Sider

lørdag 13. april 2013

Nr. 586: Sorg – en del av livet – men det må og skal ikke ta livet av oss. Vi må gå videre!

Nr. 586:

Sorg – en del av livet – men det må og skal ikke ta livet av oss. Vi må gå videre!

Min far, Karl Johan Bjerregaard Christensen døde 17. januar, sorgen etterpå har vært overveldende, vond og samtidig god. Her et godt bilde av han kort tid før han døde. Og gravsteinen der han ligger begravet i famille graven der vi kommer i fra, som jeg bodde mine første leveår, Thyborøn i Danmark. Det er ved inngangen til Limfjorden på Jylland. Der ligger også mine besteforeldre på min fars side gravlagt og størsteparten av min kjødelige slekt som er døde. Da snakker vi om de som har levd og død i min levetid. Før det så kommer min slekt faktisk fra hele Europa. Jeg er 1\4 Norsk, resten er jeg kjødelig sett fra resten av Europa. Med Danmark, Holland og Spania som de landene slekta mi kommer fra både på min mors og fars side.





Salme 84. 7 Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse.

Jeg har hatt det vondt det siste året, men gradvis så letter trykket seg! Da min far ble alvorlig syk for et godt år siden og sykdommen gjorde at han ikke klarte å ta føde til seg, og da han døde, alt dette taper enn for enormt med krefter, sprudlende humør og livsgnist. Men så må en også komme over det, og videre i livet. Men det er sunt, godt og rett å kjenne på sorgen, savnet og alt det som har vært som ikke har vært godt.

Vi synger i sangen til Åge Samuelsen: «går jeg gjennom tåredalen gjør han (Gud) den til en velsignelse». Men dette står ikke i ORDET, der står det at VI gjør den til en VELSIGNELSE! Da i Salme 84 vers syv. Med andre ord, når vi går gjennom tåredalen, gjør vi den til en kildevang. Legg merke hva som står i Salme 84. det står at DE gjør den. Siterer deler av Salme 84. 7 en gang til: «de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang».

Det er også avhengig av hva vi gjør men sorgen og når vi går gjennom tåredalen. Vi kan sette oss ned og la det overvelde oss, eller ta lærdom, utvide våre hjerter og gå videre. Valget er faktisk vårt.

Det er de som nærmest slår mynt på sine lidelser og sorger. Det kan være godt for en tid, å sørge. Men det må ikke bli standarden for resten av vårt liv. Vi kan egentlig kun gjøre to ting er min erfaring. Det er følgende:

1. Legge alt i Guds hender.

2. Det er å legge alt bak oss å gå videre. Alt dette prøver jeg nå å gjøre i sammen med min familie. Er glad for forbønn, omtanke og all støtte som vi allerede har fått. Den har vært overveldende både her i Oslo, på Karmøy og i Danmark. Det er noe som varmer og gjør godt, det er tross alt å se så stor respons og godhet fra både Gud og mennesker.

Her fra mine bibelkommentarer Filipenser brevet 3. 7 Men det som før var en vinning for meg, ser jeg nå som et tap på grunn av Kristus. Siden Moses fikk loven ca. 1500 år før Paulus hadde alle Jøder mer eller mindre ønsket å komme opp på Paulus sitt ”nivå”. Men alt dette er forgjeves sier han pga en ting og en person. Jesu forsoningsverk og Kristus alene som skal eie våre hjerter. Det er ingenting utenom eller ved siden om ham som kan gjøre oss til Guds barn og levende kristne. Det er og forblir kun troen på Jesus.

8 Ja, jeg regner alt som tap, fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus Paulus broderer videre utover. Det er mye alle mennesker ønsker å oppnå i denne verden og det er mye en kan klare. Og alt trenger ikke være negativt. Men har du troen på Jesus eller ikke? For hans skyld har jeg tapt alt og ingenting lar meg hindre å tro på han og tjene ham alene. Det er kun det livet og den troen som fører frem. Ingenting kunne sidestilles mot å eie Kristus.

9 og være i ham. Her har jeg ikke min egen rettferdighet, den som loven gir, men den rettferdighet jeg får ved tro på Kristus, den som er fra Gud og bygger på tro. Paulus snakker om dette som å være borger i et land eller å komme fra et bestemt sted; være i ham. Jeg blir påminnet om Salme 87.6 Når Herren skriver opp folkene, teller han og sier: «Her er denne født.» 7 Så synger de og danser og sier: «Alle mine kilder er i deg.». Loven gir en form for rettferdighet, selvtilfredsstilles for kjødet. Det er ingen som klarer å følge den til punkt og prikke, men allikevel noen bedre enn andre (spesielt når en får tilleggslover som Fariseerne og Jødene har også i dag, se bare på kippen som overhode ikke er nevnt i bibelen). Loven er egentlig gitt for en ting; at vi skal innse og se at vi er hjelpeløse, fortapte, syndere og overtredere. Rom.3. 20 Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne. Loven gjelder, men vi evner aldri å følge og etterleve Lovens krav og bud. Den krever fullkommenhet men det har ingen mennesker.

10 Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han – Kjenne Jesus morgen, middag og kveld, det er det kristenlivet dreier seg om. Da får vi del i hans oppstandelse kraft men samtidig er det lidelse, og lidelser med å gå med Jesus i denne verden. Jesus fikk en tøff, urettferdig og vond behandling i denne verden og det må den som tror på han også regne med å få.

11 måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! Her sikter Paulus til sluttfrelsen. Det er en oppstandelses morgen. En dag skal vi få se Jesus og fullt ut bli han lik, bare vi holder ut inntil enden. Oppstandelses morgenen kan være i flere faser. Det er en oppstandelse ved inngangen til 1000-årsriket. En ved dommen for den hvite trone, men for oss er når Jesus kommer i lufthimmelen og henter oss hjem til seg (1.Tess.4.13-18 og 1.Kor.15.50-57).

12 Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Når selv Paulus kunne si at han ikke var fullkommen kan også vi si det. Men han jaget frem mot målet. Vi er mitt i et åndelig maraton løp de aller fleste og ikke en 100 m. Hvordan nå målet og nå målet på best mulig måte? Ved Jesus blir vi frelst og han skal være midtpunktet for alt vi gjør. Vi skal rett og slett leve som Jesus, elske som Jesus osv.

13 Brødre, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, Selve sluttfrelsen hadde han ikke grepet, det har ingen enda. Det skjer når vi møter Jesus fysisk ansikt til ansikt. Hvor viktig er det ikke glemme og tilgi alt det en har gjort. Det er enkelte ganger andre mennesker ikke glemmer selv om en har bedt om tilgivelse. Men kan en klare å glemme og tilgi seg selv så tror jeg det er av større betydning en hva andre sier og mener. Og vi strekker oss ut imot målet, vi ser og går videre.

14 og jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. Som å være på en løpebane ser Paulus for seg kristenlivet. Langs veien er det herlige og viktige opplevelse, men fokuset må en ikke bort i fra. Det er å komme i mål og med seierkransen rundt hode. Det finnes ingen snarveier eller muligheter for å jukse for å nå frem. Og det er med et høyt kall. Ingen har et høyere kall enn oss kristne. Vi har i sikte: 2. Pet.3. 13 Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

Sluttkommentar: Hva mer skal jeg si? Noe som jeg har lært gjennom dette er viktighet av å stoppe opp i livet. Ta seg tid til hverandre, snart er alt over! Da er det for sent. Fortell det du vil si til vedkommende i dag, utsett det ikke. Still opp for mennesker, spesialt din egen familie. Og når noe bytter imot, gjør det en kan for å rette det opp og be for vedkommende og situasjonen. Vi mennesker er alle i samme «båten» som trenger nåde og hjelp fra Gud. Og det varmer og gjør faktisk utrolig godt å få så mye omsorg, varme og kjærlighet fra også mennesker, ikke bare Gud!

1 Kor. 13. 13 Men nu blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blandt dem er kjærligheten!

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2013/03/nr-566-den-kvelden-sa-jeg-ja-til-jesus.html http://blog.janchristensen.net/2013/02/nr-560-personlig-vitnesbyrd-om-frelsen.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-21.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Mitt-personlige-vitnesbyrd

Ingen kommentarer: