Nr. 2272: Advokat Jon Wessel-Aas med møterett for Høyesterett, og min advokat Brynjar Meling er samstemte i at lovparagrafen som er brukt imot meg er et misbruk!

Nr. 2272:

Advokat Jon Wessel-Aas med møterett for Høyesterett, og min advokat Brynjar Meling er samstemte i at lovparagrafen som er brukt imot meg er et misbruk!

Dommen imot meg er en narreapostel verdig. Det er Torp som står bak dette, og den lovparagrafen som er brukt for å dømme meg.

Den taler om «stalking» eller å oppsøke vedkommende, for å forstyre hans fred.

Hva har jeg gjort? Aldri noe slikt, derfor å dømme meg for dette å bruke lovparagraf § 390 a er ikke noe annet enn et misbruk.

Dypest sett er ikke dette noe annet enn kristendomsforfølgelse!

Bilde av Jon Wessel-Aas som er en norsk advokat med møterett for Høyesterett

Dømt etter en lovparagraf som omtaler noe helt annet, er det ikke da et justismord, eller?

Jeg er dømt etter Lovparagrafen, straffelovens § 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred.»

Som taler om helt andre ting enn hva jeg har gjort. Jeg har aldri sendt en SMS til Torp, har aldri oppsøkte han på møter eller privat. Mannen vet jeg ikke engang hvor bor og er ikke interessert i det heller. Mannen vet jeg ikke noe om, og har aldri truet eller forbannet ham. Kun skrevet på den Himmelske blogg stort sett.

Aldri har jeg skrevet på Torps mange nettsider, ikke noen ganger så langt jeg kan erindre. Men han oppsøker meg, ikke minst på nettet der han ikke kan få «nok» av meg. Skriver om meg gjentatte ganger, det er han som oppsøker meg, jeg aldri ham. Her blir alt snudd på hode, for en grunn. Få meg domfelt, uansett. Målet «helliger» midlet, eller som her, lovanvendelsen kan en radbrekke og bruke som en selv vil, bare for å få tatt meg og få meg domfelt.

Ordskifte!

Det som er blitt skrevet i denne saken, da mengde kommer av et langt ordskifte. Der Torp, nettstedet Søkelys, falske Smyrna bloggen og andre aktører har gjennom flere år skrevet dirkete til og imot meg. Som jeg stort sett har svart igjen på den Himmelske blogg. Dette er så langt i fra straffelovens § 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred.» Det er mulig å komme, denne lov er jeg dømt etter.

Hør her Brynjar Meling tale i Borgarting Lagmannsrett, der han klart viser til at denne lovparagraf har jeg aldri overtrådt.

https://www.youtube.com/watch?v=AnLmUHtMdB8&t=5108s

Dette sier dommen imot meg i kortform:

Dette sier dommen imot meg, selv om det er tidenes Justismord så har jeg for lenge siden betalte denne boten og saksomkostningene.

Hovedforhandling ble holdt 20. januar 2016 i Oslo tingrett. Christensen møtte og erkjente seg ikke skyldig. Tingretten avsa 25. januar 2016 dom med slik domsslutning:

1. Jan Kåre Christensen, født 03.08.1964, dømmes for overtredelse av straffeloven 1902 § 390 a til en bot på 12 000 – tolvtusen – kroner, subsidiært fengsel i 20 – tjue – dager.

2.  Jan Kåre Christensen frifinnes for oppreisingskravet.

3.  Jan Kåre Christensen dømmes videre til å betale saksomkostninger til det offentlige med 3 000 – tretusen – kroner.

(sitat slutt).

Er dette Norge verdig? Dette er selvfølgelig en «liten» dom, men ved denne dommen kan politiet og domstolene bruke hvilke som helst paragrafer imot enn. Og få en dømt, lovanvendelse er å vri loven ditt en selv ønsker og vil.

Videre sier Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas følgende da han blir intervjuet i avisen Vårt Land:

– En horebukk-dom kan føre til at færre ytrer seg

Advokat mener en dom i saken mot pastor Jan Kåre Christensen vil gjøre grensene for ytringsfrihet mindre tydelige.

Høsten 2014 beskyldte pastor og blogger Jan Kåre Christensen pastor Jan-Aage Torp for å være «horebukk» og «gammel gris». Onsdag møttes de i retten.

Christensen er tiltalt etter straffelovens paragraf 390a for å ha krenket Torps «fred», ved blant annet å hevde i et stort antall blogginnlegg at pastoren levde i hor fordi han har giftet seg på nytt.

Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas reagerer på at brudd på Straffelovens paragraf 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred» ligger til grunn i saken mot pastor Jan Kåre Christensen.

– Jeg kan ikke kommentere detaljene i saken, men jeg synes i prinsippet at det er spesielt at denne paragrafen blir brukt, fordi det her er snakk om ytringer i en blogg. Christensen oppsøker altså ikke Torp på telefon, tekstmelding eller på annen måte direkte, men skriver hva han mener om ham som pastor i bloggen. Det ligger utenfor kjerneområdet den aktuelle bestemmelsen, sier Wessel-Aas, som understreker at han kun kjenner saken gjennom opplag i Vårt Land og ved å ha lest selve tiltalebeslutningen.

Wessel-Aas viser til at den nevnte bestemmelsen i straffeloven fra gammelt av er blitt kalt «telefonsjikaneloven».

– Det er klart at mobbing og trakassering i sosiale medier over tid kan gjøre at folk ikke orker å være der mer. Men jeg synes likevel det er viktig at domstolen ikke utvider straffebestemmelsen til å omfatte for mye. Det er et poeng å være så konkret som mulig når en skal begrense ytringsfrihet gjennom lovgivning, sier Wessel-Aas.

Utsagn som «å leve i hor» gjør det mer nærliggende å bruke injurieretten, mener advokaten. Injurier er avkriminalisert i den nye straffeloven og kan dermed kun danne grunnlag for sivilt søksmål. Det virker mer relevant i denne saken, ifølge ham.

– Jeg mener det er fare på ferde dersom paragrafen i straffeloven blir utvidet ved å legge til noe som ikke lenger er kriminelt, sier Wessel-Aas.

Offentlig person. – Hvilke konsekvenser kan en eventuell dom få?

– Dersom det blir en straffedom i tråd med tiltalen, mener jeg mye annet kan dømmes på samme måte. Det vil gjøre grensene for ytringsfrihet lite tydelige, noe som igjen kan føre til at folk unngår å ytre seg, svarer Wessel-Aas og viser til at det uansett finnes bestemmelser til vern mot usanne beskyldninger, krenkelser av privatlivets fred, trusler og oppfordring til vold.

Wessel-Aas peker på at Torp er en kjent skikkelse i Kristen-Norge og langt på vei i samme posisjon som mange politikere.

– Rommet må være større når det dreier seg om ytringer om offentlig personer.

Christensen er uenig i hvordan Torp praktiserer forholdet mellom liv og lære, altså hans tolkning av bibelske tekster, fremhever Wessel-Aas.

– Også der skal takhøyden være stor. Men det er selvsagt grenser for hva en kan beskylde noen for

Dette sier advokat Brynjar Meling i sitt ankeskriv, som ble oversett med fullt overlegg fra domstolen.

Mangler ved tingrettens dom

Det kan i anledning foregående avsnitt nevnes at en mangel ved tingrettens dom, er at retten heller ikke i tilstrekkelig grad har lagt vekt på at Torp er en offentlig person, og således må ha en høyere tålegrense for hva han skal akseptere av angrep på hans aktivitet.

Videre har heller ikke retten lagt tilstrekkelig vekt på at Torp erkjente i retten at han har kalt Christensen for «Anders Behring Breivik sympatisør» ved et par anledninger, og har kalt ham demon, lysleder, ryktespreder, mv. Ut i fra prinsippet om provokasjon retorsjon er dette i seg selv omstendigheter som skulle tilsi frifinnelse. Fornærmedes bidrag til debatten har ikke på noen måte bidratt til å dempe konfliktnivået i debatten, slik at det uansett er det uttalelser som bidrar til høyne hva Torp må tåle av angrep.

Rettsanvendelsesanken.

Det anføres dog som den sentrale anførselen – og det prinsipielle ved anken - knytter seg til anvendelsen av straffeloven av 1902 § 390 a. Det anføres at å anvende denne på blogginnlegg, uavhengig hvor omfattende en bloggvirksomhet er – i realiteten innebærer at bestemmelsen gjøres til gjenstand for en utvidende tolkning.

Det er sikker rett at man på ytringsfrihetens område heller må tolke en straffebestemmelse innskrenkende, dersom bestemmelsen kommer i konflikt med konvensjonsforpliktelsene. I dette tilfellet kommer strl. § 390 a i konflikt med ytringsfriheten. I tillegg til å være beskyttet av grunnloven, nærmere bestem i Grl. § 100, så er den konvensjonsfestet i EMK Art. 10 og SP art 18 og 19.

Tingretten tar i sin avgjørelse et riktig utgangspunkt ved å slå fast at bestemmelsen rammer den som "ved skremmende eller plagsomme opptreden eller annen hensynsløs atferd som krenker en annens fred ".

Tingretten bruker forarbeidene feil. Ot.prp.nr. 41 (1954-55) s. 20-55 er i seg selv et rettslig argument som taler for frifinnelse med en domfellelse. Det vises til anførslene nevnt tidligere, sammenholdt med at forarbeidene sier "avgjørelsen må foretas konkret og omstendigheter som tid, sted og fornærmedes individuelle forhold vil få betydning for bedømmelsen". Videre fremkommer det i forarbeidene at "inn under uttrykket 'plagsomme opptreden' går for eksempel sjikanøse telefonoppringninger.

Det er et sentralt element i så vel forarbeider som i relevant rettspraksis, at det  pekes på aktiviteter som retter seg direkte mot en person; altså at man ringer, sender meldinger, eller oppsøker personer eller dens nærområde. Dette har ikke Jan Kåre Christensen gjort.

Som det fremkommer av Rt. 2014 s. 669 avsnitt 17-18 er det «sinnets integritet» som vernes av bestemmelsen og «kun alvorlige krenkelser som rammes». Retten drøfter på side 5-6 forsvarers anførsler om at blogginnlegg ikke rammes fordi det ikke er rettet direkte mot Torp. Retten kommer likevel til på s. 6 at det at innleggene er publisert på internettet og kommer til at dette ikke utelukker anvendelsen av § 390 a.  Dette er en formulering som man i seg selv kan stille spørsmål om ikke innebærer en utvidende tolkning av ordlyden i strl. § 390 a) og således allerede på dette pkt. krenker klarhetsprinsippet i EMK art 7 og legalitetsprinsippet i grl. § 96.

Vanskeligere blir det når tingretten finner støtte for sitt syn i underrettspraksis. Verken Oslo tingrettsavgjørelse i 2013-111-859, RG 208-1499, eller THEDM 2004-3964 kan tas til inntekt for å anvende strl. § 390 a på blogginnlegg. Det er i begge disse avgjørelser, snakk om handlinger som nettopp retter seg mer direkte mot personer.

Når retten i tillegg fremhever at blogginnleggene er åpne tilgjengelige for enhver og indekseres slik at de får treff på Torps man på søkemotorer som Google, viser det jo nettopp at man er utenfor privatsfæren.  Det er ikke slik at man kan innfortolke at den som da «rammes» kan anse å ha mottatt meldingen når den er kommet til hans kunnskap - siden siktedes aktivitet har et slikt omfang og intensitet som i Torp og Christensens tilfelle.

Her foretar retten ikke bare en utvidende tolkning av straffebestemmelsen men de «strekker» også faktum, noe som kan være et like strengt brudd på legalitetsprinsippet. Retten bruker   RG 2008 s. 1499 som grunnlag for sitt standpunkt, uten å drøfte eller på noen måte anføre hvorfor denne er relevant. Herifra påpekes at i RG 2008 s. 1499 hadde domfelte hengt opp hundre plakater i fornærmedes nærmiljø, der fornærmede var navngitt og gitt opplysninger om at han var straffedømt. Faktum i den saken er altså – i motsetning til vår sak - at den domfelte har oppsøkt fornærmedes nærmiljø og hengt ham ut i offentlige oppslag. Dette er noe annet enn å legge dette åpent i en blogg.

Her kan det nevnes at retten har sett bort i fra det faktum at Torps egne aktiviteter har bidratt til å spre informasjonen.  Det kan i den anledning vises til at den første som omtalte Oslo tingretts dom mot Christensen, var Torp i sin blogg. Det viser at det ikke er privatlivet Torp er opptatt av å beskytte ved å anmelde Christensen, men han gjør dette som en del av deres «kamp». Det anføres her at rettsvesenet skal være varsomme med å la seg bruke. Det er derfor isolert sett riktig når politiet har henlagt Christensens anmeldelser mot Torp, men det er altså feil å opprettholde andre veien.

Retten bringer også inn forhold knyttet til Torps ektefelle. Som påpekt av forsvareren i tingretten ville muligens Torps ektefelles privatliv hatt et større krav på beskyttelse enn Torp selv. Torps ektefelle er ikke en offentlig person, det er Torp. Dette ligger dog utenfor forelegget.

Forholdet til ytringsfrihetens vern i Grl. § 100 og EMK art. 10, SP art 18 og 19 er heller ikke riktig vurdert av Oslo tingrett. Tingretten henviser til LB - 2015 - 24004 hvor det uttales at "det er riktignok på det rene at ytringer som isolert sett ikke er straffbare, kan rammes av straffeloven 390 a. Forutsetningen er at de forekommer i et antall og på tidspunkter som gjør det særlig plagsomt for mottakeren".

Dette viser nok en gang at utgangspunktet er feil. Når Borgarting lagmannsretten i den saken påpeker antall og tidspunkter som å gjøre det "særlig plagsomt" viser det nok en gang at grunnforutsetningen er at henvendelsene må rette seg direkte mot en person. Henvisning til Rt. 2010 s. 845 i den aktuelle lagmannrettsdommen viser at det dreier seg om direkte kontakt.  I Rt. 2010 s. 845 står vi overfor et tilfelle hvor lederen av utlendingsnemnda fikk gjentatt SMSer med krenkende og truende innhold.

Nærmere om det rettslige

Det følger av strl. § 1, 2.ledd, at straffelovgivningen gjelder med de begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat eller av folkeretten for øvrig. Christensen har derfor beskyttelse av så vel EMK art 10 som SP art 18 og 19.

Hans uttalelser er også beskyttet av Grunnlovens § 100. Det følger allerede av Kløftadommen Rt. 1976 s.1. at Grunnlovens bestemmelser som regulerer den enkeltes personlige frihet må ha en gjennomslagskraft som er betydelig.

Det anføres at tingrettens tolkning av utsagnene, medfører at domsresultatet kommer i strid med legalitetsprinsippet, klarhetsprinsippet og at domsresultatet krenker Jan Kåre Christensens religions- og ytringsfrihet.

Menneskerettighetsdomstolen har i flere avgjørelser fremhevet at ytringsfrihet er et av de helt fundamentale elementer i grunnlaget for et demokratisk samfunn. Det er fremhevet at denne frihet ikke bare omfatter rett til å fremsette utsagn som blir positivt mottatt eller som anses ufarlige, eventuelt ubetydelige, men også utsagn som virker støtende, sjokkerende eller som foruroliger.

I Oslo tingretts avgjørelse er ikke de strenge krav til begrunnelse for begrensning i ytringsfriheten oppfylt.  Selv om det bare er et bøteforhold, er det ikke forholdsmessighet mellom inngrepet og formålet med dette.

Etter EMD-praksis må unntak fra ytringsfriheten undergis en restriktiv fortolkning, jf. at det må være” nødvendig”. Et sentralt element ved nødvendighetsvurderingen er om det foreligger et påtrengende samfunnsmessig behov for inngrepet - "pressing social need". Det vises til de såkalte "Spycatcher"-dommene, Serie A Nr 216, dommens punkt 60, og 217, dommens punkt 50.

I Christensens sak må dette vurderes opp imot at alle de pådømte uttalelser er hans syn på teologiske spørsmål, eller provokasjoner fremsatt mot enten ham eller hans tro.

Når Høyesteretts flertall i Kjuusdommen Rt. 1997 s 1821, finner at utsagnene ikke er beskyttet av ytringsfriheten, er dette bl.a. basert på følgende:

”Jeg kan ikke se at det av retten til å danne et politisk parti kan utledes at grupperinger som gjør dette, og ikler sine standpunkter formen av et partiprogram, skal stå fritt til å agitere for ethvert syn, uansett hvilke inngrep det måtte innebære over andre mennesker.”

For Christensen - som tufter sin rett til å komme med utsagnene, beskyttet av så vel religionsfriheten som ytringsfriheten, blir dette annerledes.  Han forfekter et syn som - om det er sjeldent nå - har stått i flere århundrer, og som ikke er uttrykk for at ”han ikler sine standpunkter formen av en religion”.

Det anføres også at uttalelsene er kommet som ledd i en offentlig debatt. En debatt som den som uttalelsene rammer også har deltatt i, og gjengjeldt.  En slik debatt er beskyttet av ytringsfriheten etter Grunnloven §100 som veier meget tungt. Å tillate ytringene fra en part og frata den som rammes av ytringene, retten til å ta til motmæle vil i seg selv stride mot ytringsfriheten

Skal strl § 390 a anvendes i denne saken, vil det bare kunne skje ved en utvidende tolking, av loven – noe som er utelukket, jf. legalitetsprinsippet  i Grunnloven § 96.

Det kommer klart frem i rettspraksis at tolkingen ikke bare må ta utgangspunkt i hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnene, jf. plenumskjennelsen i Rt-1997-1821 (Kjuus). Men man

”må også se utsagnene i lys av den sammenhengen de er fremkommet i”.

Det vises her til at utsagnene er normative, fremkommet i et bloggordskifte mellom personer som deler tro, og med referanser til ytrerens oppfatning av et felles trosgrunnlag.

Om tolkning av utsagnene sier Eggen Lov og Rett 1998 s 263:

”For ytreren blir rettsanvendelsen like lite forutberegnelig enten man ”lemper” på straffbarhetsvilkårene eller om man tolker ytringene fritt slik at de passer overens med disse vilkårene. En av hovedhensynene bak legalitetsprinsippet i norsk rett, og i allfall lovskravet EMK, er å sikre forutberegnelighet i rettsanvendelsen.

Han fortsetter senere på samme side:

”Når legalitetsprinsippet setter skranker for hvor langt i kontekstuell tolkning av straffeloven det akseptabelt å gå, ville det være inkonsekvent om domstolene skulle stå helt fritt i kontekstuell tolkning av ytringer”

Hensynet til både legalitetsprinsippet og ytringsfriheten tilsier at det er klare begrensninger i hvor langt man kan gå i å innfortolke et meningsinnhold og omstendigheter i utsagnene som ikke er direkte uttalt eller vedkjent.

Rettssikkerhetshensyn, særlig hensynet til forutberegnelighet, er fremhevet i   Rt.  2002 s. 1618. hensynet til ytringsfriheten innebærer

”at ingen bør kunne risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt og heller ikke med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen”

Det vises her også til Eggen, Lov og rett 1998 s 264 hvor det fremkommer et annet hensyn:

”En fri tolkning innebærer foruten mindre forutberegnelig rettsanvendelse også større mulighet for sensur fra domstolens side av ytringer de misliker, kanskje av andre grunner enn de som ligger bak straffebudet”

Tolket som religiøse ytringer og utlegninger om Bibelens syn på gjengifte,  kan ikke ytringene dømmes. Når tingretten ser bort i fra det tolkningsalternativet, så ”skyver” man uttalelsen utenfor kjerneområdet i Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet.

Rt 2002  s. 1618 Bootboysdommen er således relevant.  ”Bootboys” var en nynazistisk kamporganisasjon, som en lørdag formiddag på torget i Askim fremførte en appell med støtte til Hitler i anledning av Rudolf Hess’ 100-års dag.

”Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene, som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.” Appellen ble avsluttet med   ”Sieg Heil- og Hitler-hilsener.”

Bootboys’ leder Terje Sjølie ble frifunnet. Uttalelsene ble funnet å være utledet av et politisk program mer enn å være konkrete trusler.  Flere av de fremmøtte var ikledd finlandshetter, og demonstrasjonen var av en militaristisk  kampfascistisk art. Uttalelsene falt foran innvandrere som gjorde sine ærend i Askim.  Christensens  uttalelser er kommer som tilsvar på handlinger som  han mener er i strid med Guds ord. Uttalelsene faller i Blogg hvor de fleste uttalelsene er svar på tiltale fra  personer som Christensen oppfatter som talerør for Torp. Sjølis uttalelser falt uprovosert overfor uskyldige mennesker.

Klarhetskravet

Enten man utvider ordlyden i loven, eller meningsinnholdet i utsagnet, kommer man i strid med klarhetskravet og legalitetsprinsippet.  Høyesterett har den 02.08.2012 avsagt en kjennelse, hvor klarhetsprinsippet blir drøftet:

Klarhetskravet har kommet til utrykk i flere avgjørelser i Høyesterett, herunder i avgjørelsen i Rt-2011-469, hvor spørsmålet var om bestemmelsen i straffeloven § 219 også gjaldt i forhold til tidligere samboere, selv om lovteksten bare omhandlet tidligere ektefeller. I avsnitt 9 heter det:

'En slik utvidelse av straffansvaret, sammenlignet med det som følger av ordlyden i § 219, må ha hjemmel i lov.

Jeg viser til Grunnloven § 96 og til EMK artikkel 7, jf. Rt-2009-780 avsnitt 21. Straffverdighet, eller andre reelle grunner som kan tale for å sidestille tidligere samboere med tidligere ektefeller, er ikke tilstrekkelig.'

Så kommer noe som er sentralt i Christensen-saken som ikke er tilstrekkelig vektlagt av tingretten

Lagmannsretten vil for sin del bemerke at kravet til klar lovhjemmel for straffansvar ikke minst vil være av betydning i saker hvor straffebudet innebærer en begrensing av ytringsfriheten

Under avsnitt 18 kommer Høyesterett med sitt syn.

Som lagmannsretten påpeker, må utgangspunktet ved vurderingen være det krav til klar hjemmel som gjelder i straffesaker, jf. Grunnloven § 96 og EMK artikkel 7. Det vises til Rt-2011-469 avsnitt 9, som er sitert i lagmannsrettens kjennelse.

Dette er utdypet i Rt-2012-313 avsnitt 29, der det heter:

«Det er uansett ikke avgjørende hva lovgiver måtte ha ment, når en eventuell lovgiverintensjon ikke har kommet tydelig til uttrykk i loven. Jeg viser til lovskravet i Grunnloven § 96 og i EMK artikkel 7, slik dette er forstått blant annet i Rt-2011-469. Av særlig interesse er avsnitt 9 og 12 i dommen, hvor det fremheves at straffbarheten må følge av loven, og at manglende støtte i ordlyden ikke avhjelpes ved at forholdet er klart straffverdig, og at lovgiver utvilsomt ønsket å ramme det.»

Subsidiært – innskrenkende tolkning av bestemmelsene

Det anføres subsidiært at dersom lagmannsretten skulle komme til at utsagnene krenker privatlivets fred, etter en alminnelig tolkning av lovbestemmelsene i strl. § 390 a, og at tingretten ikke har utvidet tolkningen av utsagnene på en måte som kommer i strid med EMK art 7 og Grl. § 96, så følger det av strl. § 1, 2. ledd, at hensynet til Christensens rettigheter - og våre forpliktelser - etter EMK og SP om ivaretakelse av den enkeltes religions- og ytringsfrihet, innebære at strl. § 390 a) i tilfeller hvor religions- og ytringsfriheten krenkes, må tolkes innskrenkende.