Nr. 246: Den Hellige Ånd er feil oversettelse.

Nr. 246:

Den Hellige Ånd er feil oversettelse.

Vi vet at den Katolske Kirka og andre som har trodd på treenighetslæren eller en triade Gud, har oversatt Den Hellige Ånd helt feil, bare for det skal stemme med deres ubibelske lære er Guds ord blitt forandret, og dermed ugyldig gjort.

Vi leser at det står ikke Den Hellige Ånd på grunnteksten men hellig ånd med små bokstaver, som gjør at en mister personlig pronomen og da er vi treffer vi på hva Guds ord lærer her. Det er altså hellig ånd det skulle vært skrevet og oversatt, ikke Den Hellige Ånd.

Fra Wikipedia: Pronomen (fra pro, «i stedet for» og nomen, «substantiv») er en ordklasse som består av ord som enten viser til noe i selve talesituasjonen (jeg, dere), eller står istedenfor eller peker tilbake på et substantiv. Det leddet som gir pronomenet innhold, kalles antesendenten. Personlige pronomen er ord som kan stå i stedet for navn på mennesker og ting. Eksempler på slike ord er jeg, meg, den, henne. De personlige pronomenene er alene om å ha kasusbøying i moderne norsk. De kan enten stå i nominativ (subjektsform) eller i akkusativ (objektsform) (sitat slutt).

Det er mange plasser i skriften der det kommer fram at den hellige Ånd ikke er en egen person, men en del av Gud eller Guddommen da hellig ånd er Faderens og Jesus sin felles ånd. Det er også viktig å forstå at det er en ånd som er hellig, ikke mer eller mindre!

Salme 51. 13 Kast meg ikke bort fra ditt åsyn, ta ikke fra meg din Hellige Ånd!

Oversatt med: ruach som betyr: pust, vind, ånd.

Da å legge på dette ordet, for at det skal stemme med treenighetslæren er manipulering og hykleri.

Her fra det nye testamente: 1. Joh. b. 4. 13 At vi blir i ham og han i oss, det vet vi fordi han har gitt oss av sin Ånd.

Det gamle testamente er skrevet på hebraisk og det nye på gresk og de bruker aldri personlig pronomen her, men ordet: pneumatos med liten bokstav som betyr ånd.

Treenighetslæren holder ikke mål hverken ut i fra skriften eller grammatikalsk!

Her viser det at bibelen har samme type bokstaver over alt: http://www.codex-sinaiticus.net/en/img/Codex_Sinaiticus_open_full.jpg
Det å skrive med små eller store bokstaver, vers, kapitler er alle menneskelaget.

Når bøkene i Bibelen opprinnelig ble skrevet, gjorde de ikke inneholder kapittel eller vers referanser. Bibelen ble delt inn i kapitler og vers for å hjelpe oss å finne skrifter raskere og enklere. Det er mye lettere å finne "John kapittel 3, vers 16" enn det er å finne "for så har Gud elsket verden ..." I noen få steder, er kapittel pauser dårlig plassert og som et resultat delte en innhold som skal flyte sammen. Samlet sett, skjønt, det kapittel og vers delingen er svært nyttig.

Kapitlet divisjoner brukte i dag ble utviklet av Stephen Langton, en erkebiskop av Canterbury. Langton sette moderne kapittelet divisjoner på plass ca. år 1227. Den Wycliffe engelske Bibelen av 1382 var den første Bibelen til å bruke dette kapitlet mønster. Siden Wycliffe Bibelen, har nesten alle bibeloversettelser fulgte Langton kapittel inndeling.

Det hebraiske Gamle Testamentet ble delt inn i vers av en jødisk rabbi ved navn Nathan i AD 1448. Robert Estienne, som også var kjent som Stephanus, var den første til å dele det Nye Testamentet i standard nummererte vers, i 1555. Stephanus hovedsak brukt Nathans vers for å inndele Det gamle testamente. Siden den gang, begynner med Genève-bibelen, har kapittel og vers oppbygningen. Først foretatt av Stephanus blitt akseptert i nesten alle Bibler.

Hellig ånd er det egentlige rette navn å bruke, og han har ikke eget navn da han selvfølgelig ikke er en egen person, men en del av Guddommen, Fader og Sønn!

At en ånd kan bli såret eller på andre måter reagere, er et uttrykksform. Daniel hadde f. eks en høy ånd. Ord stikker som sverd.

Ord. 12. 18 Mange taler tankeløse ord, som stikker likesom sverd; men de vises tunge er lægedom.

Hvor stikker ordene? I vårt hjerte og ånd. Jeg forstår ikke hvordan en kan forsvare treenighetslæren, den er egentlig en løgn lære. Se bare på at de som ber til eller tilbeder den hellige ånd er de mest ekstreme og primitive kristne!

Vi finner Gud Fader omtalt med ca. 100 forskjellige navn og egenskaper og Jesus med langt flere, men hellig ånd ikke med et eneste eget navn, det taler for seg selv. Vi finner ikke noen beskrivelse av ånden som en egen person. Men den er den som skaper hendelser i tiden. Bibelen brukes begrepene ruah/pnevma; noe som også kan brukes om luft i bevegelse (vind).

I eldre beslektede religioner var alle disse ånde egenskaper gjerne navngitt med egne
gudenavn. I Norge idag har vi puttet det i en stor sekk med merkelappen den Hellige ånd, for enkelhets skyld. På engelsk skiller man litt på "The holy ghost/ The holy spirit" littavhengig av hva man har brukt på grunnteksten. Man burde nesten si på Norsk at Maria ble unfanget med det Hellige spøkelse og etter pinsedagen kom den hellige ånd, det virker litt mer logisk enn at Jesus skulle sende noe som allerede hadde vært der 9 måneder før han ble født.

Noen av de åndene vi treffer i Bibelen har forskjellige oppgaver.
Her er noen eksempler :

Guds ånd (1 Mos 1,2 / ruch Elohim)
Herrens ånd ( Dom 3,10 / ruch JHVA )
Visdommens ånd ( Jes 11,2 / ruch chkme)
Forstandens ånd ( Jes 11,2 / ruch Ubine)
Råds Ånd ( Jes 11,2 / Ruch ubin)
Styrkes ånd ( Jes 11 ,2 / ruch otze)
Kunnskaps ånd ( Jes 11,2 / ruch u.gbure)
Fryktens ånd ( Jes 11,2 / ruch u.irath )
Dommens ånd (Jes 4,4 / ruch mshpht)
Renselsens ånd (Jes 4,4 / rush bor)
Nådens ånd ( Sak 12,10 / rush chn)
Bønnens ånd ( Sak 12,10 / ruch u-thcnumim)
Den gode ånd ( Neh 9,20 / ruch e.tube)
Den hellige ånd ( Sal 51, 11 / rush qdsh )
Sannhetens ånd ( Joh 14,17 / pneuma atEtheias)
Troens ånd ( 2. Kor 4,13 / pneuma pisteOs)
Åpenbaringens ånd ( Ef 1,17 / pneuma sofias)
Herlighetens ånd ( 1. Pet 4,14 / pneuma doxEs)
Talsmannens ånd ( Joh 14,26 / pneuma paraklEtos)
Den hellige Gjenferd ( Mat 1, 18 / pneumatos hagiou)
Den hellige ånd ( Ef 1,13 / pneumati hagiO)
Jesu ånd ( Gal 4,6 / pneuma huiou)
Denne vinden/ånden har fått en masse oppgaver i NT :

Overbevise om synd (Joh 16,8 )
Frembringe den nye fødsel (Joh 3,5-6 )
Bevitne den nye fødsel ( Rom 8,16
Rense hjerte (App 15,8-9)
Utøse Guds kjærlighet ( Rom 5,5)
Gi kraft i bønnen. (Rom 8,26)
Gi kraft til å vitne for Kristus (App 1,8)
forvandle og herliggjøre det kristne liv (2 Kor 3,18)
Fornye (Tit 3,5 )
Veilede (Joh 16,13)
Trøste (Joh 14,16)
Effeser brevet prøver på sin måte å forklare om denne vindens gjerninger:

Innsegl, ( Ef 1,13 )
Opplysing ( Ef 1,17)
Samfunn ( Ef 2,18)
Kraft ( Ef 3,16)
Fylde ( Ef 5,18)
Sverd ( Ef 6,17)
Bønn ( Ef 6,18)
I perioder av livet bruker vi disse ånde egenskapene forskjellig.

Innenfor barneoppdragelse heter det at barna lærer ikke av hva de voksne sier , de ser bare hva en gjør og lærer av det. På samme måte er det med vår Fader i himmelen. Vi kan lese oss til en masse , men vi ser bare hva han gjør blandt oss gjennom sine ånder i en eller annen form og tror på grunn av det.

Hva er for tiden den viktigste oppgaven for den hellige ånd sammen med deg?
På de aller fleste stedene hvor ordene rụach og pneuma forekommer, blir de brukt om Guds ånd, hans virksomme kraft, hans hellige ånd.

Det var først på 300-tallet e.v.t. at læren om at den hellige ånd er en person og en del av «guddommen», ble offisielt antatt som et kirkelig dogme. De eldre «kirkefedrene» framholdt ikke en slik lære. På 100-tallet lærte Justinus martyr at den hellige ånd var ’guddommens innflytelse eller virkemåte’. Heller ikke Hippolytus tilskrev den hellige ånd noen personlighet. Bibelens bøker viser i samstemmighet at Guds hellige ånd ikke er en person, men Guds virksomme kraft, som han benytter for å gjennomføre sin hensikt og vilje.

Jesus omtalte den hellige ånd som en «hjelper» og sa at denne hjelperen skulle «lære», «vitne», gi «overbevisende vitnesbyrd», «lede», «tale», ’høre’ og «få». Det framgår av den greske grunnteksten at Jesus i den forbindelse noen ganger brukte det personlige pronomen i hankjønn om denne «hjelper» (paraklet). (Jf. Joh 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 7–15.) Men i Bibelen er det ikke uvanlig at noe som ikke er en person, blir personifisert. Visdommen blir personifisert i Ordspråksboken (1: 20–33; 8: 1–36), og hunkjønnsformene av pronomenet blir her brukt om den i den hebraiske grunnteksten og også i mange oversettelser. (KJ, RS, JP, AT; se også Ord 8: 2, EN, NB.) Visdommen blir også personifisert i Matteus 11: 19 og Lukas 7: 35, hvor den blir omtalt som en som har både «gjerninger» og «barn». Apostelen Paulus omtalte både synden og døden og nåden som «konger». (Ro 5: 14, 17, 21; 6: 12) Han sier om synden at den «fikk en anledning», ’bevirket begjærlighet’, «forledet» og «drepte». (Ro 7: 8–11) Det er likevel tydelig at Paulus ikke mente at synden er en person.

Jesu ord om den hellige ånd, som Johannes refererte, må også ses i den sammenhengen de står i. Jesus personifiserte den hellige ånd da han omtalte ånden som en «hjelper» (gr. parạkletos, et hankjønnsord). Det er derfor med rette Johannes i sin gjengivelse av Jesu ord benytter personlige pronomener i hankjønn når han henviser til ånden som en «hjelper». Når derimot det greske ordet pneuma blir brukt i den samme sammenhengen, benytter Johannes et pronomen i intetkjønn om den hellige ånd, ettersom pneuma er et intetkjønnsord. Det at Johannes bruker et personlig pronomen i hankjønn når han refererer til parạkletos, er derfor et eksempel på at han følger grammatikalske regler, og har altså ikke bare læremessig betydning. – Joh 14: 16, 17; 16: 7, 8.

Relatert link: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetslaeren-vs-bibelens-ene-sanne-gud