Nr. 2665: Jeg er bare fred sa Kong David – men fienden hater fred!

Nr. 2665:

Jeg er bare fred sa Kong David – men fienden hater fred!

Av alle mine motstandere jeg har møtt, så skiller nok Pastor Jan Aage Torp seg ut som den skitneste og mest uærlige jeg har møtt.

Først invitererhan meg på kafe, rett etterpå så anmelder han meg.

Særlig verre og hyklersk er det vel ikke mulig å være?

Ja, Pastor Jan Aage Torp er den sleipeste, styggeste og mest ondsinnede av alle mine motstandere.

Som har bare vært ute etter å lage kvalme og problemer for meg og min familie. Det har vært et skittent spill, men jeg har satt meg fore at ingen skal noen gang kunne bringe meg ute av fatning. Da jeg og min familie har Guds ord og Guds løfter på at vi skal bli stående etter å ha beseiret og overvunnet alle!

http://blog.janchristensen.net/2019/06/nr-2477-vi-er-blitt-behandlet-virkelig.html

http://blog.janchristensen.net/2019/02/nr-2396-vi-som-troende-ma-vre-klar-over.html

http://justismord.janchristensen.net/2018/12/nr-387-1-ar-etter-at-farsen-mellom-meg.html

http://justismord.janchristensen.net/2017/12/nr-12-pastor-jan-age-torp-er-en.html

http://justismord.janchristensen.net/2017/12/nr-20-en-kaffe-kopp-og-to-med-pastor.html

Salme 120. 1. En sang ved festreisene. / Til Herren ropte jeg i min nød, og han svarte mig.  2 Herre, fri min sjel fra en løgnaktig lebe, fra en falsk tunge!  3 Hvad vil han gi dig, og hvad mere vil han gi dig, du falske tunge?  4 Voldsmannens skarpe piler og glør av gyvelbusken. / 5 Ve mig, at jeg lever som fremmed iblandt Mesek, at jeg bor ved Kedars telt! / 6 Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred.  7 Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de ferdige til krig.

Fra minebibelkommentarer over Salme 120.

Sal 120:1-7

Med denne salmen begynner en fortløpende rekke av salmer (Sal 120-134) som alle har samme overskrift: En sang ved festreisene. (Dansk har her: En Sang paa Trapperne.)

Det har vært forskjellige meninger om hva denne overskriften betyr. Noen mener at trappene betyr de 15 trinn på trappen opp til templet. De førte opp fra kvinnenes forgård til mennenes.

Men den mest vanlige mening er visstnok den rette, nemlig at trappene betyr den årlige festreisen som Israels barn gjorde fra hele landet og opp til Jerusalem på de tre store høytider.

Jerusalem ligger nemlig ganske høyt, og derfor heter det alltid å dra opp til Jerusalem. I fjellene omkring slynger veien seg opp fra den ene avsats til den andre slik at den i sannhet ligner en trapp.

Det ligger en fin tanke i dette at Israels barn drog opp til Jerusalem med sang. De gikk høyere og høyere, fra trinn til trinn. Også på den åndelige vandring opp til det himmelske Jerusalem går det framover fra trinn til trinn.

Derfor kun fremad i Jesu navn,

så går det og hjemad tillike,

da er hver glede og hvert et savn

et trinn på vår himmelstige.

Allerede på Davids tid hadde disse festreisene stor betydning i folkets åndelige liv. Fire av disse sangene ved festreisene er da også av David, en av Salomo. De andre stammer sikkert fra tiden etter hjemkomsten fra Babylon.

Disse salmene dreier seg ikke om enkelte personers forhold og tilstand, men de tolker Israels håp og klage i sin helhet. Det er samfunnssalmer som med stor inderlighet og dybde skildrer Guds folks kår i utlendigheten.

Denne salmen som vi har for oss nå kan deles i to. Først kommer v. 1-4 med en bønn om frelse fra falske, svikefulle fiender. Deretter i v. 5-7 skildrer salmisten hvor tungt det var å være omgitt av fiender som stadig pønsket på krig.

Den situasjonen som vi får beskrevet her passer godt på Israels tilstand etter hjemkomsten fra Babel. Da hadde de stor strid med samaritanerne. De var den gang halvveis hedninger, men ville også gjøre krav på å ha samme del i Guds rike som Israel.

Da Israels barn begynte å bygge det nye templet, ville samaritanerne være med. Men de ble nektet det, for Serubabel og Josva sa til dem: "Det er ikke sammen med dere vi skal bygge et hus for vår Gud" (Esr 4:3).

Da ble samaritanerne forbitret for at de ikke ble anerkjent og satte ut et ondt rykte om jødene hos perserkongen. På den måten ble jødene hindret i å bygge templet i lang tid.

Disse samaritanerne er et godt bilde på alle navnkristne som blir forbitret når Guds sanne barn ikke vil anerkjenne dem som troende.

Guds folk går til Herren i sin nød. Denne veien har jo alltid vist seg å føre til frelse (v. 1). I v. 3 henvender salmisten seg til fienden med spørsmålet: "Hva skal han (det vil si Herren) gi deg, du falske tunge?"

Og han svarer: "Stridsmannens skarpe piler og slike glør som det blir når gyvelbusken brenner."

Det som fienden hadde forberedt for Israel, skulle nå ramme dem selv. De hadde prøvd å skade Guds folk med onde, løgnaktige ord - de var skarpe som piler og svidde som glør. Nå ville de oppleve Herrens dom som skarpe piler og Guds brennende vrede.

"Som det blir når gyvelbusken brenner" - det betyr noe som kan brenne lenge. Slike glør ga sterk varme og kunne holde seg lenge under asken.

I slutten av salmen tolker salmisten den tunge tilstand Guds folk var i: "Ve meg, som må leve som fremmed blant Mesek, og må bo ved Kedars telt" (v. 5).

Mesek var sønn av Jafet (1Mos 10:2). Navnet Mesek betyr her et folk som bodde mellom Svartehavet og Kaspiahavet, og de var kjent for sin råhet og grusomhet.

"Kedar" var som Ismaels sønn (1Mos 25:13) og betegner et arabisk folk som hadde arvet lyst til strid og trette fra sin stamfar. Begge navn står her som uttrykk for verdens mennesker. De kan aldri la de hellige være i fred, men stadig angriper og baktaler de dem. Og slik vil Guds folk lære å kjenne sin stilling som fremmed og utlending her på jord.

"Lenge nok har min sjel bodd hos dem som hater fred" (v. 6), slik sier salmisten.

Ja, lenge nok. Altfor lenge har mange bodd sammen med den vantro verden. Likevel er det godt når det lyder fra et hjerte: lenge nok. Men nå skal det også være slutt. Lenge nok var jeg sammen med verden. Nå skal min plass være blant Guds folk, blant de som elsker fred.

Men selv om et menneske blir omvendt, vil Guds folk i en forstand fremdeles bo sammen med verden. Klinten og hveten skal jo vokse sammen inntil høsten.

Alle Guds barn skal nok erfare at man umulig kan bevare fred med verden. "Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere" (Rom 12:18). Slik taler Herrens apostel.

Guds barn skal stifte fred (Matt 5:9). Men Guds folk kan ikke la sannheten fare, og sannhetens salt svir i de vantros øyne og hjerter. Derfor blir det aldri annerledes for Guds folk på jord, enn som det står her: "Jeg er bare fred, men når jeg taler, er de klare til krig" (v. 7).

I verden skal dere ha trengsel, har Jesus sagt til alle sine pilegrimer som går med ham opp til Jerusalem. Men han tilføyer: "Vær frimodige! Jeg har overvunnet verden" (Joh 16:33).

(sitat slutt,)

Vi leser her at vi som troende skal bli angrepet av mennesker som ikke kjenner Herren.

Det står i disse bibelkommentarene følgende:

"Kedar" var som Ismaels sønn (1Mos 25:13) og betegner et arabisk folk som hadde arvet lyst til strid og trette fra sin stamfar. Begge navn står her som uttrykk for verdens mennesker. De kan aldri la de hellige være i fred, men stadig angriper og baktaler de dem. Og slik vil Guds folk lære å kjenne sin stilling som fremmed og utlending her på jord.

(sitat slutt.)

Sluttkommentar:

Verdens barn evner, klarer og vil ikke være hyggelige og gode imot oss som Jesus-troende.

De oppfører seg simpelt og urettferdig imot oss.

De lager problemer og beskylder oss for å gjøre det.

Med andre ord, de kommer med falske anklager imot oss.

Dette er nesten ikke til å tro, alt blir snudd på hode.

Vi oppfører oss redelig, godt og sant.

Og vi blir møtt med at vi er uredelige, onde og løgnaktige. Selv om det er sannheten er motsatt.

Dette er en åndskamp – som vi må bare lære oss å stå i.

Samtidig så ser vi her at det å leve i strid, det er noe vi som troende ønsker både å unngå. Samtidig å komme oss bort i fra, men må vi kjempe.

Så gjør vi det uten å bakke ut, for vi vil vinne seier!