Nr. 2386: Juda Makkabi og Hanukka-festen!

Nr. 2386:

Juda Makkabi og Hanukka-festen!

Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. Lovbøkene som, de fant, rev de i stykker og brente opp og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. Slik f6r de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.

For jødene betydde det at de måtte glemme sine hellige skrifter, og at alle jødiske bud ble opphevet. Avgudstempler skulle bygges, urene dyr skulle ofres og den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden. 6. desember 167 før vår tidsregning, ble ødeleggelsens styggedom, et avgudsalter for den greske guden Zevs, reist på brennofferalteret i Tempelet i Jerusalem (1. Makk. 1,54).

Statue av Zevs Fidias skapte den 12 meter høye statuen av Zevs ved Olympia ca. 435 f.Kr. Dette var kanskje den mest berømte skulpturen i antikke Hellas, her i en tenkt utgave på en gravering fra 1500-tallet.

Det Norske Bibelselskap utgav 1988 Apokryfene på nytt, skrifter som ikke er tatt med i Bibelen, men som tilhører epoken på ca. 400 år fra det vi kristne kaller Det gamle testamentets og fram til Det nye testamentets tid. Blant disse skriftene finner vi Makabeerbøkene. De forteller om den historiske bakgrunnen for Hanukka, lysfesten, som […]

Det Norske Bibelselskap utgav 1988 Apokryfene på nytt, skrifter som ikke er tatt med i Bibelen, men som tilhører epoken på ca. 400 år fra det vi kristne kaller Det gamle testamentets og fram til Det nye testamentets tid.

Blant disse skriftene finner vi Makabeerbøkene. De forteller om den historiske bakgrunnen for Hanukka, lysfesten, som jøder over hele verden feirer den dag i dag, og som var Jesu “jul”. Makabeertida varte fra 167 til 63 f. Kr.

En meget godt kjent salme i kristenheten er “Deg være ære, Herre over dødens makt.” Tonen til denne salmen er skrevet av en av kristenhetens største komponister, Georg Fiedrich Händel. Melodien og den oprinnelige teksten er imidlertid ikke knyttet først og fremst til Kristendommen, men hører hjemme i oratoriet Judas Makabeus, som er en hyldest til en av jødedommens største frigjøringshelter, Juda Makkabi (Hammeren).

Etter at jødene hadde vært 70 år i fangenskap i Babylon, gav perserkongen, som nå hadde tatt makten også over Babylonkia, dem lov til å vende tilbake til sitt land. Også israelere som var ført i fangenskap til Asyria 722 f. Kr, begynte å søke tilbake til hjemlandet. Men mange ble imidlertid igjen i utlandet, der de nå hadde etablert en ny tilværelse. De som dro hjem, økte med tiden i antall, og Jerusalem begynte så smått på ny å få betydning i den jødiske verden. Men landet var et av mange land som stod under overherredømme av det store persiske riket.

Så kom en ny epoke. Fra vest kom makedoneren Alexsander den store og knuste perserkongen i slaget ved Issos i 333 f. Kr. Slik kom det jødiske riket under en religiøs og kulturell påvirkning som var entydig gresk, selv om landet senere ble styrt både fra Egypt, og så fra Syria. Gresk tanke og språk preget imidlertid det indre middelhavsområdet i århundrer.

Da den syriske kongen Antiokus IV Epifanes, som Profeten Daniel profeterte om (Dan. 7,8), kom til makten, ble det ille å være troende jøde. Det begynte med at jøder som orienterte seg i hedensk lei, gikk til kongen og fikk tillatelse til å følge gresk lov og rett i stedet for den jødiske (1. Mak. 1, 13 fg). De gikk så langt at de lot seg operere for å skjule sporene etter omskjærelsen.

Det neste trekket kom fra Antiokus selv. Han førte krig mot romerne om herredømmet over Egypt. Slik gikk hans veg også over Judea. Han marsjerte med en mektig hær opp mot Jerusalem. I overmot røvet han tempelets skatter. Mange ble drept under denne aksjonen. To år senere sendte han igjen en hær mot byen, plyndret den, satte den i brann og rev ned både murer og hus. Kvinner og barn ble ført bort som fanger; buskapen slepte de også med seg. Så sendte han ut en forordning om at under hans styre skulle det bare være et rike, med ett folk og èn tro.

For jødene betydde det at de måtte glemme sine hellige skrifter, og at alle jødiske bud ble opphevet. Avgudstempler skulle bygges, urene dyr skulle ofres og den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden. 6. desember 167 før vår tidsregning, ble ødeleggelsens styggedom, et avgudsalter for den greske guden Zevs, reist på brennofferalteret i Tempelet i Jerusalem (1. Makk. 1,54).

Nordvest for Jerusalem lå den lille byen Mode`in. Der bodde presten Mattatja med sin familie. Den syriske kongens menn lovet Mattatja, som var en leder i byen, at han og hans sønner skulle få stor belønning om de ville ofre avgudsoffer. Dette avviste Mattatja med sterke ord. Da en annen jøde ville utføre ofringen, drepte presten ham og kongens befalingsmann. Avgudsalteret rev han ned.

I ødemarken samlet det seg nå troende jøder med sine familier under Mattatja og hans sønners ledelse. Derfra drev de geriljakrig mot fienden samtidig som de rev ned avgudsaltere omkring i landet, og omskar alle smågutter innen Judarikets grenser. Etter at Mattatja døde i 167 f. Kr. , ble sønnen, Juda Makkabi, leder for opprørerne. De fire brødrene hans stod sammen med ham i kampen, og alle er blitt berømmet for sin klokskap og sitt mot. Juda er gått inn i historien som et militært genie. Flokken rundt Makabèerbrødrene vokste seg stadig større. Hans relativt små hæravdelinger angrep ustanselig de store, men desto mer tungrodde syriske styrkene. Etter tre års blodig krig med flere store slag, inntok Juda og hans menn Jerusalem og gjenopprettet den jødiske tempeltjenesten. Tradisjonen forteller at da de kom fram til tempelet, fant de bare nok hellig, innvid olje til lysestaken for èn dag. Men dag etter dag i åtte dager brant den hellige ilden. I åtte dager feiret de troende gjeninnvielsen av Tempelet med stor glede. Med grønne grener og palmeblader i hendene sang de lovsanger til Herren. Da feiringen var over, hadde tempelets trofaste fått tak i ny, innvidd olje. Siden er Juda Makkabi i over to tusen år blitt stående som helt og ideal for det jødiske folk.

Etter den første festen etter innvielsen av tempelet, ble det ved offentlig forordning og etter felles vedtak bestemt av det nye, selvstendige folket at hele det jødiske folk hvert år skulle feire disse dagene (2. Makk. 10,8). Og slik er det. Hanukka, som festen blir kalt, blir feiret hvert år, og til minne om lampeoljen som brant i åtte dager, tennes hanukkalysene. Et lys blir tent til minne om den ene dagens forsyning av olje. Så blir det brukt til å tenne de åtte andre lysene, et nytt i tillegg til de andre for hver dag, til alle lysene brenner I over to tusen år har lovprisningen lydt:

Lovpris Hans hellige navn,

all verdens konge og vår Gud!

Han er det som har gitt oss livet.

Han har bevart oss,

og han har ført oss til idag.

Amen.

Gjendiktet etter Siddur.

(Jødisk bønnebok).

1. Makkabeerbok 1, 41-64:

    Kong Antiokos sendte ut en forordning til hele sitt rike om at alle skulle være ett folk, og at hver og en skulle oppgi sine egne seder og skikker. Alle de hedenske folkeslagene rettet seg etter kongens ord; endog mange i Israel syntes godt om hans, gudsdyrkelse og begynte å ofre til avgudsbildene og vanhellige sabbaten.

    Til Jerusalem og byene i Judea lot kongen dessuten sendemenn bringe brev med påbud om at folket skulle følge skikker og forskrifter som var fremmede for landet. Det ble forbudt å ofre brennoffer, slaktoffer og drikkoffer i templet; sabbater og festdager skulle vanhelliges, templet og dets hellige tjenere skulle gjøres urene. De skulle anlegge offeraltere, hellige lunder og avgudstempler, og ofre svinekjøtt og andre urene dyr. ‘De skulle la være å omskjære sine sønner, og de skulle gjøre seg urene med styggedommen fra alt som var vanhellig, så de glemte loven og opphevet alle bud. Den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden.

    Slik var forordningene som gen lot utstede for hele riket. Han satte oppsynsmenn over hele folket, og befalte byene i Judea å ofre, by for by. Mange av folket sviktet loven. De flokket seg om disse oppsynsmennene og gjorde det som ondt var i landet. Men israelittene ble drevet til å søke skjul hvor som helst de kunne finne et tilfluktssted.

    Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. Lovbøkene som, de fant, rev de i stykker og brente opp og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. Slik f6r de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.

    På den tjuefemte dagen i måneden ofret de på avgudsalteret som var oppført over brennofferalteret. De kvinner som hadde latt barna sine omskjære, ble drept, slik det var påbudt, og spedbarna deres ble hengt etter halsen på, mødrene. Også familiene deres og de som hadde utført omskjærelsen, ble drept.

    Likevel fikk mange i Israel kraft til å stå imot, fast bestemt på ikke å spise noe urent. De foretrakk å dø fremfor å spise uren mat og å vanhellige den hellige pakt, og dø måtte de. En veldig vrede kom over Israel.