Nr. 2409: Det er temmelig åpenbart at min Advokat hadde helt rett i sin argumentasjon i retten da han hevdet at det var helt feil lovanvendelse brukt imot meg av påtalemakten for å få en dom som da også er feilaktig!

Nr. 2409:

Det er temmelig åpenbart at min Advokat hadde helt rett i sin argumentasjon i retten da han hevdet at det var helt feil lovanvendelse brukt imot meg av påtalemakten for å få en dom som da også er feilaktig!

http://justismord.janchristensen.net/2018/12/nr-390-avisen-vg-avslring-av-det.html

Bilde av Jon Wessel-Aas som sa bl.a. følgende: «Dette prinsipielle lovtolkningsspørsmålet bør ideelt sett få sin avklaring i Høyesterett mener Wessel Aas.» dessverre forkastet Høyesterett denne anken, i dag kan de egentlig ikke dømme noen for noe hva de skriver på nettet da lovene ikke er tilpasset den tid vi lever i i dag.

Dette skriver avisen VG.

Justisminister Tor Mikkel Wara jobber for å stoppe personer som netthetseren Ivar Underberge. Wara Ser på fengsels-straff for netthets.

Eksperter kritiske etter netthets-sak: – Lovverket henger ikke med.

– Kan du garantere at noe vil bli gjort for å stoppe personer som Ivar Underberge?

– Jeg kan ikke garantere hvordan enkeltsaker blir behandlet. Det er politiet og domstolen som må behandle disse. Når det er sagt ønsker vi å ta fatt i denne type kriminalitet. Disse eksemplene som VG har presentert er alvorlige. Det er ikke alltid at lovene og praktiseringen av lovene henger med på teknologien, og da må vi gjøre noe, sier han.

(Sitat slutt.)

Dommen imot meg var et falskneri, da den ikke har noe innvirkning på noe. Det var akkurat det som min Advokat Brynjar Meling påpekte. Som viser i dag både med meg, og andre forhold på nettet at han hadde rett.

Jan Aage Torp som sier at politiet gjorde en god jobb. Dette er bare «pølsevev», det var dommerne fra Oslo Tingrett Malin Strømberg Amble og Øystein Hermansen fra Borgarting Lagmannsrett som «flettet» inn det som jeg ble dømt for da i retten kom det frem at siktelsen ikke hold vann!

Her er løgn, løgn og atter løgn alt dreier seg om i saken imot meg og den Himmelske blogg for å få meg dømt.

Politiet stoler blindt på Torp, noe som jeg overhode ikke gjør da han er en notorisk løgner og elsker å fabrikkere historier. Han mener at det er ikke jeg som sender falske brev i hans navn. Hvorfor har de ikke spurt meg? Stole blindt på Torp vil jeg ikke anbefale noen. Skjønner ikke heller hvorfor han drar meg inn i dette med falske brev. Jo, jeg skjønner det, han har meg på hjerne som alle syndere har når de har fått et sting i sitt hjerte over hva jeg har forkynt!

Dette må være århundrets løgn!

1.)  Skyldspørsmålet er vanntett, når det er Torp og hans allierte som har skrevet fem ganger mer enn meg både i verbale ord og utrykk.

Samt i mengde, er det skrevet garantert fem ganger også mer enn hva jeg har skrevet.

2.)  Bevisførselen i rettsaken var ala Kongo og Nord Korea. Da blir Jan Aage Torp påstand rett og slett løgn.

Joh.e. 8. 44 I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.

3.)  Lovanvendelsen er også så som så, når alle andre sier at det er feil lovanvendelse.

Torp skriver videre: "Først og fremst er trippel-dommen en seier for våre predikant-kollegaer som daglig blir hundset og mobbet av angjeldende blogger.»

Det er underlig hvordan Torp kan både lyve og fabrikkere da jeg ikke har hetset noen forkynnere. Dernest så skriver jeg ikke om forkynnere hver dag, men innimellom tar jeg opp ting der oppadgiftede blant forkynnere hater Torp åpenbart!

Sluttkommentar:

Det ser ut som dette med lovanvendelse som er brukt imot meg og den Himmelske blogg, er det som denne saken vil være det avgjørende, til slutt!

Det blir spennende om vi vinner frem med denne argumentasjonen. Dette skriver min advokat Brynjar Meling til Norsk Høyesterett:

Feil lovanvendelse, strl. (1902) § 390a

Som retten i nest siste avsnitt på side 6 i dommen helt korrekt fastslår, har Norges Høyesterett ikke behandlet saker som gjelder strl. § 1902 § 390a (gjentatt i strl. (2005) § 266) i forhold til blogginnlegg eller annet, allment tilgjengelig materiale på internett.

Det anføres at lagmannsrettens lovanvendelse er feil, fordi det via internett å gjøre ytringer fornærmede finner krenkende tilgjengelig for en vid og ubestemt personkrets evt. må anses som en æreskrenkelse, ikke som «ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs adferd å ha krenket en annens fred». Æreskrenkelser er ved ikrafttredelsen av strl. (2005) – i motsetning til videreføring av tidligere § 390a – gjort straffrie. Korrekt lovanvendelse ville ha medført straffrihet for ankende part, strl. (2005) § 3, jfr. siste avsnitt på side 5 i lagmannsrettens dom.

Strl. (1902) § 390a og strl. (2005) § 266 tilsikter etter sin ordlyd å beskytte fornærmedes «fred», ikke hans æresfølelse. Strl. (1902) § 246 rammet den som krenket «en annens æresfølelse» § 247 den som skadet «en annens gode navn og rykte» eller som ytret noe som var egnet «til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit». Både egen æresfølelse og omdømme i andres øyne er – som ordlyden klart viser – noe annet enn og vesensforskjellig fra fornærmedes «fred».

Av Grl. §§ 96, 1. ledd jfr. 113 og EMK art. 7 følger et klarhetskrav for så vidt gjelder lovhjemmel for straff. Lagmannsrettens lovanvendelse bærer– ut fra en følelse av straffverdighet – preg av å være en sterkt utvidende tolkning av strl. (1902) § 390a. Dvs. en for straffebestemmelsers del grunnlovs- og EMK stridig tolkning, anvendt for likevel å kunne ramme handlinger og ytringer som tidligere ble rammet av strl. (1902) §§ 246 og 247, etter at disse ikke ble videreført i den nye straffeloven, samt iflg. bestemmelsen i strl. (2005) § 3 skal lates straffrie også ved pådømmelse av eldre forhold etter lovendring.

Videre fastslår både Grl. § 100 og EMK art. 10 prinsippet om ytringsfrihet. Opphevelsen av de eldre straffebestemmelser vedr. æreskrenkelser må sees i lys av dette: Også ytringer som er ubehagelige, kontroversielle, til og med krenkende og sårende skal som det store og generelle utgangspunkt være straffrie. Når ytringene da heller ikke er rettet direkte til fornærmede – det hadde jo stått pastor Torp helt fritt helt å unnlate å lese akende parts blogg – og ikke påtvinges ham personlig på noe som helst vis, anføres det å være dobbelt konvensjons- og grunnlovsstridig å anse ytringene i Christensens blogg for straffbare uten å være beskyttet av ytringsfriheten.

Det anføres altså for det første å være i strid med klarhetskravet å tolke strl. (1902) § 390a utvidende på det vis lagmannsretten gjør, og for det andre at innholdet i de ytringer Christensen har kommet med ligger innenfor hva ytringsfriheten omfatter. § 390a kan uansett ikke innebære at ytringer som kanskje kunne, men ikke lenger kan straffes som ærekrenkelser i stedet straffes som krenkelse av en annens fred. En slik praksis blir etter ankende parts syn en uthulning og en omgåelse av et klart lovvedtak.

HR-2016-1015-A er ikke relevant i forhold til saken mot Christensen. I HR-2016-1015-A var det tale om en helt annen type straffbart forhold, hvor ordlyden i den aktuelle bestemmelsen også helt klart tar sikte på å omfatte et flertall av tenkelige modus, jfr. bl.a. at ordlyden omfatter påvirkning av fornærmede via tredjeperson («hans nærmeste»). Rt. 2010 s. 845 gjelder handlinger klart innenfor strl. § 390a, i og med at det var tale om (en eksepsjonelt stor mengde) emailer direkte til fornærmede.

De øvrige domsreferansene i lagmannsrettens dom eliminerer ikke behovet for en klargjørende vurdering av riktig rettsanvendelse gjennom en prejudikatdom av Norges Høyesterett.

Kontroversielle ytringer om navngitte personer, så vel angrep på livssyn som livsførsel, florerer på internett. Det at ytringer rettet til allmenheten kommer også den omtalte til kunnskap og kan falle denne tungt for brystet, må ikke bli en omveg til likevel å kunne straffeforfølge ytringer som lovgiver – klokt eller uklokt – ved vedtagelse og ikraftsettelse av ny straffelov med bred penn valgte å avkriminalisere.

Skal enkelte slike ytringer på nytt kunne straffes, er det etter vår rettsorden en lovgiveroppgave evt. å vedta nye hjemler for dette, under iakttagelse av de krav om ligger i Grunnloven, EMK og evt. andre relevante konvensjoner. At påtalemyndighet og domstoler legger andre hjemler på strekk for å ramme noe man – med rette eller urette – finner straffverdig, er nettopp hva Rt. 1952 side 989 – telefonsjikanedommen – innebærer at ikke skal finne sted.

Avslutnings påpekes også at så vel strl.(1902) § 390a som strl. (2005) § 266 mangler tilknytning til en provokasjons- og retorsjonshjemmel, slik man i strl. (1902) hadde i forhold til §§ 246 og 247, i form av strl. (1902) § 250. At heftige meningsytringer – så vel kun to parter i mellom som i det offentlige rom, f.eks. internett – hyppig forekommer nettopp i form at ytring og motytring, er et reellt hensyn som viser hvor viktig det er at slike forhold som striden mellom Jan Kåre Christensen og Jan-Aage Torp vurderes etter balanserte lovbestemmelser som er ment å regulere nettopp slike forhold, og ikke etter en hjemmel som har en helt annet historikk. Og ikke minst (i hvert fall opprinnelig) et helt annet formål.

(sitat slutt).

Det samme har advokat Jon Wessel Aas sagt ved flere anledninger. Her er noe av hva Wessel Aas har svart journalister:

Medierettsadvokat Jon Wessel-Aas reagerer på at brudd på Straffelovens paragraf 390a «for ved plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd å ha krenket en annens fred» ligger til grunn i saken mot pastor Jan Kåre Christensen.

– Jeg kan ikke kommentere detaljene i saken, men jeg synes i prinsippet at det er spesielt at denne paragrafen blir brukt, fordi det her er snakk om ytringer i en blogg. Christensen oppsøker altså ikke Torp på telefon, tekstmelding eller på annen måte direkte, men skriver hva han mener om ham som pastor i bloggen. Det ligger utenfor kjerneområdet den aktuelle bestemmelsen, sier Wessel-Aas, som understreker at han kun kjenner saken gjennom opplag i Vårt Land og ved å ha lest selve tiltalebeslutningen.

Wessel-Aas viser til at den nevnte bestemmelsen i straffeloven fra gammelt av er blitt kalt «telefonsjikaneloven».

– Det er klart at mobbing og trakassering i sosiale medier over tid kan gjøre at folk ikke orker å være der mer. Men jeg synes likevel det er viktig at domstolen ikke utvider straffebestemmelsen til å omfatte for mye. Det er et poeng å være så konkret som mulig når en skal begrense ytringsfrihet gjennom lovgivning, sier Wessel-Aas.

Utsagn som «å leve i hor» gjør det mer nærliggende å bruke injurieretten, mener advokaten. Injurier er avkriminalisert i den nye straffeloven og kan dermed kun danne grunnlag for sivilt søksmål. Det virker mer relevant i denne saken, ifølge ham.

– Jeg mener det er fare på ferde dersom paragrafen i straffeloven blir utvidet ved å legge til noe som ikke lenger er kriminelt, sier Wessel-Aas.

Offentlig person. – Hvilke konsekvenser kan en eventuell dom få?

– Dersom det blir en straffedom i tråd med tiltalen, mener jeg mye annet kan dømmes på samme måte. Det vil gjøre grensene for ytringsfrihet lite tydelige, noe som igjen kan føre til at folk unngår å ytre seg, svarer Wessel-Aas og viser til at det uansett finnes bestemmelser til vern mot usanne beskyldninger, krenkelser av privatlivets fred, trusler og oppfordring til vold.

Wessel-Aas peker på at Torp er en kjent skikkelse i Kristen-Norge og langt på vei i samme posisjon som mange politikere.

– Rommet må være større når det dreier seg om ytringer om offentlig personer.

Christensen er uenig i hvordan Torp praktiserer forholdet mellom liv og lære, altså hans tolkning av bibelske tekster, fremhever Wessel-Aas.

– Også der skal takhøyden være stor.

Ja til høyesterett.

Mediretts- og ytringsfrihet ekspert, advokat Jon Wessel-Aas mener at uttalelsene til Christensen ikke er straffbare.

-       Det spesielle i denne saken er at man bruker straff etter en straffebestemmelse som i alle fall historisk og i sin kjerne skal ramme de mer direkte fredkrenkelser, sier han.

Wessel Aas mener det er mer naturlig å vurdere om blogginnleggene er ærekrenkelser?

Han viser til at Stortinget har en intensjon at ærekrenkelser skal være en sak mellom partene og derfor må forfølges gjennom sivilt søksmål med krav om erstatning.

Slike saker er ikke lenger en sak for politiet og påtalemyndigheter.

I prinsippet innebærer lagmannsrettens syn også pressens alminnelige publikasjoner kan straffeforfølges etter bestemmelsen om fredkrenkelser.

Han ser gjerne at Høyesterett tar tak i saken.

-       Dette prinsipielle lovtolkningsspørsmålet bør ideelt sett få sin avklaring i Høyesterett mener Wessel Aas.