Nr. 2610: NAV skandalen kom som ingen overraskelse for slike som meg som har kjempet i rettssystemet!

Nr. 2610:

NAV skandalen kom som ingen overraskelse for slike som meg som har kjempet i rettssystemet!

Jeg har sagt det hele tiden, se her i to av mine artikler om dette her:

http://blog.janchristensen.net/2019/11/nr-2599-dere-i-pressen-har-sviktet.html

http://blog.janchristensen.net/2019/11/nr-2597-pa-tross-av-alle-vare-olje.html

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted er den som har vært i førersete i denne galskapen. Mannen skulle vært avsatt så fort som mulig fra sin stilling som farlig og uskikket slik han har holdt på, ikke minst i Strasbourg i Frankrike imot de som er blitt fratatt sine barn uten rimelig grunn av det statlige og ubrukelige Norske barnevernet.

Her er Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted. 

Foto: Terje Bringedal

Se her for artikkel som taler om det samme som jeg har hevdet

«NAV skandalen kom som ingen overraskelse for slike som meg som har kjempet i rettssystemet!»

Nav-skandalen overrasker ikke oss som har sloss mot forvaltningen og staten i årevis. Lover og forskrifter tolkes etter eget forgodtbefinnende. Noen har mistenkt, men ikke fått gehør for, at domstolene godtar forvaltningens syn uten å sette spørsmålstegn ved jus og lovanvendelse.

Å BLI ALVORLIG, kanskje livstruende syk, er det sagt og skrevet mye om. Mediene vil gjerne dekke skjebner: Jo mer oppsiktsvekkende, dramatiske og hjerteskjærende, desto bedre. Fortvilte syke, pårørende og nærstående deler ofte sine historier og erfaringer, kanskje i et siste håp om å endre på noe i velferdssamfunnet.

Sykdom kan brått ramme alle. Med tap, sorg, redsel og kanskje sinne. Noen dør, andre mister helse og arbeidsevne, blir kanskje sosialt isolert, mister jobben, får ofte økonomisk vansker, blir helt eller delvis ufør, mister venner, kanskje også ektefelle eller samboer. Tapene kan ha mange sider og fasetter.

MØTER SKJEBNEN ALENE. Noe av det vanskeligste er en alvorlig, livstruende og sjelden sykdom. Langt utenom de vanligste «statussykdommene» som kreft, hjerte- og karsykdom eller diabetes. De sistnevnte har legenes, forskningsmiljøenes og legemiddelindustriens fulle oppmerksomhet.

De førstnevnte sykdommene mangler både «status», ressurser og oppmerksomhet. Når disse rammer – fattig, eller rik – har kanskje de mest ressurssterke en ørliten sjanse. De fleste møter sin skjebne alene.

PASIENTENES KAMPER. Det ovennevnte er det lett å forstå og sette seg inn i. Også at helsevesenet kommer til kort når ingen behandling finnes, når de eksperimentelle behandlingene foregår langt utenfor landets grenser – og når ingen «hjertebro» er etablert. Men det er ikke til å forstå at mange alvorlig syke også må kjempe en rekke ulike kamper – der noen av stikkordene er spesialisthelsetjenesten, habilitering/rehabilitering, feilbehandling og bivirkninger av legemidler, Fylkesmennene, Norsk Pasientskadeerstatning (NPE)/Helseklage/pasienskadenemnda, Legemiddelverket og Den fjerde statsmakt.

    Spesialisthelsetjenesten bygges ned. De siste to–tre årene har særlig kronikerne fått merke at helseforetakene har en anstrengt økonomi. Det kuttes i antallet senger og pasienter skrives ut tidligere. Dette forsvares med samhandlingsreformen, ny teknologi og bedre behandling.

Habilitering/rehabilitering er også under helseforetakenes sparekniv. Dermed får kommunene og primærhelsetjenesten dette ansvaret i fanget, noe de færreste mindre kommunene er i stand til å bære. De mangler økonomi, fysiske anlegg og kompetanse. Pasienter er i limbo mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

HØY TERSKEL. Fylkesmennene skal overvåke og behandle pasienters klager på helsetjenestene. Terskelen for å få medhold hos Fylkesmannen, oppleves som svært høy.

De to foregående punktene representerer en betydelig endring i behandlingsregimet, særlig for alvorlig syke kronikere. Fylkesmennene later imidlertid til å stole på at helseforetakenes argumentasjon om «samhandlingsreformen, ny teknologi og nye behandlingsformer», stemmer. Pasienters opplevelser er ofte en annen.

BLIND TRO. Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og Helseklage/pasienskadenemnda behandler pasientenes klager på feilbehandling og skader forårsaket av legemidler. Det finnes eksempler på at disse to instansene har brukt seks år før et vedtak foreligger og at saker eventuelt kan ankes til domstolene. I gjennomsnitt får 30 prosent av pasientene medhold i NPE.

NPE har som «standard» å avvise forhold som taler til pasientenes fordel som spekulativt og konspirasjonsteorier, mens de har en blind tro på sine egne sakkyndige, som later til å ha hendene dypt nede i lommene til legemiddelindustrien.

Ingen reiser sak mot overmakten for fornøyelsen skyld. Hvor mange som ikke har ressurser eller krefter, er uvisst.

FORSØMT OMRÅDE. Rapportering av feilbehandling og bivirkninger av legemidler er et forsømt område, og man antar at kun fem prosent av bivirkninger av legemidler blir rapportert. Legemiddelverket skal behandle disse sakene, men finner ingen grunn til å etablere en klageordning, eller på annen måte motivere helsearbeidere til å gjøre sin plikt.

Et graverende eksempel er en lege som behandlet fire pasienter med motornevronsykdommer og sykdomsdebut – kort tid etter at de ble vaksinert mot svineinfluensaen i 2009. Likevel så vedkommende ingen mulig sammenheng og unnlot å rapportere, selv etter uttrykkelig ønske fra minst én av pasientene.

VERRE ENN SYKDOMMEN. Mange av oss pasienter erfarer at disse kampene mot systemet ofte er verre enn sykdommen – og gjør det i alle fall ikke lettere å bære en alvorlig sykdom. Skal det virkelig være slik? Er dette rettsstaten verdig?

Av og til får jeg en vond tanke om at jeg deler skjebne med krigsseilerne, Nordsjø-dykkerne, FN-soldater og tannlegesekretærene – uten sammenligning for øvrig. Men vi er mange flere som staten, i liket med de nevnte, nekter rettferdighet i det lengste.

FORVALTNINGENS FORLENGEDE ARM? Nav-skandalen som har pågått i minst syv år, overrasker ikke mange av oss som har sloss mot forvaltningen og staten i årevis. Lover og forskrifter tolkes etter eget forgodtbefinnende.

Noen har mistenkt, men ikke fått gehør for, at domstolene godtar forvaltningens syn uten å sette spørsmålstegn ved jus og lovanvendelse.

Slik sett er skandalen paradoksalt nok, velkommen.

MEDIENES ROLLE. Det taler heller ikke til den fjerde statsmakts ære at journalister og redaktører sjelden retter søkelyset mot dette. Mange lignende skandaler burde gravejournalister ha avdekket for lenge siden. Men liker-klikkene styrer mediene.

Rettssikkerhetsutfordringen er tørt stoff, men mye viktigere. Her svikter mediene.