Nr. 596: I Apostelen Paulus fotspor på Malta!

Nr. 596:
I Apostelen Paulus fotspor på Malta!

Her er min Elskede kone Berit avbildet der antagelsesvis Paulus og hans reisefølge på 276 sjeler kom berget i land etter skipsforliset utenforbi St. Paul på Malta (Ap.gj. 27. 37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet ).



Jeg og min kone var ny nylig på Malta for å finne spor etter Apostelen Paulus der. Har i de senere år vært over hele Midt-Østen og sørlige Europa for å finne spor etter de første kristne. Det som slår meg er at vi finner ikke noe særlig spor av noen av Apostlene bortsett fra Apostlene Paulus. Selv i Roma som vi har vært finner vi ikke spor etter noen av Apostlene bortsett fra Apostelen Paulus.

Her fra Apostelgjerningene når Apostelen og hans reisefølge går i land på Malta etter skipsforliset:

Ap.gj. 28. 1. Da vi nu hadde berget oss, fikk vi vite at øen hette Malta. 2 De innfødte viste ikke liten menneskekjærlighet mot oss; de tendte op en ild og tok sig av oss alle sammen, da det hadde begynt å regne og var koldt. 3 Men da Paulus sanket sammen en hop tørre kvister og kastet dem på ilden, krøp en orm ut på grunn av heten og bet sig fast i hans hånd. 4 Da nu de innfødte så dyret henge ved hans hånd, sa de til hverandre: Dette menneske er visselig en morder, som den hevnende rettferdighet ikke gir lov til å leve, skjønt han er berget fra havet. 5 Han rystet da dyret av sig inn i ilden, og hadde intet mén av det; 6 men de ventet på at han skulde hovne eller falle død om med det samme. Da de nu ventet lenge, og så at han ikke hadde noget ondt av det, kom de på andre tanker, og sa at han var en gud. 7 Men nær ved dette sted hadde den første mann på øen, ved navn Publius, en gård; han tok imot oss og viste oss vennlig gjestfrihet i tre dager. 8 Og det traff sig så at Publius' far lå meget syk av feber og blodgang; Paulus gikk da inn til ham og bad og la hendene på ham og helbredet ham. 9 Men da dette hadde hendt, kom også de andre der på øen som hadde sykdommer, og blev helbredet. 10 De viste oss også stor ære, og da vi fór derfra, førte de ombord i skibet det vi kunde ha bruk for. 11 Da nu tre måneder var gått, fór vi derfra på et skib fra Aleksandria som hadde hatt vinterleie ved øen og hadde tvillingene til merke.

I dag ligger byen St. Paul's Bay der Paulus strandet, en fin liten hyggelig turistby som en absolutt kan anbefale. Det er veldig lite protestantisk kristendom på Malta, men til gjengjeld mye katolsk. På de øyene som Malta er med godt 400.000 innbyggere er det ca. 360 katolske kirker, det er veldig mye. Antagelsesvis pr. innbygger er Malta verdens «mest» katolske land.

Ute i havgapet er det en Paulus statuen ved St. Paul's Bay, satt opp 1845 av den katolske kirke. På grunn av det er så værhardt der er dette den største ubebodde øya på Malta, det skal visstnok ha bod en bonde der som har forlatt øya.



Den 10. februar feirer de Apostelen Paulus dag på Malta som er både en fri og helligdag.

Ifølge tradisjonen, tok apostelen tilflukt i en hule, nå kjent som St. Paul grotte i Rabat, Malta. Under sitt opphold i vinter, ble han invitert til huset til Publius, romernes viktigste mann på øyene. Det var her, i henhold til hva Apostelgjerningene sier, at Paulus helbredet Publius far med en alvorlig feber. Publius sies da å ha konvertert til kristendommen og ble gjort den første biskop av Malta. Cathedral på Medina sies å stå på stedet av Publius hus. Mdina er Maltas første hovedstad og ligger opp på et høydedrag med oversikt over hele Malta. Dagens hovedstad er Valletta. Har selv sett dette og dimensjonene på det hele er storslott!

Tanker om hvorfor vi ikke finner noe til andre enn Apostelen Paulus i Sør Europa og innforbi Romerriket er klart for meg. Hverken Peter eller noen av de andre av Apostlene virket innforbi hedningene med budskapet om Jesus i det store og det hele. Det var Apostelen Paulus som var hedningens Apostel, det var hans hovedoppdrag i livet, ikke for de andre Apostlene.

Fra mine bibelkommentarer Galaterbrevet 2.1 Fjorten år senere drog jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg hadde også Titus med meg. Nå var det en annen Paulus som dro opp, en moden Paulus. Det er lidelsen, ensomheten og avhengigheten vår av Herren som gjør oss skikket til å inneha et åndelig embete og en åndelig posisjon. Ikke menneskelig annerkjennelse og eller opphøyelse. 2 Jeg reiste dit på grunn av en åpenbaring. I et eget møte med de mest ansette la jeg fram for dem det evangelium jeg forkynner blant folkeslagene; for jeg ville ikke at hele mitt arbeid skulle være forgjeves. Etter hvert som kristendommen fremsto som en egen bevegelse, mer og mer uavhengig av jødedommen, ble den også nødt til å klargjøre hvordan de kristne skule leve rett i møte med Romerrikets mangfoldige kulturelle og religiøse liv. Derfor var dette møte helt nødvendig! 3 Men ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære. Titus var ikke jøde, og derfor ikke omskåret. Paulus hadde latt Timoteus blitt omskåret uten positivet resultat. Paulus hadde lært, og han vek ikke av eller bøyde av, lengre. Ap.gj. 16. 3 Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse strøk. Alle visste nemlig at hans far var greker. 4 Dette kravet kom fra noen falske brødre som hadde sneket seg inn for å lure på den frihet vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til treller. Det var mange av jødene som kom til troen på Jesus som drog ting fra jødedommen med seg inn i det nye livet som Jesus hadde avskaffet ved sitt offer på Golgata. Slik har det alltid vært gjennom kirkens og menighetens historie at de som er kommet til troen har dradd med seg ting fra det gamle livet og den tro de hadde. Slik som treenighets læren, at alle mennesker skal leve evig etc. Ap.gj. 6. 7 Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en mengde prester ble lydige mot troen. 5 Men ikke et øyeblikk gav vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle bevares for dere. Paulus prøvde å tilfredsstille jødene, men det var alltid mislykket, Det eneste som han lykkes med var å fremholde evangeliets sannhet. Slik er det også i dag, kompromiss og å gå på akkord med sin egen samvittighet er dårlig butikk. Ap.gj. 24 Disse fire skal du ta med deg og la deg rense sammen med dem. Du skal ta på deg utgiftene for dette, så de kan klippe håret igjen, slik det er påbudt. Dermed vil alle skjønne at det ikke er noe i det de har hørt om deg, og at du selv lever slik at du holder loven. 25 Når det gjelder de hedningkristne, har vi skrevet til dem og gitt beskjed om at de skal holde seg borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.» 26 Paulus tok mennene med seg og lot seg rense sammen med dem dagen etter. Så gikk han til templet for å melde fra når renselsestiden utløp og offeret for hver enkelt av dem skulle bæres fram. 6 Og de mest ansette – hvor store de var, betyr ingen ting for meg, for Gud gjør ikke forskjell på folk – de stilte meg ikke overfor nye krav. Etter hvert som kristendommen fremsto som en egen bevegelse, mer og mer uavhengig av jødedommen. Ble den også nødt til å klargjøre hvordan de kristne skule leve rett i møte med Romerrikets mangfoldige kulturelle og religiøse liv. Flere steder finner vi oppfordringer som de to nedenfor: 1. Peters brev 2,12 Lev rett og godt blant hedningene! De baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker. Derfor skal dere la dem se at dere gjør gode gjerninger, så de kan prise Gud den dag han kommer. Filipperne 4,8 For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det! Andre steder igjen ser vi at de kristne møtte mange utfordringer, ikke bare fra de kulturelle omgivelser og fra jødiske kretser, men at de også hadde et stykke vei å gå for å tydeliggjøre innad hva som var en rett kristen tro. Eksemplene viser en liten flik av diskusjoner som nok har vært ganske intense, og som har dreiet seg om svært sentrale trosspørsmål 7 Tvert imot forstod de at det er betrodd meg å forkynne evangeliet for de uomskårne, slik som Peter for de omskårne. Ap.gj. 1. 8 Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» Jesu lære var at evangeliet skulle forkynnes helt til jordens ende fra dag. 1. Siden disiplene ikke helt klarte å takle dette måtte Gud oppreise Paulus. Peter forble tro mot evangeliet, men Paulus førte stafettpinnen videre. 8 For han som med sin kraft gjorde Peter til apostel for de omskårne, han gjorde på samme måte meg til apostel for de uomskårne. Det var den samme Gud og Herre som hadde kalt dem begge to. De sto i et jevnbyrdig forhold til hverandre og på den måten utfylte de hverandre. Jeg tror ikke Peter var ulydig, men oppgaven trengtes å deles. Derfor ble Paulus hedningens Apostel og Peter jødenes. 9 Og da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet som selve søylene, innså hvilken nåde jeg hadde fått, da gav de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til folkeslagene, de til jødene. Når Paulus la frem sitt syn i Jerusalem, ble han ikke motsagt av de andre apostlene. Tvert imot han fikk full støtte for sitt syn. Riktignok var det noen som forkynte at omskjærelse var nødvendig, men de hadde ingen apostolisk autoritet bak seg. Det viser Paulus tydelig i sin omtale av det såkalte apostelmøtet i Jerusalem- Også i Lukas’ beretning om dette møtet (slik vi finner den i Apg 15) får vi bekreftet det samme: Både Peter og Jakob stilte seg bak det syn som Paulus og Barnabas stod for: at et menneske blir rettferdiggjort uten å la seg omskjære og holde Moseloven. I dette svært sentrale spørsmålet stod altså apostlene sammen. Når Paulus taler om én tro, synes altså dette å ha reell basis i urkirken. Dette spørsmålet – om lovgjerninger er nødvendig for et menneskes frelse – er imidlertid det eneste spørsmålet der våre kilder gir oss innblikk i et samråd mellom apostlene og der de kom med en fellesuttalelse (jf. Apg 15:23-29). Her står vi altså overfor det vi med full rett kan kalle en felles apostolisk tradisjon. Dette begrepet – apostolisk tradisjon – finner vi imidlertid ikke i NT. Men ordet "tradisjon" finnes, og vi skal se litt nærmere på betydningen og bruken av dette. Tradisjon Slår vi opp i NO 78/85 finner vi ordet "tradisjon" bare to steder i NT, begge ganger med en klar negativ klang. I Gal 1:14 taler Paulus om sitt liv før han kom til tro på Jesus som Messias. Han sier at han gikk lenger i sin jødedom enn sine jevnaldrende og "var enda mer brennende for tradisjonene fra fedrene". Med "tradisjonene fra fedrene" siktes det åpenbart til forskrifter som ikke fantes i Moseloven, men som fariseerne likevel mente var bindende. Dette fremgår tydelig av beretningen i Markus 7:1-13: Fariseerne og noen skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, samlet seg om Jesus. 2 De la merke til at noen av disiplene hans spiste med vanhellige hender, det vil si uten å vaske dem. 3 For fariseerne og jødene i det hele vasker hendene med litt vann før måltidet. Slik er nemlig de gamles forskrifter. 4 Og når de kommer fra torget, spiser de ikke før de har vasket seg. De har også mange andre skikker som de har overtatt og overholder, så som å skylle krus og kar og kobberkjeler. 5 Derfor spurte fariseerne og de skriftlærde ham: "Hvorfor følger ikke dine disipler de forskrifter vi har overtatt fra de gamle, men spiser med vanhellige hender?" 6 Da sa Jesus: "Jesaja profeterte rett om dere hyklere ─ slik det står skrevet: ‘Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. 7 De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.’ 8Dere bryr dere ikke om Guds bud og holder fast på forskrifter overtatt fra mennesker." 9 Og han sa til dem: "Ja, dere får det fint til! Dere opphever Guds bud, så dere kan følge egne forskrifter. 10 For Moses sa: ‘Du skal hedre din far og din mor, og: Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø.’ 11 Men dere lærer: Om en mann sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en korban ─ det betyr en gave til templet ─ 12 da forbyr dere ham å hjelpe far eller mor. 13 Slik setter dere Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt og gir videre. Og mye annet av samme slag gjør dere." Denne teksten er viktig fordi den gir oss et innblikk i den jødiske tradisjonstenkning og den terminologi som er forbundet med den. La oss se nærmere på noen enkeltbegreper. I 7:13 viser Jesus til "de reglene dere har overtatt og gir videre". Mer ordrett kunne vi gjengi det slik: "den tradisjon (gresk: paradosis) dere gir videre (gresk: paredåkate) ". Og i 7:4 viser evangelisten til de skikker som jødene har "overtatt" eller "mottatt" (gresk: parélabon). De tre begrepene vi her støter på, har karakter av tekniske termer: (1) "tradisjon" / "overlevering" (paradosis), (2) "motta" (paralambánå) og (3) "gi videre" / "overlevere" (paradídåmi). I senere jødiske skrifter blir overleveringen fra fedrene ført helt tilbake til åpenbaringen på Sinai: "Moses mottok loven fra Sinai og overleverte den til Josva, og Josva til de eldste, de eldste til profetene og profetene overleverte den til mennene ved den store synagoge..." (Misjna, Avot 1.1). Også her forekommer termene "motta" (hebraisk: qibbel) og "overlevere" (hebraisk: masar) knyttet til overlevering av muntlig tradisjon. "Overleveringen fra fedrene" blir i NT negativt vurdert – av den enkle grunn at det er tale om menneskelig overlevering (jf. Mark 7:8). Det er også poenget i den andre teksten der NO bruker begrepet "tradisjon", nemlig Kol 2:8. Der advarer Paulus mot visdomslære som baserer seg på "menneskers tradisjoner", og som ikke stammer fra Kristus. Det er imidlertid viktig å merke seg sammenhengen i dette avsnittet. I Kol 2:6 leser vi: "Dere har tatt imot (parelábete) Jesus Kristus; så må dere også leve i ham. Vær rotfestet i ham og bygd på ham! Stå fast i troen etter det dere har lært". Her er det tale om en annen form for tradisjon, en Kristus-tradisjon som kolosserne har blitt opplært i, og formanes til å holde fast ved. Og denne står da i motsetning til "menneskers tradisjoner (parádosin tån anthråpån) ". Tradisjon er altså ikke noe som i seg selv er negativt. Og når opphavsmannen er Kristus, har den en helt annen autoritet enn menneskelig overlevering. Ja, det er bare Kristus-tradisjonen som har autoritet i den kristne kirke. At man i urkirken regnet med en slik tradisjon, er åpenbart særlig ut fra Matteusevangeliet. Ifølge 23:10 har hans disipler bare én lærer, det er Kristus. Og det var han som gav befalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler "i det dere døper dem ... og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere" (28:19f). Apostlenes oppdrag var altså å føre Kristus-tradisjonen videre. Hvis vi så stiller et historisk orientert spørsmål: Hva var det apostlene og deres medarbeidere lærte og forkynte når de grunnla menigheter? Det vet vi dessverre lite om. Vi har ingen kilder som kan gi oss et direkte svar på dette. Men vi har visse antydninger. En interessant notis finner vi hos Papias (fra første halvdel av det 2. århundre) som igjen støtter seg på en eldre hjemmelsmann når det gjelder Markusevangeliets tilblivelse: Og dette sa "den gamle": "Markus, Peters tolk, skrev nøyaktig, men ikke i ordning, alt det han opptegnet av det som Herren hadde sagt og gjort." For han hadde verken hørt Herren eller fulgt ham, men senere ble han som sagt Peters disippel. Peter gav sin undervisning i form av korte beretninger, men ikke for å gi en ordnet fremstilling av Herrens evangelium. Det er grunn til å tro at denne tradisjonen om Markus har et historisk fundament. Og kjernen i dette er at Markusevangeliet har sin basis i apostelen Peters undervisning og forkynnelse. Ifølge Papias skulle altså innholdet i hans forkynnelse ha vært korte beretninger om det Jesus hadde sagt og gjort. Det lyder sannsynlig og samsvarer også med det bildet vi ellers kan danne oss av den tidligste apostoliske forkynnelse. En interessant tekst i denne sammenheng er gjengivelsen av Peters preken i Kornelius’ hus (Apg 10:37ff), en preken som i hovedsak gir et referat av Jesu virke for så å applisere dette på tilhørernes situasjon. Etter alt å dømme har dette vært typisk for den eldste kristne forkynnelse – den har i stor grad vært knyttet til fortellingen om Jesus. Å overlevere Jesu ord og beretningene om ham har åpenbart vært en hovedsak for dem som hadde fulgt Jesus. Paulus og den apostoliske tradisjon Hva så med Paulus? Han hadde ikke fulgt Jesus, og hans brev inneholder svært lite om Jesu liv og virke. Noen har tolket dette dit hen at Paulus ikke var interessert i den historiske Jesus. Men det er neppe tilfelle. Saken er nemlig den at Paulus helt klart forutsetter kjennskap til Jesu liv og virke i sine brev. Med andre ord: Han forutsetter at hans tilhørere har fått undervisning om Jesu ord og gjerning. La meg ta noen få eksempler. Flere ganger i sine brev fremholder Paulus Jesus som et eksempel til etterfølgelse (1 Kor 10:33-11:1; 1 Tess 1:6; Fil 2:5). Når Jesus settes frem som et forbilde og leserne formanes til å "kle seg" i Herren Jesus Kristus (Rom 13:14), forutsetter det at både Paulus og hans lesere vet noe om hvordan Jesus levde. Konkret taler Paulus bl.a. om "Kristi egen vennlighet og mildhet" (2 Kor 10:1), og hans beskrivelse av kjærligheten i 1 Kor 13:4-7 er trolig formulert med Jesus selv som forbilde (jf. omtalen av Kristus som "ikke tenkte på seg selv" i Rom 15:3). Flere ganger finner vi også utsagn som forutsetter kjennskap til lidelseshistorien: Paulus taler om "den natt Herren Jesus ble forrådt" (1 Kor 11:23), om "verdens herskere" som korsfestet ham (1 Kor 2:8), om å bære Jesu merker / Jesu død på sin egen kropp (Gal 6:17; 2 Kor 4:10). Og ikke minst ligger lidelseshistorien i bakgrunnen når Paulus taler om en "korsfestet Kristus" (1 Kor 1:23) som hans tilhørere har fått "malt" for sine øyne (Gal 3:1). Ikke bare forutsetter Paulus kjennskap til Jesus-historien; han viser også direkte til at han lesere har fått overlevert tradisjoner om Jesus.4) De to klareste beleggene finner vi i 1. Korinterbrev. I 1 Kor 11:23ff siterer Paulus Jesu innstiftelsesord ved nattverden – etter følgende innledning: "For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere... ". Den andre teksten finner vi i 1 Kor 15:1ff: Jeg kunngjør for dere brødre, det evangelium jeg forkynte dere, det dere har mottatt (parelábete) og står på. Gjennom det blir dere frelst, hvis dere holder fast på det ordet jeg forkynte – så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro. For først og fremst overgav (parédåka) jeg dere det jeg selv har tatt imot (parélabon), - at Kristus døde for våre synder etter skriftene, - at han ble begravet, - at han stod opp den tredje dag etter skriftene, - og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. I begge disse tekstene viser Paulus til Jesus-tradisjon som han allerede har gitt til sine menigheter. Men særlig interessant er det at Paulus sier at han selv hadde tatt imot dette. Fra hvem? Ut fra Galaterbrevet 1 kunne det være nærliggende å si: fra Herren Jesus selv. I Gal 1:12 sier nemlig Paulus: "Jeg har heller ikke mottatt (parélabon) eller lært det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg". Paulus’ poeng i denne sammenheng er å understreke at hans kall og budskap ikke er menneskeverk. Han er ikke kalt av mennesker, men av Gud (1:1). Og sitt evangelium har Paulus ikke fra mennesker, men fra Gud selv (1:11f). Kjernen i denne åpenbaring var utvilsomt at Jesus fra Nasaret ikke var en bedrager, men at han faktisk var Guds Sønn (jf. 1:16) som Gud hadde reist opp fra de døde (jf. 1:1b). Dermed kom Jesu korsdød i et helt nytt lys: Han var ikke en som var forbannet av Gud, men en som døde for våre synders skyld (jf. 3:13; 1:4a). Det Gud hadde åpenbart for Paulus var altså tolkningsnøkkelen til Jesus-historien. Men selve historien om Jesu liv og virke hadde han nok mottatt fra andre mennesker. Og det faktum at Paulus i 1 Kor 11 og 15 bruker de tekniske termene for tradisjonsoverlevering gjør det utvetydig klart at det ikke er tale om noen åpenbaring, men om overlevering gjennom mennesker. Men i motsetning til den jødiske overlevering som Paulus er kritisk til, er dette en overlevering som går tilbake til Herren selv, slik han sier det i 1 Kor 11:23. Kjennskapet til denne overlevering har Paulus trolig fått allerede kort tid etter sin Damaskusopplevelse. Dertil forteller Paulus selv at han tre år etter denne hendelsen, dro opp til Jerusalem for å besøke Peter/Kefas (Gal 1:18). Nøyaktig hva som var hensikten med dette besøket, vet vi ikke, men – som den engelske nytestamentleren C. H. Dodd har sagt: "we may presume they did not spend all the time talking about the weather".5) Nei åpenbart ikke. Selve det verbet Paulus bruker, historeo, betyr egentlig å undersøke, utforske, utspørre.6) NO 78/85 synes derfor å treffe godt når den oversetter: "for å få høre mer gjennom Kefas". Det Paulus ville vite mer om, var utvilsomt tradisjonene om Jesus, og da var lederen av apostelflokken den nærmeste å henvende seg til. Paulus forteller at han var hos Peter i 14 dager og at han ellers bare så Jakob, Herrens bror. Hva forteller dette oss? Jo, at Paulus selv gjorde bruk av apostolisk tradisjon – fra dem som var blitt apostler før ham. Den Jesus-tradisjon Paulus førte videre i sine menigheter, var altså en felles-apostolisk tradisjon. Med hensyn til 1 Kor 15 er det imidlertid viktig å merke seg at Paulus ikke bare gjengir "nakne fakta" om Jesu død og oppstandelse. Den overlevering han gjengir, inneholder også en tolkning av begivenhetene. For det første: Begivenhetene er tolket i lys av GT. Både i forbindelse med Jesu død og hans oppstandelse heter det: "etter skriftene". Tolkningen av Jesu liv og gjerning i lys av de gammeltestamentlige profetier står sentralt i den tidlige kirke. Det finner vi klare eksempler på, f.eks. i 1 Peters brev (jf. 2:23 og Jes 53:7) og i talene i Apostlenes gjerninger. Et illustrerende eksempel er også Apg 8:26ff der det heter at Filip forkynte evangeliet om Jesus for den etiopiske hoffmannen – ut fra Jesaja 53. Denne måten å lese Skriftene på kan med stor sannsynlighet føres tilbake til Jesus selv, slik det f.eks. sies i Luk 22:37 (jf. 24:25-27, 44ff). Den urkirkelig Jesus-tradisjon inneholdt altså også en tolkning av Jesus-historien i lys av gammeltestamentlige tekster. For det andre: Denne lesning av GT har trolig også vært viktig med tanke på den soteriologiske tolkning som gis av Jesus-historien i 1 Kor 15: Han døde "for våre synder". Denne tolkning var i tråd med Jesu egne ord om at han var kommet for å "gi sitt liv som løsepenge for mange" (Mark 10:45) – åpenbart forstått i lys av Jesaja 53 (og 43:3-4).7) I 1 Kor 15 viderefører altså Paulus både en tradisjon om Jesus og en tolkning av hans død og oppstandelse. Interessant i vår sammenheng er det som så sies i v. 11: "Men enten det er meg eller de andre [underforstått: apostlene] – dette forkynner vi, og det er dette dere har tatt imot i tro". Overleveringen om Jesus og tolkningen av hans død og oppstandelse var altså felles apostolisk tradisjon. Den apostoliske tradisjon inneholdt også annet materiale. Det fremgår tydelig av Paulus’ øvrige bruk av termene for tradisjonsoverlevering. Vi skal se på de viktigste eksemplene. Vi begynner med 1 Tess 4:1-2 der det heter: "Forøvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt (parelábete) av oss hvordan dere bør leve og være til Guds behag, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! Dere vet jo hvilke påbud vi gav dere fra Herren Jesus." Apostolisk Jesus-overlevering har altså også inneholdt etisk materiale; noe vi har et konkret eksempel på i Jesu ord om skilsmisse gjengitt i 1 Kor 7:10. Slikt materiale spiller faktisk en avgjørende rolle i Paulus’ etiske veiledning. Han kan stadig henvise til det han tidligere har lært sine menigheter også på det etiske området. Et viktig eksempel er 2 Tess 3:6: "Vi pålegger dere, brødre, i Herren Jesu Kristi navn, å trekke dere tilbake fra enhver bror som fører et uordentlig liv og ikke retter seg etter den overlevering som dere mottok fra oss (kata ten parádosin hen parelábosan par’ hemån) ". Paulus’ henvisning til overlevering/tradisjon er viktig fordi den sier oss at vi står overfor et fast element i Paulus’ undervisning. Det er jo ofte blitt understreket at Paulus’ brev er leilighetsskrifter, at deres innhold er bestemt ut fra den aktuelle situasjon i de ulike menigheter han skriver til. Det er utvilsomt riktig. Men i sin veileding kan altså Paulus gang på gang vise tilbake til det han tidligere har sagt. Paulus kan nok tilpasse sin veiledning til nye situasjoner, men hans veiledning har en basis som menighetene allerede kjente, som altså hørte til den grunnleggende undervisning. Derfor kan Paulus si til tessalonikerne: "Så stå da fast, brødre, og ta vare på det som dere har mottatt (tas paradóseis) og lært av oss, enten muntlig eller i brev" (2 Tess 2:15). Det permanente i denne apostoliske overlevering blir ytterligere understreket når Paulus sier at hans undervisning er den samme i alle menigheter. I forbindelse med sin veiledning om ekteskap og ugift stand, sier Paulus i 1 Kor 7:17: "Dette gir jeg pålegg om i alle menighetene". Og når det gjelder sin medarbeider Timoteus sier han: "Og derfor var det jeg sendte Timoteus til dere, min kjære og trofaste sønn i troen på Herren; han skal minne dere om min vei i Kristus Jesus, slik som jeg lærer overalt, i alle menighetene" (1 Kor 4:17). Timoteus skulle bare minne dem – fordi de hadde hørt det før. Og uansett hvilken menighet de tidligere kunne ha vært, ville de ha hørt det før. Vi kan altså si at Paulus’ veiledning var økumenisk (jf. også henvisningen til felleskirkelig praksis i 1 Kor 11:16 og 14:33). En felles apostolisk tradisjon Med tanke på spørsmålet om kirkens enhet kan vi ut fra dette si: De paulinske menigheter utgjorde en enhet fordi de var basert på en felles apostolisk tradisjon, en tradisjon som Paulus stadig minnet dem om. Men hva så med de øvrige menigheter, de som ikke var grunnlagt av Paulus? Var også de basert på den samme apostoliske tradisjon? Vi har allerede sett at Paulus forutsetter et felles apostolisk kerygma – knyttet til Jesu død og oppstandelsen (jf. 1 Kor 15:11). Og det finnes også andre indikasjoner på en slik felles apostolisk overlevering. I denne sammenheng er Romerbrevet av særlig interesse. Ulikt de øvrige Paulusbrev er det nemlig skrevet til en menighet som ikke er grunnlagt av Paulus eller hans nære medarbeidere. Det er Paulus svært oppmerksom på når han skriver til romerne. Likevel forutsetter han uten videre at de står sammen i en felles tro (jf. 1:12: "den tro som vi har felles"). Og når han taler om den nye livsførsel, viser han uten modifikasjoner til den lære som de har mottatt. Egentlig står det: "den læreform dere er overgitt til (hon paredóthete typon didaches)" (6:17). Og i 16:17 formaner han dem: "Hold øye med dem som skaper spittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot". Han henviser ikke til det som han har skrevet i sitt meget omfattende brev, men generelt til det de har lært. Det viser at Paulus forutsetter en felleskristelig tradisjon som han uten videre kunne knytte an til. Det er også et annet element som er verd å merke seg i denne forbindelse. I lang tid har forskerne vært opptatt av å lete etter tradisjonsgods i Paulusbrevene, med andre ord: eksempler på materiale som ikke er formulert av Paulus selv, men der han gjør bruk av tidligere formulerte tekster. Det er fremdeles debatt om en rekke enkelttekster, men det er bred enighet om at Paulus i mange tilfeller gjør bruk av slikt materiale. Særlig er det tale om hymnisk materiale og bekjennelsesaktige formuleringer. Kriteriene for å kunne avgjøre om noe er tradisjonsgods er bl.a. at tekstene skiller seg ut fra sammenhengen, at de har et vokabular som ikke er typisk for Paulus og at de f.eks. kan ha et poetisk preg. De mest kjente eksemplene på slike tekster er hymnene i Fil 2:6-11 og Kol 1:15-20. Også i Romerbrevet finner vi sikre eksempler på slike før-paulinske fomuleringer. La meg bare nevne Rom 1:3-4 som har et tydelig formelaktig preg og inneholder enkeltord som ikke er vanlige for Paulus. La meg sitere fra brevets begynnelse: 1 Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, 3 om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt 4 og som etter hellighets Ånd er innsatt som Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde - Jesus Kristus, vår Herre.8) Når Paulus skal presentere seg selv og sitt evangelium, griper han altså til en tradisjonell kristologisk formel. Det er neppe tilfeldig. Når Paulus skriver til romerne, er han opptatt av å finne den rette "tonen" overfor denne menigheten som han ikke har grunnlagt, men som han planlegger å besøke og få som støttespiller for misjonsvirksomhet i Spania. Blant dens medlemmer kunne det kanskje være folk som hadde hørt ufordelaktige rykter om Paulus og hans teologi. Når så Paulus presenterer seg selv ved å bruke en bekjennelses-formel, er det med på å understreke sin forankring i felleskirkelig tradisjon. Han representerer ikke noe særmening, men står plantet i den felleskristelige, fellesapostoliske tradisjon. Indikasjoner på en fellesapostolisk tradisjon finner vi også dersom vi sammenligner skrifter av ulike forfattere. Vi vil da se at det er adskillige likheter. Vi finner f.eks. en nokså fast tradisjonsstamme når det gjelder kristologiske formler, mye fellesgods i formaningene (særlig i dyds- og lastekatalogene og hustavlene) og mange fellestrekk når det gjelder tolkningen av gammeltestamentlige tekster. Alt dette tyder på en urkirkelig tradisjon som har vært felles for alle de nytestamentlige forfattere.9) Tiden er kommet for å konkludere: Ireneus’ og Tertullians bilde av den historiske utviklingen innenfor den eldste kirke er nok noe skjematisert og forenklet. Men de er neppe langt fra sannheten når det gjelder den apostoliske tradisjon som basis for kirkens enhet. Sann kirkelig enhet finnes bare på dette grunnlag. Det var man klar over i det 2. århundre og det er grunn til å gjenta det i dag. Kirkelig enhet kan det bare være når vi tror og lærer slik som de apostoliske kirker gjorde. (sitat slutt).

Sluttkommentar:

Det er i hvertfall spennende, givende og innholdsrikt ikke bare å studere dette gjennom litteratur og på andre måter. Men å komme til de stedene og å snakke med lokalbefolkningen. På den måten få et overblikk og innsyn over det hele. Det forteller meg at historien lyver i mange henseende. Men Guds ord er evig sant som forteller at Apostelen virket blant hedningene og var villig til å forkynne Guds ord overalt, også i Roma. Mens derimot Apostelen Peter ikke gjorde det, og langt mindre var den første Biskop i Roma og døde der. Hans grav var nok i Jerusalem, ikke i Roma i Italia! Henviser til andre artikler om dette emne under relaterte artikler og annet på blogg og hjemmesiden vår.

Rom 1:15 således er jeg for min del villig til å forkynne evangeliet også for eder i Rom.

Relaterte linker:
http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hvor-dro-de-tolv-apostler http://blog.janchristensen.net/2012/05/nr-422-apostelen-peter-vis-vis.html http://blog.janchristensen.net/2012/11/nr-507-paulus-reise-til-spania.html http://blog.janchristensen.net/2012/05/nr-421-1-uke-i-roma.html http://blog.janchristensen.net/2013/03/nr-576-apostelen-peter-grav-er-aldri.html http://blog.janchristensen.net/2013/03/nr-557-paulus-avsluttet-sin-tjeneste.html