Sider

tirsdag 23. august 2011

Nr. 178: Gjengiftede forkynnere

Nr. 178:
Gjengiftede forkynnere!

Her fra mine bibelkommentarer Filemon`s brev: 9 men for kjærlighetens skyld vil jeg heller rette en bønn til deg. Her er jeg, den aldrende Paulus, nå også som Kristi Jesu fange,

1.Kor.13. 13 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. Som troende er våre liv basert på kjærlighet. Her nevner Paulus at han var blitt gammel, da skjønner en hva som er viktig og mindre viktig. Å ta vare på hverandre og menneskene blir nok viktigere med årene en mange andre også viktige ting (sitat slutt).

Skulle jeg si en ting og en sannhet som er viktig for Guds menighet for å demme opp fra frafallet. Bare en neste sannhet så ville jeg sett bort i fra lære- og tros spørsmål om det er veldig nødvendig og viktig. Det er at synd og umoral ikke må komme inn blant lederskapet i menighetene. I dag er det nettopp dette som har skjedd! Som en aldrende mann, så vet jeg nå mer hvor skoen trykker og hva som er viktig, en hva jeg gjorde og viste i ungdommen. Moral og atter moral kommer en ikke utenom om Guds menighet skal være det som Gud har tiltenkt: “SANNHETENS STØTTE OG GRUNNVOLL!”.

1. Tim. 3. 15. Men om jeg venter med å komme, at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.

Ser tilbake på tiden min i frie venner og pinsebevegelsen med skrekk og forferdelse over hvordan forkynnere kommer seg opp og frem. Det er snakk om alt annet en det som er virkelig viktig, men det som er vesentlig viktig blir totalt oversett og ikke lagt vekt på. Vedkommende moral blir lite vektlagt. Men er han\hun en som griper folket og kan albue seg frem, da har en fått en god frikirkelig Predikant. Vi ser det nå at det er flere og flere forkynnere med en belastet fortid, skilt og gjengiftet og kvinnesakskvinner som kommer seg opp og frem.

Vi må alltid huske at det vi ser av det som er negativt er bare toppen av et isfjell. Det er alltid mye verre en det det ser ut som når slik som dette får utarte seg i Guds menighet.

Dette at våre liv skal sette strek under hva vi lærer og ikke over hva vi forkynner og lærer har fremdeles sin veldig aktuelle stilling.

Hva lærer Guds ord om dette?

Vi leser at både i GT, NT og i det kommende 1000 års riket skal forkynnere og de med leder ansvar være rene og kun èn kvinnes mann. Dette går som en rød tråd gjennom hele bibelen selv om protestantiske kristne godtar dette over en lav sko i dag, selv i vårt kjære Norge.

Dette er en artikkel jeg hadde i avisen Dagen i 2007: Jakob sier i sitt brev kapitel 3.1: «Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For vi vet at vi skal få desto strengere dom.»

Ansvaret er meget stort å være forkynner. Det er en stor forskjell å være et vanlig med menighetsmedlem og å være forkynner. Men det er ikke dermed sagt at en er mer elsket av Gud, men det har med å være tro over det ansvarsområde Gud har gitt en. Jeg tror at Gud vil tilgi alle enhver synd. Men her er det andre ting som må komme i betraktning, som forkynner innehar man et spesielt ansvar. Ville noen i en profan sammenheng tillatt en pedofil å arbeide med barn? Nei. Like klar er skriften at vi ikke skal tillatte at en gjengiftet forkynner skal forkynne for andre mennesker med egne møter.

Men når en innehar et embete som forkynner, så kreves det mye. Derfor sier Jakob at ikke mange skal være forkynnere. Derfor kan ikke en forkynner ta seg friheter bare på egen bekostning, han har et spesielt ansvar over Gud og sine medmennesker.

Når det gjelder ekteskapet, så er det ikke tillatt for en forkynner å gifte seg opp igjen under noen omstendighet, da diskvalifiserer han seg for det embete han har fått. Det er som en idrettsmann hogger bena av seg, han er ikke lengre skikket til å være idrettsmann, om han så gjerne vil. En forkynner skal være èn kvinnes mann ser vi Paulus undervise om gang etter gang. (1. Tim. 3:2 og Titus 1:6).

Vi leser om at skriften gir et klart vitnesbyrd om Presten i den gamle pakt hvordan han skulle leve, som sto i det samme ansvarsforholdet innfor Gud og sine medmennesker som Forkynneren og tilsynsmannen står i den nye pakt. 3. Mosebok 21:14: «En enke eller en fraskilt eller en vanæret kvinne eller en skjøge – noe slikt må han ikke gifte seg med. Bare en jomfru av sitt folk skal han ta til hustru.»

Vi leser om at Gud gir det samme vitnesbyrd og krever det samme av Presten under det kommende 1000-årsriket som skal tjene Herren for folket i Jerusalem i Israel der lov og rett skal gå ut i fra. Esekiel 44:22: «En enke eller en kvinne som hennes mann har skilt seg i fra, skal de ikke ta til hustru, men bare jomfruer av Israels ætt. Men de kan ta en enke som er enke etter en prest.»

Når skriften er så klar når det gjelder presten i den gamle pakt og under 1000-årsriket, så er den ikke mindre klar når det gjelder under menighetens tidshusholdning, vi som lever under det herligeste og største privilegium av alle; «èn kvinnes mann». Det er til og med en apestrof over èn slik at det ikke levnets noen tvil.

På samme måte at skriften sier det er demonisk og forførisk å nekte en forkynner og tilsynsmann å gifte seg (1. Tim. 4:1) er det å komme under de samme negative forholdene å akseptere og tillate at forkynnere gifter seg på nytt mens ektefellen lever, det er kun ved død at det kan være riktig for en tilsynsmann å gifte seg på nytt igjen, og da med ei som ikke er fraskilt! (sitat slutt).

Tror dette er det mest aktuelle budskapet til Guds menighet at standarden må høynes på lederskapet – ikke fårene og sauene – i Guds menighet!

Vi kommer ikke utenom at lederskapet og forkynnerne er med å prege de troende så pass mye ar bibelen sier at vi blir et vanærens kar ved dårlig forkynnelse. Og et ærens kar ved å lytte og ta imot bibelsk og riktig forkynnelse. En forkynner kan aldri føre menigheten lengre en han selv er kommet, og er han\hun villedet, så bli menigheten det også.

Lukas 6. 39. Han sa også en lignelse til dem: Kan en blind lede en blind? kommer de ikke begge til å falle i grøften?

Som forkynnere og hva vi står for, vil også føre menigheten enten til “himmelen” eller til det motsatte.

2. Tim. 2. 20 I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire, noen til fint bruk og noen til simpelt. 21 Den som renser seg selv fra alt slikt, blir et kar til fint bruk, innviet og nyttig for husets herre, gjort i stand til enhver god gjerning.

Vil avslutningsvis ta noe fra nette som illustrerer dette her, hvor avgjørende hva vi tar imot i forkynnelse har for våre liv, positivt eller negativt. Alt etter som, derfor vær veldig forsiktig hva du og hvem du låner ditt øre til. Og enda mer forsiktig hva du åpner deg opp for og tar imot.

Sitat fra nette: "Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
Disippel og tjener
Hvis en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til ham når han kommer hjem fra markene: Kom nå
og sett deg til bords? Nei, han vil si: Lag til kveldsmaten for meg, gjør deg så i stand og vart meg opp mens jeg spiser og drikker.
Takker han tjeneren for at han gjorde det han fikk beskjed om? Nei! På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er
pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi er skyldige å gjøre. (Luk 17,7-10)
En medarbeider er en disippel
"Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler" sa Jesus i
Misjonsbefalingen (Matt 28,18-20). Det er altså disipler vi er, vi
som ønsker å følge Jesus.
I denne boken vil vi ofte bruke ordet "leder". Vi kommer
nemlig ikke unna at det er en form for lederansvar vi har, enten vi
nå er prest eller forkynner, styremedlem eller klubbleder, formann
i en forening eller bibelgruppeleder.
Hva er en disippel? Ordet "disippel" har vi før oversatt med
"læregutt". I dag foretrekker vi det kjønnsnøytrale "lærling".
La oss gå litt tilbake i tiden og se hva det egentlig innebar å
være en disippel:
* En disippel hadde normalt ingen utdannelse før han eller
hun begynte å jobbe. Det var tvert imot mens lærlingen
jobbet, han eller hun fikk utdannelsen! Jesus sendte
disiplene sine ut med betydelige fullmakter på et meget
tidlig stadium i deres utvikling (Matt 10,1). De nyomvendte
i Tessalonika hadde utbredt evangeliet over et betydelig
område allerede det første året etter at menigheten ble
opprettet (1 Tess 1,8). De kristne i Filippi arbeidet for
evangeliet “fra første dag” (Fil 1,5).
* På Jesu tid - og langt opp mot vår egen - var det dessuten
slik at disippelen levde sammen med sin mester. Vi som er
Jesu disipler i dag, skal på samme måten leve i et nært
personlig fellesskap med ham i Ordet og i bønnen, stadig
lære ham bedre å kjenne, bli preget av hans sinnelag, og bli
helliggjort og utrustet.
* En disippel skulle kunne gjengi mesterens lære slik at
ingenting gikk til spille. Jesu disipler skal kunne gjengi
Mesterens ord korrekt. De er ikke først og fremst kalt til å
være "originale" og vitne om hva de selv synes og føler.
* Det var ikke nok for en disippel å ha teoretisk kunnskap.
Kunnskapen skulle også leves ut i praksis.
Være eller gjøre. Det er dette vi først og fremst er kalt til: Å
følge Jesus og leve i et nært personlig forhold til ham.
Magnus Malm har skrevet en meget lesverdig bok om kristent
leder- eller medarbeiderskap. Boken heter “Veivisere” (Nye
Luther Forlag, 1991), og den snur opp ned på mye av det vi er vant
til å tenke om det å ha en tjeneste. På side 25-27 forteller han hva
som skjer dersom kallet først og fremst er “det jeg gjør” og ikke
"det jeg er - i Kristus":
* Å søke Gud blir da mer og mer et spørsmål om å søke
inspirasjon og ledelse i arbeidet, få nye tanker til
undervisningen og oppleve bønnesvar for ulike personer og
problemer. Jeg kommer egentlig ikke som et jeg for å møte
et du, men jeg kommer som når en ansatt møter sin
arbeidsgiver.
* Andre mennesker blir delt inn i grupper.
Den første gruppen er de jeg er satt til å betjene, og jeg gjør
det som regel ut fra den “rolledrakten” kallet gir meg.
Den andre gruppen er de som motarbeider mitt kall. De er
selvsagt umodne og forstår ingenting siden de kan tillate
seg å kritisere meg. Disse er en trussel.
Den tredje gruppen er de som er lojale og står ved min side.
Det er deres viktigste funksjon. Den nærmeste familie
burde tilhøre denne gruppen, men tilhører dessverre ofte
den forrige.
* Jeg bygger i den grad min identitet på det jeg gjør at jeg
simpelthen er pastor, evangelist, el. Hvem jeg er utenfor
denne rollen, blir usikkert.
* Menigheten deles inn i et A-lag som har et kall og
“produserer” noe og et B-lag som ikke har noe kall og bare
blir “konsumenter”.
La oss sitere mer fra boken til Magnus Malm, denne gangen fra
side 46-47: “Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere”.
Det er dette som er kallet.. Dermed får Peters liv en helt ny retning
som sprenger det heller forutsigbare livet han var på vei inn i. Nå
er det ikke lenger det Peter gjør som er viktig, men hvem han
følger: Jesus”.
Gud bruker alle, ikke hvem som helst. En disippel er ikke
noe mer enn en frelst synder! Gang på gang viser Bibelen oss at
Gud ikke kaller fullkomne mennesker. Jesaia visste at han
fortjente å gå fortapt (Jes 6,5). Peter visste at han ikke var skikket
til å følge Jesus (Luk 5,8). Paulus så på seg selv som et levende
eksempel på at Gud kan frelse de største synderne (1 Tim 1,15-
16). Paulus, som selv var en meget skolert mann, visste også at
Gud helst velger ut mennesker som ikke er store verken i egne
eller andres øyne (1 Kor 1,26-31).
Vi kan derfor med frimodighet melde oss til tjeneste - på tross
av synd og udugelighet. Jesus kan bruke alle!
Men det er en spenning her. Det at Jesus kan bruke alle, betyr
nemlig ikke at han bruker hvem som helst!
"Det er jo Gud som handler, jeg er jo bare et redskap", sier
noen. Og det er så sant som det er sagt. Men det betyr ikke at det
er ett fett hvordan redskapet er! En håndverker ville ikke uten
videre låne bort verktøyet sitt til en uerfaren. Håndverkeren vet
hvor viktig det er med godt verktøy. Gud ønsker å gjøre oss til
gode verktøy som han kan få disponere over.
Paulus bruker et annet bilde: "I et stort hus er det ikke bare kar
av gull og sølv, men også av tre og leire, noen til fint bruk og noen
til simpelt. Den som renser seg selv fra alt slikt, blir et kar til fint
bruk, innviet og nyttig for husets herre, gjort i stand til enhver god
gjerning" (2 Tim 2,20).
For å si det på en annen måte: En serverer ikke mat i et
søppelspann.
Apostlene satte ikke "hvem som helst" inn i tjenesten med å
dele ut mat til dem som trengte det. De valgte medarbeidere som
hadde "godt ord på seg og var fylt av Ånd og visdom" (Apg 6,3).
I dag blir vi nesten forlegne når vi ser at Bibelen stiller krav til
kristne ledere. Se f.eks. 1 Tim 3.
Nå stiller faktisk ikke Bibelen andre krav til ledere enn til
enhver annen Jesu disippel. Men lederen skal være et forbilde.
Lederen skal være en som går foran og viser andre både retningen
og veien. Lederen skal demonstrere at en kristen har andre
prioriteringer enn en ikke-kristen.
Forbilde. De siste årene har vi blitt mer og mer skeptiske til
forbilder. Avisene minner oss stadig om lederes svikt og
dobbeltmoral. Ikke desto mindre sier f.eks. Paulus: "Ha meg som
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
forbilde!" (1 Kor 4,16), og "Følg mitt eksempel, slik jeg følger
Kristi eksempel" (1 Kor 11,1).
Når Paulus veileder sin unge disippel Timoteus, sier han: "La
ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de
troende i ord og gjerning, i kjærlighet, troskap og renhet" (1 Tim
4,12). Den første delen av dette verset har vi nok ofte trøstet unge
medarbeidere med. Den andre delen har vi kanskje ikke våget å
nevne i samme grad.
Titus fikk en lignende formaning: "De unge mennene skal du
formane til å være støe i all sin ferd. Vær selv et eksempel for dem
i gode gjerninger!" (Tit 2,7).
Ærlighet. Men går det an for et vanlig menneske å være et
forbilde for andre uten å ende i det rene hykleriet? La oss antyde
noen måter vi kan være det på.
* Vi verken skjuler eller benekter våre synder, men bekjenner
dem uten å unnskylde oss. Når vi blir grepet i å ha sagt eller
gjort noe galt, innrømme vi det - uten å unnskylde oss.
Fraser som f.eks. "Jeg er jo bare et menneske", eller "Jeg er
ikke syndfri jeg heller" må vi unnlate å komme med. Det vi
skal si er: "Dette var galt av meg". Og så skal vi ikke si mer.
* Vi benekter ikke våre syndige lyster, men vi kjemper for at
disse lystene holdes i sjakk. En ærlig og redelig kamp er
ikke hykleri. Hykleri ville det derimot være dersom vi lot
som om vi hadde kommet så langt at vi ikke lenger behøvde
å kjempe. Kampen mot synden har for øvrig ikke noe med
loviskhet å gjøre (1 Kor 9,24-27; Fil 3,12-19), slik mange
kristne dessverre har begynt å tro.
* Vi skal ikke la synd og udugelighet føre til at vi blir passive
og tilbaketrukne, men vi skal stå fram, melde oss til tjeneste
og våge å gjøre noe som er til gavn for andre. Vi må ikke
være fullkomne før vi kan gjøre noe godt og nyttig.
En disippel gjør disipler. Det er dette Misjonsbefalingen særlig
kaller oss til.
Det er vel og bra at kirken har en bred kontaktflate utad, at
terskelen til bedehuset er lavest mulig, at vi har velholdte
forsamlingshus, at vi har kor og musikklag og at aktiviteten holdes
oppe. Problemet er bare at alt dette kan være i skjønneste orden
uten at vi vinner nye! Ja, vi kan til og med være så opptatt med alt
dette at vi ikke legger merke til at vi ikke lenger vinner nye.
Tør vi innrømme at vi har så stor menneskefrykt og er så
opptatt av å sikre vår egen trygghet og stille våre egne personlige
behov, at vi ofte er lite i stand til å få nær, personlig kontakt med
andre mennesker?
På evangeliseringskurs blir det noen ganger spurt om hva
deltakerne er mest redd for når de skal ut på sin første praksis.
Ofte er svaret “At vi skal møte noen som ønsker å bli kristne, for
da vet vi ikke hva vi skal si”.
En disippel er glad i Jesus. "Simon, sønn av Johannes, elsker
du meg mer enn disse?" var spørsmålet Jesus stilte Peter før han
fikk oppdraget "Fø mine lam" (Joh 21,15-17). Se også Fil 1,21.
Mens en ellers i dag er opptatt av at en leder skal være "effektiv",
kunne "påvirke" andre og gjøre godt "inntrykk", er Bibelen mer
opptatt av de indre kvalitetene enn av de ytre ferdighetene.
En disippel beveger seg mot målet. For noen år siden var
det en kjent taler som sa: "Dersom du vil vite om du er en leder,
skal du bare reise deg og begynne å gå. Dersom du etter en stund
snur deg og ser at det er noen som følger etter deg, da er du en
leder".
Taleren hadde et poeng, selv om det han sa var alt for enkelt.
En kristen leder er noe mye mer enn en møteleder, en
administrator eller en miljøarbeider. En kristen leder vil ha andre
med seg til himmelen og er redd for at noen skal gå seg bort på
veien!
En disippel prioriterer rett. En disippel må gi avkall på noe (2
Tim 2,3-7). Det går ikke an å si "ja" til noe uten å si "nei" til noe
annet. Sier en "ja" til Jesus, må en si "nei" til synden. Sier en "ja"
til en tjeneste, må en kanskje si "nei" både til bi-inntekter,
hobbyvirksomhet og makelighet. Det er nemlig noe som er så
verdifullt at en må være villig til å ofre alt for å få tak i det (Matt
13,44-45). Både idrettsmannen, en som vil inn på medisinstudiet
og en som skal bygge sin egen bolig har innsett at det er
nødvendig å ofre noe dersom en skal nå et mål.
En leder er en tjener
Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer
over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt.
Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant
dere, skal være alles tjener (diakon), og den som vil være den
fremste blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen
er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt
liv som løsepenge for mange” (Mark 10,42-45).
Dette var stikk i strid med vanlig tankegang på Jesu tid. Det å
tjene var ringeaktet. Platon spurte f.eks: “Hvordan skulle et
menneske kunne være lykkelig hvis det måtte tjene andre?” Og
tanken er ikke uten videre akseptabel for oss heller. Vi er opptatt
av å realisere oss selv gjennom den jobben vi har.
Bibelen bruker mange ulike ord for “tjener”.
DIAKONEN betjener andre, f.eks. ved å sørge for at de får
mat og det de trenger. Dette ordet er forholdsvis nøytralt.
(Apg 6)
SLAVEN er fullstendig undergitt sin herre og sin herres
eiendom - med hud og hår og på godt og vondt. Jesus bruker
dette ordet både om seg selv og om sine disipler. Egentlig
kan vi ikke si at “Gud er vår Herre” dersom ikke vi er villige
til å være hans slaver. (Joh 15,20; 2 Kor 4,5.)
GALEISLAVEN var lenket til det fartøyet han måtte ro og
måtte selv gå ned dersom båten gikk ned. (1 Kor 4,1).
Det å tjene vil ofte si det samme som å gå inn i arbeid som har
lav status, å gjøre noe de fleste ikke legger merke til, å gjøre noe
en ikke blir takket for, å bli “skitten på hendene”.
Mennesker som er usikre på sin egen identitet og har
manglende selvakseptering, har mest bry med å gå inn i oppgaver
med lav status. Udo Middelmann forteller i sin bok “Proexistence”
hvordan de tar imot nye studenter som kommer til det kristne
kurssenteret der han er ansatt:
Alle som skal studere hos oss, blir bedt om å vaske toalettene.
Det spiller ingen rolle hvem som kommer, alle blir bedt. Det er
interessant å legge merke til hvordan folk reagerer. De som
virkelig vet hvem de er, har ingen problemer med å utføre
jobben, for de ser at denne jobben ikke har noe med deres
identitet å gjøre. Men mange mennesker føler at en slik jobb gir
dem en identitet de ikke ønsker. De nekter å ta på seg slikt
arbeid, og det har sørgelige konsekvenser.
"Å ha en tjeneste betyr i NT å ha en herre som en tar imot
befalinger av. Den talemåten som vi gjerne bruker "å tjene en sak",
"tjene en ide", er fremmed for NT. Den som tjener en ide,
bestemmer selv midlene og måten å arbeide for den. Dette er ikke
en tjeneste, det er eget valg. Det er ikke å stå til disposisjon for en
annen, det er å forherlige seg selv" (Bibelsk oppslagsbok.
Oppslagsord: Tjene, tjener).
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
Naturgaver og nådegaver
Naturgaver er evner og egenskaper vi enten er født med eller
som vi har utviklet gjennom læring eller menneskelig påvirkning.
Noen av oss har f.eks. god sangstemme, noen en fantastisk evne til
å komme i kontakt med andre, noen er dyktige til å administrere
og viser gode lederegenskaper. Siden det er Gud som har gitt oss
naturgavene, er det naturlig å tro at også disse skal brukes til hans
ære. Som regel kalles vi til tjenester som ligger i forlengelsen av
naturgavene vi har fått.
Men naturgaver er aldri tilstrekkelige når vi skal føre
mennesker til tro, gjøre dem til disipler og bevare dem i troen.
Ingen blir overbevist om synd, ingen begynner å tro på Jesus,
ingen blir gjenfødt og ingen vokser som kristne dersom ikke Den
Hellige Ånd virker. Det kan nok hende at en av naturen er utstyrt
med en sangstemme som kan gjøre folk både rørt og beveget, men
det er ikke det samme som at de blir omvendt. Det at en lett
kommer i kontakt med andre, betyr ikke uten videre at en synes
det er lett å vitne for dem. En menighet som er godt administrert,
behøver ikke nødvendigvis være en menighet der folk blir
omvendt og fornyet. Nådegaver er evner og egenskaper Den
Hellige Ånd gir.
Det er også mange eksempler på at Gud har kalt mennesker til
tjenester de ikke har hatt naturlige forutsetninger for. Ingen av
disiplene hadde naturgaver som passet til tjenesten de ble kalt til.
Dessuten, nådegavelistene i 1 Kor 12 nevner mange nådegaver
som det overhodet ikke finnes naturlige forutsetninger for hos noe
menneske. Både helbredelse, kraftige gjerninger, tungetale,
tydning av tunger og profeti er gaver ingen har naturlige
forutsetninger for.
"Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som
gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. Den som taler,
skal se til at han taler Guds ord. Og den som tjener, skal tjene
med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret ved
Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all
evighet. Amen" (1 Pet 4,10-11).
Vi skal "tjene hverandre" med nådegavene. Vi skal ikke strebe
etter dem for å komme med på et slags åndelig A-lag eller en
elitegruppe. Vi får dem ikke for at andre skal beundre vår
åndelighet. Vi får dem ikke for vår egen skyld, men for de andres
skyld.
Vi er bare forvaltere. Forvaltere disponerer noe en annen eier,
og forvalteren skal bruke det slik eieren vil og slik at det fremmer
eierens interesser.
Vi er forvaltere av Guds ord, og det betyr at vi skal levere det
videre uforfalsket, uten at vi har endret det.
Vi er forvaltere av Guds kraft, og det betyr at Gud selv vil
slippe til og gjøre noe gjennom oss.
Det er Gud som skal ha æren og takken for det som skjer
gjennom oss. Vi er bare kanaler som Gud sender sine velsignelser
igjennom. Det er han som er den egentlige giveren bak det vi har
formidlet.
"Det er han som gav sine gaver: Han satte noen til apostler,
noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og
lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre
sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp, inntil vi alle når
fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham,
og vi blir den modne mann, som har nådd sin fulle vekst og
har fått hele Kristi fylde" (Ef 4,11-13).
Mennesker som er villige til å tjene i Guds kraft, er Guds gave
til menigheten. Først gir Gud utrustningen som en gave til dem
som får den, og så gir han de utrustede personene som en gave til
menigheten. Sammenlign det Gud sier om levittene i 4 Mos 18,6-
7: "Det er jeg som tar deres brødre levittene ut blant israelittene
og gir dem til dere som en gave. De er viet til Herren for å arbeide
i møteteltet. Men du og dine sønner skal ta dere av prestetjenesten,
alt det som skal gjøres ved alteret og innenfor forhenget. Det
arbeidet skal dere utføre. Jeg gir dere prestetjenesten som en
gave".
De som Gud utruster, er utrustet for at de skal sette andre i
stand til å tjene. Ingen er kalt til å være passasjer på båten til
himmelen. Alle er kalt til å være mannskap. En god leder lærer
opp nytt mannskap. Det motsatte er at en prøver å gjøre seg selv
uunnværlig.
På den måten bygges menigheten, som er Kristi legeme, opp.
Det er det det dreier seg om i det kristne arbeidet. Kristi legeme
skal bygges opp og styrkes.
Nådegavene skal vi strebe etter (1 Kor 12,31; 14,1). Det vil si at
vi selv skal be om at Gud utruster oss, og søke personlig forbønn -
gjerne med håndspåleggelse. Som menighet skal vi be om at Gud
gir oss de nådegavene vi trenger.
"Jeg er ikke skikket", er en unnskyldning vi ofte kommer med
når vi kalles til en tjeneste. Og det er helt sant! Vi er ikke skikket,
ikke på noen måte. Det er nettopp derfor vi er så avhengige av at
Gud får gjøre oss skikket. Det gjør han gjennom
nådegaveutrustningen.
Også i denne sammenhengen er det viktig å passe seg for å bli
selvopptatt. Vi kan bli så opptatt av vår egen utrustning at vi
glemmer at det tross alt er Gud som gjør sin gjerning.
Bibelen har avsnitt der det blir helt tydelig at det er Gud som
virker, mens tjeneren nesten bare står og ser på. Det er ikke sikkert
et menneske som Gud bruker, føler seg sterk og mektig. Tvert
imot kan det ofte føle seg svakt og maktesløst - nettopp fordi det
skal bli klart at det er Gud som virker. La oss avslutte med 2 Kor
4,6-7:
For Gud som sa "Det bli lys i mørket", han har også latt lyset
skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet,
som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram. Men vi har denne
skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er
fra Gud og ikke fra oss selv.
Kalt av Gud !?
Vi har allerede vært inne på at det vi først og fremst er kalt til,
er å følge Jesus og leve i et nært, personlig samfunn med ham.
Bibelen har imidlertid også eksempler på at Gud kaller mennesker
til helt bestemte tjenester.
Moses, flere av profetene, Jesu disipler og Paulus fikk et helt
direkte kall fra Gud. Noen av disse ble kalt til en tjeneste de i
utgangspunktet verken kunne tenke seg eller hadde forutsetninger
for. Likevel godtok ikke Gud noen av deres unnskyldninger, men
satte dem inn i tjenesten og gav dem den utrustning og de
nådegaver de trengte.
Denne kallsopplevelsen ser ut til å ha hatt stor betydning for
dem. Den gav forkynnelsen deres autoritet. De kunne henvise til
den når ulike motstandere hevdet at de skulle holde opp å
forkynne. Og opplevelsen hjalp dem til å holde ut når de møtte
motgang og lidelser.
Paulus fikk et nytt kall da han skulle legge ut på sin første
misjonsreise. Denne gangen sendte Gud kallet gjennom
menigheten (Apg 13,1-3), og det var menigheten som bad for ham
og sendte ham ut. De som ble tatt ut til diakontjeneste, fikk også
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
sitt kall gjennom menigheten (Apg 6,1-7), og fikk på samme måte
menighetens forbønn om utrustning.
Til slutt nevner Bibelen også den muligheten at noen ønsker å
gå inn i en tjeneste på grunnlag av Bibelens generelle kall til
tjeneste - et kall som gjelder alle kristne. Da er det en god
gjerning de ønsker seg (1 Tim 3,1). Noen har lyst til å gå inn i en
tjeneste fordi de tror at de vil fungere i sammenhengen og trives
der. Andre har lyst fordi de ser at det er stort behov for arbeidere,
og at ingen andre melder seg om ikke de gjør det.
Alt dette må vi ha med når vi snakker om et kall. Hva som
betyr mest av Guds direkte kall, menighetens kall eller den
enkeltes lyst og nådegaver, vil derimot variere fra person til
person. Gud behandler oss individuelt og kaller på ulike måter.
Vi må heller ikke uttale oss for sikkert om hvordan et kall
oppleves, hvilke følelser det ledsages av og hvor umisforståelig
det er. Også dette oppleves forskjellig fra person til person.
Derimot er det viktig at de som står i en tjeneste, har en rimelig
trygg overbevisning om at de er der Gud og menigheten ønsker å
ha dem. Dersom denne overbevisningen mangler, vil
frimodigheten lett forsvinne når det begynner å røyne på og en
møter motgang og hindringer.
Når tjenesten blir vanskelig
Det er mange grunner til at tjenesten kan bli vanskelig.
* En tjeneste vil alltid være slitsom og ta på kreftene, fysisk så
vel som psykisk. Noen må tåle store påkjenninger og være
villig til å ofre seg radikalt. Noen opplever til og med
fysiske lidelser og martyrium. Jesus kalte faktisk disiplene
sine til både lidelse, offer og forsakelse (Joh 15,20).
* Tretthet, stress og utbrenthet kan være et betydelig problem.
* Selv om vi selv trives i tjenesten, kan den være en
belastning for familien.
* Konflikter og uenighet vil i beste fall tære på kreftene. I
verste fall kan det føre til betydelige helseproblemer. Særlig
vanskelig blir det når konflikter åndeliggjøres slik at de ulike
partene anklager hverandre for å tenke eller handle ukristelig
eller ubibelsk.
* I stadig større grad blir vi klar over at det finnes såkalte
"maktmennesker" blant lederne i de ulike arbeidslag.
Tjenesten kan oppleves vanskelig også av dem som i
utgangspunktet har en overbevisning om at de er kalt av Gud.
Kallsbevisstheten gjør en mer motstandsdyktig mot
påkjenninger, det er så. Men kallet løser ikke alle problemer. Det
forsikrer oss ikke mot motgang, overanstrengelse, sykdom,
medarbeiderproblemer eller familieproblemer. De som må ta en
pause eller slutte i tjenesten på grunn av slike ting, må ikke
anklages for manglende kallsbevissthet - i alle fall ikke uten
videre.
Bibelen legger ikke skjul på at det er mye vi må gi avkall på når
vi går inn i en tjeneste. Den uttaler seg til tider så sterkt at vi som
er barn av vår tid og vant til "å stå på krava", får noe å tenke på.
* Alle kristne har en tjeneste. Ingen av oss skal leve for oss
selv lenger, men for ham som døde og stod opp for oss (2
Kor 5,15). Vi er alle døpt til å være lemmer på Kristi legeme
og stå i en oppgave (1 Kor 12).
* Jesus er vårt forbilde. Han var den gode hyrde som gav seg
selv for fårene. Også vi skal være villige til å gi vårt liv for
andre (1 Joh 3,16). Paulus var også klar over dette. Han var
ikke bare villig til å bli "brukt", men til å bli "brukt opp" i
tjenesten (2 Kor 12,15. Oversett-elsen av 1988 sier: "Jeg vil
mer enn gjerne både ofre og bli ofret for deres sjeler.") Det
viktigste er ikke at vi har en tjeneste der vi "realiserer oss
selv". Det er Guds plan vi skal være med å realisere. (1 Kor
9,16-18)
* Bibelen sammenligner oss ikke bare med tjenere, men med
slaver. Slavene hadde ingen rettigheter. De var sin herres
eiendom på linje med husdyr og arbeidsredskaper. Slavene
hadde verken regulert arbeidstid, faste lønnsavtaler eller
noen arbeidsmiljølov å vise til.
* Latskap, manglende offervillighet og havesyke er ikke
mindre aktuelle fristelser idag. Vi kan også komme til, som
Demas (2 Tim 4,10), å bli så opptatt av det denne verden har
å by på, at vi forlater tjenesten.
I dag oppleves det ofte ikke naturlig å tenke på denne måten.
Nettopp derfor er det viktig at vi får hjelp til å tenke bibelsk. I
noen miljøer er det bent fram påkrevd. Men bildet vi nå har tegnet,
er ikke helt fullstendig. Vi må også ha med noen sider som andre
miljøer i like høy grad kan trenge å bli minnet om.
* Det er riktig at vi er Guds treller og ikke har noen "rett" til å
kreve noe av ham. Men Gud er ikke bare vår Herre. Han er
også vår Far. Han har omsorg for oss og ønsker å gi oss alt
vi trenger - av bare nåde. (Denne omsorgen skal også prege
dem som ansetter arbeidere.) Den som alltid krever noe av
Gud, blir fattig. Den som lever i trygg forventning om at
Gud vil gi, blir rik.
* Bibelen ser likevel ikke tjenesten bare som et ork og en
påkjenning. Den ser på tjenesten som noe verdifullt som er
betrodd oss, en gave Gud har gitt oss, en "nådegave".
* Om vi skal være villige til å ofre oss selv, er det ikke like
sikkert at vi har noen rett til å ofre på vår ektefelles, våre
barns eller vår øvrige families vegne.
* Det er helt galt dersom kristne ledere bruker de bibelske
idealene til å tyne mest mulig ut av sine medarbeidere i
stedet for å hjelpe dem til å bevare den fysiske og psykiske
helse, et godt familieliv og brukbare økonomiske kår.
Den som melder seg til tjeneste, må være villig til å ofre seg og
gå glipp av ting andre mennesker får med seg. Det kan til og med
være snakk om ganske betydelige offer. Men belastningen kan
også bli så stor at arbeideren sliter seg ut for fort eller i for stor
grad. Det er ikke alltid lett å finne balansen. Noen tåler ganske
store belastninger uten å bli knekket mens andre tåler vesentlig
mindre. Noen begynner dessuten å klage allerede mens
påkjenningene er relativt små, mens andre ikke klager i det hele
tatt - før de er utslitte og utbrente.
Det sier seg selv at det ikke finnes lettvinte fasitsvar eller
løsninger som kan anvendes i enhver situasjon. Hva som er
rimelige og urimelige påkjenninger, blir til dels avhengig av
skjønn og den enkelte persons helse.
Livshistorie og modning
Litt lettvint og tankeløst forkynner vi av og til noe i retning av:
"Du er akkurat slik som Gud vil ha deg", "Du er akkurat slik som
Gud har skapt deg til å bli".
Var det bare så enkelt.
I syndefallets verden er det dessverre atskillig mer komplisert.
Der kan vi til og med bli født med både fysiske og psykiske
defekter. Ikke engang det at "jeg er født sånn", er noen garanti for
at alt er i skjønneste orden.
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
Livshistorien. Fortiden har satt sitt preg på oss. Vi er i stor grad
et produkt av den oppdragelsen vi har fått, de begivenhetene vi har
opplevd og den kulturen vi er en del av.
Noen synes de har hatt et godt og rikt liv, andre har opplevd at
livet har vært både tøfft og vanskelig. Livet er ikke rettferdig på
den måten at gleder og sorger er likt fordelt.
Men selv om livet vårt stort sett har gitt oss mye positivt, har vi
neppe helt unngått det negative. Det ville i grunnen vært merkelig
om vi helt kunne unngå syndes følger i en verden som er preget av
syndefallet. I syndefallets verden finnes det verken helt fullkomne
foreldre, helt fullkomne kamerater eller helt fullkomne kristne
fellesskap eller fullkomne kristne ledere.
Det er viktig at “vi oppsøker vår historie og blir kjent med dens
gode og onde sider. Det vi får bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe
med. Men det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss. Det
som forties og fortrenges, kan vanskelig helbredes” (Per Arne
Dahl: “Fra paradis til virkelighet”, side 46).
Det er så mye det kan være viktig å forholde seg til. La oss ta
noen eksempler: Hvilke savn har vi opplevd? På hvilke områder
har vi etter hvert blitt sårbare - så sårbare at vi gjemmer oss i en
rustning? Hva er vi sinte på eller bitre over, og hvem eller hva
retter vi denne aggresjonen mot i dag? Skammer vi oss over oss
selv, vår fortid, vår familie eller noe annet? Har vi tatt valg vi
angrer på - i den grad at vi føler oss handlingslammet i dag? Har vi
opplevd oss selv som tapere eller vinnere? Har vi blitt trygge på
oss selv med rimelig tro på at vi kan mestre ting, eller sliter vi med
selvforakt og er livredde for å gjøre feil? Er vi rimelig fornøyd
med kroppen vår, utseendet og seksualiteten?
Alt det vi nå har ramset opp, preger livet vårt i dag. I noen
situasjoner blir det særlig merkbart. Vi kan nevne noen av dem
også: Når vi møter nye mennesker. Når vi blir stresset. Når vi blir
ensomme. Når vi møter autoriteter. Når vi selv skal utøve autoritet.
Når vi skal oppdra våre barn. Fortiden vår preger også vår
lederstil!
En annen ting: Vi får ikke både i pose og sekk. Våre sterke
sider er også våre svake sider. Har livet vårt vært slik at vi har
måttet utvikle vår tenkning og vårt intellekt, er det stor
sannsynlighet for at følelsene ikke er like utviklet. Dersom et nært
personlig fellesskap med andre teller veldig høyt for oss, kan det
hende vi har litt vanskelig for å ta upopulære avgjørelser. Jo mer
ordentlige og systematiske vi er, jo mindre plass blir det til
spontaniteten. Med andre ord: Listen over våre sterke sider kan
alltid suppleres med en tilsvarende liste over svake sider eller
“skyggesider” - eller skal vi kalle dem “sider som er lite utviklet”.
En historie med Gud. Hos en kristen er i alle fall en del av
livshistorien også en historie med Gud.
Noen har fått en kristen barneoppdragelse og har vært kristne
hele livet. Andre kom til tro gjennom barne- eller ungdomsarbeid.
Atter andre ble omvendt i voksen alder. Uansett, det er ikke
ansienniteten som gjør oss til gode kristne ledere! En rett leder er
bare en som selv har fått et personlig møte med Jesus og som selv
har fått erfare evangeliet (1 Kor 5, 14-15; 1 Tim 1,15-16). Der
frelsesvissheten og friheten i Kristus mangler, blir tjenesten bare
stress og mas. Kanskje det da bare blir skyldfølelsen som driver en
til innsats - og den følelsen er den dårligste drivkraften som finnes.
Når vi har blitt kristne og kommet inn i et kristent fellesskap,
er det et annet spørsmål som må stilles: Får kristentroen prege oss
slik at vi får en kristen karakter? Er vi som kristne ledere selv ledet
av Gud?
Preger kristentroen oss når vi er alene og ingen ser oss? Hvilke
ting i livet er vi daglig villig til å si 'nei' til slik at vi kan si et
helhjertet 'ja' til Jesus? Hva betyr kristentroen for oss når vi er
stresset eller under press? Er vi trofaste mot Gud og mennesker
også når det koster noe å være det? Hvordan ville vi tjene Gud
dersom vi ikke hadde et bestemt tillitsverv eller arbeidet i en kirke
eller kristen organisasjon?
Vår "åndelighet" kommer ikke først og fremst til syne når vi
leder et møte, står på en talerstol eller avlegger et vitnesbyrd. Den
vises tydeligst når vi er sammen med ektefelle, familie og nære
venner og ikke kan gjemme oss i en rolle.
Tvilen slipper vi ikke unna. Forhåpentligvis bruker vi ikke
kreftene våre på å benekte den eller flykte fra den. Gjør vi det,
narrer vi både oss selv og andre. Det vi skal gjøre, er å gå til Gud
med den - før den hoper seg opp og styrer oss i tjenesten. Det er
Han som har hovedansvaret for å holde troen vår oppe.
Så får en etter hvert også kristen ledererfaring. Mange
begynner som søndagsskolelærere, bibelgruppeledere,
ungdomsledere eller styremedlemmer. Kanskje får en etter hvert
prøve seg på forkynnelse og sjelesorg. All erfaring kommer godt
med.
Det er med dette som med all annen læring: En er i stadig
utvikling og lærer stadig noe nytt.
Men det går ikke alltid fort. Gud brukte 40 år på å forme
Moses før han fikk lede folket ut fra Egypt. Vi lever i en tid da alt
skal gå raskt. Vi har "instant coffee" og "instant tea". Men det
finnes ikke noe "instant discipleship". Disippelskap må modnes
fram.
Førti års erfaring bør være noe helt annet enn ett års erfaring
førti ganger.
Sjelesorg og livshistorie. Gamle mennesker har ofte sånn trang
til å fortelle sin livshistorie - og barn og barnebarn har ofte så liten
tålmodighet til å høre på.
Tenk om vi kunne få fortelle livshistorien vår lenge før vi blir
gamle! Unge og middelaldrende kristne ledere ville ha stor nytte
av det. Når vi forteller livshistorien vår, lærer vi nemlig oss selv
enda bedre å kjenne, vi oppdager at vi husker mer enn vi først
trodde, og det dukker opp følelser vi før trodde at vi ikke hadde
(men nå ser vi at disse følelsene preger hverdagen vår).
Livshistorien vår rommer skatter det er vel verdt å ta vare på
og bruke. Og den rommer sår og skuffelser som må bearbeides og
leges.
Ledere som bare prøver å glemme sin fortid, skammer seg
over den eller fortier den, blir ustabile ledere. Fasaden kan være
utmerket, men skyggen vokser seg stadig større.
Familie og venner.
Ektefelle og barn. Nok en gang befinner vi oss i et
spenningsfelt. På den ene siden står det "Om noen kommer til
meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn,
brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min
disippel" (Luk 14,26). På den andre siden står det også "En som
ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie,
har fornektet troen og er verre enn en vantro." (1 Tim 5,8)
Vi kan ikke oppløse spenningen. Den skal være der.
Mange hevder at dersom den ene ektefellen blir misjonær,
prest, forkynner e.l, så angår det overhodet ikke den andre. Så
enkelt er det imidlertid ikke i praksis. Det er riktignok på sin plass
at den ansattes ektefelle ikke uten videre presses inn i et gammelt
rollemønster. Men dersom ikke begge ektefellene til en viss grad
står sammen om en tjeneste, vil de fort få så ulike forventninger til
hverdagen og ha så ulike prioriteringer at ingen av dem føler seg
vel. Er det viktig at ektefellene er villige til å trekke sammen i en
tjeneste i hjemlandet, blir det enda viktigere dersom en av dem har
kall til å reise ut som misjonær.
Det finnes mange eksempler på at kristne arbeidere i alt for stor
grad har forsømt familien til fordel for tjenesten. Dette har i særlig
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap"
grad gått ut over barna som har hatt vanskelig for å få et trygt og
nært forhold til sin far (for det har som regel vært han som har
vært mest fraværende). Dette er et betydelig problem, og både de
som kaller og den som blir kalt må tenke grundig igjennom hva
som kan gjøres for at problemet skal bli minst mulig.
Ektefeller som står sammen om en tjeneste, opplever ikke alltid
problemene så sterkt. Det fører også til at barna slipper å oppleve
noen krisestemning dersom en av foreldrene er mye hjemmefra.
Dersom uttalte og uuttalte klager derimot stadig ligger i lufta, vil
selvsagt barna også få en følelse av at noe er galt fatt. Dessuten,
det er ikke bare de som jobber i kristen sammenheng som må ofre
noe og være mye borte fra familien. Det må også mange andre
yrkesgrupper.
Ikke alle familier tåler den samme belastningen. Forhold som
en familie takler uten vanskeligheter, kan by på store problemer
for andre familier. Enkle og greie fasitsvar finnes ikke.
Foreldre må en også ta hensyn til. Mange av dem som skal reise
ut som misjonærer, føler ofte at foreldrene, med eller uten ord,
legger press på dem for å få dem til å bli hjemme.
Nok en gang beveger vi oss i et spenningsfelt der det ikke
finnes klare svar.
* På den ene siden kan foreldrene være så gamle, så syke eller ha
et så stort behov for hjelp at den som vurderer å reise ut gjør rett i
å bli hjemme noen år til.
* På den andre siden er det en del foreldre som ikke er villige til å
gi slipp på barna sine men prøver å binde dem til seg med nær
sagt alle mulige midler. Noen gjør seg til og med sykere enn de
er. Da trenger barna oppmuntring til å våge å løsrive seg.
Gift - enslig. Det kan virke merkelig at dette skal tas med i et
kapittel om tjenesten. Det har imidlertid sine grunner. Gifte og
ugifte har lett for å misforstå og misunne hverandre. Dette kan
skape problemer i et lederfellesskap.
En som er gift, tenker ofte slik om den enslige: Den enslige
slipper å ta hensyn til ektefelle og barn, og er derfor sin egen
Herre. Siden den enslige ikke har familie, har vedkommende mye
fritid og god økonomi. Det medfører at han eller hun blir egoistisk
og lite vant til å ta hensyn til andre. Det gjør ikke så mye om den
enslige må reise ut og ta et møte på lørdagskvelden.
Den enslige tenker ofte slik om den som er gift: En som er gift
har alltid noen å være sammen med og noen å dele gleder og
sorger med. En som er gift slipper å føle seg ensom. Dessuten får
de som er gift alltid de beste boligene og alle mulige andre
fordeler. På arbeidermøter snakker en alltid om de problemene
familiene står overfor, og det forventes at også enslige skal
engasjere seg i dem. Men når ble det snakket om den ensliges
problemer, og hvilke gifte mennesker engasjerer seg i dem?
Både enslige og ektefolk er sårbare og får fort kontakt med
følelser når det blir snakket om sivilstand. Begge parter trenger
ofte hjelp til å oppvurdere både den standen de selv representerer
og den standen medarbeiderne representerer. De trenger hjelp til å
være trygge på sin egen tilhørighet og utnytte mulighetene standen
byr på - og la være å snakke om den andre standen på en
nedsettende og stereotyp måte.
Et sosialt nettverk har alle behov for. Både gifte og enslige kan i
lang tid føle at de får sine sosiale behov tilfredsstilt gjennom
tjenesten. Kanskje de til og med hører forkynnelse som antyder at
medarbeiderfellesskapet egentlig burde fylle alle behov, også de
menneskelige. Før eller senere vil de imidlertid se at denne formen
for kontakt ikke er tilfredsstillende nok. I alle fall ser de det den
dagen de blir sykepermittert eller slutter i tjenesten. For
arbeiderens ektefelle er det også viktig med et sosialt nettverk.
Mange arbeidere trenger oppmuntring til å få venner og finne et
fellesskap som ikke uten videre står i forbindelse med tjenesten.
Forbausende mange arbeidere, kanskje særlig enslige, føler seg
ofte ensomme. Det fører til at de i første omgang "ofrer" seg enda
mer i tjenesten, i neste omgang blir de skikkelig overanstrengt
eller utbrent.
Misjonærer kan trenge oppmuntring til å få venner blant det
folket de er utsendt til, selv om disse har en annen bakgrunn og
kultur. Alle mennesker er "medmennesker". Ingen er utelukkende
objekter for den hjelpen vi ønsker å gi og det vi gjerne vil
forkynne. Det kan være litt godt å oppleve at misjonærfellesskapet
ikke "må" dekke alle sosiale behov.
Ikke alle mennesker fungerer like godt sosialt. Noen av dem som
ikke fungerer godt, har lett for å tro at de fungerer bedre ut fra den
plattformen og den rollen et tillitsverv eller en tjeneste gir. Noen
av disse blir skuffet og kan etter hvert trenge omfattende hjelp.
Narsissisme
Sosiologer har stadig påvist at vi lever i en “narsissistisk
kultur”. Det preger oss som mennesker, og det preger oss også
som ledere. La oss se litt på hva dette innebærer. Det narsissistiske
mennesket
* legger mer vekt på fasade enn substans. Det viktigste er ikke
å vite, men å framstå som inflytelsesrik, ekte, ærlig og
kyndig. Det å være kjent og kunne få mange i tale, blir det
mest verdifulle. Det er viktig å virke “troverdig” og være
“salgbar”. Hva som er sannhet, og hva som er løgn, er ikke
fullt så viktig. En kan godt stå på talerstolen i en kristen
forsamling selv om en har et anspent forhold til mange av de
viktigste trossannhetene.
* er avhengig av hva andre synes om ham eller henne. En må
stadig være i rampelyset, for uten andres beundring, mister
en drivkraften. En gjør nesten alt for ikke å støte noen eller
miste popularitet. Hva andre mener blir viktigere enn hva
Bibelen sier. Statistikken avgjør hva som er rett lære og god
etikk.
* ønsker først og fremst å tilfredsstille egne følelser og behov.
En arbeider mer for å realisere seg selv enn for å fremme et
arbeid eller tjene mennesker. Alt skal være nytt og
spennende. Trofasthet, lojalitet, modenhet er dermed ute av
bildet. Kallsbevisstheten forsvinner. Trofasthet blir noe en
smiler av. Unge uerfarne ledere synes ikke de har noe å lære
av de eldre som har atskillig lengre fartstid.
Det blir en merkelig dobbelthet. Samtidig som
narsissisten er avhengig av andre og har en tendens til å
"henge seg på dem", frykter han følelsesmessig avhengighet.
Han har derfor en tendens til å manipulere, og forholdet til
andre blir overfladisk. Han kjeder seg hele tiden og leter
etter øyeblikkelig intimitet uten å måtte binde seg.
* benekter og skjuler svakhet og mislykkethet. Til og med
aldring og sykdom er uakseptabelt og oppleves nærmest som
en personlig fornærmelse.
* er skeptisk til makt og lederskap. Det er bare det at der de
formelle lederne blir forkastet, framtrer det uformelle ledere
som ofte er langt mindre sunne.
Siden vi alle er barn av vår kultur, vil vi ganske sikkert kjenne
oss igjen i en del av disse punktene. Desto viktigere blir det å
innse at Bibelens idealer for en kristen leder er totalt på
kollisjonskurs med narsissismen.
Se også avsnittet om "Antagonisten" i kapitlet "Vanskelige
medarbeidere". Magnus Malm har i sin bok "Veivisere" (Nye
Luther Forlag) stoppet litt opp for hvordan narsissismen har
"Kall, tjeneste og medarbeiderskap", side 7.
påvirket dagens ledere. Det var imidlertid Christopher Lasch som
med boken "Den narsissistiske kultur" (Pax Forlag 1982) først
gjorde oss oppmerksom på disse tendensene.
Ansvar
Det hører med til det å være menneske at vi har ansvar. Det er
vårt adelsmerke. Allerede i 1 Mos 4 hører vi om ansvar. "Skal jeg
vokte min bror?" spurte Kain da Gud ropte på ham. Selvfølgelig
skulle Kain det! Som menneske hadde han ansvar for andre. En
som lever ansvarsløst, gjør faktisk seg selv til noe mindre enn et
menneske.
Det regnes som fint å ha ansvar. En arbeidstaker som har mye
ansvar, får til og med høyere lønn enn en som har lite ansvar.
Likevel er vi redde for å påta oss ansvar. I samme grad som vi
påtar oss ansvar, blir vi nemlig skyldige når noe går galt. Det er
en skremmende tanke at ansvar og skyld hører så nøye sammen.
Når noe går galt, vil vi derfor forsøke å stikke av fra ansvaret. “Det
er begått en feil”, kan vi strekke oss til å si. Var vi mennesker med
stor bibelsk selvbevissthet, var vi djerve nok til å si “Jeg gjorde en
feil” eller “Det er min skyld”.
I narsissismens tidsalder har vi kanskje enda lettere enn før for
å unngå ansvar og stikke av fra skyld. Da søker vi ofte
lederoppgaver for å få verdifull erfaring, for å utvikle oss selv, for
å treffe nye venner. Tjenesten blir en “fritidsbeskjeftigelse”.
Det er imidlertid ikke slik det er ment fra Guds side. Vi er
ansvarlige overfor Gud, vi er ansvarlige for vår neste. Vi skal bent
fram “passe på vår bror” og tjene ham.

Relatert link: http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-162-hvorfor-vil-gamle-predikanter-ha.htmlhttp://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-162-hvorfor-vil-gamle-predikanter-ha.html

Ingen kommentarer: