Nr. 2218:
Israel som
selvstendig nasjon i nyere tid ble 70 år 14. mai 2018, men en enda større
sannhet er at Gud forbereder dem til å ta imot Jesus som deres frelser og
Messias, da styre hele verden fra Jerusalem i 1000 år!
Selv på FN bygningen står disse ordene som sikter frem imot
1000 års riket, da lov og rett vil gå ut i fra Jerusalem.
«De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til
vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal
ikke mere lære å føre krig».
Jesaja 2. 2 Og det skal skje i de siste dager, da skal
fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høit
hevet over alle høider, og alle hedningefolk skal strømme til det. / 3 Og mange
folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg, til Jakobs
Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra
Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. 4 Og han skal dømme mellem hedningefolkene og
skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og
sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et
annet, og de skal ikke mere lære å føre krig.
5 Jakobs hus! Kom, la oss vandre i Herrens lys!
Israel er en nasjon
som begynte med Abraham. Da han ble kalt ut i fra Ur i Kaldea.
Her litt historikk om
Israel.
ISRAELS HISTORIE
Israels historie er historien om et folk som Gud utvalgte
for at dette folket skulle bære frem en forløser for hele verden. Det var
Israels store misjon i verden. For at dette skulle bli en virkelighet måtte Gud
ha en mann som skulle være stamfaren til folket. De måtte ha et land hvor de
kunne bo og utvikle seg. De måtte ha en Gud, en tro, og en lov. De måtte ha et
politisk system som bandt folket sammen, og en masse andre ting.
4000 f. Kristus: Historien deres begynner i Edens hage I
Edens hage rådet uskyldigheten helt til fallet ble en virkelighet. Syndefallet
var en katastrofe for menneskeheten og alt det onde i verden stammer fra dette.
Men samtidig oppsto straks et behov for syndsforlatelse og forløsning. Den
samme dag som fallet skjedde kom Gud med et løfte om en forløser. Han sa:
Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din
ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl. 1M 3:15
Her sies det at kvinnen skal bringe frem en ætt (entall) som
skal knuse djevelens makt. Hvem er så denne kvinnen? Er det jomfru Maria? Mange
tror det. Jeg tror det ikke. Kvinnen kan ikke være noen annen enn Israels folk
som frembrakte Jesus i tidens fylde. Jesus sa det klart:
Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi
tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Joh 4:22
Det samme finner vi i Åp. 12: hvor det tales om kvinnen kledd
med solen:
Et stort tegn ble sett i himmelen: En kvinne, kledd med
solen, og månen under hennes føtter, og på hennes hode en krone av tolv
stjerner. Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer. Hun fødte en
sønn, et guttebarn, som skal styre alle hedningefolkene med jernstav. Og hennes
barn ble bortrykket til Gud og hans trone. Åp 12:1-2, 5
Så her ser vi at allerede i Edens hage og på samme dag som
syndefallet, hadde Gud en plan klar for vår frelse. Han hadde også tanken på
Israels i hvilken nasjon Jesus skulle fødes (bli en jøde) og vokse opp i en
spesiell familie utvalgt av Gud. Inkarnasjonen var også implisert i dette
verset for bare ved å bli menneske kunne Herren Jesus ta kampen opp med
djevelen og beseire ham for oss.
2000 f. Kristus: Abrahams utvelgelse Abraham er den syvende
fra Noa og høre til Sems ætt. Noa hadde jo tre sønner, Sem Kam og Jafet.
Velsignelsen ble på en særlig måte lagt på Sem. Noa profeterte:
Han sa også: Lovet være Herren, Sems Gud, Kana'an skal være
hans trell! Gud skal gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og
Kana'an skal være hans trell! 1M 9:26-27
Her sies det at Herren er Sems Gud og at Han skal bo i Sems
telter. Det er ikke slik at Jafet fikk lovnad om å bo i Sems telter. For Jafet
ble samfar til europeerne og drog langt bort fra semittenes land, Kanaan og
Midt-Østen.
Men Abraham og hans familie drog etter hvert til Ur i Kaldea
hvor de ble avgudsdyrkere og kom dermed bort fra troen på Jehova.
Og Josva sa til hele folket: Så sier Herren, Israels Gud:
Fedrene deres, blant dem Tarah, Abrahams og Nakors far, bodde i gammel tid på
den andre siden av elven. De dyrket fremmede guder. Jos 24:2
Men Gud hadde lovet velsignelse over Sems ætt og kom for å
åpenbare seg for Abram. Om dette sier Stefanus:
Og Stefanus svarte: Brødre og fedre, hør på meg!
Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia,
før han bosatte seg i Karan. Og han sa til ham: Dra ut fra ditt land og fra din
slekt, og gå til det land som jeg vil vise deg! Da drog han ut fra
Kaldeer-landet og slo seg ned i Karan. Og etter at hans far var død, lot Gud
ham flytte derfra til dette landet som dere nå bor i. Apg 7:2-4
Denne åpenbaringen førte til at Abraham ble en troende og
flyttet ut fra Ur og drog mot landet som Gud ville vise ham. Slik begynner
historien om Abraham hans om ble stamfar til det jødiske folket.
Hovedlinjene trekkes opp I 1. Mos 12:1-3 finner vi noe av de
aller viktigste profetiene i Bibelen. Det er Gud som gir Abraham løfter
samtidig som disse løftene er fremtidsprofetier som ennå ikke er fult ut
oppfylt.
Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din
slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre
deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du
skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som
forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.
1M 12:1-3
Her ser vi at det gis personlige løfter til Abraham. Gud skal
velsigne ham og gjøre hans navn stort og han skal bli til en velsignelse. Det gis spesifikke løfter om folket (Israel)
at det skal bli et stort folk. Det skal ligge slik til at noen vil velsigne det
og andre vil forbanne det. Det gis løfter om en velsignelse som skal nå til
alle jordens folk og familier. Dette løftet gjelder ætten som skulle komme.
Jesus Messias.
1730 f. Kristus:
Israels folk i Egypt Vi kjenner til hvordan Abraham og Isak og Jakob hadde sitt
hjem i Kanaans land og bodde der som fremmede og utlendinger. De eide ikke noe
egen jord eller område som de kunne kalle sitt. Likevel sa Gud at dette landet,
så langt øyet kunne se, skulle bli deres land. Men først måtte Israel vokse seg
stort og bli hardføre slik at de ved krig kunne vinne seg sitt eget land.
Derfor kom hungersnøden over hele Midt-Østen også over Kanaan. Og Jakob sendte
sine sønner til Egypt for å kjøpe korn. Men før dette har vi historien om
Josef. Han er jo et bilde på Jesus som på samme måte som Josef ble forkastet av
sitt eget folk og led døden. Men Josef ble de facto sendt til Egypt for å holde
slekten i live. Han ble redningsmannen, ikke bare for Egypt og andre folkeslag
men også for sitt eget hus.
Da sa Josef til brødrene: Kjære, kom hit til meg! Og de kom
bort til ham. Han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men
vær nå ikke bekymret eller urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å
berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere. 1M 45:4-5
Nå kom Jakob og hele hans familie til Egypt – 75 sjeler – og
der bodde de i Gosen. Senere kom det andre herskere over landet og
trelldomstiden begynte. I 400 år var de slaver og bygget opp store
byer i landet. Israel
ropte til Gud om frelse.
1500 f. Kristus: Israel forløses fra Egypt Tiden kom da
Israel skulle befris fra fangenskapet. Gud oppreiste Moses og den natten
påskelammet ble slaktet var Israels folk klar til å dra ut. Moses ledet dem og
ved Sinai ble loven gitt. Israel var et slavefolk og hadde ingen ”fighting
spirit”. De var vant med å bøy nakken. I Kanaans land var det befestede byer og
sterke krigernasjoner. Israel måtte derfor herdes. Derfor ble reisen deres som
kunne ha tatt 6 dager forlenget til 40 år. I løpet av denne tiden døde den
gamle generasjonen ut. Alle som var over 20 år da de forlot Egypt falt i
ørkenen. Gud viste folket sitt at han
var i stand til å ta vare på dem. Han gav dem brød fra himmelen, manna og lot
vann velle frem fra klippen. Skoene på føttene deres ble ikke slitt ut og på
dagen var skyen over dem og beskyttet mot de ultrafiolette strålene. Om natten
var ildstøtten og gav dem lys.
Jeg lot dere vandre førti år i ørkenen. Deres klær ble ikke
utslitt, og skoene ble ikke utslitt på din fot. Dere fikk ikke brød å ete eller
vin og sterk drikk å drikke, for at dere skulle kjenne at jeg, Herren, er deres
Gud. 5M 29:5-6
1450 f. Kristus:
Israel i Kanaans land Moses ledet folket frem til grensen og skuet inn over
landet fra Nebo. Der døde Moses. Han ble 120 år. Men Josva ledet folket videre.
Vi leser om Jeriko som falt ved Guds under og andre byer som ble inntatt av
jødene. Litt etter litt inntok de landet og drev ut de avgudsdyrkende
kanaaneere. Dessverre ble de lurt og
noen av disse folkeslagene ble igjen og ble etter hvert en snare for Israel.
Deres kvinner ble gift med israelere og de begynte å dyrke de fremmede guder.
Herren vrede ble opptent mot dem. Folket
fryktet Herren så lenge Josva levde og så lenge de levde som hadde vært sammen
med Josva. Men de generasjoner som kom etterpå falt fra Herren.
Men synes dere ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem
dere vil tjene, enten de guder deres fedre dyrket på den andre siden av elven,
eller de guder amorittene dyrket, de som hadde det landet dere nå bor i! Men
jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren. Jos 24:15
1400 f. Kristus:
Vanskelige år Når vi kommer til Dommerboken finner vi at Israel er langt nede.
De faller fra Herren og han tillater at det kommer fremmede makter inn i landet
og Israel kommer under fremmed åk. Hele 11 ganger finner vi at Israel treller
under sine fiender. Men når folket roper til Herren i sin nød oppreiser han
dommere som redningsmenn og de kjemper og frelser Israel. Vi kjenner navn som
Gideon, Jefta og Deborah med flere. På den tiden var det ikke noen fast
statsordning. Israel var et teokrati men hadde ingen sentral regjering eller en
konge som kunne samle dem.
I de dager var det ingen konge i Israel, hver mann gjorde
det som var rett i hans øyne. Dom 17:6 1100 f. Kristus: Fornyelse og kongedømme
Det oppsto etter hvert et behov i folket. De ville ha en konge over seg, slik
de andre folkene rundt om kring hadde. På den tiden var det Samuel levde. Han
var oppreist av Gud og var den siste av dommerne og den
første i en rekke av profeter i Israel. Samuel var
gudsfryktig og rettferdig og han dømte Israel i 40 år. Samuel var den som innsatte den første kongen
i Israel. Hans navn var Saul. Han var av Benjamin stamme. Til å begynne med var
han god men ble etter hvert egenrådig. Han mishaget Herren og han valgte en
annen i Sauls sted. Hans navn var David.
Samuel svarte Saul: Jeg vil ikke gå tilbake sammen med deg!
For du har forkastet Herrens ord, og derfor har Herren forkastet deg, så du
ikke skal være konge over Israel. 1Sam 15:26
1055 f. Kristus:
Davids kongedømme David var en spesiell mann. Han ble etter hvert konge over
hele Israel og regjerte i 40 år. Han tok seg flere koner og opplevde mange
problemer i sin familie. En av hans sænner, Absalom, ville styrte David og selv
ta kongemakten. Han ble drept av hærføreren Joab. David syndet også grovt men
ydmyket seg, bekjente og fikk tilgivelse. Han var en liflig sanger og skrev
mange salmer og lovprisninger i Bibelen. Det spesielle med David er at han fikk
sterke profetier om fremtiden og kongedømmet.
Slik det har vært like fra den dag jeg satte dommere over
mitt folk Israel. Jeg har latt deg få ro for alle dine fiender. Og nå forkynner
Herren deg at Herren vil bygge deg et hus. Når dine dagers tall blir fullt, og
du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise din sønn som skal utgå av
ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. Han skal bygge et hus for mitt
navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. 2Sam 7:11-13
1015 f. Kristus:
Israel under Salomo Denne tiden var et nasjonalt høydepunkt for Israel. Templet
var ferdig bygget og innviet, gudstjenesten pågikk dag og natt og det var
velstand og fred ved alle grenser. På denne tiden nådde landområdene langt og
var det største noen sinne. Salomo var høyt respektert og fremmede nasjoner kom
for å høre hans visdom. Han fikk etter hvert et stort harem og det sies at han
hadde 1000 kvinner (konkubiner). Dette
førte Salomo på avveier og han vek bort fra Guds vei og begynte å dyrke
avgudene. Dette vekket Herrens mishag og Gud sa at kongedømmet ville bli revet
ut av Salomos etterkommeres hånd. Det skjedde også.
Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos
datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, kvinner
av de hedningefolk som Herren hadde talt om og sagt til Israels barn: Dere skal
ikke gi dere i lag med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de for visst til
å vende hjertene deres til sine guder. – Disse kvinnene holdt Salomo seg til,
og dem elsket han. Han hadde sju hundre hustruer av fyrstelig rang og tre
hundre medhustruer. Disse hustruene hans bøyde hans sinn. Da Salomo ble gammel,
vendte hustruene hans hjerte til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med
Herren hans Gud, slik som hans far Davids hjerte hadde vært. Salomo fulgte
Astarte, sidoniernes guddom, og Milkom, ammonittenes styggedom. Og Salomo
gjorde det som ondt var i Herrens øyne. Han fulgte ikke trofast etter Herren,
slik som hans far David hadde gjort. På den tiden bygde Salomo en offerhaug for
Kamos, Moabs styggedom, på det fjellet som ligger midt imot Jerusalem, og for
Molok, Ammons barns styggedom. 1Kong 11:1-7
Da sa Herren til Salomo: Siden det er slik med deg, og du
ikke har holdt min pakt og mine lover, som jeg har gitt deg, så vil jeg rive
riket fra deg og gi det til din tjener. 1Kong 11:11
Riket blir delt Det gikk slik som Gud hadde sagt. Israel var
et 12-stammefolk men nå ble de 10 stammene i nord skilt ut fra Juda i sør. Det
hadde seg slik at Salomos sønn Rehabeam skulle overta riket etter sin far. Han
var en uforstandig mann og mot de eldstes råd fortsatte han å øke skattene som
folket skulle betale. Dette skapte veldig misnøye. Gud hadde oppreist to
fiender mot Israel og det sittende kongedømme. Den ene var Hadad fra Edom. Han
ble en veldig motstander mot Israel. Den andre var Jeroboam, fra Serada i
Eifraim. Denne siste kom til å gjøre opprør mot Rehabeam og skilte seg fra Juda
i sør. Nå ble det to kongerekker i Israel. Fra nå av er Israel de 10 stammene i
nord Men Juda er regjeringsmakten i sør.
Da nå hele Israel så at kongen ikke hørte på dem, svarte
folket kongen og sa: Hva del har vi i David? Vi har ingen lodd i Isais sønn.
Til dine telt, Israel! Sørg nå selv for ditt hus, David! – Så drog Israel hjem
igjen. 1Kong 12:16
Nå går det raskt mot en endelig slutt for begge deler av
riket. Først kommer assyrerne over 10stammeriket i nord. Deretter over Juda og
Benjamin i sør.
Satans angrep mot
Israel Det er ganske sikkert at djevelen vet at Messias vil komme. Han vet
også at Messias vil komme gjennom Israels folk. Derfor setter han i gang alle
mulige angrep mot jødefolket for å ta bort fra dem Guds velsignelse og
beskyttelse. Han vil ødelegge dem slik at Messias ikke skal komme og knuse hans
makt. Vi leser noe av denne historien i Åp. 12:3-4
Og et annet tegn ble sett i himmelen – og se: En stor ildrød
drage som hadde sju hoder og ti horn, og på sine hoder sju kroner. Med sin hale
drog den med seg tredjedelen av himmelens stjerner og kastet dem til jorden. Og
den stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet hennes så
snart hun hadde født. Åp 12:3-4
Det var spesielt én gang da kongedømmet holdt på å helt
forsvinne. Vi leser om dette i da Akasjas mor Atalja fikk vite at hennes sønn
var død, gikk hun i gang med å utrydde hele kongeætten i Judas hus. Men
kongedatteren Josabat tok Joas, Akasjas sønn, og førte ham hemmelig bort fra
kongesønnene som skulle drepes. Hun førte ham og hans amme inn i et sengkammer.
Og Josabat, kong Jorams datter, presten Jojadas hustru – hun var søster til
Akasja – gjemte gutten for Atalja, så hun ikke fikk drept ham. Siden var han
hos dem i Guds hus og ble holdt skjult der i seks år, mens Atalja regjerte i
landet. 2Krøn 22:1012
Her ser vi den onde bestemoren som drepte alle kongesønnene
etter kong Akasja, hennes egen sønn. Dvs. hun drepte sine egne barnebarn slik
at hun selv kunne få kongemakt og regjere. Men Joas, som var den eneste
gjenlevende av kongslekten ble reddet i siste liten av Josabat, søster til den
nå avdøde Akasja. Sammen med presten Jojada gjemte de gutten i Guds hus. Hadde
kongelinjen blitt brutt, ville ikke Jesus ha kommet i fra Davids hus og ætt.
724 f. Kristus:
Assyrerne bortfører de 10 stammene En stormakt vokser frem i Østen. Det er det
mektige Assyrer-riket (nå Iran). De kom over Israel og gjorde landet til et
lydrike. Israels konge fikk fortsatt regjere men måtte betale skatt til
assyrerkongen og love troskap. Men Hosea, den siste av de ugudelige kongene i
Israel ble bortført til Assyria i året 722 før Kristus sammen med 27 000
fanger. Den assyriske kongens navn var Sargon.
I Hoseas niende år inntok den assyriske kongen Samaria og
bortførte Israel til Assyria. Han lot dem bo i Halah og ved Habor, en elv i
Gosan, og i Medias byer. Slik gikk det fordi Israels barn syndet mot Herren sin
Gud, han som hadde ført dem opp fra landet Egypt og utfridd dem av den
egyptiske konge Faraos hånd. De fryktet andre guder og vandret etter skikkene
hos de hedningefolk som Herren hadde drevet bort for Israels barn, og etter de
skikker som Israels konger hadde innført. 2Kong 17:6-8
589 f. Kristus: Babylonierne
bortfører Juda Bare 133 år senere, i året 589 f. Kristus kommer den mektige
babyloniske kong Nebukadnesar og inntar Juda. Han brenner byene og Jerusalem
med Salomos tempel blir heller ikke spart. Den ugudelige kong Sedekias blir
bundet med kobberlenker, hans sønner drept mens kongen selv blir ført til
Babylon. Deres synder var ikke lenger til å holde ut og Herrens straffedom
nådde til slutt også til den rest av Juda som var igjen.
I Sidkias niende regjeringsår, i den tiende måneden, på den
tiende dag i måneden, drog kongen i Babel, Nebukadnesar, med hele sin hær mot
Jerusalem. De beleiret byen og bygde skanser rundt omkring den. De holdt byen
kringsatt like til kong Sidkias ellevte år. 2Kong 25:1-2
I den femte måneden, på den sjuende dag i måneden – det var
Babels konge Nebukadnesars nittende år – kom Nebusaradan, høvdingen over
livvakten, en av Babel-kongens menn, til Jerusalem. Han brente opp Herrens hus
og kongens hus. Og alle Jerusalems hus – alle stormennenes hus – brente han opp
med ild. Og hele den hær av kaldeere som høvdingen over livvakten hadde med
seg, rev ned murene omkring Jerusalem. 2Kong 25:8-10 Juda og Jerusalem liger øde i 70 år Det
fagre land gikk nå inn i sin sabbatshvile. I hele 70 år skulle denne
landflyktigheten vare. I denne tiden var de 10 stammene i områdene som hørte
inn under det assyriske riket og Juda bodde i landet Babel (nå Irak). Dette var
tiden for Daniel og Ezekias. Daniel fikk syner, drømmer og åpenbaringer men
Ezekiel var en mektig profet som talte Herrens ord til sin samtid. Før disse
hadde profeten Jeremias sagt at fangenskapet skulle vare i 70 år. Men når sytti
år er til ende, vil jeg hjemsøke kongen i Babel og folket der, sier Herren, på
grunn av deres misgjerninger. Og kaldeernes land vil jeg hjemsøke og gjøre det
til evige ørkener. Jer 25:12
For så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, vil jeg
se til dere og oppfylle for dere mitt gode ord, at jeg vil føre dere tilbake
til dette sted. Jer 29:10
Når tiden begynte å nærme seg vendte Daniel seg til Gud i
bønn. Han ba om tilgivelse for alle de synder Israel hadde gjort og ba om at de
måtte komme tilbake til sitt land igjen.
I det første år av hans regjering gransket jeg, Daniel, i
bøkene og la merke til tallet på de år som Herren hadde talt om til profeten
Jeremia – at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i
ruiner. Dan 9:2
606 f. Kristus:
Juda vender tilbake I perserkongen Kyros dager 606 år før Kristus får jødene
lov til å vende tilbake til Judea. De redskaper og kar av gull og sølv som var
blitt ført bort fra templet i Jerusalem 70 år tidligere, blir nå overgitt til
jødene. Under ledelse av Serubabel (av kongelig ætt) drar noen av jødene
tilbake til Jerusalem.
Det var i perserkongen Kyros' første år. For at Herrens ord
gjennom Jeremias munn skulle oppfylles, vakte Herren slike tanker i
perserkongen Kyros' ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten
kunngjøre ved en skrivelse: Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens
Gud, har gitt meg alle jordens riker. Og han har pålagt meg å bygge et hus for
ham i Jerusalem i Juda. Er det noen blant dere som hører til hans folk, må så
hans Gud være med ham! Han kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge Herrens,
Israels Guds hus! Han er den Gud som bor i Jerusalem. Esr 1:1-3
Dette er de menn fra landskapet Juda* som drog hjem fra
fangenskapet i det fremmede landet, de som kongen i Babel, Nebukadnesar, hadde
bortført til Babel. Nå vendte de tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin
by. De fulgte med Serubabel*, Josva, Nehemja, Seraja, Re'elaja, Mordekai,
Bilsan, Mispar, Bigvai, Rehum og Ba'ana. – Dette er tallet på Israels menn: Esr
2:1-2
Senere ble det ytterligere en reise under ledelse av Esra i
kong Artaxerxes regjering. Dette var i året 458 før Kristus. Dette ble den
andre avdelingen i tilbakevendingen til Judea.
En tid senere, under perserkongen Artaxerxes' regjering,
drog Esra, sønn av Seraja, sønn av Asarja, sønn av Hilkia, Esr 7:1
En tredje reise fant sted under stattholderen Nehemias som
på den tid tjente som kongens munnskjenk. Dette hendte i året 445 før Kristus.
I måneden nisan i kong Artaxerxes' tjuende år traff det seg
en gang slik at det var satt fram vin for ham. Jeg tok da vinen og rakte den
til kongen. Jeg hadde aldri før vært sorgfull når jeg stod for hans ansikt. Da
sa kongen til meg: Hvorfor ser du så bedrøvet ut? Du er jo ikke syk. Det kan
ikke være annet enn hjertesorg! Da ble jeg meget redd. Og jeg sa til kongen:
Kongen leve for evig! Skulle ikke jeg se bedrøvet ut når byen hvor mine fedres
graver er, ligger øde, og dens porter er fortært av ild! Neh 2:1-3
Når Israel nå hadde vendt tilbake til sitt land Judea bygget
de opp igjen Jerusalems murer og satte byen i stand. Senere ble templet
gjenreist og gudstjenesten gjenopprettet. Dette skjedde over lang tid og med
stor motstand fra de hedenske folkeslag som da bodde i områdene. Men Juda var
igjen kommet tilbake og en rest holdt seg til Herren og med avgudsdyrkelsen var
det helt slutt.
Profetene i Israel Dette er et forunderlig og vidunderlig
kapittel i Israels historie. Disse hellige menn, talte Guds ord til folket,
drevet av den hellige Ånd.
Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør
vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen
lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter. For dere vet først og
fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri
er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn
talte drevet av Den Hellige Ånd. 2 Pet 1:19-21
Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de
som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller
hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når han forut vitnet om
Kristi lidelser og herligheten deretter. Det ble åpenbaret for dem at de ikke
tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem
som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, han som ble sendt fra
himmelen – dette som englene trakter etter å skue inn i. 1 Pet 1:10-12
I tiden etter
tilbakekomsten fra Babylon virket profetene Sakarias og Haggai.
De store verdensriker og jødene På verdensarena kommer der
store verdensrike. Det er først og fremst Assyria, så Babylon, deretter Persia,
så det greske riket ved Alexander den store. Etter dette blir den daværende
verden delt inn i fire deler og gitt til Alexander den stores fire generaler.
Etter Alexander oppsto der i realiteten tre riker: Det er 1) Makedonia og
Hellas, 2) Mesopotamia og 3) Persia, Egypt, Palestina (Syria) Israel kom under
det palestinske området og okkupasjonen av Judea førte til et sterkt forsøk på
å hellenisere jødene og slik få dem bort fra troen og hengivenheten til Javeh.
Det var drømmen. Nå skal vi si kongen hva den betyr. Konge,
du er kongenes konge, som himmelens Gud har gitt riket og makten og styrken og
æren! Menneskenes barn, overalt hvor de bor, markens dyr og himmelens fugler –
alle har han gitt i din hånd og gjort deg til herre over dem. Du er hodet av
gull. Men etter deg skal det oppstå et annet rike, ringere enn ditt, og så et
tredje rike, av kobber, som skal herske over hele jorden. Deretter skal det
komme et fjerde rike, som skal være sterkt som jern. Likesom jernet knuser og
sønderslår alt, så skal dette riket, som knusende jern, slå i stykker og knuse
alle de andre rikene. Men når du så at føttene og tærne var dels av
pottemakerleire, dels av jern, så betyr det at riket skal være et delt rike.
Det skal ha noe av jernets styrke i seg, ettersom du så at jern var blandet med
leiren. Og det at tærne på føttene var dels av jern, dels av leire, det betyr
at riket for en del skal være sterkt og for en del svakt. Og når du så at
jernet var blandet med leire, så betyr det at de skal blande seg med hverandre
ved giftermål. Men de vil likevel ikke holde sammen, likesom jern ikke blander
seg med leire. Dan 2:36-43
Makkabeerne og kampen for selvstendighet Judea kom under
syrisk herredømme og en grusom hersker ved navn Antiokus Epifanes. Han ville
tvinge jødene til å forlate troen på den levende Gud og anta hellenismen med
all sin avgudsdyrkelse. De hellige skriftene ble brent og Antiokus ofret en
gris på alteret i templet i Jerusalem. Dette førte til en veldig oppstand som
varte i flere år. Spesielt var det Judas Makkabeus og hans familie som førte
krigene. Vi kan helst sammenligne denne striden med en partisankrig hvor jødene
var i mindretall men likevel vant mange slag. Flere av brødrene Makkabeus ble
drept i kamp men til slutt måtte Antiokus Epifanes se seg slått av jødehæren og
inngå et forlik med dem. Denne beretningen er ikke i Bibelen men er å finne i
1. og 2. makkabeerbok i samlingen av de Apokryfiske bøker
Ingen profetrøst på 400 år Den siste profeten som talte er
Mika. Etter han kom det ikke flere profeter i Israel før døperen Johannes. I
disse 400 år var det stille fra himmelen. Men jødefolket fortsatte med sin
gudsdyrkelse. Synagogen ble et sentret for samlinger omkring Guds ord på
sabbaten og i templet foregikk gudstjenesten slik den var foreskrevet i Mose
lov. De religiøse partiene ble formulert på denne tiden, fariseere og
saddukeere. En annen mer ekstrem religiøs retning, esseerne holdt til i Judea
ørken og helliget seg i det de ventet på Messias.
Fra år 165 til 63 før
Kristus På det politiske plan skjedde det også mye. I etterkant av
makkabeerkrigene oppsto det hasmoneiske dynastiet. Det var etterkommerne av
familien Makkabeus som styrte. I året 104 f. Kristus kom Johannes Hyrkan til
makten. Etter han finner vi Aristobolus I, Alexander Janneus, dronning Salome
Aleksandra og Hyrkan den II, Aristobolus II og Antigonus. Hele denne perioden
var Judea selvstendig fra fremmede makter og jødene styrte seg selv helt frem
til år 63 f. Kristus da keiser Pompeius inntok Jerusalem og tok over makten i
Judea. Antipater ble romersk prokurator i Judea. Senere ble Herodes den store
konge over jødestaten som nå var okkupert av romerne og et lydrike med liten og
ingen reell makt.
Tidens fylde kom
Nå var tiden inne for oppfyllelsen av profetordet om Messias
første komme. Herodes den store satt på tronen og Judea var underlagt romerne.
Det koste og sydet i alle hjørner og den romerske okkupasjonen gjorde Jerusalem
til en ”hot spot” på jorden. Jesus begynte sin offentlig gjerning og store og
herlige gjerninger fant sted. I året 32
e. Kristus døde Jesus på korset og oppsto igjen på den tredje dagen. Han for
opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Jødefolket forkastet Jesus
som Messias og denne holdningen har vedvart til denne dag. Men noen jøder tok
imot Jesus som Messias og den første menigheten i Jerusalem talte mange tusen i
tiden etter Pinsen.
Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en
kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven,
så vi skulle få barnekår. Gal 4:4-5
Jerusalems ødeleggelse i år 70 Jesus hadde grått over byen.
Han fortalte om en tid da Jerusalem skulle bli kringsatt av fiender og murene
skulle brytes ned og templet likeså. Jødene skulle falle for sverds egg og
føres fangne til mange folkeslag. Alt dette gikk bokstavelig i oppfyllelse i år
70 da Titus med sin hær kringsatte byen og inntok den. Templet ble brent og
over 200 000 jøder ble drept. Resten ble ført som fanger og solgt som slager
til mange folkeslag.
Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: Visste
også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er
det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster
en voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge deg fra alle kanter.
Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli
tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid. Luk 19:41-44
Evangeliet går til hedningefolkene Det var klart at jødene skulle først og
fremst høre evangeliet og få frelsens tilbud. Da de ikke tok imot gikk
evangeliet til hedningefolkene. Paulus ble kalt til hedningenes apostel og han
grunnla mange menigheter blant folkeslagene i den daværende siviliserte verden.
Han sier: Det er for lite at du er min tjener til å
gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg
da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til
jordens ende. Jes 49:6
Men Herren sa til ham: Gå av sted! For et utvalgt redskap er
han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for
Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld.
Apg 9:15-16
Nå kom de 2000 år med
landflyktighet hvor Israel var blant folkeslagene. Men det var mange løfter
i Guds ord om at både Juda og Israel skulle finne tilbake til sitt eget land i
Midt-Østen. I endens tid skulle dette hende. Vi har bevitnet at Israel igjen
har fått sitt eget land og dette varsler oss om at tiden for deres frelse og
verdens forløsning stunder til.
Menigheten tid «ebber» ut og Hendingens tider er til ende og
Fylden av hedninger som skal bli frelst før den store trengsel, kulminerer i
Jesu komme for å hente bruden.
Etter bruden er blitt hentet hjem, starter Antikrist sitt
regime. Da først med «fred», de 3 ½ første årene. Mens de siste 3 ½ vil han
«fortsette» Hitlers og mange andres Jødeforfølgelse!
Israel vil ha en spesiell plass under Antikrist sitt regime,
da det er Israel og Jerusalems utslettelse og tilintetgjørelse som er hans
store mål og hensikt!
Israels og Guds store
mål med Jødene er at de er Guds «demonstrasjons-folk». Da skriften sier igjen
og igjen, «først Jøder, så hedninger».
Hva Gud gjør da under 1000 års riket, og velsigner Israel på
en ekstraordinær måte på alle plan. Åndelig, kulturelt, materielt, sosialt og
på alle andre måter. Slik vil han først gjøre med Jødene eller Israel, så med
resten av verden!
Amos 9. 11 På den dag vil jeg reise op igjen Davids falne
hytte, og jeg vil mure igjen dens revner og reise op det som er nedbrutt av
den, og jeg vil bygge den op igjen som i fordums dager, 12 så at de får ta i
eie det som er igjen av Edom, og alle de hedningefolk som kalles med mitt navn,
sier Herren, han som gjør dette. 13 Se, dager kommer, sier Herren, da den som
pløier, skal nå den som høster, og den som trår vindruer, skal nå den som
kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte
over. 14 Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap, og de skal
bygge op igjen de ødelagte byer og bo der og plante vingårder og drikke deres
vin og dyrke op haver og ete deres frukt. 15 Og jeg vil plante dem i deres
land, og de skal aldri mere rykkes op av sitt land, det som jeg har gitt dem,
sier Herren din Gud.
Jeremia 31. 1. På den tid, sier Herren, vil jeg være alle
Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk.
2 Så sier Herren: Det folk som er undkommet fra sverdet, har funnet nåde
i ørkenen; jeg vil gå og føre Israel til ro.
3 Fra det fjerne har Herren åpenbaret sig for mig: Ja, med evig
kjærlighet har jeg elsket dig; derfor har jeg latt min miskunnhet mot dig vare
ved. 4 Ennu en gang vil jeg bygge dig,
og du skal bli bygget, du jomfru, Israel! Ennu en gang skal du pryde dig med dine
trommer og gå ut i dansen med de glade.
5 Ennu en gang skal du plante vingårder på Samarias fjell; de som
planter dem, skal også ta dem i bruk. 6
For det kommer en dag da vektere skal rope på Efra'ims fjell: stå op og la oss
dra op til Sion, til Herren vår Gud! 7
For så sier Herren: Juble over Jakob med glede og rop med fryd over det
ypperste blandt folkene! La lovsang lyde og si: Herre, frels ditt folk, dem som
er igjen av Israel! / 8 Se, jeg fører
dem fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende; blandt dem er
det både blinde og halte, både fruktsommelige og fødende; som en stor skare
skal de komme hit tilbake. 9 Med gråt
skal de komme og med ydmyke bønner, og jeg vil lede dem; jeg vil føre dem til
rinnende bekker på en jevn vei, hvor de ikke skal snuble; for jeg er blitt en
far for Israel, og Efra'im er min førstefødte. 10 Hør Herrens ord, I folk, og
forkynn det på øene langt borte og si: Han som adspredte Israel, skal samle det
og vokte det, som en hyrde vokter sin hjord. 11 For Herren har fridd Jakob ut
og løst ham av dens hånd som var sterkere enn han. 12 Og de skal komme og synge
med fryd på Sions berg, og de skal strømme til Herrens gode ting, til korn og
til most og til olje og til unge får og okser, og deres sjel skal være som en
vannrik have, og de skal ikke vansmekte mere. 13 Da skal jomfruer glede sig i
dans, og unge og gamle skal glede sig sammen, og jeg vil vende deres klage til
fryd og trøste dem og glede dem efter deres sorg. 14 Og jeg vil vederkvege
prestene med det fete, og mitt folk skal mettes med mine gode ting, sier
Herren.