fredag 11. april 2014

Nr. 802: Den Katolske Kirkes påbud om sølibat er forførende Ånder og Demoners lære som står bak ifølge Apostelen Paulus!

Nr. 802:

Den Katolske Kirkes påbud om sølibat er forførende Ånder og Demoners lære som står bak ifølge Apostelen Paulus!

Påbudet om det prestelige sølibatet ble innstiftet så tidlig som år 390 e.Kr.

I følge Paulus er dette 100 % feilaktig:

1 Tim. 4. 1. Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til demoners lære 3b Disse forbyr folk å gifte seg 4 Alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe skal forkastes når det mottas med takk.

Bilde av den falske profeten Ulf Ekman som er blitt katolikk. Han har faret vill hele sitt liv, slik også nå.



Sølibat løfte innforbi den katolske kirke

Påbudet om det prestelige sølibatet ble innstiftet så tidlig som år 390 e.Kr.

Fra Wikipedia: Men det var pave Gregor VII (1073–1085) som fikk gjennomført sølibatet for hele kirkens presteskap. Dette skjedde ved at hans høytidelige forklaring på synoden i Roma i 1074, at alle som ville ha et åndelig embete måtte være forpliktet til sølibat. Sølibatskravet ble også innskjerpet på møtene i Reims i 1119, og møtene i Roma i 1123 og 1139 slo fast ordningen som en del av den senere kanoniske retten. For det lavere presteskapet ble imidlertid dette håndhevet noe mer forsiktig, særlig under pavene Bonifatius VIII (1294–1303) og Clemens V (1305–1314). Konsilet i Trient vedtok også en rekke bestemmelser med hensyn til sølibatet innen den romersk-katolske kirken.

Det er flere grunner til at den katolske kirke krever at deres prester skal leve i sølibat. Opprinnelig var begrunnelsene for sølibatskravet å sikre presteskapets fokus på det åndelige liv, samt å unngå at det ble bygget opp kirkelige dynastier, og at kirkelige verv og eiendommer gikk i arv. I dag er en av grunnene at presten skal være tilgjengelig for menigheten når den trenger det, og ikke være knyttet til en familie og dennes krav. En mer praktisk og pragmatisk begrunnelse som av og til hevdes på folkelig hold, er at det også er billigere for kirken å forsørge en prest uten barn. (sitat slutt).

Fra den katolske Kirke sin egen hjemmeside: Ved begynnelsen av det 4. århundre finner vi de første rettslige bestemmelser.

Synoden i Ankyra (314) tillot at en diakon giftet seg kun for de tilfeller at han ved ordinasjonen hadde forbeholdt seg retten til å gifte seg senere. Hvis han ikke hadde forbeholdt seg dette, og likevel giftet seg, skulle han fratas embedet (can. 10).

Synoden i Neocaesarea (314) truet prester som giftet seg med avsettelse (can. 1). Synoden i Elvira (ca. 306) i Spania forbød biskopene, prestene, diakonene og alle klerikere som kunne gjøre altertjeneste, å ha seksuell omgang med sine hustruer (kan. 33).

På konsilet i Nikea (325) ble det gjort forsøk på å gjøre forbudet mot biskopers, presters, diakoners og subdiakoners seksuelle omgang gjeldende i hele kirken. Men det slo feil, særlig på grunn av biskop Pafnutios' motstand. Han fryktet at en slik lov bare ville føre til utukt (Sokrates HE I,11; hos Gratian: c. 12 D. 31).

Etterhvert kom i hele Vestkirken bestemmelsen fra synoden i Elvira mer og mer til gjennomslag, særlig på grunn av pavenes virksomhet, og da særlig pave Siricius (brev i år 385, D 89). Pave Leo den Store (Ep. 14: c. 1 D. 32) og pave Gregor den Store (Ep. I,44: c. 1 D. 28; c. 2 D. 32) utvidet bestemmelsen til å gjelde også subdiakoner.

I det 5. til 7. årh. ble det mer og mer vanlig at ordinandene måtte avlegge kyskhetsløfte: Synoden i Orange (441) c. 22, Synoden i Agde (506) c. 16; synoden i Arles (515) cc. 2 og 43; synoden i Epao (517) c. 37, det II. concilium i Toledo (527 ell. 531) c. 1; Gregor den Store, Ep. I 44. Og når gifte ble ordinert, måtte ofte også deres hustruer avlegge samme løfte: Synoden i Agde (506) c. 16; synoden i Arles (515) c. 3; det II. concilium i Toledo (527 ell. 531) c. 1. Hånd i hånd med dette kom bestemmelser om kvinner som ble tatt inn i tjeneste i prestens hushold. Forskriftene fra Nikea (c. 3) og Elvira (c. 27) ble innskjerpet, noe som vitner om hvor vanskelig det var å få gjennomslag for sølibatskravet. I samtidige synodaltekster støter vi på ordet "episcopa" for en biskops hustru, og "presbytera" for en prests.

Gjeldende kirkerett

I den latinske kirke kan ingen gift mann bli preste- eller bispeviet, derimot kan en gift mann vies til permanent diakon. I tilfelle diakonen blir enkemann, kan han ikke gifte seg på nytt.

Unntak kan gis av paven for gifte ikke-katolske prester som konverterer, og for gifte par der mann og hustru går i kloster hver på sin kant. I de orientalske katolske kirker er bildet varierende (se ovenfor). Men som hovedregel gjelder det at ingen ordinert person kan gifte seg, og at gifte menn kan diakonvies og senere prestevies - men ikke bispevies. (sitat slutt).

Sluttkommentar:

Det er bare å si en ting til dette, det er grelt, ubibelsk og totalt meningsløst. Gjennom dette påbudet er den katolske kirka verdens største sex ring med at prester, kardinaler og andre forgriper seg på uskyldige barn. Nonner og munker har sex. Sex i alle varianter foregår innforbi den katoslke kirka da vi er skapt til mann og kvinne. Og for også leve ut dette som har med sex. Men innforbi de rammene som Gud har sagt, i ekteskapet.

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/ http://janchristensen.net/ http://the-heavenly-blog.janchristensen.net/

Ingen kommentarer: