De troende i Norge er forført og sover en Tornerose søvn som de ikke vil vekkes opp i fra!
Det er viktig å ikke ta alle over en kam, da det heldigvis er mange her og der som følger Lammet hvor det går og enda er ikke Guds lampe sluknet i Guds menighet!
Vi lever i samme åndelige tilstand som vi finner flere plasser i det gamle testamente om Israel. Skal nevne to skriftsteder som passer godt inn på denne tiden vi lever i. Et fra Samuelsbøkene der tempeltjenesten var kommet på et slikt nivå at det meste var tillatt og når Israel kom inn i landet i Dommerboken der det ikke var noe virkelig lederskap og alle gjorde som det passet dem og “laget” sin egen religion. Begynner med det ordet fra Samuelsbøkene.
1. Sam. 3. 1. Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn, og Herrens ord var dyrt i de dager; av syner var der lite. 2 Så var det en dag mens Eli lå i sitt rum - hans øine hadde begynt å bli sløve, så han ikke kunde se, 3 og Guds lampe var ennu ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens helligdom, hvor Guds ark var.
Israel hadde tempel tjenesten i Silo der prestene hver dag ofret til Herren som loven foreskrev. Dette ligger mitt i hjertet av Judea og Samaria. Tempeltjenesten i Silo varte helt til Kong David inntok Jerusalem og Jerusalem ble det politiske og åndelige sentrum i Israel. Men hvordan begynte denne forandringen? Med en enkel bedende barnløs kvinne. Her begynte vekkelsen, og slik kan den også begynne i dag for den saks skyld, med en enkel kvinne eller mann som ingen regner for noe. Vi leser:
1. Samuelsbok 1. Det var en mann fra Ramata'im-Sofim i Efra'im-fjellene; han hette Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efra'imitt / 2 Han hadde to hustruer; den ene hette Hanna og den andre Peninna; og Peninna hadde barn, men Hanna hadde ikke. 3 Denne mann drog år efter år op fra sin by for å tilbede og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Silo; der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren. / 4 Og når dagen kom da Elkana bar frem sitt offer, da gav han sin hustru Peninna og alle hennes sønner og hennes døtre hver sitt stykke av offeret; 5 men Hanna gav han et dobbelt stykke, for han elsket Hanna, enda Herren hadde tillukket hennes morsliv, 6 og hennes medbeilerske krenket henne også sårt for å egge henne til vrede, fordi Herren hadde lukket for hennes morsliv. 7 Således gjorde han år efter år, så ofte hun drog op til Herrens hus, og således krenket Peninna henne, og hun gråt og vilde ikke ete. 8 Da sa Elkana, hennes mann, til henne: Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor eter du ikke? Hvorfor er du så sorgfull? Er jeg ikke mere for dig enn ti sønner? 9 Da de nu engang hadde ett og drukket i Silo, og mens Eli, presten, satt på sin stol ved dørposten i Herrens tempel, stod Hanna op, 10 og i sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt. 11 Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenerinne i hennes nød og komme mig i hu og ikke glemme din tjenerinne, men la din tjenerinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode. 12 Således bad hun lenge for Herrens åsyn, og Eli gav akt på hennes munn; 13 for det var i sitt hjerte Hanna bad; bare hennes leber rørte sig, men hennes røst hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken, 14 og han sa til henne: Hvor lenge vil du te dig som drukken? Se til å bli av med ditt rus! 15 Da svarte Hanna og sa: Nei, min herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i sitt hjerte; vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn. 16 Hold ikke din tjenerinne for en ryggesløs kvinne! For jeg har hele tiden talt av min store sorg og gremmelse. 17 Da svarte Eli og sa: Gå bort i fred, og Israels Gud skal gi dig det du har bedt ham om. 18 Hun sa: La din tjenerinne finne nåde for dine øine! Så gikk kvinnen sin vei, og nu åt hun og så ikke mere så sorgfull ut. 19 Morgenen efter stod de tidlig op og tilbad for Herrens åsyn; så vendte de tilbake og kom hjem igjen til Rama. Og Elkana holdt sig til Hanna, sin hustru, og Herren kom henne i hu; 20 og innen året var omme, blev Hanna fruktsommelig og fødte en sønn, og kalte ham Samuel; for [sa hun] jeg har bedt Herren om ham. / 21 Da så mannen - Elkana - drog op igjen med hele sitt hus for å ofre til Herren det årlige offer og sitt løfteoffer, 22 drog Hanna ikke med op, men sa til sin mann: Jeg vil vente til gutten er avvent; da vil jeg ta ham med mig, så han kan fremstilles for Herrens åsyn og bli der all sin tid. 23 Elkana, hennes mann, sa til henne: Gjør hvad du finner for godt; bli hjemme til du har avvent ham; bare Herren vil holde sitt ord! Så blev kvinnen hjemme, og hun gav sin sønn die til hun hadde avvent ham. 24 Og så snart hun hadde avvent ham, reiste hun op med ham og hadde med sig tre okser og en efa mel og en skinnsekk med vin, og hun bar ham inn i Herrens hus i Silo - han var bare en ganske liten gutt. 25 Så slaktet de oksen og førte gutten inn til Eli. 26 Og hun sa: Hør mig, min herre! Så sant du lever, min herre: Jeg er den kvinne som stod her hos dig og bad til Herren. 27 Denne gutt var det jeg bad om, og Herren har gitt mig det jeg bad ham om. 28 Og nu gir jeg ham tilbake til Herren for all den tid han er til; det var for Herrens skyld jeg bad om ham. Og de tilbad Herren der.
Jeg har tatt med hele kapitelet her da det er så utrolig innholdsrikt. Vi satt her for en tid tilbake å så på minneseremonien etter David Wilkerson og det var noe som kom for meg. Det er at de aller fleste troende er såkalte anonyme og navnløse for de aller fleste og det er de som driver menigheten og Guds verk fremover, Hanna var en slik troende. Uanselig, liten, anonym og en ikke offentlig person, men det var henne Gud brukte, herlig?
Hele tempeltjenesten lå nede og den åndelige tilstanden var meget laber, ja det var råttenskap og ledere som albuet seg frem og tok seg selv til rette som i dag.
1. Sam. 2.. 12 Men Elis sønner var ryggesløse; de brydde sig ikke om Herren. 13 Sådan var prestenes adferd mot folket: Så ofte nogen kom med et offer, og kjøttet blev kokt, kom prestens dreng og hadde en gaffel med tre grener i sin hånd; 14 den stakk han ned i kjelen eller i gryten eller i pannen eller i potten, og alt det som kom op med gaffelen, tok presten til sig. Således gjorde de med alle israelitter som kom der til Silo. 15 Endog før de brente fettet, kom prestens dreng og sa til den mann som ofret: Kom hit med kjøtt til å steke for presten! Han tar ikke imot kokt kjøtt av dig, bare rått. 16 Så sa mannen til ham: Først må fettet brennes; siden kan du ta for dig efter som du har lyst til. Da svarte han: Nei, nu straks skal du komme med det; ellers tar jeg det med makt. 17 Og de unge menns synd var meget stor for Herrens åsyn; for mennene ringeaktet Herrens offer.
Tenk, dette var det offentlige presteskapet der frafallet var størst i blant. Eli`s sønner Hofni og Pinehas var ryggesløse og brydde seg ikke om hva som hva rett eller feil eller vanhellig eller hellig. De tok av det som tilhørte Herren og ringaktet Herren og hans offer. Vi leser også at: “Herrens ord var dyrt i de dager; av syner var der lite”.
Hvordan kom forandringen?
Det kom ved at Hanna ville ofre alt for Gud. Hun ville selvfølgelig ha en sønn når hun var barnløs rent menneskelig sett. Og hun ble tilsidesatt av de andre i familien og sannsynligvis også i sin omgangskrets og lokalsamfunn på den tiden. Men hun var ikke sår og tok seg nær av dette akkurat som Kong Saul var når han levde i Ånden og levde med Gud.
1. Sam. 10. 27 Men nogen ugudelige mennesker sa: Hvad hjelp skal denne kunne gi oss? Og de ringeaktet ham og kom ikke med gaver til ham; men han lot som han ikke merket det.
Saul overså de som var imot ham og neglisjerte ham, slik må og skal alle åndelige mennesker være som vil tjene Herren til alle tider. Slik var Hanna og hun ba om en sønn som skulle være en profet for Herren og ville føre Israel tilbake til Gud. Og hun fikk bønnesvar selv om det måtte gå gjennom ild og vann. Presten Eli trodde hun var drukken, men hun ba etter sin hjertenød og etter sine åndelige behov. Når en har et slikt behov, vil og må en regne med å bli misforstått av de aller fleste, selv troende mennesker.
1. Kor. 2. 14 Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig.
Hanna fikk også oppleve herlig bønnesvar og det ble vekkelse over hele Israel da Gud gjorde sitt storverk. Det ringte for ørene på alle og enhver, og det begynte med den som ingen regnet med og som var den mest forsvarsløse person en kunne tenke seg, da en barnløs kvinne i det gamle Israel var en person uten rettigheter og muligheter. Men det var henne Gud brukte og det er slike Gud bruker også i dag, de som er villige å overgi seg til Herren 110 % og som har hjertenød og hjertebehov.
Vi leser om noe av det samme i Dommerboken når menigheten lå nede og den åndelige tilstanden var dårlig som den er i Norge i dag der alt for mange troende er kommet inn i en Tornerose søvn som de er blitt dullet og dalet inn i.
Dom. 21. 25 I de dager var det ingen konge i Israel; hver mann gjorde hvad rett var i hans øine.
Dette ordet er også gjengitt i Ruths bok og her er det også mye lærdom å hente for å bringe menigheten tilbake til Gud og vekkelsen fra Gud!
Men tenk hvor likt det er som det er i dag, alle lager seg sin egen tro og dette er akkurat det som skjer i dag i Norge. Tenk, i den norske statskirka er homoseksuelle allment godkjent og blant de frikirkelige er det allment akseptert med gjengifte uansett grunn. Dette er det samme som vi leser om hvordan forholdet i Israel var da frafallet var på sitt verste og styggeste: “hver mann gjorde hvad rett var i hans øine”.
Hvordan kom vekkelsen tilbake her? Vi kan studere Ruts bok her og få mange innspill, noe vi ikke skal gjøre her. Men hvem brukte Gud her? Igjen? Det var noen kvinner som hadde lidd nederlag og som gjennom det ble sterke og Gud fikk ledet, på tross av alt som gikk imot.
Rom. 8. 28 Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som efter hans råd er kalt.
Det er de menneskene som ikke regner med seg selv, ikke regner med andre. Ikke ser på seg selv, ikke ser på andre, men ser på Jesus og går hans vei, som alltid til alle tider har brakt menigheten fremover og som gjør at Guds verk går fremover. Slik var det før og slik er det i dag, ingenting har forandret seg på dette åndelige område. Å lese og å studere kirkehistorien er å lese om mennesker som gikk, arbeidet og tjente Gud i motvind, vi kan aldri regne med noe annet i dag heller. Guds menighet ble født i en storm, slik går den også frem. Skulle det bli medvind, så vær på vakt mer enn noen gang, det er slik Satan gjorde det når kristendommen ble akseptert på 300-tallet med Keiser Konstantin.
Kristningen ved Keiser Konstantin førte til et frafall fra den rette lære og alt det som de første troende egentlig hadde stått for og lært, selv troen på den ène og sanne Gud ble erstattet med en tro på en triade Gud som de hedenske religionen hadde stått for, dette er bare å lese historien og få greie på at det jeg skriver er sant, ikke vanskeligere en det.
Her fra internett: Kirkemøtet i Nikea hadde stor betydning for den nikenske trosbekjennelsen vi kjenner til i dagens kristendom. Vi ønsker å se nærmere på bakgrunnen for trosbekjennelsen og kristningen av Romerriket. Et av de større spørsmålene i kristendommens historie har vært å finne ut hvem Jesus virkelig var. Dette spørsmålet skapte spesielt stor diskusjon under hele oldkirken, derav 300-tallet sterkt ble representert. «Denne diskusjonen kaltes Den kristologiske striden.» (Grande, 2005:35). Ordet kristologi betyr lære om Kristus. Grunnen til at dette blusset opp i debattene særlig på 300-tallet var trolig at kristologien ble en kraftig kontrovers til jødedommen, men også gnostisismen som blusset opp igjen på 200-tallet. Grande hevder at jødene trodde Gud var én. Det ble med dette utsagnet ikke snakket om at Gud hadde en sønn. Gnostikerne mente at det materielle var ondt. Gud kunne med dette ikke manifestere seg som kropp. Videre sies det at « Kristi kropp var en illusjon, og bare sjelen ble tatt opp til Gud. Kroppen ble igjen på korset. Det ville si at Kristus ikke var et menneske, bare Gud.» (Grande, 2005:36). Kristne ønsket å beholde monoteismen, men samtidig ville de få fram at Jesus var Guds sønn. Hva skulle de måtte gjøre for å få dette fram, men likevel bevise at kristendommen var monoteistisk? Et svar Grande kommer med er at kirkefedre brukte filosofi tatt fra grekerne og romerne hvor de blant annet sammenliknet sammenhengen mellom Jesus og Gud med bildet av sola og sollyset, der sola var Gud, og sollyset Kristus.
Keiser Diokletian gjennomførte under sitt keiserstyre(284-305) politiske omstruktureringer for å bringe ro og orden tilbake til riket. Men det åpnet derimot for mer maktkamp og rivalisering mellom keiserne så ordningen ble ikke langvarig. Konstantin var tiltenkt å overta vestriket etter sin far og visekeiser, og han ønsket å herske over hele Romerriket. I år 312 ble han enekeiser i den vestlige delen av Romerriket etter å ha beseiret Maxentius, den andre keiseren i vest. Han omvendte seg til kristendommen, fordi han mente han hadde fått et guddommelig kall til å være keiser. Konstantin og keiseren i vest, Licinius, ble enige om å dele riket og de utstedte et felles edikt i 313 som gikk ut på å sidestille alle religioner. Kirken fikk nå offisiell anerkjennelse og forsamlingsfrihet. Kristne prester fikk skattefrihet og biskoper ble anerkjent som sivilrettslige dommere, i tillegg ble søndag offisiell romersk fridag. De to keiserne hersket sammen de neste ti årene, men Konstantins medkeiser mislikte endringene Konstantin gjorde. I år 324 brøt det ut et slag mellom keisernes to hærer. Dette førte til at Konstantin ble enehersker i Romerriket etter en knusende seier.
«Allerede tidlig hadde det vist seg en dyptgående motsetning i tankegang og kristendomsforståelse mellom den østlige og den vestlige del av kirken.» (Astås, 1996:64). Fra gammelt av hadde kirken hatt en læresetning som var kjent blant allmenheten: «Gud er blitt menneske til vår frelse.» (Astås, 1996:64). Denne setningen skapte konflikt av en stor grad. Den kristologiske striden ble utløst i første omgang som en lokal konflikt, men den ble etterhvert så omfattende at det ble tilkalt til kirkemøtet felles for både kirkesamfunn i øst og vest.
«Konflikten oppsto mellom biskop Alexander av Alexandria og en av de mest populære prestene hans, Arius, og striden stod om tolkningen av prologen i Johannes-evangeliet: «i Begynnelsen var Ordet [gresk logos]. Ordet var hos Gud, og ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til [...] Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh. 1:1-3,14).». (Meistad, 2000:61). Begge teologene var enige om Kristi preeksistens, det vil si at han som logos var tilstede hos Gud før inkarnasjonen som menneske. Det som var uenighetens ståsted var derimot at Alexander hevdet at Kristus som Guds sønn alltid hadde vært hos Gud, mens Arius slo fast ved at Kristus var den første skapningen og ikke Gud i den forstand.
I følge Grande (2005) møttes 250 biskoper på kirkemøtet i Nikea i år 325. «Mange av dem bar merker på kroppen eter tortur og lemlesting. Det var menn som hadde kjempet for kirkens tro med livet som innsats. Nå var de keiserens gjester, med fri reise og fritt opphold.» (Astås, 1996:65). Møtet var innkalt av keiser Konstantin den store som selv ledet og deltok under møtets forhandlinger. I følge Astås ble det lagt fram en gammel trosbekjennelse der Kristi guddom var klart uttalt, nemlig slik den tolkningen som vi nevner i Johannes-evangeliet. På møtet skulle det tas parti for Athanasius, og hvor biskopene ble oppfordret til å fordømme Arius` lære, og heller ta del i endringen av den nikenske trosbekjennelsen. Arianismen ble dannet som en kristologi på tvers av hva Alexander sin kristologi. Arius var prest i byen Alexandria. Han hevdet at: « Jesus var logos (verdensvisdommen), men av et annet vesen enn Faderen.» (Grande, 2005:36). Skal en danne en konsentrert fatning av det Arius mente, var det nettopp at Kristus var skapt. Kristus var ikke til fra evigheten av. Arius` lære gikk i hovedsak ut på å påstå eller å ha troen på at det er en uendelig forskjell på Gud og mennesker. Dette var en streng variant av monoteismen. Biskopene som møttes i Nikea var motstander av denne troen, og hevdet i stedet at: « [...] Jesus både representerte Gud og var Gud.» (Grande, 2005:37). Da arierne mente at Jesus var underordnet Gud, fikk heller ikke arierne fram det guddommelige ved Jesus hevdet kirken. Slik forkastet kirken læren.
Bakgrunnen for at det ble avholdt et slikt møte i Nikea i år 324 var i all hovedsak at lærestriden fikk politisk betydning. Dette da keiseren kunne diktere beslutningene som ble tatt teologisk. Da Romerriket var avhengig av teologisk enhet, tilkalte Keiser Konstantin sammen til dette kirkemøtet.
Men hva ble i det store og hele bestemt under møtet? Jo, i Nikea ble det besluttet (jevnfør Grande 2005:37):
Jesus er sann Gud
Født, men ikke skapt
Av samme vesen som Gud
Grunnlaget for dette treenighetsdogmet ble dannet ved å ty til paradokset, slik Grande uttaler. Formuleringer som i utgangspunktet ikke virket fornuftige, ble favnet som mer virkelighetsnært. Ved å endre trosbekjennelsen slik at det uttrykkelig kom fram at « [...] Kristus av vesen var ett med Faderen»(Astås, 1996:65), ville Konstanin hindre Arianismen innpass i kirken. Den nicenske trosbekjennelsen ble vedtatt som «dåpsbekjennelse for hele kristenheten, og for første gang forelå et felleskirkelig dogme.» (Astås, 1996:65). Det skal legges til at biskopene fra øst og vest kom til en slags forståelse for hverande under kirkemøtet i Nikea, men Meistad uttrykker likevel at «dette skjedde imidlertid under keiserens militære press og til dels direkte medvirkning i utforming av teksten». (Meistad, 2000:62).
Konstantin flyttet til byen Bysants i år 330 og derav nytt navn, Konstantinopel. Denne byen ble kristenhetens viktigste by i over 1000 år etter dette(Sødal 2004:30-31). Han flyttet også hele rikets administrasjon hit og byen ble rikets nye hovedstad. Selv om Konstantin blir sett på som kristen, var det først da han lå for døden at han lot seg døpe. Han brukte i hvert fall kristendommen som redskap for å skape enhet i riket og Konstantin så betydningen av felles religion blant folket. Etter hans død, fortsatte hans etterfølgere på dette sporet med ett unntak. Nevøen, Julian, var negativ til kristningen og fratok blant annet kirken de privilegier den hadde fått. Men ettersom Julians regjeringstid ble kort og han etterfølgere igjen tok opp den fordelaktige religionspolitikken for kristendommen, ble det vanskeligere for ikke-kristne religioner. I år 391 utstedte keiser Theodosius’ et edikt som forbød dyrkelse av hedenske guder. Gjennom noen generasjoner var kristendommen blitt den eneste tillatte religionen i Romerriket. (Hägg 2004:84).
Teksten som ble endret i Johannes-evangeliet er i dag kalt den nikenske bekjennelsen, men den er i virkeligheten endret noe i forhold til den i år 325, og Meistad hevder at den heller burde hatt navnet den nikensk- konstantinopelske bekjennelsen da den ble utformet for andre gang før år 381. Den norske kirke har i de senere år tatt i bruk denne, spesielt ved høytidene. Meistad legger til at: «økumenisk sett har den spesielt stor betydning fordi den er akseptert både i vest og øst, mens den apostoliske bekjennelsen bare er akseptert i vest, det vil si i de katolske og de protestantiske kirkene.» (sitat slutt).
Vi leser her hvordan kjød og ånd står hverandre imot: “Alexander hevdet at Kristus som Guds sønn alltid hadde vært hos Gud, mens Arius slo fast ved at Kristus var den første skapningen og ikke Gud i den forstand”.
Denne Arius var en virkelig leder og en herlig troende som sto på Guds ord. Det er temmelig åpenbart ut i fra skriften at Jesus har en begynnelse i motsetning til Faderen som er uten en begynnelse. At Arius led nederlag har vært en sann tragedie for menigheten i 1700 år men den sanne forkynnelse vinner på nytt innpass og evangeliet går sin seiersgang!
Regn aldri med et menneske, ikke deg selv en gang. Ikke sett noe menneske i sentrum, ikke deg selv engang. Men sett Gud Fader og Kristus i sentrum i ditt liv og i ditt vitnesbyrd, da er du på trygg evangelisk grunn, herlig!
"Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i Sitt underfulle lys." (1. Pet 2:9)
Relatert link: http://www.biblecentre.org/language/norwegian/hs_ruts_bok_nor.htm
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar