Nr. 370: ALLE NAVNKRISTNE, UGUDELIG OG SOM UNNLATER Å TA IMOT JESUS VIL GÅ FORTAPT FOR DERNEST Å BLI TILINTETGJORT DA DET ER KUN GUD FADER – DEN EVIGE GUD – SOM HAR UDØDELIGHET!

Nr. 370: ALLE NAVNKRISTNE, UGUDELIG OG SOM UNNLATER Å TA IMOT JESUS VIL GÅ FORTAPT FOR DERNEST Å BLI TILINTETGJORT DA DET ER KUN GUD FADER – DEN EVIGE GUD – SOM HAR UDØDELIGHET!

Alle som ikke tar imot Jesus Kristus vil gå fortapt og bli utslettet og tilintetgjort av Gud Fader da han er den eneste med udødelighet!

1. Tim. 6. 16 han som alene har udødelighet, som bor i et lys som ingen kan komme til, han som intet menneske har sett eller kan se; ham tilhører ære og evig makt. Amen. Dette er et bibelstudium som tar for seg helvete, og stiller spørsmål til tradisjonen som lærer at ikke-troende skal bli pint der til evig tid. Dette er helt klart gyldige spørsmål å stille seg. Dette handler om hvordan vår Gud er, og hva Han ser på som rettferdig. Vi lærer vår Gud bedre å kjenne ved å studere et slikt tabubelagt emne. For å finne ut av disse tingene må vi hoppe inn i skriftene, dykke dypt og se hva de forteller oss. Innholdsfortegnelse Del 1 – Introduksjon •1.0 – Forord Del 2 – Gjennomgang av klassiske «helvete» vers •Luk 16:19-30 •Matt 25:46 •2.Tess 1:9 •Hebr 6:2 •Mark 9:47-48 •Matt 5:22 •Åp 20:10 •Åp 20:12-15 •Åp 14:10-11 Del 3 – Andre argumenter •3.0 – Død VS liv •3.1 – Noen gyldige problemstillinger •3.2 – Fire bibelske hensyn å tenke over •3.3 – Rettferdig dom •3.4 – Kort sammendrag av det Jesus og apostlene lærte •3.5 – «Hvorfor jeg tror på helvete» •3.6 – Kirkens stille emne •3.7 – Er læren om den udødelige sjel løgn? •3.8 – Hva jødene trodde på Del 4 – Avslutning 4.0 – Den rensende ilden Del 1 – Introduksjon 1.0 – Forord Dette er som sagt et meget viktig studium som kommer til å gi oss større kjennskap til Gud, hans karakter, rettferdighetssans, nåde, kjærlighet, straff med mer. Det er viktig at du leser dette studiet med et åpent sinn, og at du prøver alle mine argumenter opp mot bibelen. La oss alle prøve våre meninger og tradisjoner mot Guds Ord. Tåler de å prøves? Jeg vet ikke om du har tenkt nøye igjennom konsekvensene av vårt tradisjonelle syn på helvete. Vi snakker om en evig smerte. Evig! Før vi ser på alternativer, bør vi vite hva den tradisjonelle læren forteller oss. Kort fortalt blir de som ikke har tatt imot Jesus som sin Herre og frelser dømt til evig pine i helvete. Der skal de bli pint til evig tid, gjerne i flammer og med grillspyd som tilbehør, noe de mener Gud syns er rettferdig. Vi klarer vel alle å se for oss dette fra en eller annen tegnefilm, hvor djevelen løper løs i flammene og stikker de fortapte i rompen med en høygaffel. Det finnes også endel mer makabre bilder og tanker om hva helvete kan bestå av (mrk. «Dantes Inferno»). Dette ovenfor nevnte synet får meg også til å tenke på Det ondes problem. Dette går kort utpå hvordan det kan finnes en Gud som er allmektig (2.Mos 6:3), han er selve kjærligheten (1.Joh 4:8; 16) i fullkommen forstand, og at det fremdeles kan være så mye lidelse og nød i verden? Med helvete og evig pine friskt i minnet blir det Det ondes problem på steroider! Hvordan kan en slik Gud pine mennesker til evig tid? Harmonerer dette med hva bibelen lærer om Ham? Martin Luther snakket om en side av Gud som han ikke forstod, han kalte den Guds venstre hånd. Denne siden av Gud klarte han ikke å få til å stemme med at Gud er kjærlighet, hans rettferdighetssans og nåde. Spørsmålet innledningsvis blir da: Hvilken bibelgrunnlag finnes det for et slikt syn? Del 2 – Gjennomgang av klassiske «helvetes-vers» For å gjøre denne artikkelen oversiktlig kommer jeg til å ta for meg en gjennomgang av de klassiske «helvetesversene» – vers for vers. Ved hvert vers vil jeg legge frem den klassiske tolkningen. Deretter ser vi på versene igjen, men fra en annen vinkel. Viktig oppklaring før vi setter igang – tre «helveter» oversatt som ett Vil også helt i begynnelsen av dette studiet komme med en liten, men særdeles viktig oppklaring. Ordet som er oversatt helvete (hell i engelske bibler) i norske bibler kommer fra fire ulike ord i grunntekststene, det er dermed ikke rart at det er blitt endel forvirring omkring læren om Helvete. De fire forskjellige ordene gir tre ulike meninger. 1) De to første ordene er Sheol og Hades. Det Hebraiske ordet sheol, brukt i det gamle testamentet, har den samme betydningen som hades, et av de greske ordene oversatt helvete i det nye testamentet. Anchor Bible Dictionary forklarer betydningen av begge ordene: «The Greek word Hades … is sometimes, but misleadingly, translated «hell» in English versions of the New Testament. It refers to the place of the dead … The old Hebrew concept of the place of the dead, most often called Sheol … is usually translated as Hades, and the greek term was naturally and commonly used by jews writing in greek» (Kilde: 1992, Vol. 3, p. 14 «Hades, Hell»). Både sheol og hades refererer til graven. En sammenligning av en gammeltestamentlig og en nyetestamentlig passasje bekrefter dette. Sal 16:10 sier, «Du overgir meg ikke til dødsriket [sheol], du lar ikke din trofaste tjener gå til grunne.» I Apg 2:27 siterer apostelen Peter dette verset og viser at dette er en referanse til Kristus og hvor Han gikk når Han døde – Ånden Hans returnerte til Gud (Luk 23:46, Høy 12:7), Kroppen hans ble plassert i en grav som tilhørte Josef av Arimitea. Disse to passasjene viser oss at Hades er det samme som Sheol, og at Jesu kropp ikke gikk til grunne i graven fordi Gud reiste Ham opp derfra. Mange skriftsteder som bruker oversettelsen helvete i King James versjonen snakker bare om graven, stedet hvor alle, uansett urettferdig eller rettferdig, går når de dør. Det hebraiske ordet sheol er brukt 65 ganger i det gamle testamentet. I den engelske King James utgaven er ordet oversatt til «grave» 31 ganger, «hell» 31 ganger og «pit» 3 ganger. Det greske hades er brukt 11 ganger i NT. I King James oversettelsen brukes oversettes hades til «helvete» (eng. «hell») ved alle tilfeller utenom ett. Unntaket finner vi 1.Kor 15:55, hvor det er oversatt «grave» på engelsk (grav i norsk KJV, og død i de fleste andre). I den Nye King James oversettelsen brukte oversetterne bare like så greit det originale greske ordet Hades ved alle 11 tilfellene. Det gjenstår nå å nevne de to andre ord som oversettes helvete i Det Nye testamentet. 2) Det tredje ordet er tartaroo, som bare er brukt én gang i Bibelen (2.Pet 2:4). Det skal sies at dette ordet oversettes som avgrunnen i de fleste norske oversettelser, men oversettes «hell» i den engelske King James oversettelsen. Dette ordet refererer i 2.Pet 2:4 til det sted hvor de falne engler er holdt i fangenskap inntil deres dom. The Expository Dictionary of Bible Words forklarer at tartaroo betyr «å holde noen i tartaros» og at «Tartaros var det greske navnet for den mytologiske avgrunn hvor de opprørske guder ble oppbevart» (Kilde: Lawrence Richards, 1985, «Heaven and Hell»). Peter brukte denne referansen til den daværende mytologien for å forklare på en forståelig måte at de engler som hadde gjort opprør ble «holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen.» Ordet Tartaroo er ifølge Bibelen kun anvendelig for falne engler – ikke mennesker, og det nevnes heller ikke her noe om evig pine. 3) Det fjerde ordet som er oversatt til helvete i Bibelen er Gehenna. Dette ordet refererer til en straff for de ugudelige – men dog ikke på samme måte som tradisjonen og menneskers fantasi har funnet ut hva straffen skal gå utpå. Gehenna refererer til en dal like utenfor Jerusalem – Hinnomdalen (Jos 18:16). På Jesu tid var denne dalen det vi idag vil kalle for en søppelfylling. Et sted hvor alt søppel, skrot og drit ble kastet for deretter å bli fortært i den ilden som konstant brente der. Skrottene av døde dyr og kroppene til enkelte forhatte kriminelle ble kastet der for å bli brent. Jesus brukte dette bestemte historiske sted, og det som foregikk der, for å hjelpe oss og dem til å forstå hvilken skjebne som ventet dem som ikke omvendte seg i fremtiden. Luk 16: 19-30 – Lignelsen om Lasarus og den rike mannen Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. Far Abraham, ropte han, forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen. Men Abraham svarte: Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss. Da sa den rike: Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet. Men Abraham sa: De har Moses og profetene, de får høre på dem. Han svarte: Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg. Abraham sa: Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde. Bakgrunnskunnskap: Den rike mannen kledde seg i purpur, en farge som var av de mest sjeldne i den gamle verden, den var ofte forbundet med de velstående. Grunnen til at teksten ovenfor nevner den fineste lin, er at det refererer til undertøyet, noe bare de rikeste hadde råd til på denne tiden. Denne mannen hadde ikke bare undertøy, men undertøy av den fineste lin. «Utenfor porten» til den rike mannen lå Lasarus, noe som forteller oss at denne rike mannen hadde en stor eiendom. Lasarus lå utenfor porten i håp om å få «mette seg med det som falt fra den rikes bord», som er en billedlig måte å fortelle at Lasarus levde livet som en hund, en tigger. Han var blant de laveste på den sosiale rangstigen. Den rike mannen og Lasarus dør, Lasarus blir bært til «Abrahams fang» eller «Abrahams kjød» som noen oversettelser sier. Dette er en frase som ikke nødvendigvis representerer et sted, men et forhold. Å være nær til noens «fang»/»kjød» er en måte å fortelle at de er nær til den personen, og dens hjerte. I den gamle jødiske verden så de for seg at Abraham, deres stamfar, var den som skulle møte de rettferdige når de kom til himmelen. På en lignende måte som tradisjonen vår refererer til at Peter skal møte oss ved perleporten i himmelen. Jesus pratet til et jødisk publikum og brukte bilder som var kjent for dem. Vi ser at etter døden er tilstandene til Lasarus og den rike mannen reversert, nå er det Lasarus som er på toppen mens den rike mannen er nederst på rangstigen. Vi ser at den rike mannen er i smerte, han pines av en flamme som ikke dreper ham. Dette er som alle vet en lignelse, en av de mange Jesus fortalte. En lignelse (gresk παραβολή, parabole, sammenligning) eller parabel, er den art av litterær diktning hvor dagligdagse begivenheter og hendelser blir fremstilt som sinnbilder på høyere sannheter. Det viktige med en lignelse er hovedpoenget, alt rundt en lignelse er ikke poenget, men det er midler for å underbygge som får frem hovedpoenget. Her er en definisjon fra «the new interpreter`s study bible«: «The word comes from the Greek, but the Bible applies the Greek term to a broader range of literary forms (e.g., proverb, riddle, simile) than is currently common. In contemporary usage, most persons understand parable to be a brief narrative that forcefully illustrates a single idea. Often the narrative is in metaphorical rather than direct language, and the term is most often used with the «parables» of Jesus.»[/spoiler] Den klassiske tolkningen: Det er rimelig stor enighet om at helvete, uansett om du ser på det som et fysisk sted eller som en tilstand, er hvor de ugudelige skal pines til evig tid. Noen har en mer bokstavelig tolkning, og tror på en flammende ild som piner deg uten å drepe deg. Mens andre kommer ikke med så spesifikke karakteristikker om hvordan pinen skal være. De sier bare at det er en evighet uten Gud, og det er en pine i seg selv. Teksten ovenfor sier ikke dette, men den klassiske tolkningen har gått utpå at det skal være en kontinuerlig pine som skal fortsette i en evighet. Dette er også noe som tilsynelatende blir støttet av versene nedenfor. Noen teologer har tolket passasjen hvor Lasarus kan se den rike mannen, og motsatt bokstavelig. De tolker dette som at vi kan se de som er i Helvete. Den kjente filosofen og kirkefaderen Terullian sa i det 2.århundre e.kr at en av de tingene som var bra med himmelen var at man kunne se de ugudelige få sin straff i helvete. Noe lignende sa også Thomas Aquinas, en anerkjent teolog og morallærer fra 1200-tallet. Alternativ tolkning: Før vi begynner å tolke vil jeg nevne noen bibelske hensyn som vi kan ha i bakhodet idet vi leser teksten. •Dette er en lignelse, og alt av dens innhold skal ikke tolkes bokstavelig. Detaljer i historien må ikke sees på som bokstavelige sannheter, men som effekter som fremhever hovedpoenget. Vi kan si at «punshline»-setningen er hele greien, på lik måte som i en vits. (Kilde: Jesu Parables – Willmingtons book of bible lists) •Det er mange metaforer brukt i bibelen for å beskrive Guds endelig straff/dom. F.eks: mørke, ild, separasjon, sorg, gehenna(«helvete»= en avfallsplass utenfor Jerusalem hvor byens avfall ble brent i ilden). •De tre vanligste måtene Bibelen refererer til Guds endelige dom, er: Død, Ødeleggelse, og å gå fortapt (eng. perish) •Bibelen snakker noen ganger om ting som er «evig» i konsekvens, og ikke i tid. Disse fire hensynene vil jeg komme grundigere innpå senere i studiet, hvor jeg vil underbygge dem med bibelsteder og ved å trekke frem ord fra den greske grunntekst. Uansett. I teksten over ser vi at det helt klart er snakk om en forferdelig smerte som den rike mannen må igjennom, en smerte som virker uutholdelig. Det vi også ser er at han ikke kan komme seg utifra dette pinens sted. Men hvis vi skal holde oss til teksten så sier den ikke at dette er en evigvarende smerte. Når vi ser på dette som en lignelse, noe det er, vil det være dristig å lage en teologisk doktrine om livet etter døden utifra den. Hvis vi isåfall skal gjøre det må den være sterkt støttet av andre vers som bygger oppunder og harmonerer med resten av bibelens lære. Et gyldig spørsmål å stille seg selv vil jo være: Gjør den det? Hvis du leser denne lignelsen i kontekst av hele bibelen, er det da forenelig med at Gud er selve essensen av agape-kjærligheten (1.Joh 4:8), at han dømmer og straffer de ugudelige (ikke djevelen, han skal jo kastes i ildsjøen)(Åp 14:7, Åp 20:12-15), at han ikke ønsker at noen skal gå fortapt (2.Pet 3:19) , at Gud verken plager eller bedrøver menneskenes barn (Klag 3:32-33) og hans rettferdighet (2.Tess 1:5)? Samstemmer denne evige, konstante pinen med Guds natur, og det bibelen lærer oss? Hvis f.eks Tertullian har rett når han sier at en av de flotte tingene med himmelen er at vi skal nyte synet av de ugudelige som får sin straff. Samstemmer det med hvordan vi ved den hellige ånd har lært å kjenne kjærligheten? Vi erfarer jo det at desto mer kristus vinner skikkelse i oss, og vi vokser i Ham, så øker vår kjærlighet til mennesker. Vi elsker tilogmed våre fiender. Hvordan kan vi da sitte i himmelen, hvor vår kjærlighet er perfeksjonert, å kose oss over de andre sin evige pine. Det kan tilogmed være at det er en av våre venner vi ser der nede. Samstemmer dette med din rettferdighetssans? Hvis det ikke gjør det, hvor mye mindre tror du ikke det samstemmer med Guds perfekte rettferdighetssans? I denne lignelsen tror jeg absolutt det er et hovedpoeng Jesus vil frem til, og jeg tror dette hovedpoenget er det som kommer helt på slutten, nemlig: «Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.» Hvorfor tror jeg det? Fordi vi ser utifra konteksten at Jesus snakker til fariseerne. Vi ser at like før Jesus starter å fortelle lignelsen, begynner fariseerne å håne ham, dermed sier han til dem: «Dere vil gjerne fremstå som rettferdige i menneskers øyne, men Gud kjenner hjertene deres. Det som mennesker setter høyt, er avskyelig i Guds øyne. Loven og profetene hadde sin tid fram til Johannes. Fra da av forkynnes det gode budskapet om Guds rike, og alle trenger på for å komme inn.» Her ser vi noen av grunnene til at Jesus nevner de tingene han gjør i lignelsen. Fariseerene var selvrettferdige, de satte seg selv høyt, og Jesus viste at da kom de til å være «lave» etter døden, de minste skal jo være de største i himmelenes rike. Så forteller han dem at loven og profetene hadde sin tid fram til Johannes, det var DA den lovede Messias skulle tre frem (Dan 9:24-27), noe disse fariseerene ikke hadde fått med seg, dette tiltross for at de hadde lest og studert «Moses og profetene». Jesus var den etterlengtede Messias som skulle opprette Israels evige rike som aldri skulle ta ende (Dan 2:44). Han stod like foran dem og la ut om skriftene med stor visdom (Matt 6:2), de var vitne til at han stod opp fra de døde, slik lignelsen forteller oss i vers 30, men de trodde Ham allikevel ikke. Jesus fikk dermed rett; selv ikke en som var gjenoppstått fra de døde ville få dem til å tro. Hovedpoenget i lignelsen er altså at fariseerne ikke ville tro, selv ikke om en stod opp fra de døde, selv ikke engang om de leste «Moses og profetene». Matt 25:46 Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv. (Norsk bibeloversettelse fra 1930) Bakgrunnskunnskap: I 1930 bibeloversettelsen brukes det greske ordet kolasis/κόλασις for det norske ordet «pine», noe som vi snart skal se er en ukorrekt oversettelse. Men da er det alltid på sin plass å undersøke flere ulike kilder for betydningen av ordet kolasis. Blue letter Bible skriver at det betyr: correction, punishment, penalty. C.L. W. Grimms gresk-latinske leksikon (In Libros Novi Testamenti) skriver at ordet betyr: avstraffelse, straff, eventuellt forbundet med pine, og ifølge I. Bergs gresk-dansk ordbok: tuktelse, straff, tilrettevisning. Diplomingeniør Lars Berg, som skriver i sin bok Ingen Pine – bibelens budskap om straff og evighet at han har snakket med flere teologer om betydningen av dette ordet, hvor en av dem fortalte ham at «kolasis» kan bety så vel pine som straff, men at straff var det korrekte her. Han skriver videre på s.53 i boken sin at de andre hevdet bestemt at «kolasis» betyr straff eller avstraffelse og ikke pine. Ettersom diplomingeniør Lars Berg har gjort en så enestående jobb med å undersøke ulike oversettelser rundt dette ordet vil jeg skrive nærmest direkte av passasje i hans bok nevnt ovenfor. Hans skriver at i de aller fleste bibeloversettelser er ordet oversatt med straff. Det gjelder den nye norske ungdomsutgaven (ikke så ny for oss i dag siden boken ble utgitt i 1962), nynorsk-utgaven, professor Lyder Bruns oversettelse, den danske, den svenske, den engelske, den franske oversettelsen, en rekke tyske (han har selv sett åtte), fem forskjellige amerikanske oversettelser, den sveitsiske «Zürcher-bibel» og utvilsomt mange andre. Han skriver så at utenom den norske (1930 oversettelsen) kjenner han bare til tre utgaver som gjør bruk av ordet pine i Matt 25:46. Det er den katolske oversettelse av Det nye testamente til norsk, 1938, den alminnelige Luther-utgaven og en annen tysk utgave av Det nye testamente (Lic. Ludwig Thimme). Det greske ordet kolasis (κόλασις) forekommer ellers bare en eneste gang i det nye testamente – 1.Joh 4:18. Der er ordet i 1930-oversettelsen oversatt med straff. Det tilsvarende verb «kolazein» blir brukt to ganger i Det nye testamente, i Apg 4:21 og 2.Pet 2:9. På det første stedet blir det oversatt med å straffe, på det andre stedet med straff. Kolasis og Kolazein er således sjeldne ord i Det nye testamente. Men vi har imidlertidig en annen kilde å gå til. I Septuaginta, den jødiske oversettelsen fra hebraisk til gresk av Det gamle testamente, innbefattet de apokryfe bøker, forekommer «Kolasis» 16 ganger og «Kolazein» 23 ganger. Denne oversettelsen til gresk av Det gamle testamente var alminnelig kjent og brukt i kristne kretser på aposteltiden, og dannet, kan en si, et utgangspunkt for Nyetestamentets gresk. Med assistanse av en ung greskkyndig teolog og vha en nitid utført Septuaginta-konkordans (Edwin Hatch og Henry A. Redpath: «Concordance to the Septuagint», Oxford 1897) sammenlignet Lars Berg stedene i Septuaginta med de tilsvarende steder i Det gamle testamentet (Norsk bibeloversettelse fra 1930) og de apokryfe bøker (i dansk oversettelse fra 1953). Han skriver så at «Kolasis» og «Kolazein» viste seg å svare til straff og å straffe overalt hvor de var brukt. Ikke et eneste sted var ordet pine brukt. Lars Berg skriver så i paragraf 3, s.54-55 at han skylder å gjøre oppmerksom på at den danske utgaven av de gamletestamentlige apokryfe bøker ikke var helt fullstendig. Derfor omfattet undersøkelsen ikke riktig alle 23 + 16 tilfelle. (Kilde: Ingen Evig Pine – bibelens budskap om straff og evighet av Lars Berg, s.54-55 avsnitt 2-3) Klassisk tolkning: Her tolkes verset til at den evige straffen skal bestå av en evigvarende pine. Noen har en mer konsis tolkning av hva den pinen vil være, som at den vil bestå av en ild som brenner deg. Men de fleste ser på de ulike beskrivelsene av pinen som metaforer som bekrefter at det vil være en forferdelig evighet. En evighet i en bevisst tilstand, uten Gud. Alternativ tolkning: Her tolkes ikke verset som noe mer enn det som faktisk står skrevet. Vi leser utifra verset at de skal gå bort til en evig straff (som vi har sett er den korrekte oversettelse), ikke en evig pine som om det skulle gjelde en konstant evigvarende smerte. Bibelen lærer at de ugudelige skal ha en evig straff, ikke at de utholde straffen i en evighet. De kommer til å bli tilintetgjort, gjort til ingenting (Matt 10:28, Joh 3:16) , her det brukes greske ordet apollymi/ἀπόλλυμι, som betyr: ødeleggelse, bortskaffe, å fjerne fullstendig, gjøre en slutt på. De skal få en «evig dom» (Heb 6:2) og «evig ødeleggelse» (2.Tess 1:9) på samme måte som de utvalgte opplever «evig frelse» (Heb 5:9, 9:12). De utvalgte går ikke gjennom en evig prosess av å bli frelst. Deres frelse er «evig» i den forstand at den er forseglet og kan ikke bli omgjort. På lik måte vil ikke de fordømte gjennomgå en evig prosess av straff og ødeleggelse. Men når straffen og ødeleggelsen inntreffer, er dette for evig. Helvete er altså evig i konsekvens, ikke i tidslengde. De fordømte skal «utryddes for alltid», ikke «for alltid utryddes.» 2.Tess 1:9 Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt Bakgrunnskunnskap: I dette verset blir det avgjørende å finne ut hva det norske ordet fortapelse går utpå. I grunnteksten brukes det greske ordet olethros/ὄλεθρος, som betyr ifølge blue letter bible: ruin, destroy, death. Altså på godt norsk; ruinere, ødelegge, død. Klassisk tolkning: Her er det vel ingen overraskelse hvordan dette verset tolkes. «En evig fortapelse borte fra Gud» leses også som om at det skulle innebære en stadig og evigvarende smerte. Alternativ tolkning: Her betyr dette verset at straffen til de fortapte skal være en evig «fortapelse» eller død borte fra Gud. Noe som samsvarer bra med et annhilistisk syn på helvete. Hebr 6:2 …med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og om evig dom. Klassisk tolkning: Ikke så mye å si her utenom at dette er et vers som de bruker for å underbygge sin teori om helvete. Alternativ tolkning: I dette verset konkluderer vi bare med at dommen er evig. Ingenting her tilsier at det er en evigvarende pine, det sies bare at det er en dom, og at den er evig. Mark 9:47-48 Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete, der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner. Bakgrunnskunnskap: Se i begynnelsen av DEL 2 for historiske detaljer rundt helvete, dvs gehenna, som er det ordet som brukes i denne passasjen. Klassisk tolkning: De fleste tolker denne passasjen hvor «marken … ikke dør …» som en billedlig beskrivelse på den evige bevisste tilstanden hvor du stadig kjenner smerten av sjalusi og anger (Kilde: Walker, p.61). Og mange tolker det at «… ilden ikke slukker…» som en referanse til stadig brennende flammer som torturerer de fordømte. Alternativ tolkning: Jesus valgte ikke å bruke eksempelet med gehenna ved en tilfeldighet. Det var bevisst at Han dro frem konkrete allmenne bilder fra denne søppelplassen utenfor Jerusalem. Han hadde et poeng Han ville ytre – en mening bak sine ord som han levendegjorde gjennom bilder. Uten den rette historiske forståelse (audience relevance) av hvordan Jesus brukte de kjente bildene hos tilhørerne er det ofte lett å dra feile konklusjoner ut fra slike passasjer. Dette skriftstedet er vel kjent for å ha blitt tolket ut av sin kontekst. Legg merke til at delen «…marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukker» er skrevet i kursiv i flere oversettelser. Dette er for å vise at Jesus siterer fra Jesaja 66:24, hvor en riktig forståelse av meningen hans kan komme tydeligere. Konteksten i Jesaja refererer til en tid når, Gud sier: «alle mennesker komme, bøye seg og tilbe for mitt åsyn…»(v.23). Det er en tid hvor de urettferdige ikke lenger kommer til å være. Hva skjedde med dem? I vers 24 leser vi at folket når «… de så drar bort igjen, ser de likene av de menn som gjorde opprør mot meg. Marken som eter dem, skal ikke dø, og ilden skal ikke slokne. De skal være en gru for alle som lever.» Legg merke til at Jesus refererer til en passasje i Det Gamle Testamentet hvor menneskene er døde bla på grunn av markene. Matt 5:22 … og den som sier: Din ugudelige narr! skal være skyldig til helvetes ild. Bakgrunnskunnskap: Ordet som i den norske bibelen er oversatt med helvete, skrives geenna (γέεννα) på gresk. Ordet stammer fra det hebraiske Ge-Hinnom eller Ge ben Hinnom: Hinnomdalen. I denne dalen, i følge Det gamle testamentet (Jer 32,35), ofret Israel barna sine til guden Molok . Under Jesu tid var denne dalen en avfallsplass utenfor Jerusalem hvor byens avfall ble brent i ilden. Ilden som brant her var på konstant for å hindre at sykdom spredte seg. Idèen om et helvete har eksistert i mange forskjellige religiøse kulturer, noe den kristne tankegangen er blitt sterkt påvirket av. Ordet Helvete kommer fra den norrønske gudinnen «Hell» som var hersker i underverdenen. Den norrønske religion har sterke fellestrekk med den babylonske og greske. Klassisk tolkning: Her er det vanlig å tolke dette til ilden i helvete, altså i underverdenen. Dette menes å være et vers som støtter oppunder den klassiske helveteslæren. Alternativ tolkning: Her leser vi bare at Jesus forteller at noen mennesker er skyldige til helvetes ild, noe som representerer en straff. Det står ingenting om dette er en evigvarende pine og lignende. Her konstanterer vi at Jesus bruker et bilde som er kjent for folket, på grunnteksten står det nemlig «gehennas ild». Åp 20:10 Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet. Bakgrunnskunnskap: Ordet evighet som brukes i dette verset er på gresk aion, og betyr tid eller tidsalder. Ordet er brukt 129 ganger i det nye testamentet. Ordet aion skaper endel forvirring i bibelsk sammenheng. Det blir i de fleste oversettelser på norsk oversatt med evig. På engelsk er oversettelsene noe mer nyansert, og ordet eternal blir stadig oftere erstattet med forever, ever lasting, osv. I noen vers blir aion, gr. også oversatt med tidsalder på norsk. Ordet aion, gr. har i de greske tekster ikke betydningen uten ende, endeløs, slik vi vanligvis forbinder med ordet evig. Aion betyr rett ut tid, av ubestemt og varierende varighet. Aion viser alltid til en lengre tidsepoke, men den er ikke alltid endeløs slik vi forbinder med ordet evig. Et klart eksempel på dette er oversettelsen av Matt 12:32, NKJ: «Den som taler et ord mot menneskesønnen, får det tilgitt. Men den som taler imot Den hellige ånd, skal ikke få det tilgitt, verken i denne tidsalder (aion) eller i den kommende.» Det norske bibelselskap skriver: «…verken i denne verden(aion) eller den kommende.» Noe som er langt fra korrekt, ettersom grunnteksten viser til en tid, en tidsalder. I noen vers blir ordet aion kun brukt en gang. I mange vers, som dette, blir aion brukt to ganger etter hverandre som en forsterkelse. Klassisk tolkning: Dette blir regnet for et av de versene som taler klarest og sterkest for en evigvarende pine, ettersom det står «dag og natt i all evighet». Alternativ tolkning: Først og fremst forteller dette verset at djevelen, dyret og den falske profeten skal pines evig, IKKE mennesker. Men mange «helvetesforkjempere» sier at ettersom det står i vers 15 at de som ikke var innskrevet i livets bok også skulle kastes i ildsjøen, må jo det også påfølgende bety at også de skal pines i «all evighet». Men er dette noe som bibelen forteller? Eller er det en forutinntatt tankegang som har sneket seg inn? Nå har jo vi også fått litt bakgrunnskunnskaper om hvilket gresk ord som «i all evighet» er oversatt fra, nemlig aion. Vi har også sett at dette ordet ikke nødvendigvis må bety for ABSOLUTT ALL tid, men at det kan bety for en lang tidsperiode. Dette synet samsvarer også med 1.Kor 15:26, hvor det står at: «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden». Her brukes det greske ordet kartageo/καταργέω om tilintetgjort, som betyr nettopp det. Her står det faktisk at døden skal bli tilintetgjort! Hvor var det døden skulle kastes? I ildsjøen, som er symbolet på den annen død. Altså døden blir da påfølgende tilintetgjort i «ildsjøen». Med dette synet vil det ikke si at djevelen ikke skal få den straffen han fortjener, det står jo at han skal bli «…pint i aion aion«, nemlig tid og tider, som er en meget lang tid. Han får med andre ord den straffen han fortjener, en rettferdig straff. Åp 20:12-15 Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen. Bakgrunnskunnskap: Disse versene og det forrige er alle fra den siste boken i Bibelen, nemlig åpenbaringsboken. Det som er viktig å vite er at denne boken er full av symbolikk og bildebruk. Dette er alle symboler og bilder som er brukt for å forklare noe, ofte en åndelig virkelighet. Den forklarer selv noen bildene som blir brukt, som f.eks:«…Da så jeg sju lysestaker av gull, og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn… I høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra munnen gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft. Dette er hemmeligheten med de sju stjernene som du så i min høyre hånd, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er budbringerene for de sju menighetene, og de sju lysestakene er de sju menighetene.» Andre allmenn kjente bilder fra boken er f.eks: Mannen med ljåen, perleporten og ildsjøen. Klassisk tolkning: Her går det litt utpå det samme som ovenfor. Dette er det andre verset som taler sterkest for den klassiske helveteslæren. De som ikke står skrevet i livets bok blir kastet i «ildsjøen», og underforstått skal de pines der «i all evighet» på lik måte som djevclen, dyret og den falske profet. Alternativ tolkning: Vi leser versene og ser at alle de døde står foran tronen, enhver blir dømt etter sine gjerninger, nemlig en rettferdig dom. Deretter blir de kastet i «ildsjøen» sammen med døden og dødsriket. Ildsjøen blir her altså forklart som den annen død, som ikke kan tolkes til annet enn en metafor for den rettferdige straffen hver av de ugudelige skal få. De skal nemlig bli dømt «enhver etter sine gjerninger», noe som understrekes tydelig ved en gjentagelse i denne passasjen. I tillegg står det skrevet om «livets bok», en bok som inneholder nevnet til de som får liv. Spørsmålet blir jo da, hva får de som ikke får liv? Åp 14:10-11 «…. skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet – verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke.» Denne passasjen i Åpenbaringsboken blir holdt opp som det beste argumentet for læren om evig pine i helvete. Mange tar dette gitt, som skrevet i stein. Det står jo der, svart på hvitt, at det »… skal pines med ild og svovel…» , deres pinsel skal stige opp i all evighet, og om det ikke er tydelig nok, understrekes det hele ved å si:»…verken natt eller dag får de ro….» Dette bør vel være tilstrekkelig bevis for at jeg skal legge ned mine skrivesaker og gi opp. Jeg holder ut litt til, og her er hvorfor. Frasen «i all evighet» er oversatt fra det greske ordet aion. På grunnteksten er det her lagt til aion to ganger for å understreke. Selv om det her står evig, er ikke det nødvendigvis tilfellet. Her har oversetterne tatt en sjangse, gjerne ut fra god middelaldersk tradisjon, og satt alle pengene på en hest. Ordet kan med trygghet bli oversatt til tid eller tidsalder, som impliserer en ubestemt lengde tid, ikke nødvendigvis en evigvarende og kontinuerlig lengde av tid. I tillegg er det viktig å være klar over at Åpenbaringsboken er litteratur av en særs symbolsk art. Dens apokalyptiske billedbruk bør ikke tolkes bokstavelig. Dette kan eksempelvis understrekes ved å trekke frem nettopp ordet evig. Det finnes uttallige (la du merke til at ‘utallige’ ikke kan tolkes bokstavelig?) lignende fraser i bibelen som kontekstuellt sett ikke kan tolkes til å inneha betydningen «evig».1 Muligens er det mest tydelige eksempelet, nærmest parallellt med vår passasje, å finne i Jesaja 34:9-10. Her forteller profeten Jesaja at ilden som skal fortære Edom skal brenne »dag og natt» og skal ikke slokkes. Det står videre: »evig skal røyken stige opp fra det» og ingen skal noensinne, »i all evighet» dra gjennom landet. Naturligvis dreier dette seg om symbolikk ettersom ild og røyk ikke stiger opp fra Edom i dag. Dommen gjaldt for dem som levde da og var evigvarende i konsekvens, ikke i tidslengde. Hvis dette er tilfellet, noe det opplagt er med passasjen i Jesaja, bør vi også levne muligheten åpen for at det kan være snakk om noe lignende i Åpenbaringsboken. Del 3 – Andre argumenter 3.0 – Død vs liv I bibelen blir det til stadighet satt opp motsetninger mellom livet og døden. Er dette en tilfeldighet? •5.Mos 30:19 «I dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt fram for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!» I denne passasjen ser vi at Gud forteller Israelsfolket Han har lagt frem for dem liv og død, altså to motsetninger, noe som blir bekreftet rett etterpå med ordene «…velsignelse og forbannelse…». Gud sier altså, velg livet. Uansett hvordan du leser denne passasjen, om du leser det som død og liv her på jorden eller om du leser det med et evighetsperspektiv vil det ikke få noen forandring for innholdet. Det er to motsetninger; død og liv. •Joh 3:16 «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt (apollymi/ἀπόλλυμι), men ha evig liv.» Her ser vi at det greske ordet apollymi brukes om fortapt på norsk. Som vi har sett tidligere vet vi at ordet taler om utslettelse, død. Se gjerne blue letter bible sin definisjon i fet skrift under. Det som Jesus forteller oss videre i verset er at de som tror på Ham skal bli gitt evig liv, altså de skal ikke erfare døden/fortapelsen slik som ikke-troende. 1) to destroy a) to put out of the way entirely, abolish, put an end to ruin b) render useless c) to kill d) to declare that one must be put to death e) metaph. to devote or give over to eternal misery in hell f) to perish, to be lost, ruined, destroyed 2) to destroy a) to lose •Rom 6:23 «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» Her ser vi altså igjen de to motsetningene: Hvis du ikke oppnår liv gjennom Guds nådegave Jesus, vil du erfare det motsatte, døden. La oss bare understreke at det igjen er snakk om død, ikke evig pine i helvete. •Matt 7:13-14 Her gjør Jesus et tydelig poeng av de to motsetningene, død og liv. Han sier: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen (apoleia/ἀπώλεια), og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.» blue letter bible sin definisjon av ordet apoleia: 1) destroying, utter destruction a) of vessels 2) a perishing, ruin, destruction a) of money b) the destruction which consists of eternal misery in hell •Jak 4:12 «Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse (sōzō/σῴζω) og til å ødelegge (apollymi/ἀπόλλυμι).» •Eksempelet ved Jesu død (Hebr 2:9). Han smakte døden for alle, noe som er en pekepinn på hva vi alle ville fått. At ugudelige gjerninger fører til død, og ikke evig pine er det et massivt bibelsk belegg for. Lister opp noen vers her: •De som lever et liv i uoppgjort synd, «fortjener å dø» – Rom 1:32 •«Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt(apollymi/ἀπόλλυμι) uten loven.» – Rom 2:12a •Synd «fører til død» – Rom 6:16 •«Syndens lønn er døden.» – Rom 6:23 •Hvis vi lever etter vår syndefulle natur vil vi dø – Rom 8:13 •«For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt(apollymi/ἀπόλλυμι)» – 1.Kor 1:18 •De som forkynner evangeliet er en «duft av død for dem som går fortapt.» - 2.Kor 2:15-16 •At de er som verdiløst land som er under forbannelse, «og det ender med at åkeren blir svidd av.» – Hebr 6:8 •De som «trekker seg unna vil gå fortap (apoleia/ἀπώλεια)t», mens vi er av dem som «tror og berger sin sjel» – Hebr 10:39 3.1 – Noen gyldige problemstillinger Når det er noe i bibelen det er spenninger imellom, kan det være smart å stille seg spørsmålet om det synet du har om saken er rett eller ikke. Stemmer det synet du har om et bibelsk tema overens med et annet bibelsk tema, eller er det motsetninger imellom dem? Føler du at det er noe som skurrer? Isåfall så er det lurt å sjekke ut om det er slik eller ikke. Dette gjelder de fleste ting vi møter i hverdagen, så hvorfor ikke gjøre det når det gjelder Guds ord? Dette vil jo ikke si at vi alle vil forstå ALLE dybder av Gud, og må prøve å få Guds ord til å passe inn i vår tankegang. Nei, tvert imot. Det vil si at vi bruker Guds ord til å la det tale for seg, forklare seg selv og prøve å legge vekk våre forutinntatte tanker. 1.Hvordan er evigvarende pine forenelig med det bibelske bildet at Guds sinne varer for et øyeblikk? Mens hans kjærlighet, nåde og favør varer evig? (Sal 30:6, Sal 103:9, 1.Krøn 16:24, 2.Krøn 20:21)og hvordan samsvarer dette med Klag 3:32-33 «Volder han sorg og plage, forbarmer han seg i sin store troskap. For Herren har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene.» Noen folk kan komme til møte dette ved å si: Men folk velger selv å komme dit. Er ikke det da deres skyld? Nå kan vel ikke Gud ha skylden. Dette er noe som blir feil ifølge bibelen, Hebr 1:3 forteller at «…han bærer alt ved sitt mektige ord.» Gud, gjennom Jesus holder alt oppe. Ingenting eksisterer uten at Gud vil at det skal eksistere (Apg 17:25, 28). Eneste grunnen til at de som er i helvete skulle eksistere, vil da ene og alene være for å bli pint. Da er tilfellet isåfall at det er Gud som piner dem, ettersom det er han som holder alt oppe og igang. Det kan ikke være djevelen eller noen andre onde krefter ettersom de alle er selv blitt kastet i «ildsjøen»(Åp 20:10, Åp 20:12-15). 2.Hvordan er evigvarende pine forenelig med læren om at «Gud er kjærlighet?» (1.Joh 4:8, 16) Kjærligheten er ikke bare noe han gjør, men det er noe han gjør. Det er selve essensen av Jahve. Alt Han gjør er motivert av kjærlighet. Hvordan er det da isåfall mulig å brenne mennesker for evig og evig og evig? 3.Hvordan er evigvarende pine forenelig med bibelens lære om Guds endelige seier? Bibelen tegner et fantastisk bilde av hvordan det vil være når Guds rike trer frem i fulle monn. ◦Alle ting vil bli bragt sammen under ett hode, Kristus (Ef 1:10, 21). ◦En dag vil Gud være alt i alle (1.Kor 15:28) og hans kjærlighet vil fylle hver kvadratcentimeter i hele kosmos. Alle skapninger, både i himmelen og på jorden skal bøye seg ned i tilbedelse foran tronen (Fil 2:10-11, Rom 14:10-11). ◦Alle ting vil ble gjenopprettet og gjenforent med Gud (kol 1:20, Apg 3:21). ◦Det vil ikke være mer sorg, tårer, smerte eller vold (Åp 21:4). Hvordan kan folk pines i helvete hvis det ikke skal være noen tårer, vold (brenning i helvete er vold), sorg eller smerte? Hvordan kan da Gud skal være alt i alle? 3.2 – Fire bibelske hensyn å tenke over 1.Lignelser: Luk 16:19-31 – Den rike mannen og Lasarus, er en lignelse, noe som er viktig å få med seg. Ettersom dette er en lignelse skal ikke alt i teksten brukes som belegg for å lage en teologisk doktrine. Det er hovedpoenget som er det essensielle. Isåfall kunne det finnes veldig mange flere merkverdige doktriner der ute. Tenk for eksempel på lignelsen om den uærlige forvalter (Luk 16:1-9), og hvis vi skulle ta det som står «…Herren ga den uhederlige forvalteren lovord fordi han hadde handlet klokt.» Men det han faktisk hadde gjort var å være uærlig. Spørsmålet blir da: Gir denne lignelsen oss kristne en unnskyldning til å opptre uærlig og bruke dette som prinsipper for en kristen forvalter? Nei, det var bare en «rekvisitt» for å støtte oppunder hovedpoenge i lignelsen. 2. Det er mange metaforer brukt for å beskrive Guds endelige dom/straff: ◦Gehenna («helvete»), en avfallsplass utenfor Jerusalem.2 ◦Å brennes opp med en ild som ikke kan slukkes. Matt 3:12 «Han har en kasteskovl i hånden og skal renske sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, agnene skal han brenne opp med en ild som ikke kan slukkes.» Agnet brennes opp av denne uslokkelige flammen. Ordet uslokkelig refererer ikke til varigheten av flammen, men at flammen er uunngåelig. Hvis vi ser på ordet «uslokkelig ild» i både det gamle- og det nye testamentet ser vi at det er sikkerheten av å bli brent opp av ilden.3 ◦Flere metaforer: Separasjon/mørke/sorg/sinne/ildsjø. Matt 8:12 «Rikets barn skal kastes ut i mørket. Der skal de gråte og skjære tenner.» Her ser vi at metaforen som brukes er mørke. Vi vet også at ild og flammer brukes for å beskrive «helvete», noe som er en selvmotsigelse hvis vi skulle tolke alle disse beskrivelsene bokstavelig. Vi ser tydelig at det brukes metaforer gjennom bibelen for å beskrive Guds dom/straff, vi kan ikke tolke disse bokstavelig. 3.De tre vanligste måtene bibelen refererer til Guds endelige dom er: ◦Død: Rom 6:23 «For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus, vår Herre.» Jak 1:5 «…men når synden er fullmoden, føder den død.« ◦Ødeleggelse: Matt 7:13 Jesus gjør en kontrast mellom veien «som fører til livet» med veien «som fører til fortapelse» eller ødeleggelse som er en bedre oversettelse av det greske ordet apoleia. Matt 10:28 Jesus sier at vi bør frykte ham som «kan ødelegge både kropp og sjel i gehenna(helvete).» Men hva er ødeleggelse kan du si. Kan det ikke bety evig pine i helvete? Da må du isåfall ha brukt en fremmes definisjon på ordet «ødellegge» (gr. apollumi) som aldri brukes i bibelen. Jeg bruker kommentaren til den evangeliske kommentatoren John R. Scott, når han sier: «…it would seem strange … if people who are said to suffer destruction are in fact not destroyed; and … it is difficult to imagine a perpetually inconclusive process of perishing». (J. Stott and D. Edwards, Essentials: A Liberal-Evangelical Dialogue (London: Hodder & Stoughton, 1988, s.316) ◦Fortapelse (perish, engelsk. Fra det greske ordet apollymi) Joh 3:16 «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» De ugudelige vil «forsvinne som røyk» (sal 37:20) og som «en drøm for intet når en har våknet» (sal 73:20). Deres «minne er blitt til intet» (sal 9:7, 34:17) og det «skal bli som om de aldri hadde vært til.» (Obadja 1:16). 4.Bibelen snakker noen ganger om ting som er evig i konsekvens, ikke i tidslengde. Heb 5:9 Jesus «ble kilden til evig frelse for alle som er lydige mot ham…» Betyr termen «evig frelse» at vi evig vil erfare frelse? Isåfall betyr det strengt talt at vi må evig erfare tilgivelse, som igjen betyr at vi da må synde gjentagende for å trenge tilgivelse og frelse. Betyr det dette, eller betyr det enkelt og greit at når vi er frelst, altså entret den forseglede frelste fasen etter døden, varer det evig. Altså konskvensen er evig, vi trenger ikke tilgivelse for evig. Heb 9:12 Jesus «gikk inn i helligdommen en gang for alle og oppnådde en evig forløsning.» Betyr dette at vi vil for evig erfare tilgivelse for syndene våres? Det betyr isåfall at vi stadig må synde, og at Gud stadig må tilgi oss, noe det ikke er belegg for at det skal skje i himmelen. Faktisk utelukker denne passasjen det. Han gjorde det EN gang. Henger du med på tankerekken? Hvis dette er tilfellet er det også mulig at det også er slik med de fordømte, ikke at de stadig skal bli ødelagt, men at ødeleggelsen, når den er endelig, er evig i konsekvens. De slutter dermed å eksistere (salme 92:8). Den messianske rabbien Loren Jacobs skriver: «Hell is a place of eternal punishment, but there is a difference between eternal punishment and eternal punishing. It is one thing to experience a punishment that is eternal in its consequences; it is another thing to experience eternal punishing. The Bible also speaks of eternal judgment (Hebrews 6:2), but it is not a judgment that continues eternally, rather a judgment that comes to an end that has eternal consequences.» (http://www.shema.com/marticles/marticles-008.php) 3.3 – Rettferdig dom Rettferdig dom er noe de fleste mennesker ønsker. De fleste mener f.eks at en person som stjeler en veske fortjener straff, og de fleste mener at denne straffen bør være rettferdig. Altså, utfallet av dommen bør gjenspeile de gjerningene den skyldige har gjort. De fleste vil være enig i at denne veskenapperen ikke bør få lik straff som en person som torturerer babyer for morro skyld. Det hadde jo vært blodig urettferdig! Jeg kan tenke meg at du, som meg, føler sinne over en slik urettferdig fordeling av straff. Dette er noe vi kan kalle en rettferdighetssans, som alle til en viss grad har. Idag mener vi f.eks at det var feil å brenne hekser på bålet slik de gjorde for 300 år siden. Hvorfor? Fordi vi idag ikke tror på mytene som eksisterte om hekser på den tiden. De trodde at de var folk som hadde solgt seg selv til djevelen, mottatt overnaturlige krefter fra ham i fortjeneste, og at de brukte dem for å drepe naboene sine, gjøre dem besatt, bringe dårlig vær, forbannelser over dem og lignende. Hadde vi trodd som de, ville også vi ha ønsket å gi dem straff. Forskjellen er ikke manglende rettferdighetssans, men manglende kunnskap. Det kunne vært sagt så meget masse mer om dette, men det får komme i et eget studium. Poenget mitt er ihvertfall at mennesker har en sterk rettferdighetssans. Et verdig spørsmål å stille seg er om Gud også har en lignende rettferdighetssans? Hva sier bibelen om dette? •Salme 89:15: «Rettferdighet og rett er din (Guds) trones grunnvoll, miskunn og troskap går foran deg.» •Matt 5:6 Jesus sier at: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,for de skal mettes.« •Apg 17:31 : «For han (Gud) har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» •Rom 1:17 :«For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» •Rom 3:21 :«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven.» •Rom 14:17 :«For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd.» •Hebr 1:8 :«Men om Sønnen: Din trone, Gud, står til evig tid, rettferdighetens septer er ditt kongelige septer.» Ovenfor her ser vi noen ganske tydelige vers på at rettferdighet er høyt prioritert hos Gud. «Rettferdighet og rett» er faktisk Hans trones grunnvoll, og «rettferdighetens septer» er hans «kongelige septer». Hvis vi mennesker da har en rettferdighetssans, hvor mye mer har da ikke Gud som er fullkommen, en rettferdighetssans. Vi mennesker er skapt i Guds bilde (1.Mos 1:27), vi har fått lagt ned i oss endel av hva Gud er og har. Selvom vi mennesker absolutt ikke har en fullkommen rettfedighetssans som Gud, kan vi ihvertfall se et og annet glimt av det guddommelige i oss. Vi må jo huske på aspektet som kom ved syndefallet. Da kom sykdom, synd og død inn i verden, noe som har påvirket oss i store monn. Det jeg prøver å understreke her er hvilken perfekt rettferdighetssans Gud har, og hvordan dette påvirker hvordan han vil dømme mennesker. Det er absolutt et bibelsk prinsipp om at Gud er den som straffer (Rom 2:16, Rom 2:3, 2.Tess 1:5, Jud 1:15, Åp 14:7, Åp 16:7 Jak 4:12), ikke djevelen, og at Guds straff og dom er rettferdig. Gud vil dømme menneskene rettferdig utifra de gjerninger de har gjort (Åp 20:11-15, Esek 36:19, Esek 24:14, 1.Pet 1:17). Hvordan samstemmer disse bibelversene med læren om at Han gir alle lik dom uavhengig av deres gjerninger. Er det rettferdig av Gud å pine dem evig i helvete? Sammenlign ildsjøen, den annen død, med et st.hansbål. Hvis du tar løpefart og hopper midt inn i flammene vil du garantert oppleve intens smerte sålenge du er ved bevissthet. Etter en ganske kort stund vil smertene bli så uutholdelige at du mister bevisstheten og brenner opp. På samme måte vil det være når de ugudelige blir kastet i ildsjøen. De som har gjort mye urettferdig og har fått en strengere dom vil oppleve en lengre bevisst smerte enn de som har gjort mindre urettferdighet. Utfallet av dommen er forskjellig fra menneske til menneske, basert på deres gjerninger. Lengden på straffen avgjøres av alvorligheten av overtredelsene. Den ateistiske, særs snille bestemoren nedi gaten, vil logisk nok ikke få like lang straff som f.eks Adolf Hitler. Bibelen gir et bilde av vår gud som en rettferdig dommer som dømmer mennesker utifra dets gjerninger. •Mark 12:40 «De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.» •Luk 20:47 «De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.» •Åp 20: 12b-13 «Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. « •Esek 36:19 «Jeg spredte dem blant folkeslagene; de ble strødd ut i landene. Jeg dømte dem etter deres liv og gjerninger.» •Esek 24:14b «Etter din ferd og dine gjerninger skal du bli dømt, sier Herren Gud.» •1.Pet 1:17 Slik beskriver Peter Gud: «Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. « •5.Mos 25:2-3 «Dersom den skyldige skal straffes med slag, skal dommeren la ham legge seg ned, og i hans nærvær skal de gi ham så mange slag som han fortjener etter den urett han har gjort. Førti slag kan de gi ham, ikke mer. Gir de ham flere, blir din landsmann betraktet som æreløs.» På samme måte som dagens rettssystem kan gi en dom basert på skjerpede omstendigheter, gir Gud en hardere dom til de som har valgt å sette seg i en autoritetsposisjon overfor andre mennesker. Dommen blir ikke urettferdig, men den kan bli strengere basert på omstendighetene. Sjekk gjerne ut bibelversene: Åp 18:5-7, Matt 11:24, Jes 40:2,Jer 16:1, Jak 3:1. Luk 12:47-48 3.4 – Kort sammendrag av det Jesus og apostlene lærte angående dommen De underviste at de ugudelige ville dø (Joh 11:26, Rom 8:13 —> her brukes det greske ordet apothnēskō), at de ville erfare døden (Joh 8:51, Rom 6:23, Jak 5:20 —>thanatos), at tilintetgjørelse ville skje (Matt 7:13, 2.Pet 3:7 —>apōleia), at deres sjeler og kropper ville bli ødelagt (Matt 10:28, Jak 4:12 —>apollymi) og at de ville slutte å eksistere (Joh 3:16, 2.Pet 3:9 —>apollymi). Hvilket språk er det vi sitter igjen med etter å ha lest disse passasjene? Er det evig pine eller er det død og ødeleggelse? Ovenfor her ser vi kort hvilket språk som brukes om de som ikke vinner evig liv i Kristus. De vil dø, vil erfare døden, bli tillintetgjort og ødelagt. •Noen flere vers som støtter oppunder denne læren: Rom 1:32, 2:12, 6:16, 6:21, 1.Kor 1:18, 2.Kor 2:15-16, 2.Kor 3:6-7, 2.Kor 3:6-7, 2.Kor 4:3, Gal 6:8, Fil 1:28, Fil 3:19, 2.Tess 1:9, 2.Tess 2:10, 2.Tim 1:10, Hebr 6:8, Hebr 9:14, Hebr 10:27, Hebr 10:39, 2.Pet 2:6, jud 7, 2.pet 2:12, Åp 18:5-7a, Matt 11:24, Obadj 16, Hebr 10:31. 3.5 – «Hvorfor jeg tror på helvete…» Det er viktig for meg å understreke at læren om evig ødeleggelse, ikke er en fornektelse av et helvete. Det er heller en mer korrekt måte å se på hvordan dommen vil utfolde seg sett utifra bibelen. Hvorfor er dette et viktig poeng å understreke? Dette er på grunnlag av at mange mennesker avfeier denne læren som ubibelsk straks noen nevner at folk skal bli tillintetgjort. De tror nemlig at det er kun det denne læren går ut på. For å bruke et eksempel: en velkjent fundamentalistisk «kjetterjeger» holdt en preken over radioen for å forsvare doktrinen om evig pine i helvete i respons til synet om evig ødeleggelse. Prekentittelen var: «hvorfor jeg tror på helvete.» Det er to ting som straks slår meg som feil ved denne tittelen. Det første er at den gir inntrykket om at tilhengere av på synet evig ødeleggelse ikke tror på helvete, mens tilhengere av evig pine gjør. Dette er enkelt og greit ikke tilfellet. Tilhengere av begge de ulike lærene tror at helvete, ildsjøen, eksisterer og at ugudelige folk vil bli kastet der på dommens dag. Det hele dreier seg altså om hva disse menneskene kommer til å oppleve i ildsjøen. Bibelen kaller det «den annen død». Inneholder den annen død evig bevisst pine eller bokstavelig evig ødeleggelse? Som du ser dreier ikke saken seg om helvete eksisterer eller ikke, men om hva som kommer til å skje der. En grunn til at tilhengere av evig pine tar i bruk slike taktikker er pga at de ikke vil at folk skal bli opplyst om all den bibelske støtten til grunn for evig ødeleggelse. Hvis de klarer å stemple tilhengere av bokstavelig evig ødeleggelse som «kjettere som ikke tror på helvete», vil ikke de fleste engang vurdere den bibelske støtten for synet. Hvis de kan holde folk unna å studere emnet, da kan de også holde dem unna til å tro på det. Grunnen til at mange går frem på denne måten, er fordi de ikke kan motbevise det utifra bibelen. Det andre problemet med denne prekentittelen er svakheten i ordet helvete. Helvete kan bety ganske mye forskjellig utifra hvilken person du spør. Men de fleste av oss har et slags makabert middelalderaktigt bilde av et sted med flammer, høygaffler og høye skrik. Ordet kan gi oss bilder i hodet om alt fra tegnefilmaktige røde djevler demoner med langt hår og horn som spiller den heftigste djevelrocken, eller bibelske inntrykk om gehenna, Ge Hinnom-dalen. Poenget mitt er at tilhengere av evig ødeleggelse, kunne også på lik måte brukt denne prekentittelen: «hvorfor jeg tror på helvete.» 3.6 – Kirkens stille emne Jeg leste nylig i noen avisartikler at «helveteslæren» nærmest ikke nevnes fra kirkens side. Hvorfor er det slik? Hvorfor prøver tilhengere av denne læren å unngå temaet? Hvorfor vil de «maskere» det de tror på, med formuleringer som at de ugudelige vil gå «fortapt» eller oppleve «evig adskillelse fra Gud»? Temaet helvete dukker jo alltid opp fra tid til annen, men sjeldent vil du høre noen virkelig forklare hva som ligger bak disse termene. Kan det være pga at «sannheten» er så urettferdig at de vil prøve å unngå det? Er det isåfall rart at kristne med denne tanken prøver å unngå emnet? Nei, det ville jo få Gud til å fremstå som en som er 1000000000x værre enn Hitler, en som piner mennesker i evigheters evigheter uten stans. Hva er rettferdig med det? 3.7 – Er læren om den «udødelige sjel» løgn? Læren om den «udødelige sjelen» kommer ikke fra de bibelske skriftene, men gjennom påvirkning fra gresk filosofi på kirkefedrene (Crim 212). Denne læren «tvinger» nesten folk til å ha et syn om en evig pine i helvete, slik vi ser av flere trosbekjennelsene: «Vi tror på sjelens udødelighet, at de rettferdige skal motta evig liv i felleskap med Gud og at den ugudelige skal lide evig vekke fra Guds nærvær». Det er tydelig utifra filosofien til Platon og mange andre greske filosofer at de trodde at sjelen var udødelig. Dette hadde stor påvirkning på mange jødiske sekter under den store hellenistiske innflytelsen som startet ca 300 år f.kr. The belief in the immortality of the soul came to the Jews from contact with Greek thought and chiefly through the philosophy of Plato, its principal exponent, who was led to it through Orphic and Eleusinian mysteries in which Babylonian and Egyptian views were strangely blended… (http://www.jewishencyclopedia.com/view.jsp?artid=118&letter=I&search=immortality) “Among major schools of Greek thought, only Epicureans denied the soul’s immortality.” (Craig S. Keener, The IVP Bible Background Commentary New Testament, Downers Grove, Inter Varsity Press, 1993, p.374) » ‘immortality of the soul’ , as normally understood, is not a Biblical doctrine…» (The International Bible Commentary, second edition, Grand Rapids, MI, Zondervan Publishing House, 1986, p.60 column 2) «It is a truism that Plato’s teaching has profoundly influenced Christian anthropology.» (Forward by F.F.Bruce, The Fire that Consumes, Edward Fudge .) Bibelen lærer at Gud alene er den som er udødelig (1.Tim 6:16) og han tilbyr det til mennesker ene og alene gjennom evangeliet: «…vår frelser Kristus Jesus kom til jord. Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet (2.Tim 1:10). Det eneste bibelske belegget tilhengere av evig pine kan bringe frem på bordet angående læren om den udødelige sjelen er å nevne at mennesker er skapt «i Guds bilde» (1.Mos 1:27), og at de derfor har en evig sjel som ikke kan dø. Gud velsignet faktisk Adam med gaven evig liv når han skapte ham; Adam var på den måten udødelig. Men det var allikevel en betingelse for at Adam skulle fortsette å ha dette evige livet. Hvis han syndet ville han «dø» (1.Mos 2:16-17). Gud gjorde det helt klart fra begynnelsen at å «gå den feile veien», den med egosime og opprør, ville lede til død. Dette harmonerer med bibelens lære om at «syndens lønn er døden» (Rom 6:23). Når Satan, løgnens far (Joh 8:44), fristet Eva i 1.Mos 3:4, motsa han det Gud hadde sagt når han sa til dem at «dere kommer slett ikke til å dø». Slangen kunne like gjerne sagt: «Gud er en løgner når han sier at dere vil dø – dere har en udødelig sjel.» Dessverre har folk trodd denne løgnen siden; denne doktrinen uten bibelsk dekning infiltrerte kristendommen tidlig, og utviklet seg til det den er nå. Allmenn lære. Etter fallet til Adam og Eva, sa Gud i 1.Mos 3:22: «Herren Gud sa: Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!» Her ser vi at Adam og Eva ble nektet å spise fra livets tre pga deres synd, og vi ser også at den som spiser av livets tre lever evig. Hvis Adam og Eva hadde en udødelig sjel etter at de hadde syndet, hvorfor trengte de da å spise av «livets tre» for å leve evig? Vi vet, som vi leste ovenfor, at «livets tre» er et skyggebilde på Jesus, og at hver den som «spiser» av Ham får en udødelig sjel og lever evig. Uten Jesus lever man ikke evig. Derfor er denne læren om den udødelige sjelen ubibelsk.4 Noen få vers på at menneskesjelen faktisk KAN dø: (1.Mos 2:7, 1.Kor 15:22, 1.Pet 1:23). Den respekterte Messianske Rabbien, Loren Jacobs sier: «The human soul is not immortal. The Torah teaches us that in the beginning man was banished from the Garden of Eden and forbidden to eat from the Tree of Life, so that he would not live forever, so that he would not be immortal. Mankind is headed toward death – the first death, followed by the Second Death. He is not, by nature, immortal. In 1 Timothy 6:15 16, Paul says that God alone possesses immortality – not us. Utifra 1.Kor 15:53 lærer han oss også at : “For this perishable must put on the imperishable, and this mortal must put on immortality.” Med andre ord er udødeligheten en gave fra Gud som han gir av nåde. I 2 Tim 1:10 stadfester Paulus at Jesus har «…gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet.» Det er ingen grunn til å tro at mennesker vil bli pint til evig tid i helvete hvis menneskesjelen ikke er udødelig i seg selv. I bunn og grunn er det ingen steder i bibelen som bekrefter læren om menneskets udødelige sjel. Kun gjennom Kristus har vi evig liv. Nepesh, det hebraiske ordet for sjel, dukker opp over 750 ganger i GT, og psuche, det greske ordet for sjel finnes over 100 ganger i NT. Det er altså over 850 referanser om det vi trenger å vite om sjelen. Allikevel nevner ingen av dem noe om at den er udødelig av natur. Hvis den udødelige sjels doktrine er sann, hvorfor har Gud inspirert hundrevis av referanser om sjelen uten engang å nevne noe om at den er udødelig. Istedet fortalte Gud Adam, som var en levende sjel, rett ut at han «visselig ville dø» hvis han syndet (1.Mos 2:17). Han bekrefter også i Esek 18:4, 20 at «sjelen (nepesh) som synder [...] kommer til å dø.» Og som vi også har sett tidligere fortalte Jesus rett frem at Gud ville «ødelegge både sjel (psuche) og kropp i helvete» (Matt 10:28). Noen ville kanskje argumentere for at bibelstedene er tatt ut av sin sammenheng. Mitt gjensvar vil da bli å stille samme spørsmål til bibelvers som støtter læren om den udødelige sjel. Noe jeg ikke kan, ettersom ingen slike passasjer eksisterer! (Griesmeyer 4:2-3). 3.8 – Hva jødene trodde på Ettersom den kristne tro ikke er en religion som springer ut fra løse luften, men som faktisk har sitt utspring i jødedommen kan det være interessant og ikke minst lærerikt å se hvordan dette tradisjonsrike folkeslaget ser/såg på livet etter døden. Tradisjonell jødedom tror ikke at døden er enden på den menneskelige eksistens. Allikevel, har den hovedsaklig en fokus på livet her og nå framfor livet etter døden. Jødedommen har ikke noe spesielle dogmer om livet etter døden, og overlater mye rom for personlige tolkninger. Det er mulig for en ortodoks jøde å tro at sjelen til de rettferdige går til en plass som ligner på den kristne himmel, at de blir reinkarnert gjennom mange liv eller at de bare «venter» bevisstløs fram til oppstandelsen ved messias sitt komme. Ortodokse jøder kan også tro på at de dødes sjel gjennomgår pine av demoner eller at de bare blir ødelagt og slutter å eksistere. Stedet for åndelig belønning for de rettferdige er ofte referert som Gan Eden (GAHN ehy-DEHN) på hebraisk. Dette er ikke det samme stedet som Adam og Eva var på; det er et sted for åndelig perfeksjon. Det er bare de virkelig rettferdige som går direkte til Gan Eden. Den gjennomsnittlige person går til et sted med straff/og eller renselse, som oftest blir stedet kalt Gehinnom (guh-hee-NOHM), men noen ganger blir det kalt for Sheol eller andre navn. Ifølge et av de mystiske synene skaper hver synd vi gjør en engel av ødeleggelse (en demon), og etter vi dør blir vi straffet av de demonene som vi skapte. Noen syn ser på Gehinnom som et sted for alvorlig straff, litt i likhet med det typiske kristne/gresk-hellenistiske helvete med ild og svovel. Andre kilder ser på det som en tid vi kan se de gjerninger vi har begått i dette livet fra et objektiv standpunkt, se alle de skader vi har gjort og muligheter vi har misset og på den måten erfare anger for de gjerninger. De fleste jøder tror at tiden som blir tilbrakt i Gehinnom ikke overskrider 12 måneder, og at de da etterpå ankommer Olam Ha-Ba (den kommende verden, ofte kalt for den messianske tidsalder). (KILDER: 1 , 2 , 3 ) Bare de ytterst onde menneskene kommer ikke videre til Olam Ha-Ba etter sin tid i Gehinnom. Deres sjeler blir straffet i hele 12 måneder. Kilder på hva som skjer med dem etter de 12 månedene varierer: noen sier at de ugudelige blir fullstendig tillintetgjort og at de slutter å eksistere, mens andre sier at sjelen fortsetter å eksistere i en bevisst tilstand av anger. (KILDER: 1 ) For å lese mer om hva jødene lærer om livet etter døden følger noen boktips: - The Thirteen Petalled Rose (Hardcover) – Adin Steinsaltz - The Death of Death : Resurrection and Immortality in Jewish Thought – Neil Gillman - Jewish Views of the Afterlife (Hardcover) – Simcha Paull Raphael Del 4 – Avslutning 4.0 – Den rensende «ilden» Jeg ser Guds kjærlighet som en ild som renser alt som ikke kan gå sammen med Guds karakter og vilje. Den brenner opp alt som står imot, alt som nekter å omvende seg. Bibelen lærer at ALT og ALLE vil bli brent av denne metaforiske ilden. Paulus sier i 1.Kor 3:12-15 at alles livsverk vil ble prøvd som gjennom ild, for å se hvilket verk det er. Hvis det er noe som ikke samsvarer med Guds karakter og vilje, vil personen miste verket, men selv bli frelst. I denne pasasjen ser vi at Paulus snakker om troende mennesker som har Jesus Kristus som sin grunnvoll. Peter skriver i 2.Pet 3:7 at hele skaperverket vil bli gjennomsøkt og renset med ild, en ild som vil «ødelegge (ἀπώλεια) de ugudelige». Denne «ilden» vil rense både troende og ikke troende og etterlater seg det som er rent. Dette er den ene og samme ilden. En ild som elskende gjennomsøker og renser det den kan, og rettferdig straffer og ødelegger alt det den må. Guds vilje er at Han vil rense alle og ikke ødelegge noen (2.Pet 3:9), men det Gud enda mindre ønsker er å lage robotmennesker. Hvis noen ikke ønsker å ta imot Guds gave (Jesus), da vil den samme kjærligheten brenne dem opp. I denne metaforiske ilden ligger det nåde, straff og rettferdighet flettet inn i hverandre. Hvor alt er motivert av kjærligheten (1.Kor 13:13, 1.Joh 4:8). Dette er min Gud, Jahve. Eirik Hordenes Relaterte linker: http://www.shema.com/marticles/marticles-008.php http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Vi-skal-alle-staa-innfor-Guds-domstol http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=en-dag-skal-gud-fader-utrydde-og-utslette-alle-onde http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=et-evig-helvete http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=tanker-om-helveteslaeren http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-helvete-og-den-evig-brennende-ild-en-realitet

Nr. 372: JØDEHATE ER STERKT – ET UTDRAG FRA BOKA «ET NYTT HOLOCAUST»!

Nr. 372: JØDEHATE ER STERKT – ET UTDRAG FRA BOKA «ET NYTT HOLOCAUST»!

Israel er omgitt av Araber stater som lovpriser terror og som har et mål, det er å utslette staten Israel og dets jødiske innbyggere. At Israel forsvarer seg imot terror og vold, det burde snart flere skjønne og ta Israel i forsvar for det!

Vi ser at det er et meget sterkt jødehat ute å går, også her i Norge. Der venstresiden i Norge på mange måter fører an. Nå var det akkurat venstresiden med AP ungdommen som fikk erfare det Israel har erfart så mange, mange ganger (det som skjedde i fjor sommer). Da bør en ta innover seg hvorfor Israel reagerer som de gjør, men viljen til å gjøre det virker bort vek? Men her er det en meget interessant bok som tar for seg hvordan menneskene som er Israelitter eller jøder opplever det å bli utsatt for terror av Araberne som verdens samfunnet priser, forsvarer og gir ufattelige milliard beløp til vært år. Når skal verden og menneskene lære? Vi kan alle håpe og be. Men jeg tror på å gi menneskene reelle alternativer derfor publiserer jeg utdrag av denne bok som jeg ikke enda har fått lest i helhet da den er rykende fersk. Skaff deg boka og lese her hele artikkelen. Stå opp for jødene og Israel, de fortjener vår støtte da så få vil sette seg inn i hvordan de erfarer det. Får også håpes, selv om dette er i meste laget. At også de som tilhører og i utgangspunktet ser annerledes på Israel. Kan vise større empati og forståelse for Israel og jødene. Tenk bare på det at de har snart hele verdens samfunnet med FN i spissen imot seg. Samtidig er de omkranset av Arabere på hver en kant. Israel er ca. 1 % av Araberne landene i antall innbyggere og har ca. 1\2 % av all landet i Midt-Østen, resten har Araberne. Da er og forblir det urimelig at Israel skal gi land for fred og tostatløsningen er dømt til å mislykkes da motsetningen og interessene er for store. Samtidig vil aldri Araberne med sin voldelige og arrogante ledere alltid kreve mer og mer av Israel, selv om de får sin egen stat. Vi ikke bare trenger, men vi må be for Israel og jødene. Samtidig prøve å formidle deres sak, det trengs og er helt nødvendig, god lesning! Jan Kåre Christensen Oslo http://www.lundeforlag.no/bok.cfm?id=1728 Et nytt holocaust er den første boken som forteller historien til de jødiske terrorofrene etter andre verdenskrig – mennesker som er blitt drept bare fordi de er jøder. Boka er gitt ut på Lunde forlag. Den anerkjente italienske journalisten Giulio Meotti har intervjuet mange overlevende og familier som har blitt ødelagt av terrorangrep midt i hverdagen: på busser, i kibbutzer, på religiøse samlingssteder, kafeer og restauranter. En rekke av de overlevende forteller her for første gang om smerten og tapene. Her gjengis også hvordan de jødiske ofrene og familiene deres opplever Midtøsten-konflikten. Et nytt holocaust kan være nyttig lesning for alle med ferdigsydde meninger, og kan utdype bildet for dem som er åpne for nye tanker. Her dreier det seg ikke om politikk, men om mennesker. Les boken og skaff deg større innsikt. Mona Levin, journalist, forfatter og teaterkritiker Man behøver ikke være enig med Israels politikk i ett og alt; det er heller ikke israelerne. Jeg har lenge ment, slik jeg også hadde det fra Ben Gurions egen munn, at det var galt å beholde de områder som ble erobret i seksdagerskrigen, blant annet på grunn av den demografiske utvikling. Men i ett spørsmål er jeg kompromissløs: Terror er terror og kan ikke unnskyldes eller ‘forklares’. Det gjør noe med et folk, noe jeg synes Giulio Meotti får meget tydelig frem i denne boken. Nordmenn har nå gjort sin egen fryktelige erfaring med terrorisme. At enkelte høyreekstreme i Israel nærmest har gitt uttrykk for skadefryd og mente Utøya-massakren var en følge av AUFs støtte til palestinerne, skal ikke dekke over det faktum at den israelske regjering og det israelske folk har uttrykt sympati og medfølelse. De har ut fra egen erfaring spesielle forutsetninger for å forstå det sjokk og den sorg som rammet oss nordmenn 22. juli 2011. Jahn Otto Johansen, utenrikskommentator Det er en overveldende dokumentarbok Guilio Meotti har skrevet om det nye brennofferet. Person for person, portrett for portrett, presenterer han terroristenes ofre. En av dem kjente jeg personlig. Noen flere kjente jeg igjen fra reportasjer jeg skrev da tingene skjedde. Men Meotti presenterer dem alle. Jødehatere kommer til å hate denne boken. Men nok en gang skal sannheten beseire dem. Takket være skribenter som Guilio Meotti. Odd Sverre Hove, tidligere sjefredaktør i Dagen Forord Om den nye bølgen av antisemittisme Roger Scruton Etter at Jerusalem ble lagt i grus av den romerske hæren, levde jødene i eksil i nesten to tusen år uten å ha tilgang til sine hellige steder. Men de holdt religionen, språket og skikkene levende i en kollektiv hukommelse som savner sidestykke i historien. Giulio Meotti bruker betegnelsen «metafysisk familie» på dette folket som har vært trofast mot kulturen og kallet sitt gjennom kontinuerlig lidelse. Uansett hvor de har slått seg ned, har de blitt gjenstand for motstand og fremmedfrykt. Men de har aldri glemt Jerusalem – den hellige byen de drømmer om. Intet annet folkeslag har opplevd så mye ufortjent lidelse opp gjennom historien eller brukt like mye energi på å minnes og sørge over sine døde. Da den største av alle katastrofer rammet de sentraleuropeiske jødene i midten av det tjuende århundret – og med dem forsvant en viktig del av vår europeiske identitet – virket det som om verden gikk gjennom en kort periode da de angret på hvordan de hadde behandlet jødene. Folkeforbundet besluttet med overveldende flertall å godkjenne staten Israel både som medlemsstat og som et hjemland der jødene endelig kunne beskytte seg selv. For jødene representerte Israel en mulighet for frihet, et sted de kunne danne det selvstyret de hadde holdt levende i en to tusen år gammel minnebank. Men som vi alle vet blusset hatet opp igjen, og denne gangen var det rettet mot Israel og landets jødiske befolkning. I denne boken forteller Giulio Meotti den detaljerte historien om de kriminelle terrorhandlingene det jødiske folket er blitt utsatt for, om den voksende antisemittismen i Midtøsten og om den manglende viljen blant mange vestlige politikere og tenkere til å forstå den fiendtlige holdningen de muslimske landene møter nabolandet sitt med. Meotti har skrevet en gripende beretning om sorg, et nytt «Shoah» til minne om de mange ofrene av denne nye antisemittiske bølgen. Han ber oss om å legge all tvil til side og anerkjenne Israels rett til å eksistere og jødenes rett til å forsvare seg. EUs uoffisielle holdning til den politiske situasjonen i Midtøsten er i dag preget av oppfatningen «Israel har skylden». Det er et eksempel på den samme ynkelige ettergivenheten som lot den forrige bølgen av antisemittisme skylle over Europa. Men som Meotti så glimrende minner oss på, er ikke Israel årsaken, men målskiven for dagens fiendtlige holdning, og det kan aldri bli en løsning i Midtøsten hvis ikke skylden blir lagt på dem som lever på hat, dem som kun har ødeleggelse å tilby. La oss håpe at denne boken kan vise europeere hvilket ansvar de har overfor jødene, dette folket som har stått som et skinnende eksempel for oss alle gjennom sin totusenårige våkenatt. Israels glemte døde «Han sa at selv om det var sant at tiden leger alle sår, gjør den det kun til prisen av den langsomme utviskelsen av de elskede fra hjertets hukommelse som er deres eneste tilholdssted både før og etter. Ansikter viskes ut, stemmer svinner hen. Grip fatt i dem igjen … Snakk med dem. Si navnene deres. Gjør dette og ikke la sorgen dø, for den forskjønner enhver gave.» CORMAC McCARTHY, OVER GRENSEN «På samme måte som vi sier at hver jøde som ble et offer for Holocaust har et navn, har også ofrene for vår tids terrorhandlinger navn.» Den som sier dette er Uri Baruch, en franskfødt jøde med foreldre som overlevde Holocaust, og som mistet en datter i et terrorangrep. Dagen var den 20. september 2001, ni dager etter angrepet på Tvillingtårnene i New York. Baruch-familien var samlet for å feire jødisk nyttår i Hebron, patriarkenes by sør for Jerusalem. Disse var samlet hjemme hos Uri og kona Francine: datteren Sarit og Shai Amrani, mannen hennes og barna deres – Zoar på fire, Ziv på to og tre måneder gamle Raz. Sarit hadde lyst til å reise tilbake til huset deres i Nokdim i ørkenen i Judea, men Francine overtalte dem til å tilbringe natten i Hebron, siden det var tryggere å kjøre om dagen. De dro av gårde ved daggry neste morgen. En liten stund senere ble Uri oppringt av moren til Shai, som hadde hørt på radioen om et terrorangrep på veien til Nokdim. Hun hadde ringt hjem til sønnen, men ikke fått noe svar. Uri ringte sporenstreks Francine, som jobbet på en helseklinikk. Hun kontaktet hæren, før hun ringte tilbake. «Du må komme. Det er dem.» På hjemveien hadde noen palestinere kjørt opp langs siden av bilen til Shai. Han hadde rullet ned vinduet for å spørre om de trengte hjelp, men terroristene hadde svart med kuler. Den første traff Sarit i hjertet og drepte henne momentant. De tre skuddene rettet mot barna bommet alle på mirakuløst vis. Shai ble truffet tre ganger i halsen, en gang i hjertet og en gang i lungene. Han lå på operasjonsbordet i tretten timer og to uker i koma. Da han våknet, så han Uri på sengekanten. «Tilgi meg,» var det første han sa. «Jeg klarte ikke å redde datteren din.» På Yad Vashem i Jerusalem kan besøkende studere det enorme arkivet som rommer navnene til alle ofrene etter Holocaust. Det mest gripende av alle monumentene til minne om det som skjedde i andre verdenskrig, som av nødvendighet er minnesmerker av tomhet, er disse enkle veggene fylt med navn så langt øyet kan se. De utgjør en autentisk hazkara, en påminnelse. Oppramsingen av disse jødiske navnene skaper en fysisk fornemmelse av den ufattelige massakren, i tillegg til den tragedien hvert enkelt offer opplevde, ved måten den kombinerer mangfold og individualisme. Man går derfra med en dyp følelse av svik. I dagens Israel finner du minnetavler overalt, med navnene på tusenvis av ofre etter terrorhandlinger: Du finner dem i bygater, i skoler og synagoger, i kafeer og restauranter, på torg, i parker og hager. Disse plakettene utgjør til sammen et minnesmerke om et nytt Holocaust, som dråper av blod, ikke utbasunert på bombastisk vis, men husket med øm kjærlighet. Ved å gi israelske familier som er sønderknust av terrorisme en stemme, ved å la dem fortelle sin historie på et tidspunkt da minnene deres er i ferd med å falme og bare deles med de nærmeste, ønsket jeg å skape et minnesmerke i samme ånd som de nakne veggene fulle av navn på Yad Vashem. Uri Baruch formulerte det slik: «På samme måte som besteforeldrene til Sarit, som besluttet å leve videre til tross for smerten og sorgen de følte for sine drepte familiemedlemmer, ville vi også prøve å fortsette livet, til minne om datteren vår.» Jødedommen lærer at det ligger en dyp mening i navnene vi gir til hvert nytt liv som kommer til verden. Når noen konverterer til jødedommen, må vedkommende velge seg et nytt navn – for eksempel Chaim, «liv», Baruch, «velsignet» eller Rafael, «Gud helbreder». En av naboene til Uri Baruch het faktisk Rafael. Han var opprinnelig fra Nederland, men hadde konvertert, og en dag ble han drept i Hebron bare fordi han var jøde. Holocaust var først og fremst et angrep på selve begrepet «jøde», dets vesen og eksistens. I 1938 befalte nazikommandøren Hermann Göring at navnet «Israel» skulle stå på identifikasjonspapirene til alle mannlige jøder, og navnet «Sarah» på kvinnenes. Millioner av jøder ble fraktet til ukjente, forlatte steder, og all bagasjen deres – alle brev og bilder de hadde med seg – ble tatt fra dem. Deretter ble de adskilt fra sine mødre, søstre, barn og koner. De ble avkledd, og papirene deres, navnene deres, ble kastet på ilden. Til slutt ble de dyttet inn i en gang der det var veldig lavt under taket. Der ble de gasset i hjel som insekter. Konsentrasjonsleirenes ingenmannsland var åsted for utryddelsen av seks millioner europeiske jøder. Islamsk terrorisme, med sin fornektelse av Holocaust, får næring fra ideen om å utslette jødene, og den har spredt seg over hele verden som en skogbrann etter 11. september 2001. Selv nå som trusselen om en ny jødisk utryddelseskampanje både er en realitet og et gjennomgående mantra, velger minnenes voktere i Vesten vanligvis å skille mellom antisemittisme, som fordømmes kraftig med henvisning til Holocaust, og antisionisme, et hat mot Israel som ofte godtas og til og med oppmuntres. Ifølge europeisk tankegang kan ingenting måle seg med Holocaust, så israelittene som blir drept i dagens Israel, bare fordi de er jøder, har ingen forbindelse med generasjonen som møtte døden i gasskamrene; antisemittismen som forårsaket Holocaust var visstnok en engangsforeteelse, skapt av en spesielt ond fortid, og det betyr at vi ikke trenger å ta lærdom av det heller. Men i virkeligheten er ikke dette kun et historisk fenomen, men også et svært moderne problem – ikke bare noe som hører fortiden til, men også et pågående overgrep mot et folk og deres etterkommere, både teologisk og genetisk. Det er den samme, gamle ondskapen i en ny, «moderne» innpakning. Når man er jøde i samme århundre som Hitler og Irans prestestyre, har man arvet et livslangt medlemskap i klubben. Det ligger i tillegg åpenlyst til skue i en persons navn. Da terrorister kapret et fly fullt av israelere i Entebbe i 1976, ba de passasjerene si navnene sine og beholdt de 105 jødene om bord som gisler. Noen av dem var overlevende etter konsentrasjonsleirer, som hadde opplevd den samme utvelgelsesprosessen mer enn tretti år tidligere. En av dem, Pasco Cohen, ble drept rett foran øynene på datteren sin. Da Wall Street Journal-journalisten Daniel Pearl ble drept av Al-Quaida i Pakistan, tvang de islamske terroristene ham til å si sitt eget navn, pluss morens og farens, som begge var israelske borgere: «Faren min er jøde, moren min er jøde og jeg er jøde.» På det verste bildet sitter Pearl med hodet bøyd, lenket rundt håndleddene. En mann med tildekket ansikt holder ham etter håret og retter en pistol mot tinningen hans. På et annet bilde kan man se de bare føttene hans og litt av lenken som henger ned fra de altfor store joggebuksene han er iført. De bare føttene hans minnet meg om den unge mannen Ofir Rahum, som bodde i Ashkelon. En dag fikk han en melding på datamaskinen sin fra en eldre palestinsk jente som bodde i Ramallah. Han tok på seg de fineste klærne sine og tok den første bussen som kom, uten å fortelle noen hvor han skulle. Jenta møtte ham med bil i Jerusalem. Han la ikke merke til at bilen kjørte inn i palestinsk territorium. Det er vanskelig å beskrive hva de gjorde med ham. Han var en fattig, naiv og uskyldig jøde. Det var derfor han ble utvalgt som «brensel for helvetes ild», ifølge de islamske fundamentalistenes propaganda. De overfalt ham og skjøt ham. De bandt kroppen hans til støtfangeren på bilen og kjørte innover mot byen. Deretter kvittet de seg med liket. Slik endte livet til en seksten år gammel jødisk gutt. Hvorfor har ikke det som skjedde med Ofir blitt brukt som et eksempel på hva etnisk-religiøst hat kan forårsake? Hvorfor har ingen hørt om Eliyahu Asheri? Han var atten år gammel, sønn av en australier som konverterte til jødedommen. Han smilte alltid til verden, og prøvde å få haik hjem da de tok ham. Hver gang en palestiner dør, selv en selvmordsbomber, konkurrerer avisene om å være først ute med å formidle vedkommendes historie og bilder fra personens liv. Eliyahu fikk ikke engang navnet sitt på trykk – de skrev bare «jødisk bosetter». Han var bare en gutt, men ble henrettet med et pistolskudd den samme dagen han ble kidnappet. Deretter tok morderne id-kortet hans og brukte det til å presse familien for penger. Hvis en nazioffiser i Auschwitz hadde filmet en jøde før sistnevnte ble sendt inn i gasskammeret, i likhet med Daniel Pearl i en tilstand av fysisk og psykisk ubeskrivelig smerte, og tvunget ham til å si «Jeg er jøde», ville videoen i dag blitt vist til studenter over hele verden for å forklare hva rasisme virkelig er. Men historiene til Daniel, Ofir og Eliyahu er blitt glemt. Daniels far, Judea, burde bli overøst av invitasjoner til å fortelle sin historie på alle verdens skoler. Israels historie ligger begravd under en haug med falske forestillinger: Israel godtok FNs delingsplan for Palestina like fra begynnelsen, men araberne forkastet den. Israel tilbød å trekke seg betingelsesløst tilbake fra enkelte områder under både Ehud Baraks og Ariel Sharons ledelse, men hver gang ble de møtt med det samme svaret: Løsningen dreier seg ikke om land, men om at Israel opphører å eksistere. Alle regjeringer Israel har hatt – fra Menachem Begin, som oppga Sinaihalvøya, til Yitzhak Shamir, som deltok på Madrid-konferansen, Yitzhak Rabin, som inngikk fred med Jordan og underskrev Oslo-avtalen, Ehud Barak, som trakk seg ut av Libanon og reiste til Camp David og Ariel Sharon, som trakk seg ut av Gaza – har alle repetert det lille ordet Israels naboer aldri sier: fred. For en stor del av den islamske verden er alle byene, skyskraperne, sykehusene, kinoene og skolene på denne lille fliken av land ikke annet enn noen få mål med eiendom som skal tilbake på islamske hender så snart denne onde byllen er skåret bort. Det kan bare bli fred i Midtøsten når Israel blir anerkjent som jødenes nasjonalstat, når navnet Israel blir trykket på alle kartene som brukes i skolene i den islamske verden, når det blir slutt på de utbredte anti-israelske svertekampanjene i muslimsk media og muslimske skoler, når det blir vanlig med samarbeid blant jødiske og muslimske vitenskapsmenn, forskere, kunstnere og idrettsmenn, når Israel får rettferdig behandling i FN, når terrororganisasjoner viet til å drepe jøder og ødelegge Israel blir bannlyst, når den økonomiske boikotten av Israel blir opphevet, når det blir opprettet diplomatiske forbindelser med Israel i hovedstaden Jerusalem, og sist, men ikke minst, når det blir proklamert teologiske fatwaer som forbyr drap av «de vantro» – jøder og kristne. I 1968, bare noen måneder etter Israels seier i Seksdagerskrigen, skrev den amerikanske filosofen Eric Hoffer en kronikk i Los Angeles Times som tok for seg de anti-israelske holdningene som var blitt vanlige i internasjonale fora. I dag virker ordene hans profetiske: «Jeg har en forutanelse som ikke vil gi slipp: Vår skjebne er knyttet til Israels skjebne. Hvis Israel forsvinner, står vi på randen av stupet.» Jødene er på ny gjenstand for en identitetskamp av dimensjoner. Israels eksistens kan være truet fordi landet ikke finnes på kartene til flere generasjoner av arabere og iranere. Det ligger laglig til for hugg fordi landets historie fornektes i Europa – hvordan mennesker kjempet for å overleve ved å innvandre, alle krigene mot araberlandenes kontante avvisning, kampen for selvstendighet da det var et britisk mandatområde. Landet nektes rettighetene som FN har sanksjonert, og som alle ofrene for blind vold har helliget ved sine lidelser. Hvordan kan det bli fred i Midtøsten når vi fullstendig overser Israels ofre? For to år siden drepte en terrorist åtte unge teologistudenter i Jerusalem som satt og leste i Toraen. Etterpå viste en undersøkelse ved the Palestinian Center for Policy and Survey Research at 84 % av palestinerne syntes angrepet var berettiget. Itamar Marcus, som har brukt mange år på å kartlegge og avsløre palestinsk og antisemittisk propaganda i sin stilling som leder av Palestinian Media Watch, hevder at de som har ansvar for propaganda i Hamas og på den palestinske tv-kanalen, har funnet en måte å oppildne mennesker til voldshandlinger – med sine fjernsynstaler, tegnefilmer, tegneserier og skolebøker – på lik linje med hutu-journalistene som blant annet brukte radiomediet til å hisse opp folket til folkemordet på tutsiene i Rwanda. Den islamske bevegelsen beskriver jødene som «avkom av griser og aper» som bør utryddes, på samme måte som hutu-opprørerne betegnet tutsiene som «ormeyngel» som skulle knuses. Den første gangen europeiske land straffeforfulgte hatefulle ytringer på lik linje med krigsforbrytelser, var under Nürnberg-prosessen, der nazioffiserer sto for retten. Det skjedde også senere i en internasjonal domstol i Tanzania i 2003, da hutu-journalistene Hassan Ngeze, Fernand Nahimana og Jean-Bosco Barayagwiza ble funnet skyldige i å ha brukt Radio-Télévision Libre des Mille Collines, samt et magasin til å opphisse massene til å delta i nedslaktingen av tutsier, samt i å ha publisert dødslister over folk som skulle drepes. To av terrororganisasjonene med en målsetning om å utslette Israel, Hamas og Hezbollah, kaller jødene «griser», «en kreftsvulst», «søppel», «bakterier», «parasitter» og «mikrober». Irans president Mahmoud Ahmadinejad har brukt uttrykket «døde rotter». Denne terminologien er den moderne utgaven av nazistenes schmattes, jiddisk for «filler». Den anerkjente historikeren Robert Wistrich har uttalt at «den islamske bevegelsen kaller jødene 'avkom av griser og aper' fordi umenneskeliggjøring er en forløper til folkemord». Terrorister i Israel har drept mange som ble oppkalt etter foreldre og besteforeldre som ble drept i gasskamrene og i det okkuperte Europas dype skoger. Når sirenene lyder på Yom Hashoah, dagen til minne om Holocaust, stanser alle israelere opp, som statuer av smerte, fordi dagens israelere føler at de er forlengelsen av den armen av jødedommen som ble kappet av i Europa. De er forbundet av en usynlig kjede som forklarer hele verden grunnen til at Israel eksisterer. Det er ikke tilfeldig at det er nøyaktig den samme sirenen som advarer jøder om å søke tilflukt når det er fare for bombeangrep. «Det var ord, ikke maskiner, som skapte Auschwitz,» skrev Abraham Joshua Heschel. Den palestinske historikeren og tv-programlederen Issam Sissalem har uttalt at jødene «er som en parasittorm som angriper en snegl og bosetter seg på innsiden av skallet. Vi nekter å la dem ta bolig i skallet vårt». Det er dette budskapet som går igjen i palestinske taler, akademiske forelesninger, ja, til og med forestillinger for barn. Den 12. mars 2004 sto sjeik Ibrahim Mudeiris, en mann som lønnes av den palestinske staten, i en moské i Gaza og erklærte følgende: «Vi vil bekjempe den jødiske kreftsvulsten.». Kort tid senere ble et titalls israelere sprengt i luften av selvmordsbombere. I februar 2008 sto Wael al-Zarad, en av de åndelige lederne av Hamas, bak en appell på tv om å utrydde jødene. Et par dager senere ble åtte jødiske studenter skutt og drept av en terrorist. Al-Aqsa-tv, som drives av Hamas på Gazastripen, viste et intervju med to unge barn i mars 2007. – Dere elsker moren deres, ikke sant? Hvor er hun nå, da? – I paradis. – Hvorfor det? – Hun valgte å bli martyr. – Drepte hun jøder? Hvor mange drepte hun? Disse barna var sønnene til Rim Riashi, som sprengte seg i luften ved kontrollposten Erez den 4. januar 2004. Den fem år gamle gutten rakte frem den ene hånden: – Så mange. – Hvor mange er det? – Fem. I mange år etter Oslo-avtalen levde Israel i håpet om å få oppleve et fredelig, normalt, territorielt integrert post-sionistisk samfunn. Det virket som om drømmen om fred ville gå i oppfyllelse, før den raknet fullstendig, takket være utallige islamske oppfordringer om folkemord – noe som var starten på et nytt, potensielt skjebnesvangert kapittel i det jødiske folks historie. I løpet av de siste femten årene er den jødiske staten blitt angrepet på de travleste og mest hverdagslige steder. Flerfoldige unge mennesker og barn, kvinner og eldre er blitt brent til aske på busser, kjøpesentre er blitt forvandlet til slaktehus, jødiske pilegrimer beskutt med rifle, hele familier tatt av dage i sine egne senger, spedbarn henrettet med et slag i bakhodet, tenåringer torturert og blodet deres malt utover huleveggen, frukttorget sprengt i fillebiter, nattklubber lagt i grus sammen med titalls ungdom, teologistudenter drept mens de satt fordypet i bøkene sine. Foreldre er blitt drept rett foran øynene på barna; søsken, besteforeldre og barnebarn drept sammen; barn drept i armene til mødrene sine. Dette er Israels Ground Zero, det første landet i historien som er gjenstand for selvmordsterrorisme i stor skala: Mer enn 150 selvmordsangrep er blitt utført, og mer enn 500 er blitt avverget. Vi snakker om et sort hull som har slukt 1557 mennesker og såret 17 000 i løpet av femten år. Israel er et lite land – det tar to minutter for et jetfly å komme seg fra øst til vest. Hvis et tilsvarende antall mennesker ble drept i USA, folketallet tatt i betraktning, ville 1557 vært 53 756 døde amerikanere. Antallet sårede tilsvarer 664 133 amerikanere. Siden den andre intifada (al-Aqsa-intifadaen) begynte i september 2000, har flere israelere blitt drept av terrorister enn i alle de foregående årene Israel har eksistert som stat. Jerusalem er verdens selvmordsbomberhovedstad. Historiene i denne boken er hjerteskjærende i sin avskyelige og sjokkerende natur. Israelere angripes helt bevisst på tider av døgnet da størst antall mennesker vil rammes samtidig og mest mulig tilfeldig. Målet er utelukkende å utrydde jøder fra Midtøsten. Et flygeblad fra den militære fløyen av Hamas, Ezzedeen al-Qassam, viser en tegning av en øks som hugger i stykker ordet al-Yahud, altså jødene. Billedteksten sier: «Vi skal banke på paradisets porter med jødenes hodeskaller i hendene.» •Før Adolf Hitler kom på banen, var det seksten millioner jøder i verden; nå er det tretten. Utryddelsen av europeisk jødedom er et eksempel på den europeiske kulturs komplette og tragiske fallitt. Vesten er i dag preget av en defekt samvittighet – likegyldig til rekken av unge palestinere som spenner på seg bombebelter, den daglige svertekampanjen jøder er utsatt for i den arabiske verden, folkemengden som jubler i ekstase over de to jødiske soldatene som ble lynsjet etter at de hadde gått seg vill. De lemlestede kroppene deres ble utstilt som trofeer. Denne defekte samvittigheten klarer på forunderlig vis å overse skjebnen til tusenvis av israelere som blir myrdet bare fordi de er jøder; den har glemt en av grunnene til at Israel ble opprettet. Er det noen i Vesten som fortsatt husker at 86 israelere mistet livet i den første Golfkrigen – de som ble drept av irakiske raketter, av ren og skjær panikk, av mangel på surstoff ? Linda Roznik, en 92 år gammel dame som overlevde Holocaust, ble begravd i ruinene av sitt eget hjem. Det samme skjedde med Haya Fried, nok en person som overlevede Holocaust. Da krigen pågikk, bar Israels jøder med seg gassmasker overalt. Saddam Hussein hadde fått en avskyelig idé: Mennesker i Israel skulle gasses i hjel på samme måte som i et gasskammer, uten at de kunne løfte en finger for å forsvare seg. Dette var grunnen til at Jerusalem Post foreslo å nominere følgende til «årets personer»: de 69 overlevende etter Holocaust som bodde i det sørlige Israel i noen nedslitte leiligheter uten tilgang til noen slags form for tilfluktsrom eller nødutganger, som ble bombardert av palestinske raketter da de irakske angrepene opphørte – mennesker som Frieda Kellner fra Ukraina, som klarte å overleve Holocaust, men som ble drept av rakettene til Hezbollah. Terroristene er alltid svært selektive når de utpeker sine mål i Israel, i den hensikt å skape så store ødeleggelser som mulig. En selvmordsbomber i Rishon Letzion massakrerte en gruppe eldre jøder som satt helt ubeskyttet og nøt den friske luften på verandaen sin. Vi snakker om kjøpesentre, som i Efrat, gågater, som i Hadera, bussholdeplasser, som i Afula og Jerusalem, togstasjoner, som i Nahariya, pizzeriaer, som i Karnei Shomron, nattklubber, som den i Tel Aviv, busser fullastede med studenter, som i Gilo, eller med soldater, som i Megiddo, barer og restauranter, som i Hertzliya og kafeer, som i Haifa. Reservesoldaten Moshe Makunan hadde akkurat nok tid til å be kona «fortelle jentene at jeg elsker dem». To brutale mord fant sted i november 2002, med bare et par dagers mellomrom. Tolv israelere ble drept i Hebron, og bevæpnede menn tok seg inn i Kibbutz Metzer og drepte fem mennesker. Terroristenes kuler gjør ikke forskjell på religiøse bosettere i Hebron og harmløse liberale i Metzer. Alle ofrene i Hebron var voksne, men i Metzer ble en mor og hennes to små barn drept med kaldt blod. Mange av ofrene i Hebron var soldater; i Metzer var det bare sivile som ble rammet. Det finnes en lang, hjerteskjærende liste over jødiske tenåringsjenter som fikk en brå slutt på livet på grunn av selvmordsbombere. Moren til Rachel Teller bestemte seg for å donere bort datterens hjerte og nyrer: «Dette er mitt svar til hyenen som tok livet til datteren min. Hennes død har gitt nytt liv til to andre mennesker.» Rachel hadde kort hår og et underfundig smil. Vennene hennes husker godt da de så henne for siste gang. «Vi sa 'ha det' til hverandre uten å tenke noe særlig over det, som om det ikke betydde noe. Men det var siste gang vi så Rachel.» Abigail Little var på vei hjem da hun ble drept. «Hun elsket mennesker og naturen,» forteller familien. Abigail deltok i et arabisk-jødisk fredsprosjekt. Familien hennes tilhører en gruppe amerikanske baptister som holder gudstjenester på hebraisk og kaller seg jøder, men som tror på Jesus Kristus og praktiserer dåp. Deres tilstedeværelse i landet utgjør en liten bit av den store mosaikken som utgjør det israelske samfunnet. «Det var alltid svært viktig for Abigail at personer ble verdsatt som mennesker,» sier faren. «Hun dømte aldri noen ut fra hvilken nasjonalitet de hadde. Nå har hun kommet til et bedre sted.» «Hun visste at Gud elsket henne, og hun elsket ham også,» legger broren til. Moren til Shiri Negari hadde akkurat fulgt datteren til bussholdeplassen da hun hørte et kraftig smell. Hun skyndte seg tilbake og fikk øye på de rykende restene av bussen datteren nettopp hadde gått om bord i. Shelley, søsteren til Shiri, var i opplæring på legevakten den samme morgenen. Hun så alle ambulansene som kom kjørende, men hun visste ikke at søsteren lå i en av dem. Shiri hadde langt blondt hår som hun nektet å klippe; det var på en måte varemerket hennes. Hun jobbet som lærer i hæren og signerte e-postene sine med «Shiri Negari – på reise gjennom verden». Noa Orbach var på vei hjem fra skolen og sto og snakket med to venner i lyskrysset. En mann kledd i sort gikk bort til dem og åpnet ild mot tenåringene. Læreren hennes forteller at «Noa var den som alltid dro i gang allsangen på ekskursjoner, alltid klar til å hjelpe en venn i nød, den som klarte å heve kvaliteten på diskusjoner i klasserommet. Jeg kjente henne i tre år, og jeg gledet meg til å se henne utvikle seg og vokse opp, til å se hva hun ville gjøre med livet sitt. Det er ufattelig å tenke at hun ikke vil sitte på plassen sin i morgen.» Avisen trykket et kort hun hadde laget, der det sto: «Når du blir sint, tar du straffen for en annens dumhet …» sammen med en tegning av et hjerte og signaturen hennes. Soldater er blitt drept i nesten alle angrepene på busser eller torg eller bar mitzvah-feiringer. Terroristene har aldri skilt mellom «sivile» og «militære» ofre, fordi den israelske hæren er selve hjertet i den jødiske staten, med sin kontinuerlige eksponering for islamistenes krigføring. Forsvaret har tre års alminnelig verneplikt for menn, nesten to for kvinner, med årlige repetisjonsøvelser til man fyller førti. Det finnes ingen egne offiserskoler, så alle som blir generaler har arbeidet seg oppover i systemet over tid. Det kommer unge menn fra hele verden for å tjene i Israels forsvar, the Israel Defence Forces; de kalles haial boded, enslige soldater, soldater som ikke har sin mor og far i landet. De har lite penger, men mye idealisme, tas imot på kibbutzer, spiser sammen med vertskapsfamilier hver fredag eller slår seg sammen for å dele en leilighet, så de kan spare penger. Hundrevis av disse unge mennene har også gått i døden på grunn av terrorisme. «Israelerne var soldater før de ble idrettsmenn,» skriver Abu Daoud, hjernen bak massakren i München-OL i 1972. «Joseph Romano, mesteren i vektløfting, deltok i Seksdagerskrigen på Vestbredden og Golanhøydene.» Soldater før idrettsmenn, soldater før arbeidere, soldater før talmudkjennere, soldater før håndverkere, soldater før ektemenn, brødre og sønner. I begravelsen til Afik Zahavi-Ohayon, en gutt som ble drept av en rakett, sa den tidligere russiske dissidenten Natan Sharansky følgende: «Du må ha drømt om å bli en helt. Du må ha drømt om å være soldat. I dette landet blir hver eneste gutt soldat, og hele landet ligger ved fronten. Du faller som soldat.» De falne er Israels menneskeskjold. Korporal Ronald Berer kom fra Russland fjorten år før han ble drept. Moren likte ikke å se ham i uniform – hun var livredd. Men han forklarte grunnen til henne: «Mor, de dreper kvinner og barn. Noen er nødt til å beskytte dem. Hvis ikke jeg vil, hvem skal gjøre det da?» Nesten alle soldater formulerer seg slik. Moren til Benaya Rein minnes sønnen sin: «Den siste gangen han sa farvel, sa jeg: 'Vær forsiktig', og han svarte: 'Du og far har lært meg å gi alt. Men du må vite at noen ganger betyr virkelig alt alt.'» Sannheten om de tragiske skjebnene til disse jødiske martyrene, får nytt liv i forbindelseslinjene som skapes mellom navn og sted, i et liv som fortsetter i asken og glørne fra lidelsen, i minnene til foreldrene og søsknene og ektefellene jeg har samlet og formidler på disse sidene. Den eneste måten jeg kunne hindre dem fra å synke ned i glemselens hav, var å lenke ofrenes historier sammen til én, ubrutt fortelling. De som leser disse historiene, stiller seg sammen i solidaritet for å hindre at disse tusenvis av ofre, både unge og gamle, barn og nyfødte, kvinner og menn, skal bli glemt og forlatt. De var på vei hjem fra jobb eller skole, på kino- eller handletur, da de forlot denne verden og steg inn i den kommende, pulverisert av en eksplosjon. De var jøder som ikke hadde gjort noe annet galt enn å «leve ordinære liv i et ekstraordinært land», for å sitere en av vennene til Motti Hershko og sønnen Tom, militante venstreorienterte pasifister som ble blåst til himmels på en buss i Haifa. Gadi Rajwan var en irakisk jøde fra en velstående familie i Jerusalem med 70 arabiske ansatte, kjent for å være både rik og gavmild. Han gikk til fabrikken klokken seks om morgenen hver dag og var godt likt av alle de ansatte. Gadi rakk ikke engang å se opp før han ble skutt i ansiktet av en ung palestiner som hadde arbeidet for ham i tre år. I begravelsen ristet Gadis far, Alfred, på hodet om og om igjen og sa: «Hvordan kunne dette skje med oss, vi som alltid har prøvd å gjøre så mye godt for andre?» Jamil Ka’adan, en araber som underviste i hebraisk og jobbet som konsulent for arabiske skoler, ble sprengt i luften i Hadera. «Han var motstander av vold. Han var en fredelig mann, og det sier jeg ikke bare fordi han er borte,» forteller en av vennene hans. Shimon Mizrachi og Eli Wasserman ble drept i et industriområde der det jobbet mange palestinere. Datteren til Mizrachi forteller at «han hjalp alle de ansatte; det beste han visste var å bygge og skape ting». Hver morgen hadde han møter med sine arabiske ansatte. Kona til Shimon minnes at «han hadde et nært forhold til sine ansatte. Han var en tilhenger av sameksistens, og han likte å hjelpe mennesker. » Den store drømmen hans var å åpne et kjøkken som kunne servere mat til de trengende. Vi kan se på det som skjedde med én uskyldig gutt, Gilad Shalit, som en lignelse når det gjelder Israels posisjon i Midtøsten. Denne uerfarne korporalen i den israelske hæren, som ble holdt i fangenskap av noen grusomme kjeltringer, ble utvekslet mot 1027 palestinske fanger som var blitt straffedømt etter en omhyggelig rettsprosess. Blant dem var det minst 100 som sonte på livstid – drapsmenn, mordere som hadde tatt livet av både kvinner og barn. Lille Israel, så overlatt til seg selv, står samlet når det gjelder å verne om verdien av et liv. • Til nå er det ikke skrevet én eneste bok som handler om Israels døde. Jeg vil med det samme forsikre om at jeg har skrevet denne boken uten noen som helst fordommer mot palestinerne; motivasjonen bunner i en kjærlighet til et fantastisk folk og dets utrolige og tragiske eventyr i hjertet av Midtøsten. Hvert eneste forsøk på å utrydde en utvalgt gruppe mennesker, fra Srebrenica til Rwanda, er blitt minnet på ulike måter, med brask og bram – med unntak av Israel. Opp gjennom historien har det ikke blitt gjort noe stort nummer av alle de jødene som er blitt drept bare fordi de er jøder. Fortellingen om hva det jødiske folk har ofret har blitt oversett i den amoralske vektleggingen av palestinerne, noe som ikke gir oss noen dypere forståelse av selve konflikten, men heller tilslører den slik at det blir vanskelig å finne kjernen. Hensikten med denne boken er å trekke en enorm beholdning av lidelse frem i lyset, for å vise respekt for de døde, i kjærlighet til de etterlatte. Det holdes minnestunder for terrorofre hver eneste dag i Israel. Det var umulig for meg å fortelle alle historiene. Mange familier, som familien Ron i Haifa og familien Zargaris i Jerusalem, lukket seg inne i en verdig stillhet. Den vakreste gaven jeg fikk i løpet av fire års arbeid, var alle israelerne som åpnet sin sønderrevne verden for meg – en fremmed, en ikke-jøde, en utlending – og blottla sine lidelser. De tok meg i hånden og fortalte om sine kjære; jeg tenker på familiene til Gavish, Shabo, Hatuel, Dickstein, Schijveschuurder, Ben-Shalom, Nehmad, Apter, Ohayon, Zer-Aviv, Almog, Roth, Avichail og flere andre. Jeg ville prøve å formidle noen av disse flotte israelske historiene, fulle av idealisme, lidelse, offer, tilfeldigheter, kjærlighet, frykt, tro, frihet og et håp om at Israel vil seire til slutt. Lipa mistet hele familien sin i gasskamrene, før han senere mistet en sønn og et barnebarn i terrorangrep. Engelskmannen Steve var nødt til å si farvel til kona si, venne seg til et liv i rullestol sammen med datteren sin, og endte opp med en større familie enn han hadde før angrepet. David mistet absolutt alt – kona og fire små døtre – og strever fortsatt på heroisk vis med å finne ut hva det vil si å være jøde. Det er noe smittende over lidenskapen hans. Etter tapet av sønnen vendte Yossi seg til salmistens visdom for å bevare forstanden. Og så har vi kvinnen Adriana Katz, som leger sivile ofre på det mest bombede sted i verden, Sderot. Blant de overlevende finner vi legene som samarbeidet med dr. Applebaum, han som oppbevarte en defibrillator under sengen, og som ble drept sammen med datteren dagen før hun skulle gifte seg. Arnold, den eneste som overlevde av to storfamilier i konsentrasjonsleirene, mistet datteren sin i en restaurantbombing og har valgt å hedre hennes minne ved å utføre gode gjerninger. Vi har fantastiske mennesker, som fødselslegen Tzofia som mistet faren sin, en rabbiner, samt moren og lillebroren, men som i dag hjelper arabiske kvinner med å føde. Bestefaren til Ron klarte å flykte fra nazistene, men datteren hans møtte døden på en buss. Vi har Yitro, som jobber med å skrive av Toraen; han konverterte til jødedommen, men sønnen ble kidnappet av Hamas og henrettet. Så er det nybyggerbøndene Elisheva og Yehuda; de mistet hele familien sin i Auschwitz, og datteren Yael ble drept av hjerteløse terrorister bare fordi hun «ønsket å bo i Det lovede land». Mange av ofrene var bosettere, «kolonister», mennesker som betaler en svært høy pris for valg av bosted – alt fra politisk antagonisme til et ekstremt nært forhold til døden, men som fremfor alt kjenner en gjennomtrengende ensomhet. Flere hundre mennesker døde i nybyggerområdene i den andre intifada, og de som bodde der tilbrakte hver dag i frykt. Om nettene holdt de vakt foran de enkelte husene, og de opplevde massakrer på familier, inkludert spedbarn og ufødte fostre, kjøreturer gjennom mørklagte gater iført hjelmer og skuddsikre vester, uten at det ga dem noen reell beskyttelse. Bosetterne lever enkle og trofaste liv, og legger vinn på å få mange barn. Deres livshistorier er en tragisk blanding av religion, lidenskap, stahet, ære og fanatisme. «Når 'bosettere' ble drept, var det uutholdelig å se det på trykk i avisen, bortgjemt i hjørnet nederst på siden: ‘Bosetter drept’, eller enda verre: 'Barn av bosettere kvalt', som om det dobbelte stigmaet jøde og bosetter gjorde mordet akseptabelt, rettferdiggjorde det, og ga oss en grunn til å skyve det vekk,» skrev franskmannen Claude Lanzmann, regissøren bak den skjellsettende filmen Shoah. «Når 'martyrene' sprengte seg selv i luften, omtrent hver eneste dag – og flere ganger om dagen i Jerusalem – i Tel Aviv, Netanya og Haifa, i nattklubber, på torg, på busser, på bryllupsfester og i synagoger, fikk bombene snart et rutinepreg. Nå var det ikke 'bosetterne' som ble angrepet, men hele Israel. Hele Israel hadde blitt en 'bosetning', og dette systematiske dødsbudskapet bar bud om en lengsel etter et Storpalestina, en drøm om å kaste Israel på havet.» Vi har Steve, som hadde en datter som var «for god for denne verden», og Naftali, som mistet sin fantastiske unge sønn som mente at paradis var «Talmud og et lys». Datteren til Bernice hadde reist fra et behagelig liv i Amerika. Historiene deres forteller oss om offer og mot. Faren til Tzipi, som var rabbiner, ble knivstukket til døde, og det tidligere soveværelset hans blir i dag brukt til å huse en viktig religiøs skole. Ektemannen til Ruthie, broren til David, var en betydelig humanitærlege som behandlet alle, araber som jøde. Så er det rabbineren Elyashiv, som mistet teologistudentsønnen sin, men som tror at «alt vi opplever i livet gjør den sterke sterkere og den svake svakere». Sheila mistet mannen sin som jobbet med Downs syndrom-barn; hun er opptatt av Messias’ komme. Menashe mistet både faren, moren, broren og bestefaren i en grusom terrornatt, men har ikke gitt opp troen på retten til å bo i landet der Abraham slo opp teltet sitt. Alex vier hver dag til minnet om den nydelige lille datteren sin, som ble kalt «Snøhvit». Miriam opplevde å miste musikerektemannen sin etter at de hadde reist hele veien fra Sovjetunionen. Elaine mistet en sønn mens de feiret shabbatmåltidet, og hun klarte ikke å lage mat eller si et ord på et helt år. Yehudit mistet datteren sin altfor tidlig, på vei hjem fra et bryllup sammen med mannen. Uri mistet datteren, som jobbet frivillig med å hjelpe de fattige og som studerte Holocaust – hele familien hennes hadde overlevd krigen på mirakuløst vis. Orly levde et lykkelig liv i en bobil i åsene over Samaria helt til sønnen hennes ble drept, før han engang rakk å sette kippaen på hodet. Så har vi Tehila, en av disse gudfryktige, men moderne kvinnene vi gjerne finner i bosetningene; hun var veldig glad i de rosa og blå kronbladene på blomstene i Samaria. Dror mistet brorparten av familien sin i Holocaust og begravde sønnen sammen med hans uunnværlige babylonske talmud. Terroristene tok mannen til Galina fra henne etter at paret hadde forlatt alt de eide i Russland slik at barnebarna deres kunne bli født i Israel; historien hennes strekker seg tilbake til Stalins undertrykkende regime. Norman er en rik forretningsmann fra New York som ga avkall på sitt luksusliv for å bo i Israel; kona hans pleide å stå vakt foran Rakels Grav i Betlehem. Vi har også sønnen til den fantastiske Yossi, som gikk ut hver fredag for å dele ut religiøse gaver til forbipasserende og endte opp med å ofre livet for å redde vennene sine. Rina hadde skapt en perle i den egyptiske ørkenen og regnet seg som en pioner; hun mistet både sønnen og hans gravide kone. Gabi valgte å hedre den idealistiske broren sin, som ble myrdet på universitetet, med en hymne til livet. Så har vi Chaya, som sluttet seg til jødedommen sammen med mannen sin; for dem var det som å «gifte seg med Gud». Dr. Pickard forlot Frankrike, landet der besteforeldrene måtte flykte fra Vichy-regjeringens kvegvogner, men mistet sønnen sin på en jødisk teologiskole. Vi har fromme Yehuda, som tar hånd om kroppene etter terrorangrep. Til sist vil jeg spesielt nevne Ben Schijveschuurder, som mistet foreldrene og tre søsken på en pizzeria, og som gjerne husker farens smil der han står foran portene til Auschwitz og viser V-tegnet med fingrene. Disse historiene taler sitt klare språk om en stat som er unik i verdensmålestokk; et land som ble båret frem av attenhundretallets sekulære sionisme, som endte med å gjenopprette det eldgamle hjemlandet til et folk som hadde vært på flukt i mer enn to tusen år, et folk som ble halvert i antall i løpet av krigen. Disse historiene taler om mot, fortvilelse, tro, om en vilje til å forsvare hus og hjem gjennom «hederlig krigføring» – i den israelske hæren tillates en soldat å nekte å utføre en umenneskelig ordre. Dette er den episke fortellingen om et folk som har opplevd det mest urettferdige verden kan tilby, men som gjenfødes om og om igjen, takket være dets moralske styrke. • En av de mest gripende scenene i Shoah, Claude Lanzmanns mesterverk, foregår i den polske shtetlen Grabow. Sent i desember 1941 ble alle byens jøder kvalt i gassbilene i Chelmno, og de polske innbyggerne overtok hjemmene deres. Lanzmann treffer en landsens kvinne, tannløs, men med nesa i været, foran dørstokken til en nydelig utskåret dør, som forteller ham uten å fortrekke en mine at hun bor i et jødisk hus. Lanzmann spør om hun kjente eierne. «Selvfølgelig.» «Hva var navnene deres?» Stillhet. Hun husker ikke. Selv navnene deres var tapt. Dette var jødene i Grabows andre død. Vi kan ikke la Israels terrorofre lide den samme skjebnen ved at navnene deres blir glemt. En av de viktigste og beste grunnene til at staten Israel eksisterer, er jo nettopp for å forsikre seg om at disse uskyldige ofrene aldri blir glemt. Gabi Ashkenazi, leder for Israels forsvarsstyrker og sønn av overlevende etter Holocaust, forklarer det slik: «Det vil aldri være nummer i stedet for navn i Israel; det vil aldri være aske og røyk i stedet for kropp og sjel.» Når en selvmordsbomber har utført misgjerningen sin, legges ofrene ved siden av vraket av bussen. De blir lagt i tunge sorte sekker, sammen med et polaroidfoto, en foreløpig rapport og en nummerlapp. Mange av ofrene har fortsatt nummeret de ble tildelt av nazistene tatovert på armen. Hvis asken fra Holocaust vitner om de millionene som ble drept, vitner kroppene som blir sønderrevet av selvmordsbomber om Israels individuelle skjebner, om et navn, om livsgløden som brant i hvert liv – selv det lille, ubetydelige livet til en lutfattig immigrant som drømte om et liv i dette tilfluktslandet. I mange tilfeller blir ofrene identifisert ved hjelp av tennene deres, en klokke, DNA eller blodet. Mødre forlater likhuset med de små smykkene som ble funnet på datteren. Kommer vi noe nærmere Holocaust enn dette sorte hullet som sluker liv uten å levne noen spor? Ben-Zion Nemett forteller om datteren som overlevde et angrep på en restaurant i Jerusalem: «Shira fortalte meg at barna ble skadet da det eksploderte. De sto i brann. De yngste gråt og ropte: 'Pappa, pappa, redd meg!' Og faren ropte tilbake: 'Ikke vær redde, men si Sh’ma Yisrael sammen med meg. Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er en.' Til slutt ble det stille. Og jeg, min fars sønn, den eneste som overlevde Holocaust, som vokste opp med Sh’ma Yisrael som disse jødene deklamerte før de døde, jeg hørte dette av datteren min. Leiren i Treblinka og ofrene i Sbarro. Den eneste forbrytelsen til disse hellige ofrene var at de tilhørte det jødiske folk.» Som Lanzmann bemerket, «måtte nazistene ignorere de døde». I Ponari og Chelmno, der jødiske fedre og brødre og sønner ble tvunget til å grave opp levningene av sine elskede, slik at de kunne brennes i store utendørs forbrenningsovner, ble disse kroppene kalt schmattes, «filler». Ting måtte gjøres uten at man beskrev dem, uten at man satte ord på handlingene. Medlemmene av Spesialkommandoen i Auschwitz, gruppen av jøder som var utvalgt til å jobbe i gasskamrene og krematorieovnene, spredte hundrevis av tenner fra ofre rundt omkring i leiren, slik at det ville være noen fysiske spor igjen etter dem. Vi må gi dette bildet av mennesker som sår tusenvis av mennesketenner i leirene en mulighet til å synke inn. I dødsleiren Sobibor, der 250 000 jøder forsvant, ble gasskamrene erstattet av edelgraner, som ble plantet av nazistene som flyktet vestover. Hva er det som gir næring til disse trærne? I Sobibor ble kroppene kastet i massegraver med hodene først, som sild. De var visne og tørre og smuldret opp som leire ved berøring. Jødene ble tvunget til å grave med hendene sine, og tyskerne tillot ikke at de brukte ord som «døde» og «ofre»; de ble kalt «skikkelser», og de hadde ikke lenger navn eller ansikt. Flammene ble røde, gule, grønne og fiolette. De største bena, som lårbena, ble knust i småbiter av andre jøder, og asken ble skuffet i poser og kastet i elven. Polakker dyrket tomater og poteter 60 meter fra dødsmaskinene i Treblinka, der nesten en million jøder ble drept. I dag løper høner rundt der Sobibor-leiren en gang var. De europeiske jødenes historie endte ikke med en grav der jøder kan gå for å be; den eneste mulige pilegrimsferden er å betrakte en stormfull himmel, i smerte, sinne og sorg. På samme måte har familiene til terrorofrene ofte ingen mulighet til å sørge foran kroppene til sine elskede. De haster til stedet der angrepet fant sted, men det eneste de finner er et teppe av menneskefragmenter. I Chelmno forsvant 150 000 jøder på et par måneder. Hvor er levningene deres? Det er umulig å gjenskape forbrytelsen; selv de overlevende makter det ikke. «Det var alltid en veldig ro i leiren, selv om de brente to tusen mennesker om dagen,» sier Simon Srebnik, den ene av de to som overlevde Chelmno, men som døde av kreft i september 2006. «Ingen ropte; det var en utpreget stillhet og ro.» Den samme følelsen gjenskapes i våre dager i stillheten på Yom Hashoah, dagen da jødene minnes Holocaust, når tankene går til de dødes navn; likeledes gjenskapes den i stillheten som følger etter et angrep midt i en folkemengde. Yehuda Meshi-Zahav, den ultraortodokse jøden som grunnla organisasjonen som identifiserer ofrene etter slike angrep, forklarer: «Etter at bombene smeller, blir alt stille; det eneste du hører er stemmene til de sårede. Det er i slike øyeblikk du vet hva du må gjøre: gjenopprette orden før hysteriet eksploderer omkring deg.» Stillheten i Chelmno og stillheten etter en selvmordsbombe, nazistenes Zyklon B og bombebeltene til Hamas har dette til felles: en fullstendig tilintetgjøring av ofrene. Av de tre tusen som døde i World Trade Center, har tusen aldri blitt funnet – ikke engang ved hjelp av DNA-analyse. Tre hundre kropper ble funnet ved Ground Zero. Få familier fikk muligheten til å identifisere sine nærmeste med egne øyne. Minnegudstjenester ble holdt uten fysiske levninger. Det var enda vanskeligere å identifisere de trevlete, forbrente og pulveriserte restene av flertallet av ofrene – en svært omfattende og detaljert identifikasjonsprosess. Når brann herjer og murvegger kollapser, fortæres nesten alt vev i menneskekroppen – det eneste som ligger igjen er tennene. Israelske kriminalteknikere utviklet metoden som identifiserer ofre ved hjelp av tennene. Grupper på oppimot ett hundre tannleger jobbet på Manhattan dag og natt. Andre tok seg av den omstendelige jobben det var å trekke ut den unike genetiske koden fra celler, den som identifiserer hvert eneste menneske. I landsbyen Srebrenica, åsted for det verste folkemordet i Europa siden andre verdenskrig, flyttet serbiske tropper i all hemmelighet de døde krop28 pene fra én massegrav til en annen, i et forsøk på å skjule forbrytelsen. Morderne tvang også ofrene til å skifte klær før de drepte dem, slik at forbrytelsen ble vanskeligere å etterforske. Denne tilintetgjørelsen av ofre, fra Srebrenica til Ground Zero, er djevelens tegn. En jødisk gravstein i Ashkelon har påskriften «anonym». Den står der til minne om et bombeoffer som ble begravd i Israel i 2002. For femten år siden, før DNA-analysens tid, ville de fleste jødiske ofre aldri blitt identifisert; de ville havnet i en fellesgrav. I et angrep ble to unge israelske kvinner som lignet på hverandre drept. Da en tårefull ektemann ankom sykehuset, omfavnet han feil kvinne i flere minutter før han oppdaget feilgrepet og fant kroppen til kona. De fleste av ofrene i bombingen av Park Hotel i Netanya, hvorav mange var eldre mennesker som hadde opplevd Holocaust, ble lemlestet så fælt at det var umulig å identifisere dem ved hjelp av fingeravtrykk eller fødselsmerker, arr eller tatoveringer. Selv tannjournalene var ikke alltid nok, siden noen av ofrenes tenner ble ødelagt i den brennende heten. Smellet var så kraftig at mange slektninger som ankom kriminalteknisk avdeling oppdaget at det eneste som var igjen av deres kjære var en hånd. Leger og sosionomer tok følge med disse slektningene til likhuset for å berøre eller kysse den løsrevne hånden eller benet i et hjerteskjærende og desperat farvel. Noen ganger har de vært nødt til å bruke massegraver, siden det har vært umulig å skille levningene fra hverandre. For mange føles det som en slags hevn å fortelle ofrenes historie en gang til. Det er minnenes viktigste oppgave. Helten fra den jødiske motstandsbevegelsen i Europa, Abba Kovner, sa en gang at «vi jøder har ingenting annet enn blodet vårt». Det jødiske spørsmålet oppsto i en konkret genealogisk sammenheng, vedrørende en folkegruppes religiøse og etniske identitet, deres genetiske identitet: jødisk sønn av jødisk mor. Terroristene som binder en jøde foran et videokamera og tvinger ham til å uttale navnet til moren sin, minner oss om dette. Mennesker får «skylden for en forbrytelse de ikke har begått, forbrytelsen å eksistere», skrev Benjamin Fondane, før han ble slukt av Auschwitz. På samme måte som overlevende etter Holocaust aldri sier «jeg», men alltid «vi» når de snakker på vegne av de døde, har lidelsene til terrorofrenes familier blitt en kilde til samhold i et land som ofte splittes i ulike politiske fraksjoner. Mange som har overlevd angrep, pluss ofrenes familie og venner, har snakket om hvordan de følte seg mye sterkere knyttet til Israel da de begravde sine kjære. Talmud sier at de døde beskytter de levende i Israel. Etter det fryktelige angrepet på nattklubben Dolphinarium i Tel Aviv i juni 2001, ble det sagt følgende: «Landet vinnes gjennom arbeid og blod. Jo flere venner du begraver i dette landet, desto mer blir det ditt.» De første som ankommer åstedet etter et angrep, er de frivillige i Zaka, en organisasjon med litt over tusen frivillige. Israelerne kaller dem «de som sover med de døde», og mottoet deres er Chesed shel Emet, «ekte godhet». De samler ærbødig sammen alle menneskelige levninger, hver eneste kjøttbit og hver hårdott, slik at kroppen kan pusles sammen igjen og begraves med verdighet, i tråd med jødisk tradisjon. Dette er de gudfryktige som blir filmet etter hver massakre der de assisterer politimenn og sykepleiere og samler hver eneste bloddråpe, «fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde, også selvmordsbombere, og alle de døde må hedres, slik at Gud kan smile på ny». De sier at deres oppgave er å helliggjøre navnene – både Guds navn og navnene til de døde – og slik oppfylle Esekiels profeti som sier at de døde skal finne igjen kroppene sine i den messianske tiden, når den guddommelige ånden skal puste nytt liv i dem. «Menneske, kan disse ben bli levende igjen?» spurte Gud Esekiel. Og bena begynte å røre på seg og sette seg sammen: «Da kom det livsånde i dem, så de ble levende; de reiste seg opp og ble stående. Det var en veldig hær.» Midt i den verste utryddelsen i Dachau, sa rabbiner Mordechai Slapobersky: «Og det la seg kjøtt og hud rundt de tørre bena som vi etterlot oss.» Et stykke europeisk sivilisasjon døde i Holocaust, der den slukte alle de jødiske samfunnene i sitt tomme gap, og etter påskehøytiden i 2002, da den største enkeltmassakren på jøder siden andre verdenskrig ble utført i Israel, ble den jødiske staten symbol på to sivilisasjoner i krig. Det er ikke lett å komme til disse stedene der lidelsen florerer og minnes alle terrorens ofre, disse Israels «ukjente martyrer», som Menachem Begin kalte dem i sine memoarer om de sovjetiske gulagene. Det området som er tilgjengelig for de besøkende er befolket av de dødes skygger og opplyst av det Abba Kovner kalte «anonymitetens stearinlys». Hva er det som har holdt liv i historiens mest forfulgte folkeslag opp gjennom århundrene? Hva har hjulpet dem ut av depresjoner? Hva har drevet dem til å våge å plassere seg selv i verdens søkelys igjen, etter pogromer og undertrykkelser? Israels fødsel var den eneste politiske hendelsen som ga dem glede, håp og takknemlighet i et århundre som ble et slaktehus for hundrevis av millioner mennesker – fordi de tolv millioner jødene som insisterer på å leve i denne verden på tross av gasskamrene personifiserer frihetens innerste vesen. Israel lærer verden å vise kjærlighet til livet, ikke i form av en banal livsglede, men i en høytidelig feiring. Den nasjonale kulturen er som en mirakuløs fortsettelse av det jødiske livet som myldret i Israel inntil romerne – først i 70 e.Kr. og deretter i 135 e.Kr. – la Jerusalem i ruiner. Mirakelet kunne skues av alle da israelske menn danset i gatene etter at David Ben-Gurion erklærte at den jødiske nasjonen var kommet hjem etter to tusen år, rett etter nazistenes folkemord. Hva er denne livsgnisten som redder Israel fra et liv i konstant frykt og hjelper landet å slåss? Det nyeste tiltaket mot selvmordsbombere er en spontan form for sivilforsvar, som stort sett består av nylig dimitterte soldater og studenter som trenger penger, i tillegg til en blanding av middelaldrende russere og etiopiske immigranter som også er på jakt etter jobb. Ifølge en sikkerhetsvakt er de «landets skuddsikre vest». De er menneskelige skjold som står i kulde eller hete i timevis, slik at mennesker kan handle, drikke kaffe og utføre sine ærender uten å måtte frykte å bli blåst til himmels. Rami Mahmoud Mahameed, en ung arabisk israeler, klarte å forhindre en selvmordsbomber fra å gå inn på en buss, men ikke fra å eksplodere; Rami ble stygt skadet. Eli Federman sto vakt utenfor et israelsk diskotek da bilen med en selvmordsbomber kom kjørende mot ham og diskoteket i rasende fart; han var kald nok til å skyte, slik at bilen sprengte før den nådde frem. Tomer Mordechai var bare nitten år gammel da han ble drept etter å ha stanset en bil fullastet med sprengstoff som var på vei mot Jerusalem sentrum. Tamir Matan ga sitt liv for å forhindre at en selvmordsbomber kom seg inn på en travel kafé. En selvmordsterrorist på et handlesenter i Netanya såret hundre og drepte fem, inklusive Haim Amram, en student som sto vakt ved inngangen. En gravid politikvinne, Shoshi Attiya, var i hælene på terroristen. Mens noen er helter, er de jødiske ofrene nesten alltid forsvarsløse mennesker. Massoud Mahlouf Allon var en observant jødisk immigrant fra Ma31 rokko. Han ble lemlestet, banket og slått til døde da han var i ferd med å dele ut tepper til fattige palestinere, tepper han hadde samlet inn fra israelere. Den handikappede Simcha Arnad ble sprengt på Mahane Yehuda-torget i Jerusalem mens han satt i den elektriske rullestolen sin. Nissan Cohen var tenåring da han flyktet fra Afghanistan. Naboene hans kalte ham en «helgen » og forklarte: «Han gråt da han hørte at mennesker var blitt drept i et angrep. Han besøkte de syke og ba for dem.» Nissan åpnet synagogen om morgenen, og om kvelden gikk han tilbake for å skru av lysene. Om dagen hjalp han handikappede barn, og om kvelden studerte han Gemara, kommentaren til loven. Han ble drept av en bombe ved inngangen til Mahane Yehuda-torget. «Et overveldende flertall av ofrene er fattige eller lever tett opptil fattigdomsgrensen, » forklarer Yehuda Poch. «Det er vanligvis mennesker som tar bussen i stedet for å kjøre bil, de handler på markedet i stedet for på supermarkedet, og de bor her i de fattigere områdene eller i sentrum, i stedet for i de finere forstedene.» Poch arbeider for One Family Fund, en organisasjon som har tatt hånd om ofre av terrorisme i årevis. Fortellingene om disse martyrene sier oss noe mer enn det som kommer frem i den brutale statistikken om antall ofre. The International Institute for Counter-Terrorism i Herzliya, det viktigste analysebyrået i Israel, har funnet ut at bare 25 % av de israelske ofrene er soldater; majoriteten er sivile jøder. Europeere tror gjerne at Israel er den sterke parten i denne konflikten, med sitt militærvesen, teknologi, penger, kunnskapsbase, evne til å bruke makt, vennskapsalliansen med USA – og at motparten er et ynkverdig svakt folk som kjemper for sine rettigheter og er villige til å bli martyrer for å skaffe seg dem. Men historiene om disse ofrene gir oss et annet bilde. Og likevel viser israelerne at de elsker livet mer enn de frykter døden. Bussene går i rute, selv om de etterlater seg et utbrent skjelett her og der, og det er alltid fullt på holdeplassene. Supermarkedene forblir åpne. Hver gang en bombe eksploderer, blir tegnene på ødeleggelsen raskt fjernet; vinduene skiftes ut, kulehull tettes. Åstedene blir gjenåpnet etter to dager. Terroristene på «den æreløse veien», som jøden og den franske motstandsmannen Bernard Fall kalte dem, har drept hundrevis av lærere og studenter, men skolene har aldri stengt. De har drept leger, men sykehusene har opprettholdt driften. De har massakrert 425 israelske soldater og politimenn i uniform, men listen over frivillige har aldri manglet navn. De har skutt på busslaster med troende, men pilegrimene fortsetter å komme i store mengder til Judea og Samaria. De har begått massakrer i bryllup og tvunget unge par til å gifte seg i bunkere under bakken, men livet har alltid overvunnet døden. Da en terrorist begynte å skyte og kaste granater inn i folkemengden ved Irit Rahamins utdrikningslag på Sea Market-restauranten i Jerusalem, kastet Irit seg ned på bakken og ringte til forloveden sin for å si at hun elsket ham – midt i kaoset, med skrikene fra de sårede og døende i bakgrunnen. De jødiske martyrene er vanlige mennesker med en identitet som forbinder dem med mange århundrers nedslakting. Det er en fortelling befolket av mennesker vi har mistet eller glemt navnene til, som om det ikke var noe igjen av alle disse livene. Hver gang jeg slet med å fortelle historiene deres, husket jeg på den vidunderlige «jernmoren» Faina Dorfman, som hadde en bestefar, en rabbiner, som ble brent av nazistene i Russland. Hun mistet den eneste datteren sin i en nattklubb i Tel Aviv, men tror fortsatt på det jødiske uttrykket Yihye besseder: «Alt vil gå bra til slutt.» Hun takket meg for at jeg «ville vise verden sannheten». For meg ble det en gudfryktig handling å erklære navnene på Israels martyrer – jeg fulgte dem til siste åndedrett og døde med dem, slik at de kan forbi iblant oss. Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2012/02/nr-344-straffer-gud-eller-tillater-gud.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-213-utenriksminister-jonas-gahr-stre.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-160-er-statsminister-jens.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-158-sv-og-andre-forsvarer-terror.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-94-tror-du-pa-ufoer-og-liv-pa-andre.html

Nr. 369: TROSBEVEGELSEN OG KATOLIKKERNE FORENES!

Nr. 369: TROSBEVEGELSEN OG KATOLIKKERNE FORENES!

«Pastor» Ulf Ekman i sin nye predikant kostyme, det hele er latterlig

Pastor Ulf Ekmans kjærlighetsforhold til den katolske kirke har pågått i en del år nå. Jeg husker at jeg som medlem av trosbevegelsens predikantorganisasjon i 2003 mottok det teologiske heftet ”Keryx” hvor Ekman skrev en artikkel om jomfru Maria; ”Maria - Alle slekter skal prise henne” het denne artikkelen. Siden den gang har kjærlighetsforholdet mellom Ulf Ekman og den katolske kirke blomstret videre. Et utrykk for dette har vært hyppige besøk av katolikken Charles Whitehead på Livets Ord. Det finnes selvfølgelig svært mange flotte kristne som er katolikker og jeg har absolutt ingenting imot katolikker, men den katolske kirke som religiøst system må det fortsatt være lov å være kritisk til. Grunnleggende fordi den katolske kirke ikke bygger på Bibelen alene, men sidestiller tradisjonen med skriften. Da Martin Luther sto fram var hans kamprop: ”Sola Scriptura!” Skriften alene! Dette har til alle tider vært reformatorenes kamprop. Et kamprop som mange av dem måtte bøte med livet for – tatt av dage nettopp av den katolske kirke. Som evangeliske kristne må vi aldri glemme hvilken høy pris reformatorene måtte betale for at kommende generasjoner skulle bli frie fra den katolske kirkes monopol og middelalderens mørke. Livets Ord og den katolske kirke har en viktig ting felles: de elsker hierarkier. Det er derfor kanskje ikke så underlig at nettopp disse to systemene synes å ”ha funnet” hverandre. Hva stramme religiøse hierarkier fører til kan man finne ut av selv gjennom å studere den katolske kirkes historie fram til i dag – med vekt på inkvisisjonene. Det finnes svært tynt grunnlag i NT for slike stramme hierarkiske systemer som Livets Ord og den katolske kirke praktiserer. Selv klarer jeg rett og slett ikke å finne den berømte ”pyramiden” i Det Nye Testamente. Den kjente sosialpsykologen Phillip Zimbardo beskriver hierarki som ”opphavet til det meste av ondskap”. Han er verdenskjent for sine studier av hvordan mennesker handler i et hierarki. At strenge hierarkier bringer fram det verste i oss mennesker synes det å herske liten tvil om. I trosbevegelsen, som jeg var med i fra 1988 til 2003 framsto Ulf Ekman som ”mannen med fasiten”. ”Hva mener pastor Ulf om dette?”, ville folk alltid vite – enten det var snakk om lærespørsmål eller problemer i menigheten. For meg som evangelisk kristen er det ikke lenger Ulf Ekman eller noen annen forkynner som er ”mannen med fasiten”, det er Guds Ord som ER fasiten. I trosbevegelsen synes fasiten å være det som Ulf Ekman til enhver tid er opptatt av og fokuserer på. Dette minner mye om den katolske kirkes lære om ”pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål”. I oktober 2011 reiste Ulf Ekman sammen med ca 40 svenske og norske pastorer og predikanter på studiebesøk til Roma. ”En reise i enhetens tegn” som det het. Guide på turen var katolikken Bengt Malmgren. På bildene fra turen ses flere norske forkynnere. I et intervju med Vatikanradion – paven og kirkens røst i dialog med verden – skryter Ulf Ekman av turen. Spesielt begeistret er han over at han og gruppen hans bare satt 12 meter fra pave Benedikt 16. mens paven talte på Petersplassen, mens mange katolikker fra Sør Amerika som hadde spart penger i flere år for å kunne reise til Roma havnet mye lenger bak! Hva har skjedd når trosbevegelsens predikanter får VIP behandling av Vatikanet? I intervjuet med Vatikanradion sier Ekman at ”enhet er eneste farbare vei”. Økumenikk og enhet er svært positivt, men hvorfor er det primært den katolske kirke som Ekman samarbeider med? Hva med den ortodokse kirke, baptistene, den koptiske menighet, metodistene, frikirken, misjonsforbundet og alle de andre? Er de kanskje ikke spennende og mektige nok til å fenge Ulf Ekman? Som en person oppvokst på 1970 og 80 tallet er jeg nok i større grad preget av sen – modernismen enn av postmodernismen. Da jeg gikk på skolen ble vi oppfordret til å stille kritiske spørsmål; ”din tanke er fri” var en viktig verdi som lærerne våre på skolen gav oss. Samfunnskritikk, religionskritikk og systemkritikk ble sett på som positivt, og alle hadde rett til å si sin mening. Samfunnet vårt var utvilsomt mer fritt og demokratisk da enn det er nå. I 2012 skal vi alle være politisk korrekte og kravet til konformitet er større enn på mange tiår. Religionskritikk har blitt tabu, for da er vi fordomsfulle og kritiske. Men er vi egentlig det? Det virker som vi har fått mange flere ”hellige kuer” enn for 20 år siden. Klimaet har blitt annerledes og kravet om å bøye seg for autoriteter har blitt sterkere. I 2011 fikk den katolske kirke formannskapet i Norges Kristne Råd. Den katolske kirke vil tydeligvis gjerne ta ledertrøya og lede an på vegne av de kristne i Norge. Jeg vil i denne artikkelen redegjøre for hvorfor jeg ikke ønsker å gjøre knefall for den katolske kirke. Jeg kan gjerne omfavne en hyggelig katolikk, men den katolske kirke som religiøst system klarer jeg ikke å omfavne. Jeg skiller altså skarpt mellom menneskene og systemet – det er utelukkende det sistnevnte som jeg kritiserer i denne artikkelen. Jeg vil kort gi deg 8 gode grunner til at jeg ikke klarer å omfavne den katolske kirke 1. Læren Det er enorme læremessige forskjeller mellom evangelisk kristendom og katolismen. For evangeliske kristne er ”Sola Scriptura” – Bibelen alene et grunnleggende prinsipp som stammer fra reformasjonen. Katolikkene sidestiller tradisjonen med Bibelen og dermed er ikke lenger Bibelen høyeste autoritet. ”Solus Christus” – Jesus Kristus alene, er et grunnleggende prinsipp for de evangeliske, mens katolikkene fremholder Mariadyrkelse og helgendyrkelse som essensielt. De katolske sakramentene er nådemidler for å få del i frelsen, mens evangeliske kristne tror at frelsen er av nåde, ved tro på Jesus. 2. Paven og hierarkiet I Katolismen er paven, biskopen av Roma, apostelen Peters etterfølger og ”Jesu Kristi stedfortreder på jorden”. Siden Jesus er Gud, blir den logiske konsekvensen at paven er ”Guds stedfortreder på jorden”. Denne opphøyde posisjonen gjør ham nærmest til en halv-gud i katolikkenes øyne. Paven er innsatt på livstid, kan ikke avsettes og er ufeilbarlig i lærespørsmål. Er det sunt at èn person har så mye makt? Paven tituleres som ”hans hellighet”, men i følge Bibelen er alle kristne like hellige. 3. Historien Den katolske kirke er trolig den nåværende organisasjonen som har den mest blodige historien. Den kjente psykologen Phillip Zimbardo hevder i sin bok ”The Lucifer Effect – How good people become evil” at det var den katolske kirke som i middelalderen ”oppfant”den systematiske torturen. Man fant da ut at man kunne pine mennesker til døde for å få dem til å erkjenne skyld (confession). Det skremmende er at de utførte denne torturen med de beste intensjoner; De var hellig overbevist om at de tjente Gud og bekjempet ondskapen gjennom å gjøre disse forferdelige handlingene. Religion kan gjøre mennesker gale. Gjennom inkvisisjonene ble tusenvis av jøder, kristne og fritenkere drept. Sammen med utallige andre ble reformatorene Jan Hus og William Tyndale brent levende. Jeg er enig med Ulf Ekman i at det er et stort problem av kristne er historieløse! Som evangeliske kristne må vi aldri glemme hvilken høy pris reformatorene måtte betale for at kommende generasjoner skulle bli frie fra den katolske kirkes monopol og middelalderens mørke. 4. Jesuitterordenen og ”den sorte pave” Jesuitterordenen er en militant katolsk misjonsorden som ble grunnlagt for å bekjempe reformasjonen gjennom den såkalte ”motreformasjonen”. De er kjent for å praktisere den Machiavelliske læren om at ”målet helliger middelet”. Gjennom infiltrasjon av evangelisk – protestantiske kirker og trossamfunn skulle disse brytes ned fra innsiden. Dette var en av årsakene til at Jesuittene, i følge Grunnloven av 1814 ”ikke hadde adgang til riket” Ordenens øverste leder kalles ”den sorte pave” og skal være en av de sentrale personene i Vatikanet. Helt fram til våre dager har ordenen blitt beskyldt for likvidasjoner av ”brysomme” personer, noe som trolig er sant. 5. Frimurerordenen Det finnes trolig en kobling mellom den mektige frimurerordenen og den katolske kirke. Pave Johannes Paul II bar frimurerring da han lå på lit de parade i 2005. Paven er trolig frimurernes øverste leder. Et av Frimurerordenens mottoer er: ”Ut av kaos kommer orden”. 6. Seksuelle overgrep I et miljø hvor sølibatet og seksuell avholdenhet blir løftet opp som viktige idealer kan det under overflaten ose av seksuell frustrasjon og seksuelle spenninger. Av og til kan disse resultere i kriminalitet og seksuelle overgrep mot andre mennesker – også barn og mindreårige. Det har vært mange overgrepssaker knyttet til den katolske kirke. Ikke minst har internatskoler, klostre og guttekor vært arenaer for slike overgrep. Det er likevel positivt at den katolske kirke selv har tatt tak i dette store problemet. Bibelen lærer oss at ekteskapet er godt og naturlig, det er Guds vilje for menneskene og seksuallivet har sin plass der. 7. Økumenikk og enhet med andre religioner Jeg er positiv til enhet og økumenikk mellom kristne kirker, men for den katolske kirke innebærer økumenikk og enhet også enhet med andre religioner og kulter. Fra 1980 - tallet har det pågått en utstrakt synkretisme (religionsblanding) og Vatikanet har stått sentralt i dette arbeidet. I 1986 inviterte paven alle religioner, inklusive Islam, Buddhismen, Hinduismen og naturreligionene til å praktisere sine religioner i Peterskirken i Roma. Det langsiktige målet med dette arbeidet er trolig å bygge en verdensreligion som alle mennesker må akseptere. Om den dagen kommer står religionsfriheten virkelig i fare. Dessverre er det slik at økumenikk og enhet av og til kan ende opp i et krav om konformitet og underkastelse. Når to eller flere parter går sammen, er det alltid den sterkeste parten som vil prege forholdet mest. ”Alle mennesker ber til samme Gud”. Dette er et syn som både frimurerordenen og Vatikantet forfekter. Tidligere president i USA George W Bush var en varm talsmann for denne tanken. 8. Synet på Frelsen Den kanskje viktigste forskjellen er i synet på hvordan mennesker blir frelst. For katolikkene er medlemskap i ”moderkirken” avgjørende for frelsen, herav læren om ”ingen frelse utenfor kirken”. For å få del i frelsen må man ta del av nådemidlene, det vil si sakramentene. Man må med andre ord arbeide på sitt gudsliv for å få del i nåden. Dette skaper en slags ”gjerningsreligion” hvor gode gjerninger blir avgjørende for frelsen. Dette står i skarp kontrast til evangeliets frihet om at Jesus har gjort alt ferdig for oss! Vi blir frelst av nåde, ved tro – ikke ved egne gjerninger (Ef 2,8). Frelsen skjer når vi tror i vårt hjerte at Gud oppreiste Jesus fra de døde, og bekjenner ham som Herre med munnen (Rom 10,9.10)’ Tore Danielsen Tidligere pastor i trosbevegelsen, Kristiansand Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2012/02/nr-356-den-pinsekarismatiske-bevegelse.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Jannes-og-Jambres http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Katolikere-og-karismatikere