Nr. 1160:
Salvelsen beskytter!
Det å gå med
Gud er egentlig et «todelt» liv. På den ene siden er en et utskudd i denne
verden. Men så har en også Guds gunst, beskyttelse og ledelse på den andre
siden. Dette er egentlig to sider av samme sak!
Som en
troende, så tilhører vi ikke lenge oss selv, men Gud. Vi er hans eiendom, han
gjør med oss hva han synes er best. Derfor det som skjer med troende er ingen
tilfeldigheter, noe som skjer på slump. Det er Gudvillet, vi er Guds eiendom.
Da er det opp til han å gjøre med sin eiendom hva han mener er best. Men
samtidig, det er også beskyttelse i dette.
Bilde av
Mirjam som opplevde å bli spedalsk, men senere helbredet da hun ble bedt for og
omvendte seg. Herlig med mennesker som omvender seg og sanner at en har tatt
feil. Og begynner på vandringen med Gud på nytt igjen, herlig!
Vi er
beskyttet av Gud selv vi som er troende. Som lever våre liv i Kristus.
Derfor når
noen går imot oss, skjeller oss ut, lyver på oss etc. Så lyver de på Guds
eiendom, det viser at den respekten de har overfor oss, det er den respekten de
har overfor Gud. Hvis noen kommer inn på vår eiendom, tar seg til rette og gjør
hva de vil. Hvordan hadde vi da reagert? Selvfølgelig, vi hadde beordret dem
bort. Forhåpentligvis hadde de skjønt dette, hvis ikke så hadde en begynt med
sterkere virkemidler. Det er tross alt ikke deres eiendom de kommer inn på, men
vår og den kan ingen ta seg til rette uten vår tillatelse og forespørsmål om
dette!
Vi har mange
eksempler på i skriften at salvelsen beskytter, da et Herrens vitne!
Vi leser om
Mirjam som talte ille om Moses, Herrens tjener og hennes bror. Tilsynelatende
var den kritikk «rett», men den var totalt feil da hun ikke hadde noe med det
hun utalte seg om. Tvert imot så var både Moses kone og hennes familie, ikke
minst hennes far til stor hjelp og nytt både for Moses og Israels barn. Da
byrden ble for stor for Moses angående å dømme Israels barn, så var det Moses
svigerfar som fant ut hva løsningen skulle bli. Det var å inndele Israel i mindre
enheter som dømte mellom brødre hva som var rett, og hva som var galt.
For Mirjam,
Moses søster ble spedalsk av dette. Men ble «spart» på Moses forbønn og Guds
nåde. Det kunne gått så mye verre, men her var Gud nådig.
4 Mosebok
12. 1. Engang talte Mirjam og Aron ille om Moses for den etiopiske kvinnes
skyld som han hadde tatt til hustru; for han hadde ektet en etiopisk
kvinne. 2 Og de sa: Er det bare Moses
Herren har talt med, har han ikke talt med oss og? Og Herren hørte det. 3 Men Moses var en meget saktmodig mann, mere
enn alle mennesker på jorden. 4 Og med
ett sa Herren til Moses og til Aron og til Mirjam: Gå ut, alle tre, til
sammenkomstens telt! Og de gikk ut alle tre.
5 Da kom Herren ned i en skystøtte og stod i inngangen til teltet, og han
kalte på Aron og Mirjam, og de gikk ut begge to. 6 Og han sa: Hør nu hvad jeg har å si eder:
Er det en profet som I, så gir jeg, Herren, mig til kjenne for ham i syner og
taler med ham i drømmer. 7 Men så er det
ikke med min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus. 8 Munn til munn taler jeg med ham, klart og
ikke i gåter, og han skuer Herrens skikkelse. Hvorledes kunde I da våge å tale
ille om Moses, min tjener? 9 Og Herrens
vrede optendtes mot dem, og han gikk bort. 10 Og da skyen vek bort fra teltet,
se, da var Mirjam spedalsk, hvit som sne; og da Aron vendte sig mot Mirjam, så
han at hun var spedalsk. 11 Da sa Aron til Moses: Hør mig, herre! La oss ikke
lide for en synd vi har gjort i vår dårskap! 12 La henne ikke være som et dødt
foster, hvis kjøtt er halvt fortært når det kommer ut av morsliv! 13 Da ropte
Moses til Herren og sa: Akk Gud, helbred henne! 14 Og Herren sa til Moses: Om
hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, skulde hun da ikke sitte med skammen
i syv dager? La henne holdes innestengt utenfor leiren i syv dager, så kan hun
komme tilbake igjen. 15 Og Mirjam blev holdt innestengt utenfor leiren i syv
dager; og folket brøt ikke op før Mirjam var kommet tilbake igjen. 16 Derefter
brøt folket op fra Haserot og leiret sig i ørkenen Paran.
Her ble
menigheten stoppet opp i sin vandring i syv dager, alt p.g.a. ulydighet og at
Mirjam talte ille om Moses. Her ser vi at det var Guds salvelse som beskyttet
Moses. Jo, «salvelsen beskytter» det er sikkert og vist.
Vi finner
flere eksempler både i det nye og det gamle testamente at salvelsen beskytter.
Salvelsen
beskyttet både Jesus, Paulus og de andre Apostlene. Det som er viktig å forstå,
det er at ingen kan hå lengre med et lem på Jesu legeme enn det Gud selv
tillater. Derfor har vi som er troende, ikke noe å frykte.
Vi leser
mange ganger om Jesus at salvelsen beskyttet ham, her er et eksempel:
Lukas 4. 28
Og alle i synagogen blev fulle av vrede da de hørte dette, 29 og de stod op og
drev ham ut av byen og førte ham ut på brynet av det fjell som deres by var
bygget på, for å styrte ham ned. 30 Men han gikk midt gjennem flokken og drog
bort.
Dette var
selvfølgelig menneskelig talt en umulighet. At Jesus som et enkelt menneske
skulle kunne gå mitt igjennom en berm som ville drepe ham. Hva var hemmeligheten?
Salvelsen, salvelsen beskyttet Jesus og gjorde ham i stand til å gjøre store
under.
Vi leser om
Apostelen Paulus:
Ap.gj. 28. Da
vi nu hadde berget oss, fikk vi vite at øen hette Malta. 2 De innfødte viste ikke liten
menneskekjærlighet mot oss; de tendte op en ild og tok sig av oss alle sammen,
da det hadde begynt å regne og var koldt.
3 Men da Paulus sanket sammen en hop tørre kvister og kastet dem på
ilden, krøp en orm ut på grunn av heten og bet sig fast i hans hånd. 4 Da nu de innfødte så dyret henge ved hans
hånd, sa de til hverandre: Dette menneske er visselig en morder, som den
hevnende rettferdighet ikke gir lov til å leve, skjønt han er berget fra
havet. 5 Han rystet da dyret av sig inn
i ilden, og hadde intet mén av det; 6
men de ventet på at han skulde hovne eller falle død om med det samme. Da de nu
ventet lenge, og så at han ikke hadde noget ondt av det, kom de på andre
tanker, og sa at han var en gud. 7 Men
nær ved dette sted hadde den første mann på øen, ved navn Publius, en gård; han
tok imot oss og viste oss vennlig gjestfrihet i tre dager. 8 Og det traff sig så at Publius' far lå
meget syk av feber og blodgang; Paulus gikk da inn til ham og bad og la hendene
på ham og helbredet ham. 9 Men da dette
hadde hendt, kom også de andre der på øen som hadde sykdommer, og blev
helbredet. 10 De viste oss også stor ære, og da vi fór derfra, førte de ombord
i skibet det vi kunde ha bruk for.
Her ser vi
igjen hvordan salvelsen beskytter, og det som er helt menneskelig umulig gjør
Gud. Paulus ble bitt av en kraftig gift orm, men ingen skade på ham. Han reiste
seg opp og forkynte evangeliet og helbredet andre syke, salvelsen beskytter,
utretter og gjør det umulige mulig.
Sluttkommentar:
Det er også
en alvorlig side ved dette. Den beskytter et Herrens vitne, de som tilhører
Herren. Satan, andre mennesker og omstendigheten får ikke gå lengre med oss enn
Gud tillater. Salvelsen åpnet vei for Moses og Israels barn over det Rødehavet.
Men for Egypterne ble den en katastrofe. De omkom alle da Gud lot vanne renne
tilbake. Vi leser at Gud selv ville at de skulle få kjenne at det var ikke bare
en kjærlig og god Gud overfor Israels barn. Men overfor Egypterne var han
dømmende og hevngjerrig. Og Gud er slik i dag også.
2 Mosebok
14. 18 Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpenbarer min
herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk.
Vi leser
videre hva som skjedde:
2 Mosebok
14. 19 Og Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet sig og gikk bakefter
dem; skystøtten, som var foran dem, flyttet sig og stilte sig bak dem, 20 så
den kom imellem egypternes leir og Israels leir; på den ene side var den sky og
mørke, og på den annen side lyste den op natten; og den ene leir kom ikke inn
på den andre hele natten. 21 Da rakte Moses ut sin hånd over havet, og Herren
drev havet bort med en sterk østenvind, som blåste hele natten, og han gjorde
havet til tørt land, og vannet skiltes at. 22 Og Israels barn gikk midt
igjennem havet på det tørre, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres
venstre side. 23 Og egypterne satte efter og fulgte dem til midt ut i havet,
alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk. 24 Men ved morgenvaktens tid skuet
Herren fra ild- og skystøtten ned på egypternes leir, og han forvirret
egypternes leir, 25 og han slo hjulene av deres vogner, så det blev tungt for
dem å komme frem. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel; for Herren strider
for dem imot egypterne. 26 Da sa Herren til Moses: Rekk ut din hånd over havet,
så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og deres
hestfolk. 27 Så rakte Moses ut sin hånd over havet, og da det led mot morgenen,
vendte havet tilbake til sitt vanlige leie, og egypterne flyktet like mot det;
og Herren styrtet egypterne midt ut i havet. 28 Vannet vendte tilbake og
skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som var kommet efter dem ut i
havet; det blev ikke en eneste tilbake av dem. 29 Men Israels barn gikk på det
tørre midt igjennem havet, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres
venstre side. 30 Således frelste Herren den dag Israel av egypternes hånd, og
Israel så egypterne ligge døde på havstranden. 31 Og da Israel så den veldige
gjerning Herren hadde gjort med egypterne, da fryktet folket Herren; og de
trodde på Herren og på hans tjener Moses.
Salvelsen
virker også det slik at de som står denne imot, de får før eller siden oppleve
og erfare en dom. Og den dommen kan i mange tilfeller bli veldig hård, og til
deres egen undergang.
Jeg har
skrevet om to slike dommer her:
http://blog.janchristensen.net/2015/06/nr-1159-jan-aage-torps-nye.html
http://blog.janchristensen.net/2012/06/nr-435-mannen-som-dde-som-ananias-og.html
http://blog.janchristensen.net/2012/06/nr-435-mannen-som-dde-som-ananias-og.html
Derfor må
enhver se til at han/hun ikke står Gud imot. Vi vet da Apostelen Paulus
forfulgte de første kristen, så åpenbarte Jesus seg for ham. Hva sa han?
Du forfølger
meg. Det å forfølge de sanne troende, tale ille om dem og på andre måter
motarbeide dem. Det er å motarbeide Herren Jesus, så alvorlig er det. Men å
støtte Herrens sanne vitner, de som har salvelse fra Gud, det er å støtte
Herren selv.
Ap.gj. 9. 1.
Men Saulus fnyste fremdeles av trusel og mord mot Herrens disipler, og han gikk
til ypperstepresten 2 og bad ham om brev til Damaskus, til synagogene der,
forat om han fant nogen som hørte Guds vei til, både menn og kvinner, han da
kunde føre dem bundne til Jerusalem. 3
Men på reisen skjedde det at han kom nær til Damaskus, og med ett strålte et
lys fra himmelen om ham, 4 og han falt til jorden og hørte en røst som sa til
ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig?
5 Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du
forfølger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar