Tidligere Vågå-ordfører Rune Øygard var gjennom flere år en av Norges mest populære Ordfører. Nå dømt som overgriper, hvorfor så ingen det før? Er det med Keiserens nye klær vi alle går med mer eller mindre? Det er den følelsen en får!
Jeg tar ikke stilling her i denne artikkel til Rune Øygard om han var skyldig eller ikke og hvilken straff han skulle fått etc. Bare konstaterer at her var det en mega profilert person som i to rett instanser er dømt som en overgriper. Men var det ingen som merket noe på forhånd, og ble trodd? Vi trenger så mye mer å bli føre var! Jeg har advart mot flere forkynnere og kristen ledere. Bl.a. Pastor Jan Hanvold som er gjengift som en kristen og da etter Guds ord lever i hor. Det vil komme mange sikkert om noen år å takke meg at jeg advarte – på forhånd! Men det spiller ingen rolle, jeg vet hva Guds ord sier, det forholder jeg meg til og lar det være min rettesnor i liv og lær.
Keisernes nye klær av Forfatteren H. C. Andersen
For mange år siden levet der en keiser som var så glad i vakre, nye klær, at han lot alle sine penger gå til stas og pynt. Gikk han i teatret, tok han sig en kjøretur eller holdt han revy over sine soldater, moret disse ting ham egentlig ikke; han gjorde det bare for å få vist frem sine nye klær. Han hadde et sett tøi for hver time på dagen, og han brukte ikke, som andre konger, sin tid til å granske statssaker, men til å bytte klær.
Det kom ofte fremmede på besøk til den store, muntre by som han hadde sin residens i. En dag kom det to bedragere, som gav sig ut for å være vevere, og sa at de var i stand til å veve det deiligste tøi som tenkes kunde. Og det var ikke bare det at mønsteret var så vakkert og farvene så ualmindelig skjønne, nei, tøiet hadde også den forunderlige egenskap, at klær som man sydde av det, blev usynlige for alle de mennesker som var uduelige i sine embeder eller også utilladelig dumme.
«Det var nogen herlige klær,» tenkte keiseren. «Når jeg bærer de klærne, får jeg altså greie på hvem som er duelig til sitt embede, og hvem som ikke er det; jeg blir i stand til å skjelne mellem de kloke og de dumme. Det tøi må veves med en gang.» Så gav han de to bedragere en hel del penger på forskudd, forat de straks kunde ta fatt på sitt arbeide.
De satte op to vever og lot som om de arbeidet; men de hadde ikke det minste grand på veven. Fort vekk forlangte de den fineste silke og den prektigste gulltråd; men det puttet de alt sammen i sin egen pose og arbeidet bare med de tomme vever til langt på natt. Da en tid var gått, fikk keiseren lyst til å vite hvor langt de var kommet med tøiet. Men ved å tenke på, at den som var dum eller uduelig, ikke kunde se det, blev han litt underlig til mote. Naturligvis tvilte han ikke på sig selv i det stykke; men det kunde allikevel være nokså hyggelig å prøve med en annen først. Hele byen visste jo hvilken forunderlig kraft tøiet hadde, og alle var de svært opsatt på å få vite hvor uduelig eller dum naboen var.
«Jeg vil sende min gamle, ærlige minister til veverne,» tenkte keiseren; «han skjønner best om tøiet tar sig ut, for han har god for stand og er en dyktig embedsmann.»
Så gikk den gamle, skikkelige minister inn i salen hvor de to bedragerne satt og arbeidet med de tomme vever. «Gud bevare mig vel!» tenkte den gamle minister og spilte op øinene; «jeg kan jo ikke se noget!» Men det sa han ikke. Begge bedragerne bad ham å komme nærmere. De pekte på den tomme vev, og spurte om det ikke var et vakkert mønster og herlige farver. Den stakkars gamle minister spilte op øinene ennu mere; men han kunde ikke se noget, for der var ingen ting. «Herre Gud!» tenkte han, «skulde jeg virkelig være dum? Det hadde jeg aldri trodd. Eller skulde jeg være uduelig som embedsmann? Nei, det er nok best jeg later som om jeg ser tøiet.»
«Nå, hvordan liker De det?» spurte den ene av veverne. «Å, det er vakkert, aldeles bedårende,» sa den gamle minister, og lot som han så på det gjennem brillene. «For et mønster og slike farver! Ja, jeg skal si til keiseren at jeg finner det aldeles nydelig.» «Det gleder oss,» sa begge veverne. Så gav de sig til å nevne de forskjellige farver ved navn og forklare det merkelige mønster. Den gamle minister hørte godt efter, forat han kunde si det samme når han kom inn til keiseren.
Bedragerne forlangte nu flere penger, og mere silke og gulltråd til vevningen. De stakk alt i sine egne lommer. På veven kom aldri en trevl, og de blev ved som før å veve på den tomme vev. Litt senere sendte keiseren en annen skikkelig embedsmann som skulde se hvordan det gikk med veven, og om tøiet snart var ferdig. Det gikk med ham som med ministeren; han så og så, men kunde ikke se noget.
«Er det ikke et vakkert tøi?» sa begge bedragerne, og de pekte ut og forklarte det deilige mønster, som slett ikke var der. «Dum er jeg ikke,» tenkte mannen; «så må jeg altså være uduelig som embedsmann. Det var da høist merkelig! Men det er nok best å låte som ingenting.» Og så roste han tøiet som han ikke så, og sa at han aldri hadde sett et så vakkert mønster og slike deilige farver. Da han kom tilbake til keiseren, forsikret han at tøiet var vidunderlig. Hele byen talte ikke om annet.
Nu fikk keiseren lyst til selv å se tøiet, mens det ennu var på veven. Ledsaget av en hel skare utvalgte menn, deriblandt de to gamle, skikkelige embedsmenn, gikk han til de to bedragerne, som stadig vevet av alle krefter uten tråd eller trevl. «Ja, er det ikke storartet,» sa begge de skikkelige embedsmennene. «Har Deres Majestet nogensinne set slikt et mønster og slike farver?» Og de pekte på den tomme veven, for de trodde at andre kunde se tøiet. «Men hvad i all verden ...!» tenkte keiseren forferdet; «jeg ser jo ingen ting. Er jeg dum, eller duger jeg ikke til å være keiser? Det var da det verste som kunde hende mig!» Men han nikket allikevel tilfreds, så lenge på den tomme vev og sa: «Tøiet har mitt aller høieste bifall!» Hele følget stirret og stirret. De så naturligvis heller ikke noget, men sa som keiseren at det var et usedvanlig vakkert stoff. De nevnte for ham at han burde innvie de nye klær ved den store prosesjon som snart skulde finne sted. Og sig imellem snakket de om hvor herlig tøiet var, og alle var de så inderlig fornøiet med det. Keiseren gav bedragerne ridderkors å pynte sig med og titel av vevejunkere.
Den siste natt før den store prosesjon skulde finne sted, satt begge bedragerne oppe og hadde tendt en masse lys. Folk kunde nok se at de hadde det travelt med å få keiserens klær ferdige. De lot som om de tok tøiet av veven, de klippet med store sakser i luften, de sydde med nål uten tråd, og da det blev dag, sendte de bud at klærne var ferdige. Keiseren kom, fulgt av sine fornemste kavalerer. Bedragerne fikk det nu travelt med å vise frem de forskjellige klædningsstykker som slett ikke eksisterte, roste dem i høie toner, og sa at de var så fine som spindelvev og så lette at man ikke kunde merke at man hadde dem på, og det var nettop det fine ved saken. Alle kavalerene sa ja og amen; men de så jo ikke noget, for der var ikke noget å se.
«Ja, så vil Deres keiserlige Majestet kanskje behage å ta Deres klær av,» sa bedragerne, «så vi kan iføre Dem de nye borte ved det store speil?» Keiseren klædde da av sig, og bedragerne lot som om de hadde på ham de nye klær, stykke for stykke. Til sist lot de som de bandt fast noget bak; det skulde likesom være slepet. Keiseren snudde og vendte sig foran speilet. «Nei, så utmerket som det nye tøiet sitter, og som det klær Deres Majestet!» sa alle sammen. «A, for et mønster! A, slike farver! Ja, det er en kostbar drakt!» Nu meldte overceremonimesteren, at de som skulde bære tron himmelen over keiseren i prosesjonen, stod utenfor døren med den.
«Ja, jeg er jo fullt ferdig,» sa keiseren. «Sitter ikke drakten briljant?» Så snudde og vendte han sig ennu en gang foran speilet for å vise at han riktig så på stasdrakten. Kammerherrene som skulde bære slepet, løftet det likesom op fra gulvet og lot som om de bar det; de torde naturligvis ikke la nogen merke at de ingen ting så. Så gikk keiseren i prosesjonen under den gilde tronhimmel, og folk på gatene og folk i vinduene snakket i munnen på hverandre: «Nei, så makeløse klær! Å, for et vakkert slep! Det sitter nydelig!» Der var ikke en som torde være ved at han slett ikke så noget; for da måtte han jo enten være dum eller uduelig i sitt embede. Aldri hadde keiserens klær gjort slik lykke.
«Men han er jo splitter naken!» sa et lite barn.
«Herre Gud, hør hvad det uskyldige barnet sier!» sa faren. Og så gikk det som en hvisken fra munn til munn hvad barnet hadde sagt. - Til sist ropte alle: «Keiseren er jo splitter nakenl»
Keiseren kvakk formelig til, for han syntes de hadde rett; men han tenkte som så: «Nu gjelder det å holde ørene stive så lenge prose: sjonen varer.» Og så gikk han enda strunkere, og kammerherrene gikk bakefter og likesom bar slepet. (sitat slutt).
Hvor ille eller hvor godt står det til?
Menigheten i Laodikea ble oppfordret til en ting fremfor noe annet, det var å få øyensalve:
Joh. Åpenb. 3. 18 så råder jeg dig at du kjøper av mig gull, glødet i ild, forat du kan bli rik, og hvite klær, forat du kan klæ dig i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbaret, og øiensalve til å salve dine øine med, forat du kan se!
Det er alt for mye sødme i dagens forkynnelse. Ikke hva vi trenger for å utvikle oss sunt og bli istandsatt til all god gjerning som vi skal bli som troende.
2Tim 2:21 Holder da nogen sig ren fra disse, da vil han være et kar til ære, helliget, nyttig for husbonden, rede til god gjerning. 2Tim 3:17 forat det Guds menneske kan være fullkommen, duelig til all god gjerning. 2Tim 2:20 Men i et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også kar av tre og ler, og nogen til ære, andre til vanære. 2Tim 2:2 og det som du har hørt av mig i mange vidners nærvær, overgi det til trofaste mennesker som er duelige til også å lære andre!
Vi «mister» det Gud har for oss ved dagens amputerte og feilslåtte forkynnelse og undervisning!
Sluttkommentar:
Har tenkt litt på fariseeren og de skriftlærde i det siste. Fariseernerne startet som en vekkelsesbevegelse og endte opp som motstander av Jesus og de første kristne. Hva var grunnen? Flere. en av dem var at de tok feil i noen «småting» som gjorde at de hatet Jesus som påpekte dette. Det var bl.a. var at fariseerne trodde på, og levde etter «fedrenes overleveringer», altså den muntlige loven som stammet fra Moses.
Jesus var motstander av den muntlige loven, og mente at fariseerne heller burde legge vekt på kjærlighet til Gud, og kjærlighet til mennesker – nestekjærlighet. Den muntlige loven sa nettopp en god del om renhet, noe som fariseerne tok alvorlig. Derfor var å hjelpe for eksempel spedalske, kvinner eller andre «urene» ikke aktuelt for fariseerne.
Apgj 7:51 I hårde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den Hellige Ånd imot, som eders fedre, således også I.
Hvordan kunne dette gå til? Gud åpenbarer alltid nye sider, men hva skjer? Enn vil heller holde fast i det gamle og det som er ubibelsk. Enn å bøye seg for Gud og hans ord. Det er «nye» sannheter vi forkynner som ikke blir godtatt i Smyrna Oslo. Men sjekk om det stemmer med skriften, det er det eneste jeg ønsker og setter som norm for alt hva vi holder på med og lærer andre.
Apgj 17:11 Men disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika; de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det blev sagt dem.
Det er noe som vi aldri må komme bort i fra eller glemme. Det er å studere skriftene jevnlig og daglig. Regelmessig og strukturert. Ta for oss alle bøkene i bibelen og alle sider ved kristenlivet, at alle sannheter tåler vi å høre og ta imot!
Apgj 20:27 for jeg holdt ikke noget tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.
Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2011/11/nr-282-jakobs-kamp-med-gud-et-forbilde.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-210-siktemalet-med-var-helliggjrelse.html http://blog.janchristensen.net/2012/12/nr-516-ha-meg-som-forbilde-som-jeg-har.html http://janchristensen.net/master_lene_solvang.pdf http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=aandelige-og-naturlige-lover
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar