Nr. 221: Hat og psykopater blant kristne lever i beste velgående!

Nr. 221:

Hat og psykopater blant kristne lever i beste velgående!

At kristne forfølges for sin tros skyld burde ikke komme som en overraskelse for noen av oss. Jesus forberedte sine etterfølgere på det: ”Når (ikke: om eller hvis, men når) verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere.” Apostelen Paulus er kategorisk: ”Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.”

Joh. e. 16. 2 De skal utstøte eder av synagogene; ja, det kommer en tid da hver den som slår eder ihjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse. 3 Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke mig.
15. 18 Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet mig før eder. 19 Var I av verden, da vilde verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.

Fra Wikipedia: Hat er en intens følelse av uvilje overfor en person, en gjenstand, et sted, en handling, et fenomen og så videre. Hat er ikke fornuftsstyrt, men kan være en blanding av andre følelser som mislikelse og forakt, svik og skuffelse. Ordet kommer fra det norrøne hatr. Hat kan være personlig eller kollektivt og er drivkraft for en rekke handlinger og konflikter, blant annet vold, rasisme og terror. Hat er også et viktig element i propaganda, for eksempel når politiske krefter skal bygge opp fiendebilder og motivere til krig. Den jødiske nazist-jegeren Simon Wiesenthal (1908-2005) skal ha sagt at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet (sitat slutt).

Jeg husker da jeg ble frelst 16 år gammel hvor blåøyd og til dels uforberedt jeg var på det kristne livet. Men etter hvert stabiliserte det seg og alt gikk tålig bra. Jeg vant seier over meg selv, det var min første og største kamp. Jeg vil si at jeg var en 18-19 år da jeg vant seier over meg selv, ikke det at jeg var fullkommen på ingen måte. Men at jeg ikke slet med den gamle Jan Kåre og han vant seier, men Jesus i meg vant seier. Men så begynte en enda vanskeligere kamp egentlig, det var alle andre troende som ikke selv hadde seier og ville ha seier. De mislikte og ville kontrollere meg. Der var lederne og de såkalte hyrdene de vanskeligste og verste, hvorfor?

Hvor er forfølgelse? Er den kun i muslimske land? Nei den er like sterk og intens overalt, bare at den gir seg utslag på forskjellige måter og at den er mer fordekt
f. eks her i Norge og andre vestlige land enn i f. eks Muslimske, Buddhistiske, Hinduistiske og andre land. Det heter seg at motstanden er alltid den samme, litt ved lavere spenning. Men allikevel er Satan og demonene like aktive i Norge som ellers i verden, om ikke mer.

Hvorfor hater selv mange kristne? Ikke minst de som holder frem “nye” sannheter i Guds ord og som står for andre meninger enn dem selv?

Skal jeg komme med noe personlig her, så er veldig mange av de som hater, enten usikre på eget ståsted eller til dels barnslige og umodne i sin personlighet. Dette er min subjektive erfaring, modne mennesker som er sikre på seg selv og eget ståsted hater og misliker ikke andre troende, selv om de er dypt uenige og også ser på dem som vranglærere og forførere!

Eksempel på en umoden person: “Men da Akitofel så at hans råd ikke ble fulgt, salte han sitt asen og tok ut og drog hjem til sin by og beskikket sitt hus og hengte seg—” 2. Sam. 17.23.

Akotefel var bestefar til Batseba og gjennom Davids synd hadde han lagt Kong David for hat og da han fikk muligheten så kom dette hatet til uttrykk ved at han sto med Absalom som var en selvgod playboy som hadde utnevnt seg selv til Konge. Absalom ville ikke høre på Akotofels råd mer enn at han lå med Farens medhustruer foran øynene på hele Israel til vanære for sin Far og sin Fars Gud. Når Akotefels synd var moden fødte den død, han hengte seg. Bibelen advarer på det sterkeste mot å hate og bli bitter, det vil ødelegge en selv og andre.

Her fra mine bibelkommentarer Hebreerbrevet 12. 15 Se til at det ikke er noen som lar Guds nåde gå fra seg! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.

Paulus adresserte klart hvem som lagde stridigheter. Det var de som gikk bort fra den frie nåden i Kristus og til loven og tillot seg selv kjødets gjerninger.
Men samtidig må en alltid passe seg for å ikke la noen bitter rot få vokse opp.
Rom. 16. 17 Jeg formaner dere, brødre: Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem. 18 Den slags mennesker tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemåter fører de godtroende folk på avveier. 19 Men alle har hørt om den lydighet dere viser, og derfor gleder jeg meg over dere. Jeg vil at dere skal være kloke i det gode, men enfoldige i det onde.

Min erfaring er at det er ikke få, men mange som både kan legge ut om hvor ille og forferdelig mange troende har det i andre land med hensyn til forfølgelse og prøvelser. Men så i neste omgang hater, misliker og motarbeider en andre troende i Norge og alle andre som kommer i deres vei. Hvorfor? Det er selvfølgelig mange grunner til det.

Menigheten og de aller fleste kirker i Norge er et ormested for psykopater og maktmennesker!

Selvfølgelig er ikke alle slike, men allikevel alt for mange steder og plasser får slike mennesker anledning til å opparbeide seg posisjoner og t.o.m. få seg både lederverv, Prest og Pastor stillinger. Her kunne jeg nevnt flere, ja mange med navn. Men dette har også med strukturen i menighetslivet der en ikke evner og kan debattere seg frem til gode løsninger. Ja, det er mange plasser der menigheten ligger brakk og de har ikke en sterk leder som primus motor for å holde virksomheten oppe.

Maktmennesker i menigheten er allikevel det farligste. Det er han\hun som legger grobunn for alt dette. Derfor vil jeg avslutningsvis si noe om maktmennesket i menigheten. Det er den som vil alltid ha kontroll i enhver situasjon. Hvordan finne ut om vedkommende er et maktmenneske? Det er meget vanskelig, men allikevel vil jeg si at det er noen kjennetegn, om dette her trengs et dyptgripende studium og dessverre, en må også erfare noe av misbruket før en skjønner hvordan dette utarter seg og hvor omfattende det er.

Jeg kan selvfølgelig ikke påstå at disse personene er psykopater da jeg ikke er lege, men det er mange “farlige” personer innforbi de kristnes rekker som jeg vil advare imot som har lederverv som er destruktive og farlige, om de er psykopater får en lege avgjøre, her er noen innforbi den frikirkelige leiren som jeg vil si mangler mye i sin personlighet til å være en leder:

Vil ikke utdype navn p.g.a. at da kan en komme i klammeri og t.o.m. bli stilt ansvarlig innforbi retten o.l. det ønsker jeg ikke!

1.) Tåler ikke motsigelser. Kan komme med lovnader om alt, bare en fremdeles får beholde selv makten.

2.) problemer i familien. De som kjenner en best og som lever med vedkommende er enten i sterk opposisjon til vedkommende eller total underdanig, ikke harmoniske og reflekterte personer.

3.) Legger lista veldig høyt for andre, bortsett fra seg selv.

4.) Glad enten i penger, alkohol\rus, kvinner m.m. En ligger som regel under for noe, kan være bråhissig og ha andre problemer.

5.) Skjuler seg bak noe alltid, lære, posisjon eller andre menneskers gunst og velvilje. Har en egen evne til å kamuflere seg, veldig vanskelige å sette ut av spill da de kan og har ordet og posisjoner i sin hule hånd. De er farlige og utspekulerte, og kan “faget” sitt. Peter sier at de er oppøvde og grådige.

Her et lite utdrag fra maktmenneske med Edin Løvås:
Det er faktisk mer enn femti år siden psykologene begynte å beskrive den autoritære personligheten. La oss bare til å begynne med understreke at det å ha autoritet ikke er det samme som å være autoritær. Det er ok å ha autoritet. Men autoritære personer skaper problemer rundt seg, så det kan være nyttig å bli bevisst på at slike mennesker finnes. De kan trives utmerket i religiøse sammenhenger.

Den autoritære personligheten kjennetegnes av bl.a. følgende

•En både lærer og lever i overensstemmelse med såkalte middelklasse-verdier, og en forsvarer disse verdiene på det sterkeste.
•En underordner seg, til dels ukritisk, under autoriteter, vel og merke dersom de er anerkjent i miljøet. En bent fram ønsker seg sterke ledere. Tendensen er at en logrer for dem som er større enn en selv og bjeffer mot dem som er mindre.
•Aggresjonen vises i form av straff, avvisning eller fordømmelse av dem som avviker fra de aksepterte normene. Disiplin blir viktig.
•En har lite til overs for følelser og fantasi – og psykologi i det hele tatt. En kan også være uvillig til å akseptere nye tanker og se verdien av det som ikke har praktiske konsekvenser.
•En har en tendens til å tenke i svart-hvitt-kategorier og stereotyper. I situasjoner der det ikke er opplagt hva en skal tenke og gjøre, har man en tendens til å overforenkle. Ansvaret for det som skjer, forskyves fra en selv og den gruppen en tilhører til ytre ting som f.eks. tendenser i tiden eller skjebnen, eller en benytter en religiøs forklaringsmodell. En er ofte skeptisk til minoriteter.
•En har en tendens til å tro at ville og forferdelige ting foregår “ute i verden”. En projiserer sine egne farlige impulser ut til andre.
Autoritære mennesker er det farlig å være uenig med. Enten må en underkaste seg, eller en må gjøre opprør.

Det er en tendens – men altså bare en tendens - til at autoritære personer har bakgrunn i en familie med patriarkalsk struktur, der det er klare kjønnsrolleforskjeller, der foreldrene kontrollerer alle avgjørelser i familien og der barna har få muligheter til å markere uenighet.

Maktmennesker er det enda vanskeligere å takle. I 1987 gav Edin Løvås ut boken ”Maktmennesket i menigheten” (Ansgar Forlag). Første opplag av boken ble nesten revet vekk. Leserne fikk hjelp til å sette navn på fenomener de kjente igjen fra sine egne sammenhenger. Løvås bruker betegnelsen ”psykopat” når han snakker om slike mennesker. ”Psykopater er mennesker som har et livssyn, et menneskesyn, en holdning som gjør at de hele tiden er ute etter makt. De har en uopphørlig trang til å styre andres hjerter og tanker.
Kristne menigheter og miljøer er felter hvor de lett kan utøve denne makt. Psykopater er vanligvis intelligente og sjarmerende, og de bruker all sin innflytelse og energi på maktkampen” (side 9).
Kapitteloverskriftene i boken beskriver maktmennesket ytterligere:

•De må stå i sentrum for oppmerksomheten. De opprettholder en stadig kampholdning.
•Skyldfølelsen er deres fremste våpen (de skaper skyldfølelse hos andre). De bryter ned selvfølelsen (hos andre). De fatter ikke andres behov.
•De har et stort behov for stimulans. (Innerst inne kjeder de seg. De elsker dramatikk og det å stå i sentrum for begivenhetene.) De har urimelige forventninger.
•De lurer de fleste.
•De elsker underordningssystemer.
•De angriper de svakeste.
•Psykopater forandrer seg ikke.
Løvås siterer Tollak B Sirnes som sier at ”De fleste kontrollerte undersøkelser over resultatene av behandling av psykopater, viser at utsikten til forbedring er dårlig” (side 56). (Psykologer og psykiatere er sterkt uenige når de diskuterer hensiktsmessigheten av å diagnostisere noen som ”psykopater”. Noen mener at det er direkte galt å gjøre det. Andre hevder at vi ikke kan komme unna at slike mennesker finnes. Resultatet av diskusjonen er ennå ikke avgjort. Men selv om vi skulle tvile på berettigelsen av psykopat- begrepet, er det meningsfylt å snakke om maktmennesker.)

Løvås mener at det ikke er noen annen råd enn å bryte kontakten med slike maktmennesker uten at en innlater seg på lange brevvekslinger, diskusjoner eller forhandlinger med dem. Skal en avsette dem, må det gjøres på en juridisk uangripelig måte – andre måter er nytteløse.

Vår oppgave burde først og fremst være å verne den svake, og ikke å gi den sterke nye muligheter. Jo reddere vi er for å stoppe maktmennesker, jo mindre hensyn tar vi til dem som brytes ned i maktmenneskenes klør. Og disse har det ikke godt. De må stort sett lide i stillhet, for tar de opp det som er vanskelig, får de det enda verre. De kan nok betro seg til kolleger og få støtte og forståelse, men få kolleger våger å stille opp når det virkelig gjelder.

Ofrene har ofte store følelsesmessige problemer, søvnproblemer og fysiske lidelser. Enda verre: De begynner ofte å se på seg selv slik maktmennesket ser på dem, nemlig som svake, hysteriske, uåndelige, egoistiske, o.l.

Før vi går videre, må vi understreke: Det går an å ha makt og utøve makt uten å være maktmenneske. Det går an å ha autoritet uten å være et maktmenneske. Det går til og med an å være autoritær i negativ mening uten at en uten videre fortjener betegnelsen maktmenneske. Vi må være varsomme med å anklage noen for å være maktmennesker – svært varsomme.

Antagonisten
En antagonist har ifølge Haug mer enn en av de følgende egenskapene:
VÅRT SELVBILDE – positivt eller negativt
Med ”selvbilde” forstår vi alt det vi tenker og føler om oss selv. Selvbildet får oss til å se verden og omgivelsene på en bestemt måte. Er selvbildet vårt positivt, virker også andre mennesker stort sett imøtekommende, hyggelige, positive og spennende. Vi fungerer godt sosialt, og vi får utrettet noe.
Er selvbildet negativt, fortoner verden og menneskene seg skremmende, truende eller fiendtlige. Det blir vanskelig å forholde seg til andre, og livssynet blir generelt pessimistisk. Et negativt selvbilde får oss som regel til å trekke oss unna andre mennesker og beskytte oss selv. Antagonisten reagerer annerledes. Han vil opphøye seg selv ved å fornedre andre og skaffe seg trygghet ved å få makt over andre.

NARSISSISME kan vi kanskje sette som betegnelse på det at en alltid vil framtre som viktig og betydningsfull og bli beundret og få oppmerksomhet fra andre. Problemet er ikke at slike mennesker har en overdreven tro på seg selv. Problemet er tvert imot at de innerst inne føler seg som nuller. Behovet for oppmerksomhet er umettelig – uansett hvor mye de får, blir det aldri nok. Slike mennesker kan aldri møte andre menneskers behov, på tross av at de i første omgang kan virke svært så imøtekommende og vennlige. De har vanskelig for å respektere andres følelser, og er selv følelsesmessig grunne. De har også vanskelig for å innrømme egne feil (sitat slutt).

Til slutt, hvordan skal vi kristne opptre og være? Dette er selvfølgelig et kjempe stort tema. Men vi må lære først og fremst å beskytte oss selv, mot vrange, hatefulle og psykopater, selv blant kristne. Alle kan ha elementer og ting som disse i sine liv p.g.a. syndefallet og kjødet, men det er da Jesus ved sin ånd og ved Guds ord gir oss veiledning og hjelp. Ved å underkaste oss hans vilje skal vi ikke synde. Kjærligheten elsker sannhet, ikke glem det. Dernest må vi alltid leve i lyset med våre liv og gjøre opp oss i mellom, og vet vi at noen har noe imot oss, så er vi pliktig å ta kontakt for å gjøre opp. Dette får bli avsluttningsordet om jeg kunne har skrevet i timevis om dette emne da jeg har så utrolig mange erfaringer her.

Matt. 5. 23 Derfor, når du bærer ditt offer frem til alteret, og der kommer i hu at din bror har noget imot dig, 24 så la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik dig med din bror, og kom så og bær ditt offer frem!

Det hjelper ikke å springe på møter eller lese Guds ord hvis en ikke gjør opp alt med sine medmennesker! Det er det aller vanskeligste for en psykopat og et maktmenneske, be om tilgivelse og erkjenne egne feil! Ikke når han er blitt avslørt og MÅ det, men uoppfordret og av seg selv.

Relatert link: http://storage.cloversites.com/norsklutherskmisjonssamband/documents/Vanskelige%20medarbeidere.pdf