Nr. 970:
Moritz
Rabinowitz – mannen som «forelsket» seg i Haugesund!
Moritz
Rabinowitz er noe mer enn bare en handelsmann. Han var en stolt Jøde, og en
troende som så faren med Hitler og Nazi Tyskland klarer enn de eller fleste. Det
kostet også ham og hans famille livet. Norge evnet ikke å gi ham den
beskyttelsen han trengte. Men det er også skrevet en del om ham i ettertid.
Dette opplever
jeg som veldig interessant og givende. Minnestatuen av ham i Haugesund som
tidligere Høyre politikker og stortings president Jo Benkow avduket var jeg med
på, dette var i 1986.
Bilde:
Moritz Rabinowitz og dattera Edith.
Jødene i
Øst-Europa
I 1897 bodde
det ca. 5 millioner jøder i et belte fra Østersjøen til Svartehavet, forteller
Martin Gilbert i boka ”The Jews of Russia”. Dit var de enten flyktet eller
tvangsforflyttet i løpet av de foregående århundrer både før og etter den
russiske okkupasjonen av området. Her levde jødene som store minoriteter blant
de folk som bebodde disse områdene fra før. Fra dette området var det Moritz
Rabinowitz kom til Norge i 1909.
Moritz
Rabinowitz ble født i landsbyen Rajgrod i Polen 20. september 1887. Stedet
ligger i landskapet Bialystok nordøst i landet tett ved byen Agustow nær grensa
til Litauen og Kvite Russland (Belarus). Noen mil lenger sør ligger byen
Bialystok, sentrum for området.
M. Rabinowitz
var sønn av Isak Levi og Chaia Rosa. Han hadde to søstre. Så lenge han levde,
sendte han hver måned penger til dem hjemme i Polen. I 1914 kom hans yngre
bror, Herman Herschel, til Norge. Han var utdannet urmaker. En tid bodde han i
Haugesund, men slo seg senere ned i Bergen som forhandler av herrekonfeksjon.
Ellers vet vi lite om slekta til M. Rabinowitz.
I Haugesunds
Avis lørdag 6. mai 1939 gjengis det et brev som M. Rabinowitz hadde fått fra
”en nær slektning i Palestina, en politisoldat”. Det er bilde av mannen i
uniform, men slektskapsforholdet til Rabinowitz er ikke nevnt.
Den
altoverveiende del av den jødiske befolkningen i Øst-Europa var meget fattig.
Jødene ble underlagt særlover som ytterligere utarmet og ydmyket dem. For
eksempel hadde de i en lang periode 25 års militærtjeneste. Både før og etter
den russiske annekteringen av området fungerte jødene som ”syndebukker” både
for lokalbefolkningen og styresmaktene. Dette gav seg ofte utslag i massakrer,
voldtekter, tyveri av eiendom og brenning av hus og synagoger. Slike aksjoner
kaltes på russisk for ”progromer”.
På et
jødefiendtlig innlegg i Haugesunds Avis 1923, svarer Rabinowitz blant annet:
”Under mitt opphold i Russland i 1906 har jeg selv vært vitne til en del
progromer; og det er ikke fritt at for at kjente personer er blitt myrdet og
mishandlet på barbarisk måte”. I en avisdebatt med en debattant året før, hadde
han fortalt: ”… at det i 1905 og 1906 ved hjelp av russisk politi ble
foranstaltet massakrer på jødene i over hundre byer. Jeg var tilskuer til en av
disse progromene i Bjalistok. Tre dagers massakre krevde 200 ofre, og skaden på
verdier beløp seg til millioner”.
Martin
Gilbert kan i boka ”The Jews of Russia” fortelle at det ved denne hendelsen ble
drept 80 jøder hver dag i Bijalitstok, og at denne var den andre progromen her
på fire år. I tiåra før og etter århundreskiftet økte flyktning-strømmen av
jøder fra disse områdene sterkt. Brødrene Rabinowitz dro til Norge i 1909.
Dynamisk
forretningstalent
En kort
periode var han ekspeditør i en forretning i Bergen. Han prøvde også tilværelse
som omreisende tøyhandler. Uten kapital, men med pågangsmot og arbeidsglød slo
han seg opp i Haugesund i 1911. I ”Sausjordshuset” i Kaigata var det en liten
kafé, et lokale han overtok, forteller Arne Askeland.
Rabinowitz’
karriere fikk en beskjeden begynnelse. En dress og en frakk var hele
beholdningen. Frakken som han hengte på et stativ utendørs, ble stjålet, så han
satt igjen med bare dressen. Men med flid og hell arbeidet han seg opp, og
etter noen års forløp kunne han kjøpe bakermester O.R. Malmins eiendom i
Strandgata.
Her vokste
bedriften betydelig så han kunne starte filialer i Odda, Sauda, Stavanger,
Egersund og Kristiansand. Andre steder hadde han kommisjonærer, slik som B.
Pedersen og seinere Arnt Nordnes i Skudesneshavn og brødrene Ludvigsen i
Sagvåg. 11. januar 1932 kan Haugesunds Avis fortelle at Rabinowitz-firmaet har
fått bygningsrådets anbefaling til å etablere forbindelsesgang mellom
Haraldsgata 166 og bygningen i Strandgata slik at det ble tilgang fra begge
gatene.
Bankkontiene
ble aldri store, men overskuddet ble investert i stadig nye foretak. Rabinowitz
nøyde seg ikke med salg av klær og skotøy. I 1929 startet han
konfeksjons-fabrikken Condor. De første åra hadde fabrikken lokaler forskjellige
steder i byen, men så ble Condor-bygget reist der Lio Flotmyr holder til i dag.
Condor var anlagt som en mønsterfabrikk etter nøye studier av tilsvarende
fabrikker i utlandet.
I sin
hovedoppgave ”Næringsliv, sysselsetting og arbeidsløshet i Haugesund 1930-39”
skriver Roald Jostein Thorsen under kapitlet ”Konfeksjon og bekledning” blant
annet: Bruttoproduktet ved konfeksjonsfabrikken var i 1939 i underkant av en
million kroner, og dette var en fordobling i løpet av en femårsperiode. Denne
representerte en av Haugesunds viktigste kvinnearbeidsplasser i 1930-åra.
Fabrikken
forsynte ikke bare Rabinowitz’ egne forretninger med salgsvarer, men han drev
også salg en gros. Den hadde 100 mann i arbeid, men var anlagt for en
arbeidsstokk på 350 som var sluttmålet. I 1940 beskjeftiget Rabinowitz 140
personer til sammen. Siden han mente Haugesund ikke hadde et representativt
hotell å by på for de reisende, startet han Bristol Hotell på kaia. Dette var
lite, men standarden førsteklasses.
Condor-bygget
ble ikke bare brukt som fabrikk. Her fantes også den store Condor-salen som var
egnet til kulturell virksomhet. Her ble det avholdt konserter, og eieren
averterte i avisene at ”Vestlandets flotteste konsertlokale” kunne utleies til
forskjellige formål. Selv stiftet Rabinowitz ”Forelesningsforeningen av 1936”
som møtte i konsertlokalet. Han ble formann i skotøyhandlernes forening i
Haugesund og medlem av aksjonsutvalget i den lokale industriforeninga.
Han gav råd
og formidlet internasjonale kontakter for andre kjøpmenn i byen, men
prioriterte kjøp av norske varer selv om de var 10 % dyrere enn de utenlandske.
Han var bypatriot og etterlevde profeten Jeremia 29,7: ”Sørg for at den byen
jeg har ført dere bort til, må ha fred og framgang”.
Familien
M.
Rabinowitz giftet seg med Johanne Goldberg som var født 10. juni 1892 i Zipvo i
vestlige Preussen. Hun var datter av en overkantor Goldberg i Berlin som der
virket i synagogen Friedenstempel i 1930-åra. Ekteparet Rabinovitz hadde ei
datter Edith, født 16. august 1918 i Haugesund. Familien bodde først i
forretningsbygget i Strandgata. Seinere flyttet de ovenpå i Condor-bygget.
Fru
Rabinowitz var ei tid kassadame i Haugesunds-butikken, men hun følte seg
likevel isolert fra befolkningen i byen. Derfor flyttet mor og datter i 1927
til Bergen, der Rabinowitz kjøpte en leilighet til familien. Her hadde hun god
kontakt med søstera Rosa, gift med Hermann Rabinowitz. Moritz kom på besøk nær
sagt hver helg, helt til Johanne ble sjuk og døde 25. november 1939.
Under besøk
i Stavanger var Edith blitt kjent med en jødisk flyktning som bodde hos
familien Fein i Berliner-bassaren. Den unge mannens navn var Hans Reichwald, og
han var født i Østerrike 29. september 1916. Det ble giftermål; og ekteparet
Reichwald bestyrte Rabinowitz-filialen i Kristiansand, kalt ”City Dressmagasin
A/S” Deres sønn Harry fødtes i Bergen 23. november 1940.
Rabinowitz
og de ansatte
Bakgrunnen
som østeuropeisk jødeflyktning ble skjellsettende for Rabinowitz. Sterkest
maktpåliggende ble det å sikre de økonomiske forutsetningene for seg og
familien. Livsanskuelsen omfattet også forretningsmoral med omsorg for de
ansatte. I 1933 utgav Moritz Rabinowitz ei lita bok på eget forlag
”Verdenskrigen og vi”. I kapitlet ”Individuell livsplan” tar han for seg krav
til yrkesgruppene og til myndighetene.
Utgangspunktet
er filosoferinger over egen yrkesgruppe, arbeidsgiverne. Bedriftene måtte
preges av jevnbyrdighet og likeverd; og åpenhet og samhandling er en
grunnforutsetning for trivsel i arbeidslivet. Så var da også firmaets motto
følgende: ”Kundenes tillit, vårt høyeste mål”.
Samfunnsengasjement
I pakt med
jødisk tradisjon drev han også med veldedig arbeid. I hjembyen var det mange
som gjennom årenes løp fikk nyte godt av hans hjertelag. Til jul sendte han
pakker til fangene i byens kretsfengsel, og når Blå Kors eller
Sjømannsforbundet bød inn til julefest, vanket det presanger på deltakerne. På
Sanitetsforeningens barnehjem gav han sko til alle barna hver jul.
Sølvbryllupet markerte familien Rabinowitz med å gi en del av arealet
”Åkrasanden” på Karmøy med sikte på å etablere et rekreasjonssted for
Haugesunds innbyggere.
Mer kjent er
hans innsats som formann i hungernødskomitéen for Wien som samlet inn 70.000
kr, hvorav 30.000 kr kom fra Haugesund. Haugesund formannskap avslo en søknad
fra Spania-komitéen om hjelp til de nødlidende under borgerkrigen. I en
artikkel i Haugesunds Avis (HA) oppfordret Rabinowitz kommunen om å bevilge
3.000 kr. Beløpet var ikke det viktigste, men viljen til å ville hjelpe, slik
han selv omtalte prosjektet.
Når det
gjaldt hjelp til Finland i 1939, ytret han seg i HA 11. januar 1940: ”Her må
det settes i gang en kraftig finansiell støtteaksjon. Med gaver alene kan ikke
det finske folk befris fra barbarenes klør. Alle siviliserte stater må
muliggjøre flere års krigsforsvar for Finland”. Innsamling av klær og sko kunne
bare være et første trinn i prosessen.
Kamp mot
antisemittisme
Nordmenns
holdninger til jødene har variert siden 1814. Noen aktet dem som ”bibelens
folk”. Men også i Skandinavia førte fremmedkulturell skepsis til fordommer. Vi
minnes også Henrik Wergelands ”omvendelse” i forhold til jødeparagrafen i
grunnloven. Få har vel undersøkt de norske holdningene i mellomkrigstida så
grundig som tospannet Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud i boka ”Norge – et lite
stykke verdenshistorie (Cappelen, 2005). Hvorfor gjengjeldte ikke haugesunderne
hans kjærlighet til dem?
Under 1.
verdenskrig økte fremmedfrykten påtagelig. Sentralpasskontoret, datidens UDI,
styrt av Leif Ragnvald Konstad, tolket i 1939 innreisereglene mest mulig
restriktivt, og nødstedte jøder ble avvist selv om det ble stilt økonomisk
garanti for dem. Jødenes kultur og religiøse praksis ble for øvrig
kriminalisert lenge før krigsutbruddet.
Etter at
Hitler kom til makta i 1933, sendte Sentralpasskontoret opplysninger om
flyktningene sågar til tyske myndigheter. Der ble anførslene flittig notert med
sikte på potensielle militære aksjoner på skandinavisk jord. Dermed befant våre
jødiske landsmenn seg i naziarkivene alt før krigen. Regjeringa Nygaardsvold
skjermet altså om en ulovlig prakis overfor jødene. Dette lettet selvsagt
gestapistenes seleksjon av motstandere, forberedt av statistikerne alt ved
krigsutbruddet.
På 1920- og
30-tallet kastet Moritz Rabinowitz seg iherdig ut i debatt om antisemittisme i
lokalpressa. Polemikken kunne gjelde emner som den mosaiske tro, den
usannsynlige teorien om en jødisk verdenskonspirasjon, jødedom og kapitalisme i
alskens varianter og de ariske raseteoriene. Også hovedstads-pressa fikk teven
av avisdebattene med vestlandsadvokaten Saxlund.
I en
artikkel i Haugesunds Avis 13. juni 1923 skreiv Rabinowitz: ” Jeg forbyr ikke
hr. Saxlund å hate jødene. Det står ham fritt å hate hvem som helst. Men han
skal bruke rene våpen og forstå den sak han debatterer”. Etter denne feiden ble
fabrikkeieren omtalt så respektløst av redaktør Sylten i ”Nasjonalt Tidsskrift”
at det ble påklagd fordi han følte seg krenket som individ og jøde. Resultatet
ble at ordvalget måtte bli rettslig mortifisert i juli 1927, alt i følge Oskar
Mendelsohn i Jødenes historie i Norge.
I
Karmøyposten skreiv han 12. mai 1933 at jødene ikke tørstet etter blod og hevn,
men lengtet etter eget land, fred og rettferdighet. Som skjedde som tilsvar på
dr. Alf Mjøen som hadde et rasebiologisk og antisemittistisk innlegg i
Aftenposten 6. april 1933. Og fabrikkeieren fortsatte argumentasjonen 22. mai i
den samme Karmøyposten: ”De er ute i den største villfarelse når De tror at
jødene kun trakter etter penger, for først av alt søker vi kunnskaper. Om forholdene
hadde ligget til rette for det, ville jødene heller være bønder enn
pengevekslere.
Tirsdag 16.
juli 1935 tar Rabinowitz for seg de kristnes lunkenhet til jødene i
Karmøyposten, denne gang under tittelen ”De tyske emigrantenes ulykkelige
tilværelse. Appell til den kristne verden”. For uhørt er det å selge
innreisepass til nøytrale land mot blodpenger, for å returnere flyktningene til
Hitler-riket og et endelikt med tortur og henrettelser. Kulturelt bevisste
europeere kan da ikke bare stå som passive tilskuere til det barbariske dramaet
som markspiser de gamle kulturnasjonene. For Jødeland som under kong Salomo
ikke var større enn et par norske fylker, kan da neppe true Hitlers visjoner om
”Lebensraum” for ”Gross-Deutschland”!
Rabinowitz
og nazismen
Moritz
Rabinowitz var kosmopolitt med forretningskontakter i mange land. Et rikholdig
bibliotek vitner om interesse for politiske, sosiale og økonomiske forhold.
Selv har han tro på næringsfrihet og det private initiativ. Forvalteransvaret
er det viktigste. I 1933 hadde han liten tro på den politiske oppkomlingen fra
ølhallene i München som måtte støte an mot den sterke tyske kulturbakgrunnen.
Folk måtte
da skjønne at diktatorspiren ikke egnet seg som messias i kanslerpalasset.
Heller ikke i kampen mot jødene ville Hitler kunne vinne fram, for det er
umulig å stanse den sosiale utvikling og kulturens framgang. For midlene fra
korstogenes tidsalder er uanvendelige i våre dager. For en bitterhet han måtte
føle i erkjennelsen av at ”der Führer”, folkeforføreren i Berlin, måtte være en
gal mann. Som profetene følte Rabinowitz seg forpliktet til å advare mot
konsekvensene av nazismen.
I ettertid
er det heller ikke vanskelig å forstå at den energiske intellektuelle måtte
provosere nazisympatisørene hjemme og på kontinentet. Ei tysk avis kalte ham
for ”jødenes verdslige leder i Norge”. Dette antyder at han hadde truffet
”achilleshælen”, og dermed ideologisk sett ble tatt på alvor. ”Hitler har i sin
korte glanstid etter 1933 innpodet en gift i den unge tyske sjel som gjør den
unge slekt udugelig i samkvem med humane og sundt tenkende mennesker”, skrev
Rabinowitz i Karmøyposten 21. juni 1933.
Nazibudskapet
går ut på at ungdommen skal lære å hate fremmede folkeslag, og lære å slå i
hjel når befalingen gis”. Han siterer fra biografien Mein Kampf og
nazilitteraturen og imponerer med fakta og detaljer. Derfor kan han stemple
Hitler som antisemitt og som angriper av begrepet ”Israel”. I Karmøyposten 12.
februar 1934 roper han derfor ”Britannia, gi oss landet (Palestina) mens vi
lever!”
Nær sagt
visjonært spår han i Karmøyposten 27. april 1934: ”Skulle hatet og truslene
fortsette en tid, har vi en ny verdenskrig innen 10 år, og med de tekniske og
kjemiske framskritt vil ethvert menneske forstå hva Europa går i møte”. Nesten
like klarsynt avslørte han seinere i Haugesunds Avis 28. august 1934 at
ikkeangrepspakten mellom Sovjet og Tyskland bare måtte være et skalkeskjul og
et mellomspill i delingen av Europa.
Så langt
hadde Rabinowitz gjort sitt ytterste for å vekke den lokale, norske opinionen.
Det nyttet ikke å lukke øynene for muligheten til ragnarokk. Tross alt var det
grobunn for nazismen i det norske samfunnet; mange mente jødene var skyld i
depresjonen i mellomkrigstida. I fortvilelse skiftet Rabinowitz perspektiv og
sendte telegram til rikspresident Hindenurg i Berlin 1. april 1932, president
Roosevelt 18. juli 1935 og statsminister Chamberlain 10. desember 1938 og ba
dem alle redde Tysklands jøder. Som opplyst og tenkende menneske, måtte han
lide over skjebnen til en befolkning med felles opphav.
Nordmennene
må være forberedt på at krigen kan komme hit til lands. Det er for seint å
bygge krigsskip, men kystfort og minebelter kan forhindre at Norge angripes.
Risken er at vi kan tape vår selvstendighet, ”for rovdyret spør ikke om du
vil”. Er friheten først tapt, lar den seg vanskelig vinne tilbake. Bare de
forfulgte skjønner helt hva frihet er. Standhaftig til det siste uttalte han
11. januar 1940 i Haugesunds Avis: ”Vi må se sannheten i øynene, og vi må være
forberedt på det verste. Intet offer er for tungt. Problemet er nå å leve eller
dø”. Hans siste inserat kom 9. april. En forsikring om at norske jøder er
villige til å ofre livet for fedrelandet.
10. april
1940 var tyskerne kommet fram til Haugesund etter gjennomføring av angrepet på
Norge. Rabinowitz var den første tyskerne spurte etter på stedet. Det lå i
kortene at han skulle han få unngjelde for uthengingen av Hitler-regimet.
Rabinowitz skjulte seg første seg på noen småbruk i Vikedal og Skånevik.
Gestaposjefen
Heinrich Stochaus var stadig i hælene på ham siden Rabinowitz forsøkte å holde
kontakt med familien og de ansatte i Haugesund. Som ventet var det noen som
sladret til Gestapo så han ble arrestert. Fra Stavanger kretsfengsel ble han
sendt til Møllergata 19, og derfra 22. mai til Stettin med fangeskipet ”Monte
Rosa”. Tyske arkiver vitner om at han døde i Sachsenhausen 27. november 1942.
Hans datter, barnebarn, svigersønn og en bror omkom i konsentrasjonsleiren
Auschwitz.
ETTERORD
v/PER GJENDEM
Hvilke
kriterier er det som gjør oss til nordmenn? Spørsmålet ble aktualisert i 1995
da den norske homogeniteten ble dratt i tvil. Hadde sosialdemokratiet latt seg
overdrevent idyllisere gjennom skrytevokabularet? Problemstillinga må ha med en
samling av fellesverdier å gjøre, av det globale eller generelt sanksjonerte
slaget. Fra ulikt politisk ståsted snakker rikssynserne om et sett nasjonale
verdier, gjerne framstilt som en slags norsk ”kanon”.
Vi
aksepterer gjerne at politikken var ensrettende, men opposisjonen var dermed
slett ikke opphevet hos befolkningen. Den norske partipressa driver uansett til
tross for gode forsetter også med rikspolitisk seleksjon. Rikskjendiser og
mediaforskere ivrer stadig for at velgerne skal internalisere en bestemt type
båstenkning knyttet til maktposisjonene i samfunnet. Selv NRK har politiske
eksperter parat til å tolke hva politikerne har sagt. Men hva skjer om
LO-medlemmene begynner å stemme på ulike partier og avslører de ikke har
lojalitet reservert for den rødgrønne leirens gallionsfigurer?
Kjendisbeundringen
er en annen side ved den norske identifikasjonsprosessen. Kjendisskryt gir
kortfristig gevinst på partibarometeret. Men i tv-alderen skal det lite til før
en flom av velgere som ved et trylleslag forsvinner til konkurrerende partier.
Bjørnstjerne Bjørnson og Fritjof Nansen som var sikre referansepersoner i egen
samtid, betyr sikkert ikke all verden for den oppvoksende generasjon.
Fra egen
ungdom tenker jeg på tidens idoler, som Hjalmar Andersen, Hallgeir Brenden, Odd
Iversen fra sportens verden, men kanskje viktigere stemningskaperne fra Leif
Juster, Henki Kolstad til Rolf Kirkvåg og Erik Bye. Ikke minst var kunne en gå
ut fra at den populære sangeren sikret sjøfolks stemmer ved valgurnene. Martin
Kolberg har vanskeligere arbeidsforhold enn i Arbeiderpartiets enerådende
glanstid.
Folk flest
innså at en ny tidsalder var innledet da kronprins Olav ble mottatt til
ovasjoner på honnørbrygga ved Oslo Rådhus i 1945. En gedigen folkeforføring var
da alt satt i gang i kulissene. Har noen ennå ikke skjønt hva jeg mener, bør de
konsultere Harald Berntsens nøkkelbok ”Statsministerkuppet” (Sentrum, 2006).
Ennå var vi
et folk av radiolyttere, og om lørdagskvelden fikk vi med oss Rolf Rustad i
”Rundtomkring” fra Store Studio. Kjell Arnljot Viks debattprogrammer på den
annen side virket gudsjammerlig formalistiske og selvhøytidelige i form og
innhold. Påfallende i den første etterkrigstida var det også at
bakgårdspolitikere som ikke fulgte Nygaardsvold til utlendighet, kunne sole seg
i glansen av kongefamilien og kommandosoldatene fra ”utefronten”.
Siden
regjeringssonderingene etter krigen kunne sosialdemokratiet overbevise store
deler av det norske folk om at det var AP som hadde skapt velferdssamfunnet
gjennom industrialisering og kraftutbygging. Således tok de æren for å ha
innledet en gullalder som opposisjonen ikke må tillates å forstyrre en
mannalder seinere.
Men som tegn
på at moderniseringer er undervegs, går Frp fram som på skinner, siden
ungdommen for lengst er lei av hva ”fatteren dreiv på med under krigen”, for å
sitere den rappkjefta Øystein Sunde. Idyllen knyttet til forestillingen om det
norske sosialdemokratiet gir i det minste inntrykk av å være i ferd med å
sprekke. Etterkrigstida var under overflata også preget av overgrep mot
intellektuelle, homofile, sigøynere, tyskerunger og alskens dissidenter.
Ronald Bye
har vist at arkivbrenning har vært en norsk folkesport. Hva var det
befolkningen ikke hadde godt av å vite? Ikke alle er sikre på at den hele og
fulle sannheten vil komme for dagen når det omsider skal publiseres en
profesjonell biografi over ”Milorg”-sjef Jens Christian Hauge som døde for noen
år siden. Kanskje at innvandrerstemmene anses som verdifullere enn oldisene på
den kommunale sjukeheimen?
Tematikken
aktualiserer den dag i dag det gamle skille mellom ”vi” og ”de andre”. Dette
innebærer blant annet flertallets behandling av samfunnets avvikere, alt fra
rusmisbrukere, til flyktninger og innvandrere. Seksti prosent retur av
asylsøkerne til hjemlandet er ikke noe nytt Jens Stoltenberg har funnet på.
Typisk norsk er vel helt andre ting. Det skal ikke stor fantasi til for å tro
det sier noe om ”oss selv”, som dermed er egnet til å avsløre splinten i eget
øye. For nordmenn er ikke best på alt slik landsmoder Gro Harlem Brundtland så
selvforherligende tillot seg å forkynne på et nordisk ministermøte i Stockholm.
Insinuasjonen
om at Rabinowitz skulle ha vært for grådig til å rømme unna nazistene, noe han
vel kunne maktet, er uttrykk for de mest elementære skinnmotiver. For det var
kjærligheten til Ediths familie som hindret ham fra å rømme til England eller
Sverige. Rabinowitz ønsket ikke å forlate sin gravide datter som fødte sønnen
Harry 23. november 1940, mens han fremdeles lå i dekning i en vestlandsk
fjordarm. Dessverre hadde han for stor tillit til oss, hans nye landsmenn som
han kjente gjennom en mannsalder, og som han elsket. Men som dessverre
betraktet forretningsmannen med mistenksomhet.
Hvordan
kunne en av de politisk mest ettersøkte personer i Europa forbli en
”ikke-person” for den norske offentligheten gjennom 60 år? Forholdt det seg
slik at Rabinowitz ikke passer inn i et norsk selvbilde av 1940, og det samme
lite endret 60 år seinere? Det passet dårlig med den norske husmannsånden at
Rabinowitz virket så blasert kontinental av legning, og som etter manges mening
spilte intellektuell og storkar.
Med sitt
store engasjement gjorde han det heller ikke lettere for seg selv når han
advarte mot nazismens frammarsj. Uvant var også hans argumentasjon for
felleseuropeisk samling om det humanitære demokratiet og en felles valuta
(”euro”). Denne brysomme jødelederen var en røst som Hitler ville bli kvitt
fremst av alle.
Noen
reportasjer i Dagens Næringsliv førte i 1995 til at prosessen med å gi jødene
erstatning for tap av liv og formuer 50 år tidligere, kom i gang.
Rabinowitz-formuen skal ha blitt brukt til leie av kaserner, mens norske
nazister fikk kjøpe konfiskerte stoffer og inventar billig som smøring av
naziholdningen. Så fulgte overraskende introduksjonen av kritikerroste ”Kathe,
alltid vært i Norge” av magister Espen Søbye, ansatt ved Statistisk
Sentralbyrå.
Like etter
lanserte Jan Haukeland og Tore Vollan en norsk dokumentar: ”Mannen som elsket
Haugesund”. Noen brev og bilder var ikke blitt brent. Straks kunne blant andre
filmeksperten Per Haddal spørre hvordan det hadde seg hvordan holocaustofrene
Kathe Lasnik og Moritz Rabinowitz siden sporløst kunne forsvinne fra den
kollektive norske hukommelsen i etterkrigstida. Er Norge på alle vis et
utenforland?
Rabinowitz
beholdt klarsynet og plumpet ikke som Arnulf Øverland og Nordahl Grieg ut i den
stalinistiske hengemyra. Mens norske intellektuelle i hopetall endte under
Stalins røde faner, beholdt Rabinowitz sin intellektuelle distanse, for
barbariet var knyttet til de totalitære regimer uansett fargenyanse. Så hadde
da Stalin og Hitler den sosialistiske overbygning til felles. Mannen ”som
elsket Haugesund” og den vestnorske lokalbefolkningen, opplevde til sist at
nordmenn flest opptrådte som uinteresserte heimfødinger på sidelinja. Heller ikke
den norske regjeringa hadde brydd seg en døyt om krigstrusselen som truet
fedrelandet. Heller ikke tenkte en seg muligheten om et kappløp om invasjon i
Skandinavia.
Rent
profetisk kunne Rabinowitz på slutten av 1930-tallet se for seg farene som
truet Norge, uten at folk flest eller politikerne ville høre snakk om den fare
som ennå ikke hadde rammet dem selv. Virkningene av ”det brukne gevær”s
politikk forsvant ikke av seg selv i tidsrommet 1935-1940. Slik hadde det seg
at Rabinowitz på slutten av 1930-tallet måtte kjempe både mot borgerpressen og
Aftenposten som stort sett var tyskvennlige, men samtidig også mot kommunistene
og de Stalin-dyrkende forfatterne i Mot Dag. Store Norske Leksikon ofrer ikke
Rabinowitz et ord til kommentar.
Vår jødiske
landsmann er ennå ikke et oppslagsord verdt. For Rabinowits tilhører ikke de
sanksjonerte norske helteskikkelsene som kan blankpusses i festtalene. Her
ligger hunden begravd. Immigranten var ikke riktig norsk nok. Samtidig lager
Berge Furre, Karsten Alnes og Rune Slagstad et glansbilde av de selvoppnevnte
heltene fra Gerhardsen-epoken i norsk politikk. Beskrivelsen har, vil jeg
hevde, ikke stått sin historiske prøve; samholdsbildet av etterkrigstida er
bunnfalsk. De historiske nyfortolkningene på 1990-tallet, dekonstruksjonalismen,
taler om ensretting og politisk propaganda. Ikke til å undres over at
frontkjemperne ennå ikke avvikler det stereotype jødegespenstet fra sin
ungdomstid.
Kunnskapsløft
ble det ikke noe av tross borgerlige mobiliseringsforsøk under Bondevik 2; og
infrastrukturen råtner på rot. Nå er tida moden for at ”hoff-historikerne” bør
finne seg nyttigere aktiviteter å holde på med enn folkeforføring som i
historiebøkene i videregående skole. Etter manges mening har overkinkadorer som
Ole Chr. Grimnes og Magne Skodvin avslørt manglende faglig integritet for lenge
siden. Politikere som stadig meler sin egen kake, taper ikke bare folkets
respekt, men kan også skusle bort petroleumsformuen på kort tid gjennom
uheldige disposisjoner.
Konsulter
også:
1: Svein
Rune Nyland: En jødes historie. Romsdals Budstikke, Kultur, Mars 2004.
[Mannen som elsket Haugesund. Norgespremiere. Regi: Jon Haukeland og Tore
Vollan. Tid: 59 minutter,. Sensur: alle. Land/år: Norge/2003].
2: Einar
Guldvog Staalesen: Mannen som elsket Haugesund. NRK.no, publisert 30.01.
2004. Regi Jon Haukeland og Tore Vollan. [Hovedpunkter: Utenfor det gode
borgerskap, Nazi-regimets fiende nr.én. Mannen interesserer oss. Engasjerende
film.] Mørkets opplevelser. NRK P2 fredag 30. januar 2004.
http://www.spartacus.no/index.php?ID=Bok&ID2=791
http://blog.janchristensen.net/2011/10/nr-216-palestinerne-har-sin-egen-stat.html http://blog.janchristensen.net/2012/03/nr-371-jdehate-er-sterkt-et-utdrag-fra.html
http://blog.janchristensen.net/2011/10/nr-216-palestinerne-har-sin-egen-stat.html http://blog.janchristensen.net/2012/03/nr-371-jdehate-er-sterkt-et-utdrag-fra.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar