Nr. 2830: Hvert sted I setter eders fot på, gir jeg dere, som jeg sa til Moses. Ingen skal kunne stå seg mot deg alle ditt livs dager; likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg; jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg!

 Nr. 2830:

Hvert sted I setter eders fot på, gir jeg dere, som jeg sa til Moses. Ingen skal kunne stå seg mot deg alle ditt livs dager; likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg; jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg!

 

Gud sier, at hvert sted vi setter vår fot på, gir han oss.

Da gjelder det å ikke vike ifra det.

For Satan og ondskapens åndehær vil på en eller annen måte alltid gå til angrep på det som vi har fått. Hvorfor?

For Satan ser på det vi har «fått» som ikke vårt, men Guds.

Vi ser på det «lille» landområde i Israel, det landet som Gud har gitt til Jødene.

Selv om Araberne har vel ca. 400 ganger mer landområde enn Israel.

Så blir Jødene ikke forunt å ha det «lille» landet som Gud både kaller sitt og Jødenes land.

 

Se her, Gud kaller dette for sitt land.

Joel 1. 6 For et folk har draget op over mitt land sterkt og talløst; dets tenner er som en løves tenner, og det har jeksler som en løvinne.

 

Samt at det er Israels land.

Esekiel 20. 42 Og I skal kjenne at jeg er Herren, når jeg fører eder til Israels land, til det land som jeg med løftet hånd har svoret å ville gi eders fedre.

 

Illustrasjon på hvor lite Israel har av land, men de blir løyet på at det er okkupert, stjålet og det mest det er mulig å finne på.

 

Josva 1. 1. Efter Moses', Herrens tjeners død sa Herren til Josva, Nuns sønn, Moses' tjener: 2 Moses, min tjener, er død; så gjør deg nu rede og dra over Jordan her med hele dette folk til det land som jeg vil gi Israels barn!  3 Hvert sted I setter eders fot på, gir jeg eder, som jeg sa til Moses: 4 Fra ørkenen og Libanon der nord like til den store elv, elven Frat - over hele hetittenes land og helt til det store hav i vest skal eders land nå.  5 Ingen skal kunne stå sig mot deg alle ditt livs dager; likesom jeg var med Moses, vil jeg være med deg; jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.  6 Vær frimodig og sterk! For du skal skifte ut til arv blandt dette folk det land som jeg tilsvor deres fedre å ville gi dem.  7 Vær du bare riktig frimodig og sterk, så du akter vel på å gjøre efter hele den lov som Moses, min tjener, lærte deg! Vik ikke av fra den, hverken til høire eller til venstre, så du kan gå viselig frem i alt det du tar deg fore!  8 Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, men du skal grunde på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre efter alt det som står skrevet i den; da skal du ha lykke på dine veier, og da skal du gå viselig frem.  9 Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk, frykt ikke og reddes ikke? For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.

 

Israels barn hadde nettopp forlatt først Egypten – så Ørkenen – der de som forlot Egypten hadde dødd i Ørkenen. De kom aldri inn i Kannens land eller løftes landet.

Det var kun deres barn som nå skulle innta løftes landet som allerede var bebodd av flere folkeslag.

Vi leser at Gud hadde ment at de ganske så tidlig skulle gå inn i Kanaan land.

 

5 Mosebok 1. 3 Det var i det firtiende år, i den ellevte måned, på den første dag i måneden Moses talte til Israels barn og bar frem alt det Herren hadde befalt ham å tale til dem, 4 efterat han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon, og ved Edre'i hadde slått Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot.  5 På hin side Jordan, i Moabs land, tok Moses seg fore å utlegge denne lov og sa: 6 Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Lenge nok har I opholdt eder ved dette fjell.  7 Bryt nu op og gi eder på veien til amoritter-fjellene og til alle de folk som bor deromkring, i ødemarken, i fjellbygdene og i lavlandet og i sydlandet og ved havstranden, til kana'anittenes land og til Libanon, helt til den store elv, elven Frat.  8 Se, jeg har gitt landet i eders vold; dra avsted og innta det land som Herren har tilsvoret eders fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi dem og deres ætt efter dem!  19 Så brøt vi op fra Horeb og drog gjennem hele den store og forferdelige ørken som I har sett, på veien til amoritter-fjellene, således som Herren vår Gud bød oss; og vi kom til Kades-Barnea. 20 Da sa jeg til eder: Nu er I kommet til amoritter-fjellene, som Herren vår Gud vil gi oss. 21 Se, Herren din Gud har gitt landet i din vold; dra op og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har tilsagt deg! Frykt ikke og vær ikke redd! 22 Da kom I til mig alle sammen og sa: La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi oss beskjed om hvad vei vi skal dra dit op, og hvad byer vi kommer til! 23 Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blandt eder tolv menn, én mann for hver stamme. 24 Og de tok avsted og drog op i fjellene og kom til Eskol-dalen; og de utspeidet landet. 25 Og de tok med seg av landets frukter ned til oss, og de gav oss beskjed tilbake og sa: Det land som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land. 26 Men I vilde ikke dra dit op; I var gjenstridige mot Herrens, eders Guds ord. 27 Og I knurret i eders telter og sa: Herren hater oss; derfor har han ført oss ut av Egyptens land og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss. 28 Hvad er det for et land vi skal dra op til! Våre brødre har gjort vårt hjerte mistrøstig ved å si: Det er et folk som er større og høiere enn vi, og de har store byer med murer som når til himmelen; og der så vi også anakittenes barn. 29 Da sa jeg til eder: I skal ikke forferdes og ikke være redde for dem; 30 Herren eders Gud, som går foran eder, han skal stride for eder, således som I så han gjorde for eder i Egypten 31 og i ørkenen du har sett, der hvor Herren din Gud bar deg som en mann bærer sitt barn, på hele den vei I har vandret til I kom til dette sted. 32 Men allikevel trodde I ikke på Herren eders Gud, 33 han som gikk foran eder på veien for å søke ut leirplass for eder, om natten i en ild, så I kunde se den vei I skulde gå, og om dagen i en sky. 34 Da Herren hørte eders tale, blev han vred og svor: 35 Sannelig, ikke nogen av disse menn, av denne onde slekt, skal se det gode land jeg har svoret å ville gi eders fedre - 36 ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn; han skal få se det; ham og hans barn vil jeg gi det land han har trådt på med sin fot, for han har trolig fulgt Herren. 37 Også meg blev Herren vred på for eders skyld og sa: Heller ikke du skal komme der inn. 38 Josva, Nuns sønn, som går deg til hånde, han skal komme der inn; styrk ham, for han skal skifte det ut til arv blandt Israel. 39 Og eders barn, som I sa vilde bli til rov, og eders sønner, som ennu ikke kan skille godt fra ondt, de skal komme der inn, dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.

 

Jeg har nå tatt med en god del i fra Guds ord. Men det er for at det bibelske grunnlaget for dette emne, skal leserne ha en forståelse for.

Når Gud formidler noe til oss, det er dypest sett det vi skal «stå på!»

De opplevelser og de ting som Gud har gitt og har gitt løfte om å gi oss.

 

Vi kan f.eks. ikke stå på noe som vi ikke finner dekning for i Guds ord.

Men det vi finner dekning for i Guds ord, det kan og skal vi stå på.

 

Vi leser her om Israels barn – at det var det landet som Gud hadde gitt dem.

Som det bodde mennesker i – som de skulle drive ut.

Det var det som de skulle «stå på!»

At de både ville innta landet, leve og blomstre der.

Det var det som de skulle stå på, og som var deres eiendom og løfte gitt til dem.

 

Legg merke til flere forhold her, bl.a. at selv om løfte var gitt.

Guds vilje var åpenbart, så var det fiender som bodde i landet.

 

Ap.gj. 13. 18 og omkring firti år bar han dem på faderarm i ørkenen, 19 og han utryddet syv folkeslag i Kana'ans land og skiftet deres land ut til arv for dem, i omkring fire hundre og femti år.

 

Det er på samme måte i den nye pakt. Vi har fiender vi også, men for å innta «vårt land», så må vi kjempe imot fiender.

Det står at det var syv folkeslag, alle måtte slås og for å innta landet. Så måtte det kjempes – vinnes og befeste og innta landet.

Dette gjaldt Israels barn. Men det gjelder også oss i dag!

 

Syv folkeslag skulle beseires – alle byer skulle inntas. Sannheten var at det tok bortimot nesten 500 år for Israels barn inntok landet ved Kong David.

Tenk, 500 år. Og vi leser om bl.a. at det var først ved David at Israels barn inntok Jerusalem. Som var «kronen» på verket.

 

Vi leser i Guds ord.

2 Sam. 5. 4 David var tretti år gammel da han blev konge, og han regjerte i firti år.  5 I Hebron regjerte han over Juda i syv år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han i tre og tretti år over hele Israel og Juda.  6 Så drog kongen og hans menn til Jerusalem mot jebusittene, som bodde der i landet; men de sa til David: Du kommer aldri inn her; blinde og lamme skal drive deg bort med de ord: David kommer aldri inn her. 

 

Legg merke til hva jebusittene sa: «Du kommer aldri inn her; blinde og lamme skal drive deg bort med de ord: David kommer aldri inn her.»

 

De ville latterliggjøre Gud, de ville latterliggjøre Israel og Kong David.

Satan har alltid en taktikk imot oss, der å overse oss, latterliggjøre eller sloss imot oss er alt ettersom av taktikker han bruker, for at vi skal lide nederlag og han og hans allierte skal vinne seier!

 

Legg merke til at disse Jebusittene var både arrogante og selvsikre.

De lo av Jødene, det var sikkert med «god grunn!»

I løpet av Israels tid nå i Kanaans land 500 år hadde de ikke inntatt selve Jubelen, Jerusalem.

De trodde om seg selv at de var uovervinnelige.

Men David var en mann etter Guds hjerte, nå skulle endelig Guds vilje gjennomføres.

Nå skulle Guds ord til Josva endelig gjennomføres – 500 år etterpå.

Det Gud har sagt – er det evig gyldighet over!

 

At fiende tror det ikke er gyldig, det vil alltid vise seg at det ikke stemmer.

Det er når vi som troende går i tro – følger Guds ord og løfter, da vinner vi seier.

 

Vi leser følgende.

2 Sam. 5. 7 Men David inntok allikevel Sions borg, det er Davids stad.  8 Den dag sa David: Hver den som slår jebusittene og trenger frem til vannledningen og slår de lamme og blinde som hater David [han skal være høvding og fører]. Derav kommer det ord: En blind og en lam skal ikke komme inn i huset.  9 David tok sin bolig i borgen og kalte den Davids stad; og David bygget rundt omkring fra Milo og innover. 10 David blev større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham.

 

Det er det som er så herlig med å være en som tror på Israels Gud og som er en Jesus-troende.

Selv om det ser ut som Guds ord ikke oppfylles i våre liv, tjeneste eller på andre områder. Så har vi med en Gud der han sier om seg selv følgende.

 

2 Pet. 3. 8 Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag.

 

Derfor 500 år før løftet ble oppfylt, det bringer ikke Gud ut av fatning.

Det burde ikke bringe oss ut av fatning heller.

Guds ord taler om en Gud som er for oss, og som vil hjelpe oss i alle livets situasjoner og gi oss seier og innta landet!

 

For Israel var det innta Kanaans land og Jerusalem. Befeste posisjonen og stillingen, selvsagt også ha Tempeltjenesten intakt og følge Moseloven.

 

For oss som troende, er bl.a. det å oppleve Åndens dåp, leve et liv i Ånden.

Samt ha Guds velsignelse og ledelse. Alt dette må vi innta i tro!

 

Hvilke områder vil Gud at vi som troende i dag skal innta?

 

Jeg har mye å si her, men det er ikke tvil om at Satan hele tiden vil sette kjepper i hjulet for oss troende.

Der han vil frarøve oss helsen vår, ekteskapet vårt, økonomien vår, de åndelige opplevelsene våre etc.

Samt føre oss enten tilbake til synd eller inn i synd. Skriften taler alvorlig om dette.

 

Lukas 11. 24 Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennem tørre steder og søker hvile, og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av. 25 Og når den kommer dit, finner den det feiet og pyntet. 26 Så går den bort og tar med seg syv andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første.

 

Hva frister deg? Hva har du ligget under for?

Du kan være sikker på at der blir du prøvd – igjen!

 

Jeg vet om mennesker som har ligget under for alkohol, vært «tørrlagt» i mange år. Men som lever ute i verden igjen, og faktisk enkelte av de lever ikke i dag.

 

Jeg vet om bl.a. en som ble helbredet for uhelbredelig kreft, og som elsket spill og alt som hører med til det livet.

Han vandret med Gud en tid etter helbredelsen.

Så ble fristelsen for stor, og han gikk tilbake til det gamle livet.

Da brant huset hans opp og han bare bygde opp huset og levde så langt jeg vet i synd og spill inntil han døde og gikk antageligvis evig fortapt?

 

Skal jeg fortsette? Hele tiden vil den Onde ha oss tilbake til det gamle livet.

Se på Israels barn, de vendte tilbake igjen og igjen.

Her har vi mange eksempler å ta av.

Men la oss stoppe ved Israels utgang ifra Egypten.

 

Dette er en kjent beretning, derfor går jeg ikke inn i alle detaljer.

Men etter Israels barn hadde opplevd sikkert det største under omtalt i bibelen, da Israels barn gikk tørrskodd over det Rødehavet.

Og Egypterne druknet, så gikk kun kort tid før de ville tilbake.

 

Vi leser:

4 Mosebok 11. 4 Men den sammenløpne hop som fulgte med dem, blev grepet av lystenhet; også Israels barn begynte da atter å jamre sig og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete!  5 Vi minnes fisken som vi åt i Egypten for intet, gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken.  6 Men nu vansmekter vår sjel, for her er ingenting; Vi ser ikke annet for våre øine enn mannaen.

 

Hva var det Israels barn ikke tålte? Utfordringer og at fienden satte de på så store prøver.

 

Det å leve med Gud, gjør at utfordringene i våre liv blir større enn vi kan takle i egen kraft og styrke. Derfor trenger vi Herren, i våre kamper.

Når Apostelen Paulus taler om striden som vi kristne står i. Så sier han noe veldig viktig. Vi leser:

Efes. 6. 10 For øvrig - bli sterke i Herren og i hans veldes kraft!

 

Jeg skriver om dette i mine bibelkommentarer.

http://janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Paulus-brev-til-efeserne

 

Mine bibelkommentarer Efeserbrevet 6. 10. Så er det som Paulus hopper over fra den menneskelig og naturlige delen til den åndelige. Men alt dette går i sammen. Guds ord oppfordrer oss til å bli sterke og være overvinner. Det blir vi ved å være lydig mot Guds og hans ord og ikle oss hans veldige kraft. Selv i GT var det mektige løfter på det å være lydig som vi finner bl.a. i 5. Mosebok 28, hvor mye mer i den nye pakt!

 

Sluttkommentar:

 

Seieren og innta landet som for oss troende er Kristus, så skjer det ikke ved våre egne anstrengelser og forsett.

Jo, dette hører med. Men det er først og fremst ved Guds nåde, hjelp og ved at han Guds Ånd og kraft får komme til å våre liv og tjeneste. Da er vi uovervinnelige.

 

Salme 18. 30 Med deg kan jeg storme mot en krigerflokk,

          med Guds hjelp kan jeg springe over murer.

 

Vi inntar landet litt etter litt, som er dypest sett er Kristus for oss troende.

Dernest kan en også konkretisere det å si alt som vil få oss bort i fra Kristus, det gjør at vi ikke inntar landet.

Som ikke fører oss nærmere Kristus, er også med på å få oss fjernet fra Guds ord og løfter.

 

Hvert sted vi setter vår fot på – tilhører oss.

Det er gitt oss, for at vi skal ta vare på det og gå et skritt videre, om gangen!

 

Israls landområde under 1000 års riket!