Nr. 370: ALLE NAVNKRISTNE, UGUDELIG OG SOM UNNLATER Å TA IMOT JESUS VIL GÅ FORTAPT FOR DERNEST Å BLI TILINTETGJORT DA DET ER KUN GUD FADER – DEN EVIGE GUD – SOM HAR UDØDELIGHET!

Nr. 370: ALLE NAVNKRISTNE, UGUDELIG OG SOM UNNLATER Å TA IMOT JESUS VIL GÅ FORTAPT FOR DERNEST Å BLI TILINTETGJORT DA DET ER KUN GUD FADER – DEN EVIGE GUD – SOM HAR UDØDELIGHET!

Alle som ikke tar imot Jesus Kristus vil gå fortapt og bli utslettet og tilintetgjort av Gud Fader da han er den eneste med udødelighet!

1. Tim. 6. 16 han som alene har udødelighet, som bor i et lys som ingen kan komme til, han som intet menneske har sett eller kan se; ham tilhører ære og evig makt. Amen. Dette er et bibelstudium som tar for seg helvete, og stiller spørsmål til tradisjonen som lærer at ikke-troende skal bli pint der til evig tid. Dette er helt klart gyldige spørsmål å stille seg. Dette handler om hvordan vår Gud er, og hva Han ser på som rettferdig. Vi lærer vår Gud bedre å kjenne ved å studere et slikt tabubelagt emne. For å finne ut av disse tingene må vi hoppe inn i skriftene, dykke dypt og se hva de forteller oss. Innholdsfortegnelse Del 1 – Introduksjon •1.0 – Forord Del 2 – Gjennomgang av klassiske «helvete» vers •Luk 16:19-30 •Matt 25:46 •2.Tess 1:9 •Hebr 6:2 •Mark 9:47-48 •Matt 5:22 •Åp 20:10 •Åp 20:12-15 •Åp 14:10-11 Del 3 – Andre argumenter •3.0 – Død VS liv •3.1 – Noen gyldige problemstillinger •3.2 – Fire bibelske hensyn å tenke over •3.3 – Rettferdig dom •3.4 – Kort sammendrag av det Jesus og apostlene lærte •3.5 – «Hvorfor jeg tror på helvete» •3.6 – Kirkens stille emne •3.7 – Er læren om den udødelige sjel løgn? •3.8 – Hva jødene trodde på Del 4 – Avslutning 4.0 – Den rensende ilden Del 1 – Introduksjon 1.0 – Forord Dette er som sagt et meget viktig studium som kommer til å gi oss større kjennskap til Gud, hans karakter, rettferdighetssans, nåde, kjærlighet, straff med mer. Det er viktig at du leser dette studiet med et åpent sinn, og at du prøver alle mine argumenter opp mot bibelen. La oss alle prøve våre meninger og tradisjoner mot Guds Ord. Tåler de å prøves? Jeg vet ikke om du har tenkt nøye igjennom konsekvensene av vårt tradisjonelle syn på helvete. Vi snakker om en evig smerte. Evig! Før vi ser på alternativer, bør vi vite hva den tradisjonelle læren forteller oss. Kort fortalt blir de som ikke har tatt imot Jesus som sin Herre og frelser dømt til evig pine i helvete. Der skal de bli pint til evig tid, gjerne i flammer og med grillspyd som tilbehør, noe de mener Gud syns er rettferdig. Vi klarer vel alle å se for oss dette fra en eller annen tegnefilm, hvor djevelen løper løs i flammene og stikker de fortapte i rompen med en høygaffel. Det finnes også endel mer makabre bilder og tanker om hva helvete kan bestå av (mrk. «Dantes Inferno»). Dette ovenfor nevnte synet får meg også til å tenke på Det ondes problem. Dette går kort utpå hvordan det kan finnes en Gud som er allmektig (2.Mos 6:3), han er selve kjærligheten (1.Joh 4:8; 16) i fullkommen forstand, og at det fremdeles kan være så mye lidelse og nød i verden? Med helvete og evig pine friskt i minnet blir det Det ondes problem på steroider! Hvordan kan en slik Gud pine mennesker til evig tid? Harmonerer dette med hva bibelen lærer om Ham? Martin Luther snakket om en side av Gud som han ikke forstod, han kalte den Guds venstre hånd. Denne siden av Gud klarte han ikke å få til å stemme med at Gud er kjærlighet, hans rettferdighetssans og nåde. Spørsmålet innledningsvis blir da: Hvilken bibelgrunnlag finnes det for et slikt syn? Del 2 – Gjennomgang av klassiske «helvetes-vers» For å gjøre denne artikkelen oversiktlig kommer jeg til å ta for meg en gjennomgang av de klassiske «helvetesversene» – vers for vers. Ved hvert vers vil jeg legge frem den klassiske tolkningen. Deretter ser vi på versene igjen, men fra en annen vinkel. Viktig oppklaring før vi setter igang – tre «helveter» oversatt som ett Vil også helt i begynnelsen av dette studiet komme med en liten, men særdeles viktig oppklaring. Ordet som er oversatt helvete (hell i engelske bibler) i norske bibler kommer fra fire ulike ord i grunntekststene, det er dermed ikke rart at det er blitt endel forvirring omkring læren om Helvete. De fire forskjellige ordene gir tre ulike meninger. 1) De to første ordene er Sheol og Hades. Det Hebraiske ordet sheol, brukt i det gamle testamentet, har den samme betydningen som hades, et av de greske ordene oversatt helvete i det nye testamentet. Anchor Bible Dictionary forklarer betydningen av begge ordene: «The Greek word Hades … is sometimes, but misleadingly, translated «hell» in English versions of the New Testament. It refers to the place of the dead … The old Hebrew concept of the place of the dead, most often called Sheol … is usually translated as Hades, and the greek term was naturally and commonly used by jews writing in greek» (Kilde: 1992, Vol. 3, p. 14 «Hades, Hell»). Både sheol og hades refererer til graven. En sammenligning av en gammeltestamentlig og en nyetestamentlig passasje bekrefter dette. Sal 16:10 sier, «Du overgir meg ikke til dødsriket [sheol], du lar ikke din trofaste tjener gå til grunne.» I Apg 2:27 siterer apostelen Peter dette verset og viser at dette er en referanse til Kristus og hvor Han gikk når Han døde – Ånden Hans returnerte til Gud (Luk 23:46, Høy 12:7), Kroppen hans ble plassert i en grav som tilhørte Josef av Arimitea. Disse to passasjene viser oss at Hades er det samme som Sheol, og at Jesu kropp ikke gikk til grunne i graven fordi Gud reiste Ham opp derfra. Mange skriftsteder som bruker oversettelsen helvete i King James versjonen snakker bare om graven, stedet hvor alle, uansett urettferdig eller rettferdig, går når de dør. Det hebraiske ordet sheol er brukt 65 ganger i det gamle testamentet. I den engelske King James utgaven er ordet oversatt til «grave» 31 ganger, «hell» 31 ganger og «pit» 3 ganger. Det greske hades er brukt 11 ganger i NT. I King James oversettelsen brukes oversettes hades til «helvete» (eng. «hell») ved alle tilfeller utenom ett. Unntaket finner vi 1.Kor 15:55, hvor det er oversatt «grave» på engelsk (grav i norsk KJV, og død i de fleste andre). I den Nye King James oversettelsen brukte oversetterne bare like så greit det originale greske ordet Hades ved alle 11 tilfellene. Det gjenstår nå å nevne de to andre ord som oversettes helvete i Det Nye testamentet. 2) Det tredje ordet er tartaroo, som bare er brukt én gang i Bibelen (2.Pet 2:4). Det skal sies at dette ordet oversettes som avgrunnen i de fleste norske oversettelser, men oversettes «hell» i den engelske King James oversettelsen. Dette ordet refererer i 2.Pet 2:4 til det sted hvor de falne engler er holdt i fangenskap inntil deres dom. The Expository Dictionary of Bible Words forklarer at tartaroo betyr «å holde noen i tartaros» og at «Tartaros var det greske navnet for den mytologiske avgrunn hvor de opprørske guder ble oppbevart» (Kilde: Lawrence Richards, 1985, «Heaven and Hell»). Peter brukte denne referansen til den daværende mytologien for å forklare på en forståelig måte at de engler som hadde gjort opprør ble «holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen.» Ordet Tartaroo er ifølge Bibelen kun anvendelig for falne engler – ikke mennesker, og det nevnes heller ikke her noe om evig pine. 3) Det fjerde ordet som er oversatt til helvete i Bibelen er Gehenna. Dette ordet refererer til en straff for de ugudelige – men dog ikke på samme måte som tradisjonen og menneskers fantasi har funnet ut hva straffen skal gå utpå. Gehenna refererer til en dal like utenfor Jerusalem – Hinnomdalen (Jos 18:16). På Jesu tid var denne dalen det vi idag vil kalle for en søppelfylling. Et sted hvor alt søppel, skrot og drit ble kastet for deretter å bli fortært i den ilden som konstant brente der. Skrottene av døde dyr og kroppene til enkelte forhatte kriminelle ble kastet der for å bli brent. Jesus brukte dette bestemte historiske sted, og det som foregikk der, for å hjelpe oss og dem til å forstå hvilken skjebne som ventet dem som ikke omvendte seg i fremtiden. Luk 16: 19-30 – Lignelsen om Lasarus og den rike mannen Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. Far Abraham, ropte han, forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen. Men Abraham svarte: Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss. Da sa den rike: Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet. Men Abraham sa: De har Moses og profetene, de får høre på dem. Han svarte: Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg. Abraham sa: Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde. Bakgrunnskunnskap: Den rike mannen kledde seg i purpur, en farge som var av de mest sjeldne i den gamle verden, den var ofte forbundet med de velstående. Grunnen til at teksten ovenfor nevner den fineste lin, er at det refererer til undertøyet, noe bare de rikeste hadde råd til på denne tiden. Denne mannen hadde ikke bare undertøy, men undertøy av den fineste lin. «Utenfor porten» til den rike mannen lå Lasarus, noe som forteller oss at denne rike mannen hadde en stor eiendom. Lasarus lå utenfor porten i håp om å få «mette seg med det som falt fra den rikes bord», som er en billedlig måte å fortelle at Lasarus levde livet som en hund, en tigger. Han var blant de laveste på den sosiale rangstigen. Den rike mannen og Lasarus dør, Lasarus blir bært til «Abrahams fang» eller «Abrahams kjød» som noen oversettelser sier. Dette er en frase som ikke nødvendigvis representerer et sted, men et forhold. Å være nær til noens «fang»/»kjød» er en måte å fortelle at de er nær til den personen, og dens hjerte. I den gamle jødiske verden så de for seg at Abraham, deres stamfar, var den som skulle møte de rettferdige når de kom til himmelen. På en lignende måte som tradisjonen vår refererer til at Peter skal møte oss ved perleporten i himmelen. Jesus pratet til et jødisk publikum og brukte bilder som var kjent for dem. Vi ser at etter døden er tilstandene til Lasarus og den rike mannen reversert, nå er det Lasarus som er på toppen mens den rike mannen er nederst på rangstigen. Vi ser at den rike mannen er i smerte, han pines av en flamme som ikke dreper ham. Dette er som alle vet en lignelse, en av de mange Jesus fortalte. En lignelse (gresk παραβολή, parabole, sammenligning) eller parabel, er den art av litterær diktning hvor dagligdagse begivenheter og hendelser blir fremstilt som sinnbilder på høyere sannheter. Det viktige med en lignelse er hovedpoenget, alt rundt en lignelse er ikke poenget, men det er midler for å underbygge som får frem hovedpoenget. Her er en definisjon fra «the new interpreter`s study bible«: «The word comes from the Greek, but the Bible applies the Greek term to a broader range of literary forms (e.g., proverb, riddle, simile) than is currently common. In contemporary usage, most persons understand parable to be a brief narrative that forcefully illustrates a single idea. Often the narrative is in metaphorical rather than direct language, and the term is most often used with the «parables» of Jesus.»[/spoiler] Den klassiske tolkningen: Det er rimelig stor enighet om at helvete, uansett om du ser på det som et fysisk sted eller som en tilstand, er hvor de ugudelige skal pines til evig tid. Noen har en mer bokstavelig tolkning, og tror på en flammende ild som piner deg uten å drepe deg. Mens andre kommer ikke med så spesifikke karakteristikker om hvordan pinen skal være. De sier bare at det er en evighet uten Gud, og det er en pine i seg selv. Teksten ovenfor sier ikke dette, men den klassiske tolkningen har gått utpå at det skal være en kontinuerlig pine som skal fortsette i en evighet. Dette er også noe som tilsynelatende blir støttet av versene nedenfor. Noen teologer har tolket passasjen hvor Lasarus kan se den rike mannen, og motsatt bokstavelig. De tolker dette som at vi kan se de som er i Helvete. Den kjente filosofen og kirkefaderen Terullian sa i det 2.århundre e.kr at en av de tingene som var bra med himmelen var at man kunne se de ugudelige få sin straff i helvete. Noe lignende sa også Thomas Aquinas, en anerkjent teolog og morallærer fra 1200-tallet. Alternativ tolkning: Før vi begynner å tolke vil jeg nevne noen bibelske hensyn som vi kan ha i bakhodet idet vi leser teksten. •Dette er en lignelse, og alt av dens innhold skal ikke tolkes bokstavelig. Detaljer i historien må ikke sees på som bokstavelige sannheter, men som effekter som fremhever hovedpoenget. Vi kan si at «punshline»-setningen er hele greien, på lik måte som i en vits. (Kilde: Jesu Parables – Willmingtons book of bible lists) •Det er mange metaforer brukt i bibelen for å beskrive Guds endelig straff/dom. F.eks: mørke, ild, separasjon, sorg, gehenna(«helvete»= en avfallsplass utenfor Jerusalem hvor byens avfall ble brent i ilden). •De tre vanligste måtene Bibelen refererer til Guds endelige dom, er: Død, Ødeleggelse, og å gå fortapt (eng. perish) •Bibelen snakker noen ganger om ting som er «evig» i konsekvens, og ikke i tid. Disse fire hensynene vil jeg komme grundigere innpå senere i studiet, hvor jeg vil underbygge dem med bibelsteder og ved å trekke frem ord fra den greske grunntekst. Uansett. I teksten over ser vi at det helt klart er snakk om en forferdelig smerte som den rike mannen må igjennom, en smerte som virker uutholdelig. Det vi også ser er at han ikke kan komme seg utifra dette pinens sted. Men hvis vi skal holde oss til teksten så sier den ikke at dette er en evigvarende smerte. Når vi ser på dette som en lignelse, noe det er, vil det være dristig å lage en teologisk doktrine om livet etter døden utifra den. Hvis vi isåfall skal gjøre det må den være sterkt støttet av andre vers som bygger oppunder og harmonerer med resten av bibelens lære. Et gyldig spørsmål å stille seg selv vil jo være: Gjør den det? Hvis du leser denne lignelsen i kontekst av hele bibelen, er det da forenelig med at Gud er selve essensen av agape-kjærligheten (1.Joh 4:8), at han dømmer og straffer de ugudelige (ikke djevelen, han skal jo kastes i ildsjøen)(Åp 14:7, Åp 20:12-15), at han ikke ønsker at noen skal gå fortapt (2.Pet 3:19) , at Gud verken plager eller bedrøver menneskenes barn (Klag 3:32-33) og hans rettferdighet (2.Tess 1:5)? Samstemmer denne evige, konstante pinen med Guds natur, og det bibelen lærer oss? Hvis f.eks Tertullian har rett når han sier at en av de flotte tingene med himmelen er at vi skal nyte synet av de ugudelige som får sin straff. Samstemmer det med hvordan vi ved den hellige ånd har lært å kjenne kjærligheten? Vi erfarer jo det at desto mer kristus vinner skikkelse i oss, og vi vokser i Ham, så øker vår kjærlighet til mennesker. Vi elsker tilogmed våre fiender. Hvordan kan vi da sitte i himmelen, hvor vår kjærlighet er perfeksjonert, å kose oss over de andre sin evige pine. Det kan tilogmed være at det er en av våre venner vi ser der nede. Samstemmer dette med din rettferdighetssans? Hvis det ikke gjør det, hvor mye mindre tror du ikke det samstemmer med Guds perfekte rettferdighetssans? I denne lignelsen tror jeg absolutt det er et hovedpoeng Jesus vil frem til, og jeg tror dette hovedpoenget er det som kommer helt på slutten, nemlig: «Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.» Hvorfor tror jeg det? Fordi vi ser utifra konteksten at Jesus snakker til fariseerne. Vi ser at like før Jesus starter å fortelle lignelsen, begynner fariseerne å håne ham, dermed sier han til dem: «Dere vil gjerne fremstå som rettferdige i menneskers øyne, men Gud kjenner hjertene deres. Det som mennesker setter høyt, er avskyelig i Guds øyne. Loven og profetene hadde sin tid fram til Johannes. Fra da av forkynnes det gode budskapet om Guds rike, og alle trenger på for å komme inn.» Her ser vi noen av grunnene til at Jesus nevner de tingene han gjør i lignelsen. Fariseerene var selvrettferdige, de satte seg selv høyt, og Jesus viste at da kom de til å være «lave» etter døden, de minste skal jo være de største i himmelenes rike. Så forteller han dem at loven og profetene hadde sin tid fram til Johannes, det var DA den lovede Messias skulle tre frem (Dan 9:24-27), noe disse fariseerene ikke hadde fått med seg, dette tiltross for at de hadde lest og studert «Moses og profetene». Jesus var den etterlengtede Messias som skulle opprette Israels evige rike som aldri skulle ta ende (Dan 2:44). Han stod like foran dem og la ut om skriftene med stor visdom (Matt 6:2), de var vitne til at han stod opp fra de døde, slik lignelsen forteller oss i vers 30, men de trodde Ham allikevel ikke. Jesus fikk dermed rett; selv ikke en som var gjenoppstått fra de døde ville få dem til å tro. Hovedpoenget i lignelsen er altså at fariseerne ikke ville tro, selv ikke om en stod opp fra de døde, selv ikke engang om de leste «Moses og profetene». Matt 25:46 Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv. (Norsk bibeloversettelse fra 1930) Bakgrunnskunnskap: I 1930 bibeloversettelsen brukes det greske ordet kolasis/κόλασις for det norske ordet «pine», noe som vi snart skal se er en ukorrekt oversettelse. Men da er det alltid på sin plass å undersøke flere ulike kilder for betydningen av ordet kolasis. Blue letter Bible skriver at det betyr: correction, punishment, penalty. C.L. W. Grimms gresk-latinske leksikon (In Libros Novi Testamenti) skriver at ordet betyr: avstraffelse, straff, eventuellt forbundet med pine, og ifølge I. Bergs gresk-dansk ordbok: tuktelse, straff, tilrettevisning. Diplomingeniør Lars Berg, som skriver i sin bok Ingen Pine – bibelens budskap om straff og evighet at han har snakket med flere teologer om betydningen av dette ordet, hvor en av dem fortalte ham at «kolasis» kan bety så vel pine som straff, men at straff var det korrekte her. Han skriver videre på s.53 i boken sin at de andre hevdet bestemt at «kolasis» betyr straff eller avstraffelse og ikke pine. Ettersom diplomingeniør Lars Berg har gjort en så enestående jobb med å undersøke ulike oversettelser rundt dette ordet vil jeg skrive nærmest direkte av passasje i hans bok nevnt ovenfor. Hans skriver at i de aller fleste bibeloversettelser er ordet oversatt med straff. Det gjelder den nye norske ungdomsutgaven (ikke så ny for oss i dag siden boken ble utgitt i 1962), nynorsk-utgaven, professor Lyder Bruns oversettelse, den danske, den svenske, den engelske, den franske oversettelsen, en rekke tyske (han har selv sett åtte), fem forskjellige amerikanske oversettelser, den sveitsiske «Zürcher-bibel» og utvilsomt mange andre. Han skriver så at utenom den norske (1930 oversettelsen) kjenner han bare til tre utgaver som gjør bruk av ordet pine i Matt 25:46. Det er den katolske oversettelse av Det nye testamente til norsk, 1938, den alminnelige Luther-utgaven og en annen tysk utgave av Det nye testamente (Lic. Ludwig Thimme). Det greske ordet kolasis (κόλασις) forekommer ellers bare en eneste gang i det nye testamente – 1.Joh 4:18. Der er ordet i 1930-oversettelsen oversatt med straff. Det tilsvarende verb «kolazein» blir brukt to ganger i Det nye testamente, i Apg 4:21 og 2.Pet 2:9. På det første stedet blir det oversatt med å straffe, på det andre stedet med straff. Kolasis og Kolazein er således sjeldne ord i Det nye testamente. Men vi har imidlertidig en annen kilde å gå til. I Septuaginta, den jødiske oversettelsen fra hebraisk til gresk av Det gamle testamente, innbefattet de apokryfe bøker, forekommer «Kolasis» 16 ganger og «Kolazein» 23 ganger. Denne oversettelsen til gresk av Det gamle testamente var alminnelig kjent og brukt i kristne kretser på aposteltiden, og dannet, kan en si, et utgangspunkt for Nyetestamentets gresk. Med assistanse av en ung greskkyndig teolog og vha en nitid utført Septuaginta-konkordans (Edwin Hatch og Henry A. Redpath: «Concordance to the Septuagint», Oxford 1897) sammenlignet Lars Berg stedene i Septuaginta med de tilsvarende steder i Det gamle testamentet (Norsk bibeloversettelse fra 1930) og de apokryfe bøker (i dansk oversettelse fra 1953). Han skriver så at «Kolasis» og «Kolazein» viste seg å svare til straff og å straffe overalt hvor de var brukt. Ikke et eneste sted var ordet pine brukt. Lars Berg skriver så i paragraf 3, s.54-55 at han skylder å gjøre oppmerksom på at den danske utgaven av de gamletestamentlige apokryfe bøker ikke var helt fullstendig. Derfor omfattet undersøkelsen ikke riktig alle 23 + 16 tilfelle. (Kilde: Ingen Evig Pine – bibelens budskap om straff og evighet av Lars Berg, s.54-55 avsnitt 2-3) Klassisk tolkning: Her tolkes verset til at den evige straffen skal bestå av en evigvarende pine. Noen har en mer konsis tolkning av hva den pinen vil være, som at den vil bestå av en ild som brenner deg. Men de fleste ser på de ulike beskrivelsene av pinen som metaforer som bekrefter at det vil være en forferdelig evighet. En evighet i en bevisst tilstand, uten Gud. Alternativ tolkning: Her tolkes ikke verset som noe mer enn det som faktisk står skrevet. Vi leser utifra verset at de skal gå bort til en evig straff (som vi har sett er den korrekte oversettelse), ikke en evig pine som om det skulle gjelde en konstant evigvarende smerte. Bibelen lærer at de ugudelige skal ha en evig straff, ikke at de utholde straffen i en evighet. De kommer til å bli tilintetgjort, gjort til ingenting (Matt 10:28, Joh 3:16) , her det brukes greske ordet apollymi/ἀπόλλυμι, som betyr: ødeleggelse, bortskaffe, å fjerne fullstendig, gjøre en slutt på. De skal få en «evig dom» (Heb 6:2) og «evig ødeleggelse» (2.Tess 1:9) på samme måte som de utvalgte opplever «evig frelse» (Heb 5:9, 9:12). De utvalgte går ikke gjennom en evig prosess av å bli frelst. Deres frelse er «evig» i den forstand at den er forseglet og kan ikke bli omgjort. På lik måte vil ikke de fordømte gjennomgå en evig prosess av straff og ødeleggelse. Men når straffen og ødeleggelsen inntreffer, er dette for evig. Helvete er altså evig i konsekvens, ikke i tidslengde. De fordømte skal «utryddes for alltid», ikke «for alltid utryddes.» 2.Tess 1:9 Straffen deres blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt Bakgrunnskunnskap: I dette verset blir det avgjørende å finne ut hva det norske ordet fortapelse går utpå. I grunnteksten brukes det greske ordet olethros/ὄλεθρος, som betyr ifølge blue letter bible: ruin, destroy, death. Altså på godt norsk; ruinere, ødelegge, død. Klassisk tolkning: Her er det vel ingen overraskelse hvordan dette verset tolkes. «En evig fortapelse borte fra Gud» leses også som om at det skulle innebære en stadig og evigvarende smerte. Alternativ tolkning: Her betyr dette verset at straffen til de fortapte skal være en evig «fortapelse» eller død borte fra Gud. Noe som samsvarer bra med et annhilistisk syn på helvete. Hebr 6:2 …med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse, om de dødes oppstandelse og om evig dom. Klassisk tolkning: Ikke så mye å si her utenom at dette er et vers som de bruker for å underbygge sin teori om helvete. Alternativ tolkning: I dette verset konkluderer vi bare med at dommen er evig. Ingenting her tilsier at det er en evigvarende pine, det sies bare at det er en dom, og at den er evig. Mark 9:47-48 Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete, der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner. Bakgrunnskunnskap: Se i begynnelsen av DEL 2 for historiske detaljer rundt helvete, dvs gehenna, som er det ordet som brukes i denne passasjen. Klassisk tolkning: De fleste tolker denne passasjen hvor «marken … ikke dør …» som en billedlig beskrivelse på den evige bevisste tilstanden hvor du stadig kjenner smerten av sjalusi og anger (Kilde: Walker, p.61). Og mange tolker det at «… ilden ikke slukker…» som en referanse til stadig brennende flammer som torturerer de fordømte. Alternativ tolkning: Jesus valgte ikke å bruke eksempelet med gehenna ved en tilfeldighet. Det var bevisst at Han dro frem konkrete allmenne bilder fra denne søppelplassen utenfor Jerusalem. Han hadde et poeng Han ville ytre – en mening bak sine ord som han levendegjorde gjennom bilder. Uten den rette historiske forståelse (audience relevance) av hvordan Jesus brukte de kjente bildene hos tilhørerne er det ofte lett å dra feile konklusjoner ut fra slike passasjer. Dette skriftstedet er vel kjent for å ha blitt tolket ut av sin kontekst. Legg merke til at delen «…marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukker» er skrevet i kursiv i flere oversettelser. Dette er for å vise at Jesus siterer fra Jesaja 66:24, hvor en riktig forståelse av meningen hans kan komme tydeligere. Konteksten i Jesaja refererer til en tid når, Gud sier: «alle mennesker komme, bøye seg og tilbe for mitt åsyn…»(v.23). Det er en tid hvor de urettferdige ikke lenger kommer til å være. Hva skjedde med dem? I vers 24 leser vi at folket når «… de så drar bort igjen, ser de likene av de menn som gjorde opprør mot meg. Marken som eter dem, skal ikke dø, og ilden skal ikke slokne. De skal være en gru for alle som lever.» Legg merke til at Jesus refererer til en passasje i Det Gamle Testamentet hvor menneskene er døde bla på grunn av markene. Matt 5:22 … og den som sier: Din ugudelige narr! skal være skyldig til helvetes ild. Bakgrunnskunnskap: Ordet som i den norske bibelen er oversatt med helvete, skrives geenna (γέεννα) på gresk. Ordet stammer fra det hebraiske Ge-Hinnom eller Ge ben Hinnom: Hinnomdalen. I denne dalen, i følge Det gamle testamentet (Jer 32,35), ofret Israel barna sine til guden Molok . Under Jesu tid var denne dalen en avfallsplass utenfor Jerusalem hvor byens avfall ble brent i ilden. Ilden som brant her var på konstant for å hindre at sykdom spredte seg. Idèen om et helvete har eksistert i mange forskjellige religiøse kulturer, noe den kristne tankegangen er blitt sterkt påvirket av. Ordet Helvete kommer fra den norrønske gudinnen «Hell» som var hersker i underverdenen. Den norrønske religion har sterke fellestrekk med den babylonske og greske. Klassisk tolkning: Her er det vanlig å tolke dette til ilden i helvete, altså i underverdenen. Dette menes å være et vers som støtter oppunder den klassiske helveteslæren. Alternativ tolkning: Her leser vi bare at Jesus forteller at noen mennesker er skyldige til helvetes ild, noe som representerer en straff. Det står ingenting om dette er en evigvarende pine og lignende. Her konstanterer vi at Jesus bruker et bilde som er kjent for folket, på grunnteksten står det nemlig «gehennas ild». Åp 20:10 Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet. Bakgrunnskunnskap: Ordet evighet som brukes i dette verset er på gresk aion, og betyr tid eller tidsalder. Ordet er brukt 129 ganger i det nye testamentet. Ordet aion skaper endel forvirring i bibelsk sammenheng. Det blir i de fleste oversettelser på norsk oversatt med evig. På engelsk er oversettelsene noe mer nyansert, og ordet eternal blir stadig oftere erstattet med forever, ever lasting, osv. I noen vers blir aion, gr. også oversatt med tidsalder på norsk. Ordet aion, gr. har i de greske tekster ikke betydningen uten ende, endeløs, slik vi vanligvis forbinder med ordet evig. Aion betyr rett ut tid, av ubestemt og varierende varighet. Aion viser alltid til en lengre tidsepoke, men den er ikke alltid endeløs slik vi forbinder med ordet evig. Et klart eksempel på dette er oversettelsen av Matt 12:32, NKJ: «Den som taler et ord mot menneskesønnen, får det tilgitt. Men den som taler imot Den hellige ånd, skal ikke få det tilgitt, verken i denne tidsalder (aion) eller i den kommende.» Det norske bibelselskap skriver: «…verken i denne verden(aion) eller den kommende.» Noe som er langt fra korrekt, ettersom grunnteksten viser til en tid, en tidsalder. I noen vers blir ordet aion kun brukt en gang. I mange vers, som dette, blir aion brukt to ganger etter hverandre som en forsterkelse. Klassisk tolkning: Dette blir regnet for et av de versene som taler klarest og sterkest for en evigvarende pine, ettersom det står «dag og natt i all evighet». Alternativ tolkning: Først og fremst forteller dette verset at djevelen, dyret og den falske profeten skal pines evig, IKKE mennesker. Men mange «helvetesforkjempere» sier at ettersom det står i vers 15 at de som ikke var innskrevet i livets bok også skulle kastes i ildsjøen, må jo det også påfølgende bety at også de skal pines i «all evighet». Men er dette noe som bibelen forteller? Eller er det en forutinntatt tankegang som har sneket seg inn? Nå har jo vi også fått litt bakgrunnskunnskaper om hvilket gresk ord som «i all evighet» er oversatt fra, nemlig aion. Vi har også sett at dette ordet ikke nødvendigvis må bety for ABSOLUTT ALL tid, men at det kan bety for en lang tidsperiode. Dette synet samsvarer også med 1.Kor 15:26, hvor det står at: «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden». Her brukes det greske ordet kartageo/καταργέω om tilintetgjort, som betyr nettopp det. Her står det faktisk at døden skal bli tilintetgjort! Hvor var det døden skulle kastes? I ildsjøen, som er symbolet på den annen død. Altså døden blir da påfølgende tilintetgjort i «ildsjøen». Med dette synet vil det ikke si at djevelen ikke skal få den straffen han fortjener, det står jo at han skal bli «…pint i aion aion«, nemlig tid og tider, som er en meget lang tid. Han får med andre ord den straffen han fortjener, en rettferdig straff. Åp 20:12-15 Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen. Bakgrunnskunnskap: Disse versene og det forrige er alle fra den siste boken i Bibelen, nemlig åpenbaringsboken. Det som er viktig å vite er at denne boken er full av symbolikk og bildebruk. Dette er alle symboler og bilder som er brukt for å forklare noe, ofte en åndelig virkelighet. Den forklarer selv noen bildene som blir brukt, som f.eks:«…Da så jeg sju lysestaker av gull, og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn… I høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra munnen gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft. Dette er hemmeligheten med de sju stjernene som du så i min høyre hånd, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er budbringerene for de sju menighetene, og de sju lysestakene er de sju menighetene.» Andre allmenn kjente bilder fra boken er f.eks: Mannen med ljåen, perleporten og ildsjøen. Klassisk tolkning: Her går det litt utpå det samme som ovenfor. Dette er det andre verset som taler sterkest for den klassiske helveteslæren. De som ikke står skrevet i livets bok blir kastet i «ildsjøen», og underforstått skal de pines der «i all evighet» på lik måte som djevclen, dyret og den falske profet. Alternativ tolkning: Vi leser versene og ser at alle de døde står foran tronen, enhver blir dømt etter sine gjerninger, nemlig en rettferdig dom. Deretter blir de kastet i «ildsjøen» sammen med døden og dødsriket. Ildsjøen blir her altså forklart som den annen død, som ikke kan tolkes til annet enn en metafor for den rettferdige straffen hver av de ugudelige skal få. De skal nemlig bli dømt «enhver etter sine gjerninger», noe som understrekes tydelig ved en gjentagelse i denne passasjen. I tillegg står det skrevet om «livets bok», en bok som inneholder nevnet til de som får liv. Spørsmålet blir jo da, hva får de som ikke får liv? Åp 14:10-11 «…. skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet – verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke.» Denne passasjen i Åpenbaringsboken blir holdt opp som det beste argumentet for læren om evig pine i helvete. Mange tar dette gitt, som skrevet i stein. Det står jo der, svart på hvitt, at det »… skal pines med ild og svovel…» , deres pinsel skal stige opp i all evighet, og om det ikke er tydelig nok, understrekes det hele ved å si:»…verken natt eller dag får de ro….» Dette bør vel være tilstrekkelig bevis for at jeg skal legge ned mine skrivesaker og gi opp. Jeg holder ut litt til, og her er hvorfor. Frasen «i all evighet» er oversatt fra det greske ordet aion. På grunnteksten er det her lagt til aion to ganger for å understreke. Selv om det her står evig, er ikke det nødvendigvis tilfellet. Her har oversetterne tatt en sjangse, gjerne ut fra god middelaldersk tradisjon, og satt alle pengene på en hest. Ordet kan med trygghet bli oversatt til tid eller tidsalder, som impliserer en ubestemt lengde tid, ikke nødvendigvis en evigvarende og kontinuerlig lengde av tid. I tillegg er det viktig å være klar over at Åpenbaringsboken er litteratur av en særs symbolsk art. Dens apokalyptiske billedbruk bør ikke tolkes bokstavelig. Dette kan eksempelvis understrekes ved å trekke frem nettopp ordet evig. Det finnes uttallige (la du merke til at ‘utallige’ ikke kan tolkes bokstavelig?) lignende fraser i bibelen som kontekstuellt sett ikke kan tolkes til å inneha betydningen «evig».1 Muligens er det mest tydelige eksempelet, nærmest parallellt med vår passasje, å finne i Jesaja 34:9-10. Her forteller profeten Jesaja at ilden som skal fortære Edom skal brenne »dag og natt» og skal ikke slokkes. Det står videre: »evig skal røyken stige opp fra det» og ingen skal noensinne, »i all evighet» dra gjennom landet. Naturligvis dreier dette seg om symbolikk ettersom ild og røyk ikke stiger opp fra Edom i dag. Dommen gjaldt for dem som levde da og var evigvarende i konsekvens, ikke i tidslengde. Hvis dette er tilfellet, noe det opplagt er med passasjen i Jesaja, bør vi også levne muligheten åpen for at det kan være snakk om noe lignende i Åpenbaringsboken. Del 3 – Andre argumenter 3.0 – Død vs liv I bibelen blir det til stadighet satt opp motsetninger mellom livet og døden. Er dette en tilfeldighet? •5.Mos 30:19 «I dag tar jeg himmel og jord til vitne på at jeg har lagt fram for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!» I denne passasjen ser vi at Gud forteller Israelsfolket Han har lagt frem for dem liv og død, altså to motsetninger, noe som blir bekreftet rett etterpå med ordene «…velsignelse og forbannelse…». Gud sier altså, velg livet. Uansett hvordan du leser denne passasjen, om du leser det som død og liv her på jorden eller om du leser det med et evighetsperspektiv vil det ikke få noen forandring for innholdet. Det er to motsetninger; død og liv. •Joh 3:16 «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt (apollymi/ἀπόλλυμι), men ha evig liv.» Her ser vi at det greske ordet apollymi brukes om fortapt på norsk. Som vi har sett tidligere vet vi at ordet taler om utslettelse, død. Se gjerne blue letter bible sin definisjon i fet skrift under. Det som Jesus forteller oss videre i verset er at de som tror på Ham skal bli gitt evig liv, altså de skal ikke erfare døden/fortapelsen slik som ikke-troende. 1) to destroy a) to put out of the way entirely, abolish, put an end to ruin b) render useless c) to kill d) to declare that one must be put to death e) metaph. to devote or give over to eternal misery in hell f) to perish, to be lost, ruined, destroyed 2) to destroy a) to lose •Rom 6:23 «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» Her ser vi altså igjen de to motsetningene: Hvis du ikke oppnår liv gjennom Guds nådegave Jesus, vil du erfare det motsatte, døden. La oss bare understreke at det igjen er snakk om død, ikke evig pine i helvete. •Matt 7:13-14 Her gjør Jesus et tydelig poeng av de to motsetningene, død og liv. Han sier: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen (apoleia/ἀπώλεια), og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.» blue letter bible sin definisjon av ordet apoleia: 1) destroying, utter destruction a) of vessels 2) a perishing, ruin, destruction a) of money b) the destruction which consists of eternal misery in hell •Jak 4:12 «Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse (sōzō/σῴζω) og til å ødelegge (apollymi/ἀπόλλυμι).» •Eksempelet ved Jesu død (Hebr 2:9). Han smakte døden for alle, noe som er en pekepinn på hva vi alle ville fått. At ugudelige gjerninger fører til død, og ikke evig pine er det et massivt bibelsk belegg for. Lister opp noen vers her: •De som lever et liv i uoppgjort synd, «fortjener å dø» – Rom 1:32 •«Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt(apollymi/ἀπόλλυμι) uten loven.» – Rom 2:12a •Synd «fører til død» – Rom 6:16 •«Syndens lønn er døden.» – Rom 6:23 •Hvis vi lever etter vår syndefulle natur vil vi dø – Rom 8:13 •«For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt(apollymi/ἀπόλλυμι)» – 1.Kor 1:18 •De som forkynner evangeliet er en «duft av død for dem som går fortapt.» - 2.Kor 2:15-16 •At de er som verdiløst land som er under forbannelse, «og det ender med at åkeren blir svidd av.» – Hebr 6:8 •De som «trekker seg unna vil gå fortap (apoleia/ἀπώλεια)t», mens vi er av dem som «tror og berger sin sjel» – Hebr 10:39 3.1 – Noen gyldige problemstillinger Når det er noe i bibelen det er spenninger imellom, kan det være smart å stille seg spørsmålet om det synet du har om saken er rett eller ikke. Stemmer det synet du har om et bibelsk tema overens med et annet bibelsk tema, eller er det motsetninger imellom dem? Føler du at det er noe som skurrer? Isåfall så er det lurt å sjekke ut om det er slik eller ikke. Dette gjelder de fleste ting vi møter i hverdagen, så hvorfor ikke gjøre det når det gjelder Guds ord? Dette vil jo ikke si at vi alle vil forstå ALLE dybder av Gud, og må prøve å få Guds ord til å passe inn i vår tankegang. Nei, tvert imot. Det vil si at vi bruker Guds ord til å la det tale for seg, forklare seg selv og prøve å legge vekk våre forutinntatte tanker. 1.Hvordan er evigvarende pine forenelig med det bibelske bildet at Guds sinne varer for et øyeblikk? Mens hans kjærlighet, nåde og favør varer evig? (Sal 30:6, Sal 103:9, 1.Krøn 16:24, 2.Krøn 20:21)og hvordan samsvarer dette med Klag 3:32-33 «Volder han sorg og plage, forbarmer han seg i sin store troskap. For Herren har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene.» Noen folk kan komme til møte dette ved å si: Men folk velger selv å komme dit. Er ikke det da deres skyld? Nå kan vel ikke Gud ha skylden. Dette er noe som blir feil ifølge bibelen, Hebr 1:3 forteller at «…han bærer alt ved sitt mektige ord.» Gud, gjennom Jesus holder alt oppe. Ingenting eksisterer uten at Gud vil at det skal eksistere (Apg 17:25, 28). Eneste grunnen til at de som er i helvete skulle eksistere, vil da ene og alene være for å bli pint. Da er tilfellet isåfall at det er Gud som piner dem, ettersom det er han som holder alt oppe og igang. Det kan ikke være djevelen eller noen andre onde krefter ettersom de alle er selv blitt kastet i «ildsjøen»(Åp 20:10, Åp 20:12-15). 2.Hvordan er evigvarende pine forenelig med læren om at «Gud er kjærlighet?» (1.Joh 4:8, 16) Kjærligheten er ikke bare noe han gjør, men det er noe han gjør. Det er selve essensen av Jahve. Alt Han gjør er motivert av kjærlighet. Hvordan er det da isåfall mulig å brenne mennesker for evig og evig og evig? 3.Hvordan er evigvarende pine forenelig med bibelens lære om Guds endelige seier? Bibelen tegner et fantastisk bilde av hvordan det vil være når Guds rike trer frem i fulle monn. ◦Alle ting vil bli bragt sammen under ett hode, Kristus (Ef 1:10, 21). ◦En dag vil Gud være alt i alle (1.Kor 15:28) og hans kjærlighet vil fylle hver kvadratcentimeter i hele kosmos. Alle skapninger, både i himmelen og på jorden skal bøye seg ned i tilbedelse foran tronen (Fil 2:10-11, Rom 14:10-11). ◦Alle ting vil ble gjenopprettet og gjenforent med Gud (kol 1:20, Apg 3:21). ◦Det vil ikke være mer sorg, tårer, smerte eller vold (Åp 21:4). Hvordan kan folk pines i helvete hvis det ikke skal være noen tårer, vold (brenning i helvete er vold), sorg eller smerte? Hvordan kan da Gud skal være alt i alle? 3.2 – Fire bibelske hensyn å tenke over 1.Lignelser: Luk 16:19-31 – Den rike mannen og Lasarus, er en lignelse, noe som er viktig å få med seg. Ettersom dette er en lignelse skal ikke alt i teksten brukes som belegg for å lage en teologisk doktrine. Det er hovedpoenget som er det essensielle. Isåfall kunne det finnes veldig mange flere merkverdige doktriner der ute. Tenk for eksempel på lignelsen om den uærlige forvalter (Luk 16:1-9), og hvis vi skulle ta det som står «…Herren ga den uhederlige forvalteren lovord fordi han hadde handlet klokt.» Men det han faktisk hadde gjort var å være uærlig. Spørsmålet blir da: Gir denne lignelsen oss kristne en unnskyldning til å opptre uærlig og bruke dette som prinsipper for en kristen forvalter? Nei, det var bare en «rekvisitt» for å støtte oppunder hovedpoenge i lignelsen. 2. Det er mange metaforer brukt for å beskrive Guds endelige dom/straff: ◦Gehenna («helvete»), en avfallsplass utenfor Jerusalem.2 ◦Å brennes opp med en ild som ikke kan slukkes. Matt 3:12 «Han har en kasteskovl i hånden og skal renske sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, agnene skal han brenne opp med en ild som ikke kan slukkes.» Agnet brennes opp av denne uslokkelige flammen. Ordet uslokkelig refererer ikke til varigheten av flammen, men at flammen er uunngåelig. Hvis vi ser på ordet «uslokkelig ild» i både det gamle- og det nye testamentet ser vi at det er sikkerheten av å bli brent opp av ilden.3 ◦Flere metaforer: Separasjon/mørke/sorg/sinne/ildsjø. Matt 8:12 «Rikets barn skal kastes ut i mørket. Der skal de gråte og skjære tenner.» Her ser vi at metaforen som brukes er mørke. Vi vet også at ild og flammer brukes for å beskrive «helvete», noe som er en selvmotsigelse hvis vi skulle tolke alle disse beskrivelsene bokstavelig. Vi ser tydelig at det brukes metaforer gjennom bibelen for å beskrive Guds dom/straff, vi kan ikke tolke disse bokstavelig. 3.De tre vanligste måtene bibelen refererer til Guds endelige dom er: ◦Død: Rom 6:23 «For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus, vår Herre.» Jak 1:5 «…men når synden er fullmoden, føder den død.« ◦Ødeleggelse: Matt 7:13 Jesus gjør en kontrast mellom veien «som fører til livet» med veien «som fører til fortapelse» eller ødeleggelse som er en bedre oversettelse av det greske ordet apoleia. Matt 10:28 Jesus sier at vi bør frykte ham som «kan ødelegge både kropp og sjel i gehenna(helvete).» Men hva er ødeleggelse kan du si. Kan det ikke bety evig pine i helvete? Da må du isåfall ha brukt en fremmes definisjon på ordet «ødellegge» (gr. apollumi) som aldri brukes i bibelen. Jeg bruker kommentaren til den evangeliske kommentatoren John R. Scott, når han sier: «…it would seem strange … if people who are said to suffer destruction are in fact not destroyed; and … it is difficult to imagine a perpetually inconclusive process of perishing». (J. Stott and D. Edwards, Essentials: A Liberal-Evangelical Dialogue (London: Hodder & Stoughton, 1988, s.316) ◦Fortapelse (perish, engelsk. Fra det greske ordet apollymi) Joh 3:16 «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» De ugudelige vil «forsvinne som røyk» (sal 37:20) og som «en drøm for intet når en har våknet» (sal 73:20). Deres «minne er blitt til intet» (sal 9:7, 34:17) og det «skal bli som om de aldri hadde vært til.» (Obadja 1:16). 4.Bibelen snakker noen ganger om ting som er evig i konsekvens, ikke i tidslengde. Heb 5:9 Jesus «ble kilden til evig frelse for alle som er lydige mot ham…» Betyr termen «evig frelse» at vi evig vil erfare frelse? Isåfall betyr det strengt talt at vi må evig erfare tilgivelse, som igjen betyr at vi da må synde gjentagende for å trenge tilgivelse og frelse. Betyr det dette, eller betyr det enkelt og greit at når vi er frelst, altså entret den forseglede frelste fasen etter døden, varer det evig. Altså konskvensen er evig, vi trenger ikke tilgivelse for evig. Heb 9:12 Jesus «gikk inn i helligdommen en gang for alle og oppnådde en evig forløsning.» Betyr dette at vi vil for evig erfare tilgivelse for syndene våres? Det betyr isåfall at vi stadig må synde, og at Gud stadig må tilgi oss, noe det ikke er belegg for at det skal skje i himmelen. Faktisk utelukker denne passasjen det. Han gjorde det EN gang. Henger du med på tankerekken? Hvis dette er tilfellet er det også mulig at det også er slik med de fordømte, ikke at de stadig skal bli ødelagt, men at ødeleggelsen, når den er endelig, er evig i konsekvens. De slutter dermed å eksistere (salme 92:8). Den messianske rabbien Loren Jacobs skriver: «Hell is a place of eternal punishment, but there is a difference between eternal punishment and eternal punishing. It is one thing to experience a punishment that is eternal in its consequences; it is another thing to experience eternal punishing. The Bible also speaks of eternal judgment (Hebrews 6:2), but it is not a judgment that continues eternally, rather a judgment that comes to an end that has eternal consequences.» (http://www.shema.com/marticles/marticles-008.php) 3.3 – Rettferdig dom Rettferdig dom er noe de fleste mennesker ønsker. De fleste mener f.eks at en person som stjeler en veske fortjener straff, og de fleste mener at denne straffen bør være rettferdig. Altså, utfallet av dommen bør gjenspeile de gjerningene den skyldige har gjort. De fleste vil være enig i at denne veskenapperen ikke bør få lik straff som en person som torturerer babyer for morro skyld. Det hadde jo vært blodig urettferdig! Jeg kan tenke meg at du, som meg, føler sinne over en slik urettferdig fordeling av straff. Dette er noe vi kan kalle en rettferdighetssans, som alle til en viss grad har. Idag mener vi f.eks at det var feil å brenne hekser på bålet slik de gjorde for 300 år siden. Hvorfor? Fordi vi idag ikke tror på mytene som eksisterte om hekser på den tiden. De trodde at de var folk som hadde solgt seg selv til djevelen, mottatt overnaturlige krefter fra ham i fortjeneste, og at de brukte dem for å drepe naboene sine, gjøre dem besatt, bringe dårlig vær, forbannelser over dem og lignende. Hadde vi trodd som de, ville også vi ha ønsket å gi dem straff. Forskjellen er ikke manglende rettferdighetssans, men manglende kunnskap. Det kunne vært sagt så meget masse mer om dette, men det får komme i et eget studium. Poenget mitt er ihvertfall at mennesker har en sterk rettferdighetssans. Et verdig spørsmål å stille seg er om Gud også har en lignende rettferdighetssans? Hva sier bibelen om dette? •Salme 89:15: «Rettferdighet og rett er din (Guds) trones grunnvoll, miskunn og troskap går foran deg.» •Matt 5:6 Jesus sier at: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,for de skal mettes.« •Apg 17:31 : «For han (Gud) har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» •Rom 1:17 :«For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» •Rom 3:21 :«Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven.» •Rom 14:17 :«For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd.» •Hebr 1:8 :«Men om Sønnen: Din trone, Gud, står til evig tid, rettferdighetens septer er ditt kongelige septer.» Ovenfor her ser vi noen ganske tydelige vers på at rettferdighet er høyt prioritert hos Gud. «Rettferdighet og rett» er faktisk Hans trones grunnvoll, og «rettferdighetens septer» er hans «kongelige septer». Hvis vi mennesker da har en rettferdighetssans, hvor mye mer har da ikke Gud som er fullkommen, en rettferdighetssans. Vi mennesker er skapt i Guds bilde (1.Mos 1:27), vi har fått lagt ned i oss endel av hva Gud er og har. Selvom vi mennesker absolutt ikke har en fullkommen rettfedighetssans som Gud, kan vi ihvertfall se et og annet glimt av det guddommelige i oss. Vi må jo huske på aspektet som kom ved syndefallet. Da kom sykdom, synd og død inn i verden, noe som har påvirket oss i store monn. Det jeg prøver å understreke her er hvilken perfekt rettferdighetssans Gud har, og hvordan dette påvirker hvordan han vil dømme mennesker. Det er absolutt et bibelsk prinsipp om at Gud er den som straffer (Rom 2:16, Rom 2:3, 2.Tess 1:5, Jud 1:15, Åp 14:7, Åp 16:7 Jak 4:12), ikke djevelen, og at Guds straff og dom er rettferdig. Gud vil dømme menneskene rettferdig utifra de gjerninger de har gjort (Åp 20:11-15, Esek 36:19, Esek 24:14, 1.Pet 1:17). Hvordan samstemmer disse bibelversene med læren om at Han gir alle lik dom uavhengig av deres gjerninger. Er det rettferdig av Gud å pine dem evig i helvete? Sammenlign ildsjøen, den annen død, med et st.hansbål. Hvis du tar løpefart og hopper midt inn i flammene vil du garantert oppleve intens smerte sålenge du er ved bevissthet. Etter en ganske kort stund vil smertene bli så uutholdelige at du mister bevisstheten og brenner opp. På samme måte vil det være når de ugudelige blir kastet i ildsjøen. De som har gjort mye urettferdig og har fått en strengere dom vil oppleve en lengre bevisst smerte enn de som har gjort mindre urettferdighet. Utfallet av dommen er forskjellig fra menneske til menneske, basert på deres gjerninger. Lengden på straffen avgjøres av alvorligheten av overtredelsene. Den ateistiske, særs snille bestemoren nedi gaten, vil logisk nok ikke få like lang straff som f.eks Adolf Hitler. Bibelen gir et bilde av vår gud som en rettferdig dommer som dømmer mennesker utifra dets gjerninger. •Mark 12:40 «De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.» •Luk 20:47 «De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.» •Åp 20: 12b-13 «Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet ga fra seg de døde som var der, og døden og dødsriket ga fra seg de døde som var i dem, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. « •Esek 36:19 «Jeg spredte dem blant folkeslagene; de ble strødd ut i landene. Jeg dømte dem etter deres liv og gjerninger.» •Esek 24:14b «Etter din ferd og dine gjerninger skal du bli dømt, sier Herren Gud.» •1.Pet 1:17 Slik beskriver Peter Gud: «Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. « •5.Mos 25:2-3 «Dersom den skyldige skal straffes med slag, skal dommeren la ham legge seg ned, og i hans nærvær skal de gi ham så mange slag som han fortjener etter den urett han har gjort. Førti slag kan de gi ham, ikke mer. Gir de ham flere, blir din landsmann betraktet som æreløs.» På samme måte som dagens rettssystem kan gi en dom basert på skjerpede omstendigheter, gir Gud en hardere dom til de som har valgt å sette seg i en autoritetsposisjon overfor andre mennesker. Dommen blir ikke urettferdig, men den kan bli strengere basert på omstendighetene. Sjekk gjerne ut bibelversene: Åp 18:5-7, Matt 11:24, Jes 40:2,Jer 16:1, Jak 3:1. Luk 12:47-48 3.4 – Kort sammendrag av det Jesus og apostlene lærte angående dommen De underviste at de ugudelige ville dø (Joh 11:26, Rom 8:13 —> her brukes det greske ordet apothnēskō), at de ville erfare døden (Joh 8:51, Rom 6:23, Jak 5:20 —>thanatos), at tilintetgjørelse ville skje (Matt 7:13, 2.Pet 3:7 —>apōleia), at deres sjeler og kropper ville bli ødelagt (Matt 10:28, Jak 4:12 —>apollymi) og at de ville slutte å eksistere (Joh 3:16, 2.Pet 3:9 —>apollymi). Hvilket språk er det vi sitter igjen med etter å ha lest disse passasjene? Er det evig pine eller er det død og ødeleggelse? Ovenfor her ser vi kort hvilket språk som brukes om de som ikke vinner evig liv i Kristus. De vil dø, vil erfare døden, bli tillintetgjort og ødelagt. •Noen flere vers som støtter oppunder denne læren: Rom 1:32, 2:12, 6:16, 6:21, 1.Kor 1:18, 2.Kor 2:15-16, 2.Kor 3:6-7, 2.Kor 3:6-7, 2.Kor 4:3, Gal 6:8, Fil 1:28, Fil 3:19, 2.Tess 1:9, 2.Tess 2:10, 2.Tim 1:10, Hebr 6:8, Hebr 9:14, Hebr 10:27, Hebr 10:39, 2.Pet 2:6, jud 7, 2.pet 2:12, Åp 18:5-7a, Matt 11:24, Obadj 16, Hebr 10:31. 3.5 – «Hvorfor jeg tror på helvete…» Det er viktig for meg å understreke at læren om evig ødeleggelse, ikke er en fornektelse av et helvete. Det er heller en mer korrekt måte å se på hvordan dommen vil utfolde seg sett utifra bibelen. Hvorfor er dette et viktig poeng å understreke? Dette er på grunnlag av at mange mennesker avfeier denne læren som ubibelsk straks noen nevner at folk skal bli tillintetgjort. De tror nemlig at det er kun det denne læren går ut på. For å bruke et eksempel: en velkjent fundamentalistisk «kjetterjeger» holdt en preken over radioen for å forsvare doktrinen om evig pine i helvete i respons til synet om evig ødeleggelse. Prekentittelen var: «hvorfor jeg tror på helvete.» Det er to ting som straks slår meg som feil ved denne tittelen. Det første er at den gir inntrykket om at tilhengere av på synet evig ødeleggelse ikke tror på helvete, mens tilhengere av evig pine gjør. Dette er enkelt og greit ikke tilfellet. Tilhengere av begge de ulike lærene tror at helvete, ildsjøen, eksisterer og at ugudelige folk vil bli kastet der på dommens dag. Det hele dreier seg altså om hva disse menneskene kommer til å oppleve i ildsjøen. Bibelen kaller det «den annen død». Inneholder den annen død evig bevisst pine eller bokstavelig evig ødeleggelse? Som du ser dreier ikke saken seg om helvete eksisterer eller ikke, men om hva som kommer til å skje der. En grunn til at tilhengere av evig pine tar i bruk slike taktikker er pga at de ikke vil at folk skal bli opplyst om all den bibelske støtten til grunn for evig ødeleggelse. Hvis de klarer å stemple tilhengere av bokstavelig evig ødeleggelse som «kjettere som ikke tror på helvete», vil ikke de fleste engang vurdere den bibelske støtten for synet. Hvis de kan holde folk unna å studere emnet, da kan de også holde dem unna til å tro på det. Grunnen til at mange går frem på denne måten, er fordi de ikke kan motbevise det utifra bibelen. Det andre problemet med denne prekentittelen er svakheten i ordet helvete. Helvete kan bety ganske mye forskjellig utifra hvilken person du spør. Men de fleste av oss har et slags makabert middelalderaktigt bilde av et sted med flammer, høygaffler og høye skrik. Ordet kan gi oss bilder i hodet om alt fra tegnefilmaktige røde djevler demoner med langt hår og horn som spiller den heftigste djevelrocken, eller bibelske inntrykk om gehenna, Ge Hinnom-dalen. Poenget mitt er at tilhengere av evig ødeleggelse, kunne også på lik måte brukt denne prekentittelen: «hvorfor jeg tror på helvete.» 3.6 – Kirkens stille emne Jeg leste nylig i noen avisartikler at «helveteslæren» nærmest ikke nevnes fra kirkens side. Hvorfor er det slik? Hvorfor prøver tilhengere av denne læren å unngå temaet? Hvorfor vil de «maskere» det de tror på, med formuleringer som at de ugudelige vil gå «fortapt» eller oppleve «evig adskillelse fra Gud»? Temaet helvete dukker jo alltid opp fra tid til annen, men sjeldent vil du høre noen virkelig forklare hva som ligger bak disse termene. Kan det være pga at «sannheten» er så urettferdig at de vil prøve å unngå det? Er det isåfall rart at kristne med denne tanken prøver å unngå emnet? Nei, det ville jo få Gud til å fremstå som en som er 1000000000x værre enn Hitler, en som piner mennesker i evigheters evigheter uten stans. Hva er rettferdig med det? 3.7 – Er læren om den «udødelige sjel» løgn? Læren om den «udødelige sjelen» kommer ikke fra de bibelske skriftene, men gjennom påvirkning fra gresk filosofi på kirkefedrene (Crim 212). Denne læren «tvinger» nesten folk til å ha et syn om en evig pine i helvete, slik vi ser av flere trosbekjennelsene: «Vi tror på sjelens udødelighet, at de rettferdige skal motta evig liv i felleskap med Gud og at den ugudelige skal lide evig vekke fra Guds nærvær». Det er tydelig utifra filosofien til Platon og mange andre greske filosofer at de trodde at sjelen var udødelig. Dette hadde stor påvirkning på mange jødiske sekter under den store hellenistiske innflytelsen som startet ca 300 år f.kr. The belief in the immortality of the soul came to the Jews from contact with Greek thought and chiefly through the philosophy of Plato, its principal exponent, who was led to it through Orphic and Eleusinian mysteries in which Babylonian and Egyptian views were strangely blended… (http://www.jewishencyclopedia.com/view.jsp?artid=118&letter=I&search=immortality) “Among major schools of Greek thought, only Epicureans denied the soul’s immortality.” (Craig S. Keener, The IVP Bible Background Commentary New Testament, Downers Grove, Inter Varsity Press, 1993, p.374) » ‘immortality of the soul’ , as normally understood, is not a Biblical doctrine…» (The International Bible Commentary, second edition, Grand Rapids, MI, Zondervan Publishing House, 1986, p.60 column 2) «It is a truism that Plato’s teaching has profoundly influenced Christian anthropology.» (Forward by F.F.Bruce, The Fire that Consumes, Edward Fudge .) Bibelen lærer at Gud alene er den som er udødelig (1.Tim 6:16) og han tilbyr det til mennesker ene og alene gjennom evangeliet: «…vår frelser Kristus Jesus kom til jord. Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet (2.Tim 1:10). Det eneste bibelske belegget tilhengere av evig pine kan bringe frem på bordet angående læren om den udødelige sjelen er å nevne at mennesker er skapt «i Guds bilde» (1.Mos 1:27), og at de derfor har en evig sjel som ikke kan dø. Gud velsignet faktisk Adam med gaven evig liv når han skapte ham; Adam var på den måten udødelig. Men det var allikevel en betingelse for at Adam skulle fortsette å ha dette evige livet. Hvis han syndet ville han «dø» (1.Mos 2:16-17). Gud gjorde det helt klart fra begynnelsen at å «gå den feile veien», den med egosime og opprør, ville lede til død. Dette harmonerer med bibelens lære om at «syndens lønn er døden» (Rom 6:23). Når Satan, løgnens far (Joh 8:44), fristet Eva i 1.Mos 3:4, motsa han det Gud hadde sagt når han sa til dem at «dere kommer slett ikke til å dø». Slangen kunne like gjerne sagt: «Gud er en løgner når han sier at dere vil dø – dere har en udødelig sjel.» Dessverre har folk trodd denne løgnen siden; denne doktrinen uten bibelsk dekning infiltrerte kristendommen tidlig, og utviklet seg til det den er nå. Allmenn lære. Etter fallet til Adam og Eva, sa Gud i 1.Mos 3:22: «Herren Gud sa: Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!» Her ser vi at Adam og Eva ble nektet å spise fra livets tre pga deres synd, og vi ser også at den som spiser av livets tre lever evig. Hvis Adam og Eva hadde en udødelig sjel etter at de hadde syndet, hvorfor trengte de da å spise av «livets tre» for å leve evig? Vi vet, som vi leste ovenfor, at «livets tre» er et skyggebilde på Jesus, og at hver den som «spiser» av Ham får en udødelig sjel og lever evig. Uten Jesus lever man ikke evig. Derfor er denne læren om den udødelige sjelen ubibelsk.4 Noen få vers på at menneskesjelen faktisk KAN dø: (1.Mos 2:7, 1.Kor 15:22, 1.Pet 1:23). Den respekterte Messianske Rabbien, Loren Jacobs sier: «The human soul is not immortal. The Torah teaches us that in the beginning man was banished from the Garden of Eden and forbidden to eat from the Tree of Life, so that he would not live forever, so that he would not be immortal. Mankind is headed toward death – the first death, followed by the Second Death. He is not, by nature, immortal. In 1 Timothy 6:15 16, Paul says that God alone possesses immortality – not us. Utifra 1.Kor 15:53 lærer han oss også at : “For this perishable must put on the imperishable, and this mortal must put on immortality.” Med andre ord er udødeligheten en gave fra Gud som han gir av nåde. I 2 Tim 1:10 stadfester Paulus at Jesus har «…gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet.» Det er ingen grunn til å tro at mennesker vil bli pint til evig tid i helvete hvis menneskesjelen ikke er udødelig i seg selv. I bunn og grunn er det ingen steder i bibelen som bekrefter læren om menneskets udødelige sjel. Kun gjennom Kristus har vi evig liv. Nepesh, det hebraiske ordet for sjel, dukker opp over 750 ganger i GT, og psuche, det greske ordet for sjel finnes over 100 ganger i NT. Det er altså over 850 referanser om det vi trenger å vite om sjelen. Allikevel nevner ingen av dem noe om at den er udødelig av natur. Hvis den udødelige sjels doktrine er sann, hvorfor har Gud inspirert hundrevis av referanser om sjelen uten engang å nevne noe om at den er udødelig. Istedet fortalte Gud Adam, som var en levende sjel, rett ut at han «visselig ville dø» hvis han syndet (1.Mos 2:17). Han bekrefter også i Esek 18:4, 20 at «sjelen (nepesh) som synder [...] kommer til å dø.» Og som vi også har sett tidligere fortalte Jesus rett frem at Gud ville «ødelegge både sjel (psuche) og kropp i helvete» (Matt 10:28). Noen ville kanskje argumentere for at bibelstedene er tatt ut av sin sammenheng. Mitt gjensvar vil da bli å stille samme spørsmål til bibelvers som støtter læren om den udødelige sjel. Noe jeg ikke kan, ettersom ingen slike passasjer eksisterer! (Griesmeyer 4:2-3). 3.8 – Hva jødene trodde på Ettersom den kristne tro ikke er en religion som springer ut fra løse luften, men som faktisk har sitt utspring i jødedommen kan det være interessant og ikke minst lærerikt å se hvordan dette tradisjonsrike folkeslaget ser/såg på livet etter døden. Tradisjonell jødedom tror ikke at døden er enden på den menneskelige eksistens. Allikevel, har den hovedsaklig en fokus på livet her og nå framfor livet etter døden. Jødedommen har ikke noe spesielle dogmer om livet etter døden, og overlater mye rom for personlige tolkninger. Det er mulig for en ortodoks jøde å tro at sjelen til de rettferdige går til en plass som ligner på den kristne himmel, at de blir reinkarnert gjennom mange liv eller at de bare «venter» bevisstløs fram til oppstandelsen ved messias sitt komme. Ortodokse jøder kan også tro på at de dødes sjel gjennomgår pine av demoner eller at de bare blir ødelagt og slutter å eksistere. Stedet for åndelig belønning for de rettferdige er ofte referert som Gan Eden (GAHN ehy-DEHN) på hebraisk. Dette er ikke det samme stedet som Adam og Eva var på; det er et sted for åndelig perfeksjon. Det er bare de virkelig rettferdige som går direkte til Gan Eden. Den gjennomsnittlige person går til et sted med straff/og eller renselse, som oftest blir stedet kalt Gehinnom (guh-hee-NOHM), men noen ganger blir det kalt for Sheol eller andre navn. Ifølge et av de mystiske synene skaper hver synd vi gjør en engel av ødeleggelse (en demon), og etter vi dør blir vi straffet av de demonene som vi skapte. Noen syn ser på Gehinnom som et sted for alvorlig straff, litt i likhet med det typiske kristne/gresk-hellenistiske helvete med ild og svovel. Andre kilder ser på det som en tid vi kan se de gjerninger vi har begått i dette livet fra et objektiv standpunkt, se alle de skader vi har gjort og muligheter vi har misset og på den måten erfare anger for de gjerninger. De fleste jøder tror at tiden som blir tilbrakt i Gehinnom ikke overskrider 12 måneder, og at de da etterpå ankommer Olam Ha-Ba (den kommende verden, ofte kalt for den messianske tidsalder). (KILDER: 1 , 2 , 3 ) Bare de ytterst onde menneskene kommer ikke videre til Olam Ha-Ba etter sin tid i Gehinnom. Deres sjeler blir straffet i hele 12 måneder. Kilder på hva som skjer med dem etter de 12 månedene varierer: noen sier at de ugudelige blir fullstendig tillintetgjort og at de slutter å eksistere, mens andre sier at sjelen fortsetter å eksistere i en bevisst tilstand av anger. (KILDER: 1 ) For å lese mer om hva jødene lærer om livet etter døden følger noen boktips: - The Thirteen Petalled Rose (Hardcover) – Adin Steinsaltz - The Death of Death : Resurrection and Immortality in Jewish Thought – Neil Gillman - Jewish Views of the Afterlife (Hardcover) – Simcha Paull Raphael Del 4 – Avslutning 4.0 – Den rensende «ilden» Jeg ser Guds kjærlighet som en ild som renser alt som ikke kan gå sammen med Guds karakter og vilje. Den brenner opp alt som står imot, alt som nekter å omvende seg. Bibelen lærer at ALT og ALLE vil bli brent av denne metaforiske ilden. Paulus sier i 1.Kor 3:12-15 at alles livsverk vil ble prøvd som gjennom ild, for å se hvilket verk det er. Hvis det er noe som ikke samsvarer med Guds karakter og vilje, vil personen miste verket, men selv bli frelst. I denne pasasjen ser vi at Paulus snakker om troende mennesker som har Jesus Kristus som sin grunnvoll. Peter skriver i 2.Pet 3:7 at hele skaperverket vil bli gjennomsøkt og renset med ild, en ild som vil «ødelegge (ἀπώλεια) de ugudelige». Denne «ilden» vil rense både troende og ikke troende og etterlater seg det som er rent. Dette er den ene og samme ilden. En ild som elskende gjennomsøker og renser det den kan, og rettferdig straffer og ødelegger alt det den må. Guds vilje er at Han vil rense alle og ikke ødelegge noen (2.Pet 3:9), men det Gud enda mindre ønsker er å lage robotmennesker. Hvis noen ikke ønsker å ta imot Guds gave (Jesus), da vil den samme kjærligheten brenne dem opp. I denne metaforiske ilden ligger det nåde, straff og rettferdighet flettet inn i hverandre. Hvor alt er motivert av kjærligheten (1.Kor 13:13, 1.Joh 4:8). Dette er min Gud, Jahve. Eirik Hordenes Relaterte linker: http://www.shema.com/marticles/marticles-008.php http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Vi-skal-alle-staa-innfor-Guds-domstol http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=en-dag-skal-gud-fader-utrydde-og-utslette-alle-onde http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=et-evig-helvete http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=tanker-om-helveteslaeren http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-helvete-og-den-evig-brennende-ild-en-realitet