Nr. 147: Er det forskjell på Gud Fader og Jesus?

Spørsmål 147:

Mener du det er forskjell på Faderen og Sønnen? Eller er de “samme” person i forskjellige funksjoner?

Svar:

Det er to forskjellige “personer” men det er Sønnen Faderen gjør alt igjennom. Jesus visste ikke når han skulle komme tilbake som menneske, men selvfølgelig vet og kan Jesus alt som Faderen vil han skal vite og kunne. Han var skaper på Faderens ordre med englene som hjelpere. Som Guds Sønn har han guddommelig posisjon og han vet alt pga den posisjon at han og Faderen er ett, Joh 10:30, jeg og Faderen, vi er ett.
Den norske oversettelsen oversetter feil i Markus 13. 32: Men hin dag eller time vet ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men alene min Fader.
Rett oversettelse er: Men hin dag eller time vet ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men alene min Fader og de som han åpenbarer det for.

Jesus var ikke “Gud” igjen før etter oppstandelsen, da visste han alt “igjen”. Som menneske her på jorden var han underlagt begrensninger og var 100 % avhengig av dhå akkurat som vi er. Jesus ble helt lik deg og meg og var like avhengig av dhå som vi er i dag.
Joh.e. 17. 5 og nu, herliggjør du mig, Fader, hos dig selv med den herlighet jeg hadde hos dig før verden var til!

Da er det innlysende at Sønnen vet det som hans Sønn. Alt vet min familie om meg, da er det også innlysende at i hvert fall Sønnen vet det, og hans profeter skal også vite det, sier skriften. Amos 3. For Herren, Israels Gud, gjør ikke noget uten at han har åpenbaret sitt lønnlige råd for sine tjenere profetene.


Jeg skal kort forklare hvordan det henger sammen dette med guddommen. Først vil jeg ta 2 skriftsteder. 1.Tim 1:17, Men den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, være ære og pris i all evighet! Amen.
Hebr.1:2-3, som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, 3 han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie, “Den store” Jahve er Gud Fader og “den lille” er Jesus Kristus. Det er alltid sønnen som utfører alle ting på Faderens ordre og vegne. Og det han utfører og gjør har alltid Faderens kvalitet og stempel. Det er først når Faderen skaper en ny himmel og en ny jord at det skjer en forandring. Da skal vi se Faderens åsyn akkurat som Adam gjorde det før syndefallet. Etter syndefallet og til Gud Fader skaper en ny himmel og en ny jord så er det sønnen som regjerer, utfører og handler alt på Faderens vegne. Bindeleddet mellom Gud Fader og Sønnen er den hellige ånd. Det var kun en time i deres historie og eksistens at de ikke hadde kontakt, da Jesus ble gjort til synd for oss på Golgata. Se også Joh.17:3 og artikler på vår hjemmeside og blogg.

Alt vi trenger å vite om vår Gud, er klart nok åpenbart i Guds Ord. Ethvert forsøk på å spekulere fram detaljer om den kristne guddommen, ved hjelp av filosofiske teorier eller menneskelig logikk, setter oss i fare for å skape vår egen Skaper. Som troende burde vi akseptere Herrens egen forklaring og ikke på noen måte avvike fra den. Både den katolske treenighetslæren og Jesus alene-læren bryter med denne forklaringen.
At læren om den ène, absolutte og allmektige Gud, aldri ble utfordret av Guds folk gjennom det gamle testamentets 4000 år eller under de første 2-300 årene av den kristne epoke, viser oss at det er den katolske kirka som har ført inn treeninghetslæren.
Under den såkalte postapostoliske tid (ca. 90-140 e. Kr.), forekommer det ikke noen kilder som indikerer at den første menighetens lære om den ène og sanne Gud ble utfordret. Det dreier seg om skriftene til Clement fra Roma, de syv epistlene til Ignatius fra Antioch, litteraturen til Polycarp fra Smyrna og avhandlingene til Hermes. De benytter alle uttrykket: èn sann Gud og (i tillegg til ham) èn Kristus, Guds enbårne Sønn.
Kristen litteratur fra tidsperioden 140-180 e.Kr., viser en begynnende tåkelegging av forholdet mellom Faderen og Sønnen. Uttrykket Guds Sønn er nesten fraværende, og begrepet Gud benyttes udefinert og uspesifisert.

I den tidlige katolske perioden (ca. 170-325) finner at dogmet som senere fikk betegnelsen treenighetslæren, ble brukt mer og mer og innført av både Tertullian, Clement fra Alexandria, Origenes og Cyprian. Den katolske kirkes syn på treenigheten er ikke så ille som protestantenes syn. Den katolske kirke lærer at dhå er som en kjærlighetsrelasjon mellom Faderen og Sønnen som er riktig. Men de innfører dhå som en egen person noe som protestantene har videreført, noe som har ført til tilbedelse og bønn til dhå som ikke er rett. Det viser seg at protestantene faktisk har tatt treenighetslæren enda lengre enn katolikkene. Vi skal ikke be til dhå, men til Faderen i Jesu navn som er den anbefalte bønnevei. Joh.14: 14 Dersom I beder mig om noget i mitt navn, så vil jeg gjøre det.
Joh.16:23-24, Og på den dag skal I ikke spørre mig om noget. Sannelig, sannelig sier jeg eder: Alt det I beder Faderen om, skal han gi eder i mitt navn. 24 Hitinntil har I ikke bedt om noget i mitt navn; bed, og I skal få, forat eders glede kan bli fullkommen!

Kirkefedrene Gregorios fra Nazianz, Basileios den store og Gregorios fra Nyssa stengte seg inne for å meditere fram og formulere en kristen gudelære for all framtid, ved å forene, som de selv skriver, elementer fra jødisk gudsforståelse med gresk filosofi. Det ble en vranglære som ble tvunget på alle troende i ettertid. Ville en ikke godta denne vranglære ble en utestengt og stemplet som kjetter, forfulgt og i værste fall torturert og drept.
Keiser Justinian sier (som alle andre Keisere og senere Paver): "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling." (Fridtjof O. Valton: Kristendommens Verdenshistorie. Filadelfiaforlaget, 1938, side 54).
«extra ecclesiam non est salus» - «utenfor kirken er det ingen frelse». Dette er har alltid vært parolen og er det den dag i dag innforbi de aller fleste menigheter og kirkesamfunn at de vil ha monopol på “sannheten” og de åndelige ting.

Det var resultatet av denne religionsblandingen som var keiser Konstantins våpen og argument på kirkemøtet i Nikea i år 325.
Den filosofiske teologien som kom fra dette arbeidet, ble den kristne gudsforståelsens fundament, og presiserte at det fra en felles gudematerie, entitetsmasse eller gudesubstans, ble formet tre like gudeelementer eller gudehypostaser som utgjør Faderen, Sønnen og Ånden, slik at alle tre kunne erklæres å være den ene sanne og samme Gud. Selve formuleringen var selvfølgelig ikke ankret i Skriften, men kopierte tenke- og uttrykksmåten som beskrev triadgudene i de hedenske religionene.

Konstantin følte seg politisk presset til å lage et skille mellom den jødiske monoteistiske gudsforståelsen, definert av Herren selv, og kravene fra de nykristne, som tidligere hadde tilbedt en hedensk gudetriad, og som ønsket en antisemittisk motivert ideologisk avstand til jødene.

Encyclopedia Britannia skriver at delegatene ved kirkemøtet i 325 e. Kr., ble overrumplet av keiserens press og at mange, mot sin overbevisning, signerte erklæringen.

Både katolske og en rekke framstående protestantiske teologer enes om at treenighetslæren ikke er fundert på Skriften alene.
En rekke historikere og teologiske encyclopedia, hevder at hedenskapen besmittet kristentroen ved det uforståelige dogmet om treenigheten.
Encyclopedia Americana skriver at det fjerde århundres treenighetslære var en avvikelse fra den første kristne læren.
Den katolske kirke gjør det klart at treenighetsdogmet ikke har sine røtter i Guds Ord, men ble åpenbart på mystisk måte ovenfra. Med ovenfra menes da den romerske keiser Konstantins politiske og antisemittiske tiltak.

Pavemakten hevder at alle katolske dogmer bygger på treenighetslæren. (Handbook For Todays Catholics, side 12.) Det påståes også at protestanter som godkjenner denne guddomsdefinisjonen, ikke burde ha vansker med å akseptere alle kirkens andre trospunkter, siden samtlige griper i hverandre med treenighetslæren som ramme.

Fellesordet som er benyttet i 1. Mos. 1:26, “la oss” beviser ikke på noen måte riktigheten av den katolske treenighetslæren. At det er Jesus og englene som skapte mennesket er innlysende da vi er skapt i bilde av dem. Og englene hadde også forplantnings muligheter akkurat som vi har fått (1. Mosebok 6.). Derfor står det oss, noe som sikter til Jesus og englene, noe vi kan anta utfra sammenhengen og Jobs bok 38!

At ingen kan tolke rett uttrykket enbårne (kommet fra, utgått fra), og at noens påstand om at dette betyr skapt, eller at Kristus i begynnelsen var en høytstående engel, tilsvarer det samme teologiske overtramp som de katolske kirkefedrene gjorde seg skyldig i, når de utformet treenighetslæren ved hjelp av spekulasjon og filosofi. Jesus er og forblir den førstefødte og den eneste som er Gud Fader (Jahve) lik 100 %. Kristus var selvfølgelig og er guddommelig, han er jo den ene, sanne og allmektige Guds enbårne Sønn.

At Kristus like selvfølgelig kan være mottaker av våre bønner. Det hebraiske ordet tilbe (shàchàh) og det greske (proskuneo), betyr å bøye seg eller legge seg ned som tegn på respekt, underdanighet og ærbødighet i møte med en autoritet. Ordet (shàchàh) er benyttet flere steder i Skriften som uttrykksmåte når mennesker blir vist ærbødighet. (Tekster: 2. Mos. 18:7. 2. Sam. 1:2. 14:4. 1. Kong. 1:16. 2. Kong. 24:17.) Skulle da ikke Guds enbårne Sønn kunne vises respekt og ære? At Gud Fader alene skal tilbes som allmektig Gud, som kilde til alt liv og alle tings opprettholder, er selvfølgelig ikke en motsetning til prosessen å vise respekt for hans Sønn og vår Frelser fra synd. Merk deg at når katolikker hyller og i praksis tilber Maria, Jesu mor, representerer ikke denne handlingen kun prosessen å ære og vise respekt. De tilber mennesket Maria med ord og holdninger Skriften kun tillater brukt når mennesker forholder seg til Gud selv. De ber Maria ha den funksjon og oppgave Bibelen definerer som tilhørende mellommannen Jesus, Guds Sønn.

Kristus med rette kan bære gudenavnet, siden vi vet at dette ordet aldri har vært den allmektige Guds egennavn. Flertallsordet elohim er i skriften brukt om engler, dommere, vanlige mennesker, Guds Sønn og den ène og allmektige Gud Fader. Ordet er kun en posisjonsbeskrivende tittel, og betyr mektig, veldig stor og myndig. Å omgjøre dette begrensede, allmenne og tammet ordet til den allmektige Guds egennavn, representerer en direkte forfalskning av Skriften.

Fariseerne løy både da de anklaget Jesus for å bryte sabbaten og da de anklaget ham for å gjøre seg lik Gud. Det står i Bibelen: Men Jesus sa til dem: Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider. Derfor stod da jødene ham enda mer etter livet, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin egen Far og gjorde seg selv lik Gud. Da han sa: Jeg og Faderen er ett, tok jødene opp steiner for å steine ham, Joh. 10:30.31. Jesus hevdet aldri at han var den allmektige Gud, men at han var den allmektige Guds Sønn og at han var ett med sin Far, ikke treenighetslærens èn og den samme.

At ordene èn og ett i grunnteksten nok har samme rot, men at sammenhengen avgjør betydningen. At et ektepar skal være ett kjød, betyr ikke at begge samtidig er mannen og begge er kvinnen. De er ett ikke èn og den samme.

"At et ektepar skal være ett kjød, betyr ikke at bedde samtidig er mannen og begge er kvinnen."
At ved å gjøre Guds Sønn til den samme Gud som den ène og allmektige Gud Fader, ble Jesu mellommannrolle ødelagt. Det er derfor katolsk teologi har måttet gjøre Jesu mor, Maria, til noe langt mer enn et gudfryktig menneske, som ble gitt en fantastisk oppgave. Hun er blitt den nye mellommannen(kvinnen), siden guden Jesus ikke kan være mellommann mellom seg selv og en annen Gud som også er den samme Gud som ham selv. Maria er blitt kvinnen som fødte Gud og erklæres tatt opp til himmelen og innsatt som himmeldronning og «gudfødersken.» Hun er like naturlig erklært født syndfri fra sin egen jordiske mor. Dette er et helt nødvendig dogme, siden et syndig menneske selvfølgelig ikke kan føde Gud, og hun er av den grunn også blitt mottager av de troendes bønner og tilbedelse. Protestanter som aksepterer treenighetslæren, kan like gjerne akseptere Marias himmelfart, hennes himmeldronningstatus og rolle som mellomkvinne og medfrelser, (co-redeemer). De har ikke lenger Guds Sønn som mellommann, siden han er gjort til den allmektige Gud.

Ingen av oss kjenner eller kan definere hellig ånds vesen, men vi vet at ånden i ett og alt er samstemt med den allmektige Gud og Guds Sønn, Jesus Kristus. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til, Rom. 8:9. Guds Ånd bor i oss... dersom Kristus bor i dere..., Rom. 8:9.10. Kristus i dere, Kol. 1:27. Vi (min Far og jeg) skal komme til ham og ta bolig hos ham, Joh. 14:23. ...For at Kristi kraft kan bo i meg, 2. Kor. 12:9.

Det er ikke noe sted i Bibelen indikeres at vi skal be til hellig ånd. Vi skal be under påvirkning og veiledning av Guds og Kristi ånd, til vår himmelske Far, i Jesu navn. Mange kristne har helt sluttet å henvende seg til Faderen og Kristus, og ber kun til gudeånden. Dette er, som alt nevnt, en av de viktigste årsakene til at mye ubibelsk lære og praksis har begynt å dominere kristen forkynnelse.

At bibelverset: Kristus er enhver manns hode... men Gud er Kristi hode, 1. Kor. 11:3, er et av mange skriftsteder som kalles problematisk av noen treenighetsforkjempere. Er det ikke riktigere å kalle treenighetsdogmet problematisk i møte med Guds Ord? (Hvem i denne teksten er den allmektige Gud Fader? Sønnen eller begge?)

At 1. Kor. 8:6 er et av mange bibeltekster som avviser treenighetslærens påstand om at den jødisk/kristne gudsforståelsen skal defineres som: Gud Fader, Gud Jesus og Gud Den Hellige Ånd, hvor alle tre tilsammen og hver for seg er den allmektige Gud. Så er det for oss bare (kun) èn Gud, Faderen...og (i tillegg til ham) bare (altså kun) èn Herre, Jesus Kristus, 1. Kor. 8:6. Hvem er i dette bibelverset erklært å være den ène allmektige Gud? Faderen, Kristus eller begge?

At tekstene: Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye, Luk. 24:49. og Men dere skal få kraft når Den hellige Ånd kommer over dere, Ap.gj. 1:8, ikke betyr at Ånden kun er en nøytral kraft. ...Kristi kraft kan ta bolig i meg, skriver Paulus i 2. Kor. 12:9. Den Hellige Ånds kraft er Guds og Kristi kraft og er aldeles ikke nøytral, men knyttet til den iboende Kristus, Kristus i dere, Kol. 1:27.

At når Jesus i Joh. 17:3, kaller sin Far (ikke seg selv) den eneste sanne Gud (Jahve), er ikke det en uttalelse som skal forståes dit hen at hans Far faktisk ikke er den eneste sanne Gud.

At 1. Kor. 15:27.28 påstår at absolutt alt, inkludert Guds Sønn, er underlagt den allmektige Gud Fader. Også dette verset viser en forskjell i status, rang, posisjon og funksjon mellom den ène sanne Gud og Guds enbårne Sønn.

At vi ikke finner noen bibeltekst om Gud, Kristus eller Guds Ånd som motsier konklusjonene vi har trukket i dette studiet, men vi finner mange, mange bibeltekster som bryter voldsomt med den katolske treenighetslæren.

Noen hevder at Gud er en treenighet. Ifølge denne læren er «Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud». Det sies at disse tre er «like evige og jevnbyrdige». (Den norske Kirkes bekjennelsesskrifter) Er slike oppfatninger riktige? Nei!
Jahve han er uten begynnelse og uten ende, og han er allmektig. (Salme 90: 2) Men Jesus hadde en begynnelse. (Kolosserne 1: 15, 16 og Mika 5:1) Jesus omtalte Gud som sin Far og sa: «Faderen er større enn jeg.» (Johannes 14: 28) Jesus forklarte også at det var noen ting som verken han eller englene kjente til, men som bare hans Far visste. — Markus 13: 32.

Dessuten bad Jesus til sin Far: «La ikke min vilje skje, men din.» (Lukas 22: 42) Hvem var det Jesus bad til, hvis det ikke var til en overordnet Person? Enda en ting som kan nevnes, er at det var Gud som oppreiste Jesus fra døden, ikke Jesus selv. (Apostlenes gjerninger 2: 32) Det er tydelig at Faderen og Sønnen ikke var jevnbyrdige før Jesus kom til jorden og heller ikke i løpet av hans jordiske liv. Hvordan forholdt det seg etter at Jesus var blitt oppreist til himmelen? Første Korinter 11: 3 sier: «Kristi hode er Gud.» Sønnen vil faktisk alltid være underordnet Gud. (1. Korinter 15: 28) Skriftene viser altså at Jesus ikke er Gud Den Allmektige. Han er i stedet Guds Sønn. Men han har for en periode fått all makt i himmel og på jord som han skal gi tilbake til Faderen 1. Kor. 15: 27 for han har lagt alt under hans føtter. Men når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han er undtatt som har underlagt ham alt; 28 men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge sig ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle. I Misjonsbefalingen i Matt. 28. 18 Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord. Legg merke til ordlyden, meg er GITT. Jesus har fått all makt av JAHVE og utfører hans oppdrag. Men allikevel ikke med forringet styrke og herlighet da Jesus sier at den som har sett meg har sett Jahve. Derfor kan Jesus også si f.eks. at JEG ER. Med det menes at han og Faderen er ett! Det er akkurat som jeg og kona. Hun disponerer min konti og jeg hennes. Vi deler ekteseng, vi deler felles hjem. Felles barn osv.

Jeg ser på det slik, for å prøve å fatte meg i korthet:
1.) Faderen er den eneste sanne GUD. Uten ham hadde ingen vært. Dette skriver jeg meget om på hjemmesiden vår.

2.) Jesus er Gud, men allikevel. Han er underordnet Faderen og det er Faderen som har født\skapt Jesus da han er den førstefødte.

3.) I en viss forstand så er også Gud eller Guder som et “slektsnavn” å regne da både englene og t.o.m. vi mennesker blir omtalt som Gud eller Guder. Hva betyr Gud? Jahve er det bibelske navnet på Gud
Jahve (hebraisk יהוה) er egennavnet til guden i Det gamle testamente (jødisk Tanak), og nevnes 6828 ganger der. Helt siden persisk tid har man belegg for at jøder unngikk å uttale dette navnet, men sa adonay «Herren», elohim «Gud» eller bare hashem, «Navnet», når de kom til dette egennavnet, fordi man mente at navnet var så hellig og så farlig at dette burde unngås.

Dette er egentlig veldig dypt Anonym. Men det er kun Jesus som kan si han ER som Jahve. Det kan ikke Gabriel, Mikael eller noen andre engler si om de også kan si de er Guder. Ingen mennesker kan di det, kun Jesus. Men det aller største og viktigste Jesus gjorde, det var å sone menneskeslektens synd. Men han viste oss også samtidig hvem Jahve er.

Vi kunne da oversatt f. eks Hebr. 1 slik fra v. Efterat Jahve fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, 2 som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden, 3 han som er avglansen av Jahves herlighet og avbilledet av Jahves vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Jahves høire hånd i det høie.

Ingen har sett Jahve, men Jesus har vist oss hvem han er. Derfor kan han si Jeg er. Det betyr egentlig at Jesus har akkurat det same som Faderen. Samme ånd, samme sinnelag, samme hensikt etc.

Les for øvrig mine bielkommentarer Hebreerbrevet!
http://www.janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Brevet-til-Hebreberne

http://www.janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Brevet-til-Hebreberne