, hadde de to første religionene etter hans oppfatning avveket fra sannhetens vei. Ifølge noen islamske kommentatorer antyder Koranen at jøder og kristne vil bli forkastet, når den sier: «Ikke deres [vei], som har vakt Din vrede, eller deres, som har valgt den falske lei.» (Sure 1: 7)
På hvilken måte hadde de slått inn på en gal vei?
En kommentar til Koranen sier: «Bokens [Bibelens] folk handlet urett: jødene ved å bryte sin pakt og bakvaske Maria og Jesus . . . og de kristne ved å opphøye apostelen Jesus til Guds like» ved hjelp av treenighetslæren. — Sure 4: 153—176, AYA.
Islams viktigste lære er, i all enkelhet, det som kalles shahādah, trosbekjennelsen, og som enhver muslim kan utenat: «La ilāh illa Allāh; Muḥammad rasūl Allāh» (Det er ingen Gud uten Allah; Muhammed er Allahs sendebud). Dette stemmer med Koranens ord: «Deres Gud er én Gud, der er ingen Gud unntatt Ham, den Barmhjertige, den Nåderike.» (Sure 2: 158)
Koranen sier om Guds stilling: «Tro på Gud, og Hans sendebud, og si ikke, ’(Gud er) tre’. La det være, til deres eget beste! Gud er én Gud!» (Sure 4: 169)
Den katolske teologen Hans Küng sier i en bok han har skrevet om kristendommen og verdensreligionene, at treenighetslæren er en av grunnene til at kirkesamfunnene ikke har hatt noen større fremgang blant ikke-kristne folkeslag.
Han sier: «Selv velinformerte muslimer kan rett og slett ikke fatte tanken om en treenighet, noe jødene til nå heller ikke har kunnet gjøre. . . . Det at treenighetslæren skjelner mellom én Gud og tre hypostaser, tilfredsstiller ikke muslimene, som snarere blir forvirret enn opplyst av teologiske uttrykk som kommer fra syrisk, gresk og latin.
Muslimene ser det hele som en lek med ord. . . .
Hvorfor skulle noen ønske å legge noe til begrepet om Guds enhet og egenart som bare kan utvanne eller oppheve denne enhet og egenart?»
— Christianity and the World Religions
Spotter man ikke da Gud, når man spotter DHÅ hvis disse er en guddom?
Hvordan kan man da få tilgivelse for den ene og ikke andre?
Hvis DHÅ og Jesus er En, så kan man spørre seg hvorfor røveren som spottet Jesus, også fikk løfte om å få komme i paradiset?
Spottet han ikke da DHÅ, når han spottet Jesus?
Når og hvordan vet man hvem som er hva hvis de alle er en?
Men for å se litt nærmere på det med synde mot Guds ånd:
Bespottelse er ondskapsfull, ærekrenkende eller spottende tale. Siden det er Gud som er Kilden til den hellige ånd, er det å tale mot hans ånd det samme som å tale mot ham.
Å gjøre dette uten å angre er utilgivelig. Det Jesus sa om slik synd, viser at han siktet til dem som med overlegg motarbeider Guds hellige ånds virksomhet. Når Jehovas ånd virket i Jesus, men hans motstandere likevel hevdet at han hadde sin kraft fra Djevelen, begikk de den synd å tale bespottelig mot ånden. Jesus erklærte derfor: «Enhver som taler bespottelig mot den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.»
— Markus 3: 20—29.
Tenk også på tilfellet med Judas Iskariot. Han fulgte en uærlig kurs ved å stjele fra den pengekassen han var betrodd. (Johannes 12: 5, 6) Judas gikk senere til de jødiske herskerne og ble enig med dem om at han skulle forråde Jesus for 30 sølvstykker. Selv om han fikk samvittighetsnag etter forræderiet, angret han aldri sin overlagte synd. Judas er følgelig ikke verdig til å få en oppstandelse. Jesus kalte ham derfor «tilintetgjørelsens sønn». — Johannes 17: 12; Matteus 26: 14—16.
Er ideen om en treenighet kommet fra Bibelen, eller er det andre kilder som tyder på at dette er en lære som har kommet som påvirkning av andre kilder?
I OLDTIDENS verden, helt tilbake til Babylonia, var det vanlig å tilbe hedenske guder i grupper på tre, triader. Tilbedelse av triader var også utbredt i Egypt, Hellas og Roma da Kristus var på jorden, og i århundrene før og etter hans tid. Etter apostlenes død begynte slike hedenske trosoppfatninger å trenge inn i kristendommen.
Historikeren Will Durant sa: «Kristendommen ødela ikke hedendommen; den antok den. . . . Fra Egypt kom tankene om en guddommelig treenighet.» Og i sin bok om egyptisk religion framholder Siegfried Morenz: «Treenigheten var en hovedbeskjeftigelse for egyptiske teologer . . . Tre guder forenes og behandles som et enkelt vesen og blir tiltalt i entall. I denne henseende har den egyptiske teologis åndelige innhold direkte tilknytning til kristen teologi.» — Egyptian Religion.
Kirkens menn i Alexandria i Egypt i slutten av det tredje og begynnelsen av det fjerde århundre, blant andre Athanasius, bar tydelig preg av denne innflytelsen når de formulerte tanker som førte fram til treenighetslæren. Deres egen innflytelse vokste, så Morenz anser «aleksandrinsk teologi som bindeleddet mellom den egyptiske religiøse arv og kristendommen».
I forordet til Edward Gibbons verk om kristendommens historie leser vi: «Hvis hedendommen ble erobret av kristendommen, er det like sant at kristendommen ble fordervet av hedendommen. De første kristnes uforfalskede lære om guddommen . . . ble av romerkirken forandret til det uforståelige dogmet om treenigheten. Mange av de hedenske læresetningene, som ble oppfunnet av egypterne og idealisert av Platon, ble bevart som noe som var vel verd å tro på.»
— History of Christianity.
Et verk om religionskunnskap bemerker at mange sier at treenighetslæren «er en forvanskning som er lånt fra de hedenske religionene og innpodet i den kristne tro». (A Dictionary of Religious Knowledge) Og en bok om hedendom og kristendom sier at treenighetslærens «opprinnelse er helt og holdent hedensk».
— The Paganism in Our Christianity.
Det er grunnen til at James Hastings skrev følgende: «I indisk religion møter vi for eksempel den trinitariske gruppe som består av Brahma, Shiva og Vishnu, og i egyptisk religion den trinitariske gruppe som består av Osiris, Isis og Horus . . . Det er heller ikke bare i historiske religioner at vi finner at Gud blir betraktet som en treenighet. Vi husker særlig det nyplatonske syn på den høyeste eller siste og fundamentale virkelighet», som er «triadisk representert». (Encyclopædia of Religion and Ethics)
Hva har den greske filosofen Platon med treenighetslæren å gjøre?
PLATON levde, etter det man tror, fra 428 til 347 f.Kr. Han framholdt ikke treenighetslæren i den form den har i dag, men hans filosofi banet veien for denne læren. Senere oppstod det filosofiske bevegelser som hadde triadiske anskuelser, og disse var påvirket av Platons tanker om Gud og naturen.
Et fransk oppslagsverk sier dette om Platons innflytelse: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.»
— Nouveau Dictionnaire Universel.
Et annet oppslagsverk viser hvilken innflytelse denne greske filosofien hadde: «Læren om Logos og treenigheten fikk sin form fra de greske kirkefedre, som . . . var sterkt påvirket, direkte eller indirekte, av den platonske filosofi . . . Det kan ikke benektes at feil og forvanskninger fikk innpass i kirken fra dette hold.»
— The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge.
En bok om kirken i de første tre århundrer sier: «Treenighetslæren ble utformet gradvis og på et forholdsvis sent tidspunkt. . . . den skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne skrifter å gjøre; . . . den utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av kirkefedre som gjorde bruk av Platons prinsipper.»
— The Church of the First Three Centuries.
Innen utgangen av det tredje århundre var «kristendommen» og de nye platonske filosofiske oppfatningene blitt uatskillelige. Som Adolf Harnack framholder i sin bok om dogmehistorie, ble kirkens lære «solid rotfestet i hellenismens [den hedenske greske tenknings] jord. Dermed ble den et mysterium for det store flertall av kristne».
— Outlines of the History of Dogma.
Kirken hevdet at dens nye læresetninger var basert på Bibelen. Men Harnack sier: «I realiteten legitimerte den den hellenske spekulasjon i sin midte, de overtroiske synspunkter og skikker fra hedensk mysteriedyrkelse.»
Professor Andrews Norton sa dette om treenighetslæren: «Vi kan følge denne lærens historie bakover i tiden og oppdager at den har sitt utspring, ikke i den kristne åpenbaring, men i den platonske filosofi . . . Treenighetslæren er ikke en lære som skriver seg fra Kristus og hans apostler, men en fiksjon som skriver seg fra de senere platonikeres skole.»
— A Statement of Reasons.
LOGISK?
Kan det ventes at de kristne skal tro at Gud, flere hundre år etter Kristi tid og etter at han hadde inspirert nedskrivningen av Bibelen, ville støtte utformingen av en lære som hadde vært ukjent for hans tjenere i tusenvis av år, en lære som er et ’uutgrunnelig mysterium’ som ligger «utenfor den menneskelige fatteevne», en lære som hadde en hedensk bakgrunn, og som ’i stor utstrekning var et spørsmål om kirkepolitikk’?
"Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik"
Jesus var skapt i Guds bilde - som også resten av Guds sønner var. Hva vil det så si at at han ikke så på det som et "rov" å være Gud lik? Han ønsket seg ikke å gjøre seg selv lik Gud (i motsettning til Satan, som ønsker å bli tilbedt). Jesus inrettet seg etter Guds styre, uten å trakte etter (jage etter som et rovdyr jager etter et bytte) å være lik Gud. For å si det på en annen måte: "ikke tenkte på en bemektigelse, nemlig at han skulle være Gud lik"
"men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske"
Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, er det fremste eksemplet på en som har en selvoppofrende ånd. I sin førmenneskelige tilværelse må han ha levd et liv som i høyeste grad var stimulerende og tilfredsstillende. Han stod i et nært og fortrolig forhold til sin Far og til mange andre engler (engel betyr budbærer som Jesus også var). I tillegg fikk han bruke sine evner i utfordrende og spennende virksomhet som «mesterarbeider». (Ordspråkene 8: 30, 31) Han befant seg i en situasjon som langt overgår hva som helst som selv det rikeste menneske på jorden har kunnet glede seg over. Som den som var nest etter Jehova Gud, hadde han en opphøyd og privilegert stilling i himmelen.
Likevel «uttømte [Jesus] seg selv og tok en slaves skikkelse og kom til å være i menneskers likhet». (Filipperne 2: 7) Han gav villig avkall på alle sine personlige fordeler ved å bli menneske og ofre sitt liv som en løsepenge for å råde bot på den skade Satan har forvoldt. (1. Mosebok 3: 1—7; Markus 10: 45) Det betydde at han måtte leve blant syndige mennesker i en verden som ligger i Satan Djevelens makt. (1. Johannes 5: 19) Det betydde også at han måtte tåle personlig ubehag og besvær. Men Jesus Kristus var fast bestemt på å gjøre sin Fars vilje, uansett hva det ville koste ham. (Matteus 26: 39; Johannes 5: 30; 6: 38) Hans kjærlighet og lojalitet ble dermed satt på den aller største prøve.
Hvor langt var han villig til å gå? Ifølge apostelen Paulus «ydmyket han seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl». — Filipperne 2: 8.
Viser dette at Jesus er Gud? Nei, det viser oss hvor fantastisk selvoppofrende og ydmyk Jesus er. Han vil jo virkelig ikke gå i opposisjon mot Jehova. Hva var belønningen for at han lydig tok den store oppgaven som Gud hadde lagt på han?
Hvis vi tar med også vers 9, så får vi svaret:
"Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, 10 så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden,"
Kan en som allerede er Allmektig, bli opphøyd? Eller tyder dette på at Jesus fikk mer myndighet etter at han kom tilbake til sin kjære Far?
Disse versene lærer oss veldig masse som er viktig å ta med seg. Men ikke at det er en treenighet. Hva med en tjenerskikkelse?
Som i det synlige skaperverk er det en rangordning i åndeverdenen, blant englene. Den fremste engelen, både hva makt og myndighet angår, er Mikael, erkeengelen. Og Gabriel som alltid åpenbarer seg på vegne av Gud (Da 10: 13, 21; 12: 1; Jud 9; Åp 12: 7, Lukas 1).
En gruppe av engler som har høy rang, både hva privilegier og ære angår, er serafene. (Jes 6: 2, 6) Kjerubene er nevnt oftere i Bibelen (omkring 90 ganger), og på grunnlag av beskrivelsen av deres oppgaver og ansvarsområder er det tydelig at også de innehar en spesiell posisjon blant englene. (1Mo 3: 24; Ese 10: 1–22) Dernest har man den store skaren av engler (sendebud) som Gud bruker for å kommunisere med menneskene. Det å overbringe budskaper er imidlertid ikke det eneste de gjør.
Som representanter for Den Høyeste Gud har de ansvaret for å gjennomføre hans hensikt, enten det gjelder beskyttelse og utfrielse av hans folk eller tilintetgjørelse av de onde. – 1Mo 19: 1–26.
Vi vet også at Gud skapte menneskene slik at de var «litt lavere enn engler» (He 2:7).
Kol. 1: 15, 16: «Han [Jesus Kristus] er den usynlige Guds bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte [all skapnings førstefødte, dansk 1907, NV; all skapningens førstefødte, EG; førstefødt av all skapning, Studiebibelen (Oslo 1981)]. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden.»
I hvilken forstand er Jesus Kristus «den førstefødte av alt det skapte»?
1) Treenighetslærens tilhengere sier at ’førstefødt’ her betyr fremst, høyest, mest fremtredende, og at vi må forstå det slik at Kristus ikke er en del av det skapte, men den mest fremtredende i forhold til dem som ble skapt. (Slik er det også tolket i 1978-overs.) Hvis dette er riktig og treenighetslæren er sann, kan vi spørre: Hvorfor sies det ikke også at Faderen og den hellige ånd er den førstefødte av alt det skapte? Bibelen bruker dette uttrykket bare om Sønnen. Den vanlige betydningen av ’førstefødt’ tilsier at Jesus er den eldste i Jahves familie av sønner.
2) Før Kolosserne 1: 15 forekommer uttrykket ’førstefødt’ en rekke ganger i Bibelen, og når det brukes om levende skapninger, er meningen vanligvis den samme — den førstefødte tilhører en gruppe. «Israels førstefødte» er en av Israels sønner; «den førstefødte sønn av Farao» er et medlem av faraos familie; «de førstefødte av storfeet» tilhører selv storfeet. Hva er det så som får noen til å tillegge dette uttrykket en annen betydning i Kolosserne 1: 15? Er det den måten dette uttrykket brukes på i Bibelen, eller er det en trossetning som de allerede har, og som de prøver å finne bevis for?
3) Utelukker Kolosserne 1: 16, 17 at Jesus er blitt skapt? Det sies der: «I ham er alt blitt skapt . . . alt er skapt ved ham og til ham.» Det greske ordet som her er gjengitt med «alt», er pạnta, en bøyningsform av pas. I Lukas 13: 2 blir det gjengitt med «alle andre» i 1978-overs., EN og LB, mens NTM og EG sier «alle de andre». (Se også Lukas 21: 29, 1978-overs., LB, NTM, og Filipperne 2: 21, 1978-overs., LB.) I samsvar med alt det andre som Bibelen sier om Sønnen, tillegger NV pạnta den samme betydning i Kolosserne 1: 16, 17. Deler av dette skriftstedet lyder der slik: «Ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt . . . Alle andre ting er blitt skapt ved ham og for ham.» Derved blir det vist at han er en skapning, at også han er skapt av Gud.
For et problem for mennesker som ønsker å bli kjent med Gud, er jo at hans navn ikke benyttes. I løpet av 100-tallet eller 200-tallet e.v.t. erstattet avskriverne Guds navn, Jehova, med ordene Kỵrios (Herre) og Theọs (Gud) i avskrifter av Septuaginta, en oversettelse av De hebraiske skrifter til gresk.
I andre oversettelser, for eksempel den latinske Vulgata, Douay-oversettelsen (basert på Vulgata) og King James Version, samt mange nyere oversettelser (NO, EN, NB, GN, AT, RS, NIV, TEV) har man fulgt en lignende praksis. Man har byttet ut Guds navn med uttrykkene «Gud» og «Herren», noen ganger skrevet med store bokstaver for å markere at de blir benyttet i stedet for tetragrammet, Guds navn.
Så det du har bitt deg merke i er helt rett - oversettelser har fjærnet Guds navn. Var det dette Jesus sier at disiplene skal be om i Fadervår?
Nå er det ikke alle steder det står "Herre", at det viser til Jehova, på samme måte som heller ikke gud alle steder viser til Jehova. Men er det riktig å bytte ut Guds navn med en tittel?
Står Jehova eller Jahve i din oversettelse alle 6973 ganger i De hebraiske skrifter og 237 ganger i De kristne greske skrifter?
Hadde det vært letter å kjenne Gud, hvis man benyttet hans navn?
Se på Romerne 10:13,14
Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på?
Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?
Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?
Her viser Paulus til Joel 2:32 når han skriver dette.
Vet dere hvilket navn som hører hjemme der?
Ser dere verdien av det å kjenne navnet?
Vi kan granske litt på Johannes 1:1. Det var jo tross alt det som var grunnen til at jødene i Berøa var av et edlere sinn - at de gransket skriftene nøye. (Apg 17:10,11)
JOHANNES 1: 1 har denne ordlyden i mange bibeloversettelser, blant annet den norske av 1978/85: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Treenighetslærens tilhengere hevder at dette betyr at «Ordet» (gresk: ho lo′gos), som kom til jorden som Jesus Kristus, var den allmektige Gud selv.
Men legg merke til at sammenhengen også her danner grunnlaget for en nøyaktig forståelse. Også oversettelsen av 1978/85 sier: «Ordet var hos Gud.» En som er «hos» en annen person, kan ikke være den samme som den andre personen. Et tidsskrift som behandler bibelsk litteratur (Journal of Biblical Literature), som er redigert av jesuitten Joseph A. Fitzmyer, sier i overensstemmelse med dette at hvis den siste delen av Johannes 1: 1 skulle forstås i betydningen «Guden», den høyeste Gud, ville dette «være i strid med den foregående setningen», som sier at Ordet var hos Gud.
I Johannes 1: 1 forekommer det greske substantivet the‧os′ (gud) to ganger. Den første gangen sikter det til den allmektige Gud, som Ordet var hos («og Ordet [lo′gos] var hos Gud [en form av the‧os′]»). Foran den første forekomsten av the‧os′ står ordet ton, en form av den greske bestemte artikkel, som viser til en bestemt identitet, en særskilt person, i dette tilfellet den allmektige Gud («og Ordet var hos Gud [Guden]»).
Derimot står det ingen artikkel foran the‧os′ andre gangen ordet forekommer i Johannes 1: 1. En ordrett oversettelse ville derfor lyde slik: «og gud var Ordet.» Men vi har sett at mange oversettelser gjengir dette andre the‧os′ (som her er predikativ, predikatsord) med «guddommelig», «av guddomsart» eller «en gud». På hvilket grunnlag gjør de dette?
Gresk har en bestemt artikkel (som på norsk er etterstilt, Guden, Ordet), men ikke en ubestemt artikkel (en, ei, et). Når den bestemte artikkelen ikke står foran et substantiv som er predikativ (predikatsord), kan substantivet altså være ubestemt, alt etter hva sammenhengen viser.
Tidsskriftet Journal of Biblical Literature sier at konstruksjoner «der et predikativ uten artikkel står foran verbet, har først og fremst en kvalitativ betydning». Som dette tidsskriftet sier, innebærer det at lo′gos kan sammenlignes med en gud. Det sier også følgende om Johannes 1: 1: «Predikativets kvalitative innhold er så fremtredende at substantivet [the‧os′] ikke kan betraktes som bestemt.»
Johannes 1: 1 fremhever altså Ordets kvalitet, en egenskap hos ham, nemlig at han var «guddommelig», «av guddomsart», «en gud», men ikke den allmektige Gud. Dette er i samsvar med resten av Bibelen, som viser at Jesus, som her blir kalt «Ordet» i sin rolle som Guds Talsmann, var en lydig underordnet som ble sendt til jorden av sin overordnede, den allmektige Gud.
Det finnes mange andre vers i Bibelen hvor omtrent alle oversettere konsekvent setter inn den ubestemte artikkel der den greske tekst har samme setningsbygning som her. Den norske oversettelsen av 1978/85 sier for eksempel i Markus 6: 49 at da disiplene så Jesus gå på vannet, «trodde de det var et gjenferd». På gresk er det ingen ubestemt artikkel («et») foran «gjenferd». Men nesten alle oversettelser setter den inn fordi en ordrett oversettelse, «det var gjenferd», ikke ville passe i sammenhengen. Det forholder seg på lignende måte i Johannes 1: 1. Siden dette skriftstedet viser at Ordet var hos Gud, kunne han ikke være «Gud», men var «en gud» eller «guddommelig».
Joseph Henry Thayer, en teolog og greskkyndig som var med på å utarbeide American Standard Version, sa rett og slett: «Logos var guddommelig, ikke det guddommelige Vesen selv.» Og jesuitten John L. McKenzie skrev: «Strengt tatt bør Jn 1: 1 oversettes . . .’ordet var et guddommelig vesen’.» — Dictionary of the Bible.
I strid med en regel?
Noen hevder imidlertid at slike gjengivelser er i strid med en regel for gresk grammatikk som ble framholdt av greskeksperten E. C. Colwell i 1933. Han hevdet at et substantiv som står som predikativ på gresk, «har [den bestemte] artikkelen når det følger etter verbet; det har ikke [den bestemte] artikkelen når det står foran verbet». Med dette mente han at et substantiv som står som predikativ foran verbet, skulle forstås som om det hadde den bestemte artikkel foran. I Johannes 1: 1 står det andre substantivet (the‧os′), predikativet, foran verbet — «og [the‧os′] var Ordet». Colwell hevdet altså at Johannes 1: 1 skulle lyde «og Gud[en] var Ordet».
Men tenk over bare to eksempler som vi finner i Johannes 8: 44. Der sier Jesus om Djevelen: «Han har vært en morder», og «han er en løgner». Akkurat som i Johannes 1: 1 står predikativene (substantivene «morder» og «løgner») foran verbene («har vært» og «er») på gresk. Det er ingen ubestemt artikkel foran noen av substantivene, for det finnes ingen ubestemt artikkel på gresk. Men de fleste oversettelser setter inn ordet «en», fordi den greske grammatikk og sammenhengen krever det. — Se også slike skriftsteder som Markus 11: 32 og Johannes 4: 19; 6: 70; 9: 17; 10: 1; 12: 6.
Krever sammenhengen en ubestemt artikkel i Johannes 1: 1? Ja, for hele Bibelen vitner om at Jesus ikke er den allmektige Gud. Det som bør være retningsgivende for oversetteren i slike tilfelle, er derfor ikke Colwells usikre grammatiske regel, men sammenhengen. Og det fremgår av de mange oversettelsene som setter inn den ubestemte artikkel, «en», i Johannes 1: 1 og andre steder, at mange greskkyndige ikke er enige i en slik kunstig regel, og at den ikke er i samsvar med Guds Ord.
Ingen motsetning
Er det å si at Jesus er «en gud», i strid med Bibelens lære om at det bare er én Gud? Nei, for av og til bruker Bibelen denne betegnelsen om mektige skapninger. Salme 8: 6 (NW) lyder slik: «Du gjorde ham [mennesket] også litt ringere enn gudlignende [hebraisk: ʼelo‧him′]», det vil si englene. Da Jesus forsvarte seg mot jødene, som anklaget ham for å hevde at han var Gud, sa han: «De som Guds ord kom til, blir . . . i loven kalt guder.» Her er det snakk om menneskelige dommere. (Johannes 10: 34, 35; Salme 82: 1—6) Og Satan blir omtalt som «denne verdens gud» i 2. Korinter 4: 4.
Hva sier Bibelen om Gud og Jesus?
Hvis noen leste Bibelen fra perm til perm uten å ha noen forutfattet mening om en treenighet, ville de da selv ha dannet seg en slik oppfatning? Nei, det ville de ikke.
For en objektiv leser er det helt tydelig at bare Gud er den Allmektige, Skaperen, at han er atskilt og forskjellig fra enhver annen, og at Jesus, også i sin førmenneskelige tilværelse, er atskilt og forskjellig fra Gud, en skapning, som er underordnet Gud.
En bibelske lære som går ut på at Gud er én, blir kalt monoteisme. Og L. L. Paine, som er professor i kirkehistorie, gir uttrykk for at monoteismen i sin reneste form ikke gir rom for læren om en treenighet: «Det gamle testamente er strengt monoteistisk. Gud er ett personlig vesen. Den oppfatning at læren om en treenighet skulle finnes der, . . . er fullstendig uten noe grunnlag.»
Ble den monoteistiske oppfatning forandret etter at Jesus kom til jorden? Paine svarer: «På dette punkt er det ikke noe brudd mellom Det gamle testamente og Det nye testamente. Den monoteistiske tradisjon fortsetter. Jesus var jøde, og han ble opplært i Det gamle testamentes skrifter av jødiske foreldre. Hans lære var tvers igjennom jødisk; den var ganske visst et nytt evangelium, men ikke en ny teologi. . . . Og han godtok og trodde selv på den jødiske monoteismes viktige skriftsted: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.’»
Disse ordene står i 5. Mosebok 6: 4. Den katolske oversettelsen The New Jerusalem Bible (NJB) gjengir dette skriftstedet slik: «Hør, Israel: Jahve vår Gud er den ene, den eneste Jahve.» I dette versets grammatiske oppbygning er det ikke noe som antyder at ordet «ene» betyr noe annet enn én person.
Den kristne apostelen Paulus antydet heller ikke at det hadde funnet sted en forandring i Guds natur, selv ikke etter at Jesus hadde kommet til jorden. Han skrev: «Gud er én.» — Galaterne 3: 20; se også 1. Korinter 8: 4—6.
Gjennom hele Bibelen blir Gud tusener av ganger omtalt som én person. Når han taler, er det som et udelt enkeltvesen. Bibelen kunne ikke være klarere på dette punkt. Som Gud uttrykker det: «Jeg er Jehova. Det er mitt navn; og jeg gir ingen annen min ære.» (Jesaja 42: 8, NW) «Jeg er Herren [Jehova, NW] din Gud . . . Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (Uthevet av oss) — 2. Mosebok 20: 2, 3.
Hvorfor skulle alle bibelskribentene under inspirasjon omtale Gud som én person hvis han i virkeligheten var tre personer? Hvilken hensikt ville det tjene, bortsett fra å villede folk? Hvis Gud bestod av tre personer, ville han naturligvis ha fått sine bibelskribenter til å gjøre det helt klart, slik at det ikke kunne herske noen tvil om det. I det minste ville de som skrev ned de kristne greske skrifter, og som personlig var i kontakt med Guds egen Sønn, ha gjort det. Men de gjorde det ikke.
Det bibelskribentene har gjort helt klart, er i stedet at Gud er én Person — et unikt, udelt Vesen, som ikke har noen som er hans like: «Jeg er Herren [Jehova, NW], det er ingen annen, foruten meg er det ingen Gud.» (Jesaja 45: 5) «Du alene, du som har navnet Herren [Jehova, NW], er Den Høyeste over hele jorden.» — Salme 83: 19.
Jesus kalte Gud «den eneste sanne Gud». (Johannes 17: 3) Han omtalte aldri Gud som en guddom som består av flere personer. Det er grunnen til at ingen annen enn Jehova blir kalt den Allmektige i Bibelen. Hvis andre var blitt omtalt som det, ville det ha vært i strid med betydningen av ordet «allmektig». Verken Jesus eller den hellige ånd blir noen gang kalt det, for det er bare Jehova som er den Høyeste. I 1. Mosebok 17: 1 erklærer han: «Jeg er Gud Den Allmektige.» Og 2. Mosebok 18: 11 sier: «Herren [Jehova, NW] er større enn alle guder.»
I de hebraiske skrifter har ordet ʼeloh′ah (gud) to flertallsformer, nemlig ʼelo‧him′ og ʼelo‧heh′. Disse flertallsformene viser vanligvis til Jehova, og de blir da oversatt med entallsordet «Gud». Viser disse flertallsformene at Gud er en treenighet? Nei, de gjør ikke det. William Smith sier: «Den fantasifulle oppfatning at [ʼelo‧him′] sikter til en treenighet av personer i guddommen, finner nå neppe støtte blant filologer. Enten er det det grammatikere kaller majestetsflertall, eller så betegner det den guddommelige styrkes fylde, summen av de krefter som Gud fremviser.» — A Dictionary of the Bible.
Et vitenskapelig tidsskrift som drøfter semittiske språk, sier om ʼelo‧him′: «Ordet [settes] nesten uten unntagelse . . . sammen med et verbal i entall og tar adjektivisk attributt i entall.» (The American Journal of Semitic Languages and Literatures) Tittelen ʼelo‧him′ forekommer for eksempel 35 ganger i skapelsesberetningen, og hver gang er det verbet som beskriver hva Gud sa og gjorde, i entall. (1. Mosebok 1: 1 til 2: 4) Dette tidsskriftet trekker derfor følgende slutning: «ʼElo‧him′ må snarere forklares som en forsterkende flertallsform, som betegner storhet og majestet.»
ʼElo‧him′ betyr ikke «personer», men «guder». De som hevder at dette ordet betegner en treenighet, gjør seg derfor til polyteister, tilbedere av mer enn én Gud. Hvordan kan vi si det? Fordi det ville bety at det var tre guder i treenigheten. Men nesten alle som støtter treenighetslæren, forkaster den oppfatning at treenigheten består av tre atskilte guder.
Bibelen bruker også ordene ʼelo‧him′ og ʼelo‧heh′ når den omtaler flere falske guder. (2. Mosebok 12: 12; 20: 23) Men andre ganger kan det siktes til en enkelt falsk gud, for eksempel da filisterne talte om «Dagon, guden [ʼelo‧heh′] sin». (Dommerne 16: 23, 24) Ba’al blir kalt «gud» (ʼelo‧him′). (1. Kongebok 18: 27) Ordet brukes dessuten om mennesker. (Salme 82: 1, 6) Moses fikk beskjed om at han skulle tjene som «Gud» (ʼelo‧him′) for Aron og for farao. — 2. Mosebok 4: 16; 7: 1.
Når titlene ʼelo‧him′ og ʼelo‧heh′ blir brukt om falske guder og til og med om mennesker, er det innlysende at det ikke betyr at de enkelte var flere guder. Det at ordet ʼelo‧him′ eller ʼelo‧heh′ blir brukt om Jehova, betyr heller ikke at han er mer enn én person, spesielt ikke når vi tar i betraktning det vitnesbyrd Bibelen for øvrig kommer med.
Jesus, en særskilt skapning
Da Jesus var på jorden, var han et menneske, skjønt han var fullkommen, ettersom Gud hadde overført Jesu livskraft til Marias morsliv. (Matteus 1: 18—25) Dette var imidlertid ikke hans begynnelse. Han sa selv at han hadde «steget ned fra himmelen». (Johannes 3: 13) Det var derfor bare naturlig at han senere sa til sine etterfølgere: «Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» — Johannes 6: 62.
Jesus hadde altså en tilværelse i himmelen før han kom til jorden. Men var det som en av personene i en allmektig, evig, treenig Gud? Nei, for Bibelen viser tydelig at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse var et skapt åndevesen, akkurat som engler var åndevesener som var blitt skapt av Gud. Verken englene eller Jesus hadde eksistert før de ble skapt.
I sin førmenneskelige tilværelse var Jesus «all skapningens førstefødte». (Kolosserne 1: 15, Erik Gunnes’ oversettelse [EG]; se også NJB) Han var «Guds skapnings begynnelse». (Åpenbaringen 3: 14, Lyder Bruns oversettelse [LB]) Ordet «begynnelse» (gresk: ar‧khe′) kan ikke med rette fortolkes dit hen at Jesus var den som ’påbegynte’ Guds skapning. Noen oversettelser gjengir ordet ar‧khe′ med «opphavet», men i sine bibelske skrifter bruker Johannes forskjellige former av dette greske ordet over 20 ganger, og de har alltid den vanlige betydningen «begynnelse».
Ja, Jesus ble skapt av Gud som Guds usynlige skapnings begynnelse, som den første av Guds usynlige skapninger.
Legg merke til hvor godt disse uttalelsene om Jesu opprinnelse svarer til de uttalelser den symbolske «visdommen» i den bibelske boken Ordspråkene kommer med: «Herren [Jehova, NW] skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. Før fjellene ble senket ned, før haugene ble til, ble jeg født, før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump.» (Ordspråkene 8: 12, 22, 25, 26, eldre norsk oversettelse [EN]) Selv om ordet «visdommen» blir brukt for å personifisere den som Gud skapte, er de fleste bibelforskere enige om at det egentlig er et billedlig uttrykk som blir brukt om Jesus som en åndeskapning i hans førmenneskelige tilværelse.
Som «visdommen» i sin førmenneskelige tilværelse sier Jesus videre at han var «verksmester hos [Gud]». (Ordspråkene 8: 30, EN) I harmoni med denne rollen som verksmester sier Kolosserne 1: 16 om Jesus at «alt er skapt ved ham».
Det var altså ved hjelp av sin «verksmester» den allmektige Gud skapte alle andre ting. Bibelen oppsummerer det hele på denne måten: «For oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting . . . Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting.» — 1. Korinter 8: 6.
Det var uten tvil til denne verksmesteren Gud sa: «La oss skape mennesker i vårt bilde.» (1. Mosebok 1: 26) Noen har hevdet at ordene «oss» og «vårt» i denne uttalelsen antyder at det er tale om en treenighet. Men hvis du sa: ’La oss lage noe til oss selv’, ville ingen normalt oppfatte dette som om du mente at du var sammensatt av flere personer. Du mente ganske enkelt at to eller flere personer skulle samarbeide om noe. Slik var det også da Gud brukte ordene «oss» og «vårt». Han talte ganske enkelt til en annen person, hans første åndeskapning, verksmesteren Jesus i hans førmenneskelige tilværelse.
Bibelen omtaler det å søke sannheten som en prosess hvor man stadig lærer nye ting. Dette betyr naturligvis at man også må korrigere seg etterhvert som at man evt. ser at man har feil oppfattelse her eller der - da blir man styrt av kunnskap og ikke blind tro.
For hvis det er en ting Bibelen virkelig oppfordrer oss til å gjøre, så er det jo nettopp det - studere og undersøke for å kunne ta til seg nøyaktig kunnskap.
Min oppfattelse er at de som tror på treenigheten ikke er helt sikkre selv på dette selv - da ingen egentlig svarer det samme når man snakker med dem.
Utenfor en kirke her i Oslo står det noe slikt som "Jeg forstår deg ikke - men jeg tror (eler stoler - hukser ikke) på deg". Det syntest jeg setter ord på den utrolige mangelen på svar som finnes i kristenheten i dag.
Jesus er ikke den eneste sanne Gud, men den eneste sanne Guds sønn!
Treenighetslærerne leser ikke korrekt Norsk når de leser at Guds sønn = Gud. Jesus er ikke den eneste sanne Gud men hans sønn, den førstefødte!
DE APOSTOLISKE fedre er blitt anerkjent av romerkirken som ledende religiøse lærere i de første århundrer etter Kristi fødsel. Hva de lærte, er av interesse.
Justinus martyr, som døde omkring år 165 e.Kr., omtalte Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som en skapt engel, som «en annen enn den Gud som skapte alle ting». Han sa at Jesus var underordnet Gud og «aldri [gjorde] noe uten det som universets Skaper ville at han skulle gjøre og si».
Irenaeus, som døde omkring år 200 e.Kr., sa at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse var atskilt fra Gud og underordnet ham. Han viste at Jesus ikke er jevnbyrdig med den «sanne og eneste Gud», som er «over alle, og som det ikke finnes noen ved siden av».
Clemens Alexandrinus, som døde omkring år 215 e.Kr., kalte Jesus i hans førmenneskelige tilværelse «en skapning», mens han omtalte Gud som «den uskapte og uforgjengelige og eneste sanne Gud». Han sa at Sønnen «er nest etter den eneste allmektige Far», men ikke jevnbyrdig med ham.
Tertullianus, som døde omkring år 230 e.Kr., lærte om Guds overhøyhet. Han sa: «Faderen er en annen enn Sønnen, ettersom han er større, liksom den som avler, er en annen enn den som blir avlet, liksom den som utsender, er en annen enn den som blir utsendt.» Han sa også: «Det var en tid da Sønnen ikke var til. . . . Før alle ting var Gud alene.»
Hippolytus, som døde omkring år 235 e.Kr., sa at Gud er «den ene Gud, den første og den eneste, alles Skaper og Herre». «Ikke noe er like evig som han . . . Men han var én, alene, og fordi han ville det, frembrakte han noe som ikke hadde vært til før», slik som da han skapte sin enbårne Sønn — Jesus i hans førmenneskelige tilværelse.
Origenes, som døde omkring år 250 e.Kr., sa at «Faderen og Sønnen er to substanser . . . to ting hva deres vesen angår», og at «sammenlignet med Faderen er [Sønnen] et meget lite lys».
Historikeren Alvan Lamson oppsummerer de historiske kjensgjerninger på denne måten:
«Læren om treenigheten, som er så utbredt i vår tid, . . . får ingen støtte i det språk Justinus [martyr] bruker, og denne iakttagelsen kan utvides til å omfatte alle de før-nikenske fedre, det vil si alle kristne skribenter i de tre århundrene etter Kristi fødsel. De taler riktignok om Faderen, Sønnen og . . . Den Hellige Ånd, men ikke som jevnbyrdige, ikke som ett vesen, ikke som Tre i Én, i noen av de betydninger treenighetslærens tilhengere gir adgang til. Det stikk motsatte er tilfellet.»
I bibelsk språkbruk står «navn» ofte for «ry» eller omdømme. (1Kr 14: 17; se EN; NB; NW, fotn.) Å sette ut et dårlig rykte (bokst.: navn) om noen betydde å rette falske anklager mot vedkommende og derved skade hans omdømme. (5Mo 22: 19) At ens navn ble ’forkastet som noe ondt’, betydde at man mistet sitt gode omdømme. (Lu 6: 22) Da menneskene etter vannflommen i opposisjon til Jehova begynte å bygge et tårn og en by, var det for å gjøre seg «et berømt navn». (1Mo 11: 3, 4)
På den annen side lovte Gud Herren å gjøre Abrams (Abrahams) navn stort hvis han ville forlate sitt land og sine slektninger og dra til et annet land. (1Mo 12: 1, 2) At dette løftet ble oppfylt, blir bekreftet av at det den dag i dag er få personer fra oldtiden som har fått et så stort navn som Abraham, især som et eksempel på en enestående tro. Millioner hevder fortsatt at de på grunn av sin kjødelige avstamning er arvinger til den velsignelsen som ble uttalt over Abraham. Jehova gjorde på lignende måte Davids navn stort ved å velsigne ham og gi ham seier over Israels fiender. – 1Sa 18: 30; 2Sa 7: 9.
Ved fødselen har et menneske ikke noe omdømme, og det navnet det da får, er derfor ikke stort mer enn en merkelapp. Av den grunn sies det i Forkynneren 7: 1: «Et navn er bedre enn god olje, og dødsdagen bedre enn den dagen en ble født.»
Det er ikke når et menneske blir født, men først i løpet av dets levetid at dets «navn» får virkelig betydning i den forstand at det identifiserer vedkommende enten som en som øver rettferdighet, eller som en som gjør det som er ondt. (Ord 22: 1)
Fordi Jesus var trofast inntil døden, ble hans navn det ene navn «som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved», og han «arvet et navn som er mer fortreffelig» enn englenes. (Apg 4: 12; He 1: 3, 4) Når det gjaldt Salomo, ble det uttrykt forhåpninger om at hans navn skulle bli «enda herligere» enn Davids, men han endte sine dager med et dårlig navn, ettersom han hadde falt fra den sanne tilbedelse. (1Kg 1: 47; 11: 6, 9–11) «De ondes navn kommer til å råtne bort», eller bli en ubehagelig stank. (Ord 10: 7) Derfor er et godt navn «å foretrekke framfor stor rikdom». – Ord 22: 1.
Man vet også at Massoretene inndelte De hebraiske skrifter i vers. Senere, på 1200-tallet, ble de inndelt i kapitler. Den første hele bibelen med den nåværende kapittel- og versinndelingen var Robert Estiennes franske bibel, som ble utgitt i 1553. Og det har aldri stått Den Hellige Ånd som pernonlig pronomen, hellig ånd som er upersonlig pronomen.
I Matteus 28: 19 er det tale om «Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn». Et «navn» kan bety noe annet enn et egennavn. Når man på norsk sier «i lovens navn» eller «i sannhetens navn», sikter man ikke til en person.
Man sikter i det første tilfellet til det loven står for, dens myndighet, og i det andre tilfellet til det som sannheten står for, det den krever.
Skriftstedene sier ikke at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er jevnbyrdige eller like evige, eller at alle er Gud.
En virksom kraft
Bibelens bruk av uttrykket «Den Hellige Ånd» viser at denne ånd er en kontrollert kraft som Jehova Gud bruker for å gjennomføre en rekke av sine hensikter. Den kan til en viss grad sammenlignes med elektrisiteten, en kraft som kan brukes til å utføre mange forskjellige former for arbeid.
I 1. Mosebok 1: 2 sier Bibelen at «Guds Ånd [hebraisk: ru′ach] svevet over vannet». Her var Guds ånd hans «virksomme kraft» (NW) som formet jorden. — Se også Today’s English Version (TEV).
Gud bruker sin ånd for å opplyse dem som tjener ham. David bad: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd [ru′ach] skal lede meg på de jevne stier.» (Salme 143: 10) Da 70 dugelige menn ble utnevnt til å hjelpe Moses, sa Gud til ham: «Jeg vil ta av den Ånd [ru′ach] som er over deg, og gi til dem.» — 4. Mosebok 11: 17.
Bibelske profetier ble nedskrevet da Guds menn ble «drevet av Den Hellige Ånd [gresk: fra pneu′ma]». (2. Peter 1: 20, 21) På denne måten ble Bibelen «inspirert av Gud» (gresk: The‧o′pneu‧stos, som betyr «Gud-åndet»). (2. Timoteus 3: 16, Det nye testamente på moderne norsk [NTM]) Og den hellige ånd ledet visse mennesker slik at de så syner eller fikk profetiske drømmer. — 2. Samuelsbok 23: 2; Joel 3: 1, 2; Lukas 1: 67; Apostlenes gjerninger 1: 16; 2: 32, 33.
Etter at Jesus var blitt døpt, drev den hellige ånd ham ut i ørkenen. (Markus 1: 12) Ånden var som en ild i Guds tjenere, slik at de ble aktivisert ved denne kraften. Og den hjalp dem til å tale på en frimodig og modig måte. — Mika 3: 8; Apostlenes gjerninger 7: 55—60; 18: 25; Romerne 12: 11; 1. Tessaloniker 5: 19.
Ved sin ånd fullbyrder Gud sine dommer over mennesker og nasjoner. (Jesaja 30: 27, 28, NW; 59: 18, 19, NW) Og Guds ånd kan nå overalt og virke til gagn for mennesker, men den kan også gå dem imot. — Salme 139: 7—12.
Kraft over det normale
Bibelen sier at da Jesus ble døpt, kom den hellige ånd ned over ham som en due, ikke i menneskeskikkelse. (Markus 1: 10) Denne Guds virksomme kraft satte Jesus i stand til å helbrede syke og å oppreise døde. Som Lukas 5: 17 sier: «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.»
Guds ånd satte også Jesu disipler i stand til å gjøre mirakuløse ting. Apostlenes gjerninger 2: 1—4 forteller at disiplene var samlet på pinsedagen da det ’med ett kom et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne’.Så den hellige ånd gav Jesus og andre tjenere for Gud makt til å gjøre ting som mennesker vanligvis ikke kunne gjøre.
Men finnes det ikke skriftsteder som taler om den hellige ånd i slike vendinger at det ser ut som om det dreier seg om en person? Jo, men legg merke til hva den katolske teologen Edmund Fortman sier om dette: «Selv om denne ånd ofte blir beskrevet i slike vendinger at det ser ut som om det dreier seg om en person, synes det å være helt klart at [de hebraiske skrifters] hellige skribenter aldri oppfattet denne ånd som en særskilt person eller fremstilte den som det.» — The Triune God.
I Bibelen er det ikke uvanlig at noe blir personifisert. Det sies at visdommen har barn. (Lukas 7: 35, EN) Synden og døden blir omtalt som konger. (Romerne 5: 14, 21, NW; se også LB.) I 1. Mosebok 4: 7 sier The New English Bible (NE): «Synden er en demon som står sammenkrøket ved døren», og personifiserer på den måten synden som en ond ånd som står sammenkrøket ved Kains dør. Men synden er naturligvis ikke en åndeperson, og det at den hellige ånd blir personifisert, gjør heller ikke den til en åndeperson.
På lignende måte sies det i 1. Johannes 5: 6—8 (NE) at ikke bare ånden, men også «vannet og blodet» er «vitner». Men vann og blod er åpenbart ikke personer, og den hellige ånd er heller ikke en person. Dette er i harmoni med at Bibelen vanligvis omtaler den hellige ånd som noe upersonlig, for eksempel når den omtaler den parallelt med vann og med ild. (Matteus 3: 11; Markus 1: 8) Mennesker oppfordres til å bli fylt av hellig ånd i stedet for å fylle seg med vin. (Efeserne 5: 18) Det sies at de er fylt av hellig ånd på samme måte som de er fylt av visdom, tro og glede. (Apostlenes gjerninger 6: 3; 11: 24; 13: 52) Og i 2. Korinter 6: 6 blir den hellige ånd omtalt sammen med en rekke egenskaper.
Slike uttrykksmåter ville ikke være så vanlige hvis den hellige ånd i virkeligheten var en person.
Det er også verdt å merke seg at mens noen skriftsteder sier at ånden taler, er det andre skriftsteder som viser at den i virkeligheten gjorde dette gjennom mennesker eller gjennom engler. (Matteus 10: 19, 20; Apostlenes gjerninger 4: 24, 25; 28: 25; Hebreerne 2: 2) Åndens virksomhet kan i slike tilfelle sammenlignes med radiobølger som overfører budskaper fra én person til en annen, som befinner seg langt borte.
I Matteus 28: 19 tales det om «Den Hellige Ånds navn». Men ordet «navn» sikter ikke alltid til et egennavn, verken på gresk eller på norsk. Når vi sier «i lovens navn», sikter vi ikke til en person. Vi sikter til det loven står for, dens myndighet. Archibald Thomas Robertson sier: «Dette er en vanlig måte å bruke ’navn’ (onoma) på i Septuaginta og i papyrer som et uttrykk for makt eller myndighet.» (Word Pictures in the New Testament) Så en dåp ’i Den Hellige Ånds navn’ er en anerkjennelse av åndens myndighet, at den kommer fra Gud og virker i samsvar med Guds vilje.
Talsmannen
Jesus omtalte den hellige ånd som en «talsmann» eller en «Hjelper» (LB), og han sa at den skulle «lære», «veilede» og «tale». (Johannes 14: 16, 26; 16: 13) Det greske ordet han brukte for «talsmann» eller «Hjelper» (pa‧ra′kle‧tos), står i hankjønn. I sin omtale av «talsmannen» eller «Hjelperen» og det denne skulle gjøre, brukte han derfor personlige pronomener i hankjønn. (Johannes 16: 7, 8) Når det greske intetkjønnsordet for «ånd» (pneu′ma) blir brukt, blir på den annen side et pronomen i intetkjønn med rette brukt.
Ingen del av en treenighet
Forskjellige kilder innrømmer at Bibelen ikke støtter den tanke at den hellige ånd er den tredje person i en treenighet. Her er noen eksempler:
«I Det gamle testamente finner vi ingen steder noen klar tilkjennegivelse av at det er en tredje person.»
— The Catholic Encyclopedia.
«Jødene betraktet aldri ånden som en person, og det finnes heller ikke noe tungtveiende vitnesbyrd om at noen av Det gamle testamentes skribenter hadde en slik oppfatning. . . . Den Hellige Ånd blir i synoptikerne [de tre første evangeliene] og i Apostlenes gjerninger vanligvis fremstilt som en guddommelig kraft eller makt.»
— Den katolske teologen Fortman.
«Det er tydelig at GT [Det gamle testamente] ikke oppfatter Guds ånd som en person . . . Guds ånd er ganske enkelt Guds kraft. Hvis den noen ganger blir fremstilt som atskilt fra Gud, er det fordi Jahves pust virker utenfor ham.» «Det store flertall av skriftsteder i NT [Det nye testamente] åpenbarer Guds ånd som noe, ikke som noen; dette er spesielt tydelig i parallellismen mellom ånden og Guds kraft.»
— New Catholic Encyclopedia.
«I det store og hele taler Det nye testamente i likhet med Det gamle testamente om ånden som en guddommelig kraft.»
— A Catholic Dictionary.
Ut fra dette ser vi at den hellige ånd er ikke noen person og ikke noen del av en treenighet. Den hellige ånd er Guds virksomme kraft som han bruker for å gjennomføre sin vilje. Den er ikke likestilt med Gud, men står alltid til hans disposisjon og er underordnet ham.
Hva vil det så si å synde mot "ånden"?
Hvilke synder blir ikke tilgitt? Lrs også mine bibelkommentarer fra Markus evangeliet om å synde mot ånden.
Jødiske religiøse ledere i det første århundre som gjorde ondsinnet motstand mot Jesus Kristus, syndet mot den hellige ånd. De så at Guds ånd virket i Jesus da han utførte mirakler som var til ære for Jehova. Likevel hevdet disse fiendene av Kristus at han hadde sin kraft fra Satan Djevelen. De som talte bespottelig mot Guds hellige ånd på denne måten, begikk ifølge Jesus en synd som ikke ville bli tilgitt, «verken i denne tingenes ordning eller i den som skal komme». — Matteus 12: 22—32.
Bespottelse er ondskapsfull, ærekrenkende eller spottende tale. Siden det er Gud som er Kilden til den hellige ånd, er det å tale mot hans ånd det samme som å tale mot ham. Å gjøre dette uten å angre er utilgivelig. Det Jesus sa om slik synd, viser at han siktet til dem som med overlegg motarbeider Guds hellige ånds virksomhet. Når Guds ånd virket i Jesus, men hans motstandere likevel hevdet at han hadde sin kraft fra Djevelen, begikk de den synd å tale bespottelig mot ånden. Jesus erklærte derfor: «Enhver som taler bespottelig mot den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.» — Markus 3: 20—29.
Tenk også på tilfellet med Judas Iskariot. Han fulgte en uærlig kurs ved å stjele fra den pengekassen han var betrodd. (Johannes 12: 5, 6) Judas gikk senere til de jødiske herskerne og ble enig med dem om at han skulle forråde Jesus for 30 sølvstykker. Selv om han fikk samvittighetsnag etter forræderiet, angret han aldri sin overlagte synd. Judas er følgelig ikke verdig til å få en oppstandelse. Jesus kalte ham derfor «tilintetgjørelsens sønn». — Johannes 17: 12; Matteus 26: 14—16.
Apostlenes myndighet til å tilgi eller fastholde synder kom blant annet inn i bildet i tilfellet med Ananias og Saffira, som prøvde å drive falskt spill overfor den hellige ånd. Peter, som hørte Jesus si det vi kan lese i Johannes 20: 22, 23, avslørte Ananias og Saffira. Peter snakket først med Ananias, som falt død om, og da Saffira senere kom inn og holdt fast ved løgnene deres, kunngjorde Peter også hennes dom. Han tilgav henne ikke hennes synder, men sa: «Se, deres føtter som har begravet din mann, er ved døren, og de skal bære deg ut.» Da falt også hun død om. — Apostlenes gjerninger 5: 1—11.
Her brukte apostelen Peter sin spesielle myndighet til å slå fast at disse bestemte syndene var blitt fastholdt, og det kunne han gjøre fordi han hadde mirakuløs kunnskap om at Gud ikke ville tilgi Ananias’ og Saffiras synd. Det virker også som om apostlene hadde overmenneskelig innsikt i saker der de var sikre på at synder var blitt tilgitt på grunnlag av Kristi offer. De apostlene som hadde fått slik spesiell myndighet gjennom den hellige ånd, kunne altså erklære at synder var blitt tilgitt eller fastholdt.
Som vi ser som en fellesnevner er altså kunnskap. Kunnskap medfører større ansvar. Pilatus begikk ikke en så stor synd som jødenes religiøse ledere, som overgav Jesus til stattholderen, eller som Judas, som forrådte sin Herre. (Joh 19: 11; 17: 12) Jesus sa til datidens fariseere at hvis de var blinde, ville de ikke ha noen synd. Med det mente han tydeligvis at Gud kunne tilgi deres synder hvis de skyldtes uvitenhet; men ettersom de benektet at de var uvitende, ’forble deres synd’. (Joh 9: 39–41)
Jesus sa at de ikke hadde noen «unnskyldning for sin synd» ettersom de hørte de kraftfulle ord han talte, og var vitne til de mektige gjerninger han gjorde ved at Guds ånd virket på ham. (Joh 15: 22–24; Lu 4: 18) De som i ord eller handling med vitende og vilje spottet Guds hellige ånd når den ble åpenbart på denne måten, ville gjøre seg skyldige i «evig synd» og kunne ikke få tilgivelse.
New Catholic Encyclopedia sier om det at kirken antok den hedenske treenighetslæren:
«Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre. Men det er nettopp denne formuleringen som i første rekke kan gjøre krav på betegnelsen treenighetsdogmet. Blant de apostoliske fedre hadde det ikke vært noe som overhodet nærmet seg en slik tankegang eller et slikt perspektiv.»
Jødedommen
Jødedommen er, for å si det enkelt, et folks religion. En som går over til jødedommen, slutter seg derfor både til det jødiske folk og den jødiske religion. Jødedommen er en monoteistisk religion i ordets strengeste forstand og hevder at Gud griper inn i menneskenes historie, særlig i forbindelse med jødene. Jødenes gudsdyrkelse omfatter en rekke årlige høytider og forskjellige skikker.
Det finnes ingen trosbekjennelser eller dogmer som blir godtatt av alle jøder, men en sentral del av tilbedelsen i synagogen går ut på å bekjenne at Gud er én, slik det blir uttrykt i Sjema, en bønn som er basert på 5. Mosebok 6: 4: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.»
Denne troen på én Gud ble gitt videre til kristendommen og islam. Rabbineren dr. J. H. Hertz sier: «Denne opphøyde erklæringen om absolutt monoteisme var en krigserklæring mot all polyteisme . . . Samtidig utelukker Sjema den kristne trosbekjennelses treenighet som en vanhelligelse av Guds enhet.»
Islam
Muslimer ikke ser på treenighetslæren som en sann Bibelsk lære. Dette er også intressant, da også muslimer ser på Bibelen som Guds Ord
Da Muhammed stod fram, hadde de to første religionene etter hans oppfatning avveket fra sannhetens vei. Ifølge noen islamske kommentatorer antyder Koranen at jøder og kristne vil bli forkastet, når den sier: «Ikke deres [vei], som har vakt Din vrede, eller deres, som har valgt den falske lei.» (Sure 1: 7)
På hvilken måte hadde de slått inn på en gal vei?
En kommentar til Koranen sier: «Bokens [Bibelens] folk handlet urett: jødene ved å bryte sin pakt og bakvaske Maria og Jesus . . . og de kristne ved å opphøye apostelen Jesus til Guds like» ved hjelp av treenighetslæren. — Sure 4: 153—176, AYA.
Islams viktigste lære er, i all enkelhet, det som kalles shahādah, trosbekjennelsen, og som enhver muslim kan utenat: «La ilāh illa Allāh; Muḥammad rasūl Allāh» (Det er ingen Gud uten Allah; Muhammed er Allahs sendebud). Dette stemmer med Koranens ord: «Deres Gud er én Gud, der er ingen Gud unntatt Ham, den Barmhjertige, den Nåderike.» (Sure 2: 158)
Koranen sier om Guds stilling: «Tro på Gud, og Hans sendebud, og si ikke, ’(Gud er) tre’. La det være, til deres eget beste! Gud er én Gud!» (Sure 4: 169)
Den katolske teologen Hans Küng sier i en bok han har skrevet om kristendommen og verdensreligionene, at treenighetslæren er en av grunnene til at kirkesamfunnene ikke har hatt noen større fremgang blant ikke-kristne folkeslag.
Han sier: «Selv velinformerte muslimer kan rett og slett ikke fatte tanken om en treenighet, noe jødene til nå heller ikke har kunnet gjøre. . . . Det at treenighetslæren skjelner mellom én Gud og tre hypostaser, tilfredsstiller ikke muslimene, som snarere blir forvirret enn opplyst av teologiske uttrykk som kommer fra syrisk, gresk og latin.
Muslimene ser det hele som en lek med ord. . . .
Hvorfor skulle noen ønske å legge noe til begrepet om Guds enhet og egenart som bare kan utvanne eller oppheve denne enhet og egenart?»
— Christianity and the World Religions
Spotter man ikke da Gud, når man spotter DHÅ hvis disse er en guddom?
Hvordan kan man da få tilgivelse for den ene og ikke andre?
Hvis DHÅ og Jesus er En, så kan man spørre seg hvorfor røveren som spottet Jesus, også fikk løfte om å få komme i paradiset?
Spottet han ikke da DHÅ, når han spottet Jesus?
Når og hvordan vet man hvem som er hva hvis de alle er en?
Men for å se litt nærmere på det med synde mot Guds ånd:
Bespottelse er ondskapsfull, ærekrenkende eller spottende tale. Siden det er Gud som er Kilden til den hellige ånd, er det å tale mot hans ånd det samme som å tale mot ham.
Å gjøre dette uten å angre er utilgivelig. Det Jesus sa om slik synd, viser at han siktet til dem som med overlegg motarbeider Guds hellige ånds virksomhet. Når Jehovas ånd virket i Jesus, men hans motstandere likevel hevdet at han hadde sin kraft fra Djevelen, begikk de den synd å tale bespottelig mot ånden. Jesus erklærte derfor: «Enhver som taler bespottelig mot den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.»
— Markus 3: 20—29.
Tenk også på tilfellet med Judas Iskariot. Han fulgte en uærlig kurs ved å stjele fra den pengekassen han var betrodd. (Johannes 12: 5, 6) Judas gikk senere til de jødiske herskerne og ble enig med dem om at han skulle forråde Jesus for 30 sølvstykker. Selv om han fikk samvittighetsnag etter forræderiet, angret han aldri sin overlagte synd. Judas er følgelig ikke verdig til å få en oppstandelse. Jesus kalte ham derfor «tilintetgjørelsens sønn». — Johannes 17: 12; Matteus 26: 14—16.
Er ideen om en treenighet kommet fra Bibelen, eller er det andre kilder som tyder på at dette er en lære som har kommet som påvirkning av andre kilder?
I OLDTIDENS verden, helt tilbake til Babylonia, var det vanlig å tilbe hedenske guder i grupper på tre, triader. Tilbedelse av triader var også utbredt i Egypt, Hellas og Roma da Kristus var på jorden, og i århundrene før og etter hans tid. Etter apostlenes død begynte slike hedenske trosoppfatninger å trenge inn i kristendommen.
Historikeren Will Durant sa: «Kristendommen ødela ikke hedendommen; den antok den. . . . Fra Egypt kom tankene om en guddommelig treenighet.» Og i sin bok om egyptisk religion framholder Siegfried Morenz: «Treenigheten var en hovedbeskjeftigelse for egyptiske teologer . . . Tre guder forenes og behandles som et enkelt vesen og blir tiltalt i entall. I denne henseende har den egyptiske teologis åndelige innhold direkte tilknytning til kristen teologi.» — Egyptian Religion.
Kirkens menn i Alexandria i Egypt i slutten av det tredje og begynnelsen av det fjerde århundre, blant andre Athanasius, bar tydelig preg av denne innflytelsen når de formulerte tanker som førte fram til treenighetslæren. Deres egen innflytelse vokste, så Morenz anser «aleksandrinsk teologi som bindeleddet mellom den egyptiske religiøse arv og kristendommen».
I forordet til Edward Gibbons verk om kristendommens historie leser vi: «Hvis hedendommen ble erobret av kristendommen, er det like sant at kristendommen ble fordervet av hedendommen. De første kristnes uforfalskede lære om guddommen . . . ble av romerkirken forandret til det uforståelige dogmet om treenigheten. Mange av de hedenske læresetningene, som ble oppfunnet av egypterne og idealisert av Platon, ble bevart som noe som var vel verd å tro på.»
— History of Christianity.
Et verk om religionskunnskap bemerker at mange sier at treenighetslæren «er en forvanskning som er lånt fra de hedenske religionene og innpodet i den kristne tro». (A Dictionary of Religious Knowledge) Og en bok om hedendom og kristendom sier at treenighetslærens «opprinnelse er helt og holdent hedensk».
— The Paganism in Our Christianity.
Det er grunnen til at James Hastings skrev følgende: «I indisk religion møter vi for eksempel den trinitariske gruppe som består av Brahma, Shiva og Vishnu, og i egyptisk religion den trinitariske gruppe som består av Osiris, Isis og Horus . . . Det er heller ikke bare i historiske religioner at vi finner at Gud blir betraktet som en treenighet. Vi husker særlig det nyplatonske syn på den høyeste eller siste og fundamentale virkelighet», som er «triadisk representert». (Encyclopædia of Religion and Ethics)
Hva har den greske filosofen Platon med treenighetslæren å gjøre?
PLATON levde, etter det man tror, fra 428 til 347 f.Kr. Han framholdt ikke treenighetslæren i den form den har i dag, men hans filosofi banet veien for denne læren. Senere oppstod det filosofiske bevegelser som hadde triadiske anskuelser, og disse var påvirket av Platons tanker om Gud og naturen.
Et fransk oppslagsverk sier dette om Platons innflytelse: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.»
— Nouveau Dictionnaire Universel.
Et annet oppslagsverk viser hvilken innflytelse denne greske filosofien hadde: «Læren om Logos og treenigheten fikk sin form fra de greske kirkefedre, som . . . var sterkt påvirket, direkte eller indirekte, av den platonske filosofi . . . Det kan ikke benektes at feil og forvanskninger fikk innpass i kirken fra dette hold.»
— The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge.
En bok om kirken i de første tre århundrer sier: «Treenighetslæren ble utformet gradvis og på et forholdsvis sent tidspunkt. . . . den skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne skrifter å gjøre; . . . den utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av kirkefedre som gjorde bruk av Platons prinsipper.»
— The Church of the First Three Centuries.
Innen utgangen av det tredje århundre var «kristendommen» og de nye platonske filosofiske oppfatningene blitt uatskillelige. Som Adolf Harnack framholder i sin bok om dogmehistorie, ble kirkens lære «solid rotfestet i hellenismens [den hedenske greske tenknings] jord. Dermed ble den et mysterium for det store flertall av kristne».
— Outlines of the History of Dogma.
Kirken hevdet at dens nye læresetninger var basert på Bibelen. Men Harnack sier: «I realiteten legitimerte den den hellenske spekulasjon i sin midte, de overtroiske synspunkter og skikker fra hedensk mysteriedyrkelse.»
Professor Andrews Norton sa dette om treenighetslæren: «Vi kan følge denne lærens historie bakover i tiden og oppdager at den har sitt utspring, ikke i den kristne åpenbaring, men i den platonske filosofi . . . Treenighetslæren er ikke en lære som skriver seg fra Kristus og hans apostler, men en fiksjon som skriver seg fra de senere platonikeres skole.»
— A Statement of Reasons.
LOGISK?
Kan det ventes at de kristne skal tro at Gud, flere hundre år etter Kristi tid og etter at han hadde inspirert nedskrivningen av Bibelen, ville støtte utformingen av en lære som hadde vært ukjent for hans tjenere i tusenvis av år, en lære som er et ’uutgrunnelig mysterium’ som ligger «utenfor den menneskelige fatteevne», en lære som hadde en hedensk bakgrunn, og som ’i stor utstrekning var et spørsmål om kirkepolitikk’?
"Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik"
Jesus var skapt i Guds bilde - som også resten av Guds sønner var. Hva vil det så si at at han ikke så på det som et "rov" å være Gud lik? Han ønsket seg ikke å gjøre seg selv lik Gud (i motsettning til Satan, som ønsker å bli tilbedt). Jesus inrettet seg etter Guds styre, uten å trakte etter (jage etter som et rovdyr jager etter et bytte) å være lik Gud. For å si det på en annen måte: "ikke tenkte på en bemektigelse, nemlig at han skulle være Gud lik"
"men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske"
Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, er det fremste eksemplet på en som har en selvoppofrende ånd. I sin førmenneskelige tilværelse må han ha levd et liv som i høyeste grad var stimulerende og tilfredsstillende. Han stod i et nært og fortrolig forhold til sin Far og til mange andre engler (engel betyr budbærer som Jesus også var). I tillegg fikk han bruke sine evner i utfordrende og spennende virksomhet som «mesterarbeider». (Ordspråkene 8: 30, 31) Han befant seg i en situasjon som langt overgår hva som helst som selv det rikeste menneske på jorden har kunnet glede seg over. Som den som var nest etter Jehova Gud, hadde han en opphøyd og privilegert stilling i himmelen.
Likevel «uttømte [Jesus] seg selv og tok en slaves skikkelse og kom til å være i menneskers likhet». (Filipperne 2: 7) Han gav villig avkall på alle sine personlige fordeler ved å bli menneske og ofre sitt liv som en løsepenge for å råde bot på den skade Satan har forvoldt. (1. Mosebok 3: 1—7; Markus 10: 45) Det betydde at han måtte leve blant syndige mennesker i en verden som ligger i Satan Djevelens makt. (1. Johannes 5: 19) Det betydde også at han måtte tåle personlig ubehag og besvær. Men Jesus Kristus var fast bestemt på å gjøre sin Fars vilje, uansett hva det ville koste ham. (Matteus 26: 39; Johannes 5: 30; 6: 38) Hans kjærlighet og lojalitet ble dermed satt på den aller største prøve.
Hvor langt var han villig til å gå? Ifølge apostelen Paulus «ydmyket han seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl». — Filipperne 2: 8.
Viser dette at Jesus er Gud? Nei, det viser oss hvor fantastisk selvoppofrende og ydmyk Jesus er. Han vil jo virkelig ikke gå i opposisjon mot Jehova. Hva var belønningen for at han lydig tok den store oppgaven som Gud hadde lagt på han?
Hvis vi tar med også vers 9, så får vi svaret:
"Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, 10 så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden,"
Kan en som allerede er Allmektig, bli opphøyd? Eller tyder dette på at Jesus fikk mer myndighet etter at han kom tilbake til sin kjære Far?
Disse versene lærer oss veldig masse som er viktig å ta med seg. Men ikke at det er en treenighet. Hva med en tjenerskikkelse?
Som i det synlige skaperverk er det en rangordning i åndeverdenen, blant englene. Den fremste engelen, både hva makt og myndighet angår, er Mikael, erkeengelen. Og Gabriel som alltid åpenbarer seg på vegne av Gud (Da 10: 13, 21; 12: 1; Jud 9; Åp 12: 7, Lukas 1).
En gruppe av engler som har høy rang, både hva privilegier og ære angår, er serafene. (Jes 6: 2, 6) Kjerubene er nevnt oftere i Bibelen (omkring 90 ganger), og på grunnlag av beskrivelsen av deres oppgaver og ansvarsområder er det tydelig at også de innehar en spesiell posisjon blant englene. (1Mo 3: 24; Ese 10: 1–22) Dernest har man den store skaren av engler (sendebud) som Gud bruker for å kommunisere med menneskene. Det å overbringe budskaper er imidlertid ikke det eneste de gjør.
Som representanter for Den Høyeste Gud har de ansvaret for å gjennomføre hans hensikt, enten det gjelder beskyttelse og utfrielse av hans folk eller tilintetgjørelse av de onde. – 1Mo 19: 1–26.
Vi vet også at Gud skapte menneskene slik at de var «litt lavere enn engler» (He 2:7).
Kol. 1: 15, 16: «Han [Jesus Kristus] er den usynlige Guds bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte [all skapnings førstefødte, dansk 1907, NV; all skapningens førstefødte, EG; førstefødt av all skapning, Studiebibelen (Oslo 1981)]. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden.»
I hvilken forstand er Jesus Kristus «den førstefødte av alt det skapte»?
1) Treenighetslærens tilhengere sier at ’førstefødt’ her betyr fremst, høyest, mest fremtredende, og at vi må forstå det slik at Kristus ikke er en del av det skapte, men den mest fremtredende i forhold til dem som ble skapt. (Slik er det også tolket i 1978-overs.) Hvis dette er riktig og treenighetslæren er sann, kan vi spørre: Hvorfor sies det ikke også at Faderen og den hellige ånd er den førstefødte av alt det skapte? Bibelen bruker dette uttrykket bare om Sønnen. Den vanlige betydningen av ’førstefødt’ tilsier at Jesus er den eldste i Jahves familie av sønner.
2) Før Kolosserne 1: 15 forekommer uttrykket ’førstefødt’ en rekke ganger i Bibelen, og når det brukes om levende skapninger, er meningen vanligvis den samme — den førstefødte tilhører en gruppe. «Israels førstefødte» er en av Israels sønner; «den førstefødte sønn av Farao» er et medlem av faraos familie; «de førstefødte av storfeet» tilhører selv storfeet. Hva er det så som får noen til å tillegge dette uttrykket en annen betydning i Kolosserne 1: 15? Er det den måten dette uttrykket brukes på i Bibelen, eller er det en trossetning som de allerede har, og som de prøver å finne bevis for?
3) Utelukker Kolosserne 1: 16, 17 at Jesus er blitt skapt? Det sies der: «I ham er alt blitt skapt . . . alt er skapt ved ham og til ham.» Det greske ordet som her er gjengitt med «alt», er pạnta, en bøyningsform av pas. I Lukas 13: 2 blir det gjengitt med «alle andre» i 1978-overs., EN og LB, mens NTM og EG sier «alle de andre». (Se også Lukas 21: 29, 1978-overs., LB, NTM, og Filipperne 2: 21, 1978-overs., LB.) I samsvar med alt det andre som Bibelen sier om Sønnen, tillegger NV pạnta den samme betydning i Kolosserne 1: 16, 17. Deler av dette skriftstedet lyder der slik: «Ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt . . . Alle andre ting er blitt skapt ved ham og for ham.» Derved blir det vist at han er en skapning, at også han er skapt av Gud.
For et problem for mennesker som ønsker å bli kjent med Gud, er jo at hans navn ikke benyttes. I løpet av 100-tallet eller 200-tallet e.v.t. erstattet avskriverne Guds navn, Jehova, med ordene Kỵrios (Herre) og Theọs (Gud) i avskrifter av Septuaginta, en oversettelse av De hebraiske skrifter til gresk.
I andre oversettelser, for eksempel den latinske Vulgata, Douay-oversettelsen (basert på Vulgata) og King James Version, samt mange nyere oversettelser (NO, EN, NB, GN, AT, RS, NIV, TEV) har man fulgt en lignende praksis. Man har byttet ut Guds navn med uttrykkene «Gud» og «Herren», noen ganger skrevet med store bokstaver for å markere at de blir benyttet i stedet for tetragrammet, Guds navn.
Så det du har bitt deg merke i er helt rett - oversettelser har fjærnet Guds navn. Var det dette Jesus sier at disiplene skal be om i Fadervår?
Nå er det ikke alle steder det står "Herre", at det viser til Jehova, på samme måte som heller ikke gud alle steder viser til Jehova. Men er det riktig å bytte ut Guds navn med en tittel?
Står Jehova eller Jahve i din oversettelse alle 6973 ganger i De hebraiske skrifter og 237 ganger i De kristne greske skrifter?
Hadde det vært letter å kjenne Gud, hvis man benyttet hans navn?
Se på Romerne 10:13,14
Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på?
Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?
Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?
Her viser Paulus til Joel 2:32 når han skriver dette.
Vet dere hvilket navn som hører hjemme der?
Ser dere verdien av det å kjenne navnet?
Vi kan granske litt på Johannes 1:1. Det var jo tross alt det som var grunnen til at jødene i Berøa var av et edlere sinn - at de gransket skriftene nøye. (Apg 17:10,11)
JOHANNES 1: 1 har denne ordlyden i mange bibeloversettelser, blant annet den norske av 1978/85: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Treenighetslærens tilhengere hevder at dette betyr at «Ordet» (gresk: ho lo′gos), som kom til jorden som Jesus Kristus, var den allmektige Gud selv.
Men legg merke til at sammenhengen også her danner grunnlaget for en nøyaktig forståelse. Også oversettelsen av 1978/85 sier: «Ordet var hos Gud.» En som er «hos» en annen person, kan ikke være den samme som den andre personen. Et tidsskrift som behandler bibelsk litteratur (Journal of Biblical Literature), som er redigert av jesuitten Joseph A. Fitzmyer, sier i overensstemmelse med dette at hvis den siste delen av Johannes 1: 1 skulle forstås i betydningen «Guden», den høyeste Gud, ville dette «være i strid med den foregående setningen», som sier at Ordet var hos Gud.
I Johannes 1: 1 forekommer det greske substantivet the‧os′ (gud) to ganger. Den første gangen sikter det til den allmektige Gud, som Ordet var hos («og Ordet [lo′gos] var hos Gud [en form av the‧os′]»). Foran den første forekomsten av the‧os′ står ordet ton, en form av den greske bestemte artikkel, som viser til en bestemt identitet, en særskilt person, i dette tilfellet den allmektige Gud («og Ordet var hos Gud [Guden]»).
Derimot står det ingen artikkel foran the‧os′ andre gangen ordet forekommer i Johannes 1: 1. En ordrett oversettelse ville derfor lyde slik: «og gud var Ordet.» Men vi har sett at mange oversettelser gjengir dette andre the‧os′ (som her er predikativ, predikatsord) med «guddommelig», «av guddomsart» eller «en gud». På hvilket grunnlag gjør de dette?
Gresk har en bestemt artikkel (som på norsk er etterstilt, Guden, Ordet), men ikke en ubestemt artikkel (en, ei, et). Når den bestemte artikkelen ikke står foran et substantiv som er predikativ (predikatsord), kan substantivet altså være ubestemt, alt etter hva sammenhengen viser.
Tidsskriftet Journal of Biblical Literature sier at konstruksjoner «der et predikativ uten artikkel står foran verbet, har først og fremst en kvalitativ betydning». Som dette tidsskriftet sier, innebærer det at lo′gos kan sammenlignes med en gud. Det sier også følgende om Johannes 1: 1: «Predikativets kvalitative innhold er så fremtredende at substantivet [the‧os′] ikke kan betraktes som bestemt.»
Johannes 1: 1 fremhever altså Ordets kvalitet, en egenskap hos ham, nemlig at han var «guddommelig», «av guddomsart», «en gud», men ikke den allmektige Gud. Dette er i samsvar med resten av Bibelen, som viser at Jesus, som her blir kalt «Ordet» i sin rolle som Guds Talsmann, var en lydig underordnet som ble sendt til jorden av sin overordnede, den allmektige Gud.
Det finnes mange andre vers i Bibelen hvor omtrent alle oversettere konsekvent setter inn den ubestemte artikkel der den greske tekst har samme setningsbygning som her. Den norske oversettelsen av 1978/85 sier for eksempel i Markus 6: 49 at da disiplene så Jesus gå på vannet, «trodde de det var et gjenferd». På gresk er det ingen ubestemt artikkel («et») foran «gjenferd». Men nesten alle oversettelser setter den inn fordi en ordrett oversettelse, «det var gjenferd», ikke ville passe i sammenhengen. Det forholder seg på lignende måte i Johannes 1: 1. Siden dette skriftstedet viser at Ordet var hos Gud, kunne han ikke være «Gud», men var «en gud» eller «guddommelig».
Joseph Henry Thayer, en teolog og greskkyndig som var med på å utarbeide American Standard Version, sa rett og slett: «Logos var guddommelig, ikke det guddommelige Vesen selv.» Og jesuitten John L. McKenzie skrev: «Strengt tatt bør Jn 1: 1 oversettes . . .’ordet var et guddommelig vesen’.» — Dictionary of the Bible.
I strid med en regel?
Noen hevder imidlertid at slike gjengivelser er i strid med en regel for gresk grammatikk som ble framholdt av greskeksperten E. C. Colwell i 1933. Han hevdet at et substantiv som står som predikativ på gresk, «har [den bestemte] artikkelen når det følger etter verbet; det har ikke [den bestemte] artikkelen når det står foran verbet». Med dette mente han at et substantiv som står som predikativ foran verbet, skulle forstås som om det hadde den bestemte artikkel foran. I Johannes 1: 1 står det andre substantivet (the‧os′), predikativet, foran verbet — «og [the‧os′] var Ordet». Colwell hevdet altså at Johannes 1: 1 skulle lyde «og Gud[en] var Ordet».
Men tenk over bare to eksempler som vi finner i Johannes 8: 44. Der sier Jesus om Djevelen: «Han har vært en morder», og «han er en løgner». Akkurat som i Johannes 1: 1 står predikativene (substantivene «morder» og «løgner») foran verbene («har vært» og «er») på gresk. Det er ingen ubestemt artikkel foran noen av substantivene, for det finnes ingen ubestemt artikkel på gresk. Men de fleste oversettelser setter inn ordet «en», fordi den greske grammatikk og sammenhengen krever det. — Se også slike skriftsteder som Markus 11: 32 og Johannes 4: 19; 6: 70; 9: 17; 10: 1; 12: 6.
Krever sammenhengen en ubestemt artikkel i Johannes 1: 1? Ja, for hele Bibelen vitner om at Jesus ikke er den allmektige Gud. Det som bør være retningsgivende for oversetteren i slike tilfelle, er derfor ikke Colwells usikre grammatiske regel, men sammenhengen. Og det fremgår av de mange oversettelsene som setter inn den ubestemte artikkel, «en», i Johannes 1: 1 og andre steder, at mange greskkyndige ikke er enige i en slik kunstig regel, og at den ikke er i samsvar med Guds Ord.
Ingen motsetning
Er det å si at Jesus er «en gud», i strid med Bibelens lære om at det bare er én Gud? Nei, for av og til bruker Bibelen denne betegnelsen om mektige skapninger. Salme 8: 6 (NW) lyder slik: «Du gjorde ham [mennesket] også litt ringere enn gudlignende [hebraisk: ʼelo‧him′]», det vil si englene. Da Jesus forsvarte seg mot jødene, som anklaget ham for å hevde at han var Gud, sa han: «De som Guds ord kom til, blir . . . i loven kalt guder.» Her er det snakk om menneskelige dommere. (Johannes 10: 34, 35; Salme 82: 1—6) Og Satan blir omtalt som «denne verdens gud» i 2. Korinter 4: 4.
Hva sier Bibelen om Gud og Jesus?
Hvis noen leste Bibelen fra perm til perm uten å ha noen forutfattet mening om en treenighet, ville de da selv ha dannet seg en slik oppfatning? Nei, det ville de ikke.
For en objektiv leser er det helt tydelig at bare Gud er den Allmektige, Skaperen, at han er atskilt og forskjellig fra enhver annen, og at Jesus, også i sin førmenneskelige tilværelse, er atskilt og forskjellig fra Gud, en skapning, som er underordnet Gud.
En bibelske lære som går ut på at Gud er én, blir kalt monoteisme. Og L. L. Paine, som er professor i kirkehistorie, gir uttrykk for at monoteismen i sin reneste form ikke gir rom for læren om en treenighet: «Det gamle testamente er strengt monoteistisk. Gud er ett personlig vesen. Den oppfatning at læren om en treenighet skulle finnes der, . . . er fullstendig uten noe grunnlag.»
Ble den monoteistiske oppfatning forandret etter at Jesus kom til jorden? Paine svarer: «På dette punkt er det ikke noe brudd mellom Det gamle testamente og Det nye testamente. Den monoteistiske tradisjon fortsetter. Jesus var jøde, og han ble opplært i Det gamle testamentes skrifter av jødiske foreldre. Hans lære var tvers igjennom jødisk; den var ganske visst et nytt evangelium, men ikke en ny teologi. . . . Og han godtok og trodde selv på den jødiske monoteismes viktige skriftsted: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.’»
Disse ordene står i 5. Mosebok 6: 4. Den katolske oversettelsen The New Jerusalem Bible (NJB) gjengir dette skriftstedet slik: «Hør, Israel: Jahve vår Gud er den ene, den eneste Jahve.» I dette versets grammatiske oppbygning er det ikke noe som antyder at ordet «ene» betyr noe annet enn én person.
Den kristne apostelen Paulus antydet heller ikke at det hadde funnet sted en forandring i Guds natur, selv ikke etter at Jesus hadde kommet til jorden. Han skrev: «Gud er én.» — Galaterne 3: 20; se også 1. Korinter 8: 4—6.
Gjennom hele Bibelen blir Gud tusener av ganger omtalt som én person. Når han taler, er det som et udelt enkeltvesen. Bibelen kunne ikke være klarere på dette punkt. Som Gud uttrykker det: «Jeg er Jehova. Det er mitt navn; og jeg gir ingen annen min ære.» (Jesaja 42: 8, NW) «Jeg er Herren [Jehova, NW] din Gud . . . Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (Uthevet av oss) — 2. Mosebok 20: 2, 3.
Hvorfor skulle alle bibelskribentene under inspirasjon omtale Gud som én person hvis han i virkeligheten var tre personer? Hvilken hensikt ville det tjene, bortsett fra å villede folk? Hvis Gud bestod av tre personer, ville han naturligvis ha fått sine bibelskribenter til å gjøre det helt klart, slik at det ikke kunne herske noen tvil om det. I det minste ville de som skrev ned de kristne greske skrifter, og som personlig var i kontakt med Guds egen Sønn, ha gjort det. Men de gjorde det ikke.
Det bibelskribentene har gjort helt klart, er i stedet at Gud er én Person — et unikt, udelt Vesen, som ikke har noen som er hans like: «Jeg er Herren [Jehova, NW], det er ingen annen, foruten meg er det ingen Gud.» (Jesaja 45: 5) «Du alene, du som har navnet Herren [Jehova, NW], er Den Høyeste over hele jorden.» — Salme 83: 19.
Jesus kalte Gud «den eneste sanne Gud». (Johannes 17: 3) Han omtalte aldri Gud som en guddom som består av flere personer. Det er grunnen til at ingen annen enn Jehova blir kalt den Allmektige i Bibelen. Hvis andre var blitt omtalt som det, ville det ha vært i strid med betydningen av ordet «allmektig». Verken Jesus eller den hellige ånd blir noen gang kalt det, for det er bare Jehova som er den Høyeste. I 1. Mosebok 17: 1 erklærer han: «Jeg er Gud Den Allmektige.» Og 2. Mosebok 18: 11 sier: «Herren [Jehova, NW] er større enn alle guder.»
I de hebraiske skrifter har ordet ʼeloh′ah (gud) to flertallsformer, nemlig ʼelo‧him′ og ʼelo‧heh′. Disse flertallsformene viser vanligvis til Jehova, og de blir da oversatt med entallsordet «Gud». Viser disse flertallsformene at Gud er en treenighet? Nei, de gjør ikke det. William Smith sier: «Den fantasifulle oppfatning at [ʼelo‧him′] sikter til en treenighet av personer i guddommen, finner nå neppe støtte blant filologer. Enten er det det grammatikere kaller majestetsflertall, eller så betegner det den guddommelige styrkes fylde, summen av de krefter som Gud fremviser.» — A Dictionary of the Bible.
Et vitenskapelig tidsskrift som drøfter semittiske språk, sier om ʼelo‧him′: «Ordet [settes] nesten uten unntagelse . . . sammen med et verbal i entall og tar adjektivisk attributt i entall.» (The American Journal of Semitic Languages and Literatures) Tittelen ʼelo‧him′ forekommer for eksempel 35 ganger i skapelsesberetningen, og hver gang er det verbet som beskriver hva Gud sa og gjorde, i entall. (1. Mosebok 1: 1 til 2: 4) Dette tidsskriftet trekker derfor følgende slutning: «ʼElo‧him′ må snarere forklares som en forsterkende flertallsform, som betegner storhet og majestet.»
ʼElo‧him′ betyr ikke «personer», men «guder». De som hevder at dette ordet betegner en treenighet, gjør seg derfor til polyteister, tilbedere av mer enn én Gud. Hvordan kan vi si det? Fordi det ville bety at det var tre guder i treenigheten. Men nesten alle som støtter treenighetslæren, forkaster den oppfatning at treenigheten består av tre atskilte guder.
Bibelen bruker også ordene ʼelo‧him′ og ʼelo‧heh′ når den omtaler flere falske guder. (2. Mosebok 12: 12; 20: 23) Men andre ganger kan det siktes til en enkelt falsk gud, for eksempel da filisterne talte om «Dagon, guden [ʼelo‧heh′] sin». (Dommerne 16: 23, 24) Ba’al blir kalt «gud» (ʼelo‧him′). (1. Kongebok 18: 27) Ordet brukes dessuten om mennesker. (Salme 82: 1, 6) Moses fikk beskjed om at han skulle tjene som «Gud» (ʼelo‧him′) for Aron og for farao. — 2. Mosebok 4: 16; 7: 1.
Når titlene ʼelo‧him′ og ʼelo‧heh′ blir brukt om falske guder og til og med om mennesker, er det innlysende at det ikke betyr at de enkelte var flere guder. Det at ordet ʼelo‧him′ eller ʼelo‧heh′ blir brukt om Jehova, betyr heller ikke at han er mer enn én person, spesielt ikke når vi tar i betraktning det vitnesbyrd Bibelen for øvrig kommer med.
Jesus, en særskilt skapning
Da Jesus var på jorden, var han et menneske, skjønt han var fullkommen, ettersom Gud hadde overført Jesu livskraft til Marias morsliv. (Matteus 1: 18—25) Dette var imidlertid ikke hans begynnelse. Han sa selv at han hadde «steget ned fra himmelen». (Johannes 3: 13) Det var derfor bare naturlig at han senere sa til sine etterfølgere: «Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» — Johannes 6: 62.
Jesus hadde altså en tilværelse i himmelen før han kom til jorden. Men var det som en av personene i en allmektig, evig, treenig Gud? Nei, for Bibelen viser tydelig at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse var et skapt åndevesen, akkurat som engler var åndevesener som var blitt skapt av Gud. Verken englene eller Jesus hadde eksistert før de ble skapt.
I sin førmenneskelige tilværelse var Jesus «all skapningens førstefødte». (Kolosserne 1: 15, Erik Gunnes’ oversettelse [EG]; se også NJB) Han var «Guds skapnings begynnelse». (Åpenbaringen 3: 14, Lyder Bruns oversettelse [LB]) Ordet «begynnelse» (gresk: ar‧khe′) kan ikke med rette fortolkes dit hen at Jesus var den som ’påbegynte’ Guds skapning. Noen oversettelser gjengir ordet ar‧khe′ med «opphavet», men i sine bibelske skrifter bruker Johannes forskjellige former av dette greske ordet over 20 ganger, og de har alltid den vanlige betydningen «begynnelse».
Ja, Jesus ble skapt av Gud som Guds usynlige skapnings begynnelse, som den første av Guds usynlige skapninger.
Legg merke til hvor godt disse uttalelsene om Jesu opprinnelse svarer til de uttalelser den symbolske «visdommen» i den bibelske boken Ordspråkene kommer med: «Herren [Jehova, NW] skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. Før fjellene ble senket ned, før haugene ble til, ble jeg født, før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump.» (Ordspråkene 8: 12, 22, 25, 26, eldre norsk oversettelse [EN]) Selv om ordet «visdommen» blir brukt for å personifisere den som Gud skapte, er de fleste bibelforskere enige om at det egentlig er et billedlig uttrykk som blir brukt om Jesus som en åndeskapning i hans førmenneskelige tilværelse.
Som «visdommen» i sin førmenneskelige tilværelse sier Jesus videre at han var «verksmester hos [Gud]». (Ordspråkene 8: 30, EN) I harmoni med denne rollen som verksmester sier Kolosserne 1: 16 om Jesus at «alt er skapt ved ham».
Det var altså ved hjelp av sin «verksmester» den allmektige Gud skapte alle andre ting. Bibelen oppsummerer det hele på denne måten: «For oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting . . . Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting.» — 1. Korinter 8: 6.
Det var uten tvil til denne verksmesteren Gud sa: «La oss skape mennesker i vårt bilde.» (1. Mosebok 1: 26) Noen har hevdet at ordene «oss» og «vårt» i denne uttalelsen antyder at det er tale om en treenighet. Men hvis du sa: ’La oss lage noe til oss selv’, ville ingen normalt oppfatte dette som om du mente at du var sammensatt av flere personer. Du mente ganske enkelt at to eller flere personer skulle samarbeide om noe. Slik var det også da Gud brukte ordene «oss» og «vårt». Han talte ganske enkelt til en annen person, hans første åndeskapning, verksmesteren Jesus i hans førmenneskelige tilværelse.
Bibelen omtaler det å søke sannheten som en prosess hvor man stadig lærer nye ting. Dette betyr naturligvis at man også må korrigere seg etterhvert som at man evt. ser at man har feil oppfattelse her eller der - da blir man styrt av kunnskap og ikke blind tro.
For hvis det er en ting Bibelen virkelig oppfordrer oss til å gjøre, så er det jo nettopp det - studere og undersøke for å kunne ta til seg nøyaktig kunnskap.
Min oppfattelse er at de som tror på treenigheten ikke er helt sikkre selv på dette selv - da ingen egentlig svarer det samme når man snakker med dem.
Utenfor en kirke her i Oslo står det noe slikt som "Jeg forstår deg ikke - men jeg tror (eler stoler - hukser ikke) på deg". Det syntest jeg setter ord på den utrolige mangelen på svar som finnes i kristenheten i dag.
Nr. 266: Helvetslæren er en middelalderlære som ikke er bibelsk, men Satanisk at Satan og hans allierte skal leve i all evighet som Gud!
Nr. 266:
Helvetslæren er en middelalderlære som ikke er bibelsk, men Satanisk at Satan og hans allierte skal leve i all evighet som Gud!
Kun Gud Fader har udødelighet og som er i besittelse av dette type liv - zoe!
Joh 3:16
For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Dette viser som det står skrevet at den som ikke tror på Jesus skal gå fortapt. Men betyr dette et Helvete? Nei, det er ikke noe her som viser at man da skal ha et evig liv i helvete. Det motsatte av evig liv er jo død - man slutter å eksistere. Man blir altså tilintetgjort - ikke pint.
Åp 20:15
Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død:Ildsjøen. Og hvis noen ikke var oppskrevet i livsens bok, ble han kastet i ildsjøen.
At det er tale om en "symbolsk" innsjø, framgår også av sammenhengen de stedene i Åpenbaringen hvor uttrykket forekommer. Det fortelles at døden blir kastet i ildsjøen. (Åp 19: 20; 20: 14)
Døden kan naturligvis ikke brennes i bokstavelig forstand. Også Djevelen, en usynlig åndeskapning, blir kastet i ildsjøen. Ettersom han er en ånd, kan han ikke bli skadet av bokstavelig ild. – Åp 20: 10; jf. 2Mo 3: 2; Dom 13: 20.
På same måte som døden og Djevelen skal tilintetgjøres, så skal også de som ikke står i livets bok tilintetgjøres = igjen ser vi at det ikke er noe grunnlag for en helveteslære.
I Matteus 10: 28 sier Jesus til sine tilhørere at de skal frykte «ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna]». Hva betyr det?
Legg merke til at han ikke sier noe om pine i Gehennas ild; nei, han sier at de skal ’frykte ham som kan ødelegge i Gehenna’. Ved å nevne ’sjelen’ for seg understreker Jesus at Gud kan tilintetgjøre alle muligheter for liv for et menneske; en slik person vil ikke ha noe håp om en oppstandelse. ’Gehennas ild’ står derfor for det samme som ’ildsjøen’ i Åpenbaringen 21: 8, nemlig ødeleggelse, «den annen død».
De som tror på helvetslæren sier: "Han har selv skapt dette stedet hvor synden må ha sitt sted."
Av De kristne greske skrifter framgår det tydelig at fullstendig soning av menneskenes synder er knyttet til Jesus Kristus. Som et fullkomment, syndfritt menneske var Jesus syndofferet for alle dem av Adams etterkommere som til sist vil bli utfridd av den nedarvede synd og død.
(2Kt 5: 21) Kristus «frambar ett offer for synder for bestandig» (Hebr 10: 12), og det er tydelig at han er «Guds Lam som tar bort verdens synd». (Joh 1: 29, 36; 1Kt 5: 7; Åp 5: 12; 13: 8; jf. Jes 53: 7.) For at det skal finne sted en tilgivelse, må blod bli utøst (Hebr 9: 22), og kristne som vandrer i lyset, blir forsikret om at «Jesu, [Guds] Sønns, blod renser oss fra all synd». – 1Jo 1: 7; He 9: 13, 14; Åp 1: 5.
Ettersom det Gud skapte var fullkomment, har han ikke skapt verken synd eller helvete. Hvorfor skal man skape et sted for noe som skal bli tatt bort - som forsvinner?
Det er fint at en snakker med mennesker - men hvorfor ikke vise til de gode løftene som Bibelen viser til mennesker, så de kan velge å tjene Gud av kjærlighet og ikke frykt. Det er hva Bibelen lærer oss - evig liv eller død. Ikke evig liv eller evig pine. Vi skal frykte Gud for han har makten til å dømme oss til død eller evig liv. Luk.12:5, Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!
Jesus sa: «Om øyet lokker deg til synd, så riv det ut! Det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete, der marken ikke dør og ilden ikke slokner.» — Mark 9: 47, 48, NO 1978/85.
En annen gang snakket Jesus om en domsperiode da han skal si til de onde: «Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler.» Han sa også at disse skal «gå bort til en evig straff». — Matt 25: 41, 46, Erik Gunnes’ oversettelse.
Så hva var det Jesus egentlig siktet til da han snakket om det å bli kastet «i helvete»?
Er «den evige ild» som Jesus snakket om, bokstavelig eller symbolsk?
Hva betyr det at de onde går «bort til en evig straff»?
La oss nå ta for oss disse spørsmålene i tur og orden.
Hva siktet Jesus til da han snakket om det å bli kastet «i helvete»? Det greske ordet som er oversatt med «helvete» i Markus 9: 47, er gẹhenna. Dette ordet kommer fra det hebraiske uttrykket ge Hinnọm, som betyr «Hinnoms dal». Hinnoms dal lå rett utenfor fortidens Jerusalem. På de israelittiske kongenes tid foregikk det barneofringer der — en avskyelig praksis som Gud fordømte. Gud forutsa at han skulle tilintetgjøre dem som utførte slike avguderiske handlinger. Da ville Hinnoms dal bli kalt «Drapsdalen», og der skulle «likene av dette folket» bli liggende uten å bli begravet. (Jeremia 7: 30—34, NO 1978/85)
Jahve sa altså at Hinnoms dal skulle tjene som massegrav for døde kropper —ikke som et pinested for levende. På Jesu tid brukte innbyggerne i Jerusalem Hinnoms dal som søppelplass. De kastet lik av noen forbrytere på denne søppelplassen, og en stadig brennende ild sørget for at avfallet og likene ble brent opp.
Da Jesus snakket om marken som ikke dør, og ilden som ikke slokner, hentydet han tydeligvis til Jesaja 66: 24. Jesaja skriver om «likene av de menn som gjorde opprør mot [Gud]», og sier i den forbindelse: «Marken som eter dem, skal ikke dø, og ilden skal ikke slokne.» (NO 1978/85)
Jesus og hans tilhørere var klar over at disse ordene i Jesaja siktet til det som skjedde med likene av dem som ikke var verdige til å få en begravelse. Jesus brukte derfor Hinnoms dal, eller Gehenna, som et passende symbol på en død uten håp om en oppstandelse. Han slo dette fast da han sa at Gud «kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna». (Matteus 10: 28, Erik Gunnes’ oversettelse) Gehenna er et symbol på evig død, ikke evig pine.
Er «den evige ild» som Jesus snakket om, bokstavelig eller symbolsk? Legg merke til at «den evige ild» som Jesus nevnte i Matteus 25: 41, var «gjort i stand for djevelen og hans engler».
Tror du at bokstavelig ild kan skade åndeskapninger? Eller brukte Jesus uttrykket «ild» i symbolsk forstand?
I den samme talen snakket Jesus om «sauene» og «geitene». Han tenkte selvsagt ikke på bokstavelige sauer og geiter, men brukte billedspråk for å beskrive to typer mennesker. (Matteus 25: 32, 33) I den evige ild som Jesus snakket om, blir de onde brent fullstendig opp i billedlig forstand.
Hva betyr det at de onde går «bort til en evig straff»? Mange oversettelser bruker ordet «straff» i Matteus 25: 46, men den grunnleggende betydningen av det greske ordet som er brukt, kọlasin, er «det å hindre trærs vekst», eller «beskjæring, avkutting av overflødige grener». De som er sauelignende, får evig liv, mens de som er geitlignende og ikke angrer, får «evig straff» — de blir avskåret fra livet for alltid.
Jesus sa aldri at menneskene har en udødelig sjel. Han snakket imidlertid ofte om oppstandelsen av de døde. (Lukas 14: 13, 14; Johannes 5: 25—29; 11: 25) Hvorfor skulle Jesus si at de døde vil få livet tilbake, hvis han trodde at sjelen ikke var død?
Jesus sa aldri at Gud ondskapsfullt skulle pine de onde for evig. Han sa isteden: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16)
Hvorfor sa Jesus at de som ikke viser tro på ham, kommer til å bli tilintetgjort? Hvis det han egentlig mente, var at de skulle leve og bli pint i et brennende helvete i all evighet, ville han ikke da ha sagt det?
Læren om et brennende helvete er ikke basert på Bibelen. Den er i virkeligheten en hedensk trosoppfatning forkledd som en kristen lære.
"Den gave Gud gir, er evig liv" sier Bibelen. Guds tjener Johannes skrev: «Dette er det som er lovt, det som han [Gud] selv har lovt oss: det evige liv.» Det er ikke noe rart at en ung mann spurte Jesus: «Lærer, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?» (Romerne 6: 23; 1. Johannes 2: 25; Matteus 19: 16) Og apostelen Paulus skrev om et «håp om det evige liv som Gud, som ikke kan lyve, har gitt løfte om for lange tider siden». — Titus 1: 2.
Hva betyr det at Gud gav løfte om evig liv «for lange tider siden»? Noen tror at Paulus mente at Gud hadde til hensikt at mennesker skulle leve evig, allerede før han skapte det første menneskepar, Adam og Eva. Enten Paulus mente dette eller siktet til et tidspunkt etter at menneskene var blitt skapt, og da Gud erklærte sin hensikt, er det tydelig at Guds vilje innbefatter det at mennesker skal leve evig.
Så der er vi enige - Det løfte og håp Bibelen gir er et løfte om et evig liv.
Da Adam syndet, mistet han retten til evig liv for seg selv og for alle sine ennå ufødte etterkommere. (1. Mosebok 2: 17) Da han ble en synder på grunn av sin ulydighet, ble han ufullkommen, beheftet med feil.
Fra da av ble Adams kropp i virkeligheten programmert til å dø. Som Bibelen sier: «Den lønn synden betaler, er døden.» (Romerne 6: 23) Adams ufullkomne etterkommere ble også i virkeligheten programmert til å dø, ikke til å leve evig. Bibelen forklarer: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden, og døden . . . spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» — Romerne 5: 12.
Nå var det jo slik at Adam og Eva var ulydige og ble utvist av Edens hage. Førte det til at Gud forandret sin hensikt med hensyn til at mennesker skulle leve evig i et paradis på jorden? På ingen måte!
Hvis Gud hadde gjort det, hadde det betydd at han innrømmet at han ikke maktet å gjennomføre sin opprinnelige hensikt. Vi kan være sikker på at Gud gjør det han lover, slik han selv erklærer: «Slik skal mitt ord, som går ut av min munn, vise seg å være. Det skal ikke vende tilbake til meg med uforrettet sak, men det skal i sannhet gjøre det som jeg har funnet behag i, og det skal ha sikker framgang i det som jeg har sendt det til.» — Jesaja 55: 11
Paulus sa: «Den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne 6: 23) Jesus selv åpenbarte at den eneste vei til evig liv er gjennom ham, for han sa: «Jeg er veien og sannheten og livet.» Det har derfor avgjørende betydning at vi godtar den rolle Jesus spiller i forbindelse med å gjøre evig liv mulig. Så også der er vi enige Leirgulen, at det er bare ved å vise tro på Jesus at man har mulighet til evig liv.
Men vi dør - hva skjer så? Lever vi videre som en sjel?
I begynnelsen var det ikke behov for noen oppstandelse. Oppstandelsen inngikk ikke i Guds opprinnelige hensikt med menneskene, ettersom det ikke var meningen at de skulle dø. Gud gjorde det tvert imot klart at det var hans hensikt at jorden skulle bli fylt med levende mennesker, ikke en degenererende, døende menneskeslekt. Hans verk var fullkomment og følgelig uten feil, mangler og sykdom. (5Mo 32: 4)
Døden kom altså inn i menneskeverdenen ved Adams overtredelse. (Ro 5: 12) På grunn av sin synd og den ufullkommenhet som den førte til, kunne ikke Adam gi sine etterkommere evig liv, nei ikke engang et håp om evig liv, i arv. «Heller ikke kan et råttent tre frambringe god frukt,» sa Jesus. (Mt 7: 17, 18; Job 14: 1, 2) Oppstandelseshåpet ble føyd til for at de av Adams etterkommere som ønsket å være lydige mot Gud, skulle kunne bli frigjort fra dødens forbannelse.
Ut fra dette har du et bibelsk grunnlag for både å håpe og tro på et evig liv, samtidig som vi unngår å trekke inn lære som ikke kan forsvares ut fra Bibelen. Vi ser hvorfor det at vi ikke har en sjel, men er en sjel som kan dø ikke er i strid med læren om evig liv.
Tanken om en udødelig sjel er basert på det at vi har en sjel og ett legeme. Hva om denne oppfattelsen er feil? Det er ikke noe grunnlag i Bibelen for å tro at det er en sjel og et legeme.
Den amerikanske lyrikeren Longfellow skrev: «Ordene ’støv er du, og til støv skal du vende tilbake’ ble ikke sagt om sjelen.»
Er det riktig?
Hvem talte Gud til da han sa: «For støv er du, og til støv skal du vende tilbake»?
Til det første menneske, Adam. Gjaldt denne dødsdommen bare Adams kropp?
Eller gjaldt den Adam som en pustende sjel?
Første Mosebok 2: 7 (EN) sier tydelig: «Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Dette skriftstedet er av grunnleggende betydning for forståelsen av ordet «sjel» slik det brukes i Bibelen. Verset sier tydelig at «mennesket ble til [ikke fikk] en levende sjel». Gud sa altså til denne levende sjelen, denne pustende skapningen, Adam, at hvis han var ulydig, skulle han dø og vende tilbake til grunnstoffene i den jorden som han var dannet av. — 1. Mosebok 2: 17; 3: 19.
Legg merke til at det her ikke sies noe om at mennesket har en sjel som kan komme til noe annet sted. Hvorfor ikke? Fordi Adam, med alle sine evner, var en sjel. Han hadde ikke en sjel. Hvis det eksisterte noe slikt som et brennende helvete eller en skjærsild, burde det i hvert fall ha vært omtalt på dette ene stedet i Bibelen. Men det blir ikke engang hentydet til det.
Hvorfor ikke? Fordi den enkle straffen for ulydighet var akkurat det motsatte av det liv Adam hadde i paradiset — nemlig døden, ikke liv et annet sted. Paulus beskriver det hele enkelt i Romerne 6: 23: «Syndens lønn er døden.» Her sies det ikke noe om helvetes ild eller om skjærsilden; det sies bare døden. Og er ikke døden en tilstrekkelig straff?
En annen faktor vi kan ha i tankene, er at en grunnleggende rettferdighetssans sier oss at Adam burde ha fått kjennskap til det virkelige omfang av den eventuelle straffen før han var ulydig. Men det sies absolutt ingen ting om en udødelig sjel, om helvetes ild eller om skjærsilden i beretningen i 1. Mosebok.
Hvis Guds opprinnelige hensikt var at fullkomne, lydige mennesker skulle leve evig på en paradisisk jord, hvilken mening ville det da være i å utstyre menneskene med en sjel som var atskilt fra kroppen og udødelig?
Det ville være fullstendig unødvendig.
Douglas T. Holden skriver i sin bok Death Shall Have No Dominion: «Den kristne teologi har smeltet sammen med gresk filosofi i den grad at den har fostret mennesker med en tro som er en blanding av ni deler gresk tenkning og en del kristen tenkning.»
Et godt eksempel på dette er den utbredte troen på en udødelig sjel. Platon skrev for eksempel: «Sjelen er udødelig og uforgjengelig, og våre sjeler kommer til å leve i en annen verden!»
Diskusjonen om den udødelige sjelen - og hvor den er - er derfor en diskusjon basert på el lære fra den filosofien, ikke Bibelen.
Ettersom det i Bibelsk forstand ikke er noe grunnlag for å tro at det er en "egen sjel".
Vanskeligheten ligger i at de forestillinger folk vanligvis forbinder med ordet «sjel», ikke stammer fra De hebraiske skrifter eller De kristne greske skrifter, men hovedsakelig fra oldtidens greske filosofi, altså fra hedensk religiøs tenkning.
I direkte motsetning til den greske læren om at en psykhẹ (sjel) er immateriell, ikke håndgripelig, men usynlig og udødelig, viser Bibelen at både "psykhẹ" og "nẹfesj", når disse ordene blir brukt om jordiske skapninger, sikter til noe som er materielt, håndgripelig, synlig og dødelig. Nøyaktig det samme hebraiske uttrykket som blir brukt om dyr, nemlig nẹfesj chaijạh (levende sjel), blir også brukt om Adam. Altså har du ikke en sjel - du er en sjel (på samme måte som din katt, hund og undulat). Men Gud har evig liv skjenket oss i Sønnen Jesus Kristus, han er Livets tre og gjennom ham får vi evig liv vi mennesker. Uten ham er vi som dyrene og vil sto opp for dom, og er ikke våre navn skrevet i Livets bok hos Lammet venter den annen død!
Helvete\ildsjøen\den annen død er det alle ugudelige og de som ikke har valgt Kristus vil bli tilintettgjort eller utslettet for Gud Fader skaper en ny himmel og en ny jord! Dette er slik jeg ser det skriftens lære!
Helvetslæren er en middelalderlære som ikke er bibelsk, men Satanisk at Satan og hans allierte skal leve i all evighet som Gud!
Kun Gud Fader har udødelighet og som er i besittelse av dette type liv - zoe!
Joh 3:16
For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Dette viser som det står skrevet at den som ikke tror på Jesus skal gå fortapt. Men betyr dette et Helvete? Nei, det er ikke noe her som viser at man da skal ha et evig liv i helvete. Det motsatte av evig liv er jo død - man slutter å eksistere. Man blir altså tilintetgjort - ikke pint.
Åp 20:15
Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død:Ildsjøen. Og hvis noen ikke var oppskrevet i livsens bok, ble han kastet i ildsjøen.
At det er tale om en "symbolsk" innsjø, framgår også av sammenhengen de stedene i Åpenbaringen hvor uttrykket forekommer. Det fortelles at døden blir kastet i ildsjøen. (Åp 19: 20; 20: 14)
Døden kan naturligvis ikke brennes i bokstavelig forstand. Også Djevelen, en usynlig åndeskapning, blir kastet i ildsjøen. Ettersom han er en ånd, kan han ikke bli skadet av bokstavelig ild. – Åp 20: 10; jf. 2Mo 3: 2; Dom 13: 20.
På same måte som døden og Djevelen skal tilintetgjøres, så skal også de som ikke står i livets bok tilintetgjøres = igjen ser vi at det ikke er noe grunnlag for en helveteslære.
I Matteus 10: 28 sier Jesus til sine tilhørere at de skal frykte «ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna]». Hva betyr det?
Legg merke til at han ikke sier noe om pine i Gehennas ild; nei, han sier at de skal ’frykte ham som kan ødelegge i Gehenna’. Ved å nevne ’sjelen’ for seg understreker Jesus at Gud kan tilintetgjøre alle muligheter for liv for et menneske; en slik person vil ikke ha noe håp om en oppstandelse. ’Gehennas ild’ står derfor for det samme som ’ildsjøen’ i Åpenbaringen 21: 8, nemlig ødeleggelse, «den annen død».
De som tror på helvetslæren sier: "Han har selv skapt dette stedet hvor synden må ha sitt sted."
Av De kristne greske skrifter framgår det tydelig at fullstendig soning av menneskenes synder er knyttet til Jesus Kristus. Som et fullkomment, syndfritt menneske var Jesus syndofferet for alle dem av Adams etterkommere som til sist vil bli utfridd av den nedarvede synd og død.
(2Kt 5: 21) Kristus «frambar ett offer for synder for bestandig» (Hebr 10: 12), og det er tydelig at han er «Guds Lam som tar bort verdens synd». (Joh 1: 29, 36; 1Kt 5: 7; Åp 5: 12; 13: 8; jf. Jes 53: 7.) For at det skal finne sted en tilgivelse, må blod bli utøst (Hebr 9: 22), og kristne som vandrer i lyset, blir forsikret om at «Jesu, [Guds] Sønns, blod renser oss fra all synd». – 1Jo 1: 7; He 9: 13, 14; Åp 1: 5.
Ettersom det Gud skapte var fullkomment, har han ikke skapt verken synd eller helvete. Hvorfor skal man skape et sted for noe som skal bli tatt bort - som forsvinner?
Det er fint at en snakker med mennesker - men hvorfor ikke vise til de gode løftene som Bibelen viser til mennesker, så de kan velge å tjene Gud av kjærlighet og ikke frykt. Det er hva Bibelen lærer oss - evig liv eller død. Ikke evig liv eller evig pine. Vi skal frykte Gud for han har makten til å dømme oss til død eller evig liv. Luk.12:5, Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!
Jesus sa: «Om øyet lokker deg til synd, så riv det ut! Det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete, der marken ikke dør og ilden ikke slokner.» — Mark 9: 47, 48, NO 1978/85.
En annen gang snakket Jesus om en domsperiode da han skal si til de onde: «Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler.» Han sa også at disse skal «gå bort til en evig straff». — Matt 25: 41, 46, Erik Gunnes’ oversettelse.
Så hva var det Jesus egentlig siktet til da han snakket om det å bli kastet «i helvete»?
Er «den evige ild» som Jesus snakket om, bokstavelig eller symbolsk?
Hva betyr det at de onde går «bort til en evig straff»?
La oss nå ta for oss disse spørsmålene i tur og orden.
Hva siktet Jesus til da han snakket om det å bli kastet «i helvete»? Det greske ordet som er oversatt med «helvete» i Markus 9: 47, er gẹhenna. Dette ordet kommer fra det hebraiske uttrykket ge Hinnọm, som betyr «Hinnoms dal». Hinnoms dal lå rett utenfor fortidens Jerusalem. På de israelittiske kongenes tid foregikk det barneofringer der — en avskyelig praksis som Gud fordømte. Gud forutsa at han skulle tilintetgjøre dem som utførte slike avguderiske handlinger. Da ville Hinnoms dal bli kalt «Drapsdalen», og der skulle «likene av dette folket» bli liggende uten å bli begravet. (Jeremia 7: 30—34, NO 1978/85)
Jahve sa altså at Hinnoms dal skulle tjene som massegrav for døde kropper —ikke som et pinested for levende. På Jesu tid brukte innbyggerne i Jerusalem Hinnoms dal som søppelplass. De kastet lik av noen forbrytere på denne søppelplassen, og en stadig brennende ild sørget for at avfallet og likene ble brent opp.
Da Jesus snakket om marken som ikke dør, og ilden som ikke slokner, hentydet han tydeligvis til Jesaja 66: 24. Jesaja skriver om «likene av de menn som gjorde opprør mot [Gud]», og sier i den forbindelse: «Marken som eter dem, skal ikke dø, og ilden skal ikke slokne.» (NO 1978/85)
Jesus og hans tilhørere var klar over at disse ordene i Jesaja siktet til det som skjedde med likene av dem som ikke var verdige til å få en begravelse. Jesus brukte derfor Hinnoms dal, eller Gehenna, som et passende symbol på en død uten håp om en oppstandelse. Han slo dette fast da han sa at Gud «kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna». (Matteus 10: 28, Erik Gunnes’ oversettelse) Gehenna er et symbol på evig død, ikke evig pine.
Er «den evige ild» som Jesus snakket om, bokstavelig eller symbolsk? Legg merke til at «den evige ild» som Jesus nevnte i Matteus 25: 41, var «gjort i stand for djevelen og hans engler».
Tror du at bokstavelig ild kan skade åndeskapninger? Eller brukte Jesus uttrykket «ild» i symbolsk forstand?
I den samme talen snakket Jesus om «sauene» og «geitene». Han tenkte selvsagt ikke på bokstavelige sauer og geiter, men brukte billedspråk for å beskrive to typer mennesker. (Matteus 25: 32, 33) I den evige ild som Jesus snakket om, blir de onde brent fullstendig opp i billedlig forstand.
Hva betyr det at de onde går «bort til en evig straff»? Mange oversettelser bruker ordet «straff» i Matteus 25: 46, men den grunnleggende betydningen av det greske ordet som er brukt, kọlasin, er «det å hindre trærs vekst», eller «beskjæring, avkutting av overflødige grener». De som er sauelignende, får evig liv, mens de som er geitlignende og ikke angrer, får «evig straff» — de blir avskåret fra livet for alltid.
Jesus sa aldri at menneskene har en udødelig sjel. Han snakket imidlertid ofte om oppstandelsen av de døde. (Lukas 14: 13, 14; Johannes 5: 25—29; 11: 25) Hvorfor skulle Jesus si at de døde vil få livet tilbake, hvis han trodde at sjelen ikke var død?
Jesus sa aldri at Gud ondskapsfullt skulle pine de onde for evig. Han sa isteden: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16)
Hvorfor sa Jesus at de som ikke viser tro på ham, kommer til å bli tilintetgjort? Hvis det han egentlig mente, var at de skulle leve og bli pint i et brennende helvete i all evighet, ville han ikke da ha sagt det?
Læren om et brennende helvete er ikke basert på Bibelen. Den er i virkeligheten en hedensk trosoppfatning forkledd som en kristen lære.
"Den gave Gud gir, er evig liv" sier Bibelen. Guds tjener Johannes skrev: «Dette er det som er lovt, det som han [Gud] selv har lovt oss: det evige liv.» Det er ikke noe rart at en ung mann spurte Jesus: «Lærer, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?» (Romerne 6: 23; 1. Johannes 2: 25; Matteus 19: 16) Og apostelen Paulus skrev om et «håp om det evige liv som Gud, som ikke kan lyve, har gitt løfte om for lange tider siden». — Titus 1: 2.
Hva betyr det at Gud gav løfte om evig liv «for lange tider siden»? Noen tror at Paulus mente at Gud hadde til hensikt at mennesker skulle leve evig, allerede før han skapte det første menneskepar, Adam og Eva. Enten Paulus mente dette eller siktet til et tidspunkt etter at menneskene var blitt skapt, og da Gud erklærte sin hensikt, er det tydelig at Guds vilje innbefatter det at mennesker skal leve evig.
Så der er vi enige - Det løfte og håp Bibelen gir er et løfte om et evig liv.
Da Adam syndet, mistet han retten til evig liv for seg selv og for alle sine ennå ufødte etterkommere. (1. Mosebok 2: 17) Da han ble en synder på grunn av sin ulydighet, ble han ufullkommen, beheftet med feil.
Fra da av ble Adams kropp i virkeligheten programmert til å dø. Som Bibelen sier: «Den lønn synden betaler, er døden.» (Romerne 6: 23) Adams ufullkomne etterkommere ble også i virkeligheten programmert til å dø, ikke til å leve evig. Bibelen forklarer: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden, og døden . . . spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» — Romerne 5: 12.
Nå var det jo slik at Adam og Eva var ulydige og ble utvist av Edens hage. Førte det til at Gud forandret sin hensikt med hensyn til at mennesker skulle leve evig i et paradis på jorden? På ingen måte!
Hvis Gud hadde gjort det, hadde det betydd at han innrømmet at han ikke maktet å gjennomføre sin opprinnelige hensikt. Vi kan være sikker på at Gud gjør det han lover, slik han selv erklærer: «Slik skal mitt ord, som går ut av min munn, vise seg å være. Det skal ikke vende tilbake til meg med uforrettet sak, men det skal i sannhet gjøre det som jeg har funnet behag i, og det skal ha sikker framgang i det som jeg har sendt det til.» — Jesaja 55: 11
Paulus sa: «Den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne 6: 23) Jesus selv åpenbarte at den eneste vei til evig liv er gjennom ham, for han sa: «Jeg er veien og sannheten og livet.» Det har derfor avgjørende betydning at vi godtar den rolle Jesus spiller i forbindelse med å gjøre evig liv mulig. Så også der er vi enige Leirgulen, at det er bare ved å vise tro på Jesus at man har mulighet til evig liv.
Men vi dør - hva skjer så? Lever vi videre som en sjel?
I begynnelsen var det ikke behov for noen oppstandelse. Oppstandelsen inngikk ikke i Guds opprinnelige hensikt med menneskene, ettersom det ikke var meningen at de skulle dø. Gud gjorde det tvert imot klart at det var hans hensikt at jorden skulle bli fylt med levende mennesker, ikke en degenererende, døende menneskeslekt. Hans verk var fullkomment og følgelig uten feil, mangler og sykdom. (5Mo 32: 4)
Døden kom altså inn i menneskeverdenen ved Adams overtredelse. (Ro 5: 12) På grunn av sin synd og den ufullkommenhet som den førte til, kunne ikke Adam gi sine etterkommere evig liv, nei ikke engang et håp om evig liv, i arv. «Heller ikke kan et råttent tre frambringe god frukt,» sa Jesus. (Mt 7: 17, 18; Job 14: 1, 2) Oppstandelseshåpet ble føyd til for at de av Adams etterkommere som ønsket å være lydige mot Gud, skulle kunne bli frigjort fra dødens forbannelse.
Ut fra dette har du et bibelsk grunnlag for både å håpe og tro på et evig liv, samtidig som vi unngår å trekke inn lære som ikke kan forsvares ut fra Bibelen. Vi ser hvorfor det at vi ikke har en sjel, men er en sjel som kan dø ikke er i strid med læren om evig liv.
Tanken om en udødelig sjel er basert på det at vi har en sjel og ett legeme. Hva om denne oppfattelsen er feil? Det er ikke noe grunnlag i Bibelen for å tro at det er en sjel og et legeme.
Den amerikanske lyrikeren Longfellow skrev: «Ordene ’støv er du, og til støv skal du vende tilbake’ ble ikke sagt om sjelen.»
Er det riktig?
Hvem talte Gud til da han sa: «For støv er du, og til støv skal du vende tilbake»?
Til det første menneske, Adam. Gjaldt denne dødsdommen bare Adams kropp?
Eller gjaldt den Adam som en pustende sjel?
Første Mosebok 2: 7 (EN) sier tydelig: «Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Dette skriftstedet er av grunnleggende betydning for forståelsen av ordet «sjel» slik det brukes i Bibelen. Verset sier tydelig at «mennesket ble til [ikke fikk] en levende sjel». Gud sa altså til denne levende sjelen, denne pustende skapningen, Adam, at hvis han var ulydig, skulle han dø og vende tilbake til grunnstoffene i den jorden som han var dannet av. — 1. Mosebok 2: 17; 3: 19.
Legg merke til at det her ikke sies noe om at mennesket har en sjel som kan komme til noe annet sted. Hvorfor ikke? Fordi Adam, med alle sine evner, var en sjel. Han hadde ikke en sjel. Hvis det eksisterte noe slikt som et brennende helvete eller en skjærsild, burde det i hvert fall ha vært omtalt på dette ene stedet i Bibelen. Men det blir ikke engang hentydet til det.
Hvorfor ikke? Fordi den enkle straffen for ulydighet var akkurat det motsatte av det liv Adam hadde i paradiset — nemlig døden, ikke liv et annet sted. Paulus beskriver det hele enkelt i Romerne 6: 23: «Syndens lønn er døden.» Her sies det ikke noe om helvetes ild eller om skjærsilden; det sies bare døden. Og er ikke døden en tilstrekkelig straff?
En annen faktor vi kan ha i tankene, er at en grunnleggende rettferdighetssans sier oss at Adam burde ha fått kjennskap til det virkelige omfang av den eventuelle straffen før han var ulydig. Men det sies absolutt ingen ting om en udødelig sjel, om helvetes ild eller om skjærsilden i beretningen i 1. Mosebok.
Hvis Guds opprinnelige hensikt var at fullkomne, lydige mennesker skulle leve evig på en paradisisk jord, hvilken mening ville det da være i å utstyre menneskene med en sjel som var atskilt fra kroppen og udødelig?
Det ville være fullstendig unødvendig.
Douglas T. Holden skriver i sin bok Death Shall Have No Dominion: «Den kristne teologi har smeltet sammen med gresk filosofi i den grad at den har fostret mennesker med en tro som er en blanding av ni deler gresk tenkning og en del kristen tenkning.»
Et godt eksempel på dette er den utbredte troen på en udødelig sjel. Platon skrev for eksempel: «Sjelen er udødelig og uforgjengelig, og våre sjeler kommer til å leve i en annen verden!»
Diskusjonen om den udødelige sjelen - og hvor den er - er derfor en diskusjon basert på el lære fra den filosofien, ikke Bibelen.
Ettersom det i Bibelsk forstand ikke er noe grunnlag for å tro at det er en "egen sjel".
Vanskeligheten ligger i at de forestillinger folk vanligvis forbinder med ordet «sjel», ikke stammer fra De hebraiske skrifter eller De kristne greske skrifter, men hovedsakelig fra oldtidens greske filosofi, altså fra hedensk religiøs tenkning.
I direkte motsetning til den greske læren om at en psykhẹ (sjel) er immateriell, ikke håndgripelig, men usynlig og udødelig, viser Bibelen at både "psykhẹ" og "nẹfesj", når disse ordene blir brukt om jordiske skapninger, sikter til noe som er materielt, håndgripelig, synlig og dødelig. Nøyaktig det samme hebraiske uttrykket som blir brukt om dyr, nemlig nẹfesj chaijạh (levende sjel), blir også brukt om Adam. Altså har du ikke en sjel - du er en sjel (på samme måte som din katt, hund og undulat). Men Gud har evig liv skjenket oss i Sønnen Jesus Kristus, han er Livets tre og gjennom ham får vi evig liv vi mennesker. Uten ham er vi som dyrene og vil sto opp for dom, og er ikke våre navn skrevet i Livets bok hos Lammet venter den annen død!
Helvete\ildsjøen\den annen død er det alle ugudelige og de som ikke har valgt Kristus vil bli tilintettgjort eller utslettet for Gud Fader skaper en ny himmel og en ny jord! Dette er slik jeg ser det skriftens lære!
onsdag 23. november 2011
Nr. 274: Forholdet mellom hustru og mann er det sterkeste eksemplet på Kristus og menigheten!
Nr. 274:
Forholdet mellom hustru og mann er det sterkeste eksemplet på Kristus og menigheten!
Fra mine bibelkommentarer Efes. 5. 21 Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus!
Samtidig er dette verset en overgang til det neste avsnittet som konkretiserer hva underordning betyr i praksis i mellom ektefeller, mellom barn og foreldre og mellom herrer og tjenere.
Men som overskrift begynner Paulus med å si at vi alle skal underordne oss hverandre. Underordning er en universal kristen forpliktelse. Den gjelder i alle relasjoner, i menighet, på arbeidsplass og i ethvert hjem.
Jesus Kristus er jo selv forbildet på hva underordning vil si. Han uttømte seg selv, han gav avkall på sine rettigheter og kom for å tjene. Han underordnet seg sine disipler ved å vaske deres føtter selv om han var deres Herre.
Det er mange som sliter med å få dette med å underordne seg hverandre til å harmonere. Rent logisk tenker man at er noen under, må noen være over. Men ordet ”overordnet” forekommer ikke i vår Bibel!
Underordning er dessverre et negativt ladet begrep. Vi tenker lett på undertrykkelse, underkuelse, underdanighet. Og vi må med skam bekjenne at det har vært mye av det i kristne hjem med støtte i disse ordene. Mang en såkalt bibeltro mann har vært en tyrann hjemme – og ment han var bibeltro!
Men i dag er det gått helt den andre veien der barna bestemmer alt og foreldrene blir satt på sidelinjen. Både gjennom lovgivning, hva som blir servert på TV og ellers hva som kommer frem. Det blir fra den ene ytterlighet til neste.
Underordning kan også uttrykkes positivt som Paulus gjør det i ROM 12,10 Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Når jeg setter andre høyere enn meg selv, underordner jeg meg dem. Eller som Peter sier det: 1PET 5,5 Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde".
Den gjensidige underordning skal skje i ærefrykt for Herren. Det betyr at i hjemmet skal begge ektefellene stille seg inn for Herrens ansikt og spørre: Hvordan vil du at vårt samliv skal være?
Da blir det ikke plass til dominerende herskesyke verken fra mannens eller kvinnens side! - Mye av kvinnekampen har vært berettiget, men dessverre har noen falt i samme grøft som mannen og hersket over ham slik han hersket over henne.
Selv om kvinnens underordning nevnes først, tror jeg vi må begynne med formaningen til oss menn for å sette hennes underordning i det rette lys.
22 De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine som under Herren selv.
Hustruen kalles av Herren til å underordne seg sin ektemann.
Underordning gjelder alle, barn i forhold til sine foreldre. Kvinner i forhold til mannen og mannen i forhold til Jesus og Jesus i forhold til Faderen (1. Kor. 11.).
Det gjelder alle arbeidere i forhold til sine arbeidsgivere.
Det gjelder menigheten i forhold til Kristus.
Og fra Rom 13,1f vet vi at underordning gjelder samtlige borgere i et land i forhold til statsmakten.
La oss se nærmere på verbet: å underordne seg.
Det har betydningsnyanser som: å plassere seg under, eller å posisjonere seg, posisjonere seg under(det uttrykket liker jeg, det trives jeg med).
Opprinnelig var ordet et militæruttrykk: å rangere under.
Et viktig visdomsord: Uten underordning kan det aldri bli harmoni.
Kravet til å underordne seg gjelder på en eller annen måte oss alle.
Det tilkommer alle mennesker, hver på sitt plan og i sine relasjoner, å underordne seg. Det fins alltid en eller annen som du og jeg skal underordne oss.
23 For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sitt legeme.
I et ekteskap, menigheten, på en arbeidsplass eller hvor det måtte være er det viktig å fylle den rollen en er satt til og passer til. Vi ser det samme underordnings prinsipp når Paulus underviser andre troende. Dett gjelder for alle mennesker til alle tider på alle steder. 1. Kor. 11. 8 For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. 9 Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens. 11 Men i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen. 12 For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud.
24 Likesom kirken underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt.
Det er INGEN LIKESTILLING mellom mann og kvinne i menighetssammenhengen. I den sammenhengen og i ekteskapet er kvinnen underordnet under mannen. Dette har ikke noe med tvang eller undertrykkelse å gjøre, men det er en ordning i ekteskapet og i den kristne menigheten.
Vi behøver ikke å være engstelige for ordet ”underordnet” eller ”underordning”, for hver dag underordner vi oss mange regler som samfunnet har satt opp som kjøreregler på de forskjellige områder. Det kan for eksempel være i trafikken. Dersom vi ikke underordner oss under trafikkens regler, går det galt med oss. Reglene er til det beste for oss. Slik er det også med de kjørereglene som vi har i ekteskapet og i Guds rike.
Dersom vi går utenom de ordninger, som Gud har satt opp for ekteskapet og menigheten, får vi heller ikke den fulle velsignelsen av Guds ordninger. Guds ordninger er til det beste for oss.
Hva som gjelder kvinnens stilling i ekteskapet, så går den ut på å føde barn, være med på å oppdra barna og støtte sin mann i de avgjørelsene som han tar. Vi må også føye til at mannen skal ta hensyn til sin kones ønskemål i ekteskapet, men dersom de ikke kommer fram til enighet, er det mannen som har det avgjørende ordet. Han bærer også dermed hele ansvaret for de avgjørelsene som blir tatt.
25 Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den
Kjærlighetslivet som utleves i mellom ektefellene har altså sitt mønster i kjærligheten som Kristus utviser i sin frelsesgjerning overfor kirken. Men hvis Kristi tjenende omsorg for kirken, hans brud, skal være forbildet for den jordiske legemlighet i kjønnsrelasjonen, betyr det at forholdet mellom kjønnene er noe mer enn en slags autonom “verdslig ordning” i skapelsen. Ved å parallellføre forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet med forholdet mellom Kristus og kirken i frelsen, gir Paulus den jordisk-legemlige kjærligheten mellom ektefellene en kristologisk begrunnelse. Frelsesrelasjonen mellom Kristus og kirken er forbildet for samlivet i ekteskapet, men mønsteret gjelder også omvendt – ekteskapet mellom mann og kvinne skal være et avbilde på forholdet mellom Kristus og kirken.
26 for å hellige den og rense den med badet i vann i kraft av et ord.
TIT 3,5 Og han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd. Hele kristenlivet er en fremtredende prosess, som vil vare livet ut og helt sikker et godt stykke inn i evigheten! Men en dag skal vi stå allikevel fremfor Gud og være Jesu Kristi brud, selv om Gud har et stykke arbeid å gjøre i og gjennom oss.
27 Slik ville han stille den fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt; hellig og uten feil skulle den være.
Målet er at vi skal stå fram uten flekk eller rynke eller noe slik, dvs uten feil. Hva er flekk, lyte og feil for en kristen? Det er synd og urenheter. Bibelen snakker om Jesus som kommer igjen, som en brudgom som henter sin brud til bryllupsfesten. Når vår brudgom kommer, skal vi stå fram som helliggjorte kristne. Det er nå vi er i en slik forberedelses-periode før himmelens bryllupsfest. Da er det viktig at vi bruker denne tiden til å gjøre oss klar.
Filipperne 1:9-10 sier: "Og dette er min bønn, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere i de forskjellige spørsmål kan dømme om hva som er rett. Så skal dere stå rene og uten feil på Kristi dag." Vi skal stå rene og uten feil på Kristi dag. Kolosserbrevet 1:22 sier også noe lignende: "Men nå har han forsonet dere med seg selv, da Kristus led døden med sitt jordiske legeme. Hellige, uten feil og uangripelige ville han stille dere fram for seg." Dette går altså igjen hele tiden. Du er ment å gå gjennom en prosess, som heter helliggjørelse. Målet for denne helliggjørelsen er at du skal stå fram uten synd og urett.
28 På samme måte skal altså mennene elske sine hustruer som sitt eget legeme. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv.
Når Jesus ofret alt for menigheten, kaller Gud mannen til å ta hans eksempel. Å elske hustruen sin er å elske seg selv. Kjærligheten er universets sterkeste og viktigste kraft. Høys. 8. 6 Sett meg som segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme.
29 Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken.
Som Kristus ga seg for kirken, slik skal mannen gi seg for sin kone. Ekte kjærlighet handler om å gi, ikke å få. Det skal være sentralt for mannen å dekke sin kones behov.
I det gamle testamentet brukes også ekteskapet som et bilde på forholdet mellom Gud og Hans folk. På samme måte som i det nye testamentet som vist ovenfor. Et eksempel på dette følger under:
Jesaja 54. 4 – 5 Vær ikke redd, du blir ikke til skamme. Vær ikke skamfull, du blir ikke vanæret. Nå kan du glemme din ungdoms skam, og ikke mer minnes din enkestands vanære. For han som skapte deg, er din ektemann, Herren, Allhærs Gud, er hans navn. Israels Hellige er din forløser, han som kalles hele jordens Gud.
Formålet med ekteskapet blir da å hjelpe hverandre med å komme til himmelen, og å vise ikke kristne hvordan forholdet mellom Kristus og menighet er.
30 For vi er lemmer på hans legeme.
Alle troende er lemmer på Kristi legeme som er menigheten. Alle har vi våre styrker og svakheter men i sammen med hverandre er vi alle sterke. Vi utfyller hverandre og supplerer hverandre som legemet gjør det som Paulus underviser om flere plasser. Bl.a. Rom. 12 og 1. Kor. 12.
31 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.
Dette sa Jesus også i Matt. 19 og i skapelsesberetningen. Vi skal når vi gifter oss stå på egne ben i sammen med ektefellen. Leve under eget tak med egen husholdning.
32 Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken.
Dette som ekteskapet er, er et bilde på menigheten og Kristus. At han valgte oss og forblir tro imot oss, det er et stort, stort mysterium. Og Satan og demonene hater menigheten fremfor noen annet på denne jord.
Matt. 16. 16 Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. 17 Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! for kjød og blod har ikke åpenbaret dig det, men min Fader i himmelen. 18 Og jeg sier dig at du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Og jeg vil gi dig nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.
33 Men det gjelder også dere: Hver og en skal elske sin hustru som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.
Hun viser han respekt og ærefrykt ved å anerkjenne den ordningen som Gud har bestemt.
I Kol 3,19 finner vi også en direkte tiltale som går på ektemannen. Igjen er det kjærligheten til "sin bedre halvdel" som pålegges han, samt en formaning mot en stygg og nedbrytende holdning:
"Dere menn: Elsk deres hustruer – og vær ikke bitre mot dem."
Bitterhet står i motsetning til kjærlighet.
I bitterheten ligger det å være sur, tverr og hard mot henne. Bitterhet er en gledesdreper som gjør hverdagen utrivelig.
Mannen skal ta seg i vare for en slik holdning.
I 1Pet 3,7 finner vi også en så god visdom og påminnelse for ektemenn:
"Og vis dem ære." De skal vise sin hustruer ære.
Elske og ære er et ordpar vi møter på selve bryllupsdagen - i forbindelse med vigselshandlingen.
"…vil du elske og ære henne?" – spør pastoren/presten.
Går det an å elske uten å ære? Ja, kjærligheten tåler så mangt, også av unoter – uten at den faller bort.
Den holdningen som ligger i å ære er å behandle henne på en fin, høflig og verdig måte. Sette henne høyt.
Det blir ikke mye koneplaging og vold i ekteskapet når mannen viser henne ære.
"En mann(ektemann) etter Guds hjerte"…
Til mannen sier Herren: "Vil du la min tjenende og tilgivende kjærlighet være forbilde for deg i samlivet med din hustru? Vil du elske henne, ære henne og være god mot henne, slik jeg elsker min menighet og lever for den?" (Sitat slutt).
Det fineste og beste eksemplet på forholdet mellom menigheten og Kristus
Det fineste og beste eksemplet på forholdet mellom menigheten og Kristus er ekteskapet mellom mann og kvinne. Derfor sette også Satan, demonene og de falne englene slik inn på ekteskapet i dag.
Mat i rett tid og den rette mat
Matt. 24. 45 Hvem er da den tro og kloke tjeneren som herren har satt over de andre tjenerne for å gi dem mat i rett tid? 46 Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! 47 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. 48 Men sett at dette er en dårlig tjener som sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’, 49 og så gir seg til å slå de andre tjenerne og spise og drikke sammen med drukkenbolter. 50 Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, 51 og hugge ham ned og la ham dele skjebne med hyklerne, der de gråter og skjærer tenner.
Det tales om å gi rett mat i rett tid, å lytte til åndens stemme. Hva er det mest prekere og mest nødvendige å forkynne? Om ekteskapet og mot gjengifte. Hva gjør de troende og forkynnerne i særdelshet? Overser det som er mest nødvendig, de gir ikke mat i rett tid og er som den utro tjeneren i Matteus som vi leser om.
Espen Ottesen, Emanuel Minos, Lise Karlsen, David Østby og Co. vår tids Bileamer!
Alle som stiller opp i sammen med gjengifede forkynnere og går i tospann med dem, er som Bileam Beors sønn og viser gjennom å bl. a å stille opp på Visjon Norge og andre foraer og talerstoler i sammen med gjengifede forkynnere er de med å åpne opp for den onde og hans gjerninger.
Gjengifte er det som er synd og hor
Det å bli skilt er leit og imot Guds vilje. Men vi leser ingen plasser i skriften at det å skille seg er hor og de som skiller seg skal ikke arve Guds rike. Det er de som GIFTER SEG PÅ NYTT ETTER ET SAMLIVSBRUDD OG EKTESKAP SOM DRIVER HOR OG IKKE SKAL ARVE GUDS RIKE!
Menigheten skal snart gifte seg med Jesus
Menigheten skal snart gifte seg med Jesus derfor arbeider Satan så febrilsk på å forklundre ekteskapet i denne tiden, han vet hva han gjør og Guds folk og spesielt forkynnnerne går rundt i halvblinde og som om de ikke vet noe som helst.
Lammets og menighetens bryllup
La oss glede oss og juble og gi ham æren. Tiden er kommet for Lammets bryllup! Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin. - Linet er de helliges rettferdige gjerninger. ÅP 19,7 -8
Det tales her om en gledens og fryds fest i himmelen. Det er samlet en stor skare fra alle tungemål og folkeslag. Skaren er Lammets brud, den brud som Jesus vant ved seg sitt blod. Ja, Skriften forteller oss at Lammet ble slaktet for sin brud! Jesus ble såret for syndere, ja for deg.
Bruden er kledt i sinnende fint lin Det er brudgommen selv som har kledt bruden! For han har kledt meg i frelsens drakt, i rettfderdighetens kappe har han svøpt meg, sier profeten Jesaja i kap 61:10.
Bruden er sannelig fin! Vi kan ikke fatte henne skjønnhet! Hun er kledt i det fineste lin, -av Jesus selv.
I Esek 44:18 leser vi: De skal ha luer av lin på hodet og benklær av lin om hoftene. De skal ikke binde opp om seg med noe som gjør at de svetter.
En svetter seg ikke inn i himmelske bryllup!
Det er en som har svettet! Det var Jesu dyrebare svette da hans svette ble som blodråper som falt ned på jorden i Getsernane (Luk 22:44).
Det er ufattelig! Tenk Jesu svettet blod for deg og meg.
Synderen skal ikke streve og svette, men tvert i mot få høre om denne svette, og få skue det som skjedde for syndere i Getsernane og på Goltgata.
Jesus gikk i striden for deg! Han vant selv frelsen for sin brud!
Tenk å få hvile hos Jesus! Hvile i et fullkomment nok! Ja, det er stort og underfullt å få hvile i Jesu frelseverk!
Det er fattige syndere han innbyr til denne himmelske hvile!
Jesus gjorde det alt for deg! Han har betalt for alle dine synder!
Den store frelste skare i himmelen synger: Halleluja! Det er lov og pris, glede og fryd.!
Ingen kan kommantere meg til å bli glad ved å si: Bli glad, Olaf!
Men når jeg hører noe gledelig, da blir jeg glad!
Da jeg for første gang fikk høre at alt det jeg skulle og burde være; der er Jesus i mitt blod!,- da ble jeg glad!
Da jeg fikk se at Jesu seier var for bruden, da ble jeg glad!
Tenk at Jesus med sin død og seier kledde bruden i det fineste lin. Når han ser sin brud, da banker brudgommens hjerte. Hun er så fin! Hun er kledt i rent og skinnende fint lin!
Du er salig som hører dette budskap! Det er Guds sanne ord!
Mange gikk i graven uten å få innbydelsen nå. Hva gjør du med den? Det gjelder evigheten!
Det står om frelse eller fortapelsen! Ingen har talt så alvorlig om fortapelsen som Jesus! Han opplevde selv fortapelsen i ditt sted, for at du ikke skulle gå fortapt!
Nå innbyr han deg til evig lys og salighet i himmelen!
Gjelder innbydelsen deg? Nei, det kan ikke gjelde meg, svarer du! Jo, det gjelder deg!
Måtte du og jeg bli løftet opp sammen med Jesus når han kommer! Det er det det står om!
Relaterte linker om ekteskapet: 1.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-du-medskyldig
2.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=erfaringen-min-med-norsk-kristenhet
3.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Ekteskapet
4.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=jan-hanvold-en-falsk-profet
5.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Skilsmisse-gjengifte
6.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Gjengifte-i-lys-av-Guds-ord
7.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-uskyldige-part
8.) http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-28.html
9.) http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-138-hvem-var-bileam-og-hva-star-hans.html
10.) http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-134-hva-er-de-viktigste-sannheter-i.html
Forholdet mellom hustru og mann er det sterkeste eksemplet på Kristus og menigheten!
Fra mine bibelkommentarer Efes. 5. 21 Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus!
Samtidig er dette verset en overgang til det neste avsnittet som konkretiserer hva underordning betyr i praksis i mellom ektefeller, mellom barn og foreldre og mellom herrer og tjenere.
Men som overskrift begynner Paulus med å si at vi alle skal underordne oss hverandre. Underordning er en universal kristen forpliktelse. Den gjelder i alle relasjoner, i menighet, på arbeidsplass og i ethvert hjem.
Jesus Kristus er jo selv forbildet på hva underordning vil si. Han uttømte seg selv, han gav avkall på sine rettigheter og kom for å tjene. Han underordnet seg sine disipler ved å vaske deres føtter selv om han var deres Herre.
Det er mange som sliter med å få dette med å underordne seg hverandre til å harmonere. Rent logisk tenker man at er noen under, må noen være over. Men ordet ”overordnet” forekommer ikke i vår Bibel!
Underordning er dessverre et negativt ladet begrep. Vi tenker lett på undertrykkelse, underkuelse, underdanighet. Og vi må med skam bekjenne at det har vært mye av det i kristne hjem med støtte i disse ordene. Mang en såkalt bibeltro mann har vært en tyrann hjemme – og ment han var bibeltro!
Men i dag er det gått helt den andre veien der barna bestemmer alt og foreldrene blir satt på sidelinjen. Både gjennom lovgivning, hva som blir servert på TV og ellers hva som kommer frem. Det blir fra den ene ytterlighet til neste.
Underordning kan også uttrykkes positivt som Paulus gjør det i ROM 12,10 Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Når jeg setter andre høyere enn meg selv, underordner jeg meg dem. Eller som Peter sier det: 1PET 5,5 Og alle skal dere være kledd i ydmykhet mot hverandre. For "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde".
Den gjensidige underordning skal skje i ærefrykt for Herren. Det betyr at i hjemmet skal begge ektefellene stille seg inn for Herrens ansikt og spørre: Hvordan vil du at vårt samliv skal være?
Da blir det ikke plass til dominerende herskesyke verken fra mannens eller kvinnens side! - Mye av kvinnekampen har vært berettiget, men dessverre har noen falt i samme grøft som mannen og hersket over ham slik han hersket over henne.
Selv om kvinnens underordning nevnes først, tror jeg vi må begynne med formaningen til oss menn for å sette hennes underordning i det rette lys.
22 De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine som under Herren selv.
Hustruen kalles av Herren til å underordne seg sin ektemann.
Underordning gjelder alle, barn i forhold til sine foreldre. Kvinner i forhold til mannen og mannen i forhold til Jesus og Jesus i forhold til Faderen (1. Kor. 11.).
Det gjelder alle arbeidere i forhold til sine arbeidsgivere.
Det gjelder menigheten i forhold til Kristus.
Og fra Rom 13,1f vet vi at underordning gjelder samtlige borgere i et land i forhold til statsmakten.
La oss se nærmere på verbet: å underordne seg.
Det har betydningsnyanser som: å plassere seg under, eller å posisjonere seg, posisjonere seg under(det uttrykket liker jeg, det trives jeg med).
Opprinnelig var ordet et militæruttrykk: å rangere under.
Et viktig visdomsord: Uten underordning kan det aldri bli harmoni.
Kravet til å underordne seg gjelder på en eller annen måte oss alle.
Det tilkommer alle mennesker, hver på sitt plan og i sine relasjoner, å underordne seg. Det fins alltid en eller annen som du og jeg skal underordne oss.
23 For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sitt legeme.
I et ekteskap, menigheten, på en arbeidsplass eller hvor det måtte være er det viktig å fylle den rollen en er satt til og passer til. Vi ser det samme underordnings prinsipp når Paulus underviser andre troende. Dett gjelder for alle mennesker til alle tider på alle steder. 1. Kor. 11. 8 For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. 9 Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens. 11 Men i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen. 12 For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud.
24 Likesom kirken underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt.
Det er INGEN LIKESTILLING mellom mann og kvinne i menighetssammenhengen. I den sammenhengen og i ekteskapet er kvinnen underordnet under mannen. Dette har ikke noe med tvang eller undertrykkelse å gjøre, men det er en ordning i ekteskapet og i den kristne menigheten.
Vi behøver ikke å være engstelige for ordet ”underordnet” eller ”underordning”, for hver dag underordner vi oss mange regler som samfunnet har satt opp som kjøreregler på de forskjellige områder. Det kan for eksempel være i trafikken. Dersom vi ikke underordner oss under trafikkens regler, går det galt med oss. Reglene er til det beste for oss. Slik er det også med de kjørereglene som vi har i ekteskapet og i Guds rike.
Dersom vi går utenom de ordninger, som Gud har satt opp for ekteskapet og menigheten, får vi heller ikke den fulle velsignelsen av Guds ordninger. Guds ordninger er til det beste for oss.
Hva som gjelder kvinnens stilling i ekteskapet, så går den ut på å føde barn, være med på å oppdra barna og støtte sin mann i de avgjørelsene som han tar. Vi må også føye til at mannen skal ta hensyn til sin kones ønskemål i ekteskapet, men dersom de ikke kommer fram til enighet, er det mannen som har det avgjørende ordet. Han bærer også dermed hele ansvaret for de avgjørelsene som blir tatt.
25 Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den
Kjærlighetslivet som utleves i mellom ektefellene har altså sitt mønster i kjærligheten som Kristus utviser i sin frelsesgjerning overfor kirken. Men hvis Kristi tjenende omsorg for kirken, hans brud, skal være forbildet for den jordiske legemlighet i kjønnsrelasjonen, betyr det at forholdet mellom kjønnene er noe mer enn en slags autonom “verdslig ordning” i skapelsen. Ved å parallellføre forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet med forholdet mellom Kristus og kirken i frelsen, gir Paulus den jordisk-legemlige kjærligheten mellom ektefellene en kristologisk begrunnelse. Frelsesrelasjonen mellom Kristus og kirken er forbildet for samlivet i ekteskapet, men mønsteret gjelder også omvendt – ekteskapet mellom mann og kvinne skal være et avbilde på forholdet mellom Kristus og kirken.
26 for å hellige den og rense den med badet i vann i kraft av et ord.
TIT 3,5 Og han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig; han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd. Hele kristenlivet er en fremtredende prosess, som vil vare livet ut og helt sikker et godt stykke inn i evigheten! Men en dag skal vi stå allikevel fremfor Gud og være Jesu Kristi brud, selv om Gud har et stykke arbeid å gjøre i og gjennom oss.
27 Slik ville han stille den fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt; hellig og uten feil skulle den være.
Målet er at vi skal stå fram uten flekk eller rynke eller noe slik, dvs uten feil. Hva er flekk, lyte og feil for en kristen? Det er synd og urenheter. Bibelen snakker om Jesus som kommer igjen, som en brudgom som henter sin brud til bryllupsfesten. Når vår brudgom kommer, skal vi stå fram som helliggjorte kristne. Det er nå vi er i en slik forberedelses-periode før himmelens bryllupsfest. Da er det viktig at vi bruker denne tiden til å gjøre oss klar.
Filipperne 1:9-10 sier: "Og dette er min bønn, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere i de forskjellige spørsmål kan dømme om hva som er rett. Så skal dere stå rene og uten feil på Kristi dag." Vi skal stå rene og uten feil på Kristi dag. Kolosserbrevet 1:22 sier også noe lignende: "Men nå har han forsonet dere med seg selv, da Kristus led døden med sitt jordiske legeme. Hellige, uten feil og uangripelige ville han stille dere fram for seg." Dette går altså igjen hele tiden. Du er ment å gå gjennom en prosess, som heter helliggjørelse. Målet for denne helliggjørelsen er at du skal stå fram uten synd og urett.
28 På samme måte skal altså mennene elske sine hustruer som sitt eget legeme. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv.
Når Jesus ofret alt for menigheten, kaller Gud mannen til å ta hans eksempel. Å elske hustruen sin er å elske seg selv. Kjærligheten er universets sterkeste og viktigste kraft. Høys. 8. 6 Sett meg som segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme.
29 Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken.
Som Kristus ga seg for kirken, slik skal mannen gi seg for sin kone. Ekte kjærlighet handler om å gi, ikke å få. Det skal være sentralt for mannen å dekke sin kones behov.
I det gamle testamentet brukes også ekteskapet som et bilde på forholdet mellom Gud og Hans folk. På samme måte som i det nye testamentet som vist ovenfor. Et eksempel på dette følger under:
Jesaja 54. 4 – 5 Vær ikke redd, du blir ikke til skamme. Vær ikke skamfull, du blir ikke vanæret. Nå kan du glemme din ungdoms skam, og ikke mer minnes din enkestands vanære. For han som skapte deg, er din ektemann, Herren, Allhærs Gud, er hans navn. Israels Hellige er din forløser, han som kalles hele jordens Gud.
Formålet med ekteskapet blir da å hjelpe hverandre med å komme til himmelen, og å vise ikke kristne hvordan forholdet mellom Kristus og menighet er.
30 For vi er lemmer på hans legeme.
Alle troende er lemmer på Kristi legeme som er menigheten. Alle har vi våre styrker og svakheter men i sammen med hverandre er vi alle sterke. Vi utfyller hverandre og supplerer hverandre som legemet gjør det som Paulus underviser om flere plasser. Bl.a. Rom. 12 og 1. Kor. 12.
31 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.
Dette sa Jesus også i Matt. 19 og i skapelsesberetningen. Vi skal når vi gifter oss stå på egne ben i sammen med ektefellen. Leve under eget tak med egen husholdning.
32 Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken.
Dette som ekteskapet er, er et bilde på menigheten og Kristus. At han valgte oss og forblir tro imot oss, det er et stort, stort mysterium. Og Satan og demonene hater menigheten fremfor noen annet på denne jord.
Matt. 16. 16 Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. 17 Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! for kjød og blod har ikke åpenbaret dig det, men min Fader i himmelen. 18 Og jeg sier dig at du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Og jeg vil gi dig nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.
33 Men det gjelder også dere: Hver og en skal elske sin hustru som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.
Hun viser han respekt og ærefrykt ved å anerkjenne den ordningen som Gud har bestemt.
I Kol 3,19 finner vi også en direkte tiltale som går på ektemannen. Igjen er det kjærligheten til "sin bedre halvdel" som pålegges han, samt en formaning mot en stygg og nedbrytende holdning:
"Dere menn: Elsk deres hustruer – og vær ikke bitre mot dem."
Bitterhet står i motsetning til kjærlighet.
I bitterheten ligger det å være sur, tverr og hard mot henne. Bitterhet er en gledesdreper som gjør hverdagen utrivelig.
Mannen skal ta seg i vare for en slik holdning.
I 1Pet 3,7 finner vi også en så god visdom og påminnelse for ektemenn:
"Og vis dem ære." De skal vise sin hustruer ære.
Elske og ære er et ordpar vi møter på selve bryllupsdagen - i forbindelse med vigselshandlingen.
"…vil du elske og ære henne?" – spør pastoren/presten.
Går det an å elske uten å ære? Ja, kjærligheten tåler så mangt, også av unoter – uten at den faller bort.
Den holdningen som ligger i å ære er å behandle henne på en fin, høflig og verdig måte. Sette henne høyt.
Det blir ikke mye koneplaging og vold i ekteskapet når mannen viser henne ære.
"En mann(ektemann) etter Guds hjerte"…
Til mannen sier Herren: "Vil du la min tjenende og tilgivende kjærlighet være forbilde for deg i samlivet med din hustru? Vil du elske henne, ære henne og være god mot henne, slik jeg elsker min menighet og lever for den?" (Sitat slutt).
Det fineste og beste eksemplet på forholdet mellom menigheten og Kristus
Det fineste og beste eksemplet på forholdet mellom menigheten og Kristus er ekteskapet mellom mann og kvinne. Derfor sette også Satan, demonene og de falne englene slik inn på ekteskapet i dag.
Mat i rett tid og den rette mat
Matt. 24. 45 Hvem er da den tro og kloke tjeneren som herren har satt over de andre tjenerne for å gi dem mat i rett tid? 46 Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! 47 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier. 48 Men sett at dette er en dårlig tjener som sier til seg selv: ‘Det varer lenge før herren min kommer’, 49 og så gir seg til å slå de andre tjenerne og spise og drikke sammen med drukkenbolter. 50 Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, 51 og hugge ham ned og la ham dele skjebne med hyklerne, der de gråter og skjærer tenner.
Det tales om å gi rett mat i rett tid, å lytte til åndens stemme. Hva er det mest prekere og mest nødvendige å forkynne? Om ekteskapet og mot gjengifte. Hva gjør de troende og forkynnerne i særdelshet? Overser det som er mest nødvendig, de gir ikke mat i rett tid og er som den utro tjeneren i Matteus som vi leser om.
Espen Ottesen, Emanuel Minos, Lise Karlsen, David Østby og Co. vår tids Bileamer!
Alle som stiller opp i sammen med gjengifede forkynnere og går i tospann med dem, er som Bileam Beors sønn og viser gjennom å bl. a å stille opp på Visjon Norge og andre foraer og talerstoler i sammen med gjengifede forkynnere er de med å åpne opp for den onde og hans gjerninger.
Gjengifte er det som er synd og hor
Det å bli skilt er leit og imot Guds vilje. Men vi leser ingen plasser i skriften at det å skille seg er hor og de som skiller seg skal ikke arve Guds rike. Det er de som GIFTER SEG PÅ NYTT ETTER ET SAMLIVSBRUDD OG EKTESKAP SOM DRIVER HOR OG IKKE SKAL ARVE GUDS RIKE!
Menigheten skal snart gifte seg med Jesus
Menigheten skal snart gifte seg med Jesus derfor arbeider Satan så febrilsk på å forklundre ekteskapet i denne tiden, han vet hva han gjør og Guds folk og spesielt forkynnnerne går rundt i halvblinde og som om de ikke vet noe som helst.
Lammets og menighetens bryllup
La oss glede oss og juble og gi ham æren. Tiden er kommet for Lammets bryllup! Hans brud har gjort seg i stand, og hun har fått en drakt av skinnende rent lin. - Linet er de helliges rettferdige gjerninger. ÅP 19,7 -8
Det tales her om en gledens og fryds fest i himmelen. Det er samlet en stor skare fra alle tungemål og folkeslag. Skaren er Lammets brud, den brud som Jesus vant ved seg sitt blod. Ja, Skriften forteller oss at Lammet ble slaktet for sin brud! Jesus ble såret for syndere, ja for deg.
Bruden er kledt i sinnende fint lin Det er brudgommen selv som har kledt bruden! For han har kledt meg i frelsens drakt, i rettfderdighetens kappe har han svøpt meg, sier profeten Jesaja i kap 61:10.
Bruden er sannelig fin! Vi kan ikke fatte henne skjønnhet! Hun er kledt i det fineste lin, -av Jesus selv.
I Esek 44:18 leser vi: De skal ha luer av lin på hodet og benklær av lin om hoftene. De skal ikke binde opp om seg med noe som gjør at de svetter.
En svetter seg ikke inn i himmelske bryllup!
Det er en som har svettet! Det var Jesu dyrebare svette da hans svette ble som blodråper som falt ned på jorden i Getsernane (Luk 22:44).
Det er ufattelig! Tenk Jesu svettet blod for deg og meg.
Synderen skal ikke streve og svette, men tvert i mot få høre om denne svette, og få skue det som skjedde for syndere i Getsernane og på Goltgata.
Jesus gikk i striden for deg! Han vant selv frelsen for sin brud!
Tenk å få hvile hos Jesus! Hvile i et fullkomment nok! Ja, det er stort og underfullt å få hvile i Jesu frelseverk!
Det er fattige syndere han innbyr til denne himmelske hvile!
Jesus gjorde det alt for deg! Han har betalt for alle dine synder!
Den store frelste skare i himmelen synger: Halleluja! Det er lov og pris, glede og fryd.!
Ingen kan kommantere meg til å bli glad ved å si: Bli glad, Olaf!
Men når jeg hører noe gledelig, da blir jeg glad!
Da jeg for første gang fikk høre at alt det jeg skulle og burde være; der er Jesus i mitt blod!,- da ble jeg glad!
Da jeg fikk se at Jesu seier var for bruden, da ble jeg glad!
Tenk at Jesus med sin død og seier kledde bruden i det fineste lin. Når han ser sin brud, da banker brudgommens hjerte. Hun er så fin! Hun er kledt i rent og skinnende fint lin!
Du er salig som hører dette budskap! Det er Guds sanne ord!
Mange gikk i graven uten å få innbydelsen nå. Hva gjør du med den? Det gjelder evigheten!
Det står om frelse eller fortapelsen! Ingen har talt så alvorlig om fortapelsen som Jesus! Han opplevde selv fortapelsen i ditt sted, for at du ikke skulle gå fortapt!
Nå innbyr han deg til evig lys og salighet i himmelen!
Gjelder innbydelsen deg? Nei, det kan ikke gjelde meg, svarer du! Jo, det gjelder deg!
Måtte du og jeg bli løftet opp sammen med Jesus når han kommer! Det er det det står om!
Relaterte linker om ekteskapet: 1.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-du-medskyldig
2.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=erfaringen-min-med-norsk-kristenhet
3.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Ekteskapet
4.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=jan-hanvold-en-falsk-profet
5.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Skilsmisse-gjengifte
6.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Gjengifte-i-lys-av-Guds-ord
7.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-uskyldige-part
8.) http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-28.html
9.) http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-138-hvem-var-bileam-og-hva-star-hans.html
10.) http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-134-hva-er-de-viktigste-sannheter-i.html
tirsdag 22. november 2011
Nr. 277: Treenighetslæren er en gedigen bløff!
Nr. 277:
Treenighetslæren er en gedigen bløff!
En av historiene som Bart Ehrman tar opp i sin bok “Forged”, er nettopp den som dreier seg om opprinnelsen til den nevnte kristne doktrinen Treenigheten - Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd - som går ut på at Gud antar tre skikkelser, eller hva man nå skal kalle disse usynlige entitetene.
Det viser seg at de tre begrepene kun dukker opp sammen tre ganger i Bibelen, blant annet i Matteus 28:19, men ordet “Treenigheten” eller konseptet at “Gud er tre personer” er aldri nevnt, og de tre versene der Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd dukker opp, fantes overhodet ikke i den opprinnelige greske versjonen.
På en eller annen måte ble versjene lagt til i den senere latinske utgaven, etter kirkemøtet i Nikea, og vokste snart til et viktig dogme innenfor Kristendommen. Så vesentlig ble denne doktrinen at da det ble oppdaget at den ikke fantes i den opprinnelige greske versjonen, ble den latinske teksten først oversatt tilbake til gresk, slik at det hele skulle se autentisk ut.
Troverdig? Vel, dette er vel heller hva vi i dagligtale kaller forfalskning.
Joh. e. 1. I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud.
Jesus har en begynnelse, det har ikke Faderen.
Salme 90. Salme 90. 2 Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud.
Ords 8 er biledelig tale om Jesus akkurat som Jesaja 14 og Esekiel 28 er det på Satan.
Alfa og Omega er de første og siste bokstavene i det greske alfabetet. Jesus var den første Faderen skapte og som den siste skal han overgi riket til Faderen.
Åpenb. 1. 7 Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, sannelig, amen!
8 Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige.
Dette er Jesus. Han er den allmektige og den suverene på Faderens vegne. Når han har regjert i 1000 år i sammen med alle de hellige, så overgir han Kongemakten til Faderen igjen.
Jesus har gradvis blitt fylt ut som Faderen om han aldri har hatt en negativ tanke, syndig handling eller noe som har vært i oppesesjon og til ergrelse for Faderen.
Faderen ser feil hos sine hellige engler men aldri hos Sønnen. Derfor er han annerledes og fullkommen som kun Faderen er. Han er Gud men allikevel ikke som Faderen. Dette med treenighetslæren var totalt ukjent for de første kristne, de hadde en monoteistisk forståelse av Gud akkurat som jødene. Denne vranglæren med treenighet kom etter hvert som frafallet kom inn og embets kirken utviklet seg.
Da måtte en ha læreenhet, ikke Åndens enhet som skriften taler om.
Efes. 4. 3 Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen.
1. Joh. b. 1. Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. 2 Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. 3 Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha samfunn med oss, vi som har samfunn med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus. 4 Og vi skriver dette for at vår glede skal være fullkommen.
Det er så uanstrengt over Apostelens undervisning i motsetning til treenighetslæren som en ikke kan forstå. Men en må tro i blind lydighet for ikke å bli stemplet. Hvordan kan en rent matematisk få til at tre Guder en en Gud?
Derfor bruker en ordet guddom som er et ord som en bruker for alt det er verd, ordet Gud er for vanskelig.
Hva sier Apostelen egentlig?
At Jesus var hos Faderen og ble åpenbart som livet, lyset og som Sønn.
La deg i dåre lengre, det er kun en Gud, Faderen. Og Sønnen er gått ut i fra ham.
Joh. e. 17. 3 Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.
I Johannes 1: 1 står det ifølge Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Senere i det samme kapitlet viser apostelen Johannes tydelig at «Ordet» er Jesus. (Johannes 1: 14) Men siden Ordet blir omtalt som Gud, er det noen som trekker den konklusjon at Sønnen og Faderen må være en del av den samme Gud.
Vi må være klar over at denne delen av Bibelen opprinnelig ble skrevet på gresk. Senere ble den greske teksten oversatt til andre språk. Men en rekke bibeloversettere har ikke oversatt de siste ordene i Johannes 1: 1 med «Ordet var Gud». Hvorfor ikke? Ut fra sin kjennskap til bibelgresk har de kommet til at disse ordene skal oversettes på en annen måte. Hvordan har de så valgt å oversette dem? Her er noen eksempler: «Ordet var av guddomsart.» (Det nye testamente i ny oversettelse av Lyder Brun, Oslo) «Ordet var en gud.» (The New Testament in an Improved Version, London) «Ordet var et guddommelig vesen.» (La Bible du Centenaire, Paris) Ifølge disse oversettelsene er ikke Ordet Gud selv.1 I stedet blir Ordet omtalt som «en gud», på grunn av sin høye stilling blant Herrens Gud skapninger. Ordet «gud» betyr her «en som er mektig».
Og det taler fremfor alt om kvalitet ordet Gud her.
Jesus er den eneste som har samme liv, lys og egenskaper fullt ut som Faderen.
Jeg har prøvd å i møte gått alle vanskelige skriftsteder og summen av Guds ord er sannhet.
Hva er summen av Guds ord?
Det er 1000 skriftsteder som taler om èn Gud og 3-4 skriftsteder som taler for treenigheten.
Valget er ditt hva og hvem du vil følge!
Tenk på dette eksemplet: En skolelærer forklarer et emne for elevene sine. Etterpå er elevene uenige om hvordan de skal forstå forklaringen. Hvordan kan de finne ut av saken? De kan spørre læreren om å få flere opplysninger. Når de får flere fakta, blir det sikkert lettere for dem å forstå emnet. På lignende måte kan du forstå hva det som står i Johannes 1: 1, betyr, ved å gå til Johannes’ evangelium for å få flere opplysninger om Jesu stilling. Det at du får flere fakta, vil gjøre det lettere for deg å trekke riktig konklusjon.
Tenk for eksempel på det Johannes skriver videre i kapittel 1, i vers 18: «Ingen har noen gang sett [den allmektige] Gud.» Men mennesker har jo sett Jesus, Sønnen. Johannes sier: «Ordet [Jesus] ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet.» (Johannes 1: 14, NO) Hvordan kunne da Sønnen være en del av Den Allmektige Gud? Johannes sier også at Ordet var «hos Gud». Men hvordan kan en person være hos noen og samtidig være den personen? Og i Johannes 17: 3 skiller Jesus klart mellom seg selv og sin himmelske Far. Han omtaler sin Far som «den eneste sanne Gud». I slutten av sitt evangelium sammenfatter Johannes dessuten sin beretning om de tegnene Jesus gjorde, ved å si: «Disse er blitt nedskrevet for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn.» (Johannes 20: 31) Legg merke til at Jesus blir omtalt som Guds Sønn, ikke som Gud. Disse tilleggsopplysningene som Johannes’ evangelium kommer med, viser hvordan Johannes 1: 1 skal forstås. Jesus, Ordet, er «en gud» i den forstand at han har en høy stilling, men han er ikke den samme som Den Allmektige Gud.
Tenk igjen på eksemplet med læreren og elevene. Tenk deg at noen fortsatt er usikre etter at de har hørt på den tilleggsforklaringen læreren har kommet med. Hva kan de gjøre da? De kan vende seg til en annen lærer for å få flere opplysninger om det samme emnet. Hvis den andre læreren utdyper og bekrefter den forklaringen den første har kommet med, er nok de fleste elevene ikke lenger i villrede. Hvis du ikke er sikker på hva bibelskribenten Johannes egentlig sa om forholdet mellom Jesus og Den Allmektige Gud, kan du gjøre noe lignende. Du kan vende deg til en annen bibelskribent for å få flere opplysninger. Tenk for eksempel på det som Matteus skrev. Han siterte Jesus, som sa i forbindelse med slutten på den nåværende verdensordning: «Om den dag og time vet ingen, verken himlenes engler eller Sønnen, men bare Faderen.» (Matteus 24: 36) Hvordan bekrefter disse ordene at Jesus ikke er Den Allmektige Gud?
Jesus sa at Faderen vet mer enn Sønnen. Men hvis Jesus var en del av Den Allmektige Gud, ville han ha visst akkurat det samme som sin Far. Sønnen og Faderen kan altså ikke være likestilt. Men noen sier kanskje: «Jesus hadde to naturer. Her snakker han i egenskap av menneske.» Men hvis det var tilfellet, hva da med den hellige ånd? Hvis den er en del av den samme Gud som Faderen, hvorfor sa ikke da Jesus at den vet det som Faderen vet?
Når en går inn i dette emne og sammenligner alle skriftsteder opp imot hverandre så får treenighets tilhengerne store problemer.
Det er egentlig kun et skriftsted som taler direkte om treenigheten og det er ikke med i den opprinnelige grunnteksten, det er et senere tillegg. Nå må den falske, ubibelske og demoniske treenighetslæren stå for fall eller er den som katten som har ni liv?
Selvfølgelig ikke, Guds ord og sannheten setter fri sier Jesus.
Joh. e. 8. 32 Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
Her kommer det ene skriftstedet som taler om treenighet i klartekst:
Teologer har poengtert flere steder i NT for å støtte under deres syn at Gud er tredelt, tre personer. Faderen ,sønnen og den hellige ånd-som er sammen i en gud. Dette dogmet er ikke spesielt fremhevet i bibelen uten i noen senere tekster annet enn i Johannes første brev kapittel 5 vers 7-8
Gjennom den latinske middelalder trodde man at teksten sa: Det er tre som er vitner i himmelen. Faderen, ordet og den hellige ånd. Aha her har vi det, dogmet om treenigheten. Men dette er funnet kun i de latinske manuskripter. Overhodet ikke i de greske manuskriptene i NT.
Da det nye testamentet av de greske manuskriptene ble offentliggjort i 1516, en skriftlærd som het Erasmus inkluderte ikke disse versene til stor ståhei av sine teologiske motstandere som fastholdt at han hadde på en ondskapsfull måte fjernet treenigheten fra bibelen,. Erasmus svarte at han kunne ikke finne denne delen i noen av de greske manuskriptene han kjente til. Og her fortsetter historien. Han utfordret sine motstandere til å fremskaffe et gresk manuskript med treenigheten. Hvis de greide det ville han inkludere det i det neste opplaget av NT. Som svar produserte hans motstandere et manuskript eller i det minste de fikk et produsert. Noen kopierte Johannes første brev fra gresk og la til disse versene, og presenterte dem til Erasmus. Som den hederlige mannen han var inkluderte han disse versene i neste opplag.
Det var denne versjonen som ble grunnlaget for King James versjon som ble viktig i den historiske bibelen på engelsk. Disse versene er fremdeles i King James versjon men ikke i nyere og mer pålitelige oversettelser.
Dette er årsaken til at en eldre generasjon lesere av den engelske bibelen antok at bibelen lærte dogmet om treenigheten selv om dette ikke er funnet i noen greske manuskripter i mer enn tusen år.
Så hva er mest pålitelig? De greske manuskriptene eller de mye senere latinske?
La nå dette være klinkende klart, jeg holder meg til det opprinnelige greske manuskriptet. Da må en forkaste både treenighetslæren og Jesus alene læren og tro på kun èn Gud, Faderen og at han har kun en enbåren Sønn, Jesus Kristus!
1.) http://www.youtube.com/user/smyrnaoslo#p/u/9/M7VYzPnBLzw
2.) http://atheistatlarge.org/2011/05/the-trinity-an-example-of-forgery-in-the-king-james-bible-bart-ehrman/
3.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetslaeren-er-demoners-laere-og-forfoerende-aand
4.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-navnloese-person
5.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-er-ingen-egen-person
6.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hvor-mange-og-hvem-skal-vi-mote-i-himmelen
7.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenigheten
8.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Jesus-er-underordnet-Faderen
9.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetslaeren-vs-bibelens-ene-sanne-gud
10.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Kristi-Guddommelighet
11.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-jesus-evig-far-eller-er-det-feil-oversettelse-og-forstaaelse
12.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=ordet-var-engud-eller-av-guddomsart
13.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-gale-treenighet
14.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-nikenske-trosbekjennelse
15.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-okkulte-treenighetslaren
16.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=arius-og-arianismen
17.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Verdens-Stoorste-Selvmotsigelse-og-kanskje-loogn
18.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=dode-gud-paa-korset
19.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-er-den-hellig-aand
20.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Rett-forstaaelse-av-Guddommen
21.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-kompletterer-oss
22.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=et-resonnement
23.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-falske-treenighetslaren
24.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=tro-paa-en-gud-forvandler
25.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Daapen-i-den-Herre-Jesu-Navn
26.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=herre-er-en
27.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-eneste-sanne-Gud
28.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hvordan-ble-treenighetslaeren-utformet
Treenighetslæren er en gedigen bløff!
En av historiene som Bart Ehrman tar opp i sin bok “Forged”, er nettopp den som dreier seg om opprinnelsen til den nevnte kristne doktrinen Treenigheten - Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd - som går ut på at Gud antar tre skikkelser, eller hva man nå skal kalle disse usynlige entitetene.
Det viser seg at de tre begrepene kun dukker opp sammen tre ganger i Bibelen, blant annet i Matteus 28:19, men ordet “Treenigheten” eller konseptet at “Gud er tre personer” er aldri nevnt, og de tre versene der Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd dukker opp, fantes overhodet ikke i den opprinnelige greske versjonen.
På en eller annen måte ble versjene lagt til i den senere latinske utgaven, etter kirkemøtet i Nikea, og vokste snart til et viktig dogme innenfor Kristendommen. Så vesentlig ble denne doktrinen at da det ble oppdaget at den ikke fantes i den opprinnelige greske versjonen, ble den latinske teksten først oversatt tilbake til gresk, slik at det hele skulle se autentisk ut.
Troverdig? Vel, dette er vel heller hva vi i dagligtale kaller forfalskning.
Joh. e. 1. I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud.
Jesus har en begynnelse, det har ikke Faderen.
Salme 90. Salme 90. 2 Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, ja, fra evighet til evighet er du, Gud.
Ords 8 er biledelig tale om Jesus akkurat som Jesaja 14 og Esekiel 28 er det på Satan.
Alfa og Omega er de første og siste bokstavene i det greske alfabetet. Jesus var den første Faderen skapte og som den siste skal han overgi riket til Faderen.
Åpenb. 1. 7 Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, sannelig, amen!
8 Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige.
Dette er Jesus. Han er den allmektige og den suverene på Faderens vegne. Når han har regjert i 1000 år i sammen med alle de hellige, så overgir han Kongemakten til Faderen igjen.
Jesus har gradvis blitt fylt ut som Faderen om han aldri har hatt en negativ tanke, syndig handling eller noe som har vært i oppesesjon og til ergrelse for Faderen.
Faderen ser feil hos sine hellige engler men aldri hos Sønnen. Derfor er han annerledes og fullkommen som kun Faderen er. Han er Gud men allikevel ikke som Faderen. Dette med treenighetslæren var totalt ukjent for de første kristne, de hadde en monoteistisk forståelse av Gud akkurat som jødene. Denne vranglæren med treenighet kom etter hvert som frafallet kom inn og embets kirken utviklet seg.
Da måtte en ha læreenhet, ikke Åndens enhet som skriften taler om.
Efes. 4. 3 Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen.
1. Joh. b. 1. Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. 2 Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. 3 Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha samfunn med oss, vi som har samfunn med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus. 4 Og vi skriver dette for at vår glede skal være fullkommen.
Det er så uanstrengt over Apostelens undervisning i motsetning til treenighetslæren som en ikke kan forstå. Men en må tro i blind lydighet for ikke å bli stemplet. Hvordan kan en rent matematisk få til at tre Guder en en Gud?
Derfor bruker en ordet guddom som er et ord som en bruker for alt det er verd, ordet Gud er for vanskelig.
Hva sier Apostelen egentlig?
At Jesus var hos Faderen og ble åpenbart som livet, lyset og som Sønn.
La deg i dåre lengre, det er kun en Gud, Faderen. Og Sønnen er gått ut i fra ham.
Joh. e. 17. 3 Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.
I Johannes 1: 1 står det ifølge Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Senere i det samme kapitlet viser apostelen Johannes tydelig at «Ordet» er Jesus. (Johannes 1: 14) Men siden Ordet blir omtalt som Gud, er det noen som trekker den konklusjon at Sønnen og Faderen må være en del av den samme Gud.
Vi må være klar over at denne delen av Bibelen opprinnelig ble skrevet på gresk. Senere ble den greske teksten oversatt til andre språk. Men en rekke bibeloversettere har ikke oversatt de siste ordene i Johannes 1: 1 med «Ordet var Gud». Hvorfor ikke? Ut fra sin kjennskap til bibelgresk har de kommet til at disse ordene skal oversettes på en annen måte. Hvordan har de så valgt å oversette dem? Her er noen eksempler: «Ordet var av guddomsart.» (Det nye testamente i ny oversettelse av Lyder Brun, Oslo) «Ordet var en gud.» (The New Testament in an Improved Version, London) «Ordet var et guddommelig vesen.» (La Bible du Centenaire, Paris) Ifølge disse oversettelsene er ikke Ordet Gud selv.1 I stedet blir Ordet omtalt som «en gud», på grunn av sin høye stilling blant Herrens Gud skapninger. Ordet «gud» betyr her «en som er mektig».
Og det taler fremfor alt om kvalitet ordet Gud her.
Jesus er den eneste som har samme liv, lys og egenskaper fullt ut som Faderen.
Jeg har prøvd å i møte gått alle vanskelige skriftsteder og summen av Guds ord er sannhet.
Hva er summen av Guds ord?
Det er 1000 skriftsteder som taler om èn Gud og 3-4 skriftsteder som taler for treenigheten.
Valget er ditt hva og hvem du vil følge!
Tenk på dette eksemplet: En skolelærer forklarer et emne for elevene sine. Etterpå er elevene uenige om hvordan de skal forstå forklaringen. Hvordan kan de finne ut av saken? De kan spørre læreren om å få flere opplysninger. Når de får flere fakta, blir det sikkert lettere for dem å forstå emnet. På lignende måte kan du forstå hva det som står i Johannes 1: 1, betyr, ved å gå til Johannes’ evangelium for å få flere opplysninger om Jesu stilling. Det at du får flere fakta, vil gjøre det lettere for deg å trekke riktig konklusjon.
Tenk for eksempel på det Johannes skriver videre i kapittel 1, i vers 18: «Ingen har noen gang sett [den allmektige] Gud.» Men mennesker har jo sett Jesus, Sønnen. Johannes sier: «Ordet [Jesus] ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet.» (Johannes 1: 14, NO) Hvordan kunne da Sønnen være en del av Den Allmektige Gud? Johannes sier også at Ordet var «hos Gud». Men hvordan kan en person være hos noen og samtidig være den personen? Og i Johannes 17: 3 skiller Jesus klart mellom seg selv og sin himmelske Far. Han omtaler sin Far som «den eneste sanne Gud». I slutten av sitt evangelium sammenfatter Johannes dessuten sin beretning om de tegnene Jesus gjorde, ved å si: «Disse er blitt nedskrevet for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn.» (Johannes 20: 31) Legg merke til at Jesus blir omtalt som Guds Sønn, ikke som Gud. Disse tilleggsopplysningene som Johannes’ evangelium kommer med, viser hvordan Johannes 1: 1 skal forstås. Jesus, Ordet, er «en gud» i den forstand at han har en høy stilling, men han er ikke den samme som Den Allmektige Gud.
Tenk igjen på eksemplet med læreren og elevene. Tenk deg at noen fortsatt er usikre etter at de har hørt på den tilleggsforklaringen læreren har kommet med. Hva kan de gjøre da? De kan vende seg til en annen lærer for å få flere opplysninger om det samme emnet. Hvis den andre læreren utdyper og bekrefter den forklaringen den første har kommet med, er nok de fleste elevene ikke lenger i villrede. Hvis du ikke er sikker på hva bibelskribenten Johannes egentlig sa om forholdet mellom Jesus og Den Allmektige Gud, kan du gjøre noe lignende. Du kan vende deg til en annen bibelskribent for å få flere opplysninger. Tenk for eksempel på det som Matteus skrev. Han siterte Jesus, som sa i forbindelse med slutten på den nåværende verdensordning: «Om den dag og time vet ingen, verken himlenes engler eller Sønnen, men bare Faderen.» (Matteus 24: 36) Hvordan bekrefter disse ordene at Jesus ikke er Den Allmektige Gud?
Jesus sa at Faderen vet mer enn Sønnen. Men hvis Jesus var en del av Den Allmektige Gud, ville han ha visst akkurat det samme som sin Far. Sønnen og Faderen kan altså ikke være likestilt. Men noen sier kanskje: «Jesus hadde to naturer. Her snakker han i egenskap av menneske.» Men hvis det var tilfellet, hva da med den hellige ånd? Hvis den er en del av den samme Gud som Faderen, hvorfor sa ikke da Jesus at den vet det som Faderen vet?
Når en går inn i dette emne og sammenligner alle skriftsteder opp imot hverandre så får treenighets tilhengerne store problemer.
Det er egentlig kun et skriftsted som taler direkte om treenigheten og det er ikke med i den opprinnelige grunnteksten, det er et senere tillegg. Nå må den falske, ubibelske og demoniske treenighetslæren stå for fall eller er den som katten som har ni liv?
Selvfølgelig ikke, Guds ord og sannheten setter fri sier Jesus.
Joh. e. 8. 32 Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
Her kommer det ene skriftstedet som taler om treenighet i klartekst:
Teologer har poengtert flere steder i NT for å støtte under deres syn at Gud er tredelt, tre personer. Faderen ,sønnen og den hellige ånd-som er sammen i en gud. Dette dogmet er ikke spesielt fremhevet i bibelen uten i noen senere tekster annet enn i Johannes første brev kapittel 5 vers 7-8
Gjennom den latinske middelalder trodde man at teksten sa: Det er tre som er vitner i himmelen. Faderen, ordet og den hellige ånd. Aha her har vi det, dogmet om treenigheten. Men dette er funnet kun i de latinske manuskripter. Overhodet ikke i de greske manuskriptene i NT.
Da det nye testamentet av de greske manuskriptene ble offentliggjort i 1516, en skriftlærd som het Erasmus inkluderte ikke disse versene til stor ståhei av sine teologiske motstandere som fastholdt at han hadde på en ondskapsfull måte fjernet treenigheten fra bibelen,. Erasmus svarte at han kunne ikke finne denne delen i noen av de greske manuskriptene han kjente til. Og her fortsetter historien. Han utfordret sine motstandere til å fremskaffe et gresk manuskript med treenigheten. Hvis de greide det ville han inkludere det i det neste opplaget av NT. Som svar produserte hans motstandere et manuskript eller i det minste de fikk et produsert. Noen kopierte Johannes første brev fra gresk og la til disse versene, og presenterte dem til Erasmus. Som den hederlige mannen han var inkluderte han disse versene i neste opplag.
Det var denne versjonen som ble grunnlaget for King James versjon som ble viktig i den historiske bibelen på engelsk. Disse versene er fremdeles i King James versjon men ikke i nyere og mer pålitelige oversettelser.
Dette er årsaken til at en eldre generasjon lesere av den engelske bibelen antok at bibelen lærte dogmet om treenigheten selv om dette ikke er funnet i noen greske manuskripter i mer enn tusen år.
Så hva er mest pålitelig? De greske manuskriptene eller de mye senere latinske?
La nå dette være klinkende klart, jeg holder meg til det opprinnelige greske manuskriptet. Da må en forkaste både treenighetslæren og Jesus alene læren og tro på kun èn Gud, Faderen og at han har kun en enbåren Sønn, Jesus Kristus!
1.) http://www.youtube.com/user/smyrnaoslo#p/u/9/M7VYzPnBLzw
2.) http://atheistatlarge.org/2011/05/the-trinity-an-example-of-forgery-in-the-king-james-bible-bart-ehrman/
3.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetslaeren-er-demoners-laere-og-forfoerende-aand
4.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-navnloese-person
5.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-er-ingen-egen-person
6.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hvor-mange-og-hvem-skal-vi-mote-i-himmelen
7.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenigheten
8.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Jesus-er-underordnet-Faderen
9.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetslaeren-vs-bibelens-ene-sanne-gud
10.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Kristi-Guddommelighet
11.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-jesus-evig-far-eller-er-det-feil-oversettelse-og-forstaaelse
12.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=ordet-var-engud-eller-av-guddomsart
13.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-gale-treenighet
14.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-nikenske-trosbekjennelse
15.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-okkulte-treenighetslaren
16.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=arius-og-arianismen
17.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Verdens-Stoorste-Selvmotsigelse-og-kanskje-loogn
18.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=dode-gud-paa-korset
19.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-er-den-hellig-aand
20.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Rett-forstaaelse-av-Guddommen
21.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-kompletterer-oss
22.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=et-resonnement
23.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-falske-treenighetslaren
24.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=tro-paa-en-gud-forvandler
25.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Daapen-i-den-Herre-Jesu-Navn
26.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=herre-er-en
27.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-eneste-sanne-Gud
28.) http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hvordan-ble-treenighetslaeren-utformet
Abonner på:
Innlegg (Atom)