Nr. 170: Er det berettiget å sette Jesus opp imot Paulus og vis a vis?

Spørsmål 170:

Er det motsetninger mellom evangeliet og brevene i forkynnelsen? Er det berettiget å sette Jesus opp imot Paulus og vis a vis?

Svar:

Enhver tidshusholdning har sine forskrifter, lover og regler. Det nye testamente finnes det ca. 1050 formaninger gitt til oss kristne\troende.

Jesus ble født under loven, for å avskaffe loven og oppfylle loven i vårt sted. Men Jesus kom meg “original” forkynnelsen da han var selve “originalen”.

F.eks. så “strøk” Jesus over det Moses hadde sagt ved flere anledninger da Moses tilhørte en dårligere og annerledes pakt (se mine bibelkommentarer for Hebreerbrevet). Her gir jeg et eksempel på det:

Matt. 19. 31 Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. 32 Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet.

Jesus referer her til Moselov, men han setter Moselov til side for en ny forordning. At ekteskapet varer livet ut som det var fra skapelsen av. Men Paulus videreførte Jesu undervisning. Men samtidig var det nye momenter her da Paulus forkynte til hedninger som aldri hadde hørt Guds lov og Guds ord før de ble møtt av de første kristne. Derfor er det riktig å si at Paulus suflerte og utfylte Jesus undervisning. Her et eksempel på det:

1. Kor. 7. 10 Til dem som er gift, har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. 11 Men hvis hun skiller seg, skal hun leve ugift, eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone. 12 Til de andre sier jeg – dette er mine egne ord, ikke Herrens: Dersom en kristen bror har en kone som ikke er troende, og hun gjerne vil bli hos ham, skal han ikke skille seg fra henne. 13 Og dersom en kvinne har en mann som ikke er troende, og han gjerne vil bli hos henne, skal hun ikke skille seg fra mannen. 14 For den ikke-troende mann blir helliget gjennom sin kone, og den ikketroende kone blir helliget gjennom den kristne bror. Ellers ville barna deres være urene, men nå er de hellige. 15 Men hvis den ikke-troende part vil skilles, så la ham gjøre det. I slike tilfelle er ikke en kristen mann eller kvinne bundet. Gud har kalt oss til fred. 16 Vet du, kvinne, om du kan redde din mann? Og vet du, mann, om du kan redde din kone?
17 Likevel skal enhver bli på den plass i livet som Herren har tildelt ham, den han hadde da Gud kalte ham. Dette gir jeg pålegg om i alle menighetene.

I Vers 10 referer Paulus til den klassiske forståelsen som Jesus underviste. Derfor sier Paulus følgende: “Til dem som er gift, har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren”. Dette påbudet var Jesus forkynnelse som Paulus ikke rokket ved. Men så måtte Paulus ta noen nye grep da det var de som ikke hadde hørt om dette, og der en valgte å ta imot budskapet men ikke den andre. Derfor sier Paulus dette i v. 12:” Til de andre sier jeg – dette er mine egne ord, ikke Herrens”. Dette er mine egne ord er selvfølgelig ikke Paulus egne menneskelige ord, men Guds eget ord som var åpenbart gjennom Paulus da Jesus aldri forkynte til hedninger som Paulus og de første kristne gjorde. Derfor ordbruken at dette forkynte ikke Jesus, men fritt oversatt det gjør jeg Paulus. Det var aldri noen motsetninger mellom evangeliene og brevene. Det gjelder bare å forstå sammenhengen og se hvem de er talt først til. Alt Guds ord gjelder for oss i det nye testamente, men allikevel må vi evne å se Guds ord rett eller så vil vi gå vil. Derfor har Gud oppreiste lærere i menigheten og jeg er en av dem til å undervise Guds menighet om hva som er hva.
Paulus store kall var også å se menigheten – en bygning av hedninger og jøder – som var helt nytt (se mine bibelkommentarer for Efeserbrevet, spesielt kap. 3.).

Her fra mine bibelkommentarer Kolossenserbrevet 1. 24 Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er menigheten.

Jesus gikk igjennom det utroligste, selv om han var fullkommen ren, god og kjærlighetsfull. Men Paulus selv hadde vært en forfølger og når Stefanus, den første kristne martyr ble steinet holdt han klærne til dem som gjorde denne ugjerningen.

På bakgrunn av det følte han at uansett hva han gikk igjennom kunne han ikke få betalt tilbake på hva han hadde vært med på før. Derfor sier han; det utfyller jeg med min egen kropp. Dette er biledelig tale, men å føle på sin egen ufortjenthet og tilkortkommenhet er sunt og ikke til skade for noen. Vi leser i Esekiel 33 om at uansett hvor mye godt vi har gjort men faller i synd i dag, vil vi gå evig fortapt. Ingen mennesker er fritatt og står over Guds dom.

25 Jeg er blitt en tjener for menigheten i kraft av det forvalteroppdraget Gud har gitt meg hos dere: å fullføre tjenesten med Guds ord,

Med den bakgrunn han hadde, ikke minst med hans dype kunnskap til Guds ord og alle Jødiske forskrifter var han ideell til sitt store oppdrag; å fullføre tjenesten med Guds ord. Eller som det står i 1930 oversettelsen; det vil si å fullføre Guds ord. Det var mange sider ved Paulus undervisning\forkynnelse som ikke var åpenbart før han brakte det frem i lyset. Bl.a. menigheten, bortrykkelsen av menigheten, nådegavene, tjenestegavene og mange andre sannheter.

26 det mysteriet som har vært skjult gjennom alle tider og for alle slekter, men som nå er blitt åpenbart for hans hellige.

Hva er dette mysteriet? Kan vi vite det eller skal vi gjette oss frem? Tror at svaret er meget enkelt og klart.

Kol.2.2b. Guds hemmelighet, som er Kristus. Eller som det også står Guds mysterium. Vi leser et lignede vers i 1.Tim.3. 16 Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som blev åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblandt folkeslag, trodd i verden, optatt i herlighet (1930 oversettelsen). Jesus er Guds svar på absolutt alt! (sitat slutt).

Den såkalte dispensasjonslæren har noe for seg hvis en klarer både å holde ting adskilt men også se sammenhengen mellom de forskjellige tidshusholdningen og aspekter ved dem.

Tar med et klargjørende svar hentet fra nette som ikke jeg har skrevet selv, men som forklarer viktigheten av å se både forskjeller og sammenhenger mellom det gamle og det nye. Loven er det gamle mens evangeliet er det nye.

Lov og evangelium i forkynnelsen:
Det er blitt påpekt at vår forkynnelse er inne i en krise for tiden. Forkynnelsen er for allmennreligiøs, uten bibelsk substans. Pastor Erling Utnem har skrevet en artikkel om «Vår forkynnelseskrise», som vi her siterer et avsnitt fra:

«Jeg tror at det som er nøden i vår forkynnelsesnød, først og fremst er dette at den skjer med så liten åndelig myndighet og med så liten profetisk dynamikk. Vi har mistet urkristendommens åndskraft, og vi taler som de skriftlærde. Folk blir ikke «slått» og «forferdet» over det budskap vi bærer frem, for vi er blitt predikanter uten vir­kelig «budskap» til vår tid. Guds Ånd vibrerer ikke i våre ord, så forkynnelsen slår ned som en «ild», en «hammer», døder og gjør levende, omstyrter og oppreiser, slik vi ser det i vår Bibel.
Vi kan regne med at i samme grad som vi er på bølge­lengde med det budskap som Gud vil ha talt til vår tid, vil både myndigheten og åndskraften til å bære det frem med­deles oss. Men svikter vi budskapet, svikter også myndig­heten og dynamikken oss.
I en frafallstid med dimensjoner som er uoverskuelige i kristenheten, skulle det ikke være vanskelig å vite at det vi som Herrens herolder aktuelt er sendt for å forkynne, er et inderlig og alarmerende botsopprop til vårt folk, et artikulert og myndig omvendelsesbudskap».

Det som saken egentlig dreier seg om er nettopp at lov og evangelium ikke blir klart utmyntet i forkynnelsen. Om dette sier Konkordieformelen: «Forskjellen mellom lov og evangelium er et stort og herlig lys som tjener til at Guds ord blir delt rett og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forstått».

Det er neppe noe som bedre kan hjelpe oss til å forstå vår Bibel, enn en klar innsikt i forskjellen mellom lov og evangelium. Dette er også viktig fra forkynnelsens syns­punkt. Luther har understreket at kjennetegnet på en sann og rett forkynner er at han kan skjelne mellom lov og evangelium.
Forskjellen mellom lov og evangelium består ikke i det som noen iblant hevder, at loven bare hører til i Det gamle testamente og evangeliet i Det nye testamente. Nei, det dreier seg ikke om et skille mellom bok og bok, men mel­lom sak og sak innenfor de to bøker.

Hva er så forskjellen? Vi må da ta utgangspunkt i Luthers forklaring og definisjon, da det er han som har innført begrepsparet lov og evangelium. I Luthers defi­nisjon heter det: «Lovens preken er alt det som preker om våre synder og Guds vrede, på hvilken måte det enn skjer. Derimot er evangeliet en preken som intet annet viser og gir, enn nåde og tilgivelse i Kristus».

Loven er i sak åpenbaringen av Guds hellighet, Guds vilje, Guds krav. Lovens form møter vi i budene, ordnin­gene og i kulturoppdraget. Loven betegnes av Luther som Guds fremmede gjeming.

Evangeliet er åpenbaringen av Guds kjærlighet og nåde for Kristi skyld. Evangeliet er Guds gave og det sikter alltid på Jesus. Evangeliets frukt er syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Luther kaller evan­geliet for Guds egentlige gjerning.

Mens loven ligger oss i kjød og blod, så er evangeliet en hemmelighet som måtte åpenbares (1. Kor. 2, 9). Gud gjør altså to vesensforskjellige gjerninger ved sitt ord: Herren døder og gjør levende, forferder og trøster, vredes og forbarmer seg (sml. 1. Sam. 2, 6-7).
Fra forkynnerens synspunkt er det viktig å ha klart for seg at lov og evangelium har hver sin virkning. I den lutherske kirke har man gjerne talt om lovens tre «bruk». Tanken er her den at Gud vil bruke forkynnelsen av loven på tre forskjellige måter:

1. Lovens første bruk (Usus politicus). Det dreier seg her om den «borgerlige» lov. Guds vilje skal forkynnes som en regel og rettesnor for alle mennesker, for å holde de onde i tømme. Dessuten skal loven forkynnes for å sikre rettferdighet i samfunnet og forhindre kaos.
2. Lovens andre bruk (Usus pedagogicus). Dette er også kalt «tuktemesterbruket» i tilknytning til Gal. 3, 24.
For å forstå lovens andre bruk, må vi betrakte Skriftens skarpe sondring mellom den utvortes eller borgerlige rett­ferdighet overfor andre mennesker og den indre hjertets rettferdighet overfor Gud. Skriften utlegger og anvender loven åndelig ( Rom. 7, 14).
I og med denne åndelige anvendelse av loven er det den Hellige Ånd overbeviser om synd og dom (Joh. 16, 8). Guds Ånd virker derved personlig syndserkjennelse, skyld­følelse, samvittighetens dom, hjertets sønderknuselse innfor Guds åsyn. Denne anvendelse av loven kalles derfor «åndelig-tuktende», fordi virkningen av loven er å an­klage og dømme samvittigheten ( Rom. 3, 19-20 og Gal. 3, 24). I denne mening er loven en åpenbaring av Guds hellige vesen og Guds vrede over synd og vantro (Rom. 4, 15).
3. Lovens tredje bruk (Usus didacticus). Det dreier seg her om lovens veiledende og belærende bruk. Dette bruk er ment som en veiledning til de kristne, forat de skal vite hvilke gjerninger Gud ønsker de skal gjøre. Her kommer de bibelske formaninger inn. Jesus ga sine disipler formaninger i form av åndelig veiledning for deres trosliv, ferd og vandel ( Matt. 5-7). Et tilsvarende for­hold finner vi i de apostoliske brev. «Jeg formaner eder altså, at I vandrer så som verdig er for det kali som I er kalt med» ( Ef. 4,1).

Sammenfattende kan vi si at lovens virkning først og fremst er syndserkjennelse. «Loven anklager alltid!» (Me­lanchthon).
I motsetning til dette er evangeliets virkning tro. Når evangeliet blir forkynt for den som er sønderknust og vakt opp til syndserkjennelse, da virker selve evangelie-budskapet om stedfortrederen, Jesus Kristus, ved Guds Ånds hjelp at troen oppstår i hjertet. En rett evangelieforkynnelse vil male Jesus Kristus korsfestet (Gal. 3, 1). «Tro er intet annet enn tillit til Guds nåde» (Melanchthon).

Vi kan kort uttrykke forskjellen mellom lov og evangelium slik: Loven er Gud når han dømmer og anklager. Evangeliet er Gud når han benåder og rettferdiggjør. Guds nåde i Kristus frelser meg fra Guds vrede (Carl Fr. Wis­løff). Etter at vi nå prinsipielt har sett på Guds ord som lov og Guds ord som evangelium, kommer i neste omgang spørsmålet om å tilrettelegge dette i forkynnelsen. Dette emnet er grundig behandlet av Carl Fr. Wisløff i boken «Ordet fra Guds munn» - en bok vi vil anbefale enhver forkynner å studere.

En regel i forkynnelsen er at loven skal forkynnes for de sikre, sovende og egenrettferdige syndere. De skal høre hvor radikalt Guds krav til dem er. Loven skal på den måten være en tuktemester til Kristus. Evangeliet skal forkynnes for dem som er forferdet for Herrens ord, de sønderknuste og de som er fortapte i seg selv (sml. Es. 57, 15 og 66, 2). Til disse skal det ikke rettes noe krav. De er allerede grundig dømt av loven. De skal bare få høre evangeliet om Kristus, at han døde for dem.

Det er viktig i forkynnersituasjonen at vi lar lov være lov og evangelium være evangelium. Begge deler må for­kynnes klart, uten sammenblanding. En av årsakene til den forkynnerkrise vi nå befinner oss i, er vel nettopp svikt på dette punkt. Ordet om Guds vrede over synd og vantro og Skriftens tale om den evige fortapelse for dem som ikke vil omvende seg, holder på å forstumme i mye av vår tids forkynnelse.

Carl Fr. Wisløff sier i sin bok «Ordet fra Guds munn» (s. 115) at det er umulig å forkynne loven rett uten at evangeliet lyder samtidig - og omvendt!
Det er først når loven får lyde sammen med evangeliet at menneskets gudsfiendskap rett kan bli åpenbaret. Luther sier at det finnes ingen alvorligere preken om Guds vrede enn nettopp ordet om Jesu lidelse og død. Men samtidig blir også evangeliet derved klart forkynt. Vi får høre bud­skapet om hva frelsen har kostet Gud, nemlig hans egen kjære Sønn!
Forkynnelsen må altså leve i dette skjæringspunktet mellom Guds lov og Guds evangelium, mellom Guds hel­lige vrede og Guds miskunnhet for Kristi skyld.

Relatert link: http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-19.html
http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-19.html