Nr. 372: JØDEHATE ER STERKT – ET UTDRAG FRA BOKA «ET NYTT HOLOCAUST»!

Nr. 372: JØDEHATE ER STERKT – ET UTDRAG FRA BOKA «ET NYTT HOLOCAUST»!

Israel er omgitt av Araber stater som lovpriser terror og som har et mål, det er å utslette staten Israel og dets jødiske innbyggere. At Israel forsvarer seg imot terror og vold, det burde snart flere skjønne og ta Israel i forsvar for det!

Vi ser at det er et meget sterkt jødehat ute å går, også her i Norge. Der venstresiden i Norge på mange måter fører an. Nå var det akkurat venstresiden med AP ungdommen som fikk erfare det Israel har erfart så mange, mange ganger (det som skjedde i fjor sommer). Da bør en ta innover seg hvorfor Israel reagerer som de gjør, men viljen til å gjøre det virker bort vek? Men her er det en meget interessant bok som tar for seg hvordan menneskene som er Israelitter eller jøder opplever det å bli utsatt for terror av Araberne som verdens samfunnet priser, forsvarer og gir ufattelige milliard beløp til vært år. Når skal verden og menneskene lære? Vi kan alle håpe og be. Men jeg tror på å gi menneskene reelle alternativer derfor publiserer jeg utdrag av denne bok som jeg ikke enda har fått lest i helhet da den er rykende fersk. Skaff deg boka og lese her hele artikkelen. Stå opp for jødene og Israel, de fortjener vår støtte da så få vil sette seg inn i hvordan de erfarer det. Får også håpes, selv om dette er i meste laget. At også de som tilhører og i utgangspunktet ser annerledes på Israel. Kan vise større empati og forståelse for Israel og jødene. Tenk bare på det at de har snart hele verdens samfunnet med FN i spissen imot seg. Samtidig er de omkranset av Arabere på hver en kant. Israel er ca. 1 % av Araberne landene i antall innbyggere og har ca. 1\2 % av all landet i Midt-Østen, resten har Araberne. Da er og forblir det urimelig at Israel skal gi land for fred og tostatløsningen er dømt til å mislykkes da motsetningen og interessene er for store. Samtidig vil aldri Araberne med sin voldelige og arrogante ledere alltid kreve mer og mer av Israel, selv om de får sin egen stat. Vi ikke bare trenger, men vi må be for Israel og jødene. Samtidig prøve å formidle deres sak, det trengs og er helt nødvendig, god lesning! Jan Kåre Christensen Oslo http://www.lundeforlag.no/bok.cfm?id=1728 Et nytt holocaust er den første boken som forteller historien til de jødiske terrorofrene etter andre verdenskrig – mennesker som er blitt drept bare fordi de er jøder. Boka er gitt ut på Lunde forlag. Den anerkjente italienske journalisten Giulio Meotti har intervjuet mange overlevende og familier som har blitt ødelagt av terrorangrep midt i hverdagen: på busser, i kibbutzer, på religiøse samlingssteder, kafeer og restauranter. En rekke av de overlevende forteller her for første gang om smerten og tapene. Her gjengis også hvordan de jødiske ofrene og familiene deres opplever Midtøsten-konflikten. Et nytt holocaust kan være nyttig lesning for alle med ferdigsydde meninger, og kan utdype bildet for dem som er åpne for nye tanker. Her dreier det seg ikke om politikk, men om mennesker. Les boken og skaff deg større innsikt. Mona Levin, journalist, forfatter og teaterkritiker Man behøver ikke være enig med Israels politikk i ett og alt; det er heller ikke israelerne. Jeg har lenge ment, slik jeg også hadde det fra Ben Gurions egen munn, at det var galt å beholde de områder som ble erobret i seksdagerskrigen, blant annet på grunn av den demografiske utvikling. Men i ett spørsmål er jeg kompromissløs: Terror er terror og kan ikke unnskyldes eller ‘forklares’. Det gjør noe med et folk, noe jeg synes Giulio Meotti får meget tydelig frem i denne boken. Nordmenn har nå gjort sin egen fryktelige erfaring med terrorisme. At enkelte høyreekstreme i Israel nærmest har gitt uttrykk for skadefryd og mente Utøya-massakren var en følge av AUFs støtte til palestinerne, skal ikke dekke over det faktum at den israelske regjering og det israelske folk har uttrykt sympati og medfølelse. De har ut fra egen erfaring spesielle forutsetninger for å forstå det sjokk og den sorg som rammet oss nordmenn 22. juli 2011. Jahn Otto Johansen, utenrikskommentator Det er en overveldende dokumentarbok Guilio Meotti har skrevet om det nye brennofferet. Person for person, portrett for portrett, presenterer han terroristenes ofre. En av dem kjente jeg personlig. Noen flere kjente jeg igjen fra reportasjer jeg skrev da tingene skjedde. Men Meotti presenterer dem alle. Jødehatere kommer til å hate denne boken. Men nok en gang skal sannheten beseire dem. Takket være skribenter som Guilio Meotti. Odd Sverre Hove, tidligere sjefredaktør i Dagen Forord Om den nye bølgen av antisemittisme Roger Scruton Etter at Jerusalem ble lagt i grus av den romerske hæren, levde jødene i eksil i nesten to tusen år uten å ha tilgang til sine hellige steder. Men de holdt religionen, språket og skikkene levende i en kollektiv hukommelse som savner sidestykke i historien. Giulio Meotti bruker betegnelsen «metafysisk familie» på dette folket som har vært trofast mot kulturen og kallet sitt gjennom kontinuerlig lidelse. Uansett hvor de har slått seg ned, har de blitt gjenstand for motstand og fremmedfrykt. Men de har aldri glemt Jerusalem – den hellige byen de drømmer om. Intet annet folkeslag har opplevd så mye ufortjent lidelse opp gjennom historien eller brukt like mye energi på å minnes og sørge over sine døde. Da den største av alle katastrofer rammet de sentraleuropeiske jødene i midten av det tjuende århundret – og med dem forsvant en viktig del av vår europeiske identitet – virket det som om verden gikk gjennom en kort periode da de angret på hvordan de hadde behandlet jødene. Folkeforbundet besluttet med overveldende flertall å godkjenne staten Israel både som medlemsstat og som et hjemland der jødene endelig kunne beskytte seg selv. For jødene representerte Israel en mulighet for frihet, et sted de kunne danne det selvstyret de hadde holdt levende i en to tusen år gammel minnebank. Men som vi alle vet blusset hatet opp igjen, og denne gangen var det rettet mot Israel og landets jødiske befolkning. I denne boken forteller Giulio Meotti den detaljerte historien om de kriminelle terrorhandlingene det jødiske folket er blitt utsatt for, om den voksende antisemittismen i Midtøsten og om den manglende viljen blant mange vestlige politikere og tenkere til å forstå den fiendtlige holdningen de muslimske landene møter nabolandet sitt med. Meotti har skrevet en gripende beretning om sorg, et nytt «Shoah» til minne om de mange ofrene av denne nye antisemittiske bølgen. Han ber oss om å legge all tvil til side og anerkjenne Israels rett til å eksistere og jødenes rett til å forsvare seg. EUs uoffisielle holdning til den politiske situasjonen i Midtøsten er i dag preget av oppfatningen «Israel har skylden». Det er et eksempel på den samme ynkelige ettergivenheten som lot den forrige bølgen av antisemittisme skylle over Europa. Men som Meotti så glimrende minner oss på, er ikke Israel årsaken, men målskiven for dagens fiendtlige holdning, og det kan aldri bli en løsning i Midtøsten hvis ikke skylden blir lagt på dem som lever på hat, dem som kun har ødeleggelse å tilby. La oss håpe at denne boken kan vise europeere hvilket ansvar de har overfor jødene, dette folket som har stått som et skinnende eksempel for oss alle gjennom sin totusenårige våkenatt. Israels glemte døde «Han sa at selv om det var sant at tiden leger alle sår, gjør den det kun til prisen av den langsomme utviskelsen av de elskede fra hjertets hukommelse som er deres eneste tilholdssted både før og etter. Ansikter viskes ut, stemmer svinner hen. Grip fatt i dem igjen … Snakk med dem. Si navnene deres. Gjør dette og ikke la sorgen dø, for den forskjønner enhver gave.» CORMAC McCARTHY, OVER GRENSEN «På samme måte som vi sier at hver jøde som ble et offer for Holocaust har et navn, har også ofrene for vår tids terrorhandlinger navn.» Den som sier dette er Uri Baruch, en franskfødt jøde med foreldre som overlevde Holocaust, og som mistet en datter i et terrorangrep. Dagen var den 20. september 2001, ni dager etter angrepet på Tvillingtårnene i New York. Baruch-familien var samlet for å feire jødisk nyttår i Hebron, patriarkenes by sør for Jerusalem. Disse var samlet hjemme hos Uri og kona Francine: datteren Sarit og Shai Amrani, mannen hennes og barna deres – Zoar på fire, Ziv på to og tre måneder gamle Raz. Sarit hadde lyst til å reise tilbake til huset deres i Nokdim i ørkenen i Judea, men Francine overtalte dem til å tilbringe natten i Hebron, siden det var tryggere å kjøre om dagen. De dro av gårde ved daggry neste morgen. En liten stund senere ble Uri oppringt av moren til Shai, som hadde hørt på radioen om et terrorangrep på veien til Nokdim. Hun hadde ringt hjem til sønnen, men ikke fått noe svar. Uri ringte sporenstreks Francine, som jobbet på en helseklinikk. Hun kontaktet hæren, før hun ringte tilbake. «Du må komme. Det er dem.» På hjemveien hadde noen palestinere kjørt opp langs siden av bilen til Shai. Han hadde rullet ned vinduet for å spørre om de trengte hjelp, men terroristene hadde svart med kuler. Den første traff Sarit i hjertet og drepte henne momentant. De tre skuddene rettet mot barna bommet alle på mirakuløst vis. Shai ble truffet tre ganger i halsen, en gang i hjertet og en gang i lungene. Han lå på operasjonsbordet i tretten timer og to uker i koma. Da han våknet, så han Uri på sengekanten. «Tilgi meg,» var det første han sa. «Jeg klarte ikke å redde datteren din.» På Yad Vashem i Jerusalem kan besøkende studere det enorme arkivet som rommer navnene til alle ofrene etter Holocaust. Det mest gripende av alle monumentene til minne om det som skjedde i andre verdenskrig, som av nødvendighet er minnesmerker av tomhet, er disse enkle veggene fylt med navn så langt øyet kan se. De utgjør en autentisk hazkara, en påminnelse. Oppramsingen av disse jødiske navnene skaper en fysisk fornemmelse av den ufattelige massakren, i tillegg til den tragedien hvert enkelt offer opplevde, ved måten den kombinerer mangfold og individualisme. Man går derfra med en dyp følelse av svik. I dagens Israel finner du minnetavler overalt, med navnene på tusenvis av ofre etter terrorhandlinger: Du finner dem i bygater, i skoler og synagoger, i kafeer og restauranter, på torg, i parker og hager. Disse plakettene utgjør til sammen et minnesmerke om et nytt Holocaust, som dråper av blod, ikke utbasunert på bombastisk vis, men husket med øm kjærlighet. Ved å gi israelske familier som er sønderknust av terrorisme en stemme, ved å la dem fortelle sin historie på et tidspunkt da minnene deres er i ferd med å falme og bare deles med de nærmeste, ønsket jeg å skape et minnesmerke i samme ånd som de nakne veggene fulle av navn på Yad Vashem. Uri Baruch formulerte det slik: «På samme måte som besteforeldrene til Sarit, som besluttet å leve videre til tross for smerten og sorgen de følte for sine drepte familiemedlemmer, ville vi også prøve å fortsette livet, til minne om datteren vår.» Jødedommen lærer at det ligger en dyp mening i navnene vi gir til hvert nytt liv som kommer til verden. Når noen konverterer til jødedommen, må vedkommende velge seg et nytt navn – for eksempel Chaim, «liv», Baruch, «velsignet» eller Rafael, «Gud helbreder». En av naboene til Uri Baruch het faktisk Rafael. Han var opprinnelig fra Nederland, men hadde konvertert, og en dag ble han drept i Hebron bare fordi han var jøde. Holocaust var først og fremst et angrep på selve begrepet «jøde», dets vesen og eksistens. I 1938 befalte nazikommandøren Hermann Göring at navnet «Israel» skulle stå på identifikasjonspapirene til alle mannlige jøder, og navnet «Sarah» på kvinnenes. Millioner av jøder ble fraktet til ukjente, forlatte steder, og all bagasjen deres – alle brev og bilder de hadde med seg – ble tatt fra dem. Deretter ble de adskilt fra sine mødre, søstre, barn og koner. De ble avkledd, og papirene deres, navnene deres, ble kastet på ilden. Til slutt ble de dyttet inn i en gang der det var veldig lavt under taket. Der ble de gasset i hjel som insekter. Konsentrasjonsleirenes ingenmannsland var åsted for utryddelsen av seks millioner europeiske jøder. Islamsk terrorisme, med sin fornektelse av Holocaust, får næring fra ideen om å utslette jødene, og den har spredt seg over hele verden som en skogbrann etter 11. september 2001. Selv nå som trusselen om en ny jødisk utryddelseskampanje både er en realitet og et gjennomgående mantra, velger minnenes voktere i Vesten vanligvis å skille mellom antisemittisme, som fordømmes kraftig med henvisning til Holocaust, og antisionisme, et hat mot Israel som ofte godtas og til og med oppmuntres. Ifølge europeisk tankegang kan ingenting måle seg med Holocaust, så israelittene som blir drept i dagens Israel, bare fordi de er jøder, har ingen forbindelse med generasjonen som møtte døden i gasskamrene; antisemittismen som forårsaket Holocaust var visstnok en engangsforeteelse, skapt av en spesielt ond fortid, og det betyr at vi ikke trenger å ta lærdom av det heller. Men i virkeligheten er ikke dette kun et historisk fenomen, men også et svært moderne problem – ikke bare noe som hører fortiden til, men også et pågående overgrep mot et folk og deres etterkommere, både teologisk og genetisk. Det er den samme, gamle ondskapen i en ny, «moderne» innpakning. Når man er jøde i samme århundre som Hitler og Irans prestestyre, har man arvet et livslangt medlemskap i klubben. Det ligger i tillegg åpenlyst til skue i en persons navn. Da terrorister kapret et fly fullt av israelere i Entebbe i 1976, ba de passasjerene si navnene sine og beholdt de 105 jødene om bord som gisler. Noen av dem var overlevende etter konsentrasjonsleirer, som hadde opplevd den samme utvelgelsesprosessen mer enn tretti år tidligere. En av dem, Pasco Cohen, ble drept rett foran øynene på datteren sin. Da Wall Street Journal-journalisten Daniel Pearl ble drept av Al-Quaida i Pakistan, tvang de islamske terroristene ham til å si sitt eget navn, pluss morens og farens, som begge var israelske borgere: «Faren min er jøde, moren min er jøde og jeg er jøde.» På det verste bildet sitter Pearl med hodet bøyd, lenket rundt håndleddene. En mann med tildekket ansikt holder ham etter håret og retter en pistol mot tinningen hans. På et annet bilde kan man se de bare føttene hans og litt av lenken som henger ned fra de altfor store joggebuksene han er iført. De bare føttene hans minnet meg om den unge mannen Ofir Rahum, som bodde i Ashkelon. En dag fikk han en melding på datamaskinen sin fra en eldre palestinsk jente som bodde i Ramallah. Han tok på seg de fineste klærne sine og tok den første bussen som kom, uten å fortelle noen hvor han skulle. Jenta møtte ham med bil i Jerusalem. Han la ikke merke til at bilen kjørte inn i palestinsk territorium. Det er vanskelig å beskrive hva de gjorde med ham. Han var en fattig, naiv og uskyldig jøde. Det var derfor han ble utvalgt som «brensel for helvetes ild», ifølge de islamske fundamentalistenes propaganda. De overfalt ham og skjøt ham. De bandt kroppen hans til støtfangeren på bilen og kjørte innover mot byen. Deretter kvittet de seg med liket. Slik endte livet til en seksten år gammel jødisk gutt. Hvorfor har ikke det som skjedde med Ofir blitt brukt som et eksempel på hva etnisk-religiøst hat kan forårsake? Hvorfor har ingen hørt om Eliyahu Asheri? Han var atten år gammel, sønn av en australier som konverterte til jødedommen. Han smilte alltid til verden, og prøvde å få haik hjem da de tok ham. Hver gang en palestiner dør, selv en selvmordsbomber, konkurrerer avisene om å være først ute med å formidle vedkommendes historie og bilder fra personens liv. Eliyahu fikk ikke engang navnet sitt på trykk – de skrev bare «jødisk bosetter». Han var bare en gutt, men ble henrettet med et pistolskudd den samme dagen han ble kidnappet. Deretter tok morderne id-kortet hans og brukte det til å presse familien for penger. Hvis en nazioffiser i Auschwitz hadde filmet en jøde før sistnevnte ble sendt inn i gasskammeret, i likhet med Daniel Pearl i en tilstand av fysisk og psykisk ubeskrivelig smerte, og tvunget ham til å si «Jeg er jøde», ville videoen i dag blitt vist til studenter over hele verden for å forklare hva rasisme virkelig er. Men historiene til Daniel, Ofir og Eliyahu er blitt glemt. Daniels far, Judea, burde bli overøst av invitasjoner til å fortelle sin historie på alle verdens skoler. Israels historie ligger begravd under en haug med falske forestillinger: Israel godtok FNs delingsplan for Palestina like fra begynnelsen, men araberne forkastet den. Israel tilbød å trekke seg betingelsesløst tilbake fra enkelte områder under både Ehud Baraks og Ariel Sharons ledelse, men hver gang ble de møtt med det samme svaret: Løsningen dreier seg ikke om land, men om at Israel opphører å eksistere. Alle regjeringer Israel har hatt – fra Menachem Begin, som oppga Sinaihalvøya, til Yitzhak Shamir, som deltok på Madrid-konferansen, Yitzhak Rabin, som inngikk fred med Jordan og underskrev Oslo-avtalen, Ehud Barak, som trakk seg ut av Libanon og reiste til Camp David og Ariel Sharon, som trakk seg ut av Gaza – har alle repetert det lille ordet Israels naboer aldri sier: fred. For en stor del av den islamske verden er alle byene, skyskraperne, sykehusene, kinoene og skolene på denne lille fliken av land ikke annet enn noen få mål med eiendom som skal tilbake på islamske hender så snart denne onde byllen er skåret bort. Det kan bare bli fred i Midtøsten når Israel blir anerkjent som jødenes nasjonalstat, når navnet Israel blir trykket på alle kartene som brukes i skolene i den islamske verden, når det blir slutt på de utbredte anti-israelske svertekampanjene i muslimsk media og muslimske skoler, når det blir vanlig med samarbeid blant jødiske og muslimske vitenskapsmenn, forskere, kunstnere og idrettsmenn, når Israel får rettferdig behandling i FN, når terrororganisasjoner viet til å drepe jøder og ødelegge Israel blir bannlyst, når den økonomiske boikotten av Israel blir opphevet, når det blir opprettet diplomatiske forbindelser med Israel i hovedstaden Jerusalem, og sist, men ikke minst, når det blir proklamert teologiske fatwaer som forbyr drap av «de vantro» – jøder og kristne. I 1968, bare noen måneder etter Israels seier i Seksdagerskrigen, skrev den amerikanske filosofen Eric Hoffer en kronikk i Los Angeles Times som tok for seg de anti-israelske holdningene som var blitt vanlige i internasjonale fora. I dag virker ordene hans profetiske: «Jeg har en forutanelse som ikke vil gi slipp: Vår skjebne er knyttet til Israels skjebne. Hvis Israel forsvinner, står vi på randen av stupet.» Jødene er på ny gjenstand for en identitetskamp av dimensjoner. Israels eksistens kan være truet fordi landet ikke finnes på kartene til flere generasjoner av arabere og iranere. Det ligger laglig til for hugg fordi landets historie fornektes i Europa – hvordan mennesker kjempet for å overleve ved å innvandre, alle krigene mot araberlandenes kontante avvisning, kampen for selvstendighet da det var et britisk mandatområde. Landet nektes rettighetene som FN har sanksjonert, og som alle ofrene for blind vold har helliget ved sine lidelser. Hvordan kan det bli fred i Midtøsten når vi fullstendig overser Israels ofre? For to år siden drepte en terrorist åtte unge teologistudenter i Jerusalem som satt og leste i Toraen. Etterpå viste en undersøkelse ved the Palestinian Center for Policy and Survey Research at 84 % av palestinerne syntes angrepet var berettiget. Itamar Marcus, som har brukt mange år på å kartlegge og avsløre palestinsk og antisemittisk propaganda i sin stilling som leder av Palestinian Media Watch, hevder at de som har ansvar for propaganda i Hamas og på den palestinske tv-kanalen, har funnet en måte å oppildne mennesker til voldshandlinger – med sine fjernsynstaler, tegnefilmer, tegneserier og skolebøker – på lik linje med hutu-journalistene som blant annet brukte radiomediet til å hisse opp folket til folkemordet på tutsiene i Rwanda. Den islamske bevegelsen beskriver jødene som «avkom av griser og aper» som bør utryddes, på samme måte som hutu-opprørerne betegnet tutsiene som «ormeyngel» som skulle knuses. Den første gangen europeiske land straffeforfulgte hatefulle ytringer på lik linje med krigsforbrytelser, var under Nürnberg-prosessen, der nazioffiserer sto for retten. Det skjedde også senere i en internasjonal domstol i Tanzania i 2003, da hutu-journalistene Hassan Ngeze, Fernand Nahimana og Jean-Bosco Barayagwiza ble funnet skyldige i å ha brukt Radio-Télévision Libre des Mille Collines, samt et magasin til å opphisse massene til å delta i nedslaktingen av tutsier, samt i å ha publisert dødslister over folk som skulle drepes. To av terrororganisasjonene med en målsetning om å utslette Israel, Hamas og Hezbollah, kaller jødene «griser», «en kreftsvulst», «søppel», «bakterier», «parasitter» og «mikrober». Irans president Mahmoud Ahmadinejad har brukt uttrykket «døde rotter». Denne terminologien er den moderne utgaven av nazistenes schmattes, jiddisk for «filler». Den anerkjente historikeren Robert Wistrich har uttalt at «den islamske bevegelsen kaller jødene 'avkom av griser og aper' fordi umenneskeliggjøring er en forløper til folkemord». Terrorister i Israel har drept mange som ble oppkalt etter foreldre og besteforeldre som ble drept i gasskamrene og i det okkuperte Europas dype skoger. Når sirenene lyder på Yom Hashoah, dagen til minne om Holocaust, stanser alle israelere opp, som statuer av smerte, fordi dagens israelere føler at de er forlengelsen av den armen av jødedommen som ble kappet av i Europa. De er forbundet av en usynlig kjede som forklarer hele verden grunnen til at Israel eksisterer. Det er ikke tilfeldig at det er nøyaktig den samme sirenen som advarer jøder om å søke tilflukt når det er fare for bombeangrep. «Det var ord, ikke maskiner, som skapte Auschwitz,» skrev Abraham Joshua Heschel. Den palestinske historikeren og tv-programlederen Issam Sissalem har uttalt at jødene «er som en parasittorm som angriper en snegl og bosetter seg på innsiden av skallet. Vi nekter å la dem ta bolig i skallet vårt». Det er dette budskapet som går igjen i palestinske taler, akademiske forelesninger, ja, til og med forestillinger for barn. Den 12. mars 2004 sto sjeik Ibrahim Mudeiris, en mann som lønnes av den palestinske staten, i en moské i Gaza og erklærte følgende: «Vi vil bekjempe den jødiske kreftsvulsten.». Kort tid senere ble et titalls israelere sprengt i luften av selvmordsbombere. I februar 2008 sto Wael al-Zarad, en av de åndelige lederne av Hamas, bak en appell på tv om å utrydde jødene. Et par dager senere ble åtte jødiske studenter skutt og drept av en terrorist. Al-Aqsa-tv, som drives av Hamas på Gazastripen, viste et intervju med to unge barn i mars 2007. – Dere elsker moren deres, ikke sant? Hvor er hun nå, da? – I paradis. – Hvorfor det? – Hun valgte å bli martyr. – Drepte hun jøder? Hvor mange drepte hun? Disse barna var sønnene til Rim Riashi, som sprengte seg i luften ved kontrollposten Erez den 4. januar 2004. Den fem år gamle gutten rakte frem den ene hånden: – Så mange. – Hvor mange er det? – Fem. I mange år etter Oslo-avtalen levde Israel i håpet om å få oppleve et fredelig, normalt, territorielt integrert post-sionistisk samfunn. Det virket som om drømmen om fred ville gå i oppfyllelse, før den raknet fullstendig, takket være utallige islamske oppfordringer om folkemord – noe som var starten på et nytt, potensielt skjebnesvangert kapittel i det jødiske folks historie. I løpet av de siste femten årene er den jødiske staten blitt angrepet på de travleste og mest hverdagslige steder. Flerfoldige unge mennesker og barn, kvinner og eldre er blitt brent til aske på busser, kjøpesentre er blitt forvandlet til slaktehus, jødiske pilegrimer beskutt med rifle, hele familier tatt av dage i sine egne senger, spedbarn henrettet med et slag i bakhodet, tenåringer torturert og blodet deres malt utover huleveggen, frukttorget sprengt i fillebiter, nattklubber lagt i grus sammen med titalls ungdom, teologistudenter drept mens de satt fordypet i bøkene sine. Foreldre er blitt drept rett foran øynene på barna; søsken, besteforeldre og barnebarn drept sammen; barn drept i armene til mødrene sine. Dette er Israels Ground Zero, det første landet i historien som er gjenstand for selvmordsterrorisme i stor skala: Mer enn 150 selvmordsangrep er blitt utført, og mer enn 500 er blitt avverget. Vi snakker om et sort hull som har slukt 1557 mennesker og såret 17 000 i løpet av femten år. Israel er et lite land – det tar to minutter for et jetfly å komme seg fra øst til vest. Hvis et tilsvarende antall mennesker ble drept i USA, folketallet tatt i betraktning, ville 1557 vært 53 756 døde amerikanere. Antallet sårede tilsvarer 664 133 amerikanere. Siden den andre intifada (al-Aqsa-intifadaen) begynte i september 2000, har flere israelere blitt drept av terrorister enn i alle de foregående årene Israel har eksistert som stat. Jerusalem er verdens selvmordsbomberhovedstad. Historiene i denne boken er hjerteskjærende i sin avskyelige og sjokkerende natur. Israelere angripes helt bevisst på tider av døgnet da størst antall mennesker vil rammes samtidig og mest mulig tilfeldig. Målet er utelukkende å utrydde jøder fra Midtøsten. Et flygeblad fra den militære fløyen av Hamas, Ezzedeen al-Qassam, viser en tegning av en øks som hugger i stykker ordet al-Yahud, altså jødene. Billedteksten sier: «Vi skal banke på paradisets porter med jødenes hodeskaller i hendene.» •Før Adolf Hitler kom på banen, var det seksten millioner jøder i verden; nå er det tretten. Utryddelsen av europeisk jødedom er et eksempel på den europeiske kulturs komplette og tragiske fallitt. Vesten er i dag preget av en defekt samvittighet – likegyldig til rekken av unge palestinere som spenner på seg bombebelter, den daglige svertekampanjen jøder er utsatt for i den arabiske verden, folkemengden som jubler i ekstase over de to jødiske soldatene som ble lynsjet etter at de hadde gått seg vill. De lemlestede kroppene deres ble utstilt som trofeer. Denne defekte samvittigheten klarer på forunderlig vis å overse skjebnen til tusenvis av israelere som blir myrdet bare fordi de er jøder; den har glemt en av grunnene til at Israel ble opprettet. Er det noen i Vesten som fortsatt husker at 86 israelere mistet livet i den første Golfkrigen – de som ble drept av irakiske raketter, av ren og skjær panikk, av mangel på surstoff ? Linda Roznik, en 92 år gammel dame som overlevde Holocaust, ble begravd i ruinene av sitt eget hjem. Det samme skjedde med Haya Fried, nok en person som overlevede Holocaust. Da krigen pågikk, bar Israels jøder med seg gassmasker overalt. Saddam Hussein hadde fått en avskyelig idé: Mennesker i Israel skulle gasses i hjel på samme måte som i et gasskammer, uten at de kunne løfte en finger for å forsvare seg. Dette var grunnen til at Jerusalem Post foreslo å nominere følgende til «årets personer»: de 69 overlevende etter Holocaust som bodde i det sørlige Israel i noen nedslitte leiligheter uten tilgang til noen slags form for tilfluktsrom eller nødutganger, som ble bombardert av palestinske raketter da de irakske angrepene opphørte – mennesker som Frieda Kellner fra Ukraina, som klarte å overleve Holocaust, men som ble drept av rakettene til Hezbollah. Terroristene er alltid svært selektive når de utpeker sine mål i Israel, i den hensikt å skape så store ødeleggelser som mulig. En selvmordsbomber i Rishon Letzion massakrerte en gruppe eldre jøder som satt helt ubeskyttet og nøt den friske luften på verandaen sin. Vi snakker om kjøpesentre, som i Efrat, gågater, som i Hadera, bussholdeplasser, som i Afula og Jerusalem, togstasjoner, som i Nahariya, pizzeriaer, som i Karnei Shomron, nattklubber, som den i Tel Aviv, busser fullastede med studenter, som i Gilo, eller med soldater, som i Megiddo, barer og restauranter, som i Hertzliya og kafeer, som i Haifa. Reservesoldaten Moshe Makunan hadde akkurat nok tid til å be kona «fortelle jentene at jeg elsker dem». To brutale mord fant sted i november 2002, med bare et par dagers mellomrom. Tolv israelere ble drept i Hebron, og bevæpnede menn tok seg inn i Kibbutz Metzer og drepte fem mennesker. Terroristenes kuler gjør ikke forskjell på religiøse bosettere i Hebron og harmløse liberale i Metzer. Alle ofrene i Hebron var voksne, men i Metzer ble en mor og hennes to små barn drept med kaldt blod. Mange av ofrene i Hebron var soldater; i Metzer var det bare sivile som ble rammet. Det finnes en lang, hjerteskjærende liste over jødiske tenåringsjenter som fikk en brå slutt på livet på grunn av selvmordsbombere. Moren til Rachel Teller bestemte seg for å donere bort datterens hjerte og nyrer: «Dette er mitt svar til hyenen som tok livet til datteren min. Hennes død har gitt nytt liv til to andre mennesker.» Rachel hadde kort hår og et underfundig smil. Vennene hennes husker godt da de så henne for siste gang. «Vi sa 'ha det' til hverandre uten å tenke noe særlig over det, som om det ikke betydde noe. Men det var siste gang vi så Rachel.» Abigail Little var på vei hjem da hun ble drept. «Hun elsket mennesker og naturen,» forteller familien. Abigail deltok i et arabisk-jødisk fredsprosjekt. Familien hennes tilhører en gruppe amerikanske baptister som holder gudstjenester på hebraisk og kaller seg jøder, men som tror på Jesus Kristus og praktiserer dåp. Deres tilstedeværelse i landet utgjør en liten bit av den store mosaikken som utgjør det israelske samfunnet. «Det var alltid svært viktig for Abigail at personer ble verdsatt som mennesker,» sier faren. «Hun dømte aldri noen ut fra hvilken nasjonalitet de hadde. Nå har hun kommet til et bedre sted.» «Hun visste at Gud elsket henne, og hun elsket ham også,» legger broren til. Moren til Shiri Negari hadde akkurat fulgt datteren til bussholdeplassen da hun hørte et kraftig smell. Hun skyndte seg tilbake og fikk øye på de rykende restene av bussen datteren nettopp hadde gått om bord i. Shelley, søsteren til Shiri, var i opplæring på legevakten den samme morgenen. Hun så alle ambulansene som kom kjørende, men hun visste ikke at søsteren lå i en av dem. Shiri hadde langt blondt hår som hun nektet å klippe; det var på en måte varemerket hennes. Hun jobbet som lærer i hæren og signerte e-postene sine med «Shiri Negari – på reise gjennom verden». Noa Orbach var på vei hjem fra skolen og sto og snakket med to venner i lyskrysset. En mann kledd i sort gikk bort til dem og åpnet ild mot tenåringene. Læreren hennes forteller at «Noa var den som alltid dro i gang allsangen på ekskursjoner, alltid klar til å hjelpe en venn i nød, den som klarte å heve kvaliteten på diskusjoner i klasserommet. Jeg kjente henne i tre år, og jeg gledet meg til å se henne utvikle seg og vokse opp, til å se hva hun ville gjøre med livet sitt. Det er ufattelig å tenke at hun ikke vil sitte på plassen sin i morgen.» Avisen trykket et kort hun hadde laget, der det sto: «Når du blir sint, tar du straffen for en annens dumhet …» sammen med en tegning av et hjerte og signaturen hennes. Soldater er blitt drept i nesten alle angrepene på busser eller torg eller bar mitzvah-feiringer. Terroristene har aldri skilt mellom «sivile» og «militære» ofre, fordi den israelske hæren er selve hjertet i den jødiske staten, med sin kontinuerlige eksponering for islamistenes krigføring. Forsvaret har tre års alminnelig verneplikt for menn, nesten to for kvinner, med årlige repetisjonsøvelser til man fyller førti. Det finnes ingen egne offiserskoler, så alle som blir generaler har arbeidet seg oppover i systemet over tid. Det kommer unge menn fra hele verden for å tjene i Israels forsvar, the Israel Defence Forces; de kalles haial boded, enslige soldater, soldater som ikke har sin mor og far i landet. De har lite penger, men mye idealisme, tas imot på kibbutzer, spiser sammen med vertskapsfamilier hver fredag eller slår seg sammen for å dele en leilighet, så de kan spare penger. Hundrevis av disse unge mennene har også gått i døden på grunn av terrorisme. «Israelerne var soldater før de ble idrettsmenn,» skriver Abu Daoud, hjernen bak massakren i München-OL i 1972. «Joseph Romano, mesteren i vektløfting, deltok i Seksdagerskrigen på Vestbredden og Golanhøydene.» Soldater før idrettsmenn, soldater før arbeidere, soldater før talmudkjennere, soldater før håndverkere, soldater før ektemenn, brødre og sønner. I begravelsen til Afik Zahavi-Ohayon, en gutt som ble drept av en rakett, sa den tidligere russiske dissidenten Natan Sharansky følgende: «Du må ha drømt om å bli en helt. Du må ha drømt om å være soldat. I dette landet blir hver eneste gutt soldat, og hele landet ligger ved fronten. Du faller som soldat.» De falne er Israels menneskeskjold. Korporal Ronald Berer kom fra Russland fjorten år før han ble drept. Moren likte ikke å se ham i uniform – hun var livredd. Men han forklarte grunnen til henne: «Mor, de dreper kvinner og barn. Noen er nødt til å beskytte dem. Hvis ikke jeg vil, hvem skal gjøre det da?» Nesten alle soldater formulerer seg slik. Moren til Benaya Rein minnes sønnen sin: «Den siste gangen han sa farvel, sa jeg: 'Vær forsiktig', og han svarte: 'Du og far har lært meg å gi alt. Men du må vite at noen ganger betyr virkelig alt alt.'» Sannheten om de tragiske skjebnene til disse jødiske martyrene, får nytt liv i forbindelseslinjene som skapes mellom navn og sted, i et liv som fortsetter i asken og glørne fra lidelsen, i minnene til foreldrene og søsknene og ektefellene jeg har samlet og formidler på disse sidene. Den eneste måten jeg kunne hindre dem fra å synke ned i glemselens hav, var å lenke ofrenes historier sammen til én, ubrutt fortelling. De som leser disse historiene, stiller seg sammen i solidaritet for å hindre at disse tusenvis av ofre, både unge og gamle, barn og nyfødte, kvinner og menn, skal bli glemt og forlatt. De var på vei hjem fra jobb eller skole, på kino- eller handletur, da de forlot denne verden og steg inn i den kommende, pulverisert av en eksplosjon. De var jøder som ikke hadde gjort noe annet galt enn å «leve ordinære liv i et ekstraordinært land», for å sitere en av vennene til Motti Hershko og sønnen Tom, militante venstreorienterte pasifister som ble blåst til himmels på en buss i Haifa. Gadi Rajwan var en irakisk jøde fra en velstående familie i Jerusalem med 70 arabiske ansatte, kjent for å være både rik og gavmild. Han gikk til fabrikken klokken seks om morgenen hver dag og var godt likt av alle de ansatte. Gadi rakk ikke engang å se opp før han ble skutt i ansiktet av en ung palestiner som hadde arbeidet for ham i tre år. I begravelsen ristet Gadis far, Alfred, på hodet om og om igjen og sa: «Hvordan kunne dette skje med oss, vi som alltid har prøvd å gjøre så mye godt for andre?» Jamil Ka’adan, en araber som underviste i hebraisk og jobbet som konsulent for arabiske skoler, ble sprengt i luften i Hadera. «Han var motstander av vold. Han var en fredelig mann, og det sier jeg ikke bare fordi han er borte,» forteller en av vennene hans. Shimon Mizrachi og Eli Wasserman ble drept i et industriområde der det jobbet mange palestinere. Datteren til Mizrachi forteller at «han hjalp alle de ansatte; det beste han visste var å bygge og skape ting». Hver morgen hadde han møter med sine arabiske ansatte. Kona til Shimon minnes at «han hadde et nært forhold til sine ansatte. Han var en tilhenger av sameksistens, og han likte å hjelpe mennesker. » Den store drømmen hans var å åpne et kjøkken som kunne servere mat til de trengende. Vi kan se på det som skjedde med én uskyldig gutt, Gilad Shalit, som en lignelse når det gjelder Israels posisjon i Midtøsten. Denne uerfarne korporalen i den israelske hæren, som ble holdt i fangenskap av noen grusomme kjeltringer, ble utvekslet mot 1027 palestinske fanger som var blitt straffedømt etter en omhyggelig rettsprosess. Blant dem var det minst 100 som sonte på livstid – drapsmenn, mordere som hadde tatt livet av både kvinner og barn. Lille Israel, så overlatt til seg selv, står samlet når det gjelder å verne om verdien av et liv. • Til nå er det ikke skrevet én eneste bok som handler om Israels døde. Jeg vil med det samme forsikre om at jeg har skrevet denne boken uten noen som helst fordommer mot palestinerne; motivasjonen bunner i en kjærlighet til et fantastisk folk og dets utrolige og tragiske eventyr i hjertet av Midtøsten. Hvert eneste forsøk på å utrydde en utvalgt gruppe mennesker, fra Srebrenica til Rwanda, er blitt minnet på ulike måter, med brask og bram – med unntak av Israel. Opp gjennom historien har det ikke blitt gjort noe stort nummer av alle de jødene som er blitt drept bare fordi de er jøder. Fortellingen om hva det jødiske folk har ofret har blitt oversett i den amoralske vektleggingen av palestinerne, noe som ikke gir oss noen dypere forståelse av selve konflikten, men heller tilslører den slik at det blir vanskelig å finne kjernen. Hensikten med denne boken er å trekke en enorm beholdning av lidelse frem i lyset, for å vise respekt for de døde, i kjærlighet til de etterlatte. Det holdes minnestunder for terrorofre hver eneste dag i Israel. Det var umulig for meg å fortelle alle historiene. Mange familier, som familien Ron i Haifa og familien Zargaris i Jerusalem, lukket seg inne i en verdig stillhet. Den vakreste gaven jeg fikk i løpet av fire års arbeid, var alle israelerne som åpnet sin sønderrevne verden for meg – en fremmed, en ikke-jøde, en utlending – og blottla sine lidelser. De tok meg i hånden og fortalte om sine kjære; jeg tenker på familiene til Gavish, Shabo, Hatuel, Dickstein, Schijveschuurder, Ben-Shalom, Nehmad, Apter, Ohayon, Zer-Aviv, Almog, Roth, Avichail og flere andre. Jeg ville prøve å formidle noen av disse flotte israelske historiene, fulle av idealisme, lidelse, offer, tilfeldigheter, kjærlighet, frykt, tro, frihet og et håp om at Israel vil seire til slutt. Lipa mistet hele familien sin i gasskamrene, før han senere mistet en sønn og et barnebarn i terrorangrep. Engelskmannen Steve var nødt til å si farvel til kona si, venne seg til et liv i rullestol sammen med datteren sin, og endte opp med en større familie enn han hadde før angrepet. David mistet absolutt alt – kona og fire små døtre – og strever fortsatt på heroisk vis med å finne ut hva det vil si å være jøde. Det er noe smittende over lidenskapen hans. Etter tapet av sønnen vendte Yossi seg til salmistens visdom for å bevare forstanden. Og så har vi kvinnen Adriana Katz, som leger sivile ofre på det mest bombede sted i verden, Sderot. Blant de overlevende finner vi legene som samarbeidet med dr. Applebaum, han som oppbevarte en defibrillator under sengen, og som ble drept sammen med datteren dagen før hun skulle gifte seg. Arnold, den eneste som overlevde av to storfamilier i konsentrasjonsleirene, mistet datteren sin i en restaurantbombing og har valgt å hedre hennes minne ved å utføre gode gjerninger. Vi har fantastiske mennesker, som fødselslegen Tzofia som mistet faren sin, en rabbiner, samt moren og lillebroren, men som i dag hjelper arabiske kvinner med å føde. Bestefaren til Ron klarte å flykte fra nazistene, men datteren hans møtte døden på en buss. Vi har Yitro, som jobber med å skrive av Toraen; han konverterte til jødedommen, men sønnen ble kidnappet av Hamas og henrettet. Så er det nybyggerbøndene Elisheva og Yehuda; de mistet hele familien sin i Auschwitz, og datteren Yael ble drept av hjerteløse terrorister bare fordi hun «ønsket å bo i Det lovede land». Mange av ofrene var bosettere, «kolonister», mennesker som betaler en svært høy pris for valg av bosted – alt fra politisk antagonisme til et ekstremt nært forhold til døden, men som fremfor alt kjenner en gjennomtrengende ensomhet. Flere hundre mennesker døde i nybyggerområdene i den andre intifada, og de som bodde der tilbrakte hver dag i frykt. Om nettene holdt de vakt foran de enkelte husene, og de opplevde massakrer på familier, inkludert spedbarn og ufødte fostre, kjøreturer gjennom mørklagte gater iført hjelmer og skuddsikre vester, uten at det ga dem noen reell beskyttelse. Bosetterne lever enkle og trofaste liv, og legger vinn på å få mange barn. Deres livshistorier er en tragisk blanding av religion, lidenskap, stahet, ære og fanatisme. «Når 'bosettere' ble drept, var det uutholdelig å se det på trykk i avisen, bortgjemt i hjørnet nederst på siden: ‘Bosetter drept’, eller enda verre: 'Barn av bosettere kvalt', som om det dobbelte stigmaet jøde og bosetter gjorde mordet akseptabelt, rettferdiggjorde det, og ga oss en grunn til å skyve det vekk,» skrev franskmannen Claude Lanzmann, regissøren bak den skjellsettende filmen Shoah. «Når 'martyrene' sprengte seg selv i luften, omtrent hver eneste dag – og flere ganger om dagen i Jerusalem – i Tel Aviv, Netanya og Haifa, i nattklubber, på torg, på busser, på bryllupsfester og i synagoger, fikk bombene snart et rutinepreg. Nå var det ikke 'bosetterne' som ble angrepet, men hele Israel. Hele Israel hadde blitt en 'bosetning', og dette systematiske dødsbudskapet bar bud om en lengsel etter et Storpalestina, en drøm om å kaste Israel på havet.» Vi har Steve, som hadde en datter som var «for god for denne verden», og Naftali, som mistet sin fantastiske unge sønn som mente at paradis var «Talmud og et lys». Datteren til Bernice hadde reist fra et behagelig liv i Amerika. Historiene deres forteller oss om offer og mot. Faren til Tzipi, som var rabbiner, ble knivstukket til døde, og det tidligere soveværelset hans blir i dag brukt til å huse en viktig religiøs skole. Ektemannen til Ruthie, broren til David, var en betydelig humanitærlege som behandlet alle, araber som jøde. Så er det rabbineren Elyashiv, som mistet teologistudentsønnen sin, men som tror at «alt vi opplever i livet gjør den sterke sterkere og den svake svakere». Sheila mistet mannen sin som jobbet med Downs syndrom-barn; hun er opptatt av Messias’ komme. Menashe mistet både faren, moren, broren og bestefaren i en grusom terrornatt, men har ikke gitt opp troen på retten til å bo i landet der Abraham slo opp teltet sitt. Alex vier hver dag til minnet om den nydelige lille datteren sin, som ble kalt «Snøhvit». Miriam opplevde å miste musikerektemannen sin etter at de hadde reist hele veien fra Sovjetunionen. Elaine mistet en sønn mens de feiret shabbatmåltidet, og hun klarte ikke å lage mat eller si et ord på et helt år. Yehudit mistet datteren sin altfor tidlig, på vei hjem fra et bryllup sammen med mannen. Uri mistet datteren, som jobbet frivillig med å hjelpe de fattige og som studerte Holocaust – hele familien hennes hadde overlevd krigen på mirakuløst vis. Orly levde et lykkelig liv i en bobil i åsene over Samaria helt til sønnen hennes ble drept, før han engang rakk å sette kippaen på hodet. Så har vi Tehila, en av disse gudfryktige, men moderne kvinnene vi gjerne finner i bosetningene; hun var veldig glad i de rosa og blå kronbladene på blomstene i Samaria. Dror mistet brorparten av familien sin i Holocaust og begravde sønnen sammen med hans uunnværlige babylonske talmud. Terroristene tok mannen til Galina fra henne etter at paret hadde forlatt alt de eide i Russland slik at barnebarna deres kunne bli født i Israel; historien hennes strekker seg tilbake til Stalins undertrykkende regime. Norman er en rik forretningsmann fra New York som ga avkall på sitt luksusliv for å bo i Israel; kona hans pleide å stå vakt foran Rakels Grav i Betlehem. Vi har også sønnen til den fantastiske Yossi, som gikk ut hver fredag for å dele ut religiøse gaver til forbipasserende og endte opp med å ofre livet for å redde vennene sine. Rina hadde skapt en perle i den egyptiske ørkenen og regnet seg som en pioner; hun mistet både sønnen og hans gravide kone. Gabi valgte å hedre den idealistiske broren sin, som ble myrdet på universitetet, med en hymne til livet. Så har vi Chaya, som sluttet seg til jødedommen sammen med mannen sin; for dem var det som å «gifte seg med Gud». Dr. Pickard forlot Frankrike, landet der besteforeldrene måtte flykte fra Vichy-regjeringens kvegvogner, men mistet sønnen sin på en jødisk teologiskole. Vi har fromme Yehuda, som tar hånd om kroppene etter terrorangrep. Til sist vil jeg spesielt nevne Ben Schijveschuurder, som mistet foreldrene og tre søsken på en pizzeria, og som gjerne husker farens smil der han står foran portene til Auschwitz og viser V-tegnet med fingrene. Disse historiene taler sitt klare språk om en stat som er unik i verdensmålestokk; et land som ble båret frem av attenhundretallets sekulære sionisme, som endte med å gjenopprette det eldgamle hjemlandet til et folk som hadde vært på flukt i mer enn to tusen år, et folk som ble halvert i antall i løpet av krigen. Disse historiene taler om mot, fortvilelse, tro, om en vilje til å forsvare hus og hjem gjennom «hederlig krigføring» – i den israelske hæren tillates en soldat å nekte å utføre en umenneskelig ordre. Dette er den episke fortellingen om et folk som har opplevd det mest urettferdige verden kan tilby, men som gjenfødes om og om igjen, takket være dets moralske styrke. • En av de mest gripende scenene i Shoah, Claude Lanzmanns mesterverk, foregår i den polske shtetlen Grabow. Sent i desember 1941 ble alle byens jøder kvalt i gassbilene i Chelmno, og de polske innbyggerne overtok hjemmene deres. Lanzmann treffer en landsens kvinne, tannløs, men med nesa i været, foran dørstokken til en nydelig utskåret dør, som forteller ham uten å fortrekke en mine at hun bor i et jødisk hus. Lanzmann spør om hun kjente eierne. «Selvfølgelig.» «Hva var navnene deres?» Stillhet. Hun husker ikke. Selv navnene deres var tapt. Dette var jødene i Grabows andre død. Vi kan ikke la Israels terrorofre lide den samme skjebnen ved at navnene deres blir glemt. En av de viktigste og beste grunnene til at staten Israel eksisterer, er jo nettopp for å forsikre seg om at disse uskyldige ofrene aldri blir glemt. Gabi Ashkenazi, leder for Israels forsvarsstyrker og sønn av overlevende etter Holocaust, forklarer det slik: «Det vil aldri være nummer i stedet for navn i Israel; det vil aldri være aske og røyk i stedet for kropp og sjel.» Når en selvmordsbomber har utført misgjerningen sin, legges ofrene ved siden av vraket av bussen. De blir lagt i tunge sorte sekker, sammen med et polaroidfoto, en foreløpig rapport og en nummerlapp. Mange av ofrene har fortsatt nummeret de ble tildelt av nazistene tatovert på armen. Hvis asken fra Holocaust vitner om de millionene som ble drept, vitner kroppene som blir sønderrevet av selvmordsbomber om Israels individuelle skjebner, om et navn, om livsgløden som brant i hvert liv – selv det lille, ubetydelige livet til en lutfattig immigrant som drømte om et liv i dette tilfluktslandet. I mange tilfeller blir ofrene identifisert ved hjelp av tennene deres, en klokke, DNA eller blodet. Mødre forlater likhuset med de små smykkene som ble funnet på datteren. Kommer vi noe nærmere Holocaust enn dette sorte hullet som sluker liv uten å levne noen spor? Ben-Zion Nemett forteller om datteren som overlevde et angrep på en restaurant i Jerusalem: «Shira fortalte meg at barna ble skadet da det eksploderte. De sto i brann. De yngste gråt og ropte: 'Pappa, pappa, redd meg!' Og faren ropte tilbake: 'Ikke vær redde, men si Sh’ma Yisrael sammen med meg. Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er en.' Til slutt ble det stille. Og jeg, min fars sønn, den eneste som overlevde Holocaust, som vokste opp med Sh’ma Yisrael som disse jødene deklamerte før de døde, jeg hørte dette av datteren min. Leiren i Treblinka og ofrene i Sbarro. Den eneste forbrytelsen til disse hellige ofrene var at de tilhørte det jødiske folk.» Som Lanzmann bemerket, «måtte nazistene ignorere de døde». I Ponari og Chelmno, der jødiske fedre og brødre og sønner ble tvunget til å grave opp levningene av sine elskede, slik at de kunne brennes i store utendørs forbrenningsovner, ble disse kroppene kalt schmattes, «filler». Ting måtte gjøres uten at man beskrev dem, uten at man satte ord på handlingene. Medlemmene av Spesialkommandoen i Auschwitz, gruppen av jøder som var utvalgt til å jobbe i gasskamrene og krematorieovnene, spredte hundrevis av tenner fra ofre rundt omkring i leiren, slik at det ville være noen fysiske spor igjen etter dem. Vi må gi dette bildet av mennesker som sår tusenvis av mennesketenner i leirene en mulighet til å synke inn. I dødsleiren Sobibor, der 250 000 jøder forsvant, ble gasskamrene erstattet av edelgraner, som ble plantet av nazistene som flyktet vestover. Hva er det som gir næring til disse trærne? I Sobibor ble kroppene kastet i massegraver med hodene først, som sild. De var visne og tørre og smuldret opp som leire ved berøring. Jødene ble tvunget til å grave med hendene sine, og tyskerne tillot ikke at de brukte ord som «døde» og «ofre»; de ble kalt «skikkelser», og de hadde ikke lenger navn eller ansikt. Flammene ble røde, gule, grønne og fiolette. De største bena, som lårbena, ble knust i småbiter av andre jøder, og asken ble skuffet i poser og kastet i elven. Polakker dyrket tomater og poteter 60 meter fra dødsmaskinene i Treblinka, der nesten en million jøder ble drept. I dag løper høner rundt der Sobibor-leiren en gang var. De europeiske jødenes historie endte ikke med en grav der jøder kan gå for å be; den eneste mulige pilegrimsferden er å betrakte en stormfull himmel, i smerte, sinne og sorg. På samme måte har familiene til terrorofrene ofte ingen mulighet til å sørge foran kroppene til sine elskede. De haster til stedet der angrepet fant sted, men det eneste de finner er et teppe av menneskefragmenter. I Chelmno forsvant 150 000 jøder på et par måneder. Hvor er levningene deres? Det er umulig å gjenskape forbrytelsen; selv de overlevende makter det ikke. «Det var alltid en veldig ro i leiren, selv om de brente to tusen mennesker om dagen,» sier Simon Srebnik, den ene av de to som overlevde Chelmno, men som døde av kreft i september 2006. «Ingen ropte; det var en utpreget stillhet og ro.» Den samme følelsen gjenskapes i våre dager i stillheten på Yom Hashoah, dagen da jødene minnes Holocaust, når tankene går til de dødes navn; likeledes gjenskapes den i stillheten som følger etter et angrep midt i en folkemengde. Yehuda Meshi-Zahav, den ultraortodokse jøden som grunnla organisasjonen som identifiserer ofrene etter slike angrep, forklarer: «Etter at bombene smeller, blir alt stille; det eneste du hører er stemmene til de sårede. Det er i slike øyeblikk du vet hva du må gjøre: gjenopprette orden før hysteriet eksploderer omkring deg.» Stillheten i Chelmno og stillheten etter en selvmordsbombe, nazistenes Zyklon B og bombebeltene til Hamas har dette til felles: en fullstendig tilintetgjøring av ofrene. Av de tre tusen som døde i World Trade Center, har tusen aldri blitt funnet – ikke engang ved hjelp av DNA-analyse. Tre hundre kropper ble funnet ved Ground Zero. Få familier fikk muligheten til å identifisere sine nærmeste med egne øyne. Minnegudstjenester ble holdt uten fysiske levninger. Det var enda vanskeligere å identifisere de trevlete, forbrente og pulveriserte restene av flertallet av ofrene – en svært omfattende og detaljert identifikasjonsprosess. Når brann herjer og murvegger kollapser, fortæres nesten alt vev i menneskekroppen – det eneste som ligger igjen er tennene. Israelske kriminalteknikere utviklet metoden som identifiserer ofre ved hjelp av tennene. Grupper på oppimot ett hundre tannleger jobbet på Manhattan dag og natt. Andre tok seg av den omstendelige jobben det var å trekke ut den unike genetiske koden fra celler, den som identifiserer hvert eneste menneske. I landsbyen Srebrenica, åsted for det verste folkemordet i Europa siden andre verdenskrig, flyttet serbiske tropper i all hemmelighet de døde krop28 pene fra én massegrav til en annen, i et forsøk på å skjule forbrytelsen. Morderne tvang også ofrene til å skifte klær før de drepte dem, slik at forbrytelsen ble vanskeligere å etterforske. Denne tilintetgjørelsen av ofre, fra Srebrenica til Ground Zero, er djevelens tegn. En jødisk gravstein i Ashkelon har påskriften «anonym». Den står der til minne om et bombeoffer som ble begravd i Israel i 2002. For femten år siden, før DNA-analysens tid, ville de fleste jødiske ofre aldri blitt identifisert; de ville havnet i en fellesgrav. I et angrep ble to unge israelske kvinner som lignet på hverandre drept. Da en tårefull ektemann ankom sykehuset, omfavnet han feil kvinne i flere minutter før han oppdaget feilgrepet og fant kroppen til kona. De fleste av ofrene i bombingen av Park Hotel i Netanya, hvorav mange var eldre mennesker som hadde opplevd Holocaust, ble lemlestet så fælt at det var umulig å identifisere dem ved hjelp av fingeravtrykk eller fødselsmerker, arr eller tatoveringer. Selv tannjournalene var ikke alltid nok, siden noen av ofrenes tenner ble ødelagt i den brennende heten. Smellet var så kraftig at mange slektninger som ankom kriminalteknisk avdeling oppdaget at det eneste som var igjen av deres kjære var en hånd. Leger og sosionomer tok følge med disse slektningene til likhuset for å berøre eller kysse den løsrevne hånden eller benet i et hjerteskjærende og desperat farvel. Noen ganger har de vært nødt til å bruke massegraver, siden det har vært umulig å skille levningene fra hverandre. For mange føles det som en slags hevn å fortelle ofrenes historie en gang til. Det er minnenes viktigste oppgave. Helten fra den jødiske motstandsbevegelsen i Europa, Abba Kovner, sa en gang at «vi jøder har ingenting annet enn blodet vårt». Det jødiske spørsmålet oppsto i en konkret genealogisk sammenheng, vedrørende en folkegruppes religiøse og etniske identitet, deres genetiske identitet: jødisk sønn av jødisk mor. Terroristene som binder en jøde foran et videokamera og tvinger ham til å uttale navnet til moren sin, minner oss om dette. Mennesker får «skylden for en forbrytelse de ikke har begått, forbrytelsen å eksistere», skrev Benjamin Fondane, før han ble slukt av Auschwitz. På samme måte som overlevende etter Holocaust aldri sier «jeg», men alltid «vi» når de snakker på vegne av de døde, har lidelsene til terrorofrenes familier blitt en kilde til samhold i et land som ofte splittes i ulike politiske fraksjoner. Mange som har overlevd angrep, pluss ofrenes familie og venner, har snakket om hvordan de følte seg mye sterkere knyttet til Israel da de begravde sine kjære. Talmud sier at de døde beskytter de levende i Israel. Etter det fryktelige angrepet på nattklubben Dolphinarium i Tel Aviv i juni 2001, ble det sagt følgende: «Landet vinnes gjennom arbeid og blod. Jo flere venner du begraver i dette landet, desto mer blir det ditt.» De første som ankommer åstedet etter et angrep, er de frivillige i Zaka, en organisasjon med litt over tusen frivillige. Israelerne kaller dem «de som sover med de døde», og mottoet deres er Chesed shel Emet, «ekte godhet». De samler ærbødig sammen alle menneskelige levninger, hver eneste kjøttbit og hver hårdott, slik at kroppen kan pusles sammen igjen og begraves med verdighet, i tråd med jødisk tradisjon. Dette er de gudfryktige som blir filmet etter hver massakre der de assisterer politimenn og sykepleiere og samler hver eneste bloddråpe, «fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde, også selvmordsbombere, og alle de døde må hedres, slik at Gud kan smile på ny». De sier at deres oppgave er å helliggjøre navnene – både Guds navn og navnene til de døde – og slik oppfylle Esekiels profeti som sier at de døde skal finne igjen kroppene sine i den messianske tiden, når den guddommelige ånden skal puste nytt liv i dem. «Menneske, kan disse ben bli levende igjen?» spurte Gud Esekiel. Og bena begynte å røre på seg og sette seg sammen: «Da kom det livsånde i dem, så de ble levende; de reiste seg opp og ble stående. Det var en veldig hær.» Midt i den verste utryddelsen i Dachau, sa rabbiner Mordechai Slapobersky: «Og det la seg kjøtt og hud rundt de tørre bena som vi etterlot oss.» Et stykke europeisk sivilisasjon døde i Holocaust, der den slukte alle de jødiske samfunnene i sitt tomme gap, og etter påskehøytiden i 2002, da den største enkeltmassakren på jøder siden andre verdenskrig ble utført i Israel, ble den jødiske staten symbol på to sivilisasjoner i krig. Det er ikke lett å komme til disse stedene der lidelsen florerer og minnes alle terrorens ofre, disse Israels «ukjente martyrer», som Menachem Begin kalte dem i sine memoarer om de sovjetiske gulagene. Det området som er tilgjengelig for de besøkende er befolket av de dødes skygger og opplyst av det Abba Kovner kalte «anonymitetens stearinlys». Hva er det som har holdt liv i historiens mest forfulgte folkeslag opp gjennom århundrene? Hva har hjulpet dem ut av depresjoner? Hva har drevet dem til å våge å plassere seg selv i verdens søkelys igjen, etter pogromer og undertrykkelser? Israels fødsel var den eneste politiske hendelsen som ga dem glede, håp og takknemlighet i et århundre som ble et slaktehus for hundrevis av millioner mennesker – fordi de tolv millioner jødene som insisterer på å leve i denne verden på tross av gasskamrene personifiserer frihetens innerste vesen. Israel lærer verden å vise kjærlighet til livet, ikke i form av en banal livsglede, men i en høytidelig feiring. Den nasjonale kulturen er som en mirakuløs fortsettelse av det jødiske livet som myldret i Israel inntil romerne – først i 70 e.Kr. og deretter i 135 e.Kr. – la Jerusalem i ruiner. Mirakelet kunne skues av alle da israelske menn danset i gatene etter at David Ben-Gurion erklærte at den jødiske nasjonen var kommet hjem etter to tusen år, rett etter nazistenes folkemord. Hva er denne livsgnisten som redder Israel fra et liv i konstant frykt og hjelper landet å slåss? Det nyeste tiltaket mot selvmordsbombere er en spontan form for sivilforsvar, som stort sett består av nylig dimitterte soldater og studenter som trenger penger, i tillegg til en blanding av middelaldrende russere og etiopiske immigranter som også er på jakt etter jobb. Ifølge en sikkerhetsvakt er de «landets skuddsikre vest». De er menneskelige skjold som står i kulde eller hete i timevis, slik at mennesker kan handle, drikke kaffe og utføre sine ærender uten å måtte frykte å bli blåst til himmels. Rami Mahmoud Mahameed, en ung arabisk israeler, klarte å forhindre en selvmordsbomber fra å gå inn på en buss, men ikke fra å eksplodere; Rami ble stygt skadet. Eli Federman sto vakt utenfor et israelsk diskotek da bilen med en selvmordsbomber kom kjørende mot ham og diskoteket i rasende fart; han var kald nok til å skyte, slik at bilen sprengte før den nådde frem. Tomer Mordechai var bare nitten år gammel da han ble drept etter å ha stanset en bil fullastet med sprengstoff som var på vei mot Jerusalem sentrum. Tamir Matan ga sitt liv for å forhindre at en selvmordsbomber kom seg inn på en travel kafé. En selvmordsterrorist på et handlesenter i Netanya såret hundre og drepte fem, inklusive Haim Amram, en student som sto vakt ved inngangen. En gravid politikvinne, Shoshi Attiya, var i hælene på terroristen. Mens noen er helter, er de jødiske ofrene nesten alltid forsvarsløse mennesker. Massoud Mahlouf Allon var en observant jødisk immigrant fra Ma31 rokko. Han ble lemlestet, banket og slått til døde da han var i ferd med å dele ut tepper til fattige palestinere, tepper han hadde samlet inn fra israelere. Den handikappede Simcha Arnad ble sprengt på Mahane Yehuda-torget i Jerusalem mens han satt i den elektriske rullestolen sin. Nissan Cohen var tenåring da han flyktet fra Afghanistan. Naboene hans kalte ham en «helgen » og forklarte: «Han gråt da han hørte at mennesker var blitt drept i et angrep. Han besøkte de syke og ba for dem.» Nissan åpnet synagogen om morgenen, og om kvelden gikk han tilbake for å skru av lysene. Om dagen hjalp han handikappede barn, og om kvelden studerte han Gemara, kommentaren til loven. Han ble drept av en bombe ved inngangen til Mahane Yehuda-torget. «Et overveldende flertall av ofrene er fattige eller lever tett opptil fattigdomsgrensen, » forklarer Yehuda Poch. «Det er vanligvis mennesker som tar bussen i stedet for å kjøre bil, de handler på markedet i stedet for på supermarkedet, og de bor her i de fattigere områdene eller i sentrum, i stedet for i de finere forstedene.» Poch arbeider for One Family Fund, en organisasjon som har tatt hånd om ofre av terrorisme i årevis. Fortellingene om disse martyrene sier oss noe mer enn det som kommer frem i den brutale statistikken om antall ofre. The International Institute for Counter-Terrorism i Herzliya, det viktigste analysebyrået i Israel, har funnet ut at bare 25 % av de israelske ofrene er soldater; majoriteten er sivile jøder. Europeere tror gjerne at Israel er den sterke parten i denne konflikten, med sitt militærvesen, teknologi, penger, kunnskapsbase, evne til å bruke makt, vennskapsalliansen med USA – og at motparten er et ynkverdig svakt folk som kjemper for sine rettigheter og er villige til å bli martyrer for å skaffe seg dem. Men historiene om disse ofrene gir oss et annet bilde. Og likevel viser israelerne at de elsker livet mer enn de frykter døden. Bussene går i rute, selv om de etterlater seg et utbrent skjelett her og der, og det er alltid fullt på holdeplassene. Supermarkedene forblir åpne. Hver gang en bombe eksploderer, blir tegnene på ødeleggelsen raskt fjernet; vinduene skiftes ut, kulehull tettes. Åstedene blir gjenåpnet etter to dager. Terroristene på «den æreløse veien», som jøden og den franske motstandsmannen Bernard Fall kalte dem, har drept hundrevis av lærere og studenter, men skolene har aldri stengt. De har drept leger, men sykehusene har opprettholdt driften. De har massakrert 425 israelske soldater og politimenn i uniform, men listen over frivillige har aldri manglet navn. De har skutt på busslaster med troende, men pilegrimene fortsetter å komme i store mengder til Judea og Samaria. De har begått massakrer i bryllup og tvunget unge par til å gifte seg i bunkere under bakken, men livet har alltid overvunnet døden. Da en terrorist begynte å skyte og kaste granater inn i folkemengden ved Irit Rahamins utdrikningslag på Sea Market-restauranten i Jerusalem, kastet Irit seg ned på bakken og ringte til forloveden sin for å si at hun elsket ham – midt i kaoset, med skrikene fra de sårede og døende i bakgrunnen. De jødiske martyrene er vanlige mennesker med en identitet som forbinder dem med mange århundrers nedslakting. Det er en fortelling befolket av mennesker vi har mistet eller glemt navnene til, som om det ikke var noe igjen av alle disse livene. Hver gang jeg slet med å fortelle historiene deres, husket jeg på den vidunderlige «jernmoren» Faina Dorfman, som hadde en bestefar, en rabbiner, som ble brent av nazistene i Russland. Hun mistet den eneste datteren sin i en nattklubb i Tel Aviv, men tror fortsatt på det jødiske uttrykket Yihye besseder: «Alt vil gå bra til slutt.» Hun takket meg for at jeg «ville vise verden sannheten». For meg ble det en gudfryktig handling å erklære navnene på Israels martyrer – jeg fulgte dem til siste åndedrett og døde med dem, slik at de kan forbi iblant oss. Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2012/02/nr-344-straffer-gud-eller-tillater-gud.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-213-utenriksminister-jonas-gahr-stre.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-160-er-statsminister-jens.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-158-sv-og-andre-forsvarer-terror.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-94-tror-du-pa-ufoer-og-liv-pa-andre.html