Nr. 180: Kong Salomos svakhet ble hans bane!

Nr. 180:

Kong Salomos svakhet ble hans bane!

Nehemja 13. 26 Jeg sa: «Var det ikke på grunn av sine fremmede koner at Salomo, Israels konge, syndet? Blant de mange folkeslag fantes det ingen konge som han. Han var elsket av sin Gud, og det var Gud som satte ham til konge over hele Israel. Likevel fikk de fremmede kvinnene lokket ham til å synde!

1. Joh. b. 5. 18 Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke; men den som er født av Gud, tar sig i vare, og den onde rører ham ikke.

Sex og samliv er en Guds gave gitt til menneskene både for å forplante oss, til nyttelse og for å vise kjærlighet på et dypt plan. Men Gud har satt dette skal være innforbi ekteskapets rammer, og kun der.

For Salomo som var Konge og som levde i den gamle pakt tillot Gud ham å ha flere koner, men ikke mange. Loven sier at han kunne ha flere koner, men ikke mange.

5. Mosebok 17. 17 Kongen skal heller ikke ta seg mange hustruer, så han forledes til frafall, og han må ikke samle seg sølv og gull i mengde.

Men Kong Salomo gjorde dette i åpent trass mot Gud og tok seg selv ikke i vare som skriften sier vi skal gjøre.

1. Kongebok 11. 3 Han hadde syv hundre hustruer av fyrstelig rang og tre hundre medhustruer; disse hans hustruer bøide hans sinn.

Salomo forregnet seg

Ord. 11. 2. Med overmot følger skam, men de ydmyke har visdom.

Salomo begynte så riktig og godt, her lå også mange problemer å ventet for ham p.g.a. det. Det er faktisk på den åndelige rennebanen bedre å begynne svakt og så utvikler det seg bedre og bedre. Enn å begynne i 150 som Salomo gjorde det. Hvis en begynner så hardt som ham, er muligheten og faren for å forregne seg og “sprekke” så mye større og katastrofen deretter også!

Vi må ikke utfordre oss selv uten vi er sterke nok. Vi kan lære av Salomo, spesielt vi som tror på et dypere liv i Gud.

Jakob 1. 12 Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham. 13 Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. 14 Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. 15 Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død. 16 Ta ikke feil, mine kjære brødre!

Skriften var klar for Salomo. Den sa at han ikke skulle han mange hustruer, men noen få. Det er forskjell på å skjære hode av seg å barbere sg. Alle troende har lov og bør ha en god hustru, ikke minst for de som vil tjene Herren. Men hva sier skriften? Den taler om at å gifte seg på nytt er hor. Ikke å gifte seg 1. gang. Her går Katolikkene storlig vill og kommer i ledertog med onde ånder når de nekter noen å gifte seg sier Paulus til Timoteus. Men spesielt innforbi de pinse\karismatiske menigheter kommer en også i kontakt med onde ånder når en tillater gjengifte blant forkynnerne, der er det helt uakseptabelt og ubibelsk å tillatte gjengifte.

Enhver fristes av sitt eget begjær, derfor må vi ta oss selv i vare og kjenne både vår egen styrke og svakhet. Salomo kunne hatt det gode liv og et kjempeliv med Herren, men han var ikke nøye nok til å få det. Er du nøye med ditt eget liv, eller legger du mer vekt på at verden skal omvende seg enn at du selv forblir omvendt?

Det måtte gå gale!

Du har hørt det ordtaket når det går gærent med noen: “Det måtte gå gale”. Forregner vi oss og ikke tar hensyn til vår egen svakhet fremfor styrke vil vi alle ende og komme ut i de samme som Salomo.

Ekteskapet er rammen for sex og samliv

Bibelen lar oss stille ganske så fritt med hensyn til sex og samliv, bare det skjer innforbi de rammen Gud har satt. Bibelen taler om å nytte, bli tilfredsstilt og mange andre ord og begreper. Men alltid i ekteskapets rammer. Salomo kunne mer en noen fått det og hatt det slik, men han var ikke fornøyd med det Gud har forordnet. Det samme ser vi skjer i dag, en er ikke fornøyd med hva Gud har forordnet, en må og vil ha noe på siden av dette. Asaf taler om at det er godt å holde seg nær Gud.

Salem 73. 23 Men jeg blir alltid hos deg,
du har grepet min høyre hånd.
24 Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du meg opp i herlighet.
25 Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg bare har deg,
ønsker jeg ikke noe på jorden.
26 Om kropp og sjel forgår,
er Gud for evig min klippe og min del.
27 Se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne,
du gjør ende på alle som er utro mot deg.
28 Men for meg er det godt å være nær Gud.
Jeg tar min tilflukt til Herren.
Jeg vil vitne om alle dine gjerninger

Vi står alle i fare for å kaste Guds nåde, godhet og kjærlighet i fra oss. Vi trenger ikke fornekte Kristus, det er bare begynne å leve i synd da fornekter en Kristus.

Hva er valget ditt? Vil du ha både verden og Jesus? Det går ikke. På mange måter minner Kong Salomo om endetidsmennesker. Som har alle muligheter på alle plan i livet, men foretrekker allikevel å ha synden fremfor Jesus.

2. Tim. 3. 1. Du skal vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. 2 For da vil menneskene være egoistiske, glade i penger, fare med skryt, være overmodige, snakke stygt om andre, være ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten respekt for det hellige, 3 ukjærlige og uforsonlige, fare med sladder, mangle selvbeherskelse, være rå, likegyldige for det gode, 4 svikefulle, oppfarende, innbilske. De elsker lystene høyere enn Gud. 5 I det ytre har de gudsfrykt, men de fornekter dens kraft. Vend deg bort fra slike folk.

De skal elske Gud, men lystene skal de elske over Gud. Tenk bare på Jan Hanvold og mange andre. Jeg betviler ikke at de elsker Gud, men de elsker bare lystene og de vil ha dekket sine kjødelige og sanselige lyster og behov foran Gud. Det går ikke, da bedrar en både seg selv og alle andre. Lærdommen fra Kong Salomo er at begynt er ikke fullført, skriften taler om at den som holder ut inntil enden skal bli frelst. Hvor lenge skal vi stå Satan, synden, demonene, verden og alt annet imot? Hele livet! Du må regne med omkostningene, livet med Herren er vidunderlig men det koster også alt.

Fra boka vi har her på nettsiden bibelens store profetier av John f. Walvoord:
Lignelsen om surdeigen
(Matteus 13,33; Lukas 13,20-21)
Kristus brukte også surdeigen som en illustrasjon da han talte om
denne tidsalder i sine lignelser: «Himlenes rike er likt en surdeig som en
kvinne skjulte i tre skjepper mel, til alt var blitt gjennomsyret» (Mat
13,33). Det var alminnelig praksis i Midt-Østen at man tok en del av dei
gen som tidligere var gjæret og hadde i den nye deigen, for at gjæringen
skulle bre seg. Her brukte Kristus dette som en illustrasjon på himlenes
rikes karakter. De fleste fortolkere, influert av postmillianismen, et syn
som dominerte så sterkt i den siste del av det nittende århundre og første
del av det tjuende århundre, mener at surdeigen er evangeliet som spres i
verden. Men den tanke at surdeigen er evangliet, er en besnærende feil
tolkning, ettersom Skriften alltid i forbindelse med surdeig ellers referer
rer til noe som står i motsetning til hellighet. Det representerer det onde.
I Det gamle testamente talte det usyrede brød om Guds hellighet, og man
skulle vokte seg for å ha surdeig i det. Men når det gjelder den bekjennende kirke (Luk 13,21) blir surdeig blandet inn, ettersom den bekjennende kirke inneholder et islett av det som er ondt.
Akkurat som surdeig får deigen til å ese og dermed gjør den større enn
den i virkeligheten er, uten at det øker verdien, er det med falske lærer.
Det gjaldt fariseernes innstilling, saddukeernes vantro og herodianernes
verdslighet. Alt dette tjente til å blåse opp religionen, mens det i virkelig
heten dreide seg om onde krefter (Mat 16,6-12; Mark 8,14-21). Også i
brevene betegner surdeigen noe ondt (1 Kor 5,6-8; Gal 5,7-10). Det fak
tum at det er noe ondt både i den sanne kirke og i den bekjennende kirke,
kommer tydelig til uttrykk i Skriften og gir grunnlag for mange forma
ninger og irettesettelser. Det er derfor langt bedre å tolke surdeigen som
dette onde element i den bekjennende kirke. Det onde har gjennomsyret
kirken. Det er ikke evangeliet som har gjennomsyret verden. En stor del
av vår verden har ikke engang hørt evangeliet.
På dette punkt i Jesu forkynnelse av lignelser, og før han forklarte
hemmeligheten med lignelsen om ugresset (Mat 13,36-43) vendes opp
merksomheten igjen mot det faktum at han talte i lignelser: «Alt dette
talte Jesus til folket i lignelser, og uten lignelser talte han ikke noe til
dem, for at det skulle bli oppfylt som er sagt ved profeten: Jeg vil åpne
min munn i lignelser, jeg vil fremsi det som har vært skjult fra verdens
grunnvoll ble lagt» (versene 34-35). Her siterer Matteus Salme 78,2.
Lignelsen om den skjulte skatt
(Matteus 13,44)
Da Jesus fortsatte sine åpenbaringer om himlenes rike, sammenlignet
han det med en skatt som lå skjult i en åker. Han fortalte at en mann fant
denne skatten og gjemte den, så ikke noen annen skulle få tak i den. I sin
glede solgte han alt han eide for å kjøpe åkeren.
Denne lignelsen, som andre, har vært gjenstand for forskjellige for
tolkninger. En vanlig oppfatning går ut på at lignelsen taler om den
enkeltes frelse. Den som oppdager Kristus, selger alt for å sikre seg ham.
Selv om det er sant at man oppgir all jordisk rikdom for å vinne Kristus,
er det egentlig ikke en nøyaktig beskrivelse av hvordan man mottar ham
som frelser. Det er sant at Paulus sa: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap
fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For
hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne
Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er
av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av
Gud på grunn av troen» (Fil 3,8-9).
Men ingen er i stand til å kjøpe seg frelse. Kristus er ikke til salgs, og
ingen gjør seg fortjent til å ta imot frelse. Det er en gave av bare nåde.
Det er derfor en mye bedre forklaring på lignelsen om skatten.
Jesus taler med jødisk bakgrunn, og sett mot denne er Israel Guds skatt
eller eiendom. Ifølge Andre Mosebok 19,5 sa Gud: «... da skal dere være
min eiendom framfor alle folk». Salme 135,4 lyder: «For Herren har
utvalgt Jakob, han har gjort Israel til sin eiendom.»
Det faktum at skatten er skjult i en åker, er innlysende i dag. Selv om
Israel er et anerkjent land i verden, blir de ikke betraktet som Guds skatt
eller eiendom. Deres sanne natur er skjult i befolkningsmassen. Men fra
Guds synspunkt er Israel juvelen midt i verden, og da Kristus døde på
korset, var en av de store hensiktene å gjenløse Israel og sørge for den
nåde som skal til for at Guds løfter til dem skal gå i oppfyllelse. Det var
Jesus som solgte alt for å sikre seg skatten, da han døde på korset for ver
dens synder (Fil 2,7-8; 1 Pet 1,18-19). Det strider mot meningen med
frelsen av nåde å hevde at man kan vinne Kristus ved å selge det man
selv eier.
Som lignelsen om skatten, representerer lignelsen om perlen en kjøp
mann som selger alt han har for å kjøpe perlen. Som i lignelsen om skat
ten, går den alminnelige fortolkning ut på at dette beskriver en person
som forlater alt for å bli en Kristi etterfølger. Også denne tolkningen har
sin grunn i den falske postmillianistiske idé at dette kapittel framstiller en
triumferende kirke mot tiden for Kristi annet komme. Denne tolkningen
setter for øvrig spørsmålstegn ved frelsen av nåde. Det blir snakk om
gjerninger.
Kjøpmannen her er Kristus, ikke den troende. Det er Kristus som opp
gir alt for å kjøpe perlen. En troende har ingenting å komme med, han
har ingenting å selge. Frelsen kan ikke kjøpes for noe som helst.
Selv om det ikke sies i Bibelen, synes perlen å representere kirken som
en juvel, uvanlig i den forstand at den skyldes en irritasjon i en østers.
Det kan være et bilde på at menigheten vokser ut av Kristi sår. Akkurat
som lignelsen om skatten viser Kristi død for Israel, kan denne lignelsen
tolkes som Kristi død for sin menighet. Denne tolkningen har færre kom
plikasjoner og stemmer bedre med læren om nåde.
Lignelsen om noten summerer opp sannheten i de foregående lignel
sene. Jesus sammenligner her himlenes rike med en not som trekkes opp
av sjøen. Den inneholder både god og dårlig fisk:
«Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av
alle slag. Når den er full, drar fiskerne den på stranden. De setter seg ned
og samler de gode fiskene i kar, men kaster ut de dårlige. Slik skal det
skje ved verdens ende. Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettfer
dige, og kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner» (Mat
13,47-50).
Også denne lignelsen understreker det faktum at himlenes rike inklu
derer både dem som er frelst og dem som bekjenner at de er en del av
himlenes rike, til forskjell fra den universale bruk av uttrykket «Guds
rike», som bare refererer til dem som er frelst. Lignelsen erklærer at de
navnkristne, representert ved den dårlige fisken, vil bli skilt fra den gode
fisken, de sanne troende, i endens tid.
Den tid som det her siktes til, som i de foregående lignelser, er hele
perioden fra Kristi tid på jorden til hans annet komme. Lignelsen tar ikke
i betraktning menighetens spesielle karakter fra pinsedag til bortrykkel
sen. Klimaks blir derfor et annet enn bortrykkelsen. Ved menighetens
bortrykkelse vil de troende bli tatt ut av verden og ført til himmelen,
mens alle andre blir igjen på jorden. Ved Kristi annet komme vil det bli
en verdensomfattende dom, og de som er frelst, vil da bli skilt fra dem
som ikke er det, enten det er jøder eller hedninger. Tusenårsriket tillater
nemlig ikke ufrelste voksne å gå inn i riket. Dette tas senere opp i
Matteus 25,31-46, så vel som i Esekiel 20,33-38.
Jesus talte om en not som kunne bli veldig lang, mange hundre meter.
Det krevde flere båter å frakte den ut på sjøen og like mange for å føre
den i land. Det ble altfor mye fisk til at en båt kunne ta imot det. Dette
refererer også til den verdensvide dommen ved Kristi annet komme, da
de som ikke er verdige til å gå inn i riket, skal bli utelukket fra det.
Ved Kristi annet komme vil det bli en rekke domsavgjørelser. Det gjel
der de som lever på jorden. Jøder og hedninger skal dømmes, og de van
tro renskes ut. De gammeltestamentlige hellige skal oppstå og få sin lønn
(Dan 12,2-3). Også martyrene fra den store trengsel, de som døde fordi
de ikke ville tilbe dyret, skal oppstå for å få del i Kristi tusenårige rike
(Åp 20,1-3).
Innholdet i lignelsene i Matteus 13 illustrerer mye av det som vil skje
mellom Kristi første og annet komme. I stedet for å oppfylle det profe
terte riket ved sitt første komme, forutså Kristus en lang tidsperiode, der
profetiene om disse lignelser skulle gå i oppfyllelse. Klimaks blir ved
Kristi annet komme, som også involverer guddommelige dommer. Da,
og først da, vil Jesus oppfylle profetiene om et rike på jorden som, ifølge
Johannes' åpenbaring 20, vil vare i tusen år før den nåværende himmel
og jord skal forgå, og en ny himmel og en ny jord blir skapt. Denne åpen
baring burde ha vekket disiplene for det faktum at Jesus ikke kom til å
opprette riket umiddelbart. Det synes imidlertid som om de ikke forstod
dette, ikke engang da Jesu himmelfart fant sted. De ville fremdeles vite
når han skulle opprette riket.
Innholdet i disse lignelser umuliggjør den postmillianistiske oppfat
ning at den nåværende tid er det tusenårsrike der Kristus skal regjere i
menneskehjerter fra hav til hav. Det rettferdiggjør heller ikke på noen
måte den amillianistiske oppfatning at tusenårsrikets profetier allerede er
oppfylt. Lignelsene stadfester at oppfyllelsen av løftene om tusenårsriket
er utsatt til Kristi annet komme. I mellomtiden, i den tid som nå er, vil
rikets hemmeligholdte del oppfylles, det vil si den form for riket som
man ikke ventet i Det gamle testamente. Nå hersker Kristus åndelig i de
troendes hjerter uten å oppfylle profetiene om riket på jorden.

Relatert link: http://www.ccg.org/norwegian/s/p260.htmlhttp://www.ccg.org/norwegian/s/p260.html