Nr. 901:
Maranta
Templet, Maranta Bladet og Erling Bergshaven!
Jeg har en
«liten» fortid i Maranta da jeg har vært på Seljord på stevne flere ganger og
en del i Maranta templet i ungdommen og kjenner ellers en del til Maranta. Både
på godt og ondt.
Bilde av
Maranta Templet i Oslo som er sikker landets mest «strategiske» beliggenhet når
det gjelder å nå mennesker og komme lett på møter for fjernt og nært. Midt nede
i sentrum i Oslo med all kollektiven rundt seg og samtidig 1 km unna slik at
det også er mulig å parkere bil etc.
Maranta fra
Wikipedia:
Maran Ata
ble startet som en utbrytergruppe fra Pinsebevegelsen i Norge. Maran
Ata-bevegelsen hadde et høydepunkt i aktivitet i 1960-årene, og fikk et stort
antall medlemmer. Antallet medlemmer i dag antas å være forholdsvis lavt.
Maran Ata
var på 1960-tallet omstridt på grunn av sin praktisering av helbredelse ved
bønn, gjerne i kombinasjon med pengeinnsamling. Pinsebevegelsens ledere og
predikanter kritiserte bevegelsen, og enkelte pinseledere gikk ut og omtalte
Maran Atas helbredelsesmøter som «ekstase, svermeri og falskneri».
(sitat
slutt).
I dag, er
Maranta bevegelsen mer en tragedie å regne i forhold til hva den kunne og burde
ha vært!
Hvordan
kunne det ende slik, eller bli slik? Uten tvil mangel på helliggjørelse i liv
og lære. Det er her Maranta bevegelsen har strandet som så mange andre.
Men Gud har
sendt mennesker til dem, i deres vei som kunne vært deres «redning». En av dem
var:
Erling
Bergshaven fra Lillesand.
Jeg erindrer
at han jobbet på Bergshaven Båtbyggeri der hans sønn hadde overtatt som daglig
leder. Og han var gift med Berte Bergshaven? Dette ligger tilbake til ca. 2000
så det er nå snart 15 år siden vi hadde kontakt.
Jeg snakket
med Erling Bergshaven og han var temmelig fortvilet over å bli sparket fra
redaktør stillingen i Maranata bladet. Jeg spurte grunn; "Han sa at det var fordi han skrev og tok
inn stykker der tema gjengifte blant kristne ble belyst". Og dette ble ikke tålt
fordi det rammet så mange både direkte og indirekte. De kunne ikke ha en redaktør
som sto på Guds ord angående skilsmisse og gjengifte blant kristne.
Etterpå har
det kun vært problemer, stagnasjon og vanskeligheter i Maranta og Maranta
templet i Oslo.
Skal det
ikke være lov å hevde hva Guds ord taler her? Det ser ut som snart er kun den Katolske
kirke og enkelte røster her og der som står på Guds ord angående skilsmisse og
gjengifte? Men derfor, støtt opp om de som står for Herren og på Guds ord her.
Ikke lefle og gi etter for synd og vranglære!
Døperen
Johannes mistet hode p.g.a. å hevde at gjengifte var synd!
Matt. 14. 1.
På den tid fikk fjerdingsfyrsten Herodes høre ryktet om Jesus, 2 og han sa til sine tjenere: Dette er
døperen Johannes; han er opstanden fra de døde, og derfor er det disse krefter
er virksomme i ham. 3 Herodes hadde grepet
Johannes og bundet ham og kastet ham i fengsel for Herodias' skyld, som var
hans bror Filips hustru. 4 For Johannes
hadde sagt til ham: Det er dig ikke tillatt å ha henne. 5 Og han vilde gjerne slå ham ihjel, men
fryktet for folket; for de holdt ham for en profet. 6 Men da det var Herodes' fødselsdag, danset
Herodias' datter for dem, og Herodes syntes om henne; 7 derfor lovte han med ed å gi henne hvad hun
vilde be om. 8 Men hun sa efter sin mors
råd: Gi mig hit døperen Johannes' hode på et fat! 9 Og kongen blev ille til mote, men for sine
eders og for gjestenes skyld bød han at det skulde gis henne, 10 og han sendte
sine folk avsted og lot Johannes halshugge i fengslet. 11 Og de kom med hans
hode på et fat og gav det til piken, og hun bar det til sin mor. 12 Og hans
disipler kom til og tok hans legeme og begravde det; og de gikk og fortalte det
til Jesus.
Vi leser i
vers 4: «For Johannes hadde sagt til ham: Det er dig ikke tillatt å ha henne».
Dette at
Døperen Johannes hevdet at Herodes ikke kunne leve i dette forholdet etter
skriften. Dette kostet Døperen Johannes livet. Det har alltid vært kamp å hevde
hva Guds ord sier angående dette. Slik før – slik i dag!
En kveld så
imidlertid Herodes Antipas Salome – sin niese og stedatter – danse, og ble så
betatt at han lovte henne hva det skulle være. Da fikk moren henne til å ønske
seg døperen Johannes sitt hode på et fat.
Men så bød
det seg en anledning: På fødselsdagen sin holdt Herodes et festmåltid for sine
fremste embetsmenn, offiserene og de ledende menn i Galilea. Da kom Herodias’
datter inn og danset. Herodes og gjestene ble så betatt at kongen sa til henne:
«Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.» Han sverget på det og sa: «Hva
du enn ber meg om, skal jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt.» Hun
gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Hun svarte: «Hodet til døperen
Johannes.» Straks skyndte hun seg inn til kongen og sa hva hun ønsket: «Jeg vil
at du med en gang gir meg hodet til døperen Johannes på et fat.» Da ble kongen
dypt bedrøvet, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på,
ville han ikke si nei til henne. Og kongen sendte straks en bøddel med ordre om
å hente hodet til Johannes. Han dro av sted og halshugget Johannes i fengselet,
kom med hodet på et fat og ga det til jenta, og hun ga det til sin mor. (Markus
6, 21-28).
At hun het
Salome vet vi fra den jødiske historiker Flavius Josefus (Ant 18,136).
Her en
artikkel av den gode og snille Erling Bergshaven fra Lillesand på Sørlandet.
Vår åndskamp
Av Erling
Bergshaven
(Fra Det Gode Budskap nr. 6 – 1962)
Ef. 6,
10-18.
Vår kamp er
ikke imot blod og kjød. Mot mennesker skal vi jo være gode og snille. Jesus
sier i bergprekenen: «Men jeg sier eder, at I ikke skal sette eder imot den som
er ond mot eder, men om noen slår deg på det høyre kinn, da vend også det andre
til ham. Matt. 5, 39 og Paulus skriver: «Gjengjeld ikke noe ondt med ondt, legg
vinn på det som godt er for alle menneskers åsyn. Såfremt det er mulig, da hold
I på eders side, fred med alle mennesker». Rom. 12, 17-
Her i verden
blant mange onde, stridslystne mennesker, skal vi være fredsstiftere. Matt. 5,
9. Og dog, allikevel er vårt liv en krigstjeneste. 2. Tim. 2, 3. Men våre
fiender er ikke, som skrevet overfor, blod og kjød, men mot noe langt mer
alvorlig og farligere, nemlig hele ondskapens åndehær i himmelrommet.
Det er godt
at vi ikke med vårt fysiske øye kan se dette, for da ville vi nok bli
vettskremt. Men det vil sikkert være nyttig å ha litt mere bibelkunnskap om
dette. Det er nemlig ikke «leketøy» som vi i overmot kan behandle sannhetsløst,
som dessverre mangt et Guds barn har gjort og så lidd et knugende nederlag.
En eldre
predikant fra innvielsen av et troes- og helbredelseshjem her i nærheten, sa at
en av talerne sto opp og utfordret hele helvedes hær til å komme mot dette
troeshjemmet. Da ble jeg redd, sa denne gamle predikant, og dette hjem er for
lenge siden nedlagt som sådant. Om overengelen Mikal, som er blitt kalt den
store fyrste (Dan. 12, 10) og som har kjennskap til ondskapens åndehær og dens
høvding, djevelen, står det at han vågde ikke å uttale en spottende dom, den
gang han trettet med djevelen om Moses legeme, men sa: «Herren refse deg».
(Juda v. 9). Det var en som, vel for å håne en fra Frelsesarmeen, spurte hva
den f-en skulle bety som vedkommende hadde på hver side av kraven. «Det betyr»,
ble det svart, «at det er fiender både på høyre og venstre side». Det var et
slående og sant svar. Tenk bare på den besatte mann, som vi leser om i Matt. 5,
da det ble spurt: «Hva er ditt navn?», svarte han «Legion er mitt navn, for vi
er mange», og det viste seg også, da de onde ånder for ut av mannen, og fikk
tillatelse av Jesus til å fare inn i svinene, at de var mange. Husk at en
legion var en hæravdeling hos romerne på omkring 6 000 mann.
Utenom denne
ondskapens åndehær leser vi om dens hærfører som går omkring som en brølende
løve, eller til sine tider som en lysets engel, og hans listige angrep er
mange.
Når du nå
leser og hører dette til like med meget annet, som kunne tas fram fra skriften,
så føler du deg kanskje kampredd, og går du i egen kraft, så har du sannelig
grunn til dette. Det er så karakteristisk hva det er blitt fortalt om en maur
som krablet bortover en jernbanelinje. Plutselig stanser den og lyttet og ble
fort klar over at nå kommer toget. Den reiste seg på to og sier at nå ble det
kamp. Toget kommer og hverken lokomotivfører eller noen av passasjerene merket
det minste til mauren, som kjempet dødskamp for å stanse toget.
Dette var en
barnslig fortelling, men akkurat slik er vår kamp mot denne åndehær i vår egen
kraft og makt.
«Vår egen
makt er intet verd, vi var vel snart nedhugne». Just derfor er det at skriften
oppfordrer og befaler oss til å ta Guds fulle rustning på, og så til enhver tid
bede i ånden, og da kan vi regne med, som Luther: «Men en går frem i denne
ferd, For ham må allting bugne……. Om verden full av djevler var som ville oss
oppsluke, Vi frykter ei vi med oss har den mann som den kan true.»
Våk og bed!
Relaterte
linker:
http://janchristensen.net/
