Nr. 249: Bibelen er korruptert, feil oversatt og misvisende i mange ting!

Nr. 249:

Bibelen er korruptert, feil oversatt og misvisende i mange ting!

Når Jesus ble fristet og prøvd av Satan så svarte han med en ting; Guds ord. Og vi som troende har kun et angrepsvåpen mot fienden, Guds ord som er Åndens sverd!

Hvor mye kan vi stole på av Guds ord er rett oversatt? Det er veldig mye som er feil oversatt, dårlig oversatt og misvisende. Det kommer av flere grunner.

Max 95 % av bibelen er 100 korrekt oversatt!

Etter å ha studert Guds ord natt og dag i 30 år så vil jeg si Max 95 % av bibelen er korrekt oversatt, og derfor er også menigheten helt ute å kjøre i mange henseende.

La meg kort ta noen eksempler på misvisende og feil oversettelse:

1.) 1. Kor 1:4
'Guds nåde som er gitt deg ved Jesus Kristus "
Det ser her at nåden omtalt er Guds, men gitt av Kristus.
Det synes heller for meg at det samme er gitt av eier opphavet Gud, for preposisjonen her, er ikke 'av', men 'i'

Det å få innsikt i Guds ord er avgjørende om vi er seirende kristne eller ikke. Her slår den Lutherske tankegang inn igjen at vi får alt uforskyldt av nåde på alle plan i kristenlivet, men det dreier seg også om tilegnelse og innsikt.

2.) Ordet evig:


Av slike ord som er galt oversatt, og som har ført til en stor misforståelse av innholdet i Guds ord, er det hebraiske ordet "olam" og det greske ordet "aion". Dette skal ikke oversettes med "evighet" eller med "verden", men det skal oversettes med "tidsalder". Det hebraiske språket ser ikke tiden i forhold til evigheten, men det ser tiden i forhold til tidsperiodene. Man har ikke noe ord på hebraisk som heter "evigheten", men man sier "inn i tidsperioden". Dette er gjengitt i gresk i uttrykket "eis ton aiona", som betyr "inn i tidsperioden". Tidsperiodene er aldri "evig", men de har en bestemt varighet- kort eller lang.
Dersom teologene hadde forstått dette, så hadde de også forstått at da Jesus kom første gangen, så kom han med tilbudet om en bestemt tidsalder, og det var 1000 års-riket. Det å bli frelst var det samme som å få del i tidsalderen. Den som fikk del i tidsalderen, var dermed frelst og ble i sin tid flyttet over på de kommende tidsaldere.
Det er en katastrofe at ikke disse ordene blir rett oversatt. Det hadde villet gitt oss en helt NY FORSTÅELSE av Bibelens innhold. Dette grunner seg i en bestemt teologisk vurdering som igjen er influert av gresk tankegang, som ser på evigheten og tiden som motsetninger og konkurrenter.
Dette forholdet har jeg skrevet om i mange av mine bøker, og det til tross for at teologene mener noe annet om dette. Til min store overraskelse så jeg at Arnold G. Fructenbaum i sin bok: Israelogy. The Missing Link in Systematic Theology. s. 655-656 hevder det samme som undertegnede. Han skriver: "Klassisk hebraisk har ikke noe ord som betyr "evig". Den hebraiske form for "alltid" (olam), som BDB (et hebraisk-engelsk leksikon over G.T.) konstaterer, betyr "lang varighet", "fortid" eller "framtid". De hebraiske formene betyr ikke noe mer enn "til enden av en tidsperiode". Hva denne tidsperioden går ut på, må bli bestemt av sammenhengen eller lignende utsagn. I klassisk hebraisk betydde disse ordene aldri eller de innebar aldri betydningen av evighet, men de hadde en tidsbegrensning. Tidsperioden kunne være til slutten på en manns liv, eller en tidsalder, men ikke "for alltid" i betydningen "evigheten"…"
Hvor mye mer spennende og hvor mye mer riktig hadde ikke lesningen av Bibelen vært, dersom teologene hadde greidd å få dette på plass.
Jeg skal bare avslutningsvis på denne korte artikkelen få lov til å komme med noen eksempler på en riktig oversettelse av noen få utsagn i N.T. "og da han så et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke noe på det uten bare blad. Da sa han til det: Aldri i tidsalderen (som er oversatt med "aldri i evighet") skal det mer vokse frukt på deg. Og straks visnet fikentreet." (Mat.21,19.) Fikentreet er et bilde på Israel. I 1000 års-riket skal det igjen bære frukt, men i tidsperioden mellom Israels forkastelse (år 70 etter Messias) og fram til opprettelsen av riket, skal det ikke vokse åndelig frukt på Israel.
"og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se jeg er med dere inntil tidsalderens endetid. Dette er oversatt med "verdens ende". Dette betyr at Gud igjen skal ta seg av Israel i endetiden- etter den kristne menighets bortrykkelse.
"Men trælen blir ikke i huset (det jødiske frelseshuset) i tidsalderen. Sønnen blir der i tidsalderen. " (Joh.8,35.) Begge disse stedene er galt oversatt med "til evig tid". Den rette forståelsen av dette er at Sønnen (Jesus) blir i Israel i tidsalderen, som er riket for Israel.
"og jeg gir dem tidsalderlig liv, og de skal aldri fortapes i tidsalderen, og ingen skal rive dem ut av min hånd." (Joh.10,28.) Disse stedene er galt oversatt med "evig liv" og "i evighet". Den rette forståelsen av dette er at den som trodde på Jesus av jødene, fikk del i tidsalderen, som er det samme som riket for Israel.

3.)

Den Hellige Ånd er feil oversatt gjennom hele bibelen. I grunnteksten og bl. a i den engelske bibelen står det hellig ånd som er korrekt oversatt.

4.) En har veldig mange enkelt vers som er totalt feil oversatt og misvisende. Det kommer av bl. a treenighetslæren som den katolske kirka innførte på 300 talllet er demonisk og ubibelsk, noe som er veldig godt dokumentert og belyst mange andre steder på bloggen og på hjemmesiden vår.
La meg ta et eksempel. Det står i Rom. 8 at den hellige Ånd går i forbønn for oss, dette er menneskelaget, det står ikke det i grunnteksten. Men at ånden komplementerer oss i bønnen, litt av en forskjell? Se her: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-kompletterer-oss

5.) Det er veldig, veldig mange tilføyelser også, her er et eksempel:
Teologer har poengtert flere steder i NT for å støtte under deres syn at Gud er tredelt, tre personer. Faderen, sønnen og den hellige ånd-som er sammen i en gud. Dette dogmet er ikke spesielt fremhevet i bibelen uten i noen senere tekster annet enn i Johannes første brev kapittel 5 vers 7-8
Gjennom den latinske middelalder trodde man at teksten sa: Det er tre som er vitner i himmelen. Faderen, ordet og den hellige ånd. Aha her har vi det, dogmet om treenigheten. Men dette er funnet kun i de latinske manuskripter. Overhodet ikke i de greske manuskriptene i NT.
Da det nye testamentet av de greske manuskriptene ble offentliggjort i 1516, en skriftlærd som het Erasmus inkluderte ikke disse versene til stor ståhei av sine teologiske motstandere som fastholdt at han hadde på en ondskapsfull måte fjernet treenigheten fra bibelen,. Erasmus svarte at han kunne ikke finne denne delen i noen av de greske manuskriptene han kjente til. Og her fortsetter historien. Han utfordret sine motstandere til å fremskaffe et gresk manuskript med treenigheten. Hvis de greide det ville han inkludere det i det neste opplaget av NT. Som svar produserte hans motstandere et manuskript eller i det minste de fikk et produsert. Noen kopierte Johannes første brev fra gresk og la til disse versene, og presenterte dem til Erasmus. Som den hederlige mannen han var inkluderte han disse versene i neste opplag.
Det var denne versjonen som ble grunnlaget for King James versjon som ble viktig i den historiske bibelen på engelsk. Disse versene er fremdeles i King James versjon men ikke i nyere og mer pålitelige oversettelser.
Dette er årsaken til at en eldre generasjon lesere av den engelske bibelen antok at bibelen lærte dogmet om treenigheten selv om dette ikke er funnet i noen greske manuskripter i mer enn tusen år.
Så hva er mest pålitelig? De greske manuskriptene eller de mye senere latinske?
La nå dette være klinkende klart, jeg holder meg til det opprinnelige greske manuskriptet. Da må en forkaste både treenighetslæren og Jesus alene læren og tro på kun èn Gud, Faderen og at han har kun en enbåren Sønn, Jesus Kristus!

Hjelpemidler for å kunne forstå Guds ord rett finnes det, selv for de som ikke kan hebraisk og gresk. Det er flere tips her, men et meget godt er den engelske Biblos.com som en kan lese vers for vers grunnteksten og når en lærer å bruke denne er den et meget godt hjelpemiddel: http://biblos.com/

Det er flere ting som har gitt sterkt inntrykk på meg, er bok er av Bart D. Ehrman Jesus feilsitert slik forandret de Bibelen. Her er en kort omtale av boka og en link til Ehrman`s hjemmeside: Hva hvis Bibelen ikke gjengir Jesu ord? Hva om Bibelen slik vi kjenner den i dag, er blitt endret av kopister og skriftlærde gjennom 1500 år på grunn av inkompetanse og bevisst manipulasjon? Kan dette endre vår oppfatning av kristendommen? Da Barth Ehrman, forfatter og verdensledende bibelforsker, begynte å studere Bibelen på originalspråket, ble han rystet. Han kunne avsløre en lang rekke feil og bevisste endringer gjort av tidligere oversettere, ofte under sterk innflytelse av politiske og religiøse maktkamper i deres samtid. Ehrman tegner et dystert bilde av Bibelens tilblivelse; han mener vi ikke har noen mulighet til å rekonstruere Jesu opprinnelige ord. Boken er også en personlig beretning om hvordan Ehrmans oppdagelser tvinger ham til å forlate sin ultrakonservative bibelforståelse og til å anta en langt mer liberal Bibel-anskuelse. Ehrman konkluderer med at Bibelen ikke er Guds ord, men en bok skrevet og skapt av feilbarlige mennesker.
http://www.bartdehrman.com/

Det er to tekstversjoner, ingen er 100 % pålitelig når vi vet at bibelen har gått fra hebraisk\gresk til gresk (Septuaginta) og så til vårt eget språk. Dette er en kort forenkling, men det er viktig å ta med.

Men den største faren er allikevel ikke her, det er alle de som veileder feil i fra Guds ord og at Guds folk ikke følger Guds ord til punkt og prikke. Men vi må ta med i betraktning at det er veldig mye av den klammene katolske kirka og her i Norge er det den klammene hånd fra den Lutherske kirka og Lutheranerne som har stått i bresjen for bibeloversettelse og andre som har oversatt bibelen har ikke trodd og lært om Guddommen, som igjen har forplantet veldig mye feil bibeloversettelse og misvisende måte å tro på. Men her er et eksempel på også hvor troverdig Guds ord er, bare en oppdager det og tror det:

Det første skriftet som uttaler seg om kanons omfang - altså hvilke skrifter som skulle være rettesnor for menigetenes Iiv og lære - stammer fra biskop Ireneus i Lyon, ca 190. Det heter Mot kjetterne. Her gjør Ireneus utførlig rede for hvilke skrifter som ble regnet for autentiske vitnesbyrd om hva apostlene lærte. Biskop Ireneus som var disippel av Polykarp som var disippel av apostelen Johannes. Ireneus nevner her et Judasevangelium som han avviser som kjettersk.
I 1740 var det en bibliotekar i Milano som het Muratori. Han fant en fortegnelse fra ca 200 med en liste over hvilke skrifter som da var med i NT og som man mente var kanoniske. Det er i hovedsak de vi har i dag. Det var en del diskusjon om hvorvidt Brevet til hebreerne, Peters andre brev, Johannes' andre og tredje brev, Judas' brev og Jakobs brev skulle med.
Da biskop Athanasius av Alexandria skrev et rundskriv til menighetene i 367, var NT som i dag. I Østkirken rådet det en del skepsis om Johannes' åpenbaring enda en tid.
Hvilke kriterier gikk man etter når man valgte ut skriftene?
1. Alle skrifter som stod i direkte forbindelse med apostlene og deres nære medarbeidere ble beholdt.
2. De skrifter som var allment anerkjent i de største menighetene.
3. Man avviste vranglære som stred mot det apostoliske budskapet, det gjaldt særlig gnostiske skrifter. Gnostisismen var en vranglære som kom tidlig på slutten av 100-tallet og som Johannes kjemper mot i sitt første brev.
Når vi sammenligner de fire evangeliene vi har med de mange gnostisk påvirkede skrifter, så er det ikke å undres over at de ikke ble tatt med. For her møter vi en helt annen Jesus enn den de fire evangeliene forteller om. Her dreier det seg ikke om frelse fra synd, men om en ny erkjennelse og befrielse fra legemets fengsel. Disse gnostiske evangeliene ble til ca 150-300, i motsetning til de fire vi har, som alle ble til i det første århundret.
Tidligere har man datert evangeliene fra ca 50-90. Markus er eldst, Johannes er det yngste. I senere tid har man villet datere dem enda tidligere. Lukas må ha blitt skrevet før Romas ødeleggelse i 64, for Apostlenes gjerninger, som er "bind II" i Lukas' samlede verker, forelå åpenbart før det.
Når Markus bare omtaler Kaifas som "øversteprsten" uten å nevne navn, kan det tyde på at han skrev mens Kaifas var øversteprest, og det var han fra 18-37. Altså forelå Markus før år 37!
Matteus og Johannes var apostler og øyenvitner. Markus var Peters tolk og sekretær, så Markusevangeliet er egentlig Peters evangelium. Uansett så har vi her med øyenvitnekildringer, og bedre historiske kilder finnes ikke.
Og Lukas, legen, er forskeren som har gransket alt fra begynnelsen, slik han skriver i innledningen til sitt evangelium:
Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i. (Luk 1,1-4)
Det vitnemålet Lukas har fått av arkeologer, språkhistorikere og historikere for sine eksakte historiske opplysninger, er enestående.
Sir William Ramsay, trolig verdens fremste arkeolog, forteller i sine bøker St Paul the Traveller and the Roman Citizen (ny utg. 1962) og The Bearing of Recent Discovery of the Trustworthiness of the New Testament (1915) om hvor skeptisk han var til Apostlenes gjerninger da han ankom Tyrkia i sine yngre år for å grave ut bibelske byer. I løpet av 30-40 år med utgravninger og flittig bruk av Lukas forandret dette synet seg radikalt. Han sier: Lukas skulle bli plassert blant verdens aller fremste historikere. Og dessuten: Når det gjelder troverdighet, er det ingen som overgår Lukas.
Og historiker og språkforsker Colin Hemer har dykket dypt ned i siste halvpart av Apostlenes gjerninger og plukket ut 84 enkeltheter Lukas nevner - de kan se ut som svært spissfindige fakta. Husk: den som er eksakt, står laglig til for hugg!
Dette går på historiske og geografiske detaljer, måten han titulerer romerske embetsmenn på, osv. Disse analyserer så Hemer med kirurgisk nøyaktighet ut fra det vi vet i dag. Et eks.: I Apg 19, under Paulus sitt opphold i Efesus, bruker Lukas ordet for guvernør i flertall, anthupatoi. Hvorfor i all verden gjør han det? Det ser i første omgang merkelig ut. Det viser seg at akkurat på det tidspunktet, i år 54, regjerte to guvernører samtidig.
Lukas stod med glans på alle de 84 punktene!
Og på den korte tiden fra Jesus levde til evangeliene ble skrevet ned, er det ikke mulig å lage legender. For da levde fortsatt folk som husket Jesus.
Det ville være like håpløst som om noe skulle skrive følgende i en bok om kong Olav: Han ble født uten manns medvirkning. Han var uten synd. Fra tid til annen tok han seg en tur opp på Rikshospitalet og helbredet alle de syke. En gang han var på Toten kom folk fra hele Mjøsområdet for å høre ham tale. De hadde i farten glemt å ta med mat, men kongen fikk tak i fem brød og to gjedder og på mystisk vis ble alle mette. Det var 5.000 mann, i tillegg kvinner og barn.
Tre dager etter at han var død, ble han observert på Karl Johan. Over 500 mennesker hadde sett ham. Ja, de fleste lever ennå.
Ville noen trodd dette? Nei, for vi husker kong Olav. Han gjorde aldri noe slikt.
Det er interessant at når Paulus skal forsvare seg overfor kong Herodes Agrippa II, sier han om Jesus:
Kongen kjenner til alle disse ting, og til ham taler jeg rett ut. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi; det er jo ikke skjedd i en avkrok. (Apg 26,26)
Og det er enda mer interessant hva kongen svarer:
Agrippa sa til Paulus: "Det er like før du overtaler meg til å bli en kristen." (Apg 26,28)

To bibeloversettelse tradisjoner i Norge er det kort fortalt. Den ene og etter mitt skjønn den mest pålitelig er den Tyske som bl. a 1930 oversettelsen er bygget på og som er slik jeg ser det den beste bibelen vi har i Norge. Så har vi den som bygger på King James oversettelsen som bibelen Guds ord er oversatt i fra vers for vers og som er noe av det dårligste vi har her i Norge.

Vi har nå fått en helt ny nå i 2011 som bl. å får Maria til å bli en ung pike og ikke en jomfru som etter min oppfatning er veldig unødvendig å forandre på, det forteller kanskje noe om den bibeloversettelsen at den ikke fører Guds folk fremover med hensyn på bibeltroskap? Har ikke fått lest så mye i den enda, men tror ikke den setter en ny standard for Guds ord, men kan rent språkmessig være god i forhold til vårt språk i dag?

Konklusjon:

Støtt Smyrna Oslo og min tjeneste da blir det vei i vellinga, Hallelujah! Mente ikke helt dette, men det ligger allikevel noe i det. Det trengs noen tungvektere også som kan gå inn og oversette bibelen på nytt igjen som er inne i Guds ord og har forkastet treenighetslæren og andre ubibelske lærer. Kan hebraisk og gresk, spesielt gresk da det er det nye testamente som er mest feil oversatt og som vi som hedning kristne bygger vårt liv og lære på.

Vemmelige og hyklerske kristne, spesielt ledere!

Det er ingen som ønsker å møte meg i åpen debatt på nette, men å ringe meg opp, sende stygge mail etc. det kan mange. Bare stålsett det når du vil tjene Herren, det vi alltid gå til seier i den Herre Jesus Kristi navn!

Litt om den nye bibeloversettelsen anno 2011: Det hevdes at den nye bibeloversettelsen er mer tro mot Bibelens kildetekster enn tidligere bibeloversettelser. Det stemmer for en stor del, men Bibelselskapets troskap mot kirkens dogmer er fremdeles større enn mot selve kildetekstene.

I uken som gikk, lanserte Det norske bibelselskap Bibelen i ny språkdrakt. Utgivelsen tok mange med storm, for aldri tidligere har folk til de grader stått i kø for å kjøpe en bibel. Formålet med enhver ny bibeloversettelse er å tilpasse teksten til dagligtalen – eller språket, som er i stadig forandring – noe som presser bibelselskaper i alle land til å utgi stadig nye versjoner av Bibelen; hvis ikke, vil den stivne i formen og ikke lenger bli lest av folk flest.

Men i tidligere tider gjorde kirken det motsatte. Kirkefaderen Jeromes latinske oversettelse, Vulgata, var den eneste anerkjente bibelteksten i Vesten i nesten 1000 år, bl.a. fordi kirken ville hindre vanlige folk i å lese den, for slik å ha makt over mennesker og samfunn.

En uttalt målsetting med den nye bibeloversettelsen er også å bringe teksten nærmere kildetekstene. Det var åpenbart ikke hensikten med Bibelselskapets utgave i 1978/85, som nærmest er en parafrase og svært uavhengig av kildetekstene. Dagens ferske norske oversettelse er en helomvending i så måte og er en gjengivelse som er overraskende tro mot Bibelens to grunnspråk.

Men en bibeloversettelse skal ikke bare være tro mot kildetekstene; den skal også være tro mot en flere hundre år gammel teksttradisjon, med hensyn til både ordbruk, stil og lære. På den måten har kristendommens dogmer blitt bevart, selv om erstatningen av `en jomfru` med uttrykket `den unge jenta` i Jes. 7,14 langt på vei tar bort versets dogmatiske og profetiske karakter. Oversetterne har imidlertid gjort adjektivet `gravid` om til et verb, slik at det mulige meningsinnholdet `den unge gravide jenta skal føde …`, i stedet har blitt til `den unge jenta skal bli med barn og føde …`. Det faktum alene at hun ga den nyfødte navnet Immanuel, bekrefter at avsnittet ikke er en profeti – for Bibelens Jesus blir ikke noe sted kalt med dette navn.

Den nye oversettelsens troskap mot kildetekstene kan en derfor ta med en klype salt, selv om tidligere bibelutgavers bevisste feiloversettelser stort sett er forlatt; bl.a. i 2. Krøn. 22,2 der kildetekstens `42 år` er samvittighetsfullt og korrekt gjengitt – i motsetning til i eldre bibler der vi finner `42` oversatt med `22`, for at det ikke skulle se ut som Akasja var to år eldre enn sin far, Joram, da han 42 gammel overtok kongetronen etter sin 40 år gamle far (2. Krøn. 21,5 og v.20), noe som selvsagt er en umulighet. En mer edruelig versjon av samme beretning finnes i 2. Kong. 8,16-26.

I Åp. 1,13 har oversetterne ikke tort å være tro mot kildeteksten, for der er formuleringen ”… en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet” beholdt, til tross for at den greske teksten uttrykkelig sier: ”… en menneskesønn, kledd `til føttene` (dvs. i fotsidt), med et gullbånd over brystene”(!) Sviket mot kildeteksten er likevel forståelig, for i dette avsnittet passer ikke forfatterens gjengivelse av antikkens bilde av en androgyn guddom i det hele tatt med den kristne forestillingen om Jesus/Gud som åpenbarer seg for Johannes, og som den kristne bibeltradisjon bevisst har tvunget inn i teksten i snart 500 år. Som vi skjønner, er det ikke uten grunn at Åpenbaringsboken til sist bare så vidt kom med i NTs kanon.

Et annet eksempel er den nye oversettelsens konsekvente gjengivelse av `Herren Gud` (av hebraisk `YHWH Elohim`), som like gjerne kan oversettes med `guden Jahve` eller `Jahves kraft`. Jahve er et egennavn og har ikke noe med ordet herre gjøre. Hebraisk for `herre` er `adon` (eller `adonai`) – som også opprinnelig trolig var et egennavn, sml. Adonis. Som i Åp. 1,13 er derfor oversetternes troskap mot teksttradisjonen og kristendommens dogmer også her større enn mot selve kildeteksten.

Nok et eksempel er Johannesprologen hvor oversetterne – som forventet – er mer tro mot dogmet `Jesus er Gud`, enn mot den greske kildeteksten, som gjengir at det er ordet som var Gud og at det er det (`ordet`) som i begynnelsen var hos Gud; ”Alt er blitt til ved `det`” (dvs. ordet – ikke `ham`, Sønnen), osv. Det er bemerkelsesverdig at Johannesprologen i de fleste europeiske bibler ble oversatt i samsvar med kildeteksten helt frem til ca. år 1900.

Jeg kan for eksempel ikke forstå hvordan man faglig kan forsvare gjengivelsen av Joh. 1,18 -"Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, SOM ER GUD ..., har vist oss hvem han er", der Bibel 2011 faktisk har føyd til et relativuttrykk som ikke finnes i den greske kildeteksten. Jeg tenker at årsaken skyldes at ordlyden "den enbårne Gud", som er den gjengivelsen de eldste aleksandrinske tekstvitnene støtter, blir for banal. For budskapet i Johannesevangeliet er ikke at Jesus er Gud, men at han er Messias, Guds Sønn (20,31).

Flere yngre tekstvitner har imidlertid ordlyden "den enbårne sønn", og som er i tråd med det øvrige budskapet i Johannesevangeliet og som flere av medlemmene i komiteen for United Bible Societies`greske standardtekst slutter seg til. Ett av medlemmene, Allen Wikgren, skriver i sin kommentar i kommentarutgaven til det greske nytestamentet: "Det er tvilsomt at forfatteren ville ha skrevet monogenæs theos (enbåren Gud), som kan være en primitiv transkripsjonsfeil i den aleksandrinske tradisjon - YC|ØC" (forkortelser for hyios (sønn) og theos (Gud), som er vanlig i mange tekstvitner (se kommentarutgaven, side 170).

Jeg kan heller ikke forstå at Bibelselskapet setter kommaet i Romerbrevet 9,5 slik de gjør, og dermed med et trylleslag gjør Jesus til Gud: "De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, HAN SOM ER GUD over alt, velsignet i evighet" (min uthevelse), mens andre bibelutgaver gjengir verset slik: "De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er over alle ting, GUD VÆRE VELSIGNET i evighet" (min uthevelse), som bl.a. i Verbums svenske oversettelse av 1999.

Sistnevnte gjengivelse er også den som er mest i tråd med Paulus` teologi. Hvorfor i all verden bruke en tvilsom dogmatisk gjengivelse som STRIDER MOT Paulus` teologi???

Selv ikke den greske ordlyden i Titus 2,13 kan brukes som belegg for en kristologi der Jesus er Gud, for Bibelselskapets gjengivelse er i strid med ordlyden slik den fremkommer i andre bibeloversettelser og den er i strid med NTs egen kristologi.

Arven fra Den katolske kirke ligger åpenbart tungt over kristenheten, og kirkefedrenes halsbrekkende kristologi ringer fremdeles i manges ører, til tross for overveldende skriftlig dokumentasjon i selveste NT om at det de bedrev, var filologisk og teologisk ekstremsport som ikke har noen som helst støtte i tidlig kristen tradisjon.

Alle som har lest mytologi og kirkens historie, vet at kirkefedrenes kristologi har røtter i hedensk trinitarisk tenkning, bl.a. hos St. Augustin som var en tilhenger av manikeismen før han konverterte til kristendommen, og hos Origen, en av de tidligste kirkefedrene som brakte mye tankegods inn i kristendommen, og som må regnes for å være en gnostiker helt til han til slutt ble ekskludert fra det gode selskap. Kristendommens forbindelser til gnostisismen er flere og mer åpenbare enn mange liker å tro.

Ellers er det gledelig at ordet sjel – som i 1. Mos. 2,7 før ble brukt om mennesket – i den nye oversettelsen er byttet ut med `skapning`; begge ord er oversatt fra samme hebraiske term. Det er m.a.o. ingen vesensforskjell mellom dyr og mennesker i skapelsesberetningen i Bibelen.

Alt i alt er den nye bibeloversettelsen god og tillitvekkende, men helt tro mot kildetekstene er den ikke, for hvis Bibelens bøker skal forstås objektivt, må dogmene bort. Og hvis utviklingen går i riktig retning, vil de måtte gi slipp til slutt. Da får vi en bibel som igjen blir det den opprinnelig var – en samling bøker som innbyrdes ikke har noe med hverandre å gjøre.

Det er egentlig tre kildespråk/kildetekster i Bibelen; hebraisk arameisk og gresk, men fordi det kun er Daniels bok som opprinnelig ble skrevet på arameisk, regnes ofte ikke arameisk (gammelsyrisk) som et av Bibelens kildespråk.

Det finnes noe sånt som ca. 2300 manuskripter til Det nye testamentet. Det er mulig at med manuskriptene til GT, kommer tallet opp i 5000. Manuskriptene spenner fra fragmenter av et vers, til hele bøker og hele NT. De fleste utgjør små fragmenter av en lengre tekst. Kirkefaderen Origen skal allerede på 200-tallet ha uttalt at blant de 2300 manuskriptene til NT finnes ikke 2 like! Bibelforskere i dag kan bekrefte at Origen hadde rett; alle avviker fra hverandre.
Det finnes ikke en eneste original tekst til noen av Bibelens bøker; de er kopier av kopier av kopier ... Men når en sammenligner ord og vers med hverandre vil helheten og sannheten tre frem!

Relatert link: http://janchristensen.net/bibelvers_som_er_feil_oversatt.pdf