Nr. 2271:
Advokat Brynjar
Meling har helt rett og domstolene tar feil angående lovanvendelsen som er
brukt imot meg er kun for et skittent spill fra politiets og domstolenes side
for å drive med kristendomsforfølgelse!
Bilde av min glimrende advokat
Brynjar Meling.
Det har i bunn og grunn vært en skitten «kampanje» imot meg
fra Torp, politiet og domstolenes side. Tidenes justismord uten tvil da det jeg
er dømt for ikke var med i siktelsen eller ble drøftet i retten.
Utenom det, så er
også lovparagrafen som er brukt imot meg, et misbruk.
Straffelovens § 390a «for ved plagsom opptreden eller annen
hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred.» Har jeg aldri vært i nærheten
av å bryte da jeg aldri noen gang har plaget Torp. Det er han som har oppsøkte
meg, han har oppsøkt min blogg og ellers hva jeg har skrevet og talt.
Med andre ord, dette
er et misbruk av Norsk lov, kun for å få tatt meg.
Derfor må vi slå det fast at «kampanjen» imot meg fra
narreapostel Jan Aage Torp, Manglerud politikammer og domstolene her i Norge er
ikke noe annet enn kristendomsforfølgelse. Uten dette elementet, hadde denne
saken aldri vært aktuell. Det er eneste grunn for å få tatt meg, er at jeg
holder frem Guds ord, og det blir jeg også hatet, mislikt og løyet på.
Ordskifte!
Det som er blitt skrevet i denne saken, da mengde kommer av
et langt ordskifte. Der Torp, nettstedet Søkelys, falske Smyrna bloggen og
andre aktører har gjennom flere år skrevet dirkete til og imot meg. Som jeg
stort sett har svart igjen på den Himmelske blogg. Dette er så langt i fra
straffelovens § 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å
ha krenket en annens fred.» Det er mulig å komme, denne lov er jeg dømt etter.
Hør her Brynjar
Meling tale i Borgarting Lagmannsrett, der han klart viser til at denne
lovparagraf har jeg aldri overtrådt.
Tidenes Justismord!
1.)
Det jeg er dømt for sto aldri i
siktelsen.
2.)
Det jeg er dømt for er aldri blitt
drøftet i noen rett i Norge.
3.) Lovparagrafen, straffelovens § 390a «for
ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens
fred.» Taler om helt andre ting enn hva jeg har gjort. Jeg har aldri sendt en
SMS til Torp, har aldri oppsøkte han på møter eller privat. Mannen vet jeg ikke
engang hvor bor og er ikke interessert i det heller. Mannen vet jeg ikke noe
om, og har aldri truet eller forbannet ham. Kun skrevet på den Himmelske blogg
stort sett. Aldri skrevet engang på Torps mange nettsider, ikke noen ganger så
langt jeg kan erindre. Men han oppsøker meg, ikke minst på nettet der han ikke
kan få «nok» av meg. Skriver om meg gjentatte ganger, det er han som oppsøker
meg, jeg aldri ham.
Sluttkommentar:
Avslutter med en
artikkel skrevet for noen år siden, som er like aktuell i dag.
Nr. 4:
Torodd Fuglesteg som har bryt helt åpenbart Straffelovens paragraf 390a som Oslo politiet prøver å ta meg for.
Samt Ansgar Braut som er hans fiktive navn. Det er de 2 som har bryte Straffelovens paragraf 390a, ikke jeg!
Leser en paragraf 390 a, så er det akkurat hva disse 2 har holdt på med.
De
har sendt drøssevis av mailer til meg, min kone, min kones jobbmail,
til min kones overordnede, til min arbeidsplass, twittermeldinger til
min sønn og drøssevis med annet!
Hva har jeg gjort? Ikke sendt en eneste melding eller noe til noen!
Med
andre ord, politiet har rett og slett ikke gjort jobben sin. Derfor
gleder jeg meg til rettsaken den 5. april kl. 9.00 på morgenen i
Borgating lagmansrett her i Oslo by!http://www.vl.no/nyhet/en-horebukk-dom-kan-fore-til-at-ferre-ytrer-seg-1.677271
Bilde
av Torodd Fuglesteg som har bryt helt åpenbart Straffelovens paragraf
390a som Oslo politiet prøver å ta meg for. Samt Ansgar Braut som er
hans fiktive navn. Det er de 2 som har bryte Straffelovens paragraf
390a, ikke jeg!
Oslo politiet og Oslo Tingrett møter klar motstand fra alle hold med deres dom og behandling av meg!
Dette
sier: Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas reagerer på at brudd på
Straffelovens paragraf 390a «for ved plagsom opptreden eller annen
hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred» ligger til grunn i saken
mot pastor Jan Kåre Christensen.
Videre sier Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas følgende da han blir intervjuet i avisen Vårt Land:
– En horebukk-dom kan føre til at færre ytrer seg
Advokat mener en dom i saken mot pastor Jan Kåre Christensen vil gjøre grensene for ytringsfrihet mindre tydelige.
Høsten
2014 beskyldte pastor og blogger Jan Kåre Christensen pastor Jan-Aage
Torp for å være «horebukk» og «gammel gris». Onsdag møttes de i retten.
Christensen
er tiltalt etter straffelovens paragraf 390a for å ha krenket Torps
«fred», ved blant annet å hevde i et stort antall blogginnlegg at
pastoren levde i hor fordi han har giftet seg på nytt.
Medierettsadvokat
Jon Wessel-Aas reagerer på at brudd på Straffelovens paragraf 390a «for
ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en
annens fred» ligger til grunn i saken mot pastor Jan Kåre Christensen.
–
Jeg kan ikke kommentere detaljene i saken, men jeg synes i prinsippet
at det er spesielt at denne paragrafen blir brukt, fordi det her er
snakk om ytringer i en blogg. Christensen oppsøker altså ikke Torp på
telefon, tekstmelding eller på annen måte direkte, men skriver hva han
mener om ham som pastor i bloggen. Det ligger utenfor kjerneområdet den
aktuelle bestemmelsen, sier Wessel-Aas, som understreker at han kun
kjenner saken gjennom opplag i Vårt Land og ved å ha lest selve
tiltalebeslutningen.
Wessel-Aas viser til at den nevnte bestemmelsen i straffeloven fra gammelt av er blitt kalt «telefonsjikaneloven».
–
Det er klart at mobbing og trakassering i sosiale medier over tid kan
gjøre at folk ikke orker å være der mer. Men jeg synes likevel det er
viktig at domstolen ikke utvider straffebestemmelsen til å omfatte for
mye. Det er et poeng å være så konkret som mulig når en skal begrense
ytringsfrihet gjennom lovgivning, sier Wessel-Aas.
Utsagn
som «å leve i hor» gjør det mer nærliggende å bruke injurieretten,
mener advokaten. Injurier er avkriminalisert i den nye straffeloven og
kan dermed kun danne grunnlag for sivilt søksmål. Det virker mer
relevant i denne saken, ifølge ham.
–
Jeg mener det er fare på ferde dersom paragrafen i straffeloven blir
utvidet ved å legge til noe som ikke lenger er kriminelt, sier
Wessel-Aas.
Offentlig person. – Hvilke konsekvenser kan en eventuell dom få?
–
Dersom det blir en straffedom i tråd med tiltalen, mener jeg mye annet
kan dømmes på samme måte. Det vil gjøre grensene for ytringsfrihet lite
tydelige, noe som igjen kan føre til at folk unngår å ytre seg, svarer
Wessel-Aas og viser til at det uansett finnes bestemmelser til vern mot
usanne beskyldninger, krenkelser av privatlivets fred, trusler og
oppfordring til vold.
Wessel-Aas peker på at Torp er en kjent skikkelse i Kristen-Norge og langt på vei i samme posisjon som mange politikere.
– Rommet må være større når det dreier seg om ytringer om offentlig personer.
Christensen
er uenig i hvordan Torp praktiserer forholdet mellom liv og lære, altså
hans tolkning av bibelske tekster, fremhever Wessel-Aas.
– Også der skal takhøyden være stor. Men det er selvsagt grenser for hva en kan beskylde noen for
Dette sier advokat Brynjar Meling:
Mangler ved tingrettens dom
Det
kan i anledning foregående avsnitt nevnes at en mangel ved tingrettens
dom, er at retten heller ikke i tilstrekkelig grad har lagt vekt på at
Torp er en offentlig person, og således må ha en høyere tålegrense for
hva han skal akseptere av angrep på hans aktivitet.
Videre
har heller ikke retten lagt tilstrekkelig vekt på at Torp erkjente i
retten at han har kalt Christensen for «Anders Behring Breivik
sympatisør» ved et par anledninger, og har kalt ham demon, lysleder,
ryktespreder, mv. Ut i fra prinsippet om provokasjon retorsjon er dette i
seg selv omstendigheter som skulle tilsi frifinnelse. Fornærmedes
bidrag til debatten har ikke på noen måte bidratt til å dempe
konfliktnivået i debatten, slik at det uansett er det uttalelser som
bidrar til høyne hva Torp må tåle av angrep.
Rettsanvendelsesanken.
Det
anføres dog som den sentrale anførselen – og det prinsipielle ved
anken - knytter seg til anvendelsen av straffeloven av 1902 § 390 a. Det
anføres at å anvende denne på blogginnlegg, uavhengig hvor omfattende
en bloggvirksomhet er – i realiteten innebærer at bestemmelsen gjøres
til gjenstand for en utvidende tolkning.
Det
er sikker rett at man på ytringsfrihetens område heller må tolke en
straffebestemmelse innskrenkende, dersom bestemmelsen kommer i konflikt
med konvensjonsforpliktelsene. I dette tilfellet kommer strl. § 390 a i
konflikt med ytringsfriheten. I tillegg til å være beskyttet av
grunnloven, nærmere bestem i Grl. § 100, så er den konvensjonsfestet i
EMK Art. 10 og SP art 18 og 19.
Tingretten
tar i sin avgjørelse et riktig utgangspunkt ved å slå fast at
bestemmelsen rammer den som "ved skremmende eller plagsomme opptreden
eller annen hensynsløs atferd som krenker en annens fred ".
Tingretten
bruker forarbeidene feil. Ot.prp.nr. 41 (1954-55) s. 20-55 er i seg
selv et rettslig argument som taler for frifinnelse med en domfellelse.
Det vises til anførslene nevnt tidligere, sammenholdt med at
forarbeidene sier "avgjørelsen må foretas konkret og omstendigheter som
tid, sted og fornærmedes individuelle forhold vil få betydning for
bedømmelsen". Videre fremkommer det i forarbeidene at "inn under
uttrykket 'plagsomme opptreden' går for eksempel sjikanøse
telefonoppringninger.
Det
er et sentralt element i så vel forarbeider som i relevant
rettspraksis, at det pekes på aktiviteter som retter seg direkte mot en
person; altså at man ringer, sender meldinger, eller oppsøker personer
eller dens nærområde. Dette har ikke Jan Kåre Christensen gjort.
Som
det fremkommer av Rt. 2014 s. 669 avsnitt 17-18 er det «sinnets
integritet» som vernes av bestemmelsen og «kun alvorlige krenkelser som
rammes». Retten drøfter på side 5-6 forsvarers anførsler om at
blogginnlegg ikke rammes fordi det ikke er rettet direkte mot Torp.
Retten kommer likevel til på s. 6 at det at innleggene er publisert på
internettet og kommer til at dette ikke utelukker anvendelsen av § 390
a. Dette er en formulering som man i seg selv kan stille spørsmål om
ikke innebærer en utvidende tolkning av ordlyden i strl. § 390 a) og
således allerede på dette pkt. krenker klarhetsprinsippet i EMK art 7 og
legalitetsprinsippet i grl. § 96.
Vanskeligere
blir det når tingretten finner støtte for sitt syn i underrettspraksis.
Verken Oslo tingrettsavgjørelse i 2013-111-859, RG 208-1499, eller
THEDM 2004-3964 kan tas til inntekt for å anvende strl. § 390 a på
blogginnlegg. Det er i begge disse avgjørelser, snakk om handlinger som
nettopp retter seg mer direkte mot personer.
Når
retten i tillegg fremhever at blogginnleggene er åpne tilgjengelige
for enhver og indekseres slik at de får treff på Torps man på
søkemotorer som Google, viser det jo nettopp at man er utenfor
privatsfæren. Det er ikke slik at man kan innfortolke at den som da
«rammes» kan anse å ha mottatt meldingen når den er kommet til hans
kunnskap - siden siktedes aktivitet har et slikt omfang og intensitet
som i Torp og Christensens tilfelle.
Her
foretar retten ikke bare en utvidende tolkning av straffebestemmelsen
men de «strekker» også faktum, noe som kan være et like strengt brudd på
legalitetsprinsippet. Retten bruker RG 2008 s. 1499 som grunnlag
for sitt standpunkt, uten å drøfte eller på noen måte anføre hvorfor
denne er relevant. Herifra påpekes at i RG 2008 s. 1499 hadde domfelte
hengt opp hundre plakater i fornærmedes nærmiljø, der fornærmede var
navngitt og gitt opplysninger om at han var straffedømt. Faktum i den
saken er altså – i motsetning til vår sak - at den domfelte har oppsøkt
fornærmedes nærmiljø og hengt ham ut i offentlige oppslag. Dette er noe
annet enn å legge dette åpent i en blogg.
Her
kan det nevnes at retten har sett bort i fra det faktum at Torps egne
aktiviteter har bidratt til å spre informasjonen. Det kan i den
anledning vises til at den første som omtalte Oslo tingretts dom mot
Christensen, var Torp i sin blogg. Det viser at det ikke er privatlivet
Torp er opptatt av å beskytte ved å anmelde Christensen, men han gjør
dette som en del av deres «kamp». Det anføres her at rettsvesenet skal
være varsomme med å la seg bruke. Det er derfor isolert sett riktig når
politiet har henlagt Christensens anmeldelser mot Torp, men det er altså
feil å opprettholde andre veien.
Retten
bringer også inn forhold knyttet til Torps ektefelle. Som påpekt av
forsvareren i tingretten ville muligens Torps ektefelles privatliv hatt
et større krav på beskyttelse enn Torp selv. Torps ektefelle er ikke en
offentlig person, det er Torp. Dette ligger dog utenfor forelegget.
Forholdet
til ytringsfrihetens vern i Grl. § 100 og EMK art. 10, SP art 18 og 19
er heller ikke riktig vurdert av Oslo tingrett. Tingretten henviser
til LB - 2015 - 24004 hvor det uttales at "det er riktignok på det rene
at ytringer som isolert sett ikke er straffbare, kan rammes av
straffeloven 390 a. Forutsetningen er at de forekommer i et antall og på
tidspunkter som gjør det særlig plagsomt for mottakeren".
Dette
viser nok en gang at utgangspunktet er feil. Når Borgarting
lagmannsretten i den saken påpeker antall og tidspunkter som å gjøre det
"særlig plagsomt" viser det nok en gang at grunnforutsetningen er at
henvendelsene må rette seg direkte mot en person. Henvisning til Rt.
2010 s. 845 i den aktuelle lagmannrettsdommen viser at det dreier seg om
direkte kontakt. I Rt. 2010 s. 845 står vi overfor et tilfelle hvor
lederen av utlendingsnemnda fikk gjentatt SMSer med krenkende og truende
innhold.
Nærmere om det rettslige
Det
følger av strl. § 1, 2.ledd, at straffelovgivningen gjelder med de
begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat eller av
folkeretten for øvrig. Christensen har derfor beskyttelse av så vel EMK
art 10 som SP art 18 og 19.
Hans
uttalelser er også beskyttet av Grunnlovens § 100. Det følger allerede
av Kløftadommen Rt. 1976 s.1. at Grunnlovens bestemmelser som regulerer
den enkeltes personlige frihet må ha en gjennomslagskraft som er
betydelig.
Det
anføres at tingrettens tolkning av utsagnene, medfører at
domsresultatet kommer i strid med legalitetsprinsippet,
klarhetsprinsippet og at domsresultatet krenker Jan Kåre Christensens
religions- og ytringsfrihet.
Menneskerettighetsdomstolen
har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt
fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det er
fremhevet at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn
som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt
ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som
foruroliger.
I
Oslo tingretts avgjørelse er ikke de strenge krav til begrunnelse for
begrensning i ytringsfriheten oppfylt. Selv om det bare er et
bøteforhold, er det ikke forholdsmessighet mellom inngrepet og formålet
med dette.
Etter
EMD-praksis må unntak fra ytringsfriheten undergis en restriktiv
fortolkning, jf. at det må være ”nødvendig”. Et sentralt element ved
nødvendighetsvurderingen er om det foreligger et påtrengende
samfunnsmessig behov for inngrepet - "pressing social need". Det vises
til de såkalte "Spycatcher"-dommene, Serie A Nr 216, dommens punkt 60,
og 217, dommens punkt 50.
I
Christensens sak må dette vurderes opp i mot at alle de pådømte
uttalelser er hans syn på teologiske spørsmål, eller provokasjoner
fremsatt mot enten ham eller hans tro.
Når
Høyesteretts flertall i Kjuusdommen Rt. 1997 s 1821, finner at
utsagnene ikke er beskyttet av ytringsfriheten, er dette bl.a. basert
på følgende:
”Jeg
kan ikke se at det av retten til å danne et politisk parti kan utledes
at grupperinger som gjør dette, og ikler sine standpunkter formen av et
partiprogram, skal stå fritt til å agitere for ethvert syn, uansett
hvilke inngrep det måtte innebære over andre mennesker.”
For
Christensen - som tufter sin rett til å komme med utsagnene, beskyttet
av så vel religionsfriheten som ytringsfriheten, blir dette annerledes.
Han forfekter et syn som - om det er sjeldent nå - har stått i flere
århundrer, og som ikke er uttrykk for at ”han ikler sine standpunkter
formen av en religion”.
Det
anføres også at uttalelsene er kommet som ledd i en offentlig debatt.
En debatt som den som uttalelsene rammer også har deltatt i, og
gjengjeldt. En slik debatt er beskyttet av ytringsfriheten etter
Grunnloven §100 som veier meget tungt. Å tillate ytringene fra en part
og frata den som rammes av ytringene, retten til å ta til motmæle vil i
seg selv stride mot ytringsfriheten
Skal
strl § 390 a anvendes i denne saken, vil det bare kunne skje ved en
utvidende tolking, av loven – noe som er utelukket, jf.
legalitetsprinsippet i Grunnloven § 96.
Det
kommer klart frem i rettspraksis at tolkingen ikke bare må ta
utgangspunkt i hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnene,
jf. plenumskjennelsen i Rt-1997-1821 (Kjuus). Men man
”må også se utsagnene i lys av den sammenhengen de er fremkommet i”.
Det
vises her til at utsagnene er normative, fremkommet i et bloggordskifte
mellom personer som deler tro, og med referanser til ytrerens
oppfatning av et felles trosgrunnlag.
Om tolkning av utsagnene sier Eggen Lov og Rett 1998 s 263:
”For
ytreren blir rettsanvendelsen like lite forutberegnelig enten man
”lemper” på straffbarhetsvilkårene eller om man tolker ytringene fritt
slik at de passer overens med disse vilkårene. En av hovedhensynene bak
legalitetsprinsippet i norsk rett, og i allfall lovskravet EMK, er å
sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen.
Han fortsetter senere på samme side:
”Når
legalitetsprinsippet setter skranker for hvor langt i kontekstuell
tolkning av straffeloven det akseptabelt å gå, ville det være
inkonsekvent om domstolene skulle stå helt fritt i kontekstuell tolkning
av ytringer”
Hensynet
til både legalitetsprinsippet og ytringsfriheten tilsier at det er
klare begrensninger i hvor langt man kan gå i å innfortolke et
meningsinnhold og omstendigheter i utsagnene som ikke er direkte uttalt
eller vedkjent.
Rettssikkerhetshensyn,
særlig hensynet til forutberegnelighet, er fremhevet i Rt. 2002 s.
1618. hensynet til ytringsfriheten innebærer
”at
ingen bør kunne risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges
et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt og heller ikke med
rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen”
Det vises her også til Eggen, Lov og rett 1998 s 264 hvor det fremkommer et annet hensyn:
”En
fri tolkning innebærer foruten mindre forutberegnelig rettsanvendelse
også større mulighet for sensur fra domstolens side av ytringer de
misliker, kanskje av andre grunner enn de som ligger bak straffebudet”
Tolket
som religiøse ytringer og utlegninger om Bibelens syn på gjengifte,
kan ikke ytringene dømmes. Når tingretten ser bort i fra det
tolkningsalternativet, så ”skyver” man uttalelsen utenfor kjerneområdet i
Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet.
Rt
2002 s. 1618 Bootboysdommen er således relevant. ”Bootboys” var en
nynazistisk kamporganisasjon, som en lørdag formiddag på torget i Askim
fremførte en appell med støtte til Hitler i anledning av Rudolf Hess’
100-års dag.
”Hver
dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt
folk og land plyndret og ødelagt av jødene, som suger vårt land tomt for
rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.” Appellen ble
avsluttet med ”Sieg Heil- og Hitler-hilsener.”
Bootboys’
leder Terje Sjølie ble frifunnet. Uttalelsene ble funnet å være utledet
av et politisk program mer enn å være konkrete trusler. Flere av de
fremmøtte var ikledd finlandshetter, og demonstrasjonen var av en
militaristisk kampfascistisk art. Uttalelsene falt foran innvandrere
som gjorde sine ærend i Askim. Christensens uttalelser er kommer som
tilsvar på handlinger som han mener er i strid med Guds ord.
Uttalelsene faller i Blogg hvor de fleste uttalelsene er svar på tiltale
fra personer som Christensen oppfatter som talerør for Torp. Sjølis
uttalelser falt uprovosert overfor uskyldige mennesker.
Klarhetskravet
Enten
man utvider ordlyden i loven, eller meningsinnholdet i utsagnet, kommer
man i strid med klarhetskravet og legalitetsprinsippet. Høyesterett
har den 02.08.2012 avsagt en kjennelse, hvor klarhetsprinsippet blir
drøftet:
Klarhetskravet
har kommet til utrykk i flere avgjørelser i Høyesterett, herunder i
avgjørelsen i Rt-2011-469, hvor spørsmålet var om bestemmelsen i
straffeloven § 219 også gjaldt i forhold til tidligere samboere, selv om
lovteksten bare omhandlet tidligere ektefeller. I avsnitt 9 heter det:
'En slik utvidelse av straffansvaret, sammenlignet med det som følger av ordlyden i § 219, må ha hjemmel i lov.
Jeg
viser til Grunnloven § 96 og til EMK artikkel 7, jf. Rt-2009-780
avsnitt 21. Straffverdighet, eller andre reelle grunner som kan tale for
å sidestille tidligere samboere med tidligere ektefeller, er ikke
tilstrekkelig.'
Så kommer noe som er sentralt i Christensen-saken som ikke er tilstrekkelig vektlagt av tingretten
Lagmannsretten
vil for sin del bemerke at kravet til klar lovhjemmel for straffansvar
ikke minst vil være av betydning i saker hvor straffebudet innebærer en
begrensing av ytringsfriheten
Under avsnitt 18 kommer Høyesterett med sitt syn.
Som
lagmannsretten påpeker, må utgangspunktet ved vurderingen være det krav
til klar hjemmel som gjelder i straffesaker, jf. Grunnloven § 96 og EMK
artikkel 7. Det vises til Rt-2011-469 avsnitt 9, som er sitert i
lagmannsrettens kjennelse.
Dette er utdypet i Rt-2012-313 avsnitt 29, der det heter:
«Det
er uansett ikke avgjørende hva lovgiver måtte ha ment, når en eventuell
lovgiverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven. Jeg
viser til lovskravet i Grunnloven § 96 og i EMK artikkel 7, slik dette
er forstått blant annet i Rt-2011-469. Av særlig interesse er avsnitt 9
og 12 i dommen, hvor det fremheves at straffbarheten må følge av loven,
og at manglende støtte i ordlyden ikke avhjelpes ved at forholdet er
klart straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ramme det.»
Subsidiært – innskrenkende tolkning av bestemmelsene
Det
anføres subsidiært at dersom lagmannsretten skulle komme til at
utsagnene krenker privatlivets fred, etter en alminnelig tolkning av
lovbestemmelsene i strl. § 390 a, og at tingretten ikke har utvidet
tolkningen av utsagnene på en måte som kommer i strid med EMK art 7 og
Grl. § 96, så følger det av strl. § 1, 2. ledd, at hensynet til
Christensens rettigheter - og våre forpliktelser - etter EMK og SP om
ivaretakelse av den enkeltes religions- og ytringsfrihet, innebære at
strl. § 390 a) i tilfeller hvor religions- og ytringsfriheten krenkes,
må tolkes innskrenkende.
Sluttkommentar:
Nå har jeg gjennom ikke mindre enn tolv artikler prøvd å forklare saken slik jeg ser det (skrevet for noen år siden).
At hele saken imot meg er både feil lovanvendelse, det er kristendomsforfølgelse.
At hele saken imot meg er både feil lovanvendelse, det er kristendomsforfølgelse.
Samt at det er egentlig Torodd Fuglesteg og Ansgar Braut som har bryt den lov som Oslo politiet prøver å felle meg med.
Jeg har ikke bryt noen Norske lover på noen punkt!
Jeg har ikke bryt noen Norske lover på noen punkt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar