Sider

onsdag 30. desember 2015

Nr. 1331: Det er flisespikkeri å være opptatt med om Jesus er født, skapt eller formet, så lenge det er Gud Jahve som er hans opphav!

Nr. 1331:
Det er flisespikkeri å være opptatt med om Jesus er født, skapt eller formet, så lenge det er Gud Jahve som er hans opphav!

Bilde fra Jesus sin oppstandelse der en Engel «vokter» graven men Faderen hadde allerede vekket Jesus opp og han hadde fått en nytt og herlig herlighetslegeme som vi også en dag skal få, så lenge vi er tro.
Rom. 1. 3 Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, 4 ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde.


Joh. 13. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.
16. 28 Jeg er utgått fra Far og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Far.

Har gjennom flere artikkler kraftig dokumentert at Jesus ikke er den eneste sanne Gud, men et skapt vesen som vi alle andre er. Det er kun og alene Jahve Gud Fader som alene har udødelighet, og som ingen kan sidestille seg med og ved. Selv Jesus sa at Gud var større enn ham, men fornekter enn Jesu egne ord, så kan en også forsvare treenighetslæren. Dette dreier seg egentlig om liberal teologi kontra bibel teologi. Der Guds ord sier at Jesus er den førstefødte blant mange brødre etc.

Ingen mennesker er bokstavelig Guds barn – vi er alle adopterte sønner og døtre. Men Guds ord sier at vi er Guds barn, skal vi ikke tro Gud at vi er hans barn? Eller skal vi drive med flisespikkeri og fraskrive oss barnekåret?

Vi er faktisk like mye Guds barn som Jesus er, selv om vi ikke er ektefødte barn som ham. Vi er alle adopterte inn i Guds familie. Ikke bare det at vi er adopterte, vi er også adoptert inn fra Guds fiende – Satan. Men allikevel sier skriften vi er FØDT PÅ NYTT! HMMM, skal ikke treenighetslærene motsi Gud selv her, de dikter opp en treenighetslære som er helt absurd og som egentlig ingen kan forstå, derfor denne mystifiseringen og dette uforståelige angående treenigheten.

Jeg skrev dette i en tidligere artikkel som jeg vil ta med, som illustrerer dette jeg her sier:
Om Jesus er født eller skapt har ingen betydning, da Guds ord sier det er samme sak! Her bare forvirrer enn og overser det som er viktig, at Jesus er utgått i fra Gud Fader – Jahve.

Salme 139. 13 For du har skapt mine nyrer,
          du har vevd meg i mors liv.
         
    14 Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
          Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
         
    15 Knoklene mine var ikke skjult for deg
          da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.
         
    16 Dine øyne så meg da jeg var et foster.
          Alle dager er skrevet opp i din bok,
          de fikk form før én av dem var kommet.
         
    17 Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
          summen av dem er ufattelig!

Det er et stort, stort nonsens når en er opptatt om Jesus er skapt eller født, det er sak samme etter Guds ords lære.

Er en helt forskrudd religiøs så er mer opptatt med ord og utrykk, enn med hva som ligger bak ordene og hva de representerer. Om en sier at Jesus er formet, dannet, skapt eller født, så er det sak samme. Jesus er utgått i fra Faderen, noe han selv sa (Joh.e. 16. 28 Jeg er utgått fra Far og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Far.)

Her omtaler David hvordan han ble til i mors liv, og deretter født.
Legg merke til hvordan David beskriver alt det som skjedde med ham i mors liv, før han ble født.

For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Videre skriver han, så underfullt laget. Selv knoklene var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

Bibelen beskriver den nye fødsel og det å være en skapning på samme måte. Hvorfor henger en seg opp i om jeg eller andre bruker dette om Jesus at han er en skapning, eller om han er født? Det er noe totalt fordummende over det hele, alt i sammen er det Jahve som står bak, det holder å vite.

Joh.e. 3. 3 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»

Samme opplevelse beskriver Apostelen Paulus her: 2 Kor. 5. 17 Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!

Og ikke nok med dette, her finner vi bibelen beskriver den nye fødsel enda en gang: Titus 3. 5 Han frelste oss,
          ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger,
          men fordi han er barmhjertig.
          Han frelste oss
          ved badet som gjenføder
          og fornyer ved Den hellige ånd,

Da blir den nye fødsel omtalt som et bad. Tenkt så herlig og stort at bibelen beskriver samme sak, bare fra forskjellige vinklinger slik at helheten, mangfoldet og detaljene kommer klarer og bedre frem!

Sluttkommentar:
Nå kan en velge enten å være vanskelig, eller åpne seg opp for bibelens sannheter. Det som er poenget med dette jeg her underviser, det er at Jesus har en begynnelse, noe som Jahve ikke har. Dette er bibelens klare lære, at det er kun og alene Gud – Jahve som har ingen begynnelse, og udødelighet. Jesus døde, noe som forteller at han har noe som Jahve ikke har. Og hvem reiste han opp fra de døde? Jahve, ikke han selv, han var død.

Framine bibelkommentarer Efeserbrevet 1. 19 og hvor veldig hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke

Nå skal det sies at uttrykket fylt av ham som fyller alt i alle, har blitt gjort til gjenstand for mange tolkninger. Jeg skal ikke trøtte dere med dem. Jeg tror verset må forstås ut fra parallellen i Kol 2,9-10 I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede, 10 og i Kristus, som er hode for alle makter og myndigheter, har også dere fått del i denne fylde.
Alt det Jesus er og har, har han gitt til menigheten ved Den Hellige Ånd. Vi er fylt av ham. Derfor er den samme kraft som Gud viste ved å oppvekke Jesus fra de døde, tilgjengelig hos oss som tror,!
Tror vi dette? Hvorfor klager vi da så ofte over egen avmakt? Den er ikke interessant i det hele tatt. Gud er mektig til å la sin kraft virke gjennom vår svakhet, ja, nettopp da virker den sterkest!
Det er dette Paulus vitner om i 2 Kor 12,9. Han slet med en svakhet, en torn i legemet, og ba om å få slippe den. Men Gud svarte: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet." – Og så kommer de sterke ordene: Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.
II. Hvordan får vi utløst denne kraften mellom oss?
Ja, dette er vel og bra, men skal vi være ærlige så ser vi vel ikke så mye til denne veldige kraften. Blir det bare fine ord fra en predikant som er betalt for å si det, eller er det erfart virkelighet i våre egne liv og i vår forsamling?
Jeg tror vi har mye til gode hos Gud, men da må han få lov til å slippe til i våre liv.
Og det gjør han når vi lovpriser, takker, ber slik Paulus gjør i dette avsnittet - og når vi lyder ham.
Når vi ber som Guds ord, da kan vi være visse på at vi ber i samsvar med Guds vilje, og da blir våre bønner oppfylt.

1.    Lovprisning og bønn hører uløselig sammen.
Når vi lovpriser og takker Gud, enten med våre ord eller med vår sang, enten med de gamle, gode sangene eller de nye korene, så retter vi blikket mot Gud og åpner oss for alt han har gitt oss i Kristus.
Takkebønnen fokuserer på hvem vi ber til. Den løfter blikket vårt opp fra problemene som kan gjøre oss mismodige, til problemløseren, og da blir vi frimodige.
b. Og når vi ber, strekker vi fram våre tomme hender og tar i mot det han ønsker å gi oss. I bønnens samtale med Gud vil også Den Hellige Ånd vise oss hva han vil vi skal gjøre.
c. Og så ser vi at Paulus takker Gud for menigheten han skriver til. Nå var det god grunn til det, for han hadde hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige, v.16

20 reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen,

Du bærer Kristi oppstandelskraft i deg. Så har du del i hans oppstandelsesliv. Da Jesus stod opp fra de døde, så stod vi opp med ham, fordi vi er i ham. Hvor velsignet det er å få være i Jesus.
Hugo Odeberg sier om vår oppstandelse at den betyr "hele den menneskelige personlighets gjennopprettelse i fullkommen skikkelse, hvorved intet av det som er menneskets eget, savnes hos det." I vår bekjennelse sier vi at vi tror på legemets oppstandelse. Vi skal oppstå med hele vår person, med vårt personlighets preg. Da Jesus ble menneske, er han menneske i all evighet. På same måte skal du være menneske i evigheten. 1 Kor 15,42.43 taler det om de dødes oppstandelse: "Det blir sådd i forgjengelighet, det oppstår i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det oppstår i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det oppstår i kraft." 1 Kor 15,42-43.
"Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i lovløshet. Og de skal kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, han høre!" Matt 13,41-43.
Men så skal vi også være åndspersoner fylt ut da vi skal bli som Jesus og englene. Mine bibelkommentarer Markus 12. 25 For når de døde står opp, tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen.
Når vi går over i den evige tilstand og får et nytt legeme som Jesus. Vil vi ikke få barn som vi får her. Bibelen taler lite om vår evige tilstand, men noen ord har vi. Et av de aller beste er av Apostelen Peter.
2. Pet.3. 13 Men vi venter efter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.
Så slutter vi av med å si at "Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i staden." Åpb 22,14.

21 over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende.

Matteus 28 fra vers 18:
«Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!»
Makt = fullmakt
Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Hva betyr det?
Vi møter uttrykket « all makt» to ganger til i Bibelen:
1.Kor 15,24: Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.
Kol 2,10: Og i ham er dere blitt fylt, han som er hodet for enhver makt og myndighet.
Hva forstår du med ordet makt? Tenk deg litt om, hvilke andre ord synes du kunne byttes ut her uten å endre meningen? Vi har et ordtak som lyder: «Det er makta som rår» Med dette uttrykket mener vi at rå makt eller psykisk makt er det som i siste instans avgjør hva som skjer. Det gjelder i skolegården, i mange hjem og i verdenspolitikken.
Nå er det slik at et ord i ett språk aldri er helt identisk med et ord på et annet språk. Derfor ser vi at et ord kan oversettes med flere forskjellige på et annet språk alt etter i hvilken sammenheng det er brukt. Slik er det også med bibeloversettelsene, og det skal vi se litt nærmere på. For dersom vi skal kunne forstå betydningen av ordene i Bibelen må vi se på hvordan Bibelen bruker ordene.
Det greske ordet som er oversatt med makt i dette ordet av Jesus som er temaet, er «exusia».
Det oversettes litt forskjellig, og jeg tror vi skal ta for oss noen vers som bruker dette ordet, men hvor oversettelsen er litt annerledes. La oss begynne med noen vers i Kolosserbrevet:
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter (exusia). Alt er det skapt ved ham og til ham. Kol 1,16
Og i ham er dere blitt fylt, han som er hodet for enhver makt og myndighet. (exusia) Kol 2,10
Det finnes ulike makter og myndigheter både i den synlige og den usynlige verden. Men over dem alle kommer Jesus som har skapt dem, og som er deres hode, leste vi her. I profetiene kan vi lese at Jesus skulle få denne makten/myndigheten, slik som i Daniel 7,14:
Og det ble gitt ham herredømme, (exusia) ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål, skulle tjene ham. Hans herredømme (exusia) er et evig herredømme (exusia) som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne.
Det var en romersk offiser som forstod dette med å få tildelt myndighet, og uttalte i forbindelse med sitt møte med Jesus:
For jeg er selv en mann som står under overordnede (exusia), og jeg har soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det. Mt 8,9
Jesus har all makt, all myndighet. Det er ikke noe han har ranet til seg, eller noe han på en eller annen urettmessig måte har skaffet seg. Nei, han er blitt gitt all makt i himmel og på jord slik vi har lest. Men også Jesus står under en høyere myndighet, nemlig Faderen selv. Og han har ikke fått sin myndighet for sin egen del, bemyndigelse og fullmakt tildeles alltid i en hensikt:
likesom du har gitt ham makt (exusia) over alt kjød, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham. Joh 17,2
Derfor hører ordet om att Jesus er gitt all makt så nøye sammen med misjonsbefalingen eller dåpsbefalingen som vi kaller den. Det er han som er innsatt med den aller høyeste myndighet som kaller sitt folk til innsats.
Mange har tvilt på at han virkelig har denne fullmakten til å tilgi synder. Vi husker hvordan det var den gangen noen menn rev opp taket for å fire sin lamme venn ned til Jesus. Da tilgav han den lamme mannens hans synd. De skriftlærde tenkte inni seg at dette var blasfemi, for ingen andre enn Gud hadde myndighet til å tilgi synd. Men da svarte Jesus på deres tanker med å si:
Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder Mrk 2,10
Og så helbredet han den lamme mannen rett foran øynene deres som et bevis på at han hadde myndighet både til å tilgi synd og helbrede syke.
Jesus har allerede gjort hovedjobben slik vi kan lese det i Kolosserbrevet:
Han avvæpnet maktene og myndighetene (exusia) og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset. Kol 2,15
Derfor heter det faktisk at vi har fått fullmakt/ rett til å bli Guds barn i Joh 1,12.
Jesus kaller sine venner til en seierrik kamp hvor utfallet allerede er kjent. Men her spørres etter troskap og lydighet overfor ham som er hodet og den aller øverste myndighet. Han som kaller deg er den samme som gav disiplene myndighet både til å :
Ha makt (exusia) til å helbrede sykdommer og drive ut onde ånder: Mrk 3,15
Vi kan i grunnen med fordel lære av fariseerne og de skriftlærde i deres møte med Jesus. De spurte ham om ved hvilken myndighet han helbredet og tilgav synd. (Mrk 11,33) Hvor han hadde fått fullmakt til å gjøre det fra. De hadde helt rett i at det bare var to alternativer: enten var det med fullmakt og myndighet fra Gud, eller også var det med myndighet fra Satan at han gjorde dette. Det sørgelige var at de ikke var villige til å ta konsekvensen av det de må ha innsett utfra sin bibelkunnskap: at Jesus måtte ha sin fullmakt fra Gud selv.
Det finnes mange forskjellige makter og myndigheter i den menneskelige sandkasse. Men i den virkelige verden finnes det som nevnt to maktsfærer som gjenspeiler at det finnes to riker. Og da snakker vi ikke om nasjoner eller stormakter i vanlig forstand, men om mørkets og lysets rike:
Han er den som fridde oss ut av mørkets makt (exusia) og satte oss over i sin elskede Sønns rike. Kol 1,13
Det er jo kjent for oss, men det som kanskje ikke er så kjent er at Satan også har fullmakt. Nå har han for det meste prøvd å rane seg til makt og myndighet som den store løgner og bløffmaker han er. Men det er rart med det, når mennesker bøyer seg for ham, så gir de ham makt og myndighet selvom han ikke skulle hatt det!
Disse har én tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. Åp 17,13
Derfor kan Satan når han frister Jesus si:
Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Lk 4,6
Ellers husker vi fra Det gamle testamente at Gud tillot Satan å plage Job, han fikk tildelt makt og myndighet.
Da Jesus ble tatt til fange og skulle korsfestes, var det en interessant samtale mellom ham og Pilatus. Pilatus minner Jesus om at han har makt til å korsfeste ham eller sette ham fri. Men Jesus svarte:
Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg ovenfra. Joh 19,11
Selvom Pilatus etter menneskelig tankegang hadde rett, så demonstrerte han hvordan vi tenker i vår menneskelige sfære. Vi har våre maktstrukturer, men glemmer at det er en høyere makt utenfor oss selv som har det avgjørende ord.
Så kunne en Saulus reise rundt med fullmakt fra overprestene til å kaste de kristne i fengsel, men erfarte at han som stod over overprestene ville bruke ham til noe helt annet. Derfor skriver han i sitt brev til romerne om pottemakeren som er herre (exusia) over leiren. Og vi minnes profeten Jeremias ord som forteller oss om den Herre som har myndighet til å omprogrammere oss slik han vil.
Nettopp fordi synden er å gå utover sitt myndighetsområde, å være ulydig mot Gud og hans anvisninger, hører også kraft og styrke sammen med makt og myndighet.
Kort kan en si at Jesus har exusia, myndighet og dermed også kraft og styrke som gjør at han kan gjennomføre det han sier. Når han driver ut onde ånder gjør han det med «exusia» og «dynamis», med fullmakt og kraft (Luk 4,36). Det første ordet har vi allerede snakket om, det andre kjenner vi fra ordet dynamitt. Men dette er kraftigere saker, for dynamitten har ikke makt til å gjøre noe med Satan og hans tjenere. Når vi leser i evangeliene om de kraftige gjerninger Jesus gjorde, så er det dynamis gjerninger.
Og denne kraften, dynamis, kommer av at Gud selv er dynamis, og Jesus skal sitte ved kraftens høyre hånd. Mtt 26,64
Derfor kommer Jesus ikke bare med myndighet, men også med kraft fra det høye. Den samme «exusia» og «dynamis» gav han til sine disipler:
Han kalte sammen de tolv og gav dem makt(dynamis) og myndighet (eksusia) over alle onde ånder, og til å helbrede sykdommer. Lk 9,1
Det betyr ikke at vi til enhver tid kan ta autoritet over sykdommer slik enkelte hevder. For Jesus kunne med myndighet helbrede syke i sitt eget navn. Vi må gjøre det i hans navn ved å be ham om å gjøre det. Vi kan ikke kommandere Ham som står over oss! Det har vi ikke myndighet til.
Men vi leser om den første kristne martyr, Stefanus, at han var full av nåde og kraft, dynamis. Og vi leser i Apostlenes gjerninger om at disiplene gjorde kraftige gjerninger. Paulus skriver mer om dette i 1.Kor 12,29 hvor han understreker at dette er nådeutrustning til tjeneste hvor Gud utruster noen slik og andre slik. Guds «dynamis» hører altså med også i dag.
Hva slags makt og kraft er det Jesus har mottatt? Er det den makten som USA viser i Persiabukta eller som ungdomsgjengene viser med kniv eller andre våpen?
Nei, dette her er tale om adskillig sterkere saker enn slikt pusleri. Men skal vi forstå det, må vi lære oss til å tenke annerledes. Vi må lære oss til å se på universet med andre øyne enn det radio, TV og aviser gjør.
Det er omtrent som Elisa og tjeneren som så en hel hær komme for å ta Elisa til fange, og hvor tjeneren ble vettskremt og fortvilet. Men Gud åpnet øynene til gutten så han kunne se, og hva fikk han se:
at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa.
Men hvordan brukte så Gud denne overmakten? Kom det til kamp der på fjellet? Ja, det gjorde det, men på en helt annen måte: Gud slo dem med blindhet slik at de ikke kjente ham igjen. Så førte han dem til Samaria hvor de fikk øynene åpnet da de var omringet av Israels hær. De slapp med ydmykelsen, og Gud verget sin profet.
Guds kraft/ makt ytrer seg på en annen måte enn den menneskelige.
Vi tenker utfra hva vi ser og erfarer til daglig. Kanskje kan det hjelpe på forståelsen å sammenligne med forskjellen mellom dyr og mennesker. Dyrene forstår ingenting av våpenmakt, og har da heller ingenting å stille opp med mot geværer. De erfarer at det er en sterkere makt, men de forstår ikke hva den går ut på. Noe av det samme er det i forholdet mellom oss mennesker og den åndelige verden. Her møter vi krefter som vi ikke rår med. Men det er også krefter som virker på en helt annen måte enn det vi er vant med.
Dette ser vi helt tydelig gjennom bibelhistorien som i eksempelet med Elisja. Men leser vi gjennom Bibelen ser vi hele veien at det er slik:
Vi husker israelittene som vant når Moses holdt armene hevet (i bønn) men tapte når armene sank ned. (2.Mos 17,10-11)
Gideon som vant med så få menn at det ikke kunne være tvil om at det var en helt annen kraft som gav seier.
Beleiringen av Samaria hvor hele fiendehæren flyktet fra alt over hals og hode, og fiendehæren rundt Jerusalem som hastig drog hjem.
Golgata, er vel det sterkeste, hvor Gud velger lidelse og død for å berge oss! Det er så helt tydelig at her er det helt andre stridsvåpen enn de mennesker setter sin lit til. Og vi kalles til etterfølgelse også i dette.
og hvor overveldende stor hans makt (dynamis) er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft. Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over all makt og myndighet (exusia), over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Ef 1,19-21
Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet (exusia)og velde. (dynamis) 1.Kor 15,24
Guds makt er sterkere enn menneskers makt, og av en helt annen karakter. Derfor er det farlig når vi holder kjød for vår arm, og stoler på menneskelig makt og styrke. Da liter vi på svakhet, mens det vi akter for svakhet, skrøpelighet, i virkeligheten er styrke. Paulus skriver rett ut at når han er skrøpelig da er han sterk, «dynamis». Og nå er vi kommet midt inn i det søndagsskolearbeidet vi står oppe i, og alt annet kristent arbeid for den saks skyld.
 

mandag 28. desember 2015

Nr. 1330: Vår ringhet ligger i vårt opphav – den første falne og syndefulle Adam! Jesu storhet ligger i hans opphav – Jahve!

Nr. 1330:
Vår ringhet ligger i vårt opphav – den første falne og syndefulle Adam! Jesu storhet ligger i hans opphav – Jahve! 

Bilde av Adam – som gjør at vi mennesker i oss selv er redningsløst fortapt.
«Syndefallet og utdrivelsen av Edens hage», freskomaleri av Michelangelo til taket i det sixtinske kapell i Roma, malt ca. 1509.
 

Jesu opphav er Gud Fader – Jahve.

Vårt opphav som mennesker er mye, mye dårligere, ja det er på mange måter ubrukelig. Det er Adam som Gud selv måtte drive ut av Edens hage da han var en rebell og så det ikke selv.

Vi mennesker har et umulig utgangspunkt for å frelse og berge oss selv, alt p.g.a. den første Adam da vi alle har hans gener og sæd i oss.

Paulus underviser om dette i Romerbrevet 5. her ser vi kontrastene mellom Jesus og oss mennesker. Og hva er den store, store forskjellen? Utgangspunktet.
Vi kan sammenligne det med å løpe 100 m. mot verdens raskeste mann og ha en ryggsekk på 1 Tonn. Vi er garantert å tape på forhånd.

Tar med fra Carl Olof Rosenius bibelkommentarer over dette emne fra Romerbrevet 5. 12 – 21. som omhandler vårt utgangpunkt.

Nå kommer vi til den andre delen av dette kapitlet, versene 12-19. I første og andre kapittel har Paulus beskrevet den fortapte tilstanden alle mennesker ligger i: under synden, men også den eneste veien til frelse: Forlikelsen/forsoningen ved Kristus, og rettferdiggjørelsen ved tro (kap.3). Dette har apostelen stadfestet med Skriftens egne bevis (kap 4). Så har han i første del av dette kapitlet kort antydet den salige tilstand, den evige nåden og tryggheten, som de eier, de som er rettferdiggjort av tro. Nå oppsummerer han alt dette i en eneste stor og herlig skildring av
Guds nåde i vår frelse. Han viser at ettersom synden, døden og fordømmelsen kom over alle mennesker, bare gjennom én: Adam, så skal også nåden, rettferdigheten og livet komme bare gjennom én: vår Herre Jesus Kristus.

Først (v.12) rettes vår oppmerksomhet mot den stamfaren vi arvet synden fra. Han viser at "på grunn av synden" kom døden inn i verden. Dette innebærer da selvsagt også at "syndens lønn er døden" (som han utlegger nærmere i kap 6:23) og derfor ikke kan ramme noe menneske som ikke har syndet. Dette er ikke bare en konklusjon vi har funnet på, men apostelens egne ord, at "døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle". Med dette har han uttalt tydelig og klart at alle de som er underkastet døden, er syndere. Men Paulus forutså jo at mange skulle oppfatte dette som meget hard tale, og at innvendigene spesielt skulle gå på at synden (som alltid er dette at en lov brytes) i alle fall ikke kunne tilregnes menneskene før loven ble gitt ved Moses. Derfor svarer Paulus straks på slikt (v.13-14) når han sier at det faktum at døden hersket over menneskene også før Moses, beviser at synden var i verden og ble tilregnet menneskene. Men av dette følger da også at en lov måtte være gitt dem. Dette er meningen og tankegangen i v.12-14.

I v.14 har han uttalt at Adam "er et forbilde på den som skulle komme". Dette sikter til at Adam var opphavet til synden og døden, likesom Kristus er opphavet til rettferdigheten og livet. Men så viser han i v.15-17 den store ulikheten som det samtidig er: Hvor langt større gaven er gjennom Kristus, enn det vi mistet gjennom Adam. Etter disse konklusjonene tar han opp igjen (v.18-19) den innledningen han begynte v.12 med: "Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske". Og nå kommer den fortsettelsen en ventet på etter nevnte innledning: "slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker".

12: Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle -
Derfor, d.v.s. når vi nå er blitt forlikt med Gud ved Jesus Kristus, (v.10-11), slik at vi, som alle er under synd (kap.1 og 2), likevel er rettferdige ved troen på Kristus (kap.3 og 4)*, har fred med Gud og håpet om hans herlighet i himmelen, og roser oss av Gud selv - så er det på følgende måte det har skjedd, på følgende Guds råd det grunner seg: "Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden", slik kommer også rettferdigheten, og på grunn av rettferdigheten: livet, gjennom ett menneske. Tilføyelsen har altså Paulus, som nevnt tidligere, ikke straks uttrykt her. Den antydes riktignok gjennom ordene om at Adam er et forbilde på den som skulle komme (v.14). Men i v.18-19 blir denne tilføyelsen klart uttalt.

*Det kunne nok se ut til å være mest naturlig å regne med at dia touto ("derfor") bare siktet til det som var sagt umiddelbart foran (v.10-11). Men det er klart at her oppsummerer Paulus absolutt alt han har forkynt hittil i brevet, altså både om menneskenes synd, og om frelsen gjennom Kristus. Da forstår en at han har alt det han tidligere har forkynt, i tankene, helt fra kap.1:18, før han i de tre neste kapitlene begynner å tale mer utførlig om det som følger av og med troen.

Våkn opp, alle dere som tørster! Kom hit og få vann! Her finner dere en uutsigelig, veldig trøst. Er dette Guds råd og mening, at likesom vi ble syndere, vredens og dødens barn, gjennom ett menneskes ulydighet, - så skal vi også gjennom ett menneskes lydighet motta rettferdighet, Guds vennskap og det evige liv? Ja, da er det slutt på lovpaktens vilkår - for den som tørster og mottar rettferdigheten i Kristus - ! Slutt på at vi lever et fryktsomt kristenliv bygd på vår egen lydighet og rettferdighet.

I denne teksten heter det over alt: "ved ett menneske". Ved ett menneske arvet vi synden og døden. Gjennom én har vi rettferdigheten og livet. Fordi det ikke heter gjennom hver og en, men gjennom én, da kan vi stakkars syndere begynne å fryde oss i håpet. Da er veien gjennom vår egen rettferdighet tilintetgjort. Akkurat som om et stort fjell styrtet ned over et lite skrøpelig bolighus, og knuste det fullstendig, slik knuser også dette budskapet hvert enkelt menneskes fortjeneste, og viser oss samtidig at vi må vende oss til en helt annen vei, så vi kan bli rettferdige og frelst gjennom én.

Ofte kjenner vi det både i sjel og legeme, at vi har arvet synden og døden gjennom Adam. Skal vi da, på samme måte motta rettferdigheten og livet bare gjennom én: Jesus Kristus? Da begynner vi å fryde oss i håpet. "Juble, dere himler! Fryd deg, du jord!" Da skal syndere bli himmelens arvinger, og i evighet bare lovprise én for det evige livets gave - . Men før vi studerer denne veldige trøst mer, vil vi først se hva denne teksten taler om hvordan synden og døden kom inn i verden. Paulus sier:

Synden kom inn i verden ved ett menneske. Med dette vil apostelen ikke bare si at synden begynte gjennom én, men at den "kom inn i verden" (d.v.s. er kommet i alle mennesker) gjennom denne ene. Bare når en forstår uttrykket slik, trer apostelens hovedtanke fram, når han sammenlikner Adams synd - som gav oss døden, med Kristi rettferdighet - som gav oss livet. Det at synden kom inn i verden gjennom én, nemlig menneskeslektens stamfar, er nettopp hovedsaken i dette budskapet. Derfor nevner ikke Paulus Eva, som egentlig var det første mennesket som syndet. Men vi skal straks tale nærmere om hvordan alle mennesker er blitt syndere gjennom én.

"Synden". Med synden menes her alt det som strir mot Guds vilje, i et menneske. Til og med den første tanken på noe ondt, som dukker opp. Før syndefallet, eller djevelens fristelse, var det ikke noe som helst i menneskene som stod i opposisjon til Den Allmektige. De visste ikke om noe ondt (1Mos 3:5,22). Men ved syndefallet var denne uskylden død og borte fra menneskene, som nå ble fylt av syndens gift i hele sitt vesen. Og når Paulus her taler om synden, som kom inn i verden gjennom ett menneske, så mener han hele denne Gudfientlige "massen" i menneskene, enten det nå bare gir seg utslag i anlegg eller tilbøyeligheter, tanker og begjær, - eller i ord og gjerninger. Det er alt det Skriften kaller for "synd", "synderoten, syndebrodden og syndefruktene samlet" (Melanchthon). Synden "kom inn i verden", d.v.s. menneskeverdenen, eller hele menneskeslekten. Synden strømmet inn i alt som hadde navn av menneske. Selv ikke det minste spebarn er unntatt, som vi snart skal se.

Og døden på grunn av synden. Det forteller oss at det ikke bare var synden selv, i sin natur og i sine utslag, men også syndens skyld og følger, som fra Adam kom over alle mennesker. Vi har allerede slått fast at ettersom det her tales om syndens kilde, og hvordan den kom inn i verden, så innbefatter ordet "synd" alt det Skriften kaller for synd. Men på samme måte må da også ordet "døden" innbefatte alt det Den Hellige Skrift kaller død.

Skriften taler uttrykkelig om tre slags død: Den legemlige død, som i Joh 11:4, 12:33, 18:32, Fil 1:20. Den åndelige død, som i 1Joh 3:14, Ef 2:1, Kol 2:13, Mat 8:22. D.v.s. at mennesket ikke lenger ved sin ånd lever i Gud og av Gud, som var kilden og livet for menneskets ånd (konf. Ef 4:18). Og endelig: den evige død, som er motsetningen til evig liv. Den kalles også den "annen død", som er fortsettelsen og fullendelsen av den åndelige døden, etter at livet på jorden er slutt. Det er den evige døden det tales om i Rom 1:32, 2Kor 2:16, 7:10, Jak 1:15, 5:20, 1Joh 5:16, Åp 2:11, o.s.v.

Gjennom synden kom døden i alle disse skikkelser over Adam og hans etterkommere. Den dommen som først av alle ble uttalt: "Den dag du eter av det, skal du visselig dø", ble omgående fullbyrdet. Hvordan Adams ånd var skilt fra Gud straks etter syndefallet, det ser vi av at han da forsøkte å skjule seg for Ham som ser alt. Og da Gud kalte ham fram, blir det gjennom mange forferdelige holdninger åpenbart at nå er det den åndelige døden som allerede hersker: Adam forsøker å bortforklare sin skyld, og i en bitter ånd skyver han skylden ikke bare på Eva, men på Gud selv som hadde gitt ham kvinnen (1Mos 3:12). Legemlig var også hans dødsprosess nå påbegynt, fordi legemet hans nå var overgitt den forgjengelighet som til sist skulle avslutte hans jordeliv. Men etter åndelig og legemlig død følger den evige død, hvis mennesket ikke gjennom en ny fødsel blir en ny skapning som lever i og av Kristus, han som alene er livet (Joh 1:4, 6:48-57, 1Joh 5:11-12).

Den legemlige døden er syndens lønn for alle syndere. Men da Gud tok Enok og Elias levende opp til himmelen, gav han oss samtidig et bilde på hvordan Guds barn til sist skal fare opp med forklarede legemer. Hvis ikke synden hadde kommet inn i verden, ville Adam og hans slekt vært i den salige tilstand at de hadde vært fri fra den legemlige døden og all lidelse. Både på jorden og i himmelens boliger ville de ha kunnet glede seg i en evig salighet. Døden er den sorte "grensegaten" som markerer at mennesket er skilt fra Gud. Et stående bevis på at mennesket av naturen er skilt fra livets kilde.

Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. "Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker". At døden på grunn av synden er kommet til alle mennesker, det er tydelig. Både ordet vi leser, og all erfaring, forteller oss det. Men det Paulus mener med ordene "fordi de alle syndet", blir ofte misforstått. Vanligvis oppfattes det som at ettersom alle mennesker har syndet med sitt legeme, så vil døden "trenge gjennom" til/ramme dem. Men vi vil snart innse at det er ikke det som er apostelens mening her. For det første strider en slik oppfatning mot hovedmålet med denne teksten, hvor Paulus nettopp vil vise at ettersom vi har fått synden og døden gjennom én, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom én. Tenker vi oss ordet gitt en slik (feilaktig) tolkning her, at ettersom vi alle har syndet, som jo er en følge av Adams fall, så dør vi bare på grunn av at vi selv har syndet, - så måtte det motsatte: frelsen i Kristus, lyde slik: ettersom vi alle er blitt rettferdige og har oppfylt loven ved Kristi verk i oss, så får vi det evige liv.

Alle vil se at dette er en stor motsigelse mot denne teksten (og hele frelsesbudskapet), som sier at det er "ved den enes lydighet", eller "én manns rettferdige gjerning", vi blir rettferdige. Så må da også det motsatte til dette, budskapet om Adam, lyde slik: "Ved det ene menneskes ulydighet", eller på grunn av "én manns overtredelse", er døden trengt gjennom til alle mennesker.

For det andre skulle jo også en slik oppfatning, at enhver dør som følge av sine egne åpenbare synder, medføre at de nyfødte barna ikke ble rammet av døden. For de har jo ennå ikke selv brutt Guds lov. Nei, meningen er tvertimot den at likesom vi alle var tilstede i Adam, og han, som slektens stamfar og stedfortreder syndet, så har vi alle, i og med hans fall, syndet. Dette er en tolkning som stemmer både med tekstens hovedbudskap, og med måten Paulus taler på andre steder. Når han f.eks. taler om motbildet, Kristus, i 2Kor 5:14, sier han at "vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd". Det samme er det han her vil ha sagt om den første stedfortrederen for vår slekt. Med sitt åndelige blikk har Paulus sett oss alle tilstede i Adam. Og likesom Hebreerbrevet ser Levis slekt gjennom Abraham gi tiende til Melkisedek (Heb 7:9), utelukkende med bakgrunn i at Levi på det tidspunkt bare var tilstede i Abraham, så har Paulus sett oss alle synde - i Adam. I dette tilfellet desto mer, fordi Adam i fristelsens stund stod eller falt på vegne av hele menneskeslekten, slik vi alle ser det bevist gjennom de følgene det fikk.

Paulus sier også i Rom 11:16: "Er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er grenene det også". Av slike ord kan vi forstå apostelens uttrykksmåte. Men det egentlige beviset ligger, som sagt, i hovedbudskapet: På dette stedet tales det om at både synden og rettferdigheten, som er det som er avgjørende for evig dom eller evig liv, det har vi i én. Og ikke nok med at det er hovedbudskapet i denne teksten, det er samme budskapet som Paulus ganske uttrykkelig, og mange ganger, legger i hvert eneste av de følgene versene. I v.15 sier han at "de mange er døde på grunn av den enes fall". I v.16: "dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse". I v.17: "døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt". I v.18: "Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker", o.s.v.

Paulus lærer altså her meget ettertrykkelig at Adam under den første pakt handlet i hele menneskeslektens navn, slik at vi alle syndet i og ved hans synd. Og, som sagt, kan vi alle merke dette, fordi følgene av fallet trengte gjennom til oss alle. Hvis vi ikke alle hadde syndet i vår stamfar, ville vi heller ikke alle måtte bære syndens følger, straffen og døden, både den åndelige og legemlige. Men vi opplever jo konkret at både den åndelige og den legemlige døden er noe vårt naturlige menneske bærer i seg, fullstendig uavhengig av, og før vi begynner å gjøre syndige gjerninger - fordi ingen av naturen lever i Gud, og heller ikke har et udødelig legeme.

Men vanskeligheten for vår tro, når det gjelder denne læren om at døden har trengt gjennom til oss på grunn av den énes synd, ligger i at vi dermed har støtt på den dypeste hemmeligheten i Guds råd, og ikke kan begripe dette. At vi stakkars, falne vesener ikke kan begripe Gud, den uendelige, - det er selve vanskeligheten - ! Men at vi av den grunn skulle gå i rette med Gud, og spørre: "Hva gjør du?" - spørre hvordan hans råd kan stemme med hans natur - "Ve den som tretter med sin Skaper" ( leiren og pottemakeren - Jes 45:9) - det er bare et nytt bevis på hvor dypt vi er falt. Herren sier: "Hvor var du da jeg grunnfestet jorden - mens alle morgenstjerner jublet?" o.s.v. (Job 38 og 39).

Det bør være nok for oss at det Ordet, som har bevist seg å være den store Guds ord, inneholder denne underlige læren om at likesom fordømmelsen kom over alle mennesker gjennom én overtredelse, slik skulle også rettferdighet og liv gis oss gjennom éns lydighet, "for at intet kjød skal rose seg for Gud". Himlene skal i evighet gjenlyde av lovprisning til denne éne, fordi hans lydighet inntil døden gav oss rettferdighetens lønn. Luther sier: "Vi må la dette stå fast at Adam etter dette bud (1Mos 2:17) har dratt oss alle med i det samme syndens fall, for vi er alle som én innplantet i ham og hans kjøtt og blod, så det måtte gå oss som det gikk med ham. For Gud hadde besluttet dette, at alle mennesker skulle nedstamme fra dette ene menneske, og vi er da også alle hans barn. Derfor, det han har gjort, og den forbannelse som ble lagt på ham, møter også uavkortet oss alle, slik at vi må regnes som én deig og kake med ham, alt som kalles for menneske" (W. III s.90).

Men selv om vi nå har funnet at Paulus med disse ordene: "fordi de syndet alle", egentlig taler om at vi syndet i og med Adam i hans fall, så må ingen glemme den andre siden av saken: at vi også arvet hans falne natur, og dermed er fulle av den samme syndens gift som også viste seg hos Adam straks fallet var et faktum. Også på denne måten er vi alle blitt syndere. Paulus taler mange steder om hvordan følgene av fallet fulgte arven og gikk over på Adams slekt. Vi ble altså også i virkeligheten, og i våre egne personer, alle syndere "ved ett menneske". Og om vi ikke alltid opplever det, og er oss det bevisst, så er likevel denne synden som er nedarvet i oss, en styggedom i Guds øyne, og noe som vekker Guds vrede. Vår samvittighet, selv om den bare er en etterlevning av den lov Gud i skapelsen skrev inn i mennesket, vitner klart om dette så snart vi på en eller annen måte står innfor Guds øyne. For da opplever vi alltid vår syndighet som skyld.

Fordi vi alle syndet i og med Adams fall, ble vi også i oss selv, alle, som han, syndere, og stilt under syndens lønn: døden -. Og det gjelder, selv for dem som måtte være ukjent med dette forholdet. Det er dette Paulus nå vil vise oss i det følgende. Han sier:

13 og 14: for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam - han som er et forbilde på den som skulle komme.
Med disse ordene vil Paulus nå forklare mer om, og bevise, det han just har sagt, at "synden kom inn i verden ved ett menneske". Han taler her som om han er forberedt på den innvendingen at når synd er at en lov blir brutt, så kan det ikke sies at alle var syndere i den lange tiden som gikk fra Adam til loven ble gitt ved Moses, hvis de da ikke, som Adam, hadde fått spesielle påbud av Gud, slik at de ved å bryte det "syndet ved et lovbrudd, slik som Adam". Det forhold at døden jo hersket over menneskene også før Moses, beviser at de måtte ha synd. Og når der var synd, beviser det at der også må ha vært en lov.

Han slår fast at der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet*. Men han beviser at synden virkelig må ha vært i verden, og blitt tilregnet menneskene, før loven ble gitt på steintavlene. Og det beviser han med det åpenbare forhold at døden hersket i verden. Hvis det faktum at døden hersket, beviser at der var synd, så følger uomtvistelig at det også har finnes en lov. I tillegg til den loven som er skrevet i samvittigheten, åpenbarte Gud også mer og mer sin vilje gjennom uttrykkelige ord til menneskene. Og synden har alltid vært tilregnet etter hvor stort lys menneskene har hatt om Guds vilje. Men Gud talte allerede til Adams første sønn så strengt for hans synd, at han skjulte seg for Herrens åsyn og ble "en flyktning og en vandrer på jorden" hele sitt liv. Det fantes altså både lov og synd i verden før Moses. Dette beviser Paulus bare med å slå fast at døden hersket jo da også. Tidligere hadde han sagt at det var gjennom synden, at døden trengte gjennom til alle mennesker. Og fordi døden hersket i verden såvel før Mose lov, som etter den ble gitt, må følgen være at synden var i verden, også før loven kom ved Moses.

* Fordi det her hele veien er tale om hvordan Gud handler som følge av synden, så må ellogeitai gå på hvordan Gud tilregnet menneskene synden, ikke hvordan menneskene selv vurderte sin situasjon ut fra synden.

Døden hersket, sier Paulus - regjerte som en konge - helt fra Adam inntil Moses. Vi ser at alle menneskene også i denne tiden døde den legemlige døden. Men ikke nok med det, vi vil også minne om hvordan Gud i denne tiden før Moses lot døden komme over hele verden på én gang, ved syndfloden som rammet alt levende, unge og gamle, til og med spebarna. Og Herren Gud uttaler uttrykkelig at dette skjedde bare på grunn av all den synd og ondskap som hadde fordervet alt kjød. Slik hersket altså døden også før loven kom ved Moses.

Også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam. Adam hadde overtrådt et bud Gud uttrykkelig hadde gitt ham. Dermed falt han under den dødsdom Gud hadde advart ham med. Nå minner Paulus om at døden hersket også over dem som ikke hadde syndet mot et slik uttrykkelig uttalt Guds bud, ja til og med over de små barna som ennå ikke hadde kunnet gjøre noe konkret lovbrudd. Av dette må nødvendigvis følge akkurat det Paulus ønsker å bevise, at synden er blitt tilregnet alle mennesker, også før vi fikk den skrevne loven på steintavlene. Dette at synden generelt er tilstede i alt kjøtt, som en følge av Adams fall, beviser da også det Paulus tidligere har forklart, og som hele hans forkynnelse sikter mot: At Adam, likesom Kristus, var en stedfortreder som stod og som falt på hele menneskeslektens vegne, slik at hele slekten måtte bære følgene av dette.

Og når da til og med spebarna, som selv ennå ingen lovbrudd hadde gjort, var undergitt samme syndens straff, altså døden, så har vi der ennå et bevis på at bare selve arvesynden, og den iboende syndens frø, er nok til at vi innfor Gud står i dødsskyld. Dermed har Paulus kort men sterkt bevist det han har sagt i v.12, at "synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden kom inn på grunn av synden". Og så kommer den tilføyelsen vi venter på, etter at den ble utelatt i v.12. Han taler om Adam:

han som er et forbilde på den som skulle komme. Da Herren Gud satte Adam til en "alles far" (sv: verdens far - Visd 10:1), som hode for en slekt som er lik ham, og dermed er underlagt synden og døden, da gjorde han det i nådig forutseenhet om ham som skulle komme, den "andre", eller "siste" Adam (1Kor 15:45, 47). Det er ham den første Adam er et "forbilde" (typos) på.

Den likheten det siktes til (ved at den første er et forbilde på den andre Adam), består i at

likesom Adam var en stamfar som brakte med seg det som tilhørte ham, til de han var en stedfortreder for - slik er også Kristus en ny stamfar som på samme måte bringer med seg det som tilhører ham, til de han er en stedfortreder for.

Eller som Krysostomus uttrykker det: "For alle dem som er av ham, ble Adam årsaken til døden, som trengte gjennom til dem på grunn av det han åt, selv om de ikke hadde ett av det forbudte treet. På samme måte ble Kristus for alle dem som er av ham, på tross av at de selv ikke er rettferdige, en stedfortreder til rettferdighet som han så nådig tilveiebrakte for oss alle på korsets tre". Å, evige nåde! Uuttømmelige trøst!

På samme måte som vi har fått synden og døden gjennom en annen, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom en annen. Alle de som er født av Adam, d.v.s. som er mennesker, har allerede ved sin fødsel arvet hans forderv, synden og døden, og all den elendighet dette medfører. På samme måte har også alle de som er født på ny til Kristus, og er hans ætt (sv. er hans sæd), gjennom vår nye stamfars rettferdighet fått det evige liv med alt det innebærer. D.v.s. at vi allerede her i livet, nå, har gjenforeningen med Gud, en evig nåde, Den Hellige Ånd i hjertet, og i oppstandelsen himmelske legemer og en evig salighet. Paulus skriver til de troende i Korint, som var "helliget i Kristus Jesus", og sier: "likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus" (1Kor 15:22). "Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen (sv.:den andra människan är Herren av himmelen). Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske" (1Kor 15:47-49).

Dette er jo en ubeskrivelig stor trøst. At vi bærer den jordiskes bilde, synden, døden og all elendighet, det kjenner vi, som sagt tidligere, i hele vårt vesen. Men nå sier altså Paulus at ved Guds nåde: "likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske", som er rettferdigheten og evig liv.

Selv om vi altså gjennom den første Adam har fått en stor ødeleggelse, så har vi likevel gjennom den andre Adam en ennå større lykke og velsignelse. Erstatningen er mye større enn tapet. Og det vil Paulus gå sterkt inn på i det følgende. Luther sier: "Gjennom ett menneske som hette Adam, er så mye ondt foregått at alle mennesker måtte dø, både han selv og alle oss andre. Det måtte skje, på tross av at vi ikke selv hadde gjort oss skyldige til det, men stod under synd og død bare fordi vi er hans etterkommere. For etter fallet er det ikke lenger en fremmed synd. Den er straks vi ble født blitt vår egen synd. Dette er jo en skrekkelig situasjon og en forferdelig Guds dom, selv om den jo ville vært ennå værre om vi alle skulle måtte forbli i døden. Men denne nød har Gud villet møte, ved at han nå har sendt et annnet menneske som heter Kristus. For den første Adams skyld skulle vi måtte dø, uansett om vi selv har påført oss noen synd. Så skal vi da nå, for den andre Adams, Kristi skyld, uten noen vår fortjeneste, motta livet. Og likesom vi i Adam må ta følgene av at vi er hans lemmer, er av hans kjøtt og blod, - så skal vi altså i Kristus, også allerede her på jord, bare få leve på at han er vårt hode, og er en nåde og gave, slik at vi ikke har noen som helst egen fortjeneste å rose oss av".

I tillegg til apostelens hovedemne har vi her også en svært viktig lærdom om synden. Paulus lar oss forstå at vi alle sammen er like fordømte syndere som Adam, at i dette er vi alle like, og at døden er et bevis på dette. Vi bør alle tenke grundig over dette. Det hører til ethvert menneskes natur at når vi ser hvordan synden hersker over alt rundt oss, så anser vi oss ikke selv å være i samme situasjon. Ufrelste, åndelig døde mennesker, men som lever et moralsk høyverdig liv, vil selvsagt ikke tro at de er like store syndere overfor Gud, som tyver og mordere, toldere og skjøger. Med denne holdningen har de dermed ikke bruk for Guds formaning til omvendelse, og står da imot alt det Gud bruker for å frelse dem.

Men også de Gud har fått vekke opp, og de som er kommet til troen, er smittet av samme holdning. Ved Guds arbeid på våre hjerter er vi blitt overbevist og forferdet over vår egen synd og skyld.

Vi har fått se frelsen i Kristus alene og er blitt Guds barn av bare nåde.
Men da skjer det for svært mange at vi glemmer at vi ennå bærer i oss den samme fordervede naturen som Adam.

Vår holdning er likesom at vi er av en bedre slekt enn de groveste syndere, toldere og skjøger. Når vi blir så forferdelig sørgmodige og nedslått hver gang synden våkner opp og blir virksom i oss, så er det det beste beviset på at det er denne holdningen vi lever i. Når det mørke dypet i hjertets forderv åpner seg, og det bryter ut virkelig skrekkelige ting, f.eks. slikt som Kristus sier går ut fra menneskenes hjerter: "utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand" (Mark 7:21) - når vi kjenner noe så forferdelig i oss, da forskrekkes vi og holder på å fortvile - !

Der er kristne som i stor anfektelse, kanskje i bønnestunden, til og med opplever en motstand mot Gud. Eller vi kjenner hvor fullstendig kalde vi er overfor Gud, og kjenner på en altfor stor kjærlighet til synlige ting, ja, kjenner på sterk lyst til konkrete synder. Og vi kjenner at vi slett ikke er sønderknust over alt dette, men tvertimot er harde og lettsindige. Eller, når vi jo skulle elske vår neste som oss selv, istedet kjenner på misunnelse. Eller overfor en vennlig tilrettevisning kjenner ergrelse, ja til og med hat stige opp i hjertet. For ikke å snakke om den aller verste synden: at vi ikke setter Kristi lidelse høyere enn vi gjør. Vi kan høre at han ble pint, tornekront og naglet til korset, for vår frelse og salighet. Likevel er ikke vår kjærlighet til ham større! Vi har mer kjærlighet til små, unyttige ting. Å, når vi kjenner på dette, da blir vi skremt og redd.

Men hvorfor blir vi så overrasket over å oppleve dette i oss? Bare fordi vi ikke har trodd vi var så fordervet! Vi har sett andre Adams barn som er så åpenlyst bundet i synd. Sett at de likevel forsvarer seg og har ikke bruk for Guds ord, men forkaster og forfølger Kristus. Det har ikke overrasket oss. Men vi må altså ha regnet med at selv tilhørte vi en annen slekt - !

Nå er det klart at når vi er født av Gud, så har vi fått en ny og hellig Ånd. Men den delen i vårt vesen som er født av kjøtt, den er tross alt fremdeles kjøtt. Og dette er alltid like forgiftet og ondt. Slik vi også lærer gjennom hele Skriften, lærer Paulus her at synden er alle menneskers natur. Den er alle menneskers felles arv fra Adam, - enten vi vil det eller ei. "Det er ingen forskjell", alle sammen er vi syndere. "Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste" (Sal 14). Allerede på de første blad i Bibelen (1Mos 6) ser vi Gud klage over at "menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang". Slik er menneskene av naturen, d.v.s. i alt som stammer fra Adam.

Hvis vi trodde dette, og alltid holdt det klart for oss, da ville vi ikke bli forskrekket og fortvile når vi opplever at dette lever også i oss selv. Nei, da ville vi istedet love og prise Gud for hans store barmhjertighet, som nettopp for denne vår fortapte tilstand gav oss sin Sønn til frelse.

Hvis vi skal få bli i troen, er det meget viktig at vi holder dette for en avgjort, udiskutabel sannhet, og innprenter det sterkt i oss, at vi alle gjennom Adam er så fortapte skapninger, at det i vår natur ikke finnes annet enn synd, ondskap og avmakt, og at vår Herre Gud aldri har hatt noen annen tanke om oss. Med denne holdningen vil vi skynde oss fram til nådestolen når vi blir aller mest ydmyket i våre fall under synden, og si: Min Gud, se igjen dette nye, forferdelige utslag av at i meg selv er alt bare synd! Gud, se ikke på meg, se på din Sønn! Og så må vi alltid huske på at det er bare i sin Sønn Gud har alt sitt velbehag. At all vår rettferdighet er bare i ham, og at Guds vennskap derfor aldri endres det minste på grunn av den synd som er i oss, så lenge vi forblir i hans elskede Sønn. I ham har vi til og med mye større rettferdighet og velbehag for Gud enn Adam hadde før fallet.

Vi må aldri glemme hva som er hoved-budskapet i teksten vår: "ved den ene". Ved den ene er vi syndere. Ved den ene er vi rettferdige. Gud være lovet for hans usigelige gave!

15: Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.
I dette og i de to følgene versene går Paulus videre. Han sier at om vi fikk synden og døden i arv fra Adam, og like sikkert fikk rettferdighet og evig liv ved den enes lydighet, så er det ikke nok med det. Nei, det siste er til og med mye sikrere enn det første. Vi har fått mye mer nåde, rettferdighet og salighet gjennom Kristus, enn vi har hatt synd og død gjennom Adam. Nøden og hjelpen skal ikke stå og vippe likevektig mot hverandre på vekten. Det gode som vi har arvet fra Kristus, er mye større, og gjelder mye mer enn det onde vi arvet fra Adam. Dette er en sterk trøst. Når en arm synder ikke ser og kjenner noe som helst annet i seg, enn bare synd og elendighet i hjerte, tanker, ord og gjerninger, og derfor blir redd og tror Gud må være vred på ham, da sier altså Paulus her: bli ikke overrasket og redd. Du har langt mer rettferdighet og nåde ved det ene mennesket Jesus Kristus, enn du har synd og elendighet fra Adam.

Det er sant at ditt forderv og din ondskap er stor, og du kjenner på ugudelighet, hardhet, falskhet, ulydighet, o.s.v. Men alt dette, som er arven fra Adam, har likevel ikke mulighet for å oppveie den store "nådegaven": Kristi, Guds Sønns rettferdighet. Og så dyp er ikke vår fornedrelse i Adam, så sterk er ikke døden, at ikke den ære, det liv og uforgjengelighet Jesus har tilveiebrakt, rikelig erstatter alt sammen. Det er innholdet i den teksten vi nå skal se nærmere på.

Men, sier Paulus. Det viser klart tilbake til det han nylig har sagt (v.14), at "Adam er et forbilde på den som skulle komme". Hva likheten mellom Adam og Kristus besto i, det har vi allerede sett nærmere på, og det blir ytterligere utlagt i v.18 og 19. Men, tilføyer apostelen, i forbindelse med denne likheten er der også en ulikhet vi skal legge merke til. Med nådegaven (den nådeskatten vi fikk ved Kristus) er det ikke som med fallet (Adams fall og følgene det fikk). Det er en stor forskjell mellom den kraft som er virksom gjennom disse to, på samme måte som det var stor forskjell på de to menneskene: Adam og Kristus. For er de mange døde på grunn av den enes fall. Alle mennesker, konf.v.12 og 14, kalles her "de mange", i motsetning til "den ene" som var årsak til alles død. Så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.

Meget mer. Et uendelig trøsterikt ord. Selv om vi tror - ikke bare på det vi kjenner: fordervet, synden og døden fra Adam - men også på det vi ikke kan kjenne og se hos oss selv: nådegaven ved Kristus, så svever vi likevel ofte i uvisshet om hva som til sist skal veie tyngst. Når vi kjenner på hjertets vantro og den følbare fordervelsen, så regner vi vel ofte - i alle fall ubevisst - som om dette gjør mer til at vi blir urene i Guds øyne, enn Kristi soningsverk gjør til at vi blir rettferdige og rene i Guds øyne. For denne rettferdigheten kan vi aldri se eller kjenne hos oss, fordi vi bare har den i "den enes", Kristi "lydighet".

Da er det et trøsterikt ord, det Paulus her gjentar så ofte: "meget mer". Hvis Adams synd har medført all den elendighet som skjuler seg her i ordet døden, så skal meget mer nåden og gaven i Kristus (sv:överflöda och gälla til vår rättfärdighet och frälsning) skjule alt sammen og gjelde innfor Gud som vår rettferdighet og frelse. Men ordene "meget mer" taler her egentlig ikke om storheten av Guds nåde og gave, men uttrykker vissheten om disse ting. For vi ser at på alle de stedene samme uttrykk anvendes, så er det for å uttrykke en vurdert visshet (v.9, 10, 17, konf.kap.11:24). At nåden og gaven i Kristus er mye større enn det vi tapte ved Adam, det har Paulus uttrykt med ordene "blitt overmåte rik" (sv.:överflödat). "Meget mer" sier oss altså at uansett hvor sikre vi kan være på vårt fall og vår synd gjennom Adam, noe vi alltid og på alle måter har sørgelige opplevelser av, så er vi likevel mye mer sikre på at nåden og gaven gjennom Kristus skal gjelde mer for Gud til vår frelse, enn fallet og synden til vår fordømmelse.

For gjennom det jeg ser og kjenner hos meg selv, kan jeg aldri bli så sikker på hvordan Gud ser på meg, som når jeg ser hva han selv har sagt. Guds ord gir en langt større visshet enn alle våre menneskelige registreringer. Dessuten kan ikke noe menneskehjerte fatte betydningen, høyden og storheten i det en guddomsperson har frembrakt. Nåden og gaven er jo ikke et menneskes verk, men hans verk som har skapt himmel og jord, han som profeten sier "har målt vannene med sin hule hånd og målt ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe..", og som har et hjerte som mest av alt vil gi stor nåde, slik han grundig har bevist gjennom hele sitt forsoningsverk. Da må en i sannhet også kunne trekke den slutning at det ene menneskets, Jesu Kristi, verk til vår frelse, må kunne overvinne det svake menneskets, Adams, verk til døden. Apostelen har altså her ikke bare gitt oss grunnlag for å kunne utlede hvor mye mer nådegaven må gjelde enn overtredelsene våre, slik noen bibeltolkere begrenser det til. Nei, ordene inneholder et konkret budskap om hvor mye mer nåden og gaven i Kristus veier enn hele fordervet vi har arvet ved Adam. Lovet være Herrens navn for dette!

Guds nåde og nådens gave. Disse to uttrykkene taler om hver sine forhold. "Guds nåde" er Guds hjertes kjærlige omsorg, Guds forsonende og nådige sinnelag overfor menneskene. Mens "nådens gave", slik vi ser det i v.16 og 17, viser "rettferdighets-gaven", eller at Gud har gitt oss Kristi lydighet til vår rettferdighet. Når en ser sammenhengen og hovedbudskapet i dette kapitlet, er det lett å skjønne at med "gaven" menes det her ikke noen spesiell Åndens gave, men selve den frelsende "nådens gave". Gaven er Kristi rettferdighet som holdes fram over alt her, og settes opp mot fallet og fordervelsen ved Adam, denne rettferdigheten som har evig liv som en uadskillelig følge, på samme måte som døden ble følgen av Adams fall.

I det ene mennesket Jesus Kristus. Denne tilføyelsen: "i det ene mennesket Jesus Kristus", er en del av sammenhengen, og minner oss om at Guds vennskap, og rettferdighetens, nådens gave, har vi utelukkende i det ene mennesket, Jesus Kristus. D.v.s. gjennom det Kristus i sin kjærlighet har gjort for oss. På samme måte som Guds vrede og døden kom over oss gjennom det som det første mennesket, Adam, førte med seg i sitt fall. Derfor kaller Paulus her Kristus for "det ene mennesket", for at hovedtanken i teksten skal komme best mulig fram, dette at vi har alt gjennom "den ene". Synden og døden gjennom én - nåden og gaven gjennom én. Dessuten, når det gjelder hans stedfortredergjerning, må vi alltid se på Kristus som mennesket (1Tim 2:5). For det var nettopp derfor han ble menneske, at han skulle gi sitt legeme, sitt blod og liv til forsoning/forlikelse, og "ved døden gjøre til intet den som hadde dødens velde" (Heb 2:14,15, 10:5,20, Mat 26:28, Joh 6:51).

Blitt overmåte rik for de mange. Uttrykket "de mange" må nødvendigvis ha samme betydning her som i første del av verset, og betyr altså alle mennesker. Av dette følger at Guds nådes, og nådens gaves, overmåte store rikdom her taler om den generelle nåde som Kristus tilveiebrakte for alle mennesker, og ikke om den nåden som virkes i hvert enkelt menneske ved troen*. I v.18 har Paulus brukt ordet "alle" både når det er tale om fordømmelsen ved Adam, og om nådegaven ved Kristus. Men, som sagt tidligere, bruker han her uttrykket "de mange" i motsetning til "den ene", om dem nåden ble gitt til. "Og hvem vil nekte for at alle mennesker skal kunne kalles mange?", sier Starke. Ulikheten mellom gaven og synden ligger altså ikke i menneskemassene (hvor mange o.s.v.) som de jo begge strakte seg ut over, men i verdien/omfanget av det tapte og det gjenkjøpte livet. Derfor er nettopp forskjellen skildret her med uttrykket "overmåte rik" (sv.:överflödat"). Et trøstefullt og talende uttrykk. Nådegaven gjennom Kristus har (överflödat) strømmet over på alle sider (over-måte= over målet, d.v.s. det strømmer på så det renner over det målet/kruset vi holder fram). Målet (måt-et) er ikke bare fullt, det renner over.

*Det er samme ordet i grunnspråket som i kap 3:22 er oversatt med "Guds rettferdighet..til alle og over alle som tror", altså med "til" - som her er oversatt med "for de mange". I 3:22 skiller jo Paulus meget sterkt mellom "til" og "over", idet han vil si at Guds rettferdighet "kommer til alle" (tilbys alle i evangeliet), "og over alle som tror" (ved Den Hellige Ånd åpenbart og kommet til den enkelte).

Det sier oss at Kristus ikke bare har godtgjort og erstattet det som var tapt ved Adam. Han har tilveiebrakt en mye større nåde, ære, og salighet, enn vi ville kunne oppnådd om vi selv hadde vært syndfrie. Ikke bare har han oppfylt loven, og gitt oss en rettferdighet som er lik den Adam hadde i sin syndfrie tilstand før fallet, d.v.s. en ren menneskelig rettferdighet. Men han har tilveiebrakt for oss selve "Guds rettferdighet", slik Paulus sier det i kap.3:21,25. Og Guds rettferdighet, selve Guds egen rettferdighet, må jo være uendelig mye større og herligere enn bare et menneskes rettferdighet. Dessuten har vi den ære og herlighet det medfører at Gud selv kom inn i vår slekt, at Guds Sønn har blitt menneske og vår bror. Og dette må jo være så uendelig mye større enn alt det vi mistet ved Adams fall, at det ikke er noen mennesketanke som kan fatte en slik ære og herliget. Vi forstår kirkefaderen som i sin åndelige fryd over dette sa: "Å, du herlige skyld - som førte med seg en sånn godtgjørelse!" (ord som selvsagt, hvis en tenker på syndefallet generelt, kan oppfattes blasfemisk).

Hvis en konge idømmer den skyldige en bot på ti tusen kroner, så må den skyldige betale dette beløpet. Men hvis kongen ønsker å vise stor nåde overfor den dømte, så kan han ikke bare betale de ti tusen kronene for ham, men kan gi ham hundre tusen kroner i tillegg. Da ville helt klart nådegaven være mye større enn skylden og skaden var. Slik er også den "nådegaven" (charisma) som Kristus tilveiebrakte for oss, uendelig mye større enn det vi mistet ved Adam. Gjennom Kristus er vi gjenkjøpt til en slik nåde og ære, at vi innfor Gud skal være høyere enn alle skapte vesener, også høyere enn englene, selv så høye og herlige de jo er. Dette tales det også om i Heb 2:16: "For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av". I samme kapittel, v.11, sier apostelen: "både han som helliggjør, og de som blir helliggjort, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre". Å, det er nåde over nåde at de falne menneskene gjennom Kristus skulle reises opp igjen, ikke bare til sin opprinnelige ære innfor Gud, men til en ennå større. Det er dette som ligger i at nåden og gaven er blitt "overmåte rik".

Det Paulus her opphøyer og lovpriser, er altså nådens gave, slik den er åpenbart i Kristus og tilbudt hele skaren av fortapte syndere. Han lovpriser og opphøyer denne nådens herlige makt som strekker seg til syndens og dødens dypeste avgrunn, og er en uutømmelig kilde som alle nå kan drikke av, og i evighet stille sin tørst etter rettferdighet og liv. Ja, apostelens øye skuer uten tvil helt fram til de gjenløste sjelene har nådd himmelens frydesal som skal fylles i all evighet med et uendelig halleluja fra alle de gjenløste sjelene. Og de skal lovprise den overmåte rike nådens gave ennå sterkere enn Gud ble lovprist av Guds barn og morgenstjernene ved tidenes begynnelse (Job 38:7).

Etter at Paulus har talt om den generelle forskjellen på arven fra Adam og arven fra Kristus, dette at sistnevnte er så uendelig mye større, går apostelen nå over til å tale om en bestemt side av denne ulikheten. Han sier:

16: Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse.
Vi merker hva som er det vesentlige siktemålet ved at Paulus i dette verset bruker kontrasten i uttrykkene: "den enes synd", og "manges overtredelser". Dommen til fordømmelse ble gitt for den enes synd. Nådegaven til rettferdighet ble gitt for de manges overtredelser. Også på denne måten vil Paulus vise hvordan gaven ble "overmåte rik for de mange", d.v.s. i kraft og virkning langt overgikk arvesynden fra Adam. Ikke bare i seg selv er nådegaven større og herligere enn bare som en erstatning for det som var tapt (v.15). Også virkningene av dens frelsende kraft er langt større. Den strekker seg ut over de "manges overtredelser", som er i verden, og ikke bare til den "enes synd", som var nok til at dom ble avsagt til fordømmelse. Det er denne veldige forskjellen mellom disse to forhold Paulus taler om her.

Dommen kom etter den enes synd - nådegaven kom etter manges overtredelser. En eneste overtredelse av Adam var årsak og kilden som dommen til fordømmelse strømmer ut fra, til hele menneskeheten. Sammenliknet med dette ser Paulus her et desto større bevis på hvor stor Guds nåde er, når vi vet at årsaken og målet for Guds nådige råd til vår frelse var de "mange" overtredelsene. Når et barn har påført seg selv en uoverkommelig gjeld, så blir dette en ennå større anledning for en omsorgsfull far til å bevise sin faderlige kjærlighet, når han betaler gjelden. Og gaven blir større enn om det bare var en mindre gjeld som måtte gjøres opp. Utslettelsen av de mange syndene beviser på samme måte en større nåde, enn om syndene hadde vært få og beskjedne. Dette er dermed på nytt et bevis på at "med nådegaven er det ikke som med fallet" (v.15), men at gaven gjennom Kristus var uendelig mye større og sterkere enn synden og fordømmelsen ved Adam.

Men når Paulus sier at dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, så har vi her også den mest ettertrykkelige forklaring på at Adams synd er blitt vår, alle menneskers, synd. "Fordømmelsen" innkluderer alt det Paulus legger i ordet "døden" (v.12,14). Vi er alle "av naturen vredens barn" (Ef 2:3). Det heter at "dommen ble til fordømmelse". Og i v.18: "..til fordømmelse for alle mennesker". Dette viser at om enn det var bare den ene som syndet, så ble følgene av den enes synd, fordømmelse for alle mennesker. Vi må jo da alle ha del i denne samme synd som "den ene", Adam. For Gud, den rettferdige dommer, kan ikke fordømme uskyldige. Hvis en sa at straffen for Adams synd har rammet noen som egentlig var uskyldige, så ville det være å anklage den rettferdige Gud for å være urettferdig. Kan Gud tilregne et menneske noe som ikke virkelig er hans? Hvis Adams overtredelse ikke var vår, like sikkert som den var Adams, kunne da Gud tilregne oss den, og dømme oss etter det? Kan det tenkes at Gud behandler menneskene som syndere, hvis de ikke virkelig er det?

Hvis Gud behandler menneskene som syndere på grunn av Adams synd, da sier det seg selv at på dette grunnlag er de syndere. Gud, som er den rettferdige, kunne ikke anse menneskene som syndere, på grunn av noe som ikke gjorde dem til virkelige syndere. Men når vi sier at Adams synd like sikkert er vår, som den er hans, så innebærer det ikke at den er vår og hans på akkurat samme måten. Den er hans personlige gjerningssynd, men den er vår på grunn av at vi var i ham (hele menneskeslektens første stedfortreder), og at han på hele menneskeslektens vegne, etter den første pakt, sto overfor prøven - og falt. Og om vi ikke forstår dette, så rokker ikke det ved saken. Vi forstår ikke Gud, den evige og ubegripelige. Men vi ser det i Guds ord, og i følgene av Adams synd, som vi alle har arvet.

Her står vi overfor Guds store hemmelighet: Hvordan Gud tilregner
- så vel Adams synd, som Kristi rettferdighet - !
Det er etter denne guddommelige læren vår frelse står eller faller.
Er ikke Adams synd vår - så er heller ikke Kristi rettferdighet vår!

Men på samme måte som Adams synd var vår, bare fordi vi var i ham da han levde som hele slektens stamfar, og syndet mot Guds bud, - så er også Kristi rettferdighet vår, på nøyaktig samme grunnlag. Og likesom Gud ikke hadde kunnet tilregne oss Adams synd, om vi ikke hadde hatt denne synden, så kan han heller ikke tilregne oss Kristi rettferdighet, om den ikke virkelig er vår. Men Kristus har virkelig bestått prøven på våre vegne, gjort og lidt det loven krevde - for oss - ikke for seg selv, men for oss, slik at hans rettferdighet virkelig er vår. Det er dette denne teksten lærer oss.

Men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse. Den som tar imot nådegaven blir ikke bare fri fra all skyld og dom etter Adams synd, men får også frifinnelse fra sine mange overtredelser. Og nådegaven innebærer ikke bare en fullkommen frifinnelse og syndsforlatelse, men også "livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker" (v.18). D.v.s. at Gud dømmer menneskene som virkelig rettferdige, d.v.s. som en som aldri har syndet, men har oppfylt hele loven. At Gud virkelig rettferdiggjør den troende på denne måten, det beviser han ved å gi ham evig liv, likesom han med døden beviste at vi alle var syndere (v.12,14). Følgene av en virkelig tilregnet rettferdighet må dermed uomtvistelig bli frihet fra syndens evige lønn, som er døden, og evig liv og all den salighet som er rettferdighetens lønn. Dette skildrer nå Paulus med det herligste budskap i neste vers.

17: For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.
Døden kom til å herske ved den ene. Allerede under v.12 og 14 så vi på hvordan døden, bare på grunn av ett menneskes synd, lik et statsoverhodes skrekkregime hersket over alle mennesker, unge og gamle, onde og gode, konger og keisere, profeter og hellige. Alle har de måtte bøye seg for dødens banner, til tegn på at de alle har hatt del i Adams synd. Men igjen vil vi straks minne om hvor strengt påpasselig Paulus er med å minne om at hele dette dødens velde over alle mennesker, kom bare gjennom "den ene". Han har ikke latt det stå bare med ordene døden kom til å herske ved den ene, men føyer straks til fordi denne ene falt. Han har denne gjentakelsen for å understreke den sannheten som er så viktig for selve hovedsaken i det budskapet vi har foran oss, at både døden og livet kommer til oss gjennom én. For

det store hovedspørsmålet er jo nettopp dette: Skal vi dømmes bare etter det vi selv har gjort - eller etter det en annen har gjort?

Loven sier: "hver den som..", d.v.s. at vi hver for oss skal erverve oss evig liv, eller evig død. Men evangeliet sier: "ved den ene". Gjennom én er døden kommet over alle mennesker, allerede før de selv ved egne gjerninger var skyldig til døden. På samme måte kommer rettferdighet og evig liv over alle dem som er Kristi ætt, uten at de ved egne gjerninger har oppnådd livet. Dette er jo summen av hele Skriftens budskap.

Hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. "Meget mer" - Paulus sier: når det ene, svake mennesket gjorde den ene synd som førte døden over alle mennesker, så skal meget mer den langt større og overmåte rike gaven, gjennom det andre mennesket, Jesus Kristus, bringe liv og salighet over alle dem som tar imot denne gaven. At alle mennesker er underlagt døden, det er så udiskutabelt at det ikke en gang finnes noen vantro som vil betvile det. Men dette dødens herredømme er kommet gjennom én. Så sier altså Paulus at som den overmåte (sv:överflödande) rikdommen i nåden og gaven gjennom det andre mennesket er uendelig større enn arven fra Adam, så mye mer sikkert og visst er det at alle Guds barn skal leve evinnelig.

De som mottar. Her forklarer nå Paulus hvem de er som skal nyte godt av all denne rikdom som Kristus tilveiebragte for oss. Han sier "de som mottar", ordrett: "de mottakende" - "de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Så spør du kanskje: Jeg har hørt om en stor og herlig gave, men hvordan skal jeg vite at den også tilhører meg? Jeg vet nok at Kristus er forsoningen for hele verdens synder (1Joh 2:2), men alle mennesker blir likevel ikke frelst. Hvem er så de som virkelig skal få nyte godt av denne store gaven? På dette spørsmålet svarer altså Paulus her: "De som mottar gaven". Ordet som er brukt her for å "motta", er det samme som er brukt i Joh 1:12, der det heter: "alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn (sv: dem gav han makt til å bli Guds barn), de som tror på hans navn".

Her møter vi samme urokkelige budskap som gjennom hele Den Hellige Skrift, nemlig at "alt er ferdig" (bl.a. Mat 22:4), og at det som gjenstår er bare at vi kommer og mottar frelsens gave. Vi kan gå gjennom alle de bud og forskrifter som Skriften lærer, men når det gjelder vår frelse, heter det bare: Å ta imot nåden og rettferdighets-gaven. Skriften bruker mange forskjellige uttrykk, men de går alltid ut på det samme i dette avgjørende spørsmålet. Et sted heter det "tro", "tro på Herren Jesus". Jesus sier "den som kommer til meg", "om noen tørster, han komme til meg", "den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham". Et annet sted kalles det at de har "tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod". Slik taler Skriften, og det er svært viktig at vi holder dette klart for våre hjerter.

Vi blir ofte svært opptatt med mange andre ting i Skriften, selv om de ikke har noen avgjørende betydning for liv og salighet. Skriften inneholder mang en lærdom, bud og formaninger. Åndelige menn oppstår og priser og opphøyer snart det ene, snart det andre vi bør være opptatt med og strebe etter. Og alt dette kan på sin måte være viktig og betydningsfullt, alt er kanskje hellig og godt, alt bør vi takke for og øve oss i. Men når det gjelder selve frelsen og barnekåret hos Gud - det avgjørende, store spørsmålet, - så er det bare én ting det gjelder: å ta imot gaven, nåden og rettferdighets-gaven i Kristus. "Den som har Sønnen, han har livet. Den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet, for livet er i Guds Sønn" (1Joh 5:11-12).

Men om dette er klart nok, så kan en oppriktig sjel fremdeles stå famlende: Kan jeg ikke likevel bedra meg selv, på selve troen min, eller måten jeg har mottatt gaven på? Kan jeg ikke få høre det ennå klarere, hva det er å "motta nåden og rettferdighets-gaven?" Også i dette spørsmålet må det bare være Guds ord som veileder oss. En kan fare vill både til høyre og til venstre. Mange tror de har mottatt Kristus, når de én konkret gang har uttalt at de tar imot ham, og så lever sitt liv etter Guds ord og alltid opphøyer det. Andre igjen er gått konkurs på alle sine egne gjerninger og forsøk på å omvende seg. De hungrer og tørster etter rettferdighet, men setter sitt håp utelukkende til lydighet mot Kristus. De sukker og tynges bestandig i uvisshet om de egentlig har tatt imot ham.

Det er umåtelig viktig at vi ser klart og tydelig hva Skriften selv mener med det å "motta" nåden og rettferdighets-gaven. Vé den som tar feil her! Men hvis jeg virkelig vil vite hva Åndens egen mening er i Skriften, da må jeg nok være alvorlig redd for min egen ånd, mitt falske hjerte og forfalskerens makt, og bare søke å motta sannheten, selv om det skulle velte all min tidligere kristendom.

Hva det er å motta gaven, ser vi dels av ordene som omtaler dette, dels av hvordan Skriften skildrer de menneskene som Jesus selv gav det vitnesbyrd at de trodde, og var Guds rette barn. Først vil vi da se nærmere på hvordan ordet "motta" er brukt. Vi går igjen til Joh 1:12-13, der evangelisten selv forklarer hvordan det foregår når gaven, Jesus Kristus, mottas på rett måte. Først sier han (v.11) om Herren Kristus: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham". Over alt i Skriften, og i den evangeliske historie, ser vi hvordan dette skjer, at de ikke tar imot ham. Ubotferdige jøder (navnekristne) forakter Jesus, og lever på samme måte som vi ser det over alt i verden den dag i dag. Enten bundet opp i et jordisk sinnelag, i synd og forfengelighet. Eller i en innbilt, egen rettferdighet, der de (som jødene den gang, så også nå) utøver sin religion på bestemte tider i templet, med faster, bønn m.m. Eller slik det ofte foregår idag, at sjelene holdes "varme" gjennom kristelig aktivitet. Men med all sin tro og aktivitet er de alle like uforandrede, - ikke født på ny! Slik er altså den store massen.

Men så sier evangelisten om noen andre: "Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til (sv:makt til) å bli Guds barn, de som tror på hans navn". Her har vi noen ganske andre slags mennesker. Disse som mottok ham, var de som ikke gjennom all sin kristelige aktivitet, gjennom lovens gjerninger, og heller ikke gjennom sine bønner, sin hunger eller sin tro, hadde funnet fred i sin urolige samvittighet. Men alltid, tynget under dommen, søkte og ventet de på Israels trøst. Da disse fikk høre det glade budskapet om Guds nåde gjennom Kristus, og Ånden åpenbarte dette for dem, at Jesus var Kristus, da ble de dratt så sterkt til ham at de ikke fikk ro før de hadde funnet ham. Så falt de ned for ham, bekjente sine synder, og søkte nåde. Og, legg merke til dette: Disse ble nå bundet til ham for hele livet. De ble hans disipler og etterfølgere, så totalt skilt fra den store massen i sinn og vesen, at de av den grunn ble kalt en sekt (Apg 24:5, 28:22).

Ved troen på Kristus ble de forvandlet. De ble en ny "skapning" (2Kor 5:17) som så etter hvert, mer og mer ble oppdratt for himmelen. Derfor stopper ikke Johannes med uttrykkene "dem som tok imot ham", og "de som tror på hans navn", men han tilføyer (v.13): "De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud". Legg endelig merke til dette - !
Dette var det avgjørende tegnet på at de hadde mottatt gaven riktig, at de var "født av Gud", var blitt en ny "skapning" som i hele sitt vesen var bundet til Jesus. Dette innebar ikke at de var blitt feilfrie og fullkomne i denne Kristi etterfølgelse. Nei, de som Kristus selv uttalte var Guds rette barn, og som han kalte for sine "brødre", de var ennå fulle av feil på så mange måter: i kunnskap, i tro, i det å våke, i ydmykhet, åndelig styrke, o.s.v.. Vi ser i deres historie at de falt på så mange områder, slik at Jesus stadig måtte irettesette og lære sine disipler. De trettet om hvem som var størst blant dem, de var sløve og sovnet lett inn, o.s.v.

Men det var noe som kjennetegnet dem: De var bundet så fast til ham, de lot seg refse, og de tok lærdom av refselsen og ønsket å ha hans ord som rettesnor for sitt liv, selv om de ikke alltid lyktes i å leve etter det. Og de kunne ikke gå fra ham. De kunne heller ikke tie om ham, men ble alltid værende hos ham som hans folk, uansett hvor underlig han førte dem. Selv når de hadde det forferdelig vondt, når Satan siktet dem som hvete, når det syntes som om troens siktepunkt ble rokket, deres mot og kraft ble slått ned, deres forstand forvirret - så hadde de fremdeles noe som viste hva som var deres egentlige liv: Det var Jesus som deres lengt, deres savn og sorg dreide seg om. Det var han de tenkte på, han de talte om. Når han var borte, da hadde de sorg (og verden gledet seg). Men da han på ny viste seg for dem, frydet de seg. Det er disse ting som kjennetegner selve hjertet hos en kristen, og omtales altså i Skriften med at de "hungrer og tørster", "sukke etter Herren", "påkalle Herren". Her kan du med dine egne øyne selv se hvordan det var de mottok ham (se mer om dette i omtalen av kap.3:22). Du ser altså Skriftens egen forklaring på hva det er å "motta" den frelsende gaven.

Prøv deg nå selv på dette! Tilhører du den flokken som Johannes sier disse ordene om: "hans egne tok ikke imot ham", så kjenner du straks Skriftens dom over deg. Ja, selv om du tilhører den lille flokken som har vendt verden ryggen, som kjenner Skriftens budskap godt og holder det for sant og hellig, og vil bevise din tro i gjerninger, du skyr synden og legger vinn på gudfryktighet - så er du likevel bedratt, hvis det er din kristendom, din gudfryktighet, bønn, tro e.l. som du - ofte helt ubevisst - trøster deg til! Da har du ikke en slik nød for syndene dine at du behøver ligge for Jesu føtter og be om tilgivelse hver eneste dag, for dine stadige fall, hungrende etter nåde og rettferdighets-gaven.

Her behøves ikke flere ord, dommen er forlengst falt: Den som ikke "tvetter sine kjortler i Lammets blod", den som ikke skjuler seg i "bryllupsklærne", om han enn er kommet til bryllupet (de troendes forsamling på jord), skal kastes ut i mørket utenfor. Men, på den andre siden, om du har mye og bekymringsfull synd du kjemper med, - bare du har dette at du ikke kan unnvære Frelseren og syndenes forlatelse, så er det like sikkert at du til enhver tid har en stor og evig nåde - selv om du av og til opplever at den er skjult for deg. Ja, selv om du til tider kjenner deg så død og likeglad som de sovende disiplene, så du sjokkeres og tenker at dette betyr vel bare at du ikke bryr deg noe som helst om din Frelser.

Bare du likevel har et sinn som gjør at du tross alt dømmer deg selv i dette, og aldri blir virkelig glad og salig mettet som når evangeliet om Kristus gjennom et eller annet ord får innpass i hjertet ditt, så du på nytt kan tro du har Guds vennskap. Dette er et usvikelig tegn på at din ånd mottar nådens gave (og dermed en sann nådestand). Så, selv om andre tegn bare gjør deg bekymret, så du ikke fatter hvordan alt henger sammen, så er dette sikkert. Uansett hva som ellers måtte være å rose eller klandre hos deg, så er du da i alle fall under nåden og blir frelst (1Kor 3:11-15).

Men troens hånd, som mottar gaven, kan være meget svak. Da blir alle nådens krefter, som en følge av det, også svake i deg (noe som alt sammen er beklagelig, og bør bli bedre). Men vi skal merke oss at på tross av dette er selve gaven, "nåden og rettferdighets-gaven", alltid like stor, og det eneste som kan frelse din sjel til evig liv. Dette vil nå Paulus tale videre om i det følgende:

Nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom. Dette sikter til det vi allerede har talt om under v.15, at den gaven vi har fått gjennom Kristus ikke bare er så stor at den motsvarer, men til og med er langt større enn - det vi tapte gjennom Adam. Dette kan være nokså lett å fatte og innse. Men vi bør tenke over hva det innebærer, - og så se om vi virkelig tror det.

Da bør vi tenke over at det store syndefordervet vi arvet gjennom Adam, ikke bare gjelder den store, generelle syndens elendighet i verdens mennesker, som ligger totalt fanget i syndens herskende makt. Nei, det viser seg jo også i den syndens elendighet som de troende har å kjempe med, og i all denne mangel på kunnskap om Guds vilje, på tro, på kjærlighet, lydighet, troskap og hellig kraft. At vi likevel gjennom Kristus har en ennå større nåde og rettferdighet, enn fordervet fra Adam, betyr altså at til og med alle disse fall og skrøpeligheter som vi sukker og kjemper under, ikke skal fordømme oss. Den nåden og rettferdighets-gaven vi har tatt imot, skal gjøre, som Paulus sier, at vi som mottok gaven likevel skal "leve og herske ved den ene, Jesus Kristus". Med alle disse syndene og kvalene fra Adam skal vi likevel ikke fortapes, men få evig liv.

For, la oss tenke litt grundigere over hva disse ordene innebærer: "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Vi kan vel ikke fatte eller forklare hvor mye som ligger i dette, så lenge vi ennå er her på jorden. Men så mye vet vi i alle fall, at Gud i sin store barmhjertighet har gitt oss en så rik og mektig hjelp i Kristus, at den - under alle mulige omstendigheter - skal være tilstrekkelig til å frelse dem som tar imot nåden. Ja, i vår aller største nød og avmakt, under synd og alt det arvegods vi har fått fra Adam, skal den opphøye oss til den aller største ære og salighet.

Men Paulus nevner spesielt den overstrømmende rikdom som rekkes oss i nåden og rettferdighets-gaven. Dette betyr jo at vi gjennom Kristus har en nåde og en rettferdighet som ikke bare fyller det mål loven krever, eller er like stor som Adams rettferdighet før fallet, men at den er uendelig mye større. Og uttrykket som er brukt: "overstrømmende" rikdom, sier jo nettopp det, at rikdommen, storheten i nåden og rettferdighets-gaven strømmer over lovens "måleenhet" og alle andre sammenliknbare eller tenkelige "mål" (= "måt" - "overmåte rik" - v.15). Og det er ikke underlig, for den er jo selve Guds egen rettferdighet, slik vi har sett det under v.15.

Det som først og fremst følger av en slik rettferdighet, er jo at gjennom den står vi under en uendelig Guds kjærlighet og vennskap. En tilstand vi ikke ville kunne få gjennom noen rettferdighet som var oppnådd av noe som helst skapt vesen. For nå elsker Gud dem som eier hans Sønns rettferdighet. Han elsker dem altså ikke bare som rene, syndfrie mennesker. Han elsker dem slik som han elsker sin enbårne, kjære Sønn. Kristus sier selv: "jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg" (Joh 17:23). Men gjennom denne overstrømmende rike rettferdighet har vi ikke bare et Guds vennskap som er stort, men også ett venneskap som har en mye mer langtrekkende varighet enn hva noe annet skapt vesens rettferdighet ville kunne oppnå. 

Hvis vi i oss selv var så rene og fullkomne som Adam og Eva var før fallet, men vår nådestand var avhengig av denne vår egen fullkommenhet, så ville vi, som tilfellet var med disse, kunne komme under vreden gjennom én eneste synd. Men nå har vi en rettferdighet som er altfor stor til at den skulle kunne skades eller reduseres gjennom våre fall. Kristi rettferdighet er en "evig rettferdighet", som da også er gitt oss nettopp for våre synder, så disse ikke skal kunne fordømme oss. Og tenk, når nåden og rettferdighets-gaven i Kristus er så overstrømmende rik at den frelser de verste syndere, straks de får ta imot den, og at disse da straks føres inn under Guds høyeste nåde, - det blodrøde blir snøhvitt, det som var under vreden blir elsket, det fordømte blir salig - ! Ja, da må sannelig også følgene bli at denne gaven også i all framtid skal skjerme oss for vreden, slik Luther omtaler det: At alle de synder og elendigheter som ennå henger ved oss, mot denne vår rettferdighet bare blir som gnister mot det veldige havet. Dette er nok også apostelens tanker, når han nå taler videre om disse som "mottar nådens og rettferdighets-gaven", at de ikke bare skal motta livet, og nyte dette nye livet, men også at de skal "leve og herske".

Leve og herske. Hva kan dette bety: "leve og herske"? Her menes uten tvil alt det som livet, og det å leve, kan omfatte. Og det siktes da selvsagt til all den herlige frukten av hele Kristi verk for oss. Likesom det fra Adam fulgte død, i alt som det innebar, så skal de som er i Kristus ha liv, i alt som det innebærer: allerede her i livet et guddommelig liv i sjelen, ved gjenforeningen med Gud, vår opprinnelse. Og til sist et udødelig legeme og en evig salighet i himmelen, der vi i dypeste forstand skal "leve og herske", "herske sammen med Kristus Jesus" (Åp 22:5, 2Tim 2:12, Rom 8:17, 1Kor 6:2). Men alt dette samler seg omkring ett konkret forhold, dette at de skal ha en evig nåde, og ikke mer på grunn av sine synder komme under vreden. Og alt dette bare ved å forbli i Kristus og hans rettferdighet.

Dette er det vesentlige innholdet i uttrykket "leve og herske". Denne tolkningen samstemmer da også best med det hele denne teksten taler om. Den som har en evig nåde og samfunn med Gud, den har alt som liv og salighet kan innbefatte. Og så sier altså Paulus at alt dette bare skal avhenge av dette ene: at vi "mottar nåden og rettferdighets-gaven". Hva som enn forøvrig måtte ramme et slikt menneske, så kan det ikke bli fordømt, for det har Kristus og det evige liv, som fås bare ved ham. Men disse menneskene kan falle. Og de kan siktes av djevelen så de kommer i en ynkelig forfatning. Ja, det kan se ut som om hele deres kristendom kan være ødelagt og tapt. Men de blir ikke forkastet og oppgitt av Gud, så lenge de ennå ligger ved nådestolen for å få "nåden og rettferdighets-gaven". Da har de fremdeles det evige liv. Og hemmeligheten i dette ligger i det som nå følger:

Ved den ene, Jesus Kristus. At de troende skal "leve og herske" som konger, dette har de også bare gjennom Kristus. For likesom de var ett med Adam i hans fall, slik er de ett med Kristus i hans seier og triumf. Fordi han er rettferdig, så er også de rettferdige. Fordi han er konge, så er også de konger (Åp 5:10). Fordi han har evig liv, så har også de evig liv. For de er ett med ham, slik som de var ett med Adam. "Jeg lever, og dere skal leve", sa Herren. Og videre: "Jeg er kommet for at dere skal ha liv og ha overflod". Men glem aldri at alt dette har vi utelukkende "ved den ene, Jesus Kristus".

Hvis du lever i en åndelig søvn, da har du ikke bruk for dette, det betyr ikke noe for deg. Men er du våken, så du kjenner synden, da blir det snart slutt på å "leve og herske", ja på all trøst - hvis du glemmer dette: "ved den ene", og istedet begynner å se på deg selv og det du kan finne, og kjenner, hos deg selv. For da finner du ingen rettferdighet, men bare synd. Ingen Guds kjærlighet, men bare rettferdig vrede. Intet liv, ingen kraft, men bare død og avmakt. Men hvis du i tro kan si det slik: Kristus er rettferdig, derfor er jeg rettferdig. Kristus eier Guds kjærlighet og velbehag, derfor eier også jeg Guds kjærlighet og velbehag, o.s.v. Da kan du i enhver situasjon, og i din største skrøpelighet, alltid "leve og herske".

For å få den rette oppfatning av ordet "motta", gikk vi til Skriften, som forklarte med levende bilder hva ordet betød. På samme måte vil vi også finne hva det betyr å "leve og herske ved den ene". Også dette skildres gjennom levende eksempler i Den Hellige Skrift. Men vi vil se på slike eksempler hvor det ser særdeles ille ut, hvor det har stått en hard kamp om selve livet. For ordet "herske" tyder på strid og kamp. Vi kan tenke på den salige skaren som stod med seierspalmer i hendene. En av de eldste (i himmelen) sa: "Dette er de som kommer ut av den store trengsel" (Åp 7:14). Og hele vår kraft til å seire i striden beskrives slik: "dette er den seier som har overvunnet verden: vår tro" (1Joh 5:4). Men troen har alltid å gjøre med ting som ikke sees, og lever under forhold hvor alt som det naturlige øye ser, er mørkt og motsatt av det som skal tros.

Å seire ved tro, å "leve og herske ved den ene", det er noe som ikke alle mennesker fatter noe av, eller i det hele tatt har behov for. Blant disse er igjen først og fremst de åndelig sovende, som tror de selv har kontroll over sin kristendom. Og dernest, de nådebarn som ennå står i sin første glede og kjærlighet, og er så lykkelige over å få ha brudgommen hos seg. Men dette er noe for disse hardt prøvede kristne. Disse som ikke ser og kjenner annet enn at synden og djevelen hersker over dem. Hos dem er ikke synden nå bare et ord, eller en tanke, men en forferdelig virkelighet. Slik er det når en kristen ikke bare kjenner på syndige tanker, lyster og begjær (som selvsagt i seg selv er forferdelig nok), men når hjertets bunnløse forderv bryter ut i syndige ord og gjerninger. Det er når sjeler som ikke har noe høyere ønske enn bare å få leve et hellig liv overfor Gud og mennesker, innimellom blir til de grader siktet av Satan, at det skjer virkelig store fall. Slike tragiske hendelser ser vi mange eksempler på i de helliges historie, og hvordan de sukker, klager og frykter for Guds vrede.

Når en kristen opplever slike ting, da blir det virkelig vanskelig for ham å fatte hvordan han skal "leve og herske"/bli frelst og salig. I en slik nød er det jeg trenger å se hva Guds ord sier. Jeg tør ikke bygge min sjels evige ve og vel på noe menneskes tanker og meninger, eller deres lærer. Jeg må høre hva Guds eget ord sier.

Hva er det Skriften sier om liknende, tragiske situasjoner? Vi vil ikke stanse ved slike tilfeller som vi oftest hører om, hvor Job, David, Peter m.fl. på tross av forferdelige fristelse-stormer og store fall i synd, likevel ble frelst "ved den ene", gjennom "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom". Vi vil nå istedet se på hvordan vår apostel, Paulus, selv dømmer i slike situasjoner, for at vi best kan forstå den dype og rikeste meningen med det han skriver i brevet.

I det første brevet hans til "Guds menighet i Korint" finner vi mange avklarende ord. Allerede i tredje kapitlet har vi et tydelig vitnesbyrd om at selve livet, frelsen, bare avhenger av én ting: troen, uansett hvor ille det enn forøvrig kan se ut. Først sier han i v.11: "Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus". Senere sier han at på denne eneste rette grunnvollen er det likevel svært forskjellig hvordan en bygger videre. Det gjelder både de som lærer (som det her synes å gjelde - konf.v.5-10), og videre også hvordan vi praktiserer det i vårt eget liv. Disse måtene vi bygger videre på, sier han, kan være så ulike som "gull, sølv og kostbare stener", - eller "tre, høy og strå". Men så sier han: "Om det byggverk som en har reist, blir stående (når det prøves i dommens ild, v.13), da skal han få lønn" . Men "brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild", d.v.s. gjennom nød og anfektelse.

Legg merke til dette! Dette gjelder altså til og med en lærer, som vi må regne med er frelst (ettersom det står at han "skal bli frelst"), men som på grunn av at han ikke lever ved nådestolen har bygget på en så feilaktig måte at det sammenliknes med "tre, høy og strå". D.v.s. at hans budskap har engasjert menigheten i saker som ikke er Guds hellige tale, men er menneskebud. En som har gjort bisaker til hovedsaker. "Slik dreper de sjeler som ikke skulle dø, og holder sjeler i live som ikke skulle leve" (Esek 13:17-23). Dette blir forferdelig for disse som har lært slik, når de en gang får se hva de har gjort. Men selv skal de blir frelst - hvis bare de har bygget på den rette grunnvollen.

Dette er noe av det som viser hva det vil si at det er bare ved "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom vi kan leve og herske ved den ene, Jesus Kristus". Det kan nemlig bare skje "ved den ene, Jesus Kristus". I femte kapittel tales det om at en av forsamlingens medlemmer hadde begynt å leve i en synd så ille at den "ikke engang nevnes blant hedningene". Om denne som hadde pådratt seg blodskam dømmer Paulus slik: "han skal overgis til Satan til kjødets ødeleggelse". Satan skulle få lov å ta ham under sin voldsomme behandling. Men legg merke til hva apostelen tilføyer: "for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag". Så skulle altså også en slik kunne bli frelst! Og så ser vi i andre brev til samme menighet, hvordan Paulus formaner brødrene til at de, nå når mannen hadde angret, skulle "tilgi og trøste ham, for at han ikke skal gå til grunne i enda større sorg" (kap.2).

I 1Kor 6 ser vi at han taler til dem om at det i den samme forsamlingen gikk så ille for seg at de kristne (altså brødre i Kristus) gikk til rettsak mot hverandre, "og det for vantro dommere!" sier han. Disse urettferdige skulle løse de kristnes tvister. Paulus formaner dem alvorlig til ikke å drive med slikt. Men i den samme straffetalen ser vi ham uttale at de (kristne i menigheten i Korint) likevel var blant dem som skulle dømme både verden og engler (1Kor 6:2-3). Ennå gav han dem ikke opp, som fortapt, men formante dem til å vende om fra sine synder. Igjen et bevis på at vi frelses utelukkende "ved den ene", ofte gjennom den største trengsel.

Videre ser vi at Palus taler om at i den samme forsamlingen var det noen som var så ustyrlige, at de til og med drakk seg fulle når de kom sammen for å dele nattverden. Han gir disse en veldig refsende advarsel, og sier at svære straffedommer skal ramme dem for slike synder. "Men", tilføyer han, "når vi blir dømt, da er det Herren som refser oss, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden" (1Kor 11). Paulus gav dem altså ennå ikke opp, men mente de ennå skulle kunne frelses.

Alle disse eksemplene viser hvordan den "overstrømmende rike nådens gave", - men også bare den alene -, frelser "de som mottar nåden og rettferdighets-gaven", selv gjennom den største syndepøl. Det viser at frelsen er bare i "den ene, Jesus Kristus", og at de som tross alt av hjertet har mottatt nåden og rettferdighets-gaven, gjennom den, og bare gjennom den, skal "leve og herske". All vår egen rettferdighet er så totalt fortapt, at Gud i sin store barmhjertighet har lagt all vår frelse og salighet bare i "den ene". Måtte vi aldri glemme dette! Den som har Sønnen, han har livet!

18 og 19: Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.
Her vender Paulus tilbake til selve hovedsaken i det budskapet han bærer fram f.o.m. v.12, hvor han sammenlikner Adam og Kristus. I de versene som ligger imellom her, har han vist hvor mye større og mektigere arven fra Kristus er, i forhold til arven fra Adam. Nå tar han opp igjen det uttrykket han har brukt fra v.12 for å understreke sammenlikningen: "ved ett menneske". Men han innleder med et ord som antyder at nå kommer det en sammenfatning og konklusjon på det han har tatt opp i det som ligger imellom. For v.18 begynner med ordet "Altså" - "Altså, likesom én manns overtredelse" o.s.v.

Her møter vi da på nytt det store og trøsterike budskapet om at på samme måte som synden og fordømmelsen er kommet over oss gjennom én bestemt overtredelse, så skal vi også få rettferdighet og det evige liv gjennom én bestemt rettferdighet. Uttrykkene som i denne teksten skildrer motsetningene, tjener på en særdeles avklarende måte til gjensidig å tegne et bilde av hverandre. Én manns rettferdige gjerning - motsvarer én manns overtredelser. Av dette forstår vi hva som ligger i uttrykket Kristi rettferdighet, nemlig det motsatte av overtredelse, en fullkommen oppfyllelse av loven, eller som det uttrykkes i v.19: "den enes lydighet". Herren sa selv det samme når han talte om hva Den Hellige Ånd skulle overbevise om: "Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen" (Joh 16:10). Og videre ser vi livsens rettferdiggjørelse gjennom én rettferdig, - står som motsetningen til fordømmelsen gjennom én manns overtredelse.

Av dette lærer vi at
rettferdiggjørelsen er en Guds domsavsigelse.

Gjennom den erklæres menneskene å være rettferdige, eller erklæres som de som fullkomment har oppfylt loven. Og alt dette bare på grunn av én manns rettferdige gjerning, den enes lydighet. Vi ser at uttrykket "livsens rettferdiggjørelse" står som motsetning til "fordømmelse for alle mennesker", og forteller oss med dette at det rettferdiggjorte mennesket dømmes fri fra døden - og berettiget til det evige livet. Dommen til fordømmelse, etter Adam, gjorde alle mennesker til dødens barn. Men ved rettferdiggjørelses-dommen blir de som er født og lever under denne dødsdommen, i Kristus gjort til det evige livs barn. Videre ser vi hvordan rettferdiggjørelsens omfang (alle mennesker) settes opp mot fordømmelsens omfang (alle mennesker). At nåden og rettferdighets-gaven er gitt til alle mennesker, er da like sikkert som at synden og fordømmelsen kom for å herske over alle mennesker.

Men hvordan skal vi forstå dette, når vi gjennom alt Guds ord ser at ikke alle mennesker blir frelst, at ikke alle blir delaktige i Kristi rettferdighet? Først må vi da holde uomtvistelig fast at uttrykket "alle" i siste del av v.18, må bety det samme som "alle" i første del av samme vers. Det sier seg selv, ettersom budskapet er en konkret sammenlikning av første og andre del av verset. Men da oppstår det jo et problem, da vi jo like sikkert vet, som vi nylig sa, at det ikke er alle mennesker som får del i Kristus, - mens derimot alle mennesker i sin natur har arven fra Adam. Augustin sier det så rett: "De mørklagte stedene i Skriften kommer av de mørklagte stedene i hjertene våre". Her er ingen motsigelser, ikke noe problem, hvis bare vi tror det Skriften lærer om Kristus og hans verk for oss.

På samme måte som Adams synd og fordømmelsen kom over alle mennesker, - men alle mennesker likevel ikke blir evig fordømt - slik er Kristus og hans rettferdighet gitt til alle mennesker, mens likevel ikke alle mennesker blir frelst. Fra Guds side er rettferdigheten gitt til alle mennesker. Den er tilveiebragt for alle, og venter bare på å bli tatt imot. Men om denne rettferdigheten skal bli det enkelte menneskets personlige eie, det avhenger av at den mottas i tro. Dette er Skriftens gjennomgående lære, og Paulus sa da også dette uttrykkelig i verset foran: "de som mottar nåden og rettferdighets-gaven". Men hvordan det foregår, at den enkelte mottar gaven, hører ikke inn under dette verset (v.18) hvor budskapet er opptatt med urkjeldene til såvel døden som livet: "én manns overtredelse", og "én manns rettferdige gjerning".

Som allerede antydet, trenger vi bare huske på at selv om fordømmelsen fra Adam kom over alle mennesker, så blir likevel ikke alle mennesker fordømt. Bare de blir fordømt, som blir værende under døden fra Adam, og ikke ved en ny fødsel blir podet inn i Kristus. Hele den store skare av de frelste som er nådd fram til Lammets trone (Åp 7:9), er alle sammen Adams barn, og var etter sin første fødsel alle sammen under fordømmelsen. Men nå står de der likevel i sine hvite klær, og med palmer i hendene. Utgangen på vårt liv: saligheten - eller fordømmelsen i all evighet, avhenger altså bare av dette ene: Om menneskene blir værende under døden fra Adam, - eller tvertimot blir født på ny, forenet med Kristus og får del i hans rettferdighet.

Men på samme måte som Adam etterlot synden og døden som arv til alle mennesker, så har også Kristus etterlatt rettferdigheten og livet som arv til alle mennesker. Om vi skal bli værende under synden og døden til evig fordømmelse, beror på om vi blir værende i Adams åndelige død. På samme måte: Om vi skal få eie det evige liv, beror på innpodingen i Kristus.

Måtte vi tenke grundig over dette: At gaven er gitt til alle, uavhengig av om den blir mottatt eller ikke. Det var en klar og høyst smertelig kjennsgjerning for Paulus, at "ikke alle var lydige mot evangeliet" (sv: icke alla hörsamma evangelium). Men han våget ikke av den grunn å innskrenke nåden i Kristus, som gjelder for alle! Tvertimot, når han tar for seg det som var likheten mellom Adam og Kristus, så er det nettopp dette, at nåden gjelder alle, som er hovedsaken i budskapet. Dette forkynner han derfor uttrykkelig med de presise ordene "for alle mennesker". For éns skyld: fordømmelse, - og for éns skyld: rettferdiggjørelse til alle mennesker, ja til alt det som har navn av menneske.

Slik omfatter nåden alle. Når du ser de usleste treller under synden, som hele livet igjennom totalt er bundet i djevelens vold, - tenk da alltid: også disse er gjenløst i Kristus. Også deres skyldbrev har han utslettet og naglet til korset (Kol 2:14). Også for disse venter den beste kledningen, ferdig til å kles på dem - når bare de ville komme tilbake til sin Far (Luk 15:22). Når du ser deg selv så fortapt og fanget under synden, at du ikke lenger vet noe råd, - tenk da også selv grundig over at også for deg var det at den dyrebare løsepengen ble gitt. Også for deg er rettferdighetens kledning ferdig, og klar til å kles på, ettersom også du regnes blant "alle mennesker". Og hvis du så også er en av dem som "mottar nåden og rettferdighets-gaven" (v.17), så eier du også personlig rettferdigheten og livet. Slik forstår vi de dyrebare ordene i verset vårt. Men apostelen fortsetter med å forklare dem ennå tydeligere når han tilføyer:

For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Dette er apostelens avslutning på å forklare den vidunderlige liknelsen (v.12-19). "De mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet". Igjen sies det her at "de mange", d.v.s. alle Adams barn (se under v.15), ble syndere "ved det ene menneskes ulydighet". Det at vi arvet Adams natur, utgjorde i seg selv en straff, og et følbart bevis på at vi er delaktig i hans synd. Men det er ikke dette forholdet teksten vår sikter til. Som vi har sett tidligere, slik er det også her vår konkrete delaktighet i det første syndefallet, da vi alle syndet i og ved vår stamfar og stedfortreder, det tales om. Derfor ser vi også apostelens språkbruk: "de mange kom til å stå som syndere", skildrer hvordan vi, uten noen medvirkning fra vår side, bare "kom til å stå" - som syndere.

Det er svært viktig å merke seg at det er denne meningen Paulus har med disse ordene, for at vi ikke skal overse selve hovedbudskapet i teksten, hvor nettopp alt går ut på at

både synd og rettferdighet er kommet ved at vi har fått del i en annens gjerning.

Ellers var det egentlig ikke så viktig å vite om, og å tro, at vi var delaktige i Adams ulydighet, - hvis det ikke tjente til å åpne øynene våre for den andre store hovedsannheten: at på samme måten er det vi skal bli delaktige i Kristi lydighet, som er den eneste saliggjørende sannheten.

Det er altså den store læren om tilregnelsen vi har foran oss her. Den er av avgjørende betydning for hele kristendommen. Og det er imot denne hovedlæren både vantroen og fornuften alltid kjemper de hardeste kampene.

Derfor vil vi igjen minne om de mest avgjørende bevisene Paulus lærer oss om dette. Ikke bare at vi arvet Adams syndige natur, men at Adams største synd var alle menneskers synd. "Gjennom den nedsyndet han oss alle på én gang" sier Luther. De avgjørende bevisene på at det er dette forholdet Paulus konkret sikter til, ligger dels i selve hovedbudskapet i denne teksten, dels uttrykt i klare ordvalg. Når apostelen om og om igjen gjentar: "på grunn av den enes fall", "fordi den ene falt", - og opp mot dette setter "én manns rettferdige gjerning", "den enes lydighet", da er det lett å oppfatte hva som er tekstens hovedbudskap: Den store læren om delaktighet i en annens gjerning.

I v.16 sier han dessuten at "dommen kom etter den énes synd og ble til fordømmelse", og i v.18: "til fordømmelse for alle mennesker". Da er det klart og tydelig hvorfor menneskene er under fordømmelse. Det er ikke først og fremst på grunn av menneskenes iboende syndige natur. Nei, det han taler om her, er at det er et resultat av én konkret dom: dommen som var avsagt av Gud, og omgående ble fullbyrdet over menneskeheten gjennom dens stedfortreder, "etter den énes synd - og ble til fordømmelse". I v.17 sier han at "døden kom til å herske ved den ene, fordi den ene falt". Og dommen kom ikke bare over Adam, - men som det tales om i v.14 og 18: "til fordømmelse for alle mennesker", "også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam".

Da forstår vi at når han i denne teksten taler om synden, så er det med sikte på skyld og fordømmelse, - ikke om synden som bor i oss. I det nittende verset gjentar og sammenfatter han altså det han har talt om i de foregående versene. På den bakgrunn må ordene "de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet", ha samme betydning som gjennom de foregående versene, og bare sikte på syndens skyld, ikke synden i oss. Dette så meget mer som vi også ser ham bruke uttrykk som vi tidligere har bemerket: "de mange kom til å stå som syndere".

På denne bakgrunn er det han uttrykker motsetningen slik: at vi skal "stå som rettferdige ved den enes lydighet". Nå er det altså avklart at denne rettferdiggjørelsen ikke taler om at rettferdigheten er virket i oss, som ville være det samme som helliggjørelsen, men at Kristi rettferdighet tilregnes oss. Men da må ordene "kom til å stå som syndere" her heller ikke gå på at vi arvet Adams syndige natur, men bare gå på vår skyld og fordømmelse innfor Gud. Tolket vi det på noen annen måte, ville vi rokke ved bevisførselen, som dokumenteres ved de stadige sammenlikningene og tilsvarende motsetninger. Vi finner heller ikke noen antydning om at det nå er innført en ganske annen mening enn det som har vært gjennomgående i teksten hittil.

Dermed er det tilstrekkelig bevist at det Paulus taler om her, det er vår delaktighet i Adams synd, og vår skyld på denne bakgrunn. Men nettopp derfor må denne synd i sannhet også være vår synd, ellers kunne ikke denne syndens skyld tilregnes oss. Er nå dette tungt å fatte, fordi fornuften vår alltid innvender: hvordan kunne Gud tilregne oss Adams synd? - så er dette likevel, som vi ser her, Den Hellige Skrifts egen lære. I tillegg har vi alle sammen bekreftelsen på dette gjennom våre egne bitre opplevelser av at straffen og følgene av Adams synd har rammet oss.

At jeg ikke kan forstå Guds underligste veier og dommer, må da ikke få meg til å fornekte sannhetene i disse. Og fornekter vi den første tilregnelsen, vår delaktighet i Adams synd, - så må jeg også fornekte den andre tilregnelsen, at Kristi lydighet skal være vår rettferdighet. Men når Gud taler dette til meg, vil jeg heller i ydmykhet tro både den første og den andre tilregnelsen, og bare rope med apostelen, idet jeg tilber Guds visdom og råd: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier".

At Adams synd er alle menneskers synd, det er en hemmelighet som vi bare skal tro på Guds ord. Noen har villet gjøre den forståelig, gjennom liknende forhold i menneskelivet. Men det er ikke måten å gå fram på. Det Gud har forkynt oss er like sant, selv om vi aldri finner noe tilsvarende i våre menneskelige situasjoner. Og det er en meget farlig villfarelse, når kristne tror de skal være istand til å forstå og stadfeste alt det Gud gjør og sier i sitt ord. Da Abraham fikk befaling om å ofre sin sønn, fikk han ingen forklaring på hvorfor det måtte skje, eller på hvordan han da skulle kunne få et tallrikt avkom gjennom den samme Isak. Men han ble sterk i sin tro, "idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre". Denne Abrahams tro er holdt fram for oss som et eksempel.

Når engelen forkynte for Maria at hun skulle bli mor til Guds Sønn, så var det fullstendig uforståelig for henne. Men hun bøyde seg ydmykt for sannheten i engelens budskap om at "ingenting er umulig for Gud".

Først å ville forstå, før vi kan tro, når vi står overfor Guds ord, er å vanære Gud forferdelig. I forhold til oss er Gud så altfor stor og ubegripelig i alt hans verk. Han vil bare ganske enkelt bli trodd - !

"Så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet". På samme måte som Adams barn ble dømt til syndere, bare på grunn av hans ulydighet, slik dømmes også hele Kristi ætt for rettferdige bare på grunn av hans lydighet. "Ved den enes lydighet" - her sier altså Paulus uttrykkelig hva Kristi rettferdighet består i. Han sier det var hans lydighet, hans egen personlige fullbyrdelse av hele Faderens vilje. Likesom syndefallet besto i "det ene menneskes ulydighet", slik skulle gjenopprettelsen skje "ved den enes lydighet". Hele Kristi liv på jorden, fra krybben til korset, var lydighet. "Kjærligheten er lovens oppfyllelse", sier Paulus (Rom 13:10).

Kristus hadde en fullkommen kjærlighet både til sin far og til oss mennesker. Av kjærlighet til oss, og lydighet mot sin far, kom han til jorden og ble vår bror. I den samme kjærlighet gikk han omkring og gjorde vel, og hjalp alle. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin far, ville han også "smake døden for alle". Han var "lydig til døden - ja, korsets død" (Fil 2:8). Det å være en lydig tjener var jo svært langt fra hans egentlige stilling, han som selv var lovgiveren og alle kongenes konge. Derfor heter det i Heb 5:8 at han i sitt liv på jorden "lærte lydighet av det han led". Og Herren Kristus sier selv at det var hans mat "å gjøre hans vilje som har sendt meg" (Joh 4:34).

At hele Kristi liv var lydighet, det har Herren ved sin Ånd talt klart og tydelig i Sal 40. Der ser vi Kristus tale gjennom David: "Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til - du har boret mine ører". Det siste henspeiler på det som den gang var vanlig, at livegne treller ble merket ved at ørene ble gjennomboret. På den måten vitner da Kristus om at han helt og holdent var blitt en lydig tjener, slik han også i v.9 tilføyer: "å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte". Intet mindre enn en så høy og fullkommen lydighet, kunne frelse menneskene fra den fordømmelsen som var kommet over oss på grunn av den enes ulydighet.

Men se nå nøye på denne Kristi fullkomne lydighet. Det er jo den som skjuler all vår stadige ulydighet - ! Alle de helliges åndelige nød og klage er jo akkurat dette at de ikke kan lyde Gud som de burde, men om og om igjen synder mot ham. Der ånden er villig og hellig, der oppleves det medfødte fordervet bare ennå mer følbart og tyngende, og det oppleves alltid som en ulydighet mot Gud. All synd i hjertet og i det åpenbare, i tanker, begjær, ord og gjerninger, er alt sammen, dypest sett, ulydighet mot Gud som gjennom sin hellige lov forbyr alt ondt. Da engstes og klager de troende, og blir redde, fordi de ser sin ulydighet mot Gud.

Men hør nå her! Mot all denne vår ulydighet har Gud satt sin Sønns lydighet. Hans lydighet skal være vår lydighet. Det er jo det teksten vår taler om: "så skal også de mange stå rettferdige ved den enes lydighet". Det var akkurat for dette, at Gud sendte sin Sønn under loven, sier apostelen, "for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven" (Gal 4:5). Fra evighet av så Gud alle mennesker ligge under synden og dommen, og så gjennom-fordervet at det ikke var en eneste som fullkomment kunne lyde eller oppfylle loven. I sin evige barmhjertighet besluttet han da, før verdens grunnvoll ble lagt, at han selv skulle gjenopprette dette "ved den ene". Hans Sønn skulle bli "kvinnens ætt", et virkelig menneske, men med en fullkommen lydighet. En ny stamfar og stedfortreder for oss, som skulle oppfylle loven, og gå inn under dens forbannelse. Alt sammen for at vi, som var blitt syndere gjennom den første stamfarens ulydighet, nå skulle bli rettferdige bare gjennom den andres lydighet.

Og det er nettopp denne Kristi fullkomne lydighet som egentlig utgjør selve rettferdigheten, som gjør at vi kan bestå innfor Gud. Konkordieformelen sier: "Derfor ser troen på Kristi person, som den som kom under loven for oss, har båret vår synd, og ved at han gikk til Faderen for oss arme syndere, har vist sin himmelse Fader den fullkomne lydighet, og dermed skjult all vår ulydighet som bor i vår natur og stikker seg fram i tanker, ord og gjerninger, slik at denne (vår ulydighet) ikke tilregnes oss til fordømmelse, men av ren nåde bare for Kristi skyld blir tilgitt oss og forlatt".

Derfor, vil du være en rett kristen og tro Guds nåde, men hindres og tynges av din egen stadige ulydighet, da skal du alvorlig gripe denne trøsten: Kristi lydighet er min lydighet. Skulle jeg stå for Gud bare med min egen lydighet, så måtte jeg fortvile og aldri mer tenke på å bli frelst. Da var jeg fortapt, hvis jeg skulle dømmes etter loven. Men derfor har Kristus vært under loven og levd et liv i fullkommen lydighet, for at han derved skulle "kjøpe dem fri som var under loven". For han behøvde sannelig ikke være under loven for sin egen skyld. Han gjorde det alt sammen for oss, i vårt sted, for at det skulle tilregnes oss. Så er dette min eneste rettferdighet: Altså ikke min lydighet, men hans lydighet. For også når det nye mennesket i meg vil være lydig, er likevel det gamle mennesket i meg full av ulydighet. Derfor er det bare dette jeg kan trøste meg til: At Kristus var lydig for oss. På denne måten skal vi ta til oss denne trøsterike teksten.

Noen sier: Hva hjelp er det for meg at Kristus var lydig, når jeg ikke selv kan være det? Så svarer vi: hvis ikke Kristi lydighet er din lydighet, så er du evig fortapt. Her taler Herrens apostel til oss at bare "ved den enes lydighet skal vi stå som rettferdige". Vi må i stort alvor innprente disse ordene i hjertene våre: "ved den ene", "ved én manns rettferdige gjerning", "ved den enes lydighet". Hvis ikke vi holder fast i slike sannheter, vil det vi kjenner på i vår natur, samvittigheten og vantroens påvirkning, drive oss i alle retninger som spon på det ville havet. Men derimot, hvilken salig trøst og trygghet er det ikke for en stakkars, utmattet synder, å få hvile på denne faste klippen: Guds evige beslutning, at på samme måte som vi alle ble syndere ved den enes ulydighet, slik skal vi også bli rettferdige bare ved den enes lydighet.

Den teksten vi nå har hatt foran oss (v.12-19) er av den aller største betydning for hele livet til en kristen, både som den rette lære, og for hjertets tro. Gjennom en herlig sammenlikning mellom Adam og Kristus, har apostelen her forkynt den store hovedsannheten i Kristi evangelium. Sannheten om at slik som all synd, død og fordømmelse er kommet over alle mennesker gjennom den enes ulydighet, på samme måte kommer også all rettferdighet og salighet bare gjennom den enes lydighet. Men han har også vist at det gode som vi arvet ved Kristus, ikke bare er like stort som det onde vi arvet fra Adam. Nei, nåden og rettferdighets-gaven har en overstrømmende rikdom, slik at den som mottar gaven ikke bare har full gjenopprettelse av det som var tapt, men også en mye større nåde, ære og herlighet enn menneskene kunne ha før syndefallet.

Summen, ikke bare av denne teksten, men også av alt det Paulus vil forkynne, fra syttende vers i første kapittel og til slutten av dette femte kapittel, går ut på at menneskene ikke blir rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, d.v.s. gjennom noe de selv kan være eller gjøre etter loven, men bare gjennom en fri gave i Kristus. Men da reiser det seg et naturlig spørsmål vi nødvendigvis bør ha svar på: Hva skulle da loven tjene til? Når hele lovens oppgave er å tale om synd og rettferdighet, skulle den ikke da virke rettferdighet? Dette svarer nå Paulus på i neste vers, men på en måte som sikkert virker uventet og støtende på mange.

20: Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større!
Her uttrykker apostelen i klare ord den hemmelighet som nok bare det åndelige øye vil ha sett (dels i den store forsoningslæren helt fra verden ble til, dels også konkret i Kristi tale og dommer): dette at Guds mening og siktemål med loven ikke var at menneskene gjennom den skulle bli rettferdige og hellige. Men tvertimot, at derved skulle den syndens sykdom som ligger i all menneskenatur, bryte ut og vise seg, og dermed gjøre at det ble skapt et behov og en lengt etter Israels store lege. Slik skulle det "ryddes vei for Herren". Alt skulle tjene ham, for bare i ham var livet. Det var dette loven skulle tjene til: Ikke forminske, men forøke synden.

Men det er denne hemmeligheten all fornuft reiser seg mot så lenge vi lever. Det mest nærliggende for oss å tro, er at loven må virke slik som den lærer og tilsikter. Når den forbyr synden, så må den også bevirke at synden dempes. Når den lærer og tilsikter det som er rett og hellig, så må den også virke rettferdighet og hellighet hos dem som tar loven alvorlig. Og denne tanken ligger så dypt i alle menneskers natur, at selv Guds barn, som både ofte og følbart har erfart at gjennom loven fikk bare synden liv og dobbel styrke, mens derimot bare nåden kunne hellige hjertet, - selv de faller stadig på nytt i samme grøft, at de skal forbedre seg selv eller andre ved loven. Måtte vi derfor i stort alvor gi nøye akt på det apostelen lærer oss her, når han sier at loven har en motsatt virkning. Den skal tvertimot bevirke at synden "blir stor"(sv: ett syndens överflödande), og at det er dette som er Guds siktemål med loven. Men la oss se nærmere på tekstens konkrete ordlyd.

Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. "Kom til", d.v.s. at i tillegg til den frelsesplanen som nå er forkynt og forklart gjennom Kristus, så har Herren Gud også gitt oss en lov, den som er skrevet i konkrete bud, og gitt gjennom Moses (se v.13-14). Og Guds dypeste mening og hensikt med denne loven var altså at "fallet skulle bli stort" (sv.överträdelsen skulle överflöda). Ennå mer konkret taler grunnteksten slik (sv.) "at överträdelsen måste förmeras eller bliva övermåtten stor".

Men hva betyr så dette? Først må en klart forstå teksten slik, at ikke bare var det slik det gikk, men at dette også har vært Guds egen hensikt med at loven ble gitt. Men dette er jo da altfor utrolig! Hvordan kunne det være Guds hensikt med loven, at synden bare skulle øke på, når Gud er hellig og gjennom loven nettopp forbyr synden? Svar: her sies det ikke at Gud gjennom denne loven tilførte synd, og gav synden livsvilkår. Nei, synden var i sannhet allerede tilstede i menneskene. Guds hensikt var bare at denne synden ikke skulle få være der skjult og ubevisst for menneskene, så synderen fortsatt kunne leve i et bedrag om at han var god og rettferdig. Derfor gav Gud oss en lov med bestemte bud og forbud, som satte grenser for friheten, og dermed lot syndens verk manifestere seg. Så kunne synden bli åpenbar, og virke sønderknuselse.

Før loven ble gitt ved Moses, var kjennskapet til Guds vilje svakt blant menneskene. Derfor var synden da mer en abstrakt ondskap. Ikke konkret synd, som når velkjente, konkrete bud ble overtrådt. Derfor gav Gud oss en lov med mange tydelige og bestemte bud, for at ondskapen alltid måtte framstå som konkret "synd". "For at fallet skulle bli stort", sier Paulus. Gjennom forbud vekkes og pirres også begjæringer (Rom 7:5-13), og derfor "ble synden stor" (överflödade), ble sterkere, som siste del av verset viser. Det er dette Paulus taler om her. Mange har villet legge en annen mening i dette, enn det som ligger i apostelens egne uttrykk. De sier: Meningen er ikke at synden, men bare synds-erkjennelsen skulle bli større. En følge av at synden blir stor, blir selvsagt at en også lærer å kjenne syndserkjennelsen. Men det er ikke det Paulus har talt om her. Han sier jo klart og tydelig at "fallet skulle bli stort", og "der synden ble stor".

I første vers i neste kapittel lar han oss dessuten klart og tydelig forstå at her er det ikke tale om synds-erkjennelsen, men om at synden ble stor. Der sier han: "Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli større?". Han regner ikke med at noen skal ha oppfattet det han her taler om (v.20), som om det skulle gå på syndserkjennelsen. Og hele hans forklaring i sjette kapittel viser tydelig at det han har talt om her, det er at selve synden skulle bli stor, på grunn av loven. Som nylig sagt, blir selvsagt også en av følgene at en lærer å kjenne synden i seg. Men teksten vår taler om et langt mer sørgelig og tankevekkende forhold: Dette at selve synden gjennom loven skulle markere seg, og vokse. Og dermed at hverken rettferdighet eller helliggjørelse kunne komme gjennom loven.

For at vi bedre skal forstå lovens siktemål, må vi minne om at den virker på tre forskjellige måter: Først på samme måte som det verdslige sverdet: Med bud og forbud hindre den vantro verden i laster og ugjerninger, som de ville ødelegge seg selv og sine medmennesker med. Men denne virkning av loven tjener ikke til sjelers frelse, men er bare for det timelige livet.

For det andre tjener loven også til menneskers omvendelse, men da på en helt annen måte. Da virker den ikke til å hindre synden og bidra til vår rettferdighet, men tvertimot til at synden i oss bare reiser seg og bryter ut, til vi må gi opp oss selv og alle våre muligheter for å frelses, og søke vår frelse bare i Kristi forsoning. Dette var det viktigste målet for lovens virkning.

Det tredje er at den jo også tjener Guds barn. Dels som en hellig rettesnor for deres liv, som alltid viser oss hva som er ondt eller godt i Guds øyne. Den er en hjelp mot alle hjertets og djevelens bedragerier i disse spørsmålene. Dels er den også et speil, som alltid viser oss vår synd og urenhet, som ydmyker og tukter oss.

Men fordi Paulus her er opptatt med selve den store hovedlæren om frelse for syndere, så må han tale om hvordan det kan skje at synderen knuses, modnes og åpnes for bare nåde. Da er det ikke lovens verk å minske synden, men tvertimot å tvinge fram dens omfang, mangfoldighet og grufullhet. Og dette kan bare foregå på den måten som nå er omtalt, ved at først fler og fler av budene blir klarere og klarere for menneskene. Da skjer det at desto større blir også fallet og synden. For når friheten innskrenkes for en skapning som er "solgt under synden", under et overmektig forderv, så skjer fallene i synd i samme grad sterkere. Og jo mer lys dette mennesket får over Guds vilje, desto verre fortoner synden og overtredelsene seg for ham.

I tillegg til dette har vi det forhold som apostelen tar opp i kap.7:5-13. Der taler han om naturens ondskap, som er så stor at selve forbudet bare hisser til overtredelse. Paulus taler om "da budet kom", og sier at han kjente ikke begjæret, dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Og da, sier han, er det dette som skjer: "synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg". Det som skjer er jo at når mennesket opplever at det ikke kan oppfylle loven, så blir det bittert mot Gud og hans lov (kap.8:7). Luther sier: "så snart loven virkelig blir åpenbart for et menneske, så er der straks noen av disse "ulovlige" kreftene som reiser seg i mennesket. Disse kreftene hater selvsagt loven, som forbyr og plager menneskene. Så blir disse motstandskreftene forbitret og vrede. De reiser seg og øker i styrke. Altså er loven syndens kraft (1Kor 15:56), for den hisser og forsterker synden. Derfor kalles den også for "dødens lov", fordi den døder/dreper det gamle menneske når den har gjort synden større".

"Da er det overmåte viktig å vite", sier Luther videre, "at det er på denne måten en skal bruke loven. For et menneske som etter verdens målestokk ikke er en morder, en horkar eller tyv, men framstår som et virkelig fromt menneske, han ville gjerne sverge på at han virkelig er rettferdig og from. For djevelen har forblindet og befestet seg i ham, så han ikke hverken ser eller kjenner sin synd, sin nød og sin fortapthet. Derfor lever han i denne innbilning, bygd på sine gode gjerninger og fortjeneste. For at en slik helgen skal bli gjort myk og liten, så han erkjenner sin fortapthet og fordømte tilstand, har vår Herre Gud ikke noe annet middel som duger, enn loven. For loven er den rette klubbe eller hammer, det rette tordenslag og Guds vredes øks, som hugger inn, slår ned til jorden og knuser de blinde og forherdede hyklerne.

Dette er altså lovens eget og mest betydningsfulle verk, som den må få lov å utrette. Dette er den da også først og fremst sendt til, av Gud. Den skal forskrekke og vekke opp folket, på samme måte som Israels barn ble forskrekket av lyn, torden, og lyden av basuner ved berget Sinai, da de fikk loven. På denne måten rydder loven vei for nåden. For Gud er Gud for de som er elendige, bedrøvet, fattige, nedtrykte, og fortvilte. Til disse kommer Gud med sitt egentlige verk, det som er hans egen natur, hans eget vesen: Han opphøyer de elendige, metter de som hungrer, trøster og beriker de fattige og elendige, gjør syndere rettferdige, døde levende, de fortvilte og fordømte salige" (Luthers forklaring til Gal 3:19).

Men loven får dessverre ikke forøke synden og nøden på denne måten, hos alle som omgås med loven. Loven har alltid to slags disipler: Selvrettferdige gjerningskristne - og fortvilte syndere. De førstnevnte er de som blir opptatt med hva de skal gjøre, blir "aktive kristne" som det heter. De har ikke møtt lovens åndelige krav, men er som fariseeren i Luk 18:1-12. De har "tilpasset" loven, tatt ut deler av loven som passer dem. Deres fred og trygghet bygger, - ofte ubevisst -, på deres store avstand fra de åpenlyst store synderne. Og de takker Gud, og gir ham all æren for at de ikke ligger i synden, og for hele sitt liv og virksomhet. Deres indre liv har ennå ikke måtte stå til rette overfor Den Hellige Gud.

Slik foregår det hos de menneskene som opptrer som alvorlige kristne, men med all kraft kjemper mot denne Paulus's lære om at loven virker at fallet blir stort, og synden levende. De vet ikke at deres kristendom bare betyr at loven ennå ikke har fått gjøre sitt rette verk hos dem. Ennå har den ikke fått angripe deres indre ondskap. De har bare, som fariseerne, vært opptatt med visse sider av loven, vært opptatt med "tjenesten", med "virksomheten". Derfor er dette forholdet, hvordan loven har fått virke i et menneske, et helt avgjørende tegn som skiller, på den ene siden: de som bare bekjenner seg og lever som kristne - og på den andre siden: de som er kristne.

Men hva er det vi sier? Skal loven ikke hindre synden, men tvertimot bare øke den? Skal en ikke tale til lettsindige mennesker med lovens ord, og da i den hensikt at de må leve etter den, leve et bedre liv? Skal de derved tvertimot bli mer syndige? Skal en ikke med loven straffe, f.eks. en som er uærlig, en trettekjær o.s.v., i håp om at de skal avlegge synden? Svar: Hvis dette virkelig er lettsindige mennesker, enten uomvendte verdens barn som ikke bryr seg om hva synd er for noe, eller likeglade kristne mennesker som er blitt fristet bort fra sine hellige forpliktelser, så kan loven i begge disse tilfellene virkelig tjene til at det blir en positiv endring i deres liv.

Men hvis loven allerede har fått arbeide med dem, knust dem og dømt dem i samvittigheten, da blir det bare enda verre med dem når de møter loven. Da behøver de et annet ord som føder selve livet i dem, og gir dem den hjertelige tilliten, kjærligheten, lysten og kraften. Hvis det allerede er loven som arbeider på samvittighet og hjerte, da blir synden bare verre når loven treffer dem. Det er dette som ofte overrasker og bedrar oss, når endelig et menneske med alvor begynner å akte på Ordet og arbeide på sin omvendelse, at synden da bare blir ennå verre, slik at nå tar lystene og begjæringer virkelig fatt og driver dem, - noe de tidligere ikke har opplevd (Rom 7:5-13).

Kort sagt: Hvis et menneske ikke er kommet lenger enn at det fremdeles makter å gjennomføre det som det tror Guds ord forventer, så byd og pålegg ham alt det Gud krever i sin lov - ! Intet mindre! Og så lenge dette mennesket lykkes i å leve en tilfedsstillende kristendom, så lenge forblir det en gjerningskristen som ikke er knust. Men kommer så den dagen i dette menneskets liv at hele hans kristenliv mislykkes, når synden bare "blir overmåte syndig ved budet". Da mist ikke motet! Da har Gud begynt sitt verk i ham. Da skal han bli mer enn "et kristelig menneske". Da skal han bli født på ny. Og det skjer når han har gitt opp hele sitt arbeid med å omvende seg, og tar sin tilflukt bare til den uforskyldte nåden. Da blir han en kristen.

Men der synden ble stor, ble nåden enda større (sv: där synden överflödade, där överflödade nåden ännu mer). Du som nettopp er inne i denne bitre opplevelsen av at just når du virkelig ville bli en rett kristen, gudfryktig, lydig og ren, så har du virkelig fått se hvordan synden hersker i livet ditt. Ja, hersker og bryter ut i syndige gjerninger. Synden flyter over sine bredder! Til deg taler Ordet: Fortvil ikke! "Der synden ble stor, ble nåden enda større". Sterk og brennende i Ånden taler Paulus her om nådens overmektige regjeringsmakt, når den får slippe inn hos en synder. Av uttrykkene i grunnspråket ser vi hvordan Paulus presser språket til det maksimale, og drar to ord, som begge står for overflod, sammen til ett, for å gi uttrykk for det overstrømmende i nåden. De ordene gr.språket bruker her om nåden sier egentlig: "flyter over målene", eller "overmåte overflytende", "overflod" (se Mark 7:37, 1Tim 1:14, 2Kor 7:4).

Allerede i v.15 har han talt om hvordan nåden er blitt "overmåte rik", fløt ut over (eperisseuse -sv.överflödade), og dekket over all den skade vi har fått ved Adam. Og her føyer han så ennå et ord til, som antyder at der hvor synden har strømmet over, der strømmer nåden ennå rikeligere over den igjen (hypereperisseuse). Dette at nåden slik uovervinnelig strømmer til, sier han, det skjer ikke når du opplever at synden din ikke er så stor, men just når synden blir veldig stor - overmåte stor, og "strømmer over". Derfor må loven få komme til og gjøre synden stor og heslig, for at Guds nåde skal få bevise sin uovervinnelige makt.

Der skylden er veldig stor, der blir det å motta tilgivelse for den, en større nåde - enn om skylden hadde vært mindre (konf.Luk 7:41-42). Men det vi her taler om gir ingen trøst til de frekke, lettsindige synderne som forakter Guds lov, og fritt kaster seg ut i synden og urettferdigheten. For apostelen taler uttrykkelig om dem som, stilt overfor loven, har fått oppleve hvordan "synden ble stor". Der, sier Paulus, "der ble nåden større".

En sjel kan få erfare så grufullt hvordan synden herjer, at han er nær ved å fortvile. Hjertet skriker som Sal 38:9: "Jeg er kald og stiv og aldeles knust. Fordi mitt hjerte stønner, må jeg skrike ut" (Sal 38:9). Da er dette mennesket fullstendig rådløs. Men det er ikke Gud - ! Da er nettopp hans time kommet. Da taler han til deg: Vil du nå erkjenne at du er gått fallitt på din egen kristendom, eller din egen moral, og bare overgi deg betingelsesløst til meg? Da skal du få lære hva nåde er. "Da skal du komme din ferd i hu og skamme deg, og ikke mer opplate din munn for din skams skyld, når jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren Herren" (Esek 16:63). En synder som har opplevd dette, vet litt hva det vil si at "der synden ble stor, der ble nåden større".

21: Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.
Likesom. Her forkynnes på nytt hvordan Gud har besluttet å frelse menneskene. Det var Guds store råd og hensikt at synden skulle bli stor gjennom loven, for at nåden skulle få den prisen at den alene - uten noen bistand fra vår side, nei, nåden alene - skulle herske til evig liv, likesom synden hersket ved døden. Foran har vi forklart hva det vil si at "synden har hersket ved døden". "Evig liv" er her satt opp som motsetning til "døden", som her ikke bare betegner den legemlige døden, men alt, både det timelige og evige onde, som er syndens lønn. At synden hersker ved døden, er også mer enn sterkt nok bevist gjennom vår egen erfaring. Men nå sier altså Paulus at likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv.

Ved rettferdighet. Hvilken rettferdighet Paulus tenker på i denne teksten, det har han grundig nok forklart tidligere. Han har gjentatt uttrykkene "én manns rettferdige gjerning", "ved den enes lydighet". Dette er den eneste fullkomne rettferdighet som oppfyller Guds hellige lov, og tilfredsstiller hans rettferdighet. Utelukkende gjennom denne rettferdigheten hersker nåden over alle de troendes synder.

Til evig liv. Nåden skal herske og regjere slik at syndere, som hver eneste dag bare fortjener den evige død, skal få evig liv. Dette skjer bare gjennom den fullkomne Guds rettferdighet. Men om noen skulle komme i tanke om at dette skulle være vår egen rettferdighet, så tilføyer Paulus, for å gjøre det ennå klarere: ved Jesus Kristus. Glemmer vi dette, at vi har all denne nåde utelukkende ved Jesus Kristus, da er det snart slutt både på troen og tilliten. De mest hellige mennesker er bedratt, hvis de glemmer at all nåde, all rettferdighet og alt liv har vi bare i Jesus Kristus. To ganger i dette kapitlet har Paulus gjentatt disse ordene: "ved den ene, Jesus Kristus", "ved Jesus Kristus". Dermed vil han si: Med all vår rettferdighet er vi fortapt. Se ikke på deg selv, om du vil tro Guds nåde. Det er bare i Jesus Kristus vi har "nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom", som hersker over alle våre synder.

Slik har Paulus her innprentet at bare ved Kristi rettferdighet skal vi få nåde og evig liv. Legg merke til hvor likt apostelen begynner og slutter sin framstilling av læren om rettferdiggjørelsen. Han begynner i kap.1:17 med budskapet om at Kristi evangelium er en Guds kraft til frelse, fordi Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Og her slutter han nå med å forkynne at nåden hersker ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

I dette 21. verset sammenfatter Paulus på den skjønneste og mest slående måte alt det han hittil har lært oss i dette brevet, om frelse for syndere. Etter at han i kap 3:21-22 kortfattet har forklart hva "Guds rettferdighet" innebærer, fullfører han i dette kapitlet denne viktige læren, ved den herlige sammenlikningen av Adam og Kristus. I dette siste verset forkynner han igjen samme budskap, ved å sammenlikne måten synden og nåden hersker på.

Synden har et regjerende herredømme over alle Adams barn. Syndens makt skildres som måten en diktator regjerer på, og som ingen kan unndra seg. Synden "hersket", sier han. På samme måte, sier han, skal nåden "herske". Men med den forskjell at nåden skal herske som et overherredømme, d.v.s. over mennesker som ennå har synd i seg, hvor også "synden blir stor". Slik skal nåden gjelde mye sterkere enn, og over, alle synder. Og hva er det så som skal være grunnlaget for at nåden skal herske slik? Kan det være en Guds godlynte ettergivelse av lovens krav? Nei, sier Paulus, utelukkende "ved rettferdighet". Gjennom et lovmessig oppgjør. Gjennom en så fullkommen "lydighet" at den oppfylte alle Guds krav.

Nåden kunne ikke, og måtte ikke frigi lovlig dømte fanger, uten at en fullt gyldig løsepenge var lagt fram. Nåden tramper ikke over den fullkomne rettferdighet Gud krever gjennom loven. Nei, "nåden skal herske ved rettferdighet"! Ved denne, Jesu Kristi rettferdighet skal nåden også virkelig regjere, "herske". Over hva? Paulus stiller nåden opp mot "synden". Nåden skal herske - over synden.

Apostelen sier her at nåden hersker, og har et rike, en makt til alle synderes bestandige tilgivelse. Adams syndige natur bor ennå i vårt kjøtt, og bryter dessverre også i vårt liv ut i syndige tanker, ord og gjerninger. Men om vi da tenker at nå må vel Gud være blitt vred, og forkaster oss, så er det slett ikke det som skjer. Nei, nåden gjør at på grunn av den fullkomne rettferdigheten, så blir alt dette tilgitt, og vi får bli i Guds nådepakt. Dette er nåderiket som hersker over synden. Luther sier: "At nåden hersker, betyr at den utgjør et rike som er mektigere over oss enn all synd, all vrede og alt ondt. Dette ordet har aldri noen gjerningskristen forstått. Hjertene deres har samme innstilling som mitt da jeg var i samme situasjon: Når deres kristenliv var vellykket, så hadde de nåde. Men når de syndet, falt, eller kjente synden i seg, så svektes nåden i samme takt, og kunne forsvinne. Og så måtte de gjenvinne den med et bedre kristenliv. De hadde jo heller ikke grunnlag for å tenke annerledes. Men dette kan jo ikke kalles et nåderike som hersker over gjerningene, men et gjerningsrike som hersker over nåden".

Men så sier apostelen her at nåden skal herske over gjerningene, - til og med "der synden ble stor". Lovet være Guds evige barmhjertighet! Vi har et nåderike som hersker over gjerningene, til og med "til evig liv". Og alt dette: bare ved den ene, Jesus Kristus, - like sikkert som at vi har synden og døden ved den ene.
Dette er summen av dette store og trøsterike budskapet. Hele kristenlivet står eller faller med denne lære. Likeså all nåde i hjertet, all kraft, all helliggjørelse, all trøst og salighet i livet og i døden. La oss så alle be at dette aller viktigste hovedpunkt i Guds evangelium, for Guds barmhjertighets skyld mer og mer må bli åpenbart og bevart i våre hjerter, mot alle indre og ytre fristelser! Amen.

Sluttkommentar:
 
Joh. 13. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud.
16. 28 Jeg er utgått fra Far og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Far.

Vi var fordømt, fortapt og håpløse. Men Jesus var det motsatt, han var fri fra synd, mørke og død. Han var utgått i fra Faderen med hans «balast» som gjorde han «uovervinnelig»!
 
Relaterte linker: 
http://janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Johannes-aapenbaring http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-195-1000-ars-riket.html http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-73-er-faderen-og-jesus-den-samme.html http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-29.html http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-19.html http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-97-er-jesus-en-engel-hadde-jesus-en.html http://blog.janchristensen.net/2012/01/nr-317-ezekiels-tempel-under-1000-ars.html http://blog.janchristensen.net/2013/01/nr-533-etter-jeg-forkastet.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=linjene-i-esekiel-40-48 http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=israel-guds-oyensten http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=himmelen
http://blog.janchristensen.net/2015/12/nr-1329-jesu-kristi-herredmme-er.html