Nr. 1102: De som er gjengiftet som kristne, har et merkelig forhold til egen synd!

Nr. 1102:

De som er gjengiftet som kristne, har et merkelig forhold til egen synd!

Jeg har påpekt at gjengifte for kristne er hva bibelen sier ekteskapsbrudd, horeri, synd etc. Det er rett og slett ikke akseptabelt, bibelsk og rett.

Så blir de rasende, sure eller prøver å overse meg, og bibelens budskap.

Men greit, så attpåtil krever de å kunne fritt dømme alle, samt selv å bli tatt i med silkehansker.

Bilde av Karl Johan Hallaråker som er teolog og indremisjonsleder. Det vrir seg i meg over slike typer som taler klart imot de homoseksuelle, men godtar gjengifte over en lav sko. Han t.o.m. samarbeider med Hanvold og Visjon Norge. Og er bl.a. med på stevne på Bildøy som Norge i dag arrangerer. Alt som Norge i Dag arrangerer er direkte i fra mørke.

  

Dette er fra en artikkel jeg har skrevet om dette emne:

Jeg må le av den kristne dobbeltmoralen. "Vi skal elske de homofile, men de må ikke gå inn i noe forhold, for det står jo i bibelen at det er synd".

Når det så gjelder skilsmisse og gjengifte blant kristne lyder det "Kristne er jo som folk flest og det finnes jo tilgivelse, ikke vær så dømmende.." Ja ja:)

(sitat slutt).

Hvorfor skal det være slik forskjell?

De som er homoseksuelle og lesbiske de lider. De blir holdt utenforbi, stigmatisert og ikke akseptert. Greit, slik må det være da de ikke lever i samsvar med Guds ord. Men hva med de som er gjengifede? De lever også i strid med Guds ord. De blir akseptert, får fritt holde på og har stort sett ingen hindringer. De som advarer imot disse gjengifede, de får egentlig samme «dom» som de homoseksuelle. Hvorfor skal de som er gjengiftede få gå fri? Og forsvart og akseptert?

Finnes det en «middelvei» for de gjengiftede, men ikke for noen andre som lever i hor?

Det ser slik ut at det er slik de aller fleste protestantiske menigheter vil praktisere det?! Men er dette i samsvar med Guds ord? Og er dette en farbar vei?

Jeg tror at dette fører dom, død og mørke over menigheten. Gradvis, mer og mer!

Sluttkommentar:

Vet nesten ikke hvordan jeg skal fortsette skrive. Men slik jeg ser det, så er det umulig at det kan fortsette at det skal være fritt frem å gifte seg på nyt som troende. Hvordan angripe dette problemet? Uten tvil så er det de som er forkynnere, Hyrder og andre med et tillitsverv som må gå i seg selv! Uten det så vil vi aldri komme videre som Gudsmenighet og inn i det liv som Gud har for oss!

Men skal en tro Guds ord, så har de gjengifede dessverre gode kår, helt til Antikrist kommer. Skriften sier at en skal ta seg lærer i hopetall. Hvorfor? Fordi de vil ha det som ikke smerter, eller som Paulus sier det; «klør det i øret!».

Det er de sanne troende som må lide, og står utenforbi. Men der er Jesus, og der velsigner Herren.

Joh. Åpenb. 18. 4 Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager!

Jeg er vokst opp med å høre at den Katolske kirke er den store skjøgen. Men som et paradoks, så er det den Katolske kirka som er snart den eneste kirke og som har en forkynnelse som går på moralske og etiske ting. Der de ser på ekteskapet som et sakrament og gjengifte er ikke tillatt.

Tar med til slutt den katolske kirke sitt syn på ekteskapet som et sakrament. Legg merke til at selv om en blir skilt, så er det kun død som opphører et ekteskap. Og som da gir anledning til gjengifte – så lenge det skjer i Herren.

Ekteskapet kan være et sakrament

Dersom begge ektefeller er døpte, binder ekteskapet dem sammen på samme måte som Kristus er bundet sammen med Kirken. Derfor regnes et slikt ekteskap blant sakramentene.

Når ekteskapet er et sakrament, blir idealet og kravet om livsvarighet opphøyet til et absolutt krav. For «om vi er troløse, ... forblir (Kristus) trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2. Tim 2, 13).

Det gjør at vi skal tenke oss om før vi inngår ekteskap. - Samtidig er det også mulig å tenke seg så mye om at livet går mer eller mindre til spille i mellomtiden, og det for flere!

Det er ektefellenes ansvar med sine liv å demonstrere hva Kristi kjærlighet til og troskap overfor Kirken innebærer. Det er en viktig form for evangelie-forkynnelse som spesielt hører til lekfolks kall. Det kan skje på mange måter. Ideelt skjer det om man klarer å få familielivet til å fungere godt, og i åpenhet overfor andre.

Også et sakramentalt ekteskap kan fungere så dårlig at separasjon er den beste løsning. Biskopen kan innvilge «kirkelig separasjon». Det har i Norge ingen borgerlig virkning, men er uttrykk for at Kirken offisielt gir sitt moralske aksept til den som finner det nødvendig å bryte opp fra ektefellen sin.

I visse tilfeller kan et ekteskap som ikke er sakramentalt, oppløses selv om begge ektefellene er i live.

Et fullbyrdet sakramentalt ekteskap kan bare oppløses av døden, d.v.s. med den følge at Kirken kan anerkjenne et nytt ekteskap som «gyldig». Men dersom de kirkelige domstoler fastslår at et ekteskap faktisk aldri har vært inngått, f.eks. fordi en av ektefellene dypest sett aldri samtykket i å inngå et virkelig ekteskap, vil et nytt ekteskap være mulig. Selv om et tidligere ekteskap på den måten «annulleres», annulleres selvfølgelig ikke det moralske foreldreansvaret for barn fra det «ugyldige» ekteskap.

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2015/04/nr-1101-hva-jan-hanvold-sier-har-dypest_14.html

 http://blog.janchristensen.net/2014/08/nr-838-den-falske-profeten-jan-hanvold.html

 http://blog.janchristensen.net/2015/02/nr-1028-hvorfor-jeg-mener-at-asbjrn.html

 http://blog.janchristensen.net/2015/02/nr-1024-avisen-dagen-og-anfin-skaaheim.html