Når ordet Ånd forekommer i skriften er det aldri med sikte på at Ånden er en EGEN PERSON MED EGET NAVN! Ergo, hele treenighetslæren er imot skriften!
Jeg tror ikke Gud er dum, derfor forkastet jeg også treenighetslæren med tre likestilte Guder i èn felles Triade Gud. Vi leser i skriften at Gud omtaler menneske med èn Ånd, Satan likeså og Antikrist, og seg selv og sin elskede Sønn Jesus Kristus. Når ordet Ånd kommer opp i skriften, er det ALDRI under noen omstendigheter nevnt med sikte på at Ånden er en EGEN PERSON MED EGET NAVN! Ergo, hele treenighetslæren er imot skriften! Illustrasjonsbilde viser Gud Fader og Jesus Kristus, de eneste som vi vil møte i himmelen da de er omtalt i skriften som personer med egen navn. Da forventer, tror og er jeg overbevist om at de er som oss mennesker, personer selv om Gud Fader og den Herre Jesus Kristus er så mye større, og mer enn vår forstand rommer og fatter
1 Kor. 2. 10 Men oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud; 11 for hvem iblandt mennesker vet hvad som bor i mennesket, uten menneskets ånd, som er i ham? Således vet heller ingen hvad som bor i Gud, uten Guds Ånd; 12 men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud, 13 det som vi også taler om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord. 14 Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig; 15 men den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen; 16 for hvem har kjent Herrens sinn, så at han skulde lære ham? men vi har Kristi sinn.
Fra Store norske leksikon om Den Hellige ånd:
Den hellige ånd, i den kristne treenighetslære den tredje person i guddommen. Læren om Den hellige ånd kalles pneumatologi (av gr. 'ånd').
Bibelske perspektiver
I Bibelen nevnes Ånd(er), Guds Ånd og Ånden, mens betegnelsen Den hellige Ånd er sjelden. I Det gamle testamente er ånden Guds skaperkraft og også det guddommelige åndedrett som vekker Adam til live. Siden lever mennesket mellom Guds innpust og utpust; mennesket har ånd, det har Guds livspust i seg. Det varierer i hvilken grad dette åpner for en dualistisk forståelse av forholdet mellom ånd og kropp (kjød), mellom guddommelig gnist og jordisk, fysisk forgjengelighet. Moderne forsøk på å utvikle en økologisk teologi benytter dette perspektivet til å understreke Åndens immanente (iboende) tilstedeværelse i skapelsen. Ånden er som det guddommelige livselement allmenn. Den kan også være en gave som gir spesiell kraft og inspirasjon til lederskap, til profeti, til innsikt og visdom. Ekstase oppfattes gjerne som utslag av ånden, men tvetydigheten i slike fenomener fører til et behov for tolkning, for å «prøve åndene om de er av Gud» (1 Joh 4,1). I urkirken var det vanlig å betrakte ekstatiske uttrykk, f.eks. tungetale, som særlige åndsgaver (karismer). Paulus motsier ikke dette, men vender oppmerksomheten fra ekstase til etikk. De fremste gavene er tro, håp og kjærlighet (1 Kor 12–14), som kjennetegner livet i ånden. Dåpen er innvielsen til dette livet, og den kristne menighet/kirken er det fellesskap der livet i ånden utfolder seg. Åndens ytringer i dette liv er pant på det kommende oppstandelsens liv. Som Gud en gang skapte verden ved sin ånd, skal den nyskapes ved den samme ånd (lat. creator spiritus).
Det er et kjennetegn på frelsestiden at den spesielle åndsutrustning utvides til å gjelde alle, også de som vanligvis ikke var tillagt autoritet (jfr. Joel 3, Apg 2,17 ff.). Guds suverene tildeling av åndsmakt er for øvrig en kilde til stadig spenning mellom en direkte åndsbasert og en mer institusjonsbasert myndighet. Kirkelig strategi har gjerne vært å knytte ånden til utøvelse og tolkning av etablert autoritet. Men teologisk er det vanskelig å komme fra at Den hellige ånd ikke kan begrenses av menneskelige ordninger og forventninger. Gjennom hele kirkens historie har det oppstått bevegelser som har ment seg bemyndiget av ånden til oppbrudd og forandring.
I Det nye testamente er åndens nærvær tegnet på at frelsestiden er nær. Jesus er fylt av Guds ånd, og etter hans bortgang får disiplene ånden som et uttrykk for Guds fortsatte tilstedeværelse og virke blant dem. Gjennom ånden utrustes de til å utføre det oppdrag de har fått (Apg 2; Joh 20, 21 ff.). Når de troende senere påkaller ånden (epiklese), gjenkalles åndsutgytelsen i liturgien. I Johannesevangeliet kalles Den hellige ånd for Talsmannen (gr. Parakleten) eller Sannhetens ånd som skal veilede disiplene til hele sannheten etter at Jesus er borte, og vise verden hva som er synd, rett og dom. Ånden har her primært en åpenbarings- og erkjennelsesfunksjon.
I kirkehistorien Ånden i den oldkirkelige trosbekjennelse
I Oldkirken utvikles læren om Den hellige ånd med henblikk på erkjennelse av den guddommelige sannhet og åpenbaring, tilegnelse av frelsen (soteriologi), kirkesyn og sakramentsforvaltning (ekklesiologi), det kristne liv (etikk) og håpet om oppstandelse og evig liv (eskatologi). Dette nedfelles i trosbekjennelsens tredje artikkel. Den stadfester også troen på Den hellige ånd som en tredje person i guddommen slik kirkemøtet i Konstantinopel 381 fastslo. I vestlig kirketradisjon
Opp gjennom teologihistorien, særlig i den vestlige kirke, kan det se ut som om den teologiske behandling av Åndens mange virkefelter har skjedd på bekostning av en mer direkte og eksplisitt pneumatologi. Det har heller ikke vært lett å fastholde et personalt språk om Den hellige ånd, som ikonografisk gjerne fremstilles som en due (jfr. Matt 3,16). I den vestlige tradisjonen etter Augustin, som forstod Den hellige ånd som den sammenbindende kjærlighet i guddommen, blir Ånden gjennomgående relasjonelt eller funksjonelt bestemt. Her dominerer også en frelseshistorisk (frelsesøkonomisk) innplassering av Ånden. Det betyr at Ånden viderefører og utfolder Kristi gjerning og er underordnet Kristus. Kristologien (læren om Kristus) dominerer og kontrollerer pneumatologien.
Reformasjonen innebar en ytterligere kristologisk konsentrasjon, og luthersk teologi knyttet Den hellige ånd særlig til meddelelsen av Guds ord. Det er ånden som i forkynnelsen av ordet «driver til Kristus» og skaper tro og nytt liv. Også helliggjørelsen er åndens suverene gjerning; åndens rolle ivaretar prinsippet om Guds nåde alene. Den idealistiske religionsfilosofi (se Hegel), senere konfrontert av dialektisk teologi, utviklet en spesiell tolkning av forholdet mellom ånd, fornuft og historie der ånd(en) blir sett som den drivende kraft i historien. Forholdet til østkirkens syn
Forskjellen mellom vestlig og østlig tradisjon utdypes når den vestlige kirke tilføyer filioque (Ånden utgår ikke fra Faderen alene, men fra Faderen og Sønnen) til den nikenske trosbekjennelse på 800-tallet. Dette bidrog til kirkesplittelsen mellom den østlige og vestlige kirke. For den østlige tradisjon (de ortodokse kirker) innebærer filioque en frakjennelse av Den hellige ånds selvstendighet, og reduserer treenighetsteologien til et speilbilde av den frelseshistoriske utviklingen. Strid og fornyelse
Striden om filioque og Åndens tilordning til Kristus belyser sentrale forskjeller i synet på forholdet mellom Gud, kirken og verden/skapelsen, samt forholdet mellom åpenbaring og historie. Et spørsmål er f.eks. om Den hellige ånd virker i verden og historien uavhengig av Kristus. I den økumeniske samtale er filioque et tilbakevendende tema, og dialogen mellom øst og vest har bidratt til en fornyet tematisering av læren om Den hellige ånd, og har stimulert en voksende interesse for spiritualitet. Noen mener at vestlig teologi er i ferd med å gjenvinne pneumatologiens betydning. Også feministisk teologi har brukt Den hellige ånd som utgangspunkt for en ny tolkning av treenighetslæren (sitat slutt).
Her en som ligger på vår hjemmeside:
Hva er Den hellige ånd?
Gjennom hele bibelen finner vi mange refferanser til ånder. Vi finner ikke noen beskrivelse av ånden som en egen person. Men den er den som skaper hendelser i tiden. Bibelen brukes begrepene ruah/pnevma; noe som også kan brukes om luft i bevegelse (vind).
I eldre beslektede religioner var alle disse ånde egenskaper gjerne navngitt med egne gudenavn. I Norge idag har vi puttet det i en stor sekk med merkelappen den Hellige ånd, for enkelhets skyld. På engelsk skiller man litt på "The holy ghost/ The holy spirit" littavhengig av hva man har brukt på grunnteksten. Man burde nesten si på Norsk at Maria ble unfanget med det Hellige spøkelse og etter pinsedagen kom den hellige ånd, det virker litt mer logisk enn at Jesus skulle sende noe som allerede hadde vært der 9 måneder før han ble født.
Noen av de åndene vi treffer i Bibelen har forskjellige oppgaver. Her er noen eksempler :
Guds ånd (1 Mos 1,2 / ruch Elohim) Herrens ånd ( Dom 3,10 / ruch JHVA ) Visdommens ånd ( Jes 11,2 / ruch chkme) Forstandens ånd ( Jes 11,2 / ruch Ubine) Råds Ånd ( Jes 11,2 / Ruch ubin) Styrkes ånd ( Jes 11 ,2 / ruch otze) Kunnskaps ånd ( Jes 11,2 / ruch u.gbure) Fryktens ånd ( Jes 11,2 / ruch u.irath ) Dommens ånd (Jes 4,4 / ruch mshpht) Renselsens ånd (Jes 4,4 / rush bor) Nådens ånd ( Sak 12,10 / rush chn) Bønnens ånd ( Sak 12,10 / ruch u-thcnumim) Den gode ånd ( Neh 9,20 / ruch e.tube) Den hellige ånd ( Sal 51, 11 / rush qdsh ) Sannhetens ånd ( Joh 14,17 / pneuma atEtheias) Troens ånd ( 2. Kor 4,13 / pneuma pisteOs) Åpenbaringens ånd ( Ef 1,17 / pneuma sofias) Herlighetens ånd ( 1. Pet 4,14 / pneuma doxEs) Talsmannens ånd ( Joh 14,26 / pneuma paraklEtos) Den hellige Gjenferd ( Mat 1, 18 / pneumatos hagiou) Den hellige ånd ( Ef 1,13 / pneumati hagiO) Jesu ånd ( Gal 4,6 / pneuma huiou) Denne vinden/ånden har fått en masse oppgaver i NT : Overbevise om synd (Joh 16,8 ) Frembringe den nye fødsel (Joh 3,5-6 ) Bevitne den nye fødsel ( Rom 8,16 Rense hjerte (App 15,8-9) Utøse Guds kjærlighet ( Rom 5,5) Gi kraft i bønnen. (Rom 8,26) Gi kraft til å vitne for Kristus (App 1,8) forvandle og herliggjøre det kristne liv (2 Kor 3,18) Fornye (Tit 3,5 ) Veilede (Joh 16,13) Trøste (Joh 14,16) Efeser brevet prøver på sin måte å forklare om denne vindens gjerninger:
Innsegl, ( Ef 1,13 ) Opplysing ( Ef 1,17) Samfunn ( Ef 2,18) Kraft ( Ef 3,16) Fylde ( Ef 5,18) Sverd ( Ef 6,17) Bønn ( Ef 6,18) I perioder av livet bruker vi disse ånde egenskapene forskjellig.
Innenfor barneoppdragelse heter det at barna lærer ikke av hva de voksne sier , de ser bare hva en gjør og lærer av det. På samme måte er det med vår Fader i himmelen. Vi kan lese oss til en masse , men vi ser bare hva han gjør blandt oss gjennom sine ånder i en eller annen form og tror på grunn av det.
Hva er for tiden den viktigste oppgaven for den hellige ånd sammen med deg?
På de aller fleste stedene hvor ordene rụach og pneuma forekommer, blir de brukt om Guds ånd, hans virksomme kraft, hans hellige ånd.
Det var først på 300-tallet e.v.t. at læren om at den hellige ånd er en person og en del av «guddommen», ble offisielt antatt som et kirkelig dogme. De eldre «kirkefedrene» framholdt ikke en slik lære. På 100-tallet lærte Justinus martyr at den hellige ånd var ’guddommens innflytelse eller virkemåte’. Heller ikke Hippolytus tilskrev den hellige ånd noen personlighet. Bibelens bøker viser i samstemmighet at Guds hellige ånd ikke er en person, men Guds virksomme kraft, som han benytter for å gjennomføre sin hensikt og vilje.
Jesus omtalte den hellige ånd som en «hjelper» og sa at denne hjelperen skulle «lære», «vitne», gi «overbevisende vitnesbyrd», «lede», «tale», ’høre’ og «få». Det framgår av den greske grunnteksten at Jesus i den forbindelse noen ganger brukte det personlige pronomen i hankjønn om denne «hjelper» (paraklet). (Jf. Joh 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 7–15.) Men i Bibelen er det ikke uvanlig at noe som ikke er en person, blir personifisert. Visdommen blir personifisert i Ordspråksboken (1: 20–33; 8: 1–36), og hunkjønnsformene av pronomenet blir her brukt om den i den hebraiske grunnteksten og også i mange oversettelser. (KJ, RS, JP, AT; se også Ord 8: 2, EN, NB.) Visdommen blir også personifisert i Matteus 11: 19 og Lukas 7: 35, hvor den blir omtalt som en som har både «gjerninger» og «barn». Apostelen Paulus omtalte både synden og døden og nåden som «konger». (Ro 5: 14, 17, 21; 6: 12) Han sier om synden at den «fikk en anledning», ’bevirket begjærlighet’, «forledet» og «drepte». (Ro 7: 8–11) Det er likevel tydelig at Paulus ikke mente at synden er en person.
Jesu ord om den hellige ånd, som Johannes refererte, må også ses i den sammenhengen de står i. Jesus personifiserte den hellige ånd da han omtalte ånden som en «hjelper» (gr. parạkletos, et hankjønnsord). Det er derfor med rette Johannes i sin gjengivelse av Jesu ord benytter personlige pronomener i hankjønn når han henviser til ånden som en «hjelper». Når derimot det greske ordet pneuma blir brukt i den samme sammenhengen, benytter Johannes et pronomen i intetkjønn om den hellige ånd, ettersom pneuma er et intetkjønnsord. Det at Johannes bruker et personlig pronomen i hankjønn når han refererer til parạkletos, er derfor et eksempel på at han følger grammatikalske regler, og har altså ikke læremessig betydning. – Joh 14: 16, 17; 16: 7, 8. (Artikkel ferdig).
Sluttkommentar: Slik jeg ser det, og som bibelen lærer det, så er Guds Ånd tilstede over alt. Vi ser Gud selv i naturen og i sitt skaperverk. Vi så og ser hans fortrinn overalt og hvordan han er, det er han som er opphavet til alle også det skapte.
Selve solen klarer ikke å varme opp hele jorden, den trenger kun ned ca. 1 km. Men det er en et vulkanfjell som går igjennom hele jorden som varmer opp resten slik at det er fisk og andre planter på dypere vann en 1 km ned, er ikke Gud stor? Hvordan kan vi da si at den Hellige Ånd er en egen person? Men når det gjelder Antikristens Ånd som også virker? Da forstår vi at det ikke er en egen person vi har å gjøre med, men en Ånd og et tankevirksomhet som får menneskene til å tenke og handle i en retning som er i samsvar med den Ondes vilje!
Men vi tror på Den hellige ånd, men da som Guds virksomme kraft. At den Katolske Kirka begynte å tilegne Den hellige ånd noe som vi ikke finnes bibelsk dekning for, det burde få oss til å innse at dette med treenighetslæren er en villfarelse. Men så la oss allikevel ikke gå glipp av den velsignelse det er å erfare Guds kraft og Guds sannhet i sitt liv. Ønsker bare å ta med noen tanker her om forholdene ved treenighetslæren: Gud er Jesu far. Lukas forteller om engelen Gabriels budskap til jomfru Maria: "Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone." (Luk.1;31-32).
Og videre leser vi: "Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn." (v.34-35). Ifølge treenighetslæren er Den Hellige Ånd 3dje person i denne lære. Men hvis denne Ånd er en person, må jo den være Jesu far. Men engelen gir en tydelig orientering om hva Den Hellige Ånd er: "Den Høyestes kraft". Det var Gud som ved sin kraft utvirket at Jesus ble født som Guds Sønn. Martin Luther og flere andre reformatorer reformerte ikke grundig nok, men var fortsatt under innflytelse av noen falske læresetninger i romerkirken. Men bibellesere etter reformasjonen påstod at treenighetslæren både strider mot Skriften og mot fornuften.
Treenighetslærens opprinnelse
På et kirkemøte som ble avholdt i Nikea år 325, tvang keiser Konstantin igjennom at delegatene skulle godta treenighetslæren, som da bestod av fader, mor og sønn. Den Hellige Ånd ble først gjort til en person og innlemmet i treenighetslæren på et kirkemøte i Konstantinopel år 381. Maria ble samtidig tatt ut av treenigheten og utropt til å være "himmelens dronning". Dette forklarer den katolske kirkes dyrking av Maria som "Guds mor". I 1950-51 proklamerte den samme kirke Marias himmelfart, en urimelig og usann påstand som en verdsliggjort verden ikke reagerte på så vidt vi fra vårt ståsted i Norge kjenner til. Kirkehistorien forteller oss at den kristne verden på Konstantins tid var sterkt påvirket av gresk filosofi på flere områder, samtidig som den var villig til å imøtekomme hedenske oppfatninger for å gjøre den kristne tro mere tiltalende for de store masser.
Den katolske påstand
En stor del av den kristne verden tror på den katolske påstand at tro på treenighetslæren er en forutsetning for å bli frelst. La oss derfor se på hva denne læren går ut på: "Gud er èn og dog tre, tre og dog èn, tre personer i en substans. Alle er like evige, like mektige og like allvitende. Jesus er sann Gud fra evighet til evighet." Denne formulering mangler både fornuft og logikk. En sønn kan av meget naturlige grunner ikke være like gammel som sin far, og derfor heller ikke like evig. Salme 2 er profeti om Jesus: "Du er min sønn, jeg har født [hebraisk: avlet, frembrakt] deg idag" (v.7).
I 5. Mos.18;18 lar Gud Moses forutsi: "En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødre, likesom deg [Moses]." Da denne profeti var oppfylt, kunne Peter i sin tale i Jerusalem peke på dette løfte (Ap.gj.3;22). Faderen og Sønnen er to personer, forteller Jesus: "Men også i deres lov står det skrevet at to menneskers vitnesbyrd er sant. Jeg er den som vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner om meg." (Joh.8;17.18). Første påstand i treenighetslæren: "alle er like evige", kan derfor ikke være riktig. Den andre påstand i treenighetslæren: "alle er like mektige", kan heller ikke være riktig, for Jesus sier "Faderen er større enn jeg" (Joh.14;28), "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv" (Joh.5;19 og 30). Den tredje påstand: "alle er like allvitende", strider mot Jesu ord i forbindelse med hans orientering om endetiden: "Men denne dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men bare Faderen." (Mark 13;32).
Faderen og Jesus er to personer. Den Hellige Ånd er ingen person, men Faderens utøvende kraft.
Ingen kan se Faderen: "Han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se." (1. Tim.6;16). For å formidle kontakten med menneskene, åpenbarte Gud seg i Skriftene gjennom englene, som handlet og talte på Guds vegne, og omtales ofte som "herre". De tre menn som kom til Abraham i 1. Mos.kap.18 for å fortelle ham om Sodoma og Gomorra forestående ødeleggelse, var ikke "en treenig gud", men tre engler.
Jesus er Guds største åpenbaring: "Gud åpenbart i kjød" (1. Tim.3;16). Derfor kunne Jesus si: "Den som har sett meg, har sett Faderen" (Joh.14;9). Og Jesus åpenbarte Gud ved å vise Guds egenskaper i ord og handling: "Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre." (Joh.17;4). "Han fornedret seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn." (Fil.2,8-9). Han hadde fullført den oppgave Faderen hadde gitt ham, og ble oppreist fra døden. Derfor ble han gitt all makt i himmel og på jord, og kunne gi denne misjons og dåpsbefaling: "... Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere..." (Matt.28;18-20).
Jesus hadde forkynt og virket i sin Fars navn. Nå befaler Jesus at disiplene skulle forkynne i hans navn og med hans myndighet. Jesu etterfølgere skulle gjøre Jesu gjerninger, som også var Faderens. For å få kraft og visdom til dette, fikk de Den Hellige Ånd. Disiplenes gjerninger forutsetter både Faderens og Åndens medvirkning. Jesu misjons- og dåpsbefaling er derfor ikke en oppfordring til dåp i en treenig guds navn. Det er Jesu navn vi skal døpes til, det er kun Jesu frelsesverk som gjorde dette mulig. Og Jesus er med dem som blir døpt, etter sitt løfte! Men vi ønsker også å holde frem Åndens egenskaper. De er viktige men vi må allikevel la ordet – Guds ord – være det avgjørende. Her noen sider ved Guds Ånd: Den Hellige ånd driver oss til Kristus, Rom.8,14 . Den er en gave som vi har fått ved troen på ham. Den Hellige Ånd lar seg ikke tegne med papir og blyant eller i kraft av menneskets intellekt. Derfor kan vi aldeles ikke «tenke oss» den Hellige Ånd. Han er ikke en tankekonstruksjon som kan fattes med vår tanke. Det er kun gjennom de bilder Skriften tegner av Ham og gjennom det verk Ånden utfører at vi lærer Ånden å kjenne. Når «de gamle» talte om Ånden, hentet de gjerne fram tre sider ved Ånden som tydeliggjøres i Skriften:
Uttrykket «talsmann» korresponderer med en advokats funksjoner, i første rekke som forsvarer, men også som trøster og hjelper. Denne side ved Den Hellige Ånd er dessverre ikke alltid blitt like sterkt fremholdt i forkynnelsen, verken i luthersk eller frikirkelig sammenheng. Eller vi kan også si at han kompletterer oss som det står om den Hellige Ånd i Rom. 8. 26.
Dernest taler Skriften om Den Hellige Ånd som den eneste ånd som virker samfunn med Faderen og Sønnen. Sterkest kommer dette til uttrykk i den apostoliske velsignelse: «Vår Herre Jesu Krist Nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds Samfunn være med dere alle». Og endelig taler Skriften om Den Hellige Ånd som «kraft» fra det høye, Luk.24,49 , og denne kraft ikles den kristne til tjeneste. For å ha et helhetlig bilde av Den Hellige Ånd er det viktig at disse tre sider ut fra Skriften blir lagt vekt på i forkynnelsen. Hvorfor gav Gud oss Den Hellige Ånds gave? Fordi den skulle vitne med vår ånd at vi er Guds barn, hjelpe oss med tros- og frelsesvisshet, Rom.8,16 . Fordi Den Hellige Ånd skulle bo i oss, 1.Kor.3,16 .
Hva er Den Hellige Ånds gjerninger? Svar: De er mange og betydningsfulle.
Den Hellige Ånd vekker til anger, bot og syndsbekjennelse, Luk.15,17-19 . Den Hellige Ånd overbeviser oss om synd, rettferdighet og dom, om hva som er grunnsynden i livet vårt (vantroen) og om Jesu rettferdige gjerning til vår frelse, Joh.16,8-13 . Den Hellige Ånd rettleder oss og veileder oss til hele sannheten, Johs. 16,20. Den Hellige Ånd vitner om Jesus, minner oss om det han har sagt og forklarer det til oss, Joh.15,26 – Joh.14,26 . Den Hellige Ånd herliggjør Jesus for oss og lar oss få se Hans storhet, Johs. 16,14. Den Hellige Ånd fører oss inn i troens kamp og prøver å rense vår tro som gullet prøves i ild, Matt.4,1 – 1.Pet.1,7 . Den Hellige Ånd lærer oss å be (jrf. Bønnens Ånd), Gal.4,6 – Rom.8,26-27 . Den Hellige Ånd skaper tro, Gal.4,6 – Rom.10,17 . Den Hellige Ånd vitner for oss om vårt barnekår hos Gud, Rom.8,15 . Den Hellige Ånd skaper kjærlighet, Rom. 8,1-27. Den Hellige Ånd levendegjør oss med Kristus, Joh.6,63 . Den Hellige Ånd utruster de troende til en gjerning som de ikke kan utføre med egen kraft, 1.Kor.2,4 . Den Hellige Ånd er den egentlige leder av Guds menighet i kirke og bedehus, Joh.14,16-18 . Den Hellige Ånd skal engang forvandle vårt fornedrelseslegeme så det blir likt med Jesu herlighetslegeme, 1.Kor.15,43 og Rom.8,10 . Konklusjon: Uten Den Hellige Ånd – ingen tro, ingen kontakt med Gud, intet kristenliv.
Hvordan får vi så Den Hellige Ånd?
Guds Ånd virker med Ordet som medium. Det er Guds Ånd som skaper troen ved forkynnelse og lesing av Guds Ord. Se Rom. 10,17 og Gal.3,2 . Vi får Den Hellige Ånd ved å be om den, Luk.11,13 . Vi får Den Hellige Ånd ved å høre og å tro, Ap.G.8,14-17 og Gal.3,2 Vi får Den Hellige Ånd ved håndspåleggelse, Ap.G.8,14-17 . Er det så nødvendig for oss å være fylt av Ånden? Vår styrke som kristne står i forhold til Åndens herredømme over oss. Guds rikes fremgang står i forhold til hvordan vi lar Den Hellige Ånd få virke mellom oss. Vi kan ikke be om seier i liv og tjeneste uten å ha Bønnens Ånd. Ordets sverd vil ikke gjennombore uten Åndens kraft. Vi maker intet i Guds rike uten Den Hellige Ånd. Vi blir født av Ånden Joh. e. 4. 14 Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» Denne kilden er frelsen. Vi blir døpt i Ånden Joh. e. 7. 37 På den siste dag i høytiden, den store festdagen, stod Jesus fram og ropte: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! 38 Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» 39 Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke hadde fått del i herligheten. Denne strøm med levende vann er åndsdåpen.
Har prøvd kort å forklare viktigheten med den Hellige Ånd – Guds virksomme kraft – og ikke allikevel gjøre den Hellige Ånd til en ekstra Gud, men den Ånd som går ut i fra Faderen og Sønnen! Den Hellige Ånd har ingen egenvilje for å si det slik. Vi skal ei heller be eller tilbe den Hellige Ånd da det er ingen egenperson som både treenighetelærerne og Jesus alene hevder på hver sin måte. Åndens oppgave er å formidle alt fra Faderen og Sønnen, da fortrinnsvis til oss. Joh. e. 16. 14 Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. 15 Alt det Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. At vi kan gjøre den Hellige Ånd sorg og vekke glede hos ham, det gjør vi også med vår egen ånd. Ord stikker som en syl og de virker glede, hvor da? Selvfølgelig i vår ånd og indre menneske. Vi må ikke fable og tro på den katolske løgnen at den Hellige Ånd er en egenperson. Men det er Gud Fader og Gud Sønnens felles Ånd utsendt fra dem for å gi oss hva himmelen bringer og gir!
Relaterte linker: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-83-er-jesus-herre-eller-gud.html http://blog.janchristensen.net/2011/04/nr-82-dap-i-faderens-snnen-og-den.html http://blog.janchristensen.net/2011/04/nr-72-hva-eller-hvem-er-den-hellige-and.html http://blog.janchristensen.net/2011/03/sprsmal-58stemmer-treenighetslren-med.html http://blog.janchristensen.net/2011/02/sprsmal-56-hellige-and-er-ikke-en-egen.html http://blog.janchristensen.net/2010/12/nr-40.html http://blog.janchristensen.net/2010/12/nr-38.html http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-26.html http://janchristensen.net/index2.php?side=video
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar