Nr. 1769: Terje Hegertun, professor ved Menighetsfakultetet fremstår som en ulv i fåreklær med en forkynnelse der evangeliet ikke er avgjørende for hvor en skal tilbringe evigheten!

Nr. 1769:

Terje Hegertun, professor ved Menighetsfakultetet fremstår som en ulv i fåreklær med en forkynnelse der evangeliet ikke er avgjørende for hvor en skal tilbringe evigheten!

Bilde av Terje Hegertun som fremstår som en klassisk falsk profet som underslår at det er en fortapelse å unnfly, og en evig himmel å vinne!

Terje Hegertun, professor ved Menighetsfakultetet har en lengre «avhandling» om livets to utganger i Korsets Seier på nett. Hele artikkelen er slik jeg ser det, ikke noe annet en et falskneri av evangeliet.

Det er klart at Gud skal gi oppreisning, men om en er blitt urettferdig behandlet i dette livet. Så gir det ikke noen inngang til Guds evige himmel. Det er kun og alene troen på Jesus som kan føre oss dit. Alt annet er å gå over et annet sted. Med andre ord, hva Terje Hegertun, professor ved Menighetsfakultetet formidler er tåkelegging og forvirring. Selvfølgelig i all vranglære er det noe sannhet, Gud er på de svakes side. Men allikvel, det er evangeliet – hva Jesus gjorde for oss – at vi tror dette Guds vitnesbyrd som er avgjørende for mitt og ditt evige ve og vel!

Her er noe av hva Terje Hegertun, professor ved Menighetsfakultetet skriver:

Knapt noe tema er så krevende – og så viktig – å debattere som det som ligger utenfor vår forståelse av tid og rom. Både Guds frelse og Guds dom må vi leve med som uttrykk for livets alvor. Men hvordan nærmer vi oss dette på en ansvarlig måte?

Jeg var bare en ung gutt da jeg første gang begynte å stille meg selv spørsmål som kjentes dypt eksistensielle: hva om forsoningen likevel har en større rekkevidde enn at bare noen prosent av jordas befolkning kan kalle seg kristne? Hva betyr det at Gud en dag skal bli «alt i alle» og at han skal «sammenfatte alt i Kristus»? I et domsperspektiv, hva innebærer det at Guds nåde er for dem som fortjener det minst og at Gud elsker sine fiender?

Det berører også menneskesynet: hvor rimelig er det at et menneske, med begrenset horisont og trellbundet i sine synder og egosirkler, under noen korte år på jorden har en reell frihet til å treffe valg som skal være bestemmende for en hel evighet? Og ikke minst: hvordan kan jeg legge meg til å sove om kvelden med vissheten om at den som ikke tror går evig fortapt?

Spørsmålene påvirker både mitt gudsbilde, mitt syn på verden og mitt møte med aktuelle bibeltekster. Noen av dem taler tydelig om faren for å tape sin sjel, mens andre er tvetydige.

(sitat slutt).

Les selv hele artikkelen her: http://korsetsseier.no/2016/11/20/greier-gud-a-velge-bort-menneskene/

Det er Gud som er den endelige dommer, over alle mennesker. Men alt dette er da ikke tvetydig og slik at en går i en tåkeheim som Hegertun mener og fremstiller dette som. Vi har lov å gjøre opp meninger, synspunkter og leve deretter. Selv om det for mange er både absurd og helt uforståelig. Noen punkter vil jeg sette opp, som jeg lever etter selv, og som jeg ønsker å formidle gjennom min forkynnelse.

Hegertun sin syn er ikke noe nytt – og det har flere navn. Her kommer noe.

Apokatastasis – Ingen går fortapt

Er det slik at ingen går fortapt, men at alle blir frelst til slutt? Apokatastasis betyr «alle tings gjenopprettelse», og innebærer at Gud vil frelse og gjenopprette alle mennesker. Den første til å presentere læren om Apokatastasis var Origenes, en av oldkirkens største teologer. Finnes det bibelsk belegg for en slik lære? Ja, sier Kjetil Grandal, som har skrevet doktorgrad på dette emnet. Paulus skriver at frelsen gjelder for alt som er på jorden (Kol 1,20), og at Gud til slutt skal bli «alt i alle» (1. Kor 15,28). I tillegg vet vi at Gud vil at alle skal bli frelst (1 Tim 2,4). Siden Gud er allmektig, og har beseiret døden, kan vi være trygge på at alle faktisk vil bli frelst.

Er dette en god forståelse av fortapelsen? Det hører med til historien om Origenes at han ble kraftig kritisert av senere kirkemøter. Apokatastasis ble forkastet som en vranglære uten godt bibelsk belegg. Hva så med bibeltekstene ovenfor? For det første bør vi spørre oss om de to første bibelversene gir et godt bilde av hva Paulus mente om fortapelsen. I Korinterbrevet skriver Paulus flere ganger om «dem som går fortapt», og i Romerne 8 skriver Paulus at han har en stor, stor sorg når han tenker på de som er skilt fra Kristus, de som ikke har del i frelsen. Paulus ser altså ikke ut til å mene at alle blir frelst. For det andre bør vi spørre oss hvordan dette passer inn med Jesus sin lære om fortapelsen. Det er ikke til å komme unna at Jesus satte mennesker på valg: Vend om, følg meg! Og: Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Jesus sier til og med at det er mange som ikke bli frelst (Luk 13,24). Fra disse tekstene blir det tydelig at livet har to utganger, og at fortapelsen er en mulighet.

Det finnes riktignok ett godt argumenter for læren om apokatastasis. Det argumentet tar utgangspunkt i Guds godhet, og det er nettopp det Kjetil Grandal gjør: Hvis Gud virkelig er god, hvordan kan han tillate at så mange går fortapt? Eller som tidligere biskop Per Lønning sier det: Hvis Gud virkelig har seiret, hvordan kan han la Djevelen vinne 9-1? Dette spørsmålet, hvorvidt fortapelsen er forenelig med Guds godhet, skal vi se på lenger nede. Kanskje har vårt stadige fokus på Guds godhet og Guds kjærlighet skapt grobunn for læren om apokatastasis, men vi må spørre oss om bibelmateriale virkelig tillater en slik lære. Kirken kan, med bakgrunn i 1 Tim 2,4, håpe at så mange som mulig blir frelst, men det er noe helt annet å garantere at alle blir frelst.

Dette fra Wikipedia som Terje Hegertun forkynner nå:

Universalisme refererer til religiøse, teologiske og filosofiske konsepter som antas å ha en universell (allmenngyldig) anvendelse og gyldighet. I ordets utvidede betydning kan en kirke eller et samfunn som kaller seg universalistisk legge vekt på felles prinsipper i de fleste religioner, akseptere andre religioner på en inkluderende måte, og tro på en almen forsoning mellom menneskeheten og det guddommelige. Troen på en felles sannhet er en annen viktig grunnsetning. Den levende sannheten blir sett på som noe som strekker mye lengre enn nasjonale, kulturelle og religiøse grenser.

Sluttkommentar:

Dette med å tro på universalisme er det som Hegertun advarer imot. Hegertun skriver følgende: «Folkelige fortapelsesforestillinger bør vi også holde på solid distanse.»

Jo, dette er virkelig både en folkelig måte og imot hva Guds ord sier. Guds ord sier det klart og tydelig at det er to utganger på dette livet.

Enten en evighet i SAMMEN MED GUD, ELLER I ILDSJØEN MED SATAN DER ALLE VIL BLI TILITTETGJORT!

Hegertun skriver til slutt dette:
«Så blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er – håpet.                                                                                                                                                 

Jeg skjønner ikke slik, her skal han sitere et Guds ord. Det er ikke håpet – men kjærligheten som blir stående! Kjærligheten til sannheten som Hegertun åpenbart har forlatt!

 

Han evner å sittere det helt feil, selv om han vil ha noe frem.

Så er ikke dette veien å gå, Guds ord er sterkt nok.

Det SOM Hegertun driver med ikke verdig en forkynner, eller noen andre troende!

La oss forkynne Guds ord, for noen tilfelle at de skal og må bli frelst gjennom vårt vitnesbyrd og forkynnelse!        

Relaterte linker:

http://blog.janchristensen.net/2011/12/nr-286-vil-gud-tillate-alle-ugudelige.html
http://blog.janchristensen.net/2011/12/nr-285-er-gud-et-monster-diktator-eller.html
http://undervisning.janchristensen.net/2016/11/nr-104-er-alle-mennesker-guds-barn.html
http://undervisning.janchristensen.net/2016/09/nr-103-den-endelge-dom.html
http://undervisning.janchristensen.net/2016/09/nr-102-sadisme-i-guds-navn.html